Marked og tanker

Vi er fortsatt syke her i vår lille familie i Kiev. Det er ikke snakk om å løpe ut for å trene om morgenene for meg, jeg hoster og har snue, og i går kveld feberfrøs jeg meg i søvn. Lille Irina spiste lite grann i går til kvelds, bitte litt, kanskje et tegn på at hun blir bedre, bitte litt. Mama Irina går rundt og okker seg, hun styrer huset, og det er klart det er vanskeligere når hun selv er syk, og flere andre er syke.

Likevel forsøkte vi oss ut i går. Litt frisk luft tror i alle fall jeg vi har gått av, om enn vi langt fra er så energiske som vi pleier å være. Rett oppe ved metrostasjonen i Petsjersk er det markedsplass hver søndag, foran byens administrasjonsbygning. Det er bare noen hundre meter fra der vi bor. Og der går det an å gjøre gode kjøp, all slags mat, frukt, grønt, kjøtt, høner hvor føttene ennå ikke er kappet av, hjemmelaget rømme, syrnet agurk, kål, gulrøtter, tomater, de liker jo å legge alle ting i lake her nede, og det blir veldig godt, korn, krydder og frø, sopp, her er det alt sammen, og til en god pris.

Vi gikk opp dit, Olia, Ira og jeg. Det var en litt varmere dag i går, 5-6 grader, sol, men luften kjentes likevel stram og kald. Lille Irina satt i vognen mye lenger enn hun pleier å finne seg i, så lite som skjedde der, men til slutt løftet vi henne ut, og hun tuslet rundt på markedsplassen hun også. Olia stod for handelen, dette liker hun, du kommer alltid i snakk med torghandleren, du diskuterer produktene, får prøvesmake, dette er noe vi har mistet med den kapitalintensive effektiviteten vi har lagt oss til oppe hos oss. Selvsagt lønner det seg ikke å ha hundre boder med en til to stående i hver bod, det er mer økonomisk å plassere alle varene i et supermarked, og la kundene finne varene selv. Jeg er ambivalent med disse tingene, torghandlerne kan ikke ha rare timelønnen så billig varene er, og de står på plass fra tidlig morgen til sen kveld. Men det har en sjarm og en menneskelighet supermarkedene ikke er i nærheten av.
I går morges kom resultatene fra flere av primærvalgene i USA. Det er for meg blitt et slags vrengebilde av demokrati hva de holder på med der, hvordan er det mulig å gjøre valget av statslederne som skal representere folket så over alle grenser dyrt? De gamle grekerne i det opprinnelige demokratiet gjorde sitt aller beste for å unngå at pengene skulle få for stor makt, for å passe på at det ikke gikk an å kjøpe seg innflytelse. I USA er det stikk motsatt. Der er systemet endt opp slik at du ikke har en sjanse i havet om du ikke har enorme pengekrefter i ryggen. Den som ender opp som president vil fort ha brukt 1 milliard dollar. Det er en latterlig høy sum.

Jeg har lastet ned appen til BBC på telefonen og nettbrettet, og pleier gå inn å sjekke de 10 mest populære nyhetene. 2-3 av dem pleier å være om Donald Trump. I USA har han fått mer mediedekning enn Clinton, Cruz, Rubio og Sanders til sammen, mer enn dobbelt så mye. 371 minutter, eller noe slikt, Sanders har fått 20. Her snakker jeg om det som i Norge tilsvarer Dagsrevyen, slik jeg forstod det, «prime time» nyhetssendinger. Oppmerksomheten gjør ham til republikanernes kandidat, ikke sakene. Mediene skal også tjene penger og «få klikk» som det heter i cybermoderne vendinger. Da får grove og plumpe uttalelser og karakteristikker god plass, de politiske sakene og hva kandidatene står for får unngjelde.

