Fra Park hotell i Sotsji!

Jeg skal bare nå melde at alt nå er i orden! Mirakelturen til sydrussland er fikset hele veien inn, jeg har kommet meg ned til Sotsji, og har alle billettene for å komme meg tilbake. Og hjemreisen blir mye mer behagelig enn utreisen, og utreisen var eventyrlig. Jeg stod i dag grytidlig morges på stasjonen i Sotsji, klokken var såvidt over fem, det regnet, og jeg hadde satt meg fore å gå de par kilometrene ned til sentrum, og finne meg et hotell. Det gjorde jeg. Det tok en drøy time. Første hotell, primorskoje, var fullt, og da skar jeg gjennom, og valgte et luksushotell enda en gang. Park hotell, fire stjerner, utsikt mot svartehavet, russisk luksus – og her er jeg.

Posten vil bli skrevet skikkelig i løpet av dagen. Nå vil jeg bare si at hjemreisen skjer via Rostov, nattog dit, og så billig fly til Moskva. Det er billig og det er greit, og det er ikke noe styr. Det er akkuat som jeg vil ha det. Og nå skal jeg ut og ta meg av – Sotsji.

Sånn så det ut rett nedenfor vinduet mitt ved Park hotell, Sotsji

Sånn så det ut rett nedenfor vinduet mitt ved Park hotell, Sotsji

*

Ok, det over skrev jeg på formiddagen. Jeg hadde fått meg en god dusj, en god morgens søvn, og da jeg så det florerte med laptoper i foajeen på hotellet, satte jeg meg selv til med en cappuccino og en øl, og oppdaterte meg litt på nettet og på bloggen. Jeg var som man forstår i godt humør. Siden da er dagen gjennomført, den var som ventet fullstendig vellykket, bortsett fra en lei ting, og det var at flybilletten ikke var ordnet allikevel. Det skriver jeg litt om i min egen kommentar til denne posten, og for dem som ikke orker lese der, dreier det seg som russiske innenriksfly ikke er så slepphendte med elektronisk billett (det kunne jo blitt riktig ille i sommer, når jeg på rappen måtte fra Vladivostok til St. Petersburg, og ikke visste dete her – men da fikk jeg elektronisk billett (og et dyrt fly), les om det her Tvers over Russland i fly), og at den må hentes fysisk. Alright, mer om det senere.

Posten i går sluttet med at jeg etter en kort, men fin natt på toget fra Rostov til Krasnodar, og en seig morgen på stasjonen der, tok meg ut for å se på byen Krasnodar. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Han heter Patrick Horton, han som har skrevet om denne delen av Russland i Lonely planet, han irriterer meg så mye, at jeg legger ut navnet hans. Om Krasnodar skriver han bare at hovedgaten «Krasnaja» går direkte over i veien fra Rostov, og at stasjonen ligger i sørvest. Ikke mye å forholde seg til i en by på 650 000 innbyggere. Jeg hadde sett lite grann på Google earth om hvordan det så ut, men den som har reist litt, vet at det alltid ser annerledes ut i virkeligheten. Og i Krasnodar hadde jeg større problemer enn de vanlige med å finne frem. Det skyldes for eksempel det, at byens sentrum ligger et godt stykke fra stasjonen, og at sentrum ikke har noen bygninger som lar se se på lang avstand, det kunne være hvor som helst. Jeg måtte til slutt spørre om veien, og da viste det seg at jeg hadde gått parallelt med «Krasnaja» noen kvartaler unna.

Det ene av to tjern i Krasnodar. Ser man det, er man litt utenfor sentrum.

Det ene av to tjern i Krasnodar. Ser man det, er man litt utenfor sentrum.

Krasnodar

Krasnodar kan jeg på ingen måte anbefale. Hovedgaten – som betyr «den vakre» – er veldig lang, men det er ikke mye å se der. Det er heller ikke særlig med trivelige puber eller restauranter, det er i det hele tatt ikke særlig mye. Jeg fant meg som nevnt i gårsdagens post litt frokost på hotell intourist, et hotell og en frokost som stod godt i stil til hele byen, ganske grått.

Litt av bebyggelsen i Krasnodar. Her bor folk.
Litt av bebyggelsen i Krasnodar. Her bor folk.

