Handelskrig mellom Ukraina og Russland

Frosten har nå kommet til Rogaland. I går reiste folk ut i hopetall, i et magisk vakkert vinterlys, umulig å få dårlige bilder, samme hvor man var. Det var 8-10 kuldegrader, gnistrende snø på bakken, skarp, blå himmel, lav vintersol. Sosiale medier ble fylt opp av nydelige bilder og skryt av naturen. Også lille Irina og jeg var selvsagt ute, reiste til Ølberg, men var litt sent ute slik at vi bare fikk med oss den siste drøye timen sollys. Så lav som solen er nå, betydde det at stranden og mesteparten av området var dekket av skygge.

Den beste lenkesamlingen om forhold i Russland og Ukraina finner man på siden til David Johnson, Russialist.org. Nå om dagen er det andre nyheter som dominerer vestlige medier, Ukraina er glemt, som jeg tidlig skrev det ville bli. Verken EU eller USA eller noen av de internasjonale institusjonene de kontrollerer vil være villige til å gi landet den hjelpen de trenger, den hjelpen er enorm. Det vil alltid komme en annen krise som overtar oppmerksomheten. Nå er det flyktningekrisen, og Syria, som er over det hele. Også Syria vil en dag bli glemt, når nyhetene ikke lenger er så dramatiske som de er nå. Hvordan det går etterpå er sjelden interessant, selv om det er etterpå størstedelen av livene til de som bor der, leves.

Ukraina er nå blitt landet i Europa med lavest lønninger. En lærer tjener under 100 dollar i timen. Det er ikke engang nok til å dekke faste utgifter, om man har leilighet i sentrum av Kiev, som min kones lille familie har. Som de fleste ukrainere er de gjeldfrie, og fikk boligen sin tilbake i Sovjettiden. Utgiftene til mat og klær er ikke stort annerledes enn i Norge, ting koster stort sett det samme, klær koster helst mer. Ukraina har blitt et utviklingsland. Da Sovjetunionen ble oppløst var de republikken med best fremtidsutsikter, økonomisk. Sånn skulle det altså ikke gå. Sammen med Kirgisistan (om jeg husker riktig) er de det eneste av sovjetrepublikkene som nå har dårligere levestandard, enn i Sovjettiden.

Det er ikke meningen å provosere noen, selv om mange pleier å bli provosert når disse faktaene hentes frem. Mange trodde virkelig på Maidan-revolusjonen, håpet i hvert fall på den, både i Ukraina og ellers i verden, og det er ubegripelig vondt at enda et forsøk på å slå inn på en bedre for Ukraina ender i en håpløs fadese. Også på grunn av at Ukraina er som det er, og har sitt spesielle forhold til Russland, så ble det aldri noen ordentlig kamp mot korrpsjon og vanstyre. Det ble heller en kamp mot Russland og fortiden. Russland har et helt annet syn på Ukraina enn store deler av folket i landet selv har, og de disponerer enorme ressurser til å kunne tvinge sin vilje igjennom. For også i Ukraina selv, eller i det tidligere Ukraina, som det var mellom 1991 og 2014, er det mange som deler det russiske synet, og mener Ukraina og Russland hører sammen. Derfor var det lett for Russland å vinne støtte på Krim, slik at Krim defacto skiftet eier, og til å fyre opp stemningen i Donbass, slik at ukrainske styresmakter defacto har mistet kontrollen der også.

I et slikt klima er det selvsagt ikke lett å kjempe mot korrupsjon og vanstyre. Det har imidlertid ikke blitt noe lettere av at det styret som tok makten etter Maidan-protestene er temmelig like korrupte som de tidligere statslederne, og står for temmelig det samme vanstyret. De er nemlig del av den samme eliten, noe vestlige toppolitikere umulig kan ha unngått å vite den gang vi helhjertet støttet dem, og måten de kom til makten på.

Jeg er også av den mening at Ukraina hører til Russland, de er del av samme kultur og har samme historie, der er bånd som ikke kan brytes. Jeg støtter selvsagt Ukraina som selvstendig stat, de hører ikke til Russland som en klientstat, slik USAs president Barack Obama nedlatende formulerte det i sin state of the union-tale. De hører til Russlands interesseområde, de hører til russisk kultur, de to statene bør være brødre, samarbeide. Russland bryr seg om Ukraina på en måte USA aldri kan være i nærheten av å gjøre, russere har et tett og nært forhold til Ukraina, tettere og nærere enn de har til fjernere områder i sitt eget veldige rike, som Altai, der kulturen er en helt annen, eller til og med det fjerne østen, med Magedan og Vladivostok. Russerne har inngående kjennskap til Ukraina. De har slekt der, venner der, har besøkt landet, og sett at forholdene der er nøyaktig som de kjenner dem hjemmefra, det er de samme bygningene, samme planløsningene, de samme problemene. Ukraina vil aldri få samme status i EU, eller som alliert med USA, som de nå forsøker å bevege seg nærmest. Det er mest morsomt å høre amerikanere snakke om Ukraina, dette er noe de simpelthen ikke kan.