For oss i Ukraina er imidlertid ikke Trump noen katastrofe. Han er vel den eneste av kandidatene som vil lage en avtale med Putin, strike a deal with him. Kanskje kunne det da la seg gjøre å opprette et fundament Ukraina kunne bygge seg opp videre fra, en slags form for stabilitet og enighet om hva som egentlig er situasjonen, sånn det er nå er de ulike aktørene stivnet i sine egne oppfatninger og prinsipper om hvordan tingene er og bør være. Det finnes en avtale, MinskII, men den er et godt stykke unna å implementeres. Ukraina har forpliktet seg til å gi opprørsområdene i Donetsk og Lugansk økt selvstyre, noe de blånekter å gjøre. Med det fortsetter den spente situasjonen der, med handelskrig, skittkasting og boikott, ødeleggende for Donbass, og det samme mot Russland, ødeleggende for Ukraina. EU og Russland har heller ikke noe fungerende samarbeid, og med USA og Russland har det gått helt i stå. NATO og Russland bruker milliarder på milliarder på milliarder av dollar på å ruste opp mot hverandre, inkludert opprustning av atomvåpen. Var det 1 billon dollar vi skulle bruke på atomvåpen som var mer effektive, og lettere kunne tas i praktisk bruk? Tusen milliarder, $1 000 000 000 000, på atombomber, der blant annet utslippet av radioaktiv stråling lar seg kontrollere, slik at våpnene faktisk vil kunne brukes (usable, er ordet amerikanerne bruker).
Hillary Clinton har ikke uttalt noe i den retning. Der skal det ikke lages noen avtale med Russland, med Putin. Hun er en del av den etablerte eliten, for krigen i Irak og pådriver av krigen i Libya, tilhenger av flyforbudssone i Syria, tilhenger av en sterk og militant linje i Ukraina. Putin lar seg ikke forhandle med, hun omtaler han på det groveste, sammenligner ham med Hitler, uttaler at han ikke har sjel, lager morsomheter på hans lave kroppsvekst. Da hun ble bedt om å komme med sin favorittkvinne sa hun «Pussy Riot», noe som vel i anstendighetens navn på kalles ganske spesielt. De hadde «en performance», en gang, Pussy Riot, gruppesex i et museum eller utstillingsvindu, eller hva det var, i en «kommentar» til at russiske styresmakter hadde oppfordret russerne til å få flere barn, slik at Russland kunne få opp befolkningsveksten litt. Favorittkvinne? Det er i alle fall ikke gjensidig, Pussy Riot støtter Sanders, selvfølgelig.

USA og Russland er nødt til å forhandle sammen i en rekke saker. Det er noe man simpelthen ikke kommer utenom, også Obama har måttet krype til korset, fredsforhandlinger med Syria, atomvåpenprogrammet til Iran, Nord Korea, det er grelt uansvarlig å forsøke å holde Russland utenfor slike samtaler, og det lar seg neppe gjøre heller. Clinton har ikke akkurat lagt forholdene til rette for et godt forhandlingsklima. Putin vil være president frem til 2030 om han blir sittende alle tre periodene grunnloven nå gir ham rett til, Clinton skal måtte forholde seg til ham alle årene hun vil kunne være president. Jeg tror det var tidliger president Eisenhower som sa noe sånt som at han var nøye på å vise respekt for andre statsledere, for han trodde ikke han ville kunne ha gode forhandlinger og finne gode avtaler med dem om han fornærmet dem. For meg er dette elementær menneskekunnskap.

Ekteparet Clinton har også noe som heter «Clinton Foundation». Det er et fond. Fondet kvalifiserer til det som kalles «en god sak», det driver forskjellige former for hjelpearbeid, jeg kan ikke alle detaljene her, og det interesserer meg ikke så mye heller. Her er det viktigere at dette er et fond som mottar penger og gaver fra «givere», jeg tror sannelig også Norge har gitt noen hundre millioner, og satt det på «bistandsbudsjettet». Problemet for meg er at ekteparet Clinton har personlige interesser i dette fondet, og at det var aktivt når Hillary var utenriksminister og nå som hun tar sikte på å bli president. Gavene er åpne, og det er vel det som gjør at det ikke blir kalt korrupsjon, som det vel må kunne sies å være. Eller tror man ikke Norge kjøper seg velvilje med å gi penger til fondet eid av det mektigste ekteparet i USA?