Etterpå var det ut å gå i tolv timer. Lonely planet nevner et regionalt museum, og de nevner gaten det ligger i, men uten kart er dette temelig vanskelig å finne. Og så viktige er ikke regionale museum i middelstore russiske regionsbyer, at jeg vil kjøpe kart eller spørre om veien for å finne dem. Dukker de opp, går jeg inn. Slik er det med dem.

Jeg hadde et delmål med dagen, og det var å få kjøpt flybillett fra Sotsji og hjem på et reisebyrå. Jeg fikk ikke kjøpt dem på nettet, så ieg tenkte jeg kanskje kunne kjøpe dem fysisk. Det greide jeg ikke. Det var bare business class igjen, eller så kunne jeg reise om lørdagen, og få en ekstra dag i Moskva, i stedet for en ekstra i Sotsji. Det ville jeg ikke. 

Kirke i Krasnodar

Kirke i Krasnodar

Selv en skrivelystig fyr som jeg har vanskelig for å fylle ut en post om Krasnodar. Men jeg skriver på allikevel, for å gi et inntrykk av hvordan det var å traske rundt. Det var ikke mye som skjedde, men tiden gikk. Omtrent som å lese denne teksten.

Jeg ved elven i Krasnodar. Det er ikke så mye som skjer her heller.
Jeg ved elven i Krasnodar. Det er ikke så mye som skjer her heller.

I russiske byer er det en god ide å manøvrere seg mot elven, der pleier det å være fint. Heldigvis har de fleste russiske byer enn elv, og det har Krasnodar også. Kuban, heter den, som steppen. Lonely planet nevner ingenting om den, men jeg fant den på kartet. Jeg gikk ned dit, og fant de vanlige russiske fiskerene. Jeg fant en bro med hengelåser, en tradisjon flere russiske og ukrainske byer liker. Nygifte skriver navnet sitt på en hengelås, låser den fast på en bro, og kaster nøkkelen i elven. Så er de evig bundet sammen.

Russiske ektepar skriver navnene sine på en hengelås, og låser den fast på en bro og kaster nøkkelen i elven

Russiske ektepar skriver navnene sine på en hengelås, og låser den fast på en bro og kaster nøkkelen i elven

På andre siden av elven var en tradisjonell russisk park. Den er sikkert livlig på andre tider av døgnet enn da jeg var der. Da jeg var der, var jeg omtrent alene der. Parken, som ligger på en øy ute i elven, har brolagte og gruslagte gangstier, benker, kafeer med plaststoler (selvsagt), krigsminnesmerker (selvsagt) og en liten fornøyelsespark med tivoli (selvsagt). Noen utstoppede militærkjøretøy er der også, helikoptere, artielleri og en ubåt. Selvsagt.
Ingen russisk park uten en ordentlig ubåt, som her i Krasnodar

Ingen russisk park uten en ordentlig ubåt, som her i Krasnodar

Nei, denne dagen var det bare å komme i mål i. Jeg gikk inn i en bokhandel, kjøpte noen bøker (selvsagt, den begynner å bli en gjenganger, denne «selvsagt») og spiste middag mener jeg å huske nokså umiddelbart etter jeg hadde spist lunsj. Begge deler i såkalte «Pivnoj restaran», eller «ølrestaurant», og i begge måtte man lete godt for å finne andre gjester enn meg.

Da kvelden kom fant jeg tilbake til stasjonen. En fin pekepinn på stemningen i en by, kan man få ved å spørre om veien. I Krasnodar var de vennlige, og stoppet opp og smilte og forklarrte hele veien til målet, selv om det var lenger unna og med flere svinger og veiskift enn jeg klarer å huske på russisk.

Jeg ved krigsminnesmerket i Krasnodar
Jeg ved krigsminnesmerket i Krasnodar

På stasjonen var det fotballkamp. Japp, og med en gang tok stemningen seg opp. Jeg hadde også fått kjøpt meg en ny billett, fra Sotsji tilbake til Rostov, der det finnes billige fly, og jeg hadde av den grunn grunn til å feire. Siden jeg kjøper mange slike billetter, har jeg ofte grunn til å feire her nede. Og nå var det med fotballkamp.