Mange ukrainere og folk som støtter dem vil bli forbannet av setningene over. Noen av dem er rene nasjonalister, og ønsker et sterkt, selvstendig uavhenig Ukraina, mange av dem er rene rasister og har et helt urealistisk bilde av hva Ukraina kan bli. De er ikke spesielt for EU heller, i hvert fall ikke EUs liberale og demokratiske verdier, og de ønsker helst allianse fra USA for sammen med dem å knuse all russisk innflytelse i landet. Disse folkene er farlige, og til stor skade for sitt eget land, som de sier de elsker så høyt. Men det finnes også en veldig stor del som ønsker at Ukraina skal bli en del av Europa, med europeiske verdier og europeisk velstand. For disse blir Russland en fiende, fordi de hindrer dem i fritt å kunne gå denne veien. Hvis Russland hadde latt Ukraina være i fred, så kunne kanskje Ukraina klare å bli med i EU, og følge EUs regler, og med det bli mindre korrupt og bedre styrt. De hater Russland for dette, den store og mektige naboen som aldri helt kan skjønne at Ukraina nå er sitt eget land, med rett til å ta sine egne valg.

I en bedre verden kunne det kanskje gå an å bygge en bro mellom disse motsetningene. Russland har jo sin egen strid mellom vest og øst, og spørsmålet om de tilhører Europa eller Asia, eller om de er noe eget. Den tohodede ørn som ser i begge retninger er Russlands symbol. Russland har også mange av de samme problemene som Ukraina, med korrupsjon og vanstyre, og kunne i likhet med dem hatt gått av å bevege seg nærmere EU, og innrettet seg litt mer etter EUs lover og regler. Ukraina kunne vært en bro i midten, landet med et godt forhold til begge. Men da EU forhandlet med Ukraina høsten 2013 ble Ukraina tvunget til å velge, de kunne ikke få begge deler, det måtte bli vest eller øst, Europa eller Russland, EU eller den eurasiske union. Den sittende presidenten valgte Russland, ble styrtet, og det nye regimet valgte Europa. Og krisen brøt løs.

Jeg lenket til Johnsons russia list lenger oppe. Det er en fin lenke der, til en artikkel om handelskrigen mellom Russland og Ukraina, den forferdelig ødeleggende handelskrigen som forverrer allerede skakkjørte økonomier. Jeg var vennlig da jeg formulerte det slik at det nye regimet i Kiev valgte Europa, det er et valg som ikke akkurat virker helhjertet, i hvert fall ikke om man ved å velge Europa også mener å velge europeiske verdier. Den kan vel helst se ut som om president Porosjenko og hans menn ønsker europeisk pengehjelp, europeiske reformer er det smått med. Siden det nye regimet kom til makten gjennom at det gamle ble jaget bort, har de litt problemer med legitimiteten. De er nødt til å være bedre enn det forrige, slik at maktovertakelsen etter Maidan uttrykker folkets vilje, at det ikke bare gjaldt en håndfull demonstranter. Med oppslutningen presidenten og enda verre regjeringen har nå, så er denne legitimiteten ganske skral. Oppslutningen har sin ganske naturlige forklaring i at de ikke har vært i nærheten av å oppfylle folkets forventninger, ikke i nærheten av å brine Ukraina nærmere Europa når det gjelder velstand og rettigheter, folk har fått det verre, ikke bedre.

Så regimet har forsøkt å bygge støtte på at problemene skyldes Russland, at det er russisk innflytelse, innblanding og militære aktivitet som gjør det umulig for ukrainske styresmakter å konsentrere seg om noe annet. Siden styresmaktene selv nyter godt av korrupsjonen er det dessuten ikke så fristende for dem å bekjempe den. Da er det greiere å gå til frontalangrep mot alt russisk, vedta lover i øst og vest som skal bryte båndene til «Ukrainas dystre fortid», bryte båndene til den gamle imperialistmakten, Russland. Først var det den såkalte «dekommuniseringen» som var tema, alt sovjetisk og kommunistisk ble forbudt, i lover som er så antiliberale og anti-ytringsfrihet at det er en gåte hvordan de slapp unna med det, og beholdt veien mot partnerskap i EU. Nå er det alt russisk som skal bort, alle russiske navn skal endres til ukrainske, som om Los Angeles i USA skulle endres til «The Angels», latterlig og vilt, og gjort på en måte som ikke akkurat minner om demokratiske prosesser.

