Regnværsdager, i tross og glede

I dag var jeg omtrent alene i treningsanlegget Katsjalka. Det var en håndfull som holdt seg inni skuret som fungerer som en slags garderobe, det er ikke vegger der, men det er blikktak, jeg var den eneste som var ute i regnet. Selv da jeg trente noen morgener og dager julen 2013, var det ikke så få her. Jeg var et øyeblikk i tvil selv, om jeg skulle gå, da jeg åpnet døren og så at værprognosen på iPhone denne gangen var helt riktig: 100 % regn.

I går kom jeg hjem etter morgenkaffe og morgenposter på det kaffestedet til en frokost bestående av pelemeni og hvitt (ufiltrert) øl. Jeg spiste i fortsettelsen av mitt gode humør, leste avis og nyheter når jeg ble sittende alene, og fikk på ny bekreftet hva jeg har hintet om i tidligere innlegg. Nyhetene er trettende om dagen, det er vanskelig å forstå hvor opptatt man er blitt av Trump og Putin, USA og Russland. I løpet av dagen kom meldingene om at Russland nå gjengjelder noen av sanksjonene USA har iverksatt mot dem, med å insistere på at USA reduserer sitt ambassde- og konsulatpersonell til størrelsen Russland får ha i USA. De har også lagt beslag på amerikansk eiendom i Russland, slik amerikanerne – uten at så mange har fått det med seg – har lagt beslag på russisk eiendom i USA.

Jeg tar meg i å tenke hvor lenge vi europeere skal være med på dette, før det blir en reell diskusjon om at vi her ikke har interesse i å være en del av en ny konflikt og kald krig mellom USA og Russland. Jeg har sett antydninger til at slik diskusjon har blusset opp i Tyskland, der er det satt offentlig at de siste sanksjonene er unødvendige. Tyskland taper penger på dem, de går glipp av kontrakter i Russland, og tyske selskaper får ikke tilgang til amerikanske lån og markeder, om de bryter sanksjonsregimet. Det er vel også et spørsmål om hvor indigernt man kan bli i Tyskland over det som nokså ullent kalles «meddeling in our election», når amerikanerne veldig nylig er tatt i regelrett avlytting av tyske toppolitikere helt opp til Merkel. Det amerikanerne kaller meddeling, er ikke i nærheten av hva de selv holder på med i så godt som alle land av betydning i hele verden. De kaller møter med russere meddeling, som om det skulle være meddeling å ha møter med utlendinger før et valg. De kaller det meddeling at russiske medier var kritiske til Clinton, som om det er meddeling å være kritisk til Clinton, men ikke å være kritisk til Trump, som resten av verdens betydelige medier var. Eller kanskje er det meddeling å være russer?

Jeg gremmes over disse tingene. Amerikanerne har brukt 5 milliarder dollar på det som har vært ganske utilslørte meddelings i ukrainske valg og politikk, også når det ikke har vært noe valg, som det ikke var i forbindelse med Maidan-protestene i 2013-14. Landet vårt er ødelagt, Ukraina er redningsløst fortapt, økonomien er verre enn noensinne siden Sovjetunionens fall, og det politiske kaoset er som det alltid har vært. Kanskje burde amerikanerne og resten av den vestlige verden se litt på seg selv, USA har andre problemer enn Trump, og de har skyld i dem selv. Trump er et symptom, ikke en årsak, og så lenge de slipper unna med å forsøke å gi russerne skylden for alt, får de heller ikke ordnet opp i problemene.

Kanskje jeg skal sitere en reklameannonse for de forhatte russiske mediene før jeg gir meg: Missed a plane? Lost an election? – Blame us! (RT – tidligere Russian Today)

For ordens skyld: Russian Today, eller TR, er nevnt – over flere sider – i den offisielle rapporten om den angivelige rusiske innblandingen i det amerikanske valget, rapporten er offentlig tilgjengelig, flere burde lest den)

Det gjelder å bare skru av disse tingene. Lese andre typer nyheter, eller andre typer ting. Eller komme seg ut. I går var det også meldt dårlig vær, og det regnet godt da jeg forlot kaffestedet mitt for å gå hjem. Utenfor blokken ble jeg stående uten nøkkel, den hadde Olia fra i går, og uten nøkkel kommer man seg ikke engang inn i bygget. Ringeklokke finnes ikke. Så jeg måtte pent stå og vente til det kom noen og skulle ut, eller inn.

På et tidspunkt av dagen var det oppholdsvær, og vår lille Irina tok på seg de hvite skoene sine og sa på sin barnlige russisk at nå var det på tide å gå ut. Jeg ble med. Klokken var mellom ett og to, slik den pleier å være når vi går ut. Buss 118 lot vente lenge på seg, kanskje på grunn av omfattende veiarbeid i deler av hovedveiene inn mot området hvor vi bor. Det førte også til at vi måtte kjøre en omvei for å komme til Patona broen, og at trafikken langs denne omveien (opp mot botanisk hage, og ned, for de som er godt kjent) korket seg veldig. Det tok kort sagt så lang tid, at det var på tide å spise da vi kom frem.

Spisingen gjorde vi unna på Kvartal, den lille kaferestauranten som får være alene på promenaden her på høyre side av broen. Det var ennå businesslunsj, og Irina spiste flittig av suppen som ble servert til den. Jeg spiste salaten og den lille hovedretten, koteletter og sånne gryn som er så vanlige her nede. Irina drakk også rikelig med «osvar», eller «usvar», jeg vet ikke hvordan det skrives, eller hvordan jeg skal forklare hva det. Jeg gjetter på det er forskjellige greier som blir kokt i en stor gryte, og så blir vannet fra denne gryten «usvar». Det ser ut til å være en slags kompott. Uansett gjorde denne drikkingen at Irina måtte tisse. Det går fint nå om dagen, inn på toalettet, jeg lar henne tørke seg og vaske hendene etterpå – men jeg glemmer det viktigste: å trekke opp trusen, og legge ned skjørtet igjen. Irina går ublygt ut for å spise, før feilen blir oppdaget. Kanskje kan jeg kalle det en hevn, for at hun klarte å låse opp døren og lukke opp, mens jeg stod der inne og tisset, også? Moralen er at det skjer ting alle veie, alltid noe gøy å skrive om, alltid et eller annet uvanlig og interessant som dukker opp.

