Våpen til Ukraina

Vi har gode juledager hjemme i Norge. Men det er nyheter få vet om ute i den store verden egnet til å ødelegge enhver god stemning hos oss.

Jeg er i stuss hvor mye tid og krefter jeg skal bruke på det. Det gjør meg bare deprimert, sint og redd, og det gir meg en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke gjøre noe med dette uansett, så hvorfor ta belastningen med å engasjere meg?

Det er ikke frivillig at jeg gjør det. Det er ikke et valg jeg tar. Jeg kan ikke la være å ta til orde for noe som provoserer meg noe helt forferdelig, selv om jeg vet at mine stakkars ord ikke hjelper mot noe som helst.

Vår allierte USA har besluttet seg for å gi våpen til Ukraina. Disse våpnene skal brukes til å drepe mennesker der borte. Jeg vet ikke om det er noen vestlige medier som rapporterer det? Har det stått i noen norske aviser, blitt nevnt i NRK? Det er rystende nyheter, for få år siden var det stor diskusjon, og også ganske stor enighet om at å gi våpen til Ukraina ikke var særlig lurt. Det var Obama-administrasjonen. Her hjemme hos oss i Norge var det ingen som forsvarte å forsyne Ukraina med våpen, der gikk grensen.

Nå er den grensen brutt. Til øredøvende taushet. Og det Trump-adminstrasjonen, den vestlige medier og vestlige leg-intellektuelle er hysteriske etter å stemple som «Russlands-vennlig». Enkelte ser ut til å ville ha Trump avsatt på grunn av hans forbindelser til Russland, at det liksom skal være en nødutgang fra en president som nå en gang er demokratisk valgt, men som oppfører seg som en vandrende katastrofe.

Jeg har en ikke så altfor fjern slektning som har vært involvert i denne krigen, på ukrainsk side. Det er ikke noe tema, ikke når vi har snakket med ham, og ikke når jeg har snakket med de nære slekningene mine som er kona, og familien hennes. Det har ikke så veldig mye å si om det er ukrainsk eller russisk side, eller om inndelingen «ukrainsk» og «russisk» gir noen god mening. Det er en veldig vestlig tanke, dette her, at det finnes gode og dårlige sider i konflikter, og at vi i vest på nesten magisk vis alltid er i stand til å velge den moralsk riktige.

Jeg tror ikke lenger noe på det. Krig er vold, drap og grusomheter. Alt man lærer der, er å drepe hverandre, og at den som har de beste våpnene og største ressursene kan påføre sin egen vilje andre. Jeg er helt i mot, man skulle holde seg unna, ikke gripe til våpen, ikke sende våpen, ikke sende soldater, ikke krige utenfor egne landegrenser, og egentlig ikke krige innenfor landegrensene heller.

Det er akkurat nå ikke noe håp. Det er opprustning alle veier. Krigen i Donbass ser ut til å ville kunne fortsette med utømmelige ressurser fra stormaktene i alle fremtid, krig i muslimke land vil jeg holde meg unna fra å snakke om en gang. Ukraina er ødelagt av stormaktenes politiske spill, der vi i vest helt merkelig har overbevist oss selv om at vi ikke er en del av spillet, av vi liksom «bare vil det beste» og at vi er de eneste i verden med gode hensikter. Så når vi gir våpen til Ukraina for å drepe mennesker i Donbass, så er det gode våpen som dreper dårlige mennesker. Når Russland gjør ganske det samme, så er det onde Putin som ønsker egen makt og verdensherredømme.

Tilbake til julefeiringen.

100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det ofte der borte. Russland er et enormt land, med mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule spor og forvrenge historien, til slik de vil ha den. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så fra mai krigs- og marineminister, før han fra juli overtok også som regjeringssjef. Dette er det Store norske leksikon som skriver. Der står det også at han var regjeringens ledende (eller sentrale) skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917 med seg selv som leder av en koalisjonsregjering og øverskommanderende for de militære styrkene, etter at den tidligere øverskommanderene, Kornilov, hadde marsjert med tropper mot Petrograd.

Det er altså mye å holde styr på, og man skal holde tungen bent i munnen når man prøver å uttale seg.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte. Det er et kaos av store og små ting som har skjedd, og mange som vil plukke ut akkurat de delene som passer til sin versjon av historien, og legge bort resten. Jeg tror ikke på denne moten å utøve historie på.

Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.

Marked og tanker

Vi er fortsatt syke her i vår lille familie i Kiev. Det er ikke snakk om å løpe ut for å trene om morgenene for meg, jeg hoster og har snue, og i går kveld feberfrøs jeg meg i søvn. Lille Irina spiste lite grann i går til kvelds, bitte litt, kanskje et tegn på at hun blir bedre, bitte litt. Mama Irina går rundt og okker seg, hun styrer huset, og det er klart det er vanskeligere når hun selv er syk, og flere andre er syke.

Likevel forsøkte vi oss ut i går. Litt frisk luft tror i alle fall jeg vi har gått av, om enn vi langt fra er så energiske som vi pleier å være. Rett oppe ved metrostasjonen i Petsjersk er det markedsplass hver søndag, foran byens administrasjonsbygning. Det er bare noen hundre meter fra der vi bor. Og der går det an å gjøre gode kjøp, all slags mat, frukt, grønt, kjøtt, høner hvor føttene ennå ikke er kappet av, hjemmelaget rømme, syrnet agurk, kål, gulrøtter, tomater, de liker jo å legge alle ting i lake her nede, og det blir veldig godt, korn, krydder og frø, sopp, her er det alt sammen, og til en god pris.