I to år nå har Kiev tenkt ut stadig nye «sanksjoner» mot Russland. De fleste har det til felles at de gjør livene vanskeligere for vanlige folk, særlig i Ukraina, men også i Russland. 2015 var det første året i historien Russland ikke var den største handelspartneren, EU og Kina har overtatt. Russlands andel av handelen er nå nede i 12,7 %. Fra nyttår har det blitt verre, Ukraina har undertegnet frihandelsavtalen med EU, og Russland har svart med å si opp sin egen frihandelsavtale med Ukraina. Det er ganske rimelig, så ikke Ukraina skal kunne kjøpe varer tollfritt fra EU og selge dem videre tollfritt til Russland, og tjene penger på å være mellomleddet uten skatt. Disse tingene er blant det som kunne vært løst i normale forhandlinger, men som man ikke har fått til, fordi man på begge sider har vært prinsippielle og kompromissløse.

Både USA, EU og Ukraina må etter hvert ha lært seg at Russland under Putin ikke reagerer som beregnet, det er ikke slik at Russland møter sanksjoner med tilsvarende motsanksjoner, de finner gjerne på noe ekstra, som gjør litt mer vondt. For eksempel har de nå bestemt seg for ikke bare å boikotte ukrainske varer, men også for ikke å være transitland for ukrainske varer på vei til andre land i Asia. Artikkelen jeg lenket til siterer investeringsbanken Dragon Capital i Kiev, som anslår tapet på den russiske boikotten til mellom 0,5 og 0,7 % av BNP. Det merkes.

Europa står selvfølgelig ikke klar til å ta over de russiske markedene for ukrainske produkter. Europa har mye mer enn nok med sine egne problemer, europeisk landbruk lider også under russiske sanksjoner, trenger slett ikke ytterligere press fra også ukrainske matvarer. Salg til Asia må gå gjennom lengre, og dyrere transportruter. Folk i Ukraina mister arbeidet, og illusjonene. Allerede lave lønninger blir enda lavere, særlig relativt til andre land. Sånt øker oppslutningen til de ekstreme, som det i Ukraina er god grobunn for, med den spesielle historien om motstandshelten og nazikollaboratøren Stepan Bandera, og rollen han har endt opp med å få i ukrainsk nasjonsbygging. Ultranasjonalistene har ingen løsning å tilby, også de er med på å gjøre en umulig situasjon verre.

I det skjulte er det forhandlinger på gang. Viseutenriksminister Victoria Nuland fra USA var nylig i Kaliningrad og snakket med russiske tjenestemenn, president Barack Obama ringte til Vladimir Putin. Hva som kom ut av det, er ikke kjent. Bare at temaet var Ukraina.

Så hva skal man si? Ukraina får enda en gang avgjort sin fremtid over hodet på seg. Det har sin ulykke også i at det er et strategisk land, grundig gjort rede for i den famøse boken til Zbigniew Brzezinsky, the Grand Chessboard, søk der på Ukraine, og se selv. I den forfatning Ukraina er nå er landet ikke langt unna å bli satt i administrasjon. IMF har sin politikk om austerity, balanse i budsjettene, og privatisering, men i den kampen som vanlige folk gjennomlever i Ukraina nå, blir dette bare grelt. Rett etter Maidan var budskapet det at prisene ville gå opp, blant annet som følge av kutt i subsidier, men det var fulgt med et viktigere budskap om at også lønningene ville gå opp. Så langt er det altså bare det første som har skjedd. Og det er lite håp om endring.

Frosten har kommet til Rogaland. Sannelig er det frost i Ukraina også.

En vinterdag eller en vinternatt?

I dag på radioen hørte jeg en ung bygg og anleggsarbeider som uttalte seg om arbeidsmarkedssituasjonen i bransjen. Det var i forbindelse med hvordan finaskrisen hadde rammet med økt arbeidsledighet, og  hvordan andre bransjer var i ferd med å løse problemene, slik at arbeidsledigheten gikk ned igjen. Bygg og anlegg var her et unntak, og den unge arbeideren skulle uttale seg om hvordan situasjonen nå var for han. Han sa:  i begynnelsen var det ganske greit å finne seg jobb, men nå er alle sluser lukket.

Han hadde en liten pause før det siste ordet, for han skjønte det var galt, men han sa det likevel, for han hadde ingen annen måte å fullføre setningen på. Tankegangen er at når alle sluser er åpne, så er det ingen kontroll på noen ting, da renner alt vannet ut veldig raskt. Så gjelder det om det er mulig å bruke uttrykket motsatt, at når alle sluser er lukkede, da er alt stengt, og man får ikke inn noen ting.

Jeg tror ikke denne alternative måten å bruke uttrykket på vil overleve. Men det var et interessant forsøk, og den unge bygningsarbeider formulerte seg i alle fall slik at jeg kommer til å huske hva han sa.

