En tur ned til Maidan

Det er kanskje noe passende i at det i dag er blitt kaldere i Kiev. Jeg gikk som vanlig ut i kortbukse, her har jo vært god norsk sommervarme dette oppholdet, men nå var det kjølig, kaldt. Siste dag i Kiev trosset jeg Olias klare beskjed om å la være, og gikk ned til sentrum av Kiev, til demonstrantene på Maidan. Det skulle bli en deprimerende opplevelse.

De andre dagene har jeg fått liten tid for meg selv her nede. Jeg har stort sett vært med Olia, og ordnet med datsjaen. Den ene dagen jeg hadde, kom jeg sent i gang, og rakk ikke mer enn Hydropark. Også i dag kom jeg sent i gang, det er dette med måltidene, de slår en ut et par timer. Og når man har kommet seg etter frokosten, er det lunsj.

Men jeg kom meg altså ut, på ettermiddagen, i et kaldt Ukraina, og kledd i kortbukse. I tankene var alt det forferdelige som har skjedd denne helgen. Særlig dødsfallene i Odessa, som gikk slik inn på meg. Disse dødsfallene der skremte meg nesten mer enn de på Maidan. Der var det mest sjokket, og det uvirkelige. Her var det også sjokk, og uvirkelig. Den fredelige byen Odessa, jeg var der i 2007. Det er der panserkrysseren Potemkin er spilt inn, det vil si de berømte trappescenene med en av filmhistoriens første kryssklippinger, av vakter som skyter og folk som løper vettskremt og faller, og en barnevogn som triller, stor effekt. Jeg gikk selv i de trappene.

Nå er et 40 talls mennesker drept, der. Brent inne. Det er som vanlig informasjonskaos. Russiske medier er klare på at det er høyreekstremister som står bak, Høyre sektor og ultranasjonalistiske fotballfans. De tente på bygningen, og stod og ropte og lo da pro russiske demonstranter brant inne, eller døde i fallet da de hoppet ut fra høye etasjer. De har film som underbygger påstandene, angivelig også av høyreekstreme ukrainere som tvinger de som har overlevd å hoppe fra bygningen, til å krype på knærne i skam mellom dem, for så å bli banket opp. Det er ikke småtterier.

Vestlige medier er litt mer forbeholdene. De skriver gjerne det er uklart hvordan brannen startet, og lar det i det hele tatt være litt uklart hva som skjedde, og hvordan det kom til denne tragedien. Ukrainske medier kan få seg til å skrive at brannen var forårsaket av de pro russiske separatistene, og at de som døde for en stor del var russere eller folk fra den moldvoske utbryterrepublikkem Transdenistria.

Parallellene til dødsfallene på Maidan er åpenbare. Der er det russiske medier som spekulerer i hvem som stod bak skytingen og drapene, mens de ukrainske er veldig klare på at det var styrkene til Janukovitsj som skjøt på fredelige demonstranter. Jeg skriver ikke dette for å provosere de som ser på de døde fra Maidan som sanne helter, mens de som døde i Odessa var delvis skyld i det selv, siden de demonstrerte for Russland og selv brukte våpen, og det var ikke i kamp mot statsmakten, men mot andre demonstranter. Det er en vesensforskjell. Men det er også noe ved disse drapene i Odessa som minner om slakt, slik jeg opprørt skrev første gang jeg rapporterte om dette, og for de som sympatiserer med de dødes sak, er de døde i Odessa vel så verdt å minnes som martyrer, som de døde på Maidan.

I anstendighetens navn på med at det midlertidige regimet i Kiev har erklært to sørgedager til minne om ofrene. Men det virker nok litt halvhjertet, jeg så i hvert fall ingen spor av noen sørgedag i Kiev i dag. Ut fra det jeg så på Maidan, vil jeg heller si tvert i mot.