Vi gikk opp dit, Olia, Ira og jeg. Det var en litt varmere dag i går, 5-6 grader, sol, men luften kjentes likevel stram og kald. Lille Irina satt i vognen mye lenger enn hun pleier å finne seg i, så lite som skjedde der, men til slutt løftet vi henne ut, og hun tuslet rundt på markedsplassen hun også. Olia stod for handelen, dette liker hun, du kommer alltid i snakk med torghandleren, du diskuterer produktene, får prøvesmake, dette er noe vi har mistet med den kapitalintensive effektiviteten vi har lagt oss til oppe hos oss. Selvsagt lønner det seg ikke å ha hundre boder med en til to stående i hver bod, det er mer økonomisk å plassere alle varene i et supermarked, og la kundene finne varene selv. Jeg er ambivalent med disse tingene, torghandlerne kan ikke ha rare timelønnen så billig varene er, og de står på plass fra tidlig morgen til sen kveld. Men det har en sjarm og en menneskelighet supermarkedene ikke er i nærheten av.
I går morges kom resultatene fra flere av primærvalgene i USA. Det er for meg blitt et slags vrengebilde av demokrati hva de holder på med der, hvordan er det mulig å gjøre valget av statslederne som skal representere folket så over alle grenser dyrt? De gamle grekerne i det opprinnelige demokratiet gjorde sitt aller beste for å unngå at pengene skulle få for stor makt, for å passe på at det ikke gikk an å kjøpe seg innflytelse. I USA er det stikk motsatt. Der er systemet endt opp slik at du ikke har en sjanse i havet om du ikke har enorme pengekrefter i ryggen. Den som ender opp som president vil fort ha brukt 1 milliard dollar. Det er en latterlig høy sum.

Jeg har lastet ned appen til BBC på telefonen og nettbrettet, og pleier gå inn å sjekke de 10 mest populære nyhetene. 2-3 av dem pleier å være om Donald Trump. I USA har han fått mer mediedekning enn Clinton, Cruz, Rubio og Sanders til sammen, mer enn dobbelt så mye. 371 minutter, eller noe slikt, Sanders har fått 20. Her snakker jeg om det som i Norge tilsvarer Dagsrevyen, slik jeg forstod det, «prime time» nyhetssendinger. Oppmerksomheten gjør ham til republikanernes kandidat, ikke sakene. Mediene skal også tjene penger og «få klikk» som det heter i cybermoderne vendinger. Da får grove og plumpe uttalelser og karakteristikker god plass, de politiske sakene og hva kandidatene står for får unngjelde.

For oss i Ukraina er imidlertid ikke Trump noen katastrofe. Han er vel den eneste av kandidatene som vil lage en avtale med Putin, strike a deal with him. Kanskje kunne det da la seg gjøre å opprette et fundament Ukraina kunne bygge seg opp videre fra, en slags form for stabilitet og enighet om hva som egentlig er situasjonen, sånn det er nå er de ulike aktørene stivnet i sine egne oppfatninger og prinsipper om hvordan tingene er og bør være. Det finnes en avtale, MinskII, men den er et godt stykke unna å implementeres. Ukraina har forpliktet seg til å gi opprørsområdene i Donetsk og Lugansk økt selvstyre, noe de blånekter å gjøre. Med det fortsetter den spente situasjonen der, med handelskrig, skittkasting og boikott, ødeleggende for Donbass, og det samme mot Russland, ødeleggende for Ukraina. EU og Russland har heller ikke noe fungerende samarbeid, og med USA og Russland har det gått helt i stå. NATO og Russland bruker milliarder på milliarder på milliarder av dollar på å ruste opp mot hverandre, inkludert opprustning av atomvåpen. Var det 1 billon dollar vi skulle bruke på atomvåpen som var mer effektive, og lettere kunne tas i praktisk bruk? Tusen milliarder, $1 000 000 000 000, på atombomber, der blant annet utslippet av radioaktiv stråling lar seg kontrollere, slik at våpnene faktisk vil kunne brukes (usable, er ordet amerikanerne bruker).
Hillary Clinton har ikke uttalt noe i den retning. Der skal det ikke lages noen avtale med Russland, med Putin. Hun er en del av den etablerte eliten, for krigen i Irak og pådriver av krigen i Libya, tilhenger av flyforbudssone i Syria, tilhenger av en sterk og militant linje i Ukraina. Putin lar seg ikke forhandle med, hun omtaler han på det groveste, sammenligner ham med Hitler, uttaler at han ikke har sjel, lager morsomheter på hans lave kroppsvekst. Da hun ble bedt om å komme med sin favorittkvinne sa hun «Pussy Riot», noe som vel i anstendighetens navn på kalles ganske spesielt. De hadde «en performance», en gang, Pussy Riot, gruppesex i et museum eller utstillingsvindu, eller hva det var, i en «kommentar» til at russiske styresmakter hadde oppfordret russerne til å få flere barn, slik at Russland kunne få opp befolkningsveksten litt. Favorittkvinne? Det er i alle fall ikke gjensidig, Pussy Riot støtter Sanders, selvfølgelig.

USA og Russland er nødt til å forhandle sammen i en rekke saker. Det er noe man simpelthen ikke kommer utenom, også Obama har måttet krype til korset, fredsforhandlinger med Syria, atomvåpenprogrammet til Iran, Nord Korea, det er grelt uansvarlig å forsøke å holde Russland utenfor slike samtaler, og det lar seg neppe gjøre heller. Clinton har ikke akkurat lagt forholdene til rette for et godt forhandlingsklima. Putin vil være president frem til 2030 om han blir sittende alle tre periodene grunnloven nå gir ham rett til, Clinton skal måtte forholde seg til ham alle årene hun vil kunne være president. Jeg tror det var tidliger president Eisenhower som sa noe sånt som at han var nøye på å vise respekt for andre statsledere, for han trodde ikke han ville kunne ha gode forhandlinger og finne gode avtaler med dem om han fornærmet dem. For meg er dette elementær menneskekunnskap.