Ukraina er i alle fall rause bidragsytere. De ligger på topp over personlige gaver, jeg lurer på om det var 10 millioner dollar, gitt av oligarkene. Ingen land er i nærheten, ikke en gang Saudi Arabia. Den som har gitt aller mest er den Kievbaserte oligarken Viktor Pintsjuk. Nylig fikk Pintsjuk plass i Atlantic council, det atlantiske råd. Clinton er også blant dem som går lengst i støtten til Ukraina, og i hetsen av Russland og Putin. Hva som henger sammen med hva skal ikke jeg uttale meg om, men oppe hos oss i Skandinavia har vi tradisjon for å tenke at det ikke engang skal kunne være mulig med slike spekulasjoner. Selvsagt skal ikke en mulig og sannsynlig president av USA ha et fond som bærer hennes navn, og som hun har sammen med ektemannen.

Jeg synes det er skitne greier. Men hva kan et stakkars, lite menneske gjøre? Dette går langt over hodene på oss. Vi kan påvirke bitte lite grann med stemmesedlene våre, men når det kommer så langt som til valget er det meste ordnet for oss. Vi kan skrive, diskutere, protestere og engasjere oss, men når de politiske valgene skal tas, er det makten og pengemakten som rår. I Ukraina er det fullstendig slik, det nytter ikke engang å late som noe annet. Derfor er også en stor del av befolkningen her politisk apatiske, de tror ikke på egne muligheter til å påvirke, og har heller ikke noen slike muligheter.
Kanskje er jeg blitt integrert i dette? Så godt som vi har det i hverdagen, Olia, lille Irina og jeg, har jeg ikke så lyst til å skitne meg til og ødelegge dagene ved å engasjere meg for sterkt i debatten. Selv om jeg på magisk vis klarte å få hele Norge til å ønske å bedre forholdet til Russland, så ville det vært helt stengt med at Norge er en del av EU, underlagt EUs sanksjoner, og at EU igjen er avhengig av USA. I USA prøver de seg på en liten politisk revolusjon, eller hva det nå er de prøver seg på, med Donald Trump og Bernie Sanders, som skal være utenfor den politiske eliten og derfor representere noe nytt, slik også Barack Obama skulle gjøre.

Med Bernie Sanders har jeg det som med en ungdomsforelskelse. Jeg heier på ham, drømmer om at han skulle bli valgt, men jeg tar meg i å tenke at det nok heller er ideen om Bernie Sanders jeg liker så godt, hva folk sier og skriver om ham, hvilke muligheter det ville gitt om noen virkelig ville røsket opp i det amerikanske, politiske systemet. Ville begrense pengemakten. Begrense militæret, ikke gå til krig. Omfordele godene. Gjøre det enklere å være vanlig menneske, fattig eller fra middelklassen. Slik er det også med tidlige forelskelser, du legger alle ting du drømmer om i denne personen, får den til å representere det, men det er nå en gang vanligvis slik at personen du drømmer om vil vise seg ikke å stemme helt overens med drømmene.
Min kjære kone Olia er også helt annerledes enn jeg tenkte meg og drømte om. Vårt ekteskap er ganske annerledes enn jeg forestilte meg det ville være. Jeg kan formulere det slik at hun er drømmen jeg ikke visste jeg hadde. Og vårt lille barn, Irina, er det bare enda mye sterkere. Olia og jeg vil leve gode liv, men jeg er bekymret for fremtiden, hva slags verden vår lille Ira vil vokse opp i. Kanskje er det en naturlig bekymring for en far, slike fedre har hatt til sine barn i alle land til alle tider? Det blir alltid alltid verre enn det var. Jeg liker imidlertid å se på meg selv som en rasjonell, fornuftig person, og da er det slik at verden virkelig ser ut til å ha blitt et farligere og vanskeligere sted enn hva jeg selv vokste opp i. Hjemme i det private kan vi gi vårt lille barn den beste og mest kjærlige oppvekst vi kan tenke oss. Men verden kan vi dessverre ikke gjøre så mye med.