Det er i dag en uke til 11 mai. Det er dagen folkeavstemningene i de to selverklærte utbryterrupblikkene, Donetsk og Lugansk, er annonsert. Folkeavstemningene skal liksom bestemme hvilken status de to nåværende oblastene i Ukraina skal ha i fremtiden. Folkeavstemningene vil ikke bli godkjent, verken av Ukraina selv, eller av det internasjonale samfunn. Det vil naturligvis heller ikke utfallet av dem. Men det hjelper lite om Ukraina og EU og Nato underkjenner resultatet, om Russland sørger for at det de facto blir oppfylt. Det ligger i kortene at det kommer Russland å gjøre. Folkeavstemningen vil få betydning.

Så hva gjør Ukraina for å holde landet samlet? De har så langt forsøkt å slå ned oppstanden med vold, noe som hittil ikke har gått særlig bra. Det er også vanskelig å se hvordan dette skal gå bra, når styrkene fra Kiev ikke er velkomne i områdene de skal forsvare, og opprørsstyrkene temmelig sikkert er forsynt med våpen fra Russland, og dessuten har befolkningens støtte. Jeg er klar over at befolkningen er delt, og at de i øst som støtter Ukraina må ligge lavt, men det kan heller ikke være tvil om hva stemningen er i disse områdene. Som jeg har skrevet mange ganger før, blir ikke stemningen bedre av at Kiev sender militærstyrker mot dem. Folk som i utgangspunktet kunne tenke seg å tilhøre Kiev, vil det kanskje ikke etterpå, når de ser hvordan Kiev behandler dem, og hvordan de snakker om dem. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at disse militære operasjonene skal lykkes. Jeg vil si det er umulig, men er ingen spåmann. Jeg kan ta feil.

Hvilke andre alternativ har Kiev? En tur ned på Maidan, og hovedgaten Kresjtsjatik, burde gjøre hvem som helst deprimert.

Det er fremdeles barrikader i sentrum av Kiev. Hvem er det som kontrollerer dem, og bestemmer om de skal være der eller ikke?

På hjørnet av barrikadene i Kresjtsjatik ligger det store handelsmagasinet Sjum. Det var her jeg kjøpte bryllupsdressen min i sin tid, skoene også, og skjorten. I årevis har denne bygningen nå vært til restaurasjon. Arbeidet har fått pågå langsomt, men i fred. Nå er det laget graffiti på dekselet på ytterveggen. Med enorme bokstaver står det: Rinat, forrådte du, eller solgte du Donbassenget? Dette blir et ordspill på russisk, predal (forrådte) og prodal (solgte). Rinat er fornavnet til Rinat Akhmetov, oligarken, og Ukrainas rikeste mann. Åpenbart eieren av denne gigantforretningen, som av så mye annet i Ukraina. Donbassenget er området rundt elven Don, øst i Ukraina. Det er det meste av samfunnseliten i Ukraina kommer fra, det er her storindustrien er, og motoren i Ukrainas økonomi. Det er også disse områdene som er mest russiskvennlige, og som nå truer med løsrivelse.

Handelsmagasinet Sjum i sentrum av Kiev. På banneret foran står det: Rinat (Akhmetov, Ukrainas rikeste mann), forrådte du Donbassenget, eller solgte du det?

På engelsk står det: before you can make money, you must make peace. Det står også en grov melding til Putin, på ukrainsk, som jeg ikke skjønner. Det får meg til å lure på hvem som egentlig eier denne bygningen. Jeg spurte Olia, men hun visste heller ikke. Antagelig er det en eller annen pro russisk oligark eller rikmann. Som den politiske eliten i Ukraina, kommer også den politiske fra Donbass-området, eller Donbassenget, som vi vil si. Det viser litt av hva som står på spill, skulle Ukraina miste disse områdene også.