Ekteparet Clinton har også noe som heter «Clinton Foundation». Det er et fond. Fondet kvalifiserer til det som kalles «en god sak», det driver forskjellige former for hjelpearbeid, jeg kan ikke alle detaljene her, og det interesserer meg ikke så mye heller. Her er det viktigere at dette er et fond som mottar penger og gaver fra «givere», jeg tror sannelig også Norge har gitt noen hundre millioner, og satt det på «bistandsbudsjettet». Problemet for meg er at ekteparet Clinton har personlige interesser i dette fondet, og at det var aktivt når Hillary var utenriksminister og nå som hun tar sikte på å bli president. Gavene er åpne, og det er vel det som gjør at det ikke blir kalt korrupsjon, som det vel må kunne sies å være. Eller tror man ikke Norge kjøper seg velvilje med å gi penger til fondet eid av det mektigste ekteparet i USA?

Ukraina er i alle fall rause bidragsytere. De ligger på topp over personlige gaver, jeg lurer på om det var 10 millioner dollar, gitt av oligarkene. Ingen land er i nærheten, ikke en gang Saudi Arabia. Den som har gitt aller mest er den Kievbaserte oligarken Viktor Pintsjuk. Nylig fikk Pintsjuk plass i Atlantic council, det atlantiske råd. Clinton er også blant dem som går lengst i støtten til Ukraina, og i hetsen av Russland og Putin. Hva som henger sammen med hva skal ikke jeg uttale meg om, men oppe hos oss i Skandinavia har vi tradisjon for å tenke at det ikke engang skal kunne være mulig med slike spekulasjoner. Selvsagt skal ikke en mulig og sannsynlig president av USA ha et fond som bærer hennes navn, og som hun har sammen med ektemannen.

Jeg synes det er skitne greier. Men hva kan et stakkars, lite menneske gjøre? Dette går langt over hodene på oss. Vi kan påvirke bitte lite grann med stemmesedlene våre, men når det kommer så langt som til valget er det meste ordnet for oss. Vi kan skrive, diskutere, protestere og engasjere oss, men når de politiske valgene skal tas, er det makten og pengemakten som rår. I Ukraina er det fullstendig slik, det nytter ikke engang å late som noe annet. Derfor er også en stor del av befolkningen her politisk apatiske, de tror ikke på egne muligheter til å påvirke, og har heller ikke noen slike muligheter.
Kanskje er jeg blitt integrert i dette? Så godt som vi har det i hverdagen, Olia, lille Irina og jeg, har jeg ikke så lyst til å skitne meg til og ødelegge dagene ved å engasjere meg for sterkt i debatten. Selv om jeg på magisk vis klarte å få hele Norge til å ønske å bedre forholdet til Russland, så ville det vært helt stengt med at Norge er en del av EU, underlagt EUs sanksjoner, og at EU igjen er avhengig av USA. I USA prøver de seg på en liten politisk revolusjon, eller hva det nå er de prøver seg på, med Donald Trump og Bernie Sanders, som skal være utenfor den politiske eliten og derfor representere noe nytt, slik også Barack Obama skulle gjøre.

Med Bernie Sanders har jeg det som med en ungdomsforelskelse. Jeg heier på ham, drømmer om at han skulle bli valgt, men jeg tar meg i å tenke at det nok heller er ideen om Bernie Sanders jeg liker så godt, hva folk sier og skriver om ham, hvilke muligheter det ville gitt om noen virkelig ville røsket opp i det amerikanske, politiske systemet. Ville begrense pengemakten. Begrense militæret, ikke gå til krig. Omfordele godene. Gjøre det enklere å være vanlig menneske, fattig eller fra middelklassen. Slik er det også med tidlige forelskelser, du legger alle ting du drømmer om i denne personen, får den til å representere det, men det er nå en gang vanligvis slik at personen du drømmer om vil vise seg ikke å stemme helt overens med drømmene.
Min kjære kone Olia er også helt annerledes enn jeg tenkte meg og drømte om. Vårt ekteskap er ganske annerledes enn jeg forestilte meg det ville være. Jeg kan formulere det slik at hun er drømmen jeg ikke visste jeg hadde. Og vårt lille barn, Irina, er det bare enda mye sterkere. Olia og jeg vil leve gode liv, men jeg er bekymret for fremtiden, hva slags verden vår lille Ira vil vokse opp i. Kanskje er det en naturlig bekymring for en far, slike fedre har hatt til sine barn i alle land til alle tider? Det blir alltid alltid verre enn det var. Jeg liker imidlertid å se på meg selv som en rasjonell, fornuftig person, og da er det slik at verden virkelig ser ut til å ha blitt et farligere og vanskeligere sted enn hva jeg selv vokste opp i. Hjemme i det private kan vi gi vårt lille barn den beste og mest kjærlige oppvekst vi kan tenke oss. Men verden kan vi dessverre ikke gjøre så mye med.

Litt om Ukraina, og de som styrer landet

Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.

Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.

De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.

Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:

Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.

Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?

Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.

Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.

Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne posten på the Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:

B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.

Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.

Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.

And here is the official response – or rather a MOCKERY from Ukraine. @JefHorians @wavetossed @telegraaf pic.twitter.com/pJy0xxv0m9

— NedoUkraïnka (@ValLisitsa) December 8, 2015

Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.

Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.

Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.

Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.

Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.

De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.

Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.

Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.

Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.

Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.

Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.

Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.