Zenit – Real Madrid 1 – 2

Alle – eller de aller, aller fleste – russiske togstasjoner har et såkalt «Service senter», der du kan kjøpe billetter i mindre kø, og med bedre tid, og hvor det finnes gode, myke lenestoler og sofaer det sjelden sitter noen i. Det koster nemlig en liten sum, 10-15 kroner timen, og for første gang betalte jeg denne summen, for det var en stor flatskjerm der. Og Zenit (Petersburg) – Real Madrid.

«Den kan jeg jo se på,» tenkte jeg, og satte meg ned og merket at jeg ble uvanlig engasjert. Jeg ropte ut og viftet med armene da Real Madrid fikk farlige sjanser, og det gjorde de jo hele tiden i begynnelsen. Plutselig fikk de jo et mål også, «Nei!» ropte jeg, uventet på norsk. De andre russerne tok det mye mer med ro, og nøyde seg med å løfte armen og se seg rundt, når sjansen ble katastrofal, eller når det ble mål. Zenit hadde altfor stor respekt for Real-stjernene i starten, og var tydelig engstelige hver gang de kom i nærheten av en slik spiller eller av ballen. Karakteristisk nok var første målet et selvmål, klønete gjort, uten at det så ut til å gå noe særlig innpå hverkan han som gjorde målet, eller de andre. Det virket som det var full forståelse i laget for at han måtte få ballen unna når den kom, og Van Nistelroy var like bak.

Men så er jo russere russere, og når de er gode i fotball, så er de skikkelig gode. Det hender med 10-15 års mellomrom, det er bare å gå bakover å sjekke fotballhistorien, 10-15 år. og russerne er på topp. Og de spiller omtrent den samme fotballen hver gang. En enorm fart og enorm bevegelse over hele banen, en enorm presisjon i pasningsspillet, og en makeløs teknikk og individuelle ferdigheter i tillegg. Men de er ikke så flinke til å lage mål, og de mangler fullstendig den innbitte vinnerviljen særlig italienerne og tyskerne har, og alle de europeiske toppklubbene. Alle så jo Russland i EM, det var feiende flott fotball, og de utspilte stjernegalleriet til Nederland og gjorde regelrett narr av svenskene, men når de tapte 3 – 0 for Spania, var det liksom helt greit.

Sånn var det også her i kampen mellom Zenit og Real Madrid. Russerne utspilte dem, de løp hele tiden over hele banen, og alltid lynraskt, det var alltid 3-4-5 pasningsalternativer, samtidig som alle spillerne også like godt kunne drible alle sammen og løpe rett på mål på egen hånd. De kom til utrolig med sjanser, de kom gjennom på kantene og i midten, det ble fullt av conere, og alle cornerne var skikkelig farlige, det var skudd i stolpen og like utenfor og redninger av keeper og av realspillere og alt mulig annet enn at ballen gikk i mål. Jeg måtte jo le av det, det var så typisk. Og de russiske tilskuerne jeg satt med, var så milde i reaksjonene. De smilte og ristet på hodet, «nei og nei, at det gikk an å bomme på den», og «jaja, det var jo et skikkelig flott angrep». Og «jeg hadde aldri ventet at vi skulle få til et så fint angrep». Og jeg tenkte tilbake på hvordan det var å se VM i Italia, da ramlet hele verden sammen hver gang Italia hadde angrep, og ballen ikke gikk i mål. Du finner ikke den italiener i verden som vil nikke anerkjennende til et godt angrep, når laget ligger under og ballen ikke går i mål.

Zenit fikk ballen i mål en gang, men så scoret Real Madrid på ny like etterpå. Det må med i historien at Zenit var skikkelig dårlige i forsvar, det kunne de ikke, Real kom meget lett igjennom, og de har toppeuropeisk effektivitet. Der blir det ikke fire sjanser uten en scoring, og så ebbet kampen ut med 2 – 1 til bortelaget. Det var jo egentlig et katastrofalt resultat for Zenit, for ikke å snakke om for meg, et tredjelag i denne gruppen er jo Juventus, og da må selv Russlandslidenskapen min melde pass. Det er Juventus som er laget. Og når det nå ser ut til å bli et oppgjør mellom Zenit og Juventus om å gå videre som andrelag, så er det trist at Zenit må ut. Men det må de.