Den lille kvartalrestauranten har også den fordel at den ligger like ved siden av noen slags treningsstativer, som også kan brukes som klatrestativ og lek for barn. Familien her nede er alltid skremt, når Irina klatrer høyt opp i disse og andre apparater, mens jeg ser at hun har kontroll, og tar det med ro. På øverste trinn, med rompa ut, er balansen ivaretatt. Hun kommer ikke til å falle. Jeg kan spise i ro og mak. Men så finner hun plutselig på et nytt triks, hun slenger seg ut i en ring, og blir hengende der i én hånd. Få voksne klarer å henge etter noe i én hånd, det er vanskelig nok med to, bare prøv, men for barn er det annerledes. De kan holde seg lite grann, styrke og vekt er mer i samsvar, og det er også vanligere for dem å leke og trene seg, jevnt over er de bedre enn voksne til å henge, og til å bevege seg i stativ bare ved hjelp av armene. Selv ikke jeg klarer dette, vil jeg tro, enda så mye jeg trener og løfter meg selv opp og ned etter begge armene.

Nå er det frokost. Skrivingen blir naturlig avbrutt 🙂 Frokosten varte hele dagen, fortsatt smilefjes, først nå, søndag morgen, kan jeg skrive posten ferdig.

– Papa, pomogi, hørte jeg Irina si. Far, hjelp. Så jeg måtte bort, og lirke henne ned.  Om hun hadde falt eller sluppet seg selv, ville det ikke være mer enn 30-40 centimenter ned, men det er ikke greit å falle ned på bakken når man ikke vil. Det er skummelt å henge, og merke at det glipper. – Papa, pomogi, sa Irina, tillitsfullt. Og selvfølgelig fikk hun den hjelpen hun ba om.

Det gjorde også at jeg ikke fikk spist resten av maten min i fred. Hele tiden måtte jeg bort i lekeapparatet, og hjelpe Irina ned fra et eller annet hun hadde klatret opp i, og hang fra.

Etterpå var det bort for å bade. En utrygg regnværsdag som dete, var det ikke mange på stranden. Irina hadde med baderingen til Tasia, litt større enn den jeg hadde funnet i elven, og som var hennes. Jeg vet ikke om jeg tok den hendelsen med, i innlegget om dagen jeg tilbrakte alene, en unødvendig fridag. Da lå det og fløt en liten badering i elven, jeg plukket den opp, og Irina hadde mye glede av den, før vi glemte den, slik at den gikk videre til nye eiere. Også nå, med baderingen til Tasia, hadde Irina det så kjekt at vi nok må kjøpe én til henne vi også, også til å ha i Norge. I fjor fikk hun det ikke til, og likte det ikke, i år storkoser hun seg. Som hun gjør uansett, når hun er i vann, for øvrig.

En litt eldre jente kom bort, mens Irina satt i en liten og lunken pytt elven hadde laget til oppe på stranden. Eller det var nok noen folk som hadde laget til en liten grop, der det hadde samlet seg litt vann, og dette vannet var blitt lunkent av solen. Der satt Irina. En litt eldre jente kom bort, pen i ansiktet og hele seg, men med armbevegelser som gjorde at det kunne se ut som hun var litt hjerneskadet. Det samme kunne det tyde på, at hun ville leke med lille Irina helt på Irinas nivå. Hun hadde det samme ansiktsuttrykket som Irina har, når hun observerer jevnaldrende barn, og forsøker å finne ut av hva de holder på med, og hva de venter av henne, slik at hun også kan være med. Jenta var syv år, minst fire år eldre enn vår, så de burde ikke leke på likefot, noe de gjorde. Jenta snakket imidlertid helt rent, og med godt ordforråd, og hun kunne selvsagt langt flere triks hun ville vise ute i vannet, enn Irina kunne. Hun var litt av mysterium, kan man si. Foreldrene, eller bestemødrene, to litt eldre damer, satt på stranden og fulgte med, øyensynlig godt fornøyd med hvordan jeg lekte med henne og Irina i vannet, og skjøv dem av gårde og snurret dem rundt i baderingene sine.

Denne stranden har en liten ølkiosk jeg liker godt. Jeg har fått sympati for han som jobber der, kanskje på grunn av at han ligner på folk jeg kjenner i Norge? Lasse Grüber, av alle. Som for så mange andre her nede, er det vanskelig å se for seg hvordan han får livet sitt til å gå rundt. Han har denne bitte lille kiosken, der han selger øl og drikke fra fire kraner, i tillegg til annen drikke i et kjøleskap, og noen enkle hyller med chips og godteri. Så har han en fryseboks med is. Han har en enkel høytaler, hvorfra han spiller radio, radio Nostalgia, som det heter. Jeg ser sjelden andre enn jeg, kjøpe noe, og jeg kjøper øl til 25 griven, under 15 kroner. Denne gangen kjøpte jeg til sammen to øl til meg, og en øl til Irina. Annen omsetning så jeg ikke, den tiden jeg var der.

Utenfor boden hans er en gammel mann med grått skjegg og slitte klær, en sån en som hadde passet godt inn i en roman eller en film. Han snakker til meg, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg tenker at han kanskje er full, og snakker snøvlete, og tenker også et øyeblikk at jeg bør avbryte ham, og fortelle ham jeg er norsk. Til meg må man snakke tydelig. Jeg later imidlertid som jeg henger med, og venter til han er ferdig. En ung, flott mor kommer med et lite barn. Barnet smiler og håndhilser på ham, rart hvis han er en fyllik. Min lille Irina går ned på stranden, fra betongavsatsen boden er på, og den gamle forteller meg et eller annet om noen rør, der på stranden. Han ser nå at jeg ikke skjønner ham, og går ned på stranden for å vise meg disse rørene. Jeg ser rørene, de stikker så vidt opp fra overflaten, men hva han vil med dem, aner jeg ikke.