Hvem er det disse barrikadene skal beskytte mot? Når skal de bli fjernet

Innenfor barrikadene er det røde og svarte flagget til høyreekstremistene mer synlig enn noensinne. Ut fra hva man ser i sentrum av Kiev, i hjertet av Ukraina, går det ikke an å si at ultranasjonalistene er marginale i landet. Det blir sagt at disse demonstrasjonene i Kiev er lovlige. Det er da en underlig lov, som sier det er greit å okkupere hovedgaten i hovedstaden i månedsvis.

Det svarte og røde flagget er fargene til Høyre sektor, de høyreekstreme i Ukraina.

Hvilken funksjon har så disse demonstrantene? De skal passe på at valget 25. mai går riktig for seg. De skal også passe på frem til den tid. De har allerede stukket opp til nasjonalforsamlingen, Verkontij rad, noen ganger, og laget bråk. Mest markant da en av lederne i Høyre sektor, Pravij sektor, som jeg vil kalle dem, Oleksander Muzytsjko – eller Sasjka Bilyj, som han kalte seg da han deltok i krigen i Tsjetsjenia, mot russerne – ble drept av ukrainsk sikkerhetspoliti. Det fant de seg ikke i, og krevde innenriksministerens avgang, enda Muzytsjko var en militant bølle, som brakte skam over Ukraina gjennom videoer han selv og hans støttespillere la ut på YouTube.

Det nåværende regimet i Kiev har ingen kontroll over demonstrantene på Maidan. De har knapt nok innflytelse. Med rå makt lar de seg ikke fjerne, det forsøkte Janukovitsj. Jatseniuks forsiktige «nå kan dere gå hjem», etter han var kommet til makten, ble knapt nok lagt merke til. Det er ikke lett å se hvordan den neste presidenten skal ha mer autoritet, enten han heter Porosjenko, eller hun heter Timosjenko. Teltene på plassen er spikret i asfalten som var de grodd fast. Sånn ser de ut også.

Den militante høyreekstremisten og ultranasjonalisten, Oleksandr Muzytsjko, blir hedret i sentrum av Kiev som «Helt av Ukraina».

Utenfor en av hovedbygningene langs Kresjtsjatik står et blått og gult piano. Det har hatt symbolsk betydning gjennom hele revolusjonen. Det var dette pianoet som ble spilt på fremfor opprørspolitiet, Berkut, et slags forsøk på å møte vold med kultur. Også norske medier har rapportert om dette pianoet, vet jeg. Nå henger det en lapp på det. Der står det på ukrainsk et minneord til alle patriotene som døde i Odessa, dagen før. Takk, står det. Det døde kanskje 3-4 såkalte patrioter, altså pro Ukraina, der i Odessa. Det døde opp mot 40 pro russere. Og det var disse patriotene, som de kalles, som drepte dem.

Teksten på pianoet sier: 3 og 4 mai ble Ukraina rammet av et TRAUME med de drepte PATRIOTENE i ODESSA. Takk for forståelsen.

Nå kan man tenke over hvordan det skal være mulig å forene øst og vest i Ukraina.

Og så går man oppover gaten. Utstyr brukt i demonstrasjonene – eller kampene – i Kiev, ligger som var det et museum. Det er hjelmer, skjold, alt slags blikk og skrammel, det er vanskelig å si hva er brukt til, og flasker brukt til Molotov-coctails. De røde og svarte flaggene til Pravij sektor er plagsomt nærværende. Nazisymbolene er der som ingenting, folk er likegyldige til dem. De er en del av gatebildet.

Her ligger noe av utstyret som er brukt i kampene i Kiev.

Øverst i gaten, der Kresjtsjatik går over i uavhengighetsplassen, står en mann i militærklær og balaklava. Ved siden av ham er en boks med penger, merket Pravij sektor, høyre sektor. Et par går forbi, legger penger oppi. Noen gamle damer kommer bort, tar hvert sitt eksemplar av avisen den høyreekstreme gruppen lager. Den gjennomsiktige boksen med penger er full av sedler. På den er en lapp, som Olia oversetter for meg: Hjelp oss med penger eller våpen.