Stasjonen i Krasnodar i det nattoget til Sotsji skal gå
Stasjonen i Krasnodar i det nattoget til Sotsji skal gå

Toget til Sotsji

Det var skikkelig gøy å se den fotballkampen, og etterpå var det togavgang. Jeg er nå så vant med de russiske togene, at ingen informasjon på lystavlen er gåtefull for meg. Jeg finner frem til korrekt perrong og riktig spor, og jeg må si, når toget kommer inn med lys og fart og kraft der i mørket, og passasjerne står og venter, selv om det er 2008, så synes jeg det er et imponerende syn. Flytrafikken får ikke til denne stemningen, der er passasjerne som industrivarer som skal gjennom slusene, det er så mye tøys og venting og sikkerhetskontroller, og selve ombordstigningen i flyet skal være så kjapp og effektiv. I toget er det følelse. Der kommer det inn på perrongen, og passasjerene har liksom lyst til å juble. Det skal stå i 20 minutter, og i den tiden har man rikelig tid å gå ombord. Hver vogn har sin vert og vertinne, som kan hjelpe og forklare.

Denne gangen falt jeg raskt i søvn og sov godt alle de få timene til vi var fremme i Sotsji. Men der var det som alltid overhodet ikke som ventet. For det første så regnet det, og her skulle jo jeg ha badeferien min. For det andre var min vogn så langt bak i toget, at jeg da jeg kom ikke engang så stasjonsbygningen, og bare fulgte etter strømmen som – som det skulle vise seg – gikk vekk fra den. Slik tilbrakte jeg 10-15 minutter i et leskur der på stasjonen, tenkende hva jeg skulle gjøre. Sjelden har jeg følt meg mindre sikker, når jeg har takket ned et tilbud om taxi eller kjøretur, og jeg har jo ofte takket nei, samtidig som jeg har vært komplett forvirret om hvor jeg skal hen. Klokken var jo så vidt over fem om morgenen også.

Dog, morgener er jo aldri noe problem, da vet man at dagen vil komme, og når det er lyst, går allting greit. Det er bare om kvelden det kan bli kritisk. Og nå har jeg jo også funnet nødløsningen for bortimot alle russiske byer, det er bare å gå inn på «service senter» på stasjonen, og betale leien for timene om natten. De myke stolene sover man vel så godt i som NSB-stolene, for eksempel. Dette tilbudet er jo spesielt godt om man skulle ankomme en stasjon midt på natten, det vil ikke være noe problem å sove frem til morgenen her. La oss håpe at russeren ikke forlater dette systemet, nå som de begynner å bli rike, og kravet til effektivitet begynner å bli påtrengende. Stort sett står jo disse stolene tomme.

Et uklart bilde av hvordan det så ut for meg den grytidlige morgenen med regn og mørke på stasjonen i Sotsji, Russland
Et uklart bilde av hvordan det så ut for meg den grytidlige morgenen med regn og mørke på stasjonen i Sotsji, Russland

Morgen i Sotsji

Sotsji hadde også et sånt service senter. Men jeg tenkte jeg heller kunne finne hotellet, og se om jeg kunne booke inn, selv om det var grytidlig. Det var vel kanskje to kilometer å gå, jeg tar det på anslag, men jeg la greit i vei i mørket og i regnet, og med all bagasjen. I motsetning til i sommer, hadde jeg jo ikke noe særlig bagasje å snakke om. Hovedgaten fra stasjonen – Gorkovo (Gorkijs) – var lett å finne, og den var det bare å følge rett frem. Allerede gikk det busser, om det var det om å gjøre, men jeg hadde jo egentlig ingen hast.

Nede i sentrum var nattklubbene og nattpubene i ferd med å stenge. Det var noe eget å høre fire-fem russere synge med på en sang som fortsatt anstrengte seg over høytalerne, mens alt annet i byen og også bartenderen var veldig stille, og ennå ikke i ferd med å våkne. Ellers kunne jeg selv i mørke se at dette var en ferieby, en palmeby, en sydenby.