Til slutt skjønner jeg at han spør hva Irina heter, jeg sier hun heter Irina, og så gjentar han det med andre ord. Kanskje han snakker ukrainsk? Da han går, spør jeg verten i boden, om denne mannen som var her snakket russisk eller ukrainsk? Verten smiler, og sa det var ukrainsk, han er litterat, opptatt av ukrainsk litteratur. Jeg er også litterat, sa jeg, det er derfor jeg har lært russisk, men ukrainsk litteratur kjenner jeg ikke. Jeg forteller verten jeg er norsk, og at jeg ikke forstår noen ting på ukrainsk. Ofte når jeg hører ukrainsk, tenker jeg at min russisk er skikkelig dårlig, men så forstår jeg etter en stund at det er ukrainsk det blir snakket. – Jeg så på deg at du er skandinav, sa verten.

Irina og den lille jenta fra tidligere, leker litt til, som regel med Irina springende først, den andre etter, og så samler de mørke skyene seg mer overbevisende enn før. Det varsler regn, men det er bare smådrypp som kommer. Likevel reiser de fleste av de få som er her, hjem. Irina og jeg går foreløpig bare opp på den lille lekeplassen, like over. Jeg kjøper meg en kaffe, sjekker gloser på anki, kjøper Irina og meg en is. Tidligere har jeg kjøpt en liten slikkepinne, et at av ordene som har straks har festet seg hos Irina, men som ikke vil feste seg hos meg. Jeg kan det så dårlig at jeg ikke engang klarte å forklare verten ved boden på stranden, hva det var.

Himmelen blir stadig mørkere, og det begynner etter hvert å lyne og tordne. Sånn som dagen før. Irina synes det er veldig spennende, russerne har et kjekt ord for torden, grom, for Irina blir det «gjom». – Gjom! sier hun, nada bezjit v meto! – Vi må løpe til metroen. Koselig sier hun også metro, uten ‘r’. Nå er det ikke metro, men buss vi må ta hjem. Vi rekker ikke bort til den før regnet blir så kraftig at vi blir klisvåte, og det blir umulig å unngå dammene som samler seg på bakken. – Sjto ty delaesj? spør Irina irritert, der hun sitter på skuldrene mine. – Hva er det du gjør? Hun irriterer seg over at jeg går ut i regnet, slik at hun blir våt. Men det er noen hundre meter til bussholdeplassen, vi vil gjøre lurt i å komme bort til den, tenker jeg. Så kan vi heller vente der. Dessuten er vi jo nordmenn, vestlendinger. Litt regn – eller mye regn – skal ikke stanse oss.

Gårsdagen endte litt grettent, helt til slutt. Jeg har – ganske typisk meg – satt i gang et litt for ambisiøst glose- og læringsprogram i tysk, jeg skal liksom igjennom mine selvpålagte oppgaver hver dag, og i går holdt det hardt. Det er ingen hemmelighet hva jeg gjør, ingen skjulte triks, det er Ordnett.no sine sider, minigrammatikken der, jeg tenker jeg skal pugge den inn før sommeren er slutt. Og så er det et sett med eksempelsetninger, preposisjonsuttrykk, funnet i den tyske ordboken til Ordnett.no, som igjen tilsvarer kunnskapsforlagets blå ordbok. I går kveld ble jeg sittende, og lot meg forvirre av endelsene i de tyske adjektivene, slik at jeg bare ikke klarte å bli ferdig i rimelig tid, og roet meg ned til kvelden. Øl hadde jeg også drukket, lite grann, til kveldsmaten, og barna og de andre løp vanlig rundt og laget lyder, og bråkte. Det gikk litt for langt for lille Irina også, som ble det vi på norsk kaller overtrøtt, et uttrykk jeg ikke har hørt her nede, og en idé jeg ikke tror de har på sitt repertoar. I hvert fall gråt Irina også, og det var hva jeg vil kalle et lurveleven, før vi endelig fikk kommet oss inn på hvert vårt rom, og lagt oss til å sove.

Etter å ha roet oss ned og vært glade i hverandre, alle sammen, Ira, Olia og jeg, var det eventyrtid, og jeg hørte selv hvordan jeg i mitt eget eventyr om de tre bukkene bruse, endte med et eller annet om at nå kunne vi kjøpe brød. Hjernen hadde gått på sin egen vandring, slik den gjør når man sklir inn i drømmeland, bare at jeg fortalte hva jeg så, og selv i et siste, uvanlig øyeblikk koblet inn vanlig fornuft, og skjønte at dette ikke hang sammen.

I dag, da jeg så over de samme glosene og grammatikken på vei til og fra treningen, så satt de som et skudd. Det gjelder bare å klarne hodet. All grettenhet og uro fra kvelden før var også vekk, for alle i huset, som om den aldri hadde vært der. Noe den heller ikke trenger å ha vært.

En ung storsjarmør og et merkelig vodkautsalg

I dag var det lørdag. Det betyr at det ikke er businesslunsj, at det er noe flere folk som har fri, og at offentlig transport går noe sjeldnere. Det betyr også at jeg forsøker å lage meg litt helg, litt sånn halvhjertet ekstra, selv om dagene her er veldig like, og kona går i surr i dem. I dag ble det to kopper espresso på vei hjem fra morgentreningen, og så en sedvanlig, lang frokost med Kievske koteletter, godt, ferskt russisk brød og en skikkelig russisk salat, uten noe dilldall.

Så var det litt kort hviletid, før det var tid for utflukt. Selv om det bare var 23 grader, ikke kritisk varmt slik at jeg trenger avkjøling, så reiste vi til stranden, venstre bredd. Irina og jeg er lei av å vente på vår kjære Olinka, som alltid har noe ekstra å gjøre før hun kommer, så i dag gav jeg tydelig beskjed: om bussen kommer, går vi på den.