Bomber i Syria

Det er så fordømt virkelig. Jeg sitter her i Norge og leser og tenker, og gjør meg opp mine meninger om hvordan konfliktene og krisene i verden kan løses. Jeg skriver om det, og det blir en liten diskusjon her på bloggen. Ute i den store medievirkeligheten er diskusjonen større, og flere deltar. Også folk med makt og innflytelse. De har også sterke meninger, ofte annerledes enn mine. Mens vi holder på med disse diskusjonene, som i sin natur alltid vil være litt teoretiske, så er det hundretusener og millioner av mennesker som får sine liv ødelagt, fordi det blir noen løsning, eller løsningene som blir forsøkt ikke fungerer.

For meg har det mye å si hvordan jeg tenker om disse tingene, noen ord fra den gang jeg var språkstudent i Italia og hadde en ung kroatisk jente og en litt eldre serbisk i samme lille klasse. Det var i 2002, kort etter krigen. En gang satt vi der, samlet, og så sa kroaten «de slapp bomber på oss, fra fly – it was awful», så stoppet hun en liten stund. Hun var omtrent 20 år, pen, tydelig opptatt av Marlyn Monroe, og ville se ut som henne. Hun var ikke opptatt av politikk, eller krig, og var stort sett blid og fornøyd, og forsøkte å være sjarmerende. Så kom altså disse ordene.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det er når man sitter der i husene og leilighetene sine, ser flyene komme, og bombene falle. Men akkurat de ordene der gjorde at jeg så det på en annen måte, også den intense urettferdigheten de må føle, til flyene langt der oppe, umulige å forsvare seg mot, mennesker de ikke kjenner og aldri vil møte, og så faller det bomber ned. «Jeg har ikke gjort deg noe,» gråt vi alltid når vi var små, når noen var slemme mot oss uten grunn. Denne følelsen må være intens, mot bomber fra bombefly.

Nå er det russerne som har sluppet bomber. Stikk i strid med hva Putin sa i FN, og som jeg berømmet ham for, at Russland aldri ville handle uten FNs godkjennelse, slik USA så mange ganger har gjort. Så går det et par dager, og bombene faller.

På nytt er verden i villrede. Hva er det russerne vil? Hvorfor bomber de i nærheten av Homs, når de sier de vil ta IS, og IS ikke har fotfeste i disse områdene? Jeg har hørt alle nyhetssendingene på BBC de siste dagene, forklaringene har spriket fra «de bombet feil, de ville bombe IS, men ble ledet til feil sted, eller fløy selv feil», til at «Putin ønsker å få slutt på sanksjonene, og vil gjøre det vanskelig for europeerne å forlenge dem i desember». En av de mest sannsynlige forklaringene jeg har sett, er at Putin foretrekker en sterk forhandlingsposisjon, og nå vil sørge for at Assad får det i Syria. Men heller ikke denne forklaringen er tilstrekkelig, for det virker ikke som om det ligger til rette for noen forhandlinger med det første. Dette ser bare ut som en beinhard maktkamp, på bekostning av sivilbefolkningen i Syria, og alle andre berørte.

Det skal bli virkelig interessant når dagens klassifiserte informasjon en gang blir frigitt, og vi og historikerne får vite mer om hvem som til enher tid visste hva i forbindelse med Ukraina og Syria. Det er meldinger om at bombeangrepet fra russerne kom med en times varsel til amerikanerne, noe som kanskje er merkelig, all den tid de politiske toppene i Russland og USA har hatt kontinuerlige møter de siste par dagene. Utenriksministerne Lavrov og Kerry hadde møte så sent som i går, i motsetning til Putin og Obama har de to et godt arbeidsforhold til hverandre. Kanskje har vi nått forklaringen på hva Putin mente da han sa samtalene med Obama var «quite frank», sa Putin der at de hadde til hensikt å bombe? Er den amerikanske overraskelsen over angrepene tilgjort?

Ingen vet.

Mediene har vinklet angrepene i klar russisk disfavør, naturlig nok, man skal ikke vinkle bombeangrep til fordel for den som bomber. Men det er påfallende i hvilke angrep mediene finner frem til sivile, og i hvilke representanter for de som bomber får uttale seg, og hvilke som ikke blir rapportert i det hele tatt. På BBC var en kar som fikk si at det er ingen IS her, heller ikke andre militære, bare sivile. Tallene var høye, og ubekreftede. Hvor mange sivile drepte fikk vi høre om under bombeangrepene i Libya? Da fikk ingen sivile eller andre stå og si at det finnes ingen sivile her.

Men det går ikke an å legitimere den enes feilgrep med at andre har gjort lignende feil tidligere. Jeg er i mot den russiske bombingen, de skulle ikke ha blandet seg inn, de skulle lagt vekt på å snakke sant, og forsøkt den lange veien å vise de er til å stole på. Hvis man ikke blir enige innad i FN, bør man la være å bombe. Stormaktene må finne ut av det med hverandre. Bombing bør også alltid være siste utvei. Det er nok av eksempler på at krig gjør tingene verre, færre på at bombing og krig løser problemene.

Jeg ser frem til at mer stødige analytikere begynner å skrive om saken. Professor Stephen Cohen i the nation og John Batchelor show hadde sin sending på tirsdag, det var før bombene var falt, men etter Putin hadde talt i FN, og møtt med Obama. Det var svært interessant, enda mer interessant blir det å høre hva professoren har å si om russernes valg og handling nå.

Jeg har tidligere skrevet at Putin alltid er svært godt forberedt, sjelden tar risiko, og aldri gambler uten at han er sikker på å vinne, eller føler han er helt nødt. De som skriver at Putin ikke vil lykkes med flyangrep uten å kunne følge opp med soldater på bakken, glemmer at Putin og russerne har tilgjengelige bakkestyrker i hæren til Assad. De kan følge opp med fotsoldater.