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Fakta om Sotsji-OL

Jeg tenkte å ta en pause fra utviklingen i Ukraina og fortelle litt om hva som foregår hos storebror i øst: Russland.

Til hjelp har jeg fått Aleksej Navalnij, en frenetisk twitrer og blogger, som nå har blitt Putins farligste opposisjonelle. Regimet prøvde å knekke ham i sommer, med en merkelig anklage og rettssak om at Navalnij skal ha svindlet til seg 500 000 dollar. Det er slik det foregår i det moderne Russland, man kjører en rettssak mot plagsomme og truende rivaler, og får dem i fengsel eller sendt vekk. I det minste er det en fremgang fra tidligere, da man kvittet seg med motstandere ved å henrette dem.

Navalnij og hans menn har laget en fantastisk nettside på denne lenken: http://sochi.fbk.info/en/award/.

Det er et interaktivt kart, der man klikke seg inn på ulike anlegg og arbeider i forbindelse med OL i Sotsji, og få rikelig informasjon om hvordan oppdragene er blitt tildelt Putins menn, hvordan de er statlig finansiert – også de som liksom skulle være private, de er finansiert av statseide selskap, eller privat investert med lån fra staten, der det ser ut til å kunne bli tvilsomt med tilbakebetalingen -, hvordan budsjettene er overskredet, og i det hele tatt hvordan dette har vært et gigantisk sløseri, der på russisk vis en liten klikk gode venner har tatt til seg det enorme overskuddet.

Norske medier og politikere er opptatt av om statsminister Erna Solberg kommer til å reise på åpningsseremonien. Vi er særlig opptatt av de såkalte homolovene, loven om at det skal være forbudt å lage propaganda for utradisjonell kjærlighet. I Norge er vi opptatt av alt som er fint, og vi synes selvsagt det er grusomt at sympatisører for homosaken ikke kan vise frem sitt syn også i Russland. Jeg synes det er skivebom. I Russland er det ikke problem å være homofil, det er problem å være menneske.

Disse lovene har også lite med olympiaden å gjøre.

Norske medier og politikere og meningshylere på sosiale medier skulle nok være mer opptatt av at Russland er et land med kolossale ressurser, og at en veldig liten gruppe nære venner på toppen forsyner seg veldig grovt av disse ressursene, slik at det meste av det russiske folket lever i fattigdom. De skulle være opptatt av at OL i Sotsji setter dette i system. Fordi OL i seg selv har blitt en gigantomani, det inviterer til sløsing og smøring og kameradi i russisk skala, å være kritisk til pengebruken er å være kritisk til festen. «Og det blir jo så mange glade…»

Når idretten kommer i gang pleier det politiske komme i bakgrunnen. Slik er det hver gang, og både Russland og IOC håper nok at det samme skal skje denne gangen. Jeg tror dessverre det går slik denne gangen også, for det er så vondt å være den som maser om regningen når festen er så gøy og alle er så glade.

Men regningen er sinnssyk. Og den kommer i et land der folket er fattig, i en verden der folk flest fortsatt er fattige. Russland skinner opp sitt Sotsji, som allerede er og var og har vært en prestisjeby for eliten. Nå får de det enda litt finere, når de skal reise på sine ekstravagante ferier, sommer som vinter, der nede på den solfylte Svartehavskysten.