Den rette bussen, fantastiske 118, kom med en gang.

Storsjarmøren

Bussen går over patonabroen, og så er det av på første stopp, logisk nok. Det er mange fine strender å velge mellom, enten man går til høyre eller venstre, og i dag gikk vi i til høyre. Det skyldtes nok litt at kona enda en gang hadde gått i surr i dagene, ikke fått med seg det var helg, og planla businesslunsj på den fine – og eneste – smårestauranten, Kvartal, der på promenaden.

På høyre side ligger lekeplassene på rekke og rad. Det er et par utsalg for ulike typer kaffe, og det er en liten kiosk for is, leskedrikker og snacks. Det er også utleie av lekebiler og et par trampoliner. I fjor var det ikke noe tema at Irina ville noe sånt, ingenting som koster penger, nå vil hun det hele tiden. Man får ti minutter aktivitet for en norsk tier, så det er ikke nok timer i døgnet, uken og månedene til at det skal gjøre innhogg i økonomien, men vi kan liksom ikke la Irina få alt hun peker på heller.

Så lenge hun er med meg, får hun nøye seg med de vanlige lekeplassene. Det var der hun traff storsjarmøren. Han hadde ingen sjanse, enda han gav alt – bokstavlig talt.

Med en gang hun kom, rakte han henne den fineste leken han hadde: En stor lastebil. Det er et kapittel for seg hvordan barn lærer, jeg skjønner det ikke, men Irina har på en eller annen måte fått med seg at det ikke bare er å ta andre sine leker, det er et konsept av mitt og ditt og andre sitt, og selv her, da denne lille gutten helt tydelig rakte henne lastebilen sin, så var hun skeptisk til å ta i mot. Det var først da jeg sa det var greit, at hun motvillig  tok i mot og begynte å helle sand på lasteplanen.

Straks etter gav han henne alle de andre lekene sine også, den ene etter den andre. Alt forskjellig slags utstyr til å leke i sanden med, spader, figurer, raker, slike ting. Irina tok sånn halvhjertet, men gikk snart i gang med å klatre i lekeapparatet, og springe bort til den gule rutsjebanen som går i snurr, den hun liker så godt. Den lille gutten, som kanskje var et år eldre enn henne, ville ikke være med på denne. Enten fordi han ikke turte, eller fordi han ikke klarte.

Da Irina kom tilbake, gav han øyeblikkelig lastebilen til henne på ny. Så alle de andre lekene. Da han ikke hadde mer å gi, tilbød han i desperasjonen å overrekke henne noen sandkorn. Etter dette hadde han bare moren til å hjelpe seg å komme videre, men akk, men akk, moren stod i telefonen gjennom hele seansen, så derfra var hjelpen også bare halvhjertet. Jeg kjøpte meg en kopp espresso, og koste meg på en benk like ved.

Det er sånn det må være, tenkte jeg. Skal man ha sjanser på vakre jenter i vår moderne tid, må man gi fra seg alt. Absolutt alt. Og selv da er det ikke sikkert man vil lykkes.

På stranden – med radio nostalgia

Deretter var det på stranden. Sånt er alltid enklere når Olia er med, til å ordne med klær og legge ned teppet vi sitter på, sånne praktiske ting, i tillegg til å passe på sekken mens Ira og jeg bader. Men Olia var ennå ikke kommet, så sånn var det med den saken. Ira og jeg fikk bade alene, mens jeg i tillegg fulgte med på sekken vår så godt jeg kunne.

Badingen var å kaste og slenge henne rundt, som vanlig. Det var litt kaldere i luften denne dagen, litt vind og ofte sol bak sky, og vannet var også litt kaldere, så det ble ikke den uendelig lange badingen vi pleier å ha. Irina ble blå på sine skjelvende lepper med en gang, men det fikk stå sin sak, vi badet lenger enn alle uansett.

Så var det hva vi skulle gjøre på land, nå som Olia var vakk? I sekken jeg hadde med, var det ikke pakket noen av strandlekene, og jeg fikk meg bare ikke til å legge ut det rene sengetøyet Olia hadde sendt med oss til å sitte på. Det ble til at Irina satt i sanden, mens jeg stod og tenkte.

Det hjalp når Ira ville ha noe å drikke. Så kunne jeg også kjøpe noe. Jeg kjøpte meg en øl, henne en juice, og mens jeg tenkte at Olia kanskje var blitt fornærmet av at vi hadde tatt en buss før henne, så kom hun. Blid og skjønn og fornøyd.

Da ble alt så meget bedre. Irina ville ikke bade mer, bare ha en juice til etter den første, og kanskje kjøre litt elektriske lekebiler og hoppe på trampoline sammen med Olia. Så fikk jeg meg også en øl til, og fikk sitte for meg selv litt der på den lille strandkafeen.

Det var en deilig stund. Utsikten over Dnjepr, stranden, Patona broen, og på andre siden, høyden med klosterkomplekset Lavra og krigsminnesmerket Rodina Matj, og bak der igjen en og annen høyblokk ragende til værs. Men selv om det er en storby, så er det trærne som dominerer utsikten herfra, og elven tar jo også mye plass. – Det er en by å bli glad i, tenker jeg. Jeg er i hvert fall blitt glad i den.

På radioen spiller kafeen musikk fra radio Nostalgia. Det er slagere som What a feeling, The show must go on, Feel, mye 80-, 90- og tidlig 00-tall, men også helt merkelige innslag som sangen piccolo amore, på italeinsk. Folk som fulgte veldig godt med på det gamle Revolvermagasinet med Otto Jespersen, Stig Helmer og Charlo Halvorsen. En norsk versjon ble spilt av denne sangen, Skikkelig forelska, heter den, med linjer som Kjælen som en katt som stryker kroppen etter benet/ kjekk som Marlo Brando når han smiler i en scene… og refreng Skikkelig, skikkelig, skikkelig forelska x2, iiii deeeiig. Ubetalelig. Aldri visste jeg før nå dette var etter en italiensk sang. På italiensk hørtes den normal ut.