Det beste å håpe på er kanskje at russisk bombing vil få slutt på den syriske borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvilke andre interesser russerne kan ha. Jeg tror ikke de ville involvert seg i dette, uten å ha forsikret seg om at de har styrker nok til å slå ned opposisjonsstyrkene mot Assad, og få sørget for at han får beholde makten og kontrollen over Syria. De vil også ha forsikret seg om at forholdet til USA og Vesten ikke vil bli betydelig verre enn det allerede er, at særlig Europa har som viktigere mål å få slutt på krigen og flyktningestrømmen, enn å få slutt på Assad. Det vil i hvert fall ikke være risiko for trefninger mellom amerikanske og russiske styrker, eller at vestlige styrker skal delta aktiv i kampen mot Assad. Putin går ikke inn i kampen, uten å være sikker på å vinne den. Det har vært karakteristisk ved ham, hele hans regjeringstid, og også i hans karriere frem til han ble president.

Sentralt i konfliktene som utspiller seg mellom stormaktene, noe Stephen Cohen også klart uttrykker mot slutten av siste sending fra John Batchelor, er synet amerikanerne har på at demokrati uansett er bedre, og at det derfor er riktig å blande seg inn i suverene staters anliggende om de ikke er det. Russerne mener at staters suverenitet er viktigst, og at det skaper problemer heller enn å løse dem, å kaste statsstyret i selvstendige land for å presse demokrati ned over det. I dette er det en rekke forhold som kompliserer sakene, som at de udemokratiske regimene er korrupte og udugelige, og at de bryter menneskerettighetene, men det trenger ikke bety at de som vil overta, vil være noe særlig bedre. I Irak og Libya er det et åpent spørsmål om forholdene var bedre eller verre under Saddam Hussein og Ghaddafi, og med det er det heller ikke så opplagt at vi har rett, og russerne feil, i hvordan vi skal forholde oss til statsmakter som gjør overgrep mot egen befolkning. Det ser alltid fint ut å være for demokratiet og for respekten for menneskerettighetene, men det er ikke alltid de med best hensikt har de beste løsningene. Verden er mer komplisert enn som så.

Uenigheten har ført til at vi nå er i en verdenssituasjon verre enn noe som har vært i min levetid. Det uroer meg.

Azov-Jugend

Det er mye rart som rører seg på de pro russiske og pro ukrainske sosiale medier. Begge har store mengder anonyme brukere som frivillig eller betalt poster groteske bilder og forsøpler nettdebattene med desinformasjon. Her er sannheten verken et mål eller middel, alt det gjelder om er å vinne meningsfeller for sin sak og provosere frem handling og reaksjoner hos dem som allerede er vunnet.

I støyen finnes også dem som poster informative innlegg, og det som ser ut til å være autentiske bilder. En slik bruker kaller seg Black bomb (registrert under navnet Alex Thorn) på Twitter. Jeg vet ikke hvor han eller de som står bak kontoen får bildene sine fra, men han er alltid tidlig ute, har rikelig med bilder, og poster fra hele Donbass og resten av Ukraina, i tillegg til fra Russland og fra protestene i Armenia.

Her om dagen hadde han bilder fra en spesiell treningsleir. Det var bataljonen Azov som organiserte den, en bataljon som har store problemer med å forklare sin åpenlyse bruk av nazi-symboler, og opererer med et syn på verden og på den ukrainske nasjonen, som er temmelig likt det de opprinnelige nazistene hadde for Tyskland. Azov er nazister for vår tid, hvis det begrepet skal ha noen mening.

https://twitter.com/black_bomb/status/633470505702461441

Sentralt i nasjonalismen, eller nazismen, er at ens egen nasjon skal være stor, stolt og sterk, og at det er en kamp mellom nasjonene der bare de sterkeste vil overleve. Ens egen nasjon er spesielt utvalgt, den har en historisk viktig rolle å spille, men den er forrådt av nasjonens fiender, og av dypt urettferdige beslutninger i verdenspolitikken. Som nasjon må den klare seg selv, og kan ikke stole på andre.

For Hitler og nazistene var det viktig å bygge opp et stort og mektig tysk folk. Det gjaldt å føde mange barn, og oppdra de som var i den rette lære. Man skulle også være sunn og sterk, og villig til å slåss. Derfor opprettet de tyske nazistene ungdomsorganisasjonene Hitler-Jugend og Hitler-Mädchen. Tyske ungdommer fikk der opplæring i å bli passe bøllete, fysisk sterke, og til å elske den tyske nasjonen. Og hate dens fiender.

Så kommer disse bildene fra Azov-bataljonen, med unger under nasjonalistiske bannere, som skyter med gevær og får forskjellig opplæring og indoktrinering. Det er mistenkelig og uhyggelig likt.

https://twitter.com/black_bomb/status/633469526017896448

Azov-bataljonen er paramilitær. Den er formelt underlagt det ukrainske regjeringsapparatet, og inngår i papirene i det ukrainske Forsvaret. Men det er både for president Porosjenko og statsminister Jatseniuk et ømt punkt hvem som egentlig kontrollerer dem, og de andre frivillige hærstyrkene. Azov-bataljonen er godt synlig i sentrum av Kiev, og har stand midt på Maidan, der de spiller patriotisk musikk og samler inn penger til krigen. De har også forskjellige aktiviteter, tegning og maling, men altså under det ukrainsk flagget og nazi-symbolene.