Medlemmet i Høyre sektor trenger ikke vente lenge, mellom hver gang noen gir ham penger eller vil ha avisen de lager. På lappen står det: Hjelp oss med penger, eller våpen. For sikkerhets skyld er Right sector skrevet på engelsk, på klisterlappen, så også utlendinger skal forstå hva dette er for noe.

Så kan man tenke på hvordan det er mulig å få et normalt land ut av Ukraina, når nynazistiske grupper kan stå midt i sentrum i hovedstaden og helt åpenlyst samle inn penger til våpen.

De har okkupert hele det gamle postkontoret den enorme bygningen på hjørnet av Kresjtsjatik og Maidan Nezavisimosti – Uavhengighetsplassen. Den kanskje mest sentrale bygningen i hele Kiev, hele Ukraina, den tilhører nå ultranasjonalistene og ny-nazistene i Pravij sektor. Også der tusler vanlige folk forbi som ingenting, slår av en prat, er litt nysgjerrige. Det er overhodet ingen som reagerer på at en voldelig, militant fascistisk gruppe er så synlig til stede i sentrum av Kiev, sentrum av Ukraina.

Det gamle merket til det ukrainske postvesenet er fremdeles synlig under flagget til Høyre sektor, selv om det nå er de som har overtatt bygningen.

Eller kanskje kan man heller si at de som vil reagere, ikke tør nærme seg. Det er ikke mer enn et par dager siden, sist tirsdag, det var kamper mellom Høyre sektor og ukrainere som vil føre en mer moderat linje i utformingen av landets fremtid. Høyre sektor er en maktfaktor i Ukraina. Det er ikke til å komme vekk i fra. Vi i Vesten ser en annen vei, vi vil ikke vite det. Det midlertidige regimet i Ukraina, det til Turtsjenov og Jatsienuk, de er ikke i nærheten av å ta noe oppgjør med dem. Fordi de synes det er helt greit?

På dette bildet ser vi tydelig hvordan Høyre sektor dominerer gatebildet der hovedgaten Kresjtsjati går over i uavhengighetsplassen i Kiev. Vi ser også hvor stor og sentralt plassert postbygningen er, der de høyreekstreme ultranasjonalistene nå har sitt hovedkvarter.

Og som om ikke dette er nok, så kommer jeg opp til selve Maidan, selve plassen, uavhengighetsplassen, det viktige, symbolske stedet, der så mye av Kievs historie har skjedd. Der henger det et stort, stort banner av – Stepan Bandera.

Da fikk jeg lyst til å gi opp. Da finnes det ikke håp. Stepan Bandera er den ukrainske nazi-kollaboratøren som under andre verdenskrig organiserte SS-divisjoner, og hjalp nazi-Tyskland både med å utrydde jøder og russere. I Sovjetunionen ble han naturlig nok sett på som en landsforræder, i Russland både som det og som en livsfarlig trussel. Det er nettopp «Banderas» russerne kaller dagens ukrainere i sin propaganda, og i sin frykt. Ukrainere gjør ingenting for å distansere seg fra det. I stedet for har de et bilde av det de kaller frigjøringshelten, men som vitterlig er en nazist og en jødemorder. Og en russerhater.

Et enormt banner av den ukrainske frigjøringshelten, nazi-kollaboratøren og jødemorderen, Stepan Bandera, er plassert midt i hjertet av Kiev og i sentrum av revolusjonen som nå rir landet.

Hvordan skal det da kunne bli forsoning? Hvordan har da ukrainerne tenkt å holde landet sitt samlet?

Det er noe av det mest deprimerende og utrolige jeg har vært med på, denne turen her, opp Kievs hovedgate, der jeg har gått så mange, mange ganger før, og det aldri har vært noe spørsmål om hvem som er ukrainer, og hvem som er russer. Hvordan har man kunnet la ekstremistene overta? Hvordan har man kunnet tillate at landet blir splittet, og ødelagt?