Dette var en lykkelig stund.

Ut i utkanten

Irina og jeg har nå hatt det veldig fint. Vi spiser, Olia glemmer at det er lørdag, og ingen businesslunsj, men vi spiser likevel på den lille restauranten Kvartal. Det er atskillig dyrere enn vanlig, men likevel langt under norske priser delt på tre. Restauranten er helt full denne lørdagen, fullt av banketter og ulike selskaper, så vi må sitte på den lite brukte baksiden. Kelneren er også tydelig på at det er mye å gjøre, veldig unorsk og veldig uvestlig, det ene forslaget etter det andre er for vanskelig og tar for lang tid. Helst vil han vi skal ta noe enkelt, og begge det samme. Olia fikser det til så alle blir fornøyde.

Etterpå er det Olia vi skal glede, og hennes ønske om å se byen hun vokste opp i og har tilbrakt mesteparten av sitt liv i. Hun liker seg ute i utkantene, virkelig stikk motsatt vanlige turister, hun kan bare sette seg på en marsjrutka og se hvor vi havner. Det var det vi gjorde nå. Målet var Tsjernigovskaja, der vi har vært før, og hvorfra det går en metro rød linje, men det var ikke dit vi kom. Marsjrutkaen vi satte oss i, gikk motsatt vei. Jeg hadde lest Levoberezjna, metrostasjonen, på marsjrutaken, så jeg tok det veldig med ro, men så var det altså derfra drosjebussen kom.

Da vi fant ut det, gikk vi straks av.

Vi befant oss nå i et byggefelt med karakteristiske sovjetblokker. Kjennere kunne øyeblikkelig sett når de er bygget, på meg ser det veldig Brezjnev ut, nærmere kan jeg ikke tallfeste det. Stygge og slitte, det er karakteristikken. Jeg legger merke til en liten butikk, der det er satt opp bord utenfor, som en koselig kafé. Der går jeg inn og kikker. Ganske riktig. De selger nesten utelukkende vodka. En mann er så full at han ikke klarer å gå selv, men blir satt på plass ved et bord av sin også godt fulle kamerat. Klokken er rundt seks på ettermiddagen.

Irina har i mens funnet seg en lekeplass like bak. Der finner hun raskt huskene, og setter seg i dem. Jeg gir fart, så mye jeg bare kan. Det er fullt av barn og unge mødre på denne lekeplassen. Det merkelige vodkautsalget er like bak. Rundt står boligblokkene. Massive, stygge og slitte.

Lørdagskos en kald, forblåst vinterdag

Meterologisk institutt går amok med sine OBS-varsler om dagen. Det virker som om de synes de har laget så fin logo, at de bare må se til å bruke den. Litt vinterstormer og uvær pleier ikke å forstyrre sjelefreden for oss vestlendinger.

Denne helgen har Olia og jeg vår første ordentlige innehelg, for i år. For første gang i vinter tenner vi skikkelig opp i peisen. Før jul hadde vi ingen hele helger hjemme, det var alltid noe jeg skulle gjøre, slik at vi ikke så bryet (og kostnaden) med å varme opp hele kjellerstuen. Etter jul tok det litt tid før Olia kom tilbake fra Kiev, og så var det jo festen min, forrige helg. Da tente vi riktignok opp i peisen, lite grann.

Men i dag morges gjorde vi det skikkelig. Og det har en magisk virkning på meg. Det er den beste måte å gi varme på. Det kombinerer varme, syn, lyd og lukt. Man kan sitte foran peisen og se den brenne. Å sitte foran ovnen og se på den, blir dumt, å sitte under varmepumpen og se på den blir bare komisk. Varmepumpe er energieffektivt. Men ikke blir det særlig varmt av den, og ikke blir det særlig stemning.

For fire år siden la jeg ut et dikt på poesibloggen. Det heter En vinterkveld, og er skrevet av Aleksander Pusjkin. Det er et dikt for været som det er nå, med vinterstormen som uler, snart som et dyr, snart som et barn, og snøføyken som kastes rundt. Det er et tvers igjennom nydelig dikt, skrevet for en russisk vinter, langt ute i den russiske ødemarken, der en mann og hans kone sitter i sitt gamle, slitte hus. Og så hører han dette uværet, som både er skremmende og som en gammel venn på en gang. Og kona sitter så stille over spinnerokken sin. Og mannen holder ikke ut alle følelsene sine, og må ta seg et glass, for ungdommen sin og for sorgen, og vil la fantasien fly til spennende steder. Der er en kjøttmeis, som lever på andre siden av sjøen. En kjøttmeis har vi også på maisbollen vår. Den strever nok litt, i vinden. «Til hjertene skal komme glede», slutter diktet.

Til hjertene skal komme glede (Сердцу будет веселуй).

Det samme tenker jeg, om meg selv og alle andre. Vi har også vin å drikke, rikelig, etter festen forrige helg. Stereoanlegget vi brukte der, fungerer her også. Endelig har vi koblet opp anlegget nede i kjelleren. Det tok oss to og et halvt år. Samtidig fikk vi koblet til nettbrett og wimp, på det, så vi – eller jeg – kan høre hva som helst. Olia bruker fridagen sin til å se russisk comedy box, et slags «komiske talenter» i Russland, en konkurranse om å gå videre eller ikke. Jeg legger nye vedstykker på peisen. Sitter foran den. Tenker. Tenker ikke.

Dagen før jeg reiser

Forrige uke reiser Olia, i morgen reiser jeg. Det vil si, jeg har allerede reist, jeg er i Kiev, men jeg vil gjerne også skrive om hvordan min siste dag i Norge var.