En statue av Gorkij står ved inngangen til Gorkij-gaten i Sotsji

En statue av Gorkij står ved inngangen til Gorkij-gaten i Sotsji

Første hotellet jeg hadde sett meg ut, Primorskoje, fra 1936, var uventet fullt selv nå i sensesongen, og det var jo litt dumt, 1936 er jo selv i russisk historie beryktet. Da var Stalins jernhånd på noe av sitt strammeste. I regnet og mørket bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess, jeg gikk til det firestjerners hotellet Park, det var like i nærheten, og topphotellene blir ikke fylt opp utenom sesongen.

Og jeg tenkte det var riktig fint og det jeg gjerne vil skal være typisk meg. Når jeg nå overnatter her, har jeg utelukkende sovet enten på tog eller på luksushotell. Det er en forakt for det middelmådige jeg gjerne vil stå inne for. Skikkelig dårlig er jo morsomt og spennende, skikkelig bra er ingenting å diskutere med, og det i midten er jo liksom ingenting. Om man bare lever på det jevne, har man lite å fortelle om, og lite å sammenligne med. Kontrasten fra to netter fra ett til fem på benker og rullemadrass i russiske tog, med morgentoalett på russiske togstasjoner, til toppstandard hotell, med varme bad og store, myke senger med rene laken, den er helt grei. Helt grei. Og når jeg sjekket inn klokken seks, sov til klokken cirka elleve, og sjekket ut i tolv -ett tiden dagen etter, er det akkurat som jeg har vært her to dager. Det er veldig greit.

… og en liten hilsen fra Park hotell

Dermed har jeg skrevet meg frem til dit jeg er nå, eller dit jeg var nå. Posten er skrevet ferdig til frokosten dagen etter. Den begynte da jeg satt til halvfrokosten i går, med cappuccino og øl, i den rekkefølge. Ølet skyldes bare at jeg har store problemer med å kjøpe kaffe, når det er dyrere enn øl, det byr meg i mot, normalt er kaffe det rette på formiddagen. Og begge deler er jo veldig godt. Det var en veldig fin morgen, den i går, og den i dag også, for den saks skyld.

Av viktige ting som har skjedd siden sist, er altså det at flybilletten som skulle være i orden, og som jeg til og med hadde fått bekreftet, ikke var i orden allikevel. Så det blir dagens viktigste gjøremål, å få dette rettet opp. Om de andre tingene som skal skje eller har skjedd, skal jeg skrive i en senere post. Dette skulle jo bare være en liten hilsen fra Park hotell. Og se alt det har blitt.

Utsikten fra Park hotell i Sotsji - ikke å forakte
Utsikten fra Park hotell i Sotsji – ikke å forakte

Joda, fra Rostov til Krasnodar

 
Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme
Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme

Jeg jeg begynner å bli gammel, og kjente det fristet å bare ta nattoget rett til Sotsji og være der resten av ferien og bare slappe av. Det vil spare meg for mye slit. Toget fra Rostov til Sotsji er enkelt, det går klokken åtte om kvelden, og er fremme klokken ti om morgenen. Og om dette skulle være fullt, er det flust med tog med jevngode tider. Man trengte en billett, et hotell, og hva skal jeg egentlig i Krasnodar å gjøre?

 

Ja, jeg begynner å bli en gammel mann, til å være så ung, men den slags følelser blir fortsatt umiddelbart overvunnet. Jeg vil heller tenke tilbake på en dag jeg var i Krasnodar, enn en dag jeg slappet av. Slik er det kjekt å se tilbake på livet mitt og alt jeg har gjort, og slik skal det forsette en god stund til. Jeg skal ikke ergre meg over ting jeg nesten gjorde

 

Så jeg tok fatt i går, etter luksusfrokosten og litt internettarbeid på Don Plaza, gikk jeg ut i Rostov, og tok meg av hovedgaten Bolsjaja sadovaja på kryss og tvers. Det var sol og blå himmel og godt vær, og folk så glade ut, som jeg også var glad. Den enorme Gorkij-parken er russisk park god som noen. Her er benker og blomster, tivoli og kafeer med plastikkbord og parasoller, her er folk som spiller sjakk, og folk som selger nipsgjenstander. En statue av Lenin var her også, samt en scene, og flere monument. Hit ville jeg nok gått ofte, om jeg skulle vært i byen lenger. Og de gamle menn som spilte sjakk, så ut som om de akkurat på denne måten hadde tilbrakt hele sin alderdom.