Jeg har problemer med å orientere meg i en verden der det er moralsk forkastelig at Russland støtter opprøret i Donbass, mens det er moralsk akseptabelt at nazistiske hærstyrker forsøker å slå det ned. Støtten Azov-bataljonen, Aidar-bataljonen, Høyre sektor, Tornado, og hva de nå heter alle sammen, støtten disse ultranasjonalistiske militante gruppene har i Donbass, er lik null. Folket i Donbass føler seg som en del av den russisk-ukrainske verden, og ikke den ultraukrainske.

Det er vanskelig å se at et land med så store motsetninger har noen fremtid. I hvert fall når motsetningene så aktivt blir dyrket. Ikke dempet.

Svartsyn

I går ble jeg syk. Det er noe jeg har for vane å bli, når det altfor lenge er altfor varmt, og du aldri får noe fred for klam svette og kroppens egne nedlkølingsporosesser. Det er som om organismen sier «Dette gidder jeg ikke lenger – her er min protest». Sykdommen gjorde at jeg nokså tidlig på dagen måtte til sengen, der jeg stort sett ble værende til i dag morges. Det gjorde også at jeg fikk god tid å høre på nyhetssendinger og gamle opptak på nettet. Det var en dyster opplevelse. Dømt etter kommentarene jeg får her og mine sveip over norske medier er folk flest nokså optimistiske til hvordan det kommer til å gå i Ukraina, og i konflikten mellom NATO og Russland. Det er det ikke dekning for.

Da George W. Bush ble president i USA fikk han og landet hans etter kort tid en voldsom sympati i verden, etter angrepene 11. September. Få kriger har vært mer støttet enn den de så startet i Afghanistand, og det som etter hvert utviklet seg til det nokså voldsomme «krigen mot terror». Sympatien han hadde greide Bush nokså effektivt etter hvert å rydde vekk, hatet og forakten mot ham nådde etter hvert høyder man må til dagens omtaler av Putin for å finne maken til. Motstanden mot Bush var så sterk at neste president, Barack Obama, fikk fredsprisen for ikke å være han.

Nå er det også sterke krigshissere i amerikansk politikk. De er den ene av to leire, den andre ønsker en mer diplomatisk linje, og vil være villige til kompromiss. Hvilken side står vi i Norge på? Støtter vi diplomatiet, eller støtter vi linjen fra Bush, den som ser verden slik at «the one with the biggest gun win»?

Tendensen er å nedtone betydningen krigshisserne i Wahington har. Det blir bagatellisert, oversett, man ser heller til Russland som aggressoren. Og Russland og Putin er aggressoren samme hva USA og NATO måtte finne på, slik det er bortimot umulig å få den engelskspråklige verden med Norge som del av den, til å mene noe negativt om det nye regimet i Kiev. Det er Russland som er skurken. Alle andre parter i konflikten kan gjøre som de vil.

Slik ha vi fått den vanvittige situasjonen at plutselig organiserer både Russland og NATO store militærøvelser like opp til hverandres grenser. Men i vest har det grodd fast et syn at de russiske øvelsene er «aggressive» og «ukloke», mens våre øvelser er «for forsvarets skyld» og «nødvendige». Det samme er plasseringen av nye baser og permanente NATO-styrker i Polen og Baltikum, stikk i strid med alle løfter og avtaler, og en åpenlys provokasjon mot Russland.

Også mine kommentatorer pleier å forklare meg at dette er «helt nødvendig» fordi Russland er en trussel, og NATO er en forsvarsallianse som må forsvare sine medlemsland. Det er en ganske utrolig måte å se verden på, helt uten forståelse for at andre land kan føle seg truet av vår «sikkerhet». Jeg har tenkt ut analogien at hvis naboen leier en permanent vaktstyrke med maskingevær rettet mot deg, din familie og ditt hus, så vil du ikke føle deg særlig trygg.

De siste dagene har vært riktig skumle, som jeg også skrev om i gårsdagens post. På mandag uttaler en russisk general at en ukrainsk offensiv mot Donbass for å ta tilbake områdene, vil føre til en full russisk invasjon. Rapportene fra fronten tilsier at kampene tiltar, og at ukrainsk side frakter tunge våpen inn i området der slike er forbudt etter Minsk-avtalen. Det er ingen garanti for at dette vil gå bra. Garantien begynner å nærme seg det motsatte, dette kommer til å gå riktig ille.

På BBC Newshour i går var det intervju med Ian Kearns, leder av European Leadership network, en engelsk tenketank. Han advarer mot den militære opptrappingen mellom NATO og Russland. Det øker sjansen for uhell og misforståelser, og man kan skli inn i en konflikt ingen av sidene egentlig ønsker. Rapporten har fått mye oppmerksomhet, det er bare å søke på nettet. Dette er skikkelige saker, og ikke naiv, norsk optimisme om at alt vil gå bra.

Det kommer ikke til å gå bra. Jeg tror jeg kan si det så sterkt nå. Det har vært forsøk på fredelig løsning, vi har Minsk-avtalen, forhandlet frem etter en diplomatisk kraftanstrengelse av Tysklands Angela Merkel, vi har noen initiativ fra John Kerry, og samtalene i Normandie-formatet (Russland, Ukraina, Tyskland, Frankrike) går sin gang. Problemet er at kreftene som ikke ønsker noen fredelig løsning eller noen avtale, er for sterke. De befinner seg i Kiev og i Washington, og de torpederer ethvert forsøk på kompromiss og tøvær. Det kan de gjøre i ly av et hylekor som sier Putin har skylden.