Eller min siste uke var. Den var travel. Det var mye arbeid som skulle gjøres ferdig før ferien kunne begynne. Det varte helt frem til siste dag. Men siste dag var det også ferdig, og jeg kunne hvile meg og forberede meg på juleferie, helt og fullt.

Etter endelig å ha kjørt hjem fra jobb, en sjelden gang å kjøre, i mors bil, tok jeg løpeturen rundt Frøylandsvannet. Den runden er akkurat litt over 16 km lang. Og etter å ha sprunget frem og tilbake til jobb mange ganger i høst, klarte jeg å tangere min nest best beste tid, en time, sytten minutter og tjueseks sekunder. Det sprang jeg også en gang i fjor høst, mot slutten av året jeg løp 52 ganger rundt vannet.

Så kunne jeg ha god appetitt til middag. Mor hadde laget pinnekjøtt. Jeg flytter gjerne inn til mor når Olia reiser, det er koseligere sånn, og så kommer maten på bordet liksom av seg selv. Og mye bedre enn når jeg lager den.

Pinnekjøtt. Med en russisk (eller strengt tatt ukrainsk, men min kone sier «hva er forskjellen?», når jeg spør hva hun føler seg som, og hva jeg får lov til å kalle henne, hun har jo i alle tilfeller store deler russerblod i seg, om enn statsborgerskapet er ukrainsk) kone blir det sjelden de norske, tradisjonelle nasjonalrettene. Vi kjøper pinnekjøtt vi også, men det blir helt annerledes når Olia tilbereder det. Tradisjonelt pinnekjøtt har jeg fått bare to ganger i år, denne dagen, og på julebord med jobben.

Denne dagen ble det helt skikkelig. Kjøttet var førsteklasses, kjøpt på Håland kjøtt, og tilberedningen stod ikke noe tilbake for kjøttet. Vi spiste opp all Kålrabistappen. Det var et måltid verdig siste middag i Norge for i år.

Så var det kaffe, ro og fred. Mor hadde tatt opp en dokumentar av mitt gamle favorittband, Queen. Hva skal man si om dem? Fra jeg var 14 til jeg var 18 kjøpte jeg alle platene, pluss flere videoer, VHS, og gjorde store statistiske beregninger av sangene deres i GW-basic og tidlig Excel. Siden ble min musikksmak forandret, og jeg hører praktisk talt ikke på dem. Men jeg kan fremdeles alle sangene, og har historien i hodet. Det er fremdeles noe spesielt med dem.

Vi så også film, «Analyze this», en fin film å se, også for meg som strengt tatt ikke liker filmer. Mor holdt ikke ut å se den. Hun blir trøtt og legger seg. Og jeg blir så forelsket i Olia jeg skal se igjen i morgen. Jeg tenker på om det går an å sende henne en melding om at jeg elsker henne høyt, jeg sender den jo på russisk, der går det helt fint an. Men før jeg får funnet nummeret hennes, mens jeg har mobilen i hånden, så ringer hun på Skype, og vi kan snakke der.

I morgen ser jeg henne. Det var en fin siste dag i Norge, takk til mor for den. Klokken halv fire om natten ringer klokken, jeg reiser til Kiev, og skal der se Olia igjen, som jeg ikke har sett på halvannen uke.

image

Tur til Sæland-skogen

Søndag var Tone, Sara, Andreas, mor og jeg på tur til Sælandskogen. Det har vært travle dager denne uken, så jeg har ikke hatt tid til å skrive om den før nå.

Mor og jeg trengte ikke tenke en gang at vi skulle på tur denne søndagen, Tone og ungene ville være med. Vi reiste av gårde sånn utpå formiddagen, og fant raskt frem til riktig sted og parkeringsplassen. Andreas var overfylt av energi, og stakk rett til skogs straks vi kom ut av bilen, øyeblikkelig. Grusvei var uutholdelig for ham, snarvei, kalte han det, omvei var det, men det var like greit, så fikk han nytte av å løpe litt.

20121106-210018.jpg

 

 

Jeg benyttet anledningen til å lære min slekt litt om natur og vegetasjon. Sælandskogen er av de siste restene naturlig skog på Jæren. Jeg er ingen ekspert, så det føles rart å skrive sikkert noe jeg bare har lest i opplagte informasjonsskriv, lik turisten som har lest om Athen og kan bable om Akropolis og Agora, men til Tone, mor og barna kunne jeg lære av det lille jeg visste. Dette er varmekjær løvskog, den vokser i lavlandet og tåler ikke kulden i høyden, her er Eik, det eneste treet jeg er så sikker på, at jeg tør skrive det offentlig. Det er også skog der trærne får dø en naturlig død, og bli brutt naturlig ned. Det er jo litt å tenke på, synes jeg, at vi bygger ned det meste vi har av natur i Stavanger, Sandnes og Jæren. Der vi ikke skal ha boliger, skal vi ha vei, industristeder eller vindmøller. Naturlig skog som Sælandskogen blir som et naturreservat, med skilt om at man «kan ikke plukke noe med seg hjem». Tenk at det har blitt slik, allerede i 2012.

20121107-200638.jpg

Som om ungene nettopp hadde fått med seg dette at det var hengt opp skilt om å ta vare på skogen, siden den har blitt så sjelden, så var de akkurat her veldig opptatt av å knekke greiner. Det er jo en fin lek når det er skog i overflod, nye greiner vokser mange og fort, men Sælandskogen er ikke så stor, og det er press med mange som går her. Så man er tvungen til å være forsiktig med skogen, og gå i den som var den nesten en urørlig museumsgjenstand. Det er litt spesielt. Utviklingen har gått veldig fort i dette si siste 100 år.