Norske medier skulle være veldig forsiktige med å mase på Solberg for at hun vil reise til åpningsseremonien. De sender selv rikelig med journalister, som bidrar til hypen og gigantomanien, mye viktigere enn om en skarve statsminister deltar på en skarve åpningsseremoni. Og rundt omkring i de tusen hjem vil det norske folk følge nøye med på hvordan det går, mange av de samme som synes det er så fælt at Erna Solberg skal reise ned, og passer på å melde på Facebook at det er fryktelig at homofile ikke kan demonstrere for sine rettigheter der borte.

Og det norske idrettsforbund er forberedt på å bruke 12 millioner kroner – i Russland – på bevertning av IOC, for at vi selv skal få OL i 2022. Det er en skam. Dette er smøring og korrupsjon og alt som lukter vondt, satt inn i et system der en gutteklubb på topp kan sitte og nyte godt av rikdommer og luksus, og strø om seg med fine ord om «den olympiske ånd» og «den olympiske idé» og «fredelig kappestrid». Vi skulle ikke gå med på dette lenger. Det har gått for langt.

Bruk litt tid på siden til Navalnij, og se selv (lenken er til bloggen hans, den er på russisk, men det går lenker videre til engelske sider med informasjon om OL). Søk også på Navalny på nettet, så får dere dekning i internasjonale medier og høydepunkter i internasjonale blogger. Så kan dere også begynne å kritisere Russland for hva det er verdt å kritisere landet for. Og hvis dere virkelig er så glad i sport at dere kommer til å se på OL, kan dere i det minste holde dere for nesen mens dere gjør det.

Parlamentsvalg i Ukraina

I dag er det parlamentsvalg i Ukraina. Det ukrainske folk skal velge inn 450 representanter til den lovgivende forsamlingen, i Ukraina kalt Verkhovna rada.

Vinteren 2010 fotograferte jeg den ukrainske parlamenstbygningen, Verkhovna rada. Den ligger i Mariinskij-parken, på høydene på vestbredden av Dnjepr, mellom Lobanovskij-stadion og Arsenalnaja metrostopp. Det er fint å gå der, men parlamentsbygningen er selvsagt beskyttet av høye gjerder. Dette bildet er tatt mellom sprinklene.

Valget er ikke så veldig høyt oppe i vestlige medier. Selv en temperaturmåler som Google er langsom med å foreslå Ukraine Election 2012 når man skriver inn søkeord. Min ukrainske kone, som reiser til Ukraina i morgen, hadde ikke fått det med seg. Og brydde seg ikke særlig når hun fikk det. Hvorfor skulle hun? Det er svært lite sannsynlig at dette valget vil endre noe særlig på forholdene der nede.

Det går ikke bare på at det ledende Regionpartiet har lagt forholdene til rette for komfortabelt å vinne valget. Ved siden av de vanlige beskyldningene om valgfusk og bestikkelser, har de endret valgloven slik at halvparten av plassene blir valgt med vanlig flertallsvalg, den andre halvparten med delegater fra valgmannskretser. Det er den siste metoden som er gunstig for de største partiene, vinneren tar alt. Dette var en metode som også ble brukt ved valget i 2002. Det virket godt for Regionspartiet da.

Kontroversielle valglover kan være engasjerende når det står reelle og populære utfordrere opp mot makten som har etablert dem. I Ukraina finnes det ingen slike utfordrere. Vi i vesten har jo blitt litt glade i Timosjenko, og hennes Fedrelandsforbund, senest vist i det jeg vil kalle en famøs artikkel i The Guardian for et par dager siden. Med respekt å melde – det er hun ikke, som det også blir gjort artikkelforfatteren oppmerksom på i kommentarfeltet under. Timosjenko og hennes parti appellerer mer til vesten, enn til Ukrainere. Det var ingen merkbar endring på forholdene i landet mens disse satt ved makten. Det var bare andre som stjal penger fra budsjettet, som Ukrainere selv så omsvøpsløst formulerer det.