Syk som jeg var i går kunne jeg høre gjennom en rekke gamle programmer i serien til The nation, der programleder John Batchelor snakker med professor emiritus Stephen F. Cohen. Der var det mye destruktivt å finne, mye å miste nattesøvnen av, men saklig, faktabasert og informativt, som alltid når professor Cohen er involvert. Man kan rive seg i håret av at så lite av den informasjonen når frem til tradisjonelle medier, slik at folk flest fikk et mer balansert forhold til konflikten, og skjønte mer av hva som er på spill. Det ville også dempe den uforbeholdne støtten krigshisserne har, så lenge våpenopptrappingen er rettet mot Putin og russerne.

For eksempel var det et program i begynnelsen av juli, eller slutten av juni, der det ble annonsert at president Poroshenko hadde lagt frem et forslag i nasjonalforsamlingen om å erklære avsettelsen av Janukovisj ulovlig. Det er jo fint i tråd med det Russland og Putin alltid har hevdet, og med Ukrainas egen konstitusjon og egne lover og regler. Men det var kanskje litt uventet at dette var noe Ukraina selv skulle mene?

Årsaken var at president Poroshenko frykter for sin egen stilling. I perioden forslaget ble lagt frem var det varslet store demonstrasjoner fra den høyreekstreme gruppen, Pravyj sektor, og det kunne være en reell sjanse for at de eller senere demonstrasjoner vil velte Poroshenko, som Janukovitsj tidligere ble veltet. Poroshenko er heller ikke mer populær enn Janukovtisj var, han er mindre.

Det gjør jo noe med legitimiteten til hele dette vanvittige styret som har kapret Ukraina, og forvalter landet delvis som ren amerikansk vasallstat, delvis som en nasjonalistisk frisone. Bare ikke kall det demokratisk og liberalt, i de to størrelsene er Ukraina i klasse med Russland.

Noe annet som har fått passere i fred i massemediene er hva villmarken Saakashvili drive med i Odessa. Professor Cohen har fullt litt med på det. Han har også bakgrunnsinformasjon som tilsier at det er helt rett når russerne hevder han er plassert der av Washington. Det bærer fingeravtrykkene til John McCain og Joe Biden. Det har også vært en god del skriverier om ham i Washington Post, det nærmeste man kommer en lyttepost til det hvite hus. Her har amerikanerne litt av de samme mulighetene som russerne har med alle sine statsmedier. De kan annonsere nyhetene her, så blir det ikke så offentlig og kontroversielt.

Stygt over alle grenser er at Saakashivili vil erstatte huset til handelsforeningen, eller hva vi skal kalle det, huset der noen og førti pro russere ble brent inne mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen, den bygningen vil Saakashvili gjøre til et sjøfartssenter. Så er det akkurat som om hele brannen aldri har skjedd. Ukraina setter strek over historien i beste Sovjet-stil, som Cohen formulerte det.

Den vandrende kanonen på dekk, Saakashivili, har også stengt russernes transportlinje til Transdenistria. Transdenistria er utbryterrepublikken i Moldova, den vestlige folk med sine moralske kompass straks kan fastslå er ulykkelig russisk, men der noen enkle fakta skulle justere det synspunktet. Transdenistria var dem første regionen som erklærte uavhengigheten fra Sovjetunionen, og de har lenge tettere tilknytning til Russland, noe russerne ikk vil gi dem. Det har vært en krig der på 90-tallet, og russerne har halvannet tusen fredsbevarende styrker i området. Disse trenger forsyninger, og de har blitt gjennom Ukraina, etter gjeldende avtaler Saakashvili nå har annullert.

Det kan han ikke gjøre uten amerikanernes velsignelse. Det er amerikanere som nå ønsker en full konfrontasjon med Russland, krigshisserne, de som følger i linjen fra George W. Bush, og som nå har frikort til å ture frem som de vil, fordi på forbausende kort tid har man fått det for seg at Russland er en aggressor og en trussel.

Russland har to alternativer for å kunne fortsatte å forsyne fredaatyrkene i Transdenistria. De kan enten lage en luften, som vestmaktene gjorde i Berlin (en sammenligning russerne selv bruker), eller de kan ta kontroll over Odessa med militærmakt, og sørge for at forsyningene får fortsette. Det siste er en reell trussel. Hadde krigshisserne i Moskva hatt samme makt som krigshisserne i Washington, så hadde dette blitt løsningen. Men Putin er riskioavers, stikk i strid med alt som blir skrevet og sagt om ham. Foreløpig har Spetsnats tatt seg av problemet.

Det går altså faretruende mot full konflikt mellom USA og Russland. Det er ikke Russland som styrer inn mot den konflikten, men Russland er nødt til å reagere når nabolandet Ukraina nær sagt over natten blir anti-russisk, og NATO kryper helt opp mot landets grenser. Russerne føler seg også dypt urettferdig behandlet, fullstendig forståelig når man kjenner historien, som russerne gjør, og amerikanerne ikke. Folk som føler seg urettferdig behandlet er farlige. De kan bli irrasjonelle.

Man kan også spørre seg hvor lurt det er å behandle en mektig paranoid nabo som for å vise ham at det er god grunn for hans paranoia. Etter konflikten startet har også Russland gått i antidemokratisk retning. Det er helt etter læreboka, Russland gjør alltid det, når hun føler seg truet. Den liberale opposisjonen i landet er nå så godt som eliminert. Well done, USA og EU.