20121107-200657.jpg

 

Nåvel. Hva det gjaldt om etter hvert, var å få meg til å gå i søla. Det hadde jo vært en finfin lek, om ikke det var for at jeg akkurat denne dagen for en sjelden gangs skyld gikk i helt nye skog. De var kjøpt på torsdagen, uken før. Målet var å få seg tursko som ikke gikk opp over ankelen, en slags robust joggesko, slett ikke ment å gå i søla med, som akkurat denne turen ble et viktig mål for barna. Målet var dessuten lett å oppnå, siden det var søle overalt. Jeg måtte bruke virkelig mye kløkt og smidighet og fantasi for å holde leken realistisk, og skoene rene.

20121107-200714.jpg

 

Underveis i dette søleløppet var også mellomspill å gå fra stein til stein i vannet. Det var slett ikke verst, siden steinene var sleipe og delvis såpeglatte, etter langvarig regn. Det var ikke bare å hoppe og sprette og la det stå i. Alltid kjekt når Sara da stikker av gårde, og jeg vet at om hun nå ramler uti, er det ikke garantert at jeg vil komme raskt og greit etter henne. Plutselig sklir jeg også og ramler uti. Sånn er det. Niste fikk vi også spist, rundstykker og horn, kakao. Mellommat, så Andreas fikk smi – og Sara klatret på steiner så jeg ikke fikk tatt henne.

20121107-200741.jpg

 

Det ble tørrere og brattere når vi et stykke oppe i den lille elva som renner nedover, tok til venstre. Da ville Sara bli løftet. Grei trening. Stigningen er ikke på mer enn et par hundre meter. Men både Andreas og Sara hadde tatt ut veldig mye energi på veien etter å komme dit. I tillegg til alt jeg hittil har beskrevet, gjaldt det ofte å løpe langt foran eller hvor som helst, rope «BØ!», og skremme. Her hadde de forresten mye å lære, og ropte Bø lenge før mor Tone var så nærme at hun kunne høre dem og forstå hun skulle bli skremt. Oppover den siste stigningen ble barna litt slitne.

20121107-200758.jpg

På toppen var det imidlertid fint vær og nydelig mat. Jeg hadde middag, kjøttdeig og spaghetti. De andre reagerte på at jeg spiste den kald, men det var selvsagt helt urealistisk å spise den varm, når vi ikke hadde med koseapparat. Kakao og det meste hadde vi også. Utsikten gikk over Melsvann og Lye, og helt bort til Jærstrendene. Det var panoramautsikt over Jæren. Slike ting får sjelen fred av. La oss ikke bygge det helt ned.

20121107-200830.jpg

Deretter gjaldt det å fortelle gåter. Mor satte tidlig standarden med følgende jeg hadde hintet om, det dreide seg om skremte elefanter, trær og høst, og mor samlet det alt sammen i følgende utbrudd: «Å, ja! Elefantene går opp i trærne når de blir skremte om høsten!» Bra fortalt vits, eller gåte, som det skulle være.

Særlig Andreas ble hektet på dette med å fortelle gåter. Men siden begge gåtene vi voksne fortalte dreide seg om elefanter som gjemte seg i trærne (den andre var om hvorfor de lakker tåneglene røde, slik at ingen skal se dem, og ingen gjør det), så han ble nokså låst fast i det sporet. Alle hans gåter dreide seg om hvorfor elefanter gjorde et eller annet, og alle svarene hadde å gjøre med at de var redde for mus. Sara løp også omkring og fortalte gåter, eller hva hun fortalte. Ved hver minste anledning stien vi gikk på gjorde en sving, fortsatte både Sara og Andreas rett frem. Ingenting å si på engasjementet.20121107-200850.jpg

Til bilen var det reneste sjarmøretappen. Jeg kjørte en liten test om mor og Tone ville oppdage det da vi startet på samme runde en gang til. Denne testen stod de med glans. – Her har vi vært før! sa Tone. Og så orienterte vi oss rett tilbake til bilen.20121107-200904.jpg

Det siste som skjedde var at Andreas i et forsøk på å få ut resten av energien løftet en lang trestamme, det lengste han har løftet i sitt liv, som jeg sa. Som den tøffe mann er i ferd med å ville bli, måtte han også kaste den. Det er helt riktig. Lille Sara kan jo ikke være mindre tøff enn broren, så hun måtte jo også løfte den, og ble virkelig overrasket da det var ganske vanskelig. Som om det var helt uventet at storebror var sterkere enn henne.20121107-200923.jpgKjøreturen hjem gikk uten større hendelser enn at det nok ikke hjalp særlig mye på energien til barna å løpe rundt i skogen, skremme mødre og bestemødre, hoppe på alle de steinene, gå opp det fjellet, fortelle alle gåtene, løfte den lange pinnen, tenke så mye på alt vi spurte dem om, de sprutet av latter hele kjøreturen. Mor Tone måtte stadig be dem være stille, men glad latter er ikke så lett å gjøre noe med. Den strenge tonen blir helt malplassert, og andre toner hjelper ikke. Det var kort og godt en finfin tur, som turer skal være. La oss håpe mange, mange generasjoner fremover fortsatt får noenlunde uberørt natur å bevege seg i, uten å måtte reise så altfor langt.

Advent i nytt hjem

I dag er det første søndag i advent. For første gang på mange, mange år tilbringer jeg den i Gaupeveien 5, på Ganddal. De siste 17 årene har jeg vært i Bergen og markert dagen helt for meg selv. Med en gammel og avdanket adventslysestake i messing, pyntet med sløyfer og julebånd så gammelt at ingen ville ha det. En fornærmelse mot den pene, pyntede og velstelte julen har det vært. I kaffekoppen kaffe, på tallerkenen vestlandslefse – som alle andre søndager.

Å, jeg husker min barndoms advent. Jeg husker dem særlig da det ble introdusert adventskrans i en runding. Lysene stod ikke etter hverandre, men i hvert sitt hjørne i en avrundet firkant. Og mellom der var det pyntet med snop. Dette var før den tiden barn kunne spise så mye snop at det knapt er noe spesielt, den gangen var en sjokoladebit noe som var verdt å vente på. Det var disse søndagene i advent vi hadde sjanse til det, og så lørdagskveldene, da. Jeg rakk aldri å vokse fra denne snopeadventskransen før jeg flyttet hjemmefra.