Noen spilte også backgammon

Noen spilte også backgammon

På stasjonen som ligger nederst i gaten, og som nå i dagslys var oversiktlig og klar, hadde jeg tre billetter å kjøpe. En del av internettarbeidet jeg hadde gjort, var å sjekke ut mulighetene, og de var legio (i motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å lese Lonely planet, som jeg skrev litt om i går). Nå var det bare å stille seg i køen, og la det stå til med russisken. Fra Rostov til Krasnodar i natt, fra Krasnodar til Sotsji i morgen natt, og fra Moskva til St. Petersburg natt til mandag. Det tok cirka syv minutter og 500 kroner, så var alle billettene i hende, og jeg hadde som alltid lyst til å feire.

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Feiringen gjorde jeg ganske rolig ved å gå opp og ned langs elvebredden. De har en egen stemning ved elvene sine, russerne, og her i byene i sør er det meget karakteristisk. Det er liksom strandsonen. Her er også parker og blomster og benker og kjærestepar og joggere. Men først og fremst var elvebredden dominert av fiskere. De stod på rekke og rad, med en bjelle på fiskestangen, og kameratslig opptatt av hverandre og hverdandres fiskelykke. I likhet med sjakkspillerne i Gorkijparken, gav de inntrykk av at de hele sitt liv stod her og gjorde nettopp dette som de nå gjør. 

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Krasnodar er jo det jeg skal skrive om. Dit kommer jeg. På vei hjem gjorde jeg noen forsøk på å spise middag, det ene mislyktes i mangel på servering, det andre i mangel på korrekt skotøy, men det tredje var på Jolkij Palkij, anbefalt som ”authors choice” av skribenten i Lonely planet. Temmelig spesielt. Det er jo en kjede, som ikke nettopp er mest dominant i Rostov. Men maten er god, servicen god, prisen god, og omgivelsene også gode. Alt er godt på Jolkij Palkji, men ”authors choice”? Den er for drøy.

 

Toget mitt skulle gå på den ugudelige tiden 0058 (kommer inn på stasjonen 0027), og være fremme 0514. Mellom middagen og avgangen satt jeg og hvilte på hotellet, og lyttet til taffelmusikken jeg skrev om i går. Jeg hadde også internett der, og ble litt opphengt i nyheten om at kongressen stemte ned forslaget om den økonomiske redningspakken. Du verden, verden går videre mens jeg er på ferie. Eller kanskje er det nettopp det den ikke gjør, verden stopper opp.

 

Alright, Krasnodar, det er jo dit jeg skal. Og akkurat det hastverket jeg har med å komme dit i bloggposten, fikk jeg plutselig også i går. Klokken var 2330, og jeg hadde tiden og veien cirka for å være på stasjonen klokken 0000. Jeg var ikke sikker på om det gikk buss, og på et så viktig tog som dette, ville jeg være ute i god tid. Det var tomt og kveldsmørkt, mandagsstemning og ingenting, men en Marsjrutka kom likevel forbi, og jeg leste ”Voksal” på skiltet. Jeg spurte om den skulle dit, og holdt den til og med igjen, da sjåføren ikke var så ivrig etter å svare, men den skulle dit, og jeg kom meg inn. Flaks, kan man være fristet til å si, dundrende uflaks viste det seg å være. For jeg mistet mobiltelefonen der.

 

Drit. Det er noe drit. Plutselig er jeg uten mobiltelefon. Det er drit. Men på ferie og særlig i Russland er jeg alltid i Mr. Fix it modus. Heldigvis har jeg den russiske telefonen i tillegg, det var et par telefoner til min egen telefon, for å få bekreftet at ingen tok den, og at den var tapt. Så var det telefon hjem, og ordne med sperring og forsikring og bestilling av simkort og alt det praktiske. Det er drit, men drit skal man bare få bort. Ny telefon vil komme, og alt vil bli som før. (Inntil videre og mens jeg er i Russland må eventuelle meldinger sendes til mitt russiske nummer: + 790 677 14 688) 