Jeg har skrevet litt om de politiske forholdene også i andre poster. Jeg er en stor optimist av natur, og var også optimist på Ukrainas vegne, før jeg lærte landet å kjenne. Hva som er årsaken til at jeg har blitt så pessimistisk på vegne av dette landet jeg har blitt så glad i, er at korrupsjon og uærlighet sånn gjennomsyrer hele systemet. Blant kriminelle, må man selv være kriminell for å vinne frem. Jeg har kort og godt ingen tro på at det i det landet skal dukke opp en ærlig og redelig politiker som i kraft av sin dyktighet skal bygge seg opp noen reell makt. Det vil ikke skje. Man kan like gjerne spå at en smart geit skal ta styringen i ulveflokken, for å formulere det i en russisk vending.

VM i fotball til Russland og Qatar

På torsdag ble det bestemt at VM i fotball i 2018 skal gå i Russland og i 2022 skal det arrangeres i Qatar. Det er begge ganske overraskende beslutninger, for VM i 2018 var det ventet at England kanskje skulle vinne, for VM i 2022 var USA favoritter. Begge land la stor prestisje i søknaden og sendte et tungt lag av kjendiser for å vinne frem, England burde kanskje svare på kritiske spørsmål om hva de egentlig driver med, etter å ha sendt statsministeren, arveprinsen og landets største fotballkjendis. USA nøyde seg med ekspresident og superkjendis Bill Clinton. Men det er nok slik at i kampen om å vinne frem gjelder kanskje andre spilleregler enn disse to landene behersker.

Jeg må først som Russland-elsker si meg glad for at Russland får VM. Det gir godt håp om at de fjerner VISA-reguleringene, og gjør det lettere å få innreisetillatelse i landet. Ukraina arrangerer EM i 2012, og det er helt tydelig at det allerede er lettere å være turist i landet. Flyplassene blir bedre utbygd, og det irriterende immigration-card systemet er forlatt. Russland har også mye å gå på her. Jeg har heller ingenting i mot at lille, eksotiske Qatar snapper arrangementet foran selvelskende amerikanere og australiere, det er noe galt med VM som arrangerers i de to landene der.

Så over til kritikken. Og jeg håper jeg klarer å skrive så godt at kritikken går ut over måten verdens største idrettsarrangement blir tildelt på, til også å ramme hvordan vi i vesten ser på oss selv og verden. Siden den industrielle revolusjon har Europa, USA og land som har kopiert oss fullstendig dominert resten av verden. Det gjelder politisk, økonomisk, militært og kulturelt. Vi er så selvsikre på våre egne verdier, som demokrati, ytringsfrihet og den edle moral, sånn vi selv definrer den, at vi nærmest tar for gitt at den fattige verden vil kopiere disse verdiene våre når de bare får utviklet seg litt. Vi er sikre på at vi har rett, og at hele verden vil forstå det og beundre det, når de har forstått det.

Vi i den vestlige verden er på en merkelig måte så selvgode at vi som en selvfølge har påtatt oss rollen som ledestjerne og læremester for dem som ikke har kommet så langt som oss. Vi tar for gitt at de vil bevege seg i samme retning som oss, og en gang vil komme til samme sted som der vi er, men at de alltid vil være litt forsinket, slik at vi alltid vil ha et lite forsprang. Og vi forventer at de skal takke oss for det, og så godt de kan forsøke å bli som oss.

En rekke av verdens store organisasjoner skal liksom drives demokratisk. De er opprettet i vesten, siden vi var først ute med de fleste idretter og kulturelle aktiviteter det gjelder om. Vi var også først ute med tanken om at det gikk an å organisere seg, og det er innlært i skole og universitet og sitter i ryggmargen at dette er en del av demokratiutviklingen. Partiorganisasjoner ble dannet for å gjøre det lettere å vite hva man skal stemme ved valg, fagforeninger ble dannet som arbeidernes motvekt mot makten, og idrettsorganisasjoner ble dannet etter frivillighetsprinsipper og dugnadsånd. De skulle selvfølgelig være demokratiske, de ble jo alle sammen dannet av kjærlighet til sporten og bestod av folk som ønsket sin sport alt det beste.