Nå er jeg tilbake på Ganddal med min egen familie. Det vil si Olia. Hun har ingen juletradisjoner i det hele tatt, i hvert fall ingen norske, og hun ser ikke ut til å ha noen planer om  å kaste seg på sirkuset. For henne skal julen feires på nyttårsaften, som de gjorde det i den gode, gamle kommunisttiden, da alle kristne høytider ble avskaffet ved vedtak.

Men hun slipper nok ikke unna, hun har jo flyttet til dette landet, og jeg er en svært tradisjonsbunden fyr. I adventstiden – og særlig fra og med det blir desember – skal alt sammen ta seg opp. Til og med i studenttiden, da jeg lekte jeg var fattig, spiste jeg ordentlig pålegg selv midt i ukedagene når det var desember. Da kjøpte jeg ikke lenger bare kneip. Da var det ikke lenger nødvendig med suppe på mandagen. Alt ble litt bedre.

Denne julen har vi kjøpt inn som om vi var en ekte familie, som om det var akkurat det alvoret det er. Vi har fenalår. Vi har det meste. Det skal alt sammen åpnes og spises med tiden, og tiden har vi her snart.

I dag var det til overmål fridag for oss begge. Det er ikke mange hele dager vi har sammen. Enten jobber Olia, eller så jobber jeg. I dag jobbet ingen av oss. Vi stod opp så langsomt vi kunne. Det var søndagsfrokost med bløtkokt egg, te. Jeg stakk ned i kjelleren og tente opp i peisen etterpå, vi har nå peis her i huset, det er ikke noe tøysehus. Men det ble likevel litt tøysete med denne peisen denne gangen, for i et forsøk på å spare penger på ved, har jeg tatt vare på så godt som alt av rusk og rask fra hagearbeidet mitt i sommer. Akkurat nå var det kvister og blader fra epletreet, vil jeg mene, fuktig og råttent, det gav mer lukt enn varme. Jeg pakket det inn i gamle aviser, og forårsaket vel egentlig mer rot enn peiskos.

Så vi gav det opp. Det vil si, jeg gav det opp. Olia har egentlig aldri vært helt ivrig på dette med peis. Og siden vi aldri oppholder oss i peisestuen, er dette rommet like rotete som det var da vi flyttet ned dit i sommer. Det er ikke noe sted å være. Selv for nonchelante og trivelige mennesker som oss må det være et minstemål av orden for at vi skal kunne være et sted, om vi skal være der frivillig.

Tja, det blir alltid litt lange disse postene mine. Så har det også vært en lang og fin dag. Olia er mrs. piano, i den italienske betydningen av ordet, hun skal ha eksamen i morgen, men har blitt revet med av rydding og ordning, og har siden vi fant glasset med skruer og greier til hyllene vår, tilbrakt dagen med å sette opp og montere og ordne bøker og bokhyller. Det kommer til å bli veldig bra når det er ferdig, snart vil det være levelig i alle husets rom.

Advent kom som man ser litt i skyggen. Det ble ikke satt ut julepynt, det har vi ikke, og Olia bryr seg ikke. Så lenge vi ikke har barn er det ikke kritisk nødvendig med det som har med forventninger til julen å gjøre. Til middag hadde vi fiskegrateng, til kaffen litt sjokolade. Nå fortsetter Olia ordningen, ryddingen, styringen. Jeg har satt meg med dataen. Det er en herlig fordeling på en herlig dag. Første søndag i advent. For første gang i mitt eget hjem på Ganddal.

Frokostene våre

Som regel spiser Olia og jeg frokost på balkongen. Ofte vil det si at hun serverer den, og jeg spiser den. Her har jeg tenkt å legge ut noen bilder av hvor vakkert det er. Det viser seg at postingen ikke ble så systematisk som jeg hadde forestilt meg. Flere dager fotograferte jeg ikke frokosten, og jeg legger også ut bilder fra etter posten er postet. Kall det et represenativt utvalg russiske frokoster fra en flott ferie!

Dette er frokosten som den ble servert meg 3. juli.

Det viste seg at dette var den eneste jeg frokosten jeg hadde bilder av fra før bloggposten skulle være postet. Men det går an å redigere den i ettertid, og det har jeg gjort med å legge til flere bilder.

Dette er frokosten jeg fikk tirsdag 6. juli. Herlige speilegg, russiske skiver med ost, youghurt, te og rømme + sjokolade og eplejuice! Nam!

Og her er frokosten fra torsdag 8. juli. Litt i surr har jeg jo gått, først nå kommer frokostene fra etter postingen. Men hva gjør vel det? Interesserte er vel helst interesserte i russiske frokoster, og ikke plent hvilken dato de ble spist.

Dette er frokosten fra torsdag 8. juli. Jeg var ikke så sulten etter å ha spist en del i går var beskjeden jeg gav - og fikk kaffe, youghurt, mais, kjeks og to forskjellige sjokolader. Blink!

Fredag 9. juli var dette frokosten. Vi går over i noe som kan kalles helgekvalitet, ganske så likt kvaliteten resten av uken.

Fredagsfrokosten 9. juli besto av russisk brød, smør, kjeks og ost, pluss artig danderte grønnsaker jeg ikke engang kjenner navnet på!

En av de aller største favorittfrokostene var lørdagsfrokosten 10. juli

Herlig lørdagsfrokost, 10. juli, russisk brød, kylling, salat og sjokolade til å spise, til å drikke te, granatsaft og eplejuice.

Søndagsfrokosten betyr noe helt spesielt for meg hjemme i Norge. Her i Ukraina er den akkurat like spesiell som alle andre frokoster.

Frokost, Kiev

Dette er søndagsfrokosten, svinekjøtt, speilegg, brød med smør, te med sitron, eplejuice og granatsaft.

Det er frokostene sine!

rt det er.
rt det er.