Nå vil jeg bli provosert om noen sier russere har skylden. De folkene som var plassert opp langs hovedgaten i Kiev, og på uavhengighetsplassen i sentrum, det var ukrainere. De er kanskje et symptom på et land som har spilt helt fallitt, der også skolesystemet har sviktet, der folk har blitt rotete i hodet av å vokse opp i et Ukraina uten muligheter og håp. Det er en tragedie, men tragedien er ikke Russlands.

Dette er Institutskaja ulitsa, veien opp til regjeringskontorene og nasjonalforsamlingen, stedet der de verste kampene foregikk i kampen mot Janukovitsj. Fremdeles er gaten tungt barrikadert, som man ser.

Og så er jo det store flertallet av Ukrainas befolkning så helt annerledes. Går man bare noen meter bortenfor hovedgaten, så er folk smilende og vennlige, slike jeg er så glad i. Det er det overveldende flertallet.

Men nå er det ikke flertallet som dominerer gatebildet i sentrum, og begivenhetene i landet. Det er bermen, pøbelen. Det gjør at jeg tror at landet er dødsdømt. Dette kan aldri gå bra.

Øverst i gaten er et pansret militærkjøretøy, med en hvilken som helst jalla-kar i den. Ukraina er helt på bærtur. Mine ukrainske lesere får ha meg unnskyldt, men det går ikke an å late som om dette er normalt. Pansrede militærkjøretøy på avveie blant militante, høyreekstremistiske grupper. Det beskriver for meg et land som er på vei mot sin undergang.

Slike kjøretøy som dette har ingenting å gjøre i sentrum av en by. Og karen som er oppi, hvem er han? Hvem tjener han? Hvem tar han ordre fra?

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Forferdelig i Kiev

Om tre dager begynner vinterferien min. Jeg hadde tenkt å reise til Kiev, jeg er nysgjerrig på hva det som foregår der ned, og jeg har lyst til å være der mens det skjer. Heldigvis kjøpte jeg ikke billett. Det som nå foregår er svært ubehagelig, og det er ikke lenger trygt at dette vil gå bra. Det burde kanskje vestlige medier og vestlige politikere begynne å ta inn over seg.

Det er en maktkamp som foregår i Kiev. I den står det ukrainske folket mot de ukrainske styresmakter. Eller, det er feil å si demonstrantene representerer folket. Det er fremdeles en liten gruppe demonstranter i en liten del av byen, og de har små sjanser til å få med seg resten av folket. Det ble en stund truet med generalstreik. Det er en tom trussel. Det er ikke nok folk som er nok engasjert til det. Dette er ikke noen ny fløyelsrevolusjon, som vi fikk det i 1989 med kommunismens fall i Øst-Europa, og i 1991, med Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall der også. Den gang var det massedemonstrasjoner og generalstreik. Den gang var det et regime som styrte et folk som ikke lot seg styre. Det har vi ikke nå i Ukraina.

Så den egentlige maktkampen står ikke mellom demonstrantene og regimet. Det foregår også en storpolitisk maktkamp mellom USA og EU på den ene siden, og Russland på den andre. I denne er Ukraina bare en brikke. Det er et spill som minner om den gamle krigens dager. Det er viktigere å ha en vennlig statsleder for vår side, enn at statslederen skal være god for landet han leder. I Ukraina er Janukovitsj pro Russland. Ergo er USA og EU mot Janukovitsj. Annerledes er det vanskelig å tolke uttalelsene til europeiske og amerikanske forskjellige statsledere og ambassadører.