Både idretten og organiseringen av den er spredd over hele verden. Den vestlige verden dominerer selvfølgelig fortsatt, og det i kraft av sin rene, skjære tyngde. Fortsatt er det slik at de fleste mennesker her på jorden som vet hva det er, drømmer om vesten, men det er en drøm om vår velstand, og ikke om våre verdier. Det er bare søkkrike mennesker som oss som kan sette verdier foran velstand, og mene det er bedre å være moralsk og fattig, enn umoralsk og rik. Sånn sier bare folk som spiser tre måltider til dagen, og heller kaster en brødskive, fremfor å spise den uten pålegg.

Det ble i britiske medier forut for avstemningen presentert som en skandale at navngitte medlemmer i FIFA konkret hadde mottatt bestikkelser eller konkret var villige til å gjøre det. I det moralske Vesten er dette selvsagt er sjokk, hvordan kan de la være å skjønne at dette ikke er riktig, og hvordan kan de la være å beundre at vi har media som skriver om det, om det så er til skade for landet. Det siste sikre tallet jeg har i hodet er at Russland var nummer 146 av 180 stater med minst korrupsjon, men jeg vet det har kommet en liste etter dette, og at Russland beveger seg nedover. Der vil man i stedet for å slippe til den frie presse for å skrive om skandalen, betale. Qatar har riktignok ikke så store problemer med korrupsjon, hvorfor skulle de det, søkkrike som de er, men styresettet er som vi i Europa hadde det i den gode gamle tiden med enevelde. Emiren har all makt, regjeringen er utnevnt av ham og han bestemmer over dem, og det er stort sett familiemedlemmer og kjenninger av ham som sitter der. De vil selvsagt sørge for at pampene i FIFA får all den forpleining og velstand de kan be om, når de en gang kommer dit i 2022.

FIFA sprer om seg med vakre ord om at fotball forener og skaper fred og forsoning, at fotball er utvikling, og at et av de viktigste arbeidene til organisasjonen er å få spredt fotballen der fotball er lite utviklet, eller hva det nå er de prøver på. Det er midt i blinken politisk korrekt, og skaffer også til veie delegater som er tøyelige når det gjelder hvem de skal stemme på. Og FIFA blir omfavnet, logret etter, man kjøper dataspillet som bærer dets navn, man sender kronprinser og ekspresidenter for å skamrose dem, og man lar dem arrangere mesterskap til flere titalls milliarder kroner uten å kreve skatt av dem. Det er en ideell organisasjon, sies det. Med skamrike medlemmer, kan man legge til. Avstemningen skjer i lukkede rom.

Fotballen er ikke uskyldig. Og den har ikke vært det i levetiden til noen av dem som kommer til å lese denne bloggposten. Men det er så mange som elsker denne sporten, og som den betyr så mye for, at ingen elendig organisasjon kan klare å gjøre den upopulær. Folk flest bryr seg jo ikke heller før lagene kommer ut på banen, og hvorfor skulle de nå det, det er så mange andre ting i livet å bekymre seg for. Derfor kan FIFA fortsette å være en av verdens mektigste organisasjoner, og stille hvilke krav de vil til landene som skal ta i mot dem, alle vil logre for dem og de som vinner frem vil betale hva det koster. Eksimperalistene i England og ikke akkurat eksimperalistene i USA kan sitte der med sin høye moral og sin ytringsfrihet og kritiske presse, men noe VM får de ikke. Mens verden klapper i hendene over at outsiderne på ny har vunnet.