Stasjonen i Rostov

Stasjonen i Rostov

Krasnodar! At det skulle være så vanskelig å komme seg til Krasnodar! Det var jo egentlig ganske lett, det var bare å kjøpe billetten. Og det er bare å skrive at jeg reiste dit. Men jeg er jo og blir jo fortapt i detaljer. Jeg ringte hjem og snakket med far mens jeg gikk inn på stasjonen, og da ble jeg mistenkelig for sikkerhetspolitiet der inne, og måtte vise frem passet og greier. Det er alltid morsomt når politiet skal se gjennom passet. De har jo ingenting å se etter, så de pleier å stoppe opp ved en tilfeldig side de leser nøye, som oftest et påheftet skriv jeg har fra den gang jeg var i Hviterussland, og som ikke teller noen ting nå lenger. Etter å ha lest dette skrivet nøye, fikk jeg passet tilbake og kunne gå inn på stasjonen.

 

Jeg hadde egentlig tenkt å slappe av, men var i fyr over å ha mistet telefonen og gikk bare rundt på gulvet og tenkte. Toget kom, og jeg kom meg om bord. Det ville bli en kort natts søvn, så den måtte jeg benytte meg av. Jeg hadde plaskart, altså andre klasse, eller tredje er det vel, åpen kupe, og jeg delte med tre lekre jenter som trippet rundt og flyttet bagasje mens jeg lå og skulle sove. Pussig, tenkte jeg, og sovnet.

 

Om natten merket jeg at hun ene bredte et teppe over meg. Snilt gjort, tenkte jeg, og sovnet på ny. En senere gang jeg våknet tenkte jeg ”Jeg blir godt tatt vare på her”.

 

Rett skal være rett. Jeg våknet kontinuerlig denne natten her. Livredd for å forsove meg, eller for at noen skulle stjele tingene mine. Jeg hadde litt ubekymret lagt alle klærne mine på gulvet, med pass og penger og fotoapparat, så om det ble tatt, var det riktig dumt. Det var galt det der, verdisaker skal jo i sekken under sengen, men jeg gadd bare ikke styre med det.

 
Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Og kvart på fem – et kvarter før vekkerklokken – ble jeg vekket av togvertinnen. Om en halvtime ville vi være i Krasnodar. Planen min der var å gå inn på stasjonen, og vente til det ble lyst. Den planen fulgte jeg. Dessverre var alle stolene opptatt av gamle koner, som viste seg å være torgkonene, her sover de altså, helt utrolig, og de var så trenet i det, og okkuperte så alle stolene, at dette var ikke tilfeldig. Her sover de. Jeg fikk plass på den eneste stolen det ikke lå en kone over, hun som hadde disse tre stolene, satt bare og sov i hjørnet, og da jeg kom, mumlet hun et eller annet om kontrabander.

 

Da klokken ble sju og det skulle lysne, hentet jeg frem tannkosten og pusset tennene på det russiske togtoalettet, et morgenstell jeg slett ikke var alene om. Så satte jeg kofferten til oppbevaring for dagen. Toget til Sotsji går 2330. Frem til da er Krasnodar byen for meg. 

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

* * *
Jeg hurtigskrev denne posten fra en nettcafe i Krasnodar, og syntes det var så artig skrevet, at jeg ikke vil ta det bort. Så her er meldingen om at posten er på vei…

Joda, til Krasnodar også

Postene er skrevet og er helt greie, men før jeg kommer meg på WiFi, får jeg ikke postet dem. Det er akkurat som å være tilbake i Sibir.

En viktig ting – jeg har mistet mobiltelefonen min. Så alle som prøver å melde meg, vil mislykkes. Jeg har en russisk telefon. Men den er for tiden uten batteri, og i hodet har jeg ikke nummeret. Ellers kunne jeg lagt det ut her (Det er +790 677 14 688).

Klokken er sju her nede, om  tre og en halv time går toget til Sotsji. Og jeg er i kjent stil i ferd med å få til siste rest av reisen, å komme seg tilbake nordover viste seg å være skikkelig vrient. Jeg mangler fortsatt en billett på å være sikret å komme meg hjem. Og den vil jeg helst ikke betale over 2000 kroner for, helst en del mindre, og den skal helst være bra, og ikke medføre noe bry. Derimot skulle den medføre mye som er skikkelig kjekt. Sånn vil jeg ha det.