Det er et annet slikt alternativt uttrykk som har overlevd. Jeg tror mange også kyndige norskbrukere vil komme i tvil når de skal tenke seg om det heter «ute en vinterdag før» eller «ute en vinternatt før» i uttrykket «han har vært ute… » Jeg fullfører ikke setningen, for da ville jeg avgjort hva som er riktig. Eller hva jeg mener er riktig.

For det er jo slik med språket, at det er ingen som har myndighet til å bestemme hva som er rett og galt. Språkrådet kan lage rettskrivningsregler, og til og med uttaleregler, og det offentlige kan vedta at dette skal gjelde. Lærere kan rette etter disse reglene i skolestiler. Men av og til er også de som lager reglene uenige, og i enkelte spørsmål er det ikke så enkelt å avgjøre alltid. Dessuten har man det artige med språket, at en feil som mange nok er enige om, blir riktig.

Ingen må tross hva jeg skriver her, tro annet enn at jeg er en konservativ språkbruker. Jeg synes man bør følge reglene, og uttale seg korrekt. Og i tilfellet med vinterdagen og vinternatten mener jeg at den ene varianten er riktig, og den andre er gal.

Jeg stusset en gang for noen år siden da jeg hørte en eller annen bruke den varianten jeg mente er gal. Jeg rettet, eller spurte om det ikke skulle være det motsatte, men den som hadde brukt det var ikke riktig sikker, og fant der og da på noen argumenter for sitt syn. Som alltid blir det artige diskusjoner når man diskuterer språk, og flere av de andre som var der blandet seg også inn med sine meninger.

Saken ble ikke avklart der, og jeg skrev en mail til norsk språkråd og spurte dem om hva som skulle være riktig. Dessverre har jeg ikke svarmailen lenger, den kom til en annen datamaskin jeg ikke lenger har, men jeg husker at den som svarte, uttrykte aldri så lite grann begeistring, og sa at dette var han neimen ikke sikker på, argumenterte litt for det ene og det andre, og sa at han skulle snakke litt med de andre på huset, om hva de mente. Så vidt jeg kan huske, delte de sine meninger der også. Jeg fikk i alle fall ikke noe klart svar.

Siden har jeg tenkt mer på det selv, og kommet til at det ene må være riktig, og det andre må være galt. Uttrykket blir brukt når noen skal igjennom noen strabaser eller vanskeligheter, og så sier man at han eller hun har vært ute en vinterdag eller -natt før», så han eller hun kommer til å klare det, han eller hun er vant til det, han eller hun har vært i hardt vær før. Vinterdag blir brukt for det er tøft å være ute på dagen om vinteren, det kan være kaldt og mye snø, det kan være slitsomt. Men om natten er det enda kaldere, så det må være enda verre.

Jeg er uenig. Om natten så sover man. Om man er ute en vinternatt, så finner man seg som regel et lunt sted å sove, og sover gjennom natten. Er man ute en vinterdag, derimot, er det fordi man har noe å gjøre der. De fleste slike ordtak og uttrykk kommer fra gammelt, og da var det selvsagt mye mer slitsomt å gjøre arbeidet om vinteren, enn andre årstider. Så om man da hadde vært ute en vinterdag, da hadde man prøvd det tøffeste, da hadde man erfaring. Ingen ville da finne på å si «ute en vinternatt».

Men nå jobber folk flest inne på kontorene sine, og har slett ikke noe forhold til utendørsarbeid. Dermed har ute en vinternatt sneket seg inn, og ser ut til å bli værende.

Et søk på Google viser 14700 treff på «ute en vinterdag» og 21100 treff på «ute en vinternatt». Det gir kanskje en pekepinn, men man må her huske at det er ikke alltid frasen blir brukt i forbindelse med uttrykket. Det er for eksempel en boktittel som heter «ute en vinternatt», og handler om hjelpkorpsets arbeid opp gjennom årene, og noen snakker bare om opplevelser de selv har hatt ute en vinternatt. Legger man til «før», blir forholdet 11100 treff på «ute en vinterdag før» og 15200 treff på «ute en vinternatt før». Her har for eksempel Dagbladet sport en helbom, med å skrive Kasey Wehrman har vært ute en vinternatt før, resten av sesongen skal han utkjempe krigen for å unngå nedrykk i Lyn.

Det er feil, det er kort og godt feil. Kasey Wehrman har neppe vært ute en vinternatt før, og om han har det, så er i alle fall ikke relevant med jobbe han skal gjøre fremover i Lyn. Språket blir bedre når det blir brukt korrekt, og man bør i alle fall reagere når profesjonelle språkbrukere tøyser slik. Og man bør sørge for at det riktige uttrykket vinner frem, det heter og skal hete ute en vinterdag før. La oss lukke slusene for den andre varianten.