Også vestlige medier ser ut til å fordømme det meste Janukovitsj gjør. Men det er ikke så lett å se hva han skulle gjøre annerledes. Han blir kritisert for å bruke vold. Men han har en situasjon der hovedgaten i hovedstaden de facto er et område uten statlig kontroll og jurisdiksjon. Det er okkupert område, okkupert av demonstrantene. Han kan ikke lett bare la dem være der. I dag startet volden etter at politiet hadde hindret demonstrantene i å nærme seg parlamentet. Det er politiet nødt til å gjøre. Voldelige demonstranter kan ikke få nærme seg Stortinget. Og demonstrantene har vist at de er voldelige. De fredelige uttalelsene til noen av lederne deres, står ikke i stil med hva de har gjort.

Kravene til demonstrantene er at Janukovitsj skal trekke seg fra makten og skrive ut nyvalg. Jeg ser norske kommentatorer og forskere ser dette som en mulig vei ut. Jeg ser dette som helt urealistisk. I et land som Ukraina kan du ikke bare gi fra deg makten når du først har fått den. Du vil bli spist av gribbene. Det er nok av dem som har ting å hevne mot Janukovitsj. Og han har seg selv å takke, som har satt Timosjenko i fengsel, for eksempel. Men sånn er spillet. Vinner du ikke, taper du. Og da taper du alt. Med disse utsiktene vil Janukovitsj klamre seg til makten med nebb og klør.

Demonstrantene har heller ikke noen legitim grunn til å kreve Janukovitsj’ avgang. Det er han som er lovlig valgt president, og at han har gjort en elendig jobb som president, betyr ikke at han kan avsettes midt i perioden. Feilene hans er ikke så graverende. Ikke så graverende at ikke de andre potensielle statslederne kunne gjøre det like ille, kunne være fortsettelsen på setningen. Timosjenko og hennes parti satt ved makten i perioden før Janukovitsj ble valgt, og ble kastet av folket i et valg det ikke er avdekket juks ved. Nå øyner både hun og de andre opposisjonslederne sjansen til å ta makten i det som minner mer om et kupp, enn en revolusjon.

Og i dette maktspillet er det den vestlige verden deltar. De vil heller ha en annen statsleder enn Janukovitsj, om det er aldri så ulovlig og skittent. De – eller vi – vil ha en statsleder som knytter Ukraina mer til oss, og som isolerer et Russland i ferd med å vokse seg plagsomme. For Russland er det forferdelig om Ukraina – det nærmeste landet i historie, identitet og kultur – skal gjøre seg vestlige og bli som oss. Det er klart Russland ikke vil gi fra seg Ukraina uten kamp. Og de spiller ikke mer skittent enn vi gjør. De tilbyr Ukraina penger, som vi gjør, og de uttrykker bekymring for den eskalerende volden, som vi gjør. Forskjellen er bare at de legger skylden på demonstrantene og de vestlige landene som oppildner dem, mens vi legger skylden på Janukovitsj som har makten i landet.

På meg ser det ut til at ingen av partene kan gjøre større krav på sannheten enn den andre.

Og mens dette pågår synker Ukraina stadig dypere ned i den krisen som er aller mest alvorlig, den økonomiske. Den er det ingen av demonstrantene som er i nærheten av å ha noen løsning på. Da min ukrainske kone og jeg var på ferie på Krim for noen år siden, var det demonstrasjoner og opptøyer i Hellas på grunn av den økonomiske krisen der. – De har ti ganger bedre pensjon enn oss, sa en gammel ukrainer (eller russer, på Krim er det jo litt uklart om man egentlig er ukrainer eller russer, som det også er for mange andre steder i landet). Den politiske uroen hjelper ingenting på økonomien. Situasjonen er rett og slett helt forferdelig. Og det virker på meg som vestlige medier ikke riktig forstår hvor dypt forferdelig den er. Her er ikke en situasjon som lar seg løse ved å skrive ut et nyvalg. Det er vanskelig å se hvordan den kan la seg løse i det hele tatt.

– Elsk Ukraina! henger det av og til på bannere over hovedgater i Kiev. Ja, så inderlig.