I går kom også det nyeste programmet i samtalene mellom programleder John Batchelor og professor emiritus Stephen F. Cohen. Der blir de to alternativene diskutert, enten vil Kiev og Washington si fra seg de opprørskontrollerte områdene i Lugansk og Donetsk, de vil aldri få kontroll over dem uansett, og uten kan Ukraina bli med i NATO. EU er neppe noe tema lenger, de som satte i gang hele driten, ser nå hva Ukraina er for noe, og er ikke interessert i noe ukrainsk vrakgods. De har nok med egne problemer. USA vil selvfølgelig heller ikke gi Ukraina den hjelpen de egentlig trenger, der er konflikten med Russland viktigst. Og så er det andre alternativet, å forsøke å ta tilbake med opprørsområdene med makt, starte den krigen den russiske generalen advarer mot.

I Norge er sikker folk mest opptatt av sommeren som går mot slutten. Vi lever i en verden der ganske mye kan gå mot slutten om vi fremdeles lar generalene, machomennene (av begge kjønn) og krigshisserne styre showet. Foreløpig ser jeg ingen antydning til at man vil ta til fornuft, og satse på samarbeid og diplomati. Det ser ut til at man vil kjøre dette ulykksalige toget til endestasjonen. Det gir grunn for svartsyn.

Nei til NATO-utvidelse

Det heter en forsvarsallianse, men det er en finte. Det er en trusselallianse, den blir brukt til å skremme, og den nøler ikke med å følge skremslene opp med handling når situasjonen krever det. Den er ledet av USA, det soleklart mest aggressive landet i verden etter andre verdenskrig. Jeg lurer på om de har startet flere kriger enn alle andre land til sammen? Det går sjelden mer enn 2-3 år mellom hver gang USA innvaderer et land. Siden 1991 har de pleid å få NATO-landene med seg. Formelt, eller uformelt.

Da den kalde krigen endte mellom 1989 og 1991 ble Warszawapakten oppløst. Det var en fin gest fra russisk side. Den ble ikke besvart fra oss i vest. NATO besto. Jeg kan ikke engang huske at det var noen diskusjon om alliansen skulle oppløses, eller om Norge skulle melde seg ut. Kan noen belære meg? Det ville være veldig naturlig å legge NATO ned. Den kalde krigen var endt. NATO hadde mistet sin funksjon.

3. oktober, 1990, ble Tyskland gjenforent til en stat. Sovjetunionen protesterte ikke, noe de kanskje heller ikke skulle ha noen grunn til, særlig i følge alle nordmenn og andre vestlige som er sinte og mener «Russland ikke skal blande seg inn i andre lands anliggender». Slik vi gjør hele tiden. Sjekk gjerne opp hva Storbritannia og Margaret Thatcher mente om Tysklands gjenforening. De var bekymret. De ønsket ikke noe sterkt Tyskland i sentrum av Europa. Britene – og franskmennene – har hatt mest makt når Tyskland har vært delt.

Ikke bare lot Gorbatsjov Øst-Tyskland bli en del av et samlet Tyskland. De lot også det samlede Tyskland bli med i NATO. Det har vist seg å være en tabbe. Det var også helt unødvendig. Hva har vel Tyskland i NATO å gjøre? De har en historie som gjør at de vanskelig kan delta i krigsoperasjoner utenlands, og de står ikke akkurat i fare for å bli angrepet. Det samlede Tyskland er hjertet og motoren i EU. Det gjør at de ikke vil bli angrepet av Frankrike. Medlemsskap i NATO er helt, helt overflødig.

Likevel er de med. Gorbatsjov gikk med på det under løfter om at NATO ikke skulle bevege seg en tomme lenger øst (not an inch). De mente ikke en tomme lenger øst i Tyskland. Den gang var det helt utenkelig at NATO skulle bevege seg lenger øst utenfor Tysklands grenser, og sluke opp i seg Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, til og med de baltiske landene (som den gang ennå var en del av Sovjetunionen), og forsøke seg på Ukraina, Moldova og Georgia.

Hvem er den aggressive? NATO gikk høyt på banen og sa de riktignok skulle ta med seg disse østeuropeiske landene, men de skulle ikke plassere baser der eller militær infrastruktur. De løftene ser vi nå hva er verdt.

Det er akkurat nå toppmøte i NATO. Det var et toppmøte som aldri skulle vært, som det aldri skulle vært interesse for. Men på et eller annet vis har militærstrategene, generalene og gubbene på ny klart å gjøre seg selv relevante. Det er ingen seier, det er et nederlag. Vi tilhører generasjonen som har kastet bort den beste muligheten til varig fred verden har sett. Der, i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst, var alle verdens stormakter på samme lag. Ingen truet hverandre. Man snakket om handel og økonomisk samarbeid, utveksling av kunnskap og viten, man ville gjøre hverandre til venner, ikke fiender.

Det var den gang.

Nå uttaler vår forsvarsminister Ine Eriksen Søreide at «hun ikke ser noen grunn til russisk uro» på tross av et vanvittig økt NATO-nærvær helt opp til Russlands grenser, fra Finmark i nord til Ukraina og Krim i sør, det er NATO-styrker overalt. Det blir arrangert øvelser, det er trening av mannskap, utplassering av våpen. Samtidig er det sanksjoner, negativ propaganda og en tegning av et trusselbilde det er et intellektuelt nederlag så få setter seg opp i mot. I den ekte kalde krigen var det i det minste noen som talte Sovjetunionens sak, om enn saken den gang stod langt svakere enn den gjør nå.

Er det ikke litt merkelig at når Russland arrangerer militærøvelser langs våre grenser, så er det aggressivt, destabiliserende og vondt, mens når vi gjør det langs deres grenser, så er det «ikke truende», «nødvendig» og «for å sikre fred».

Tyskland, England, Frankrike og de andre sa ingen hadde grunn til uro også forut for første verdenskrig. Situasjonen ligner uhyggelig. Det hadde vært fred så lenge at folk hadde glemt hva krig var. Etter Napoleonskrigene følte man at man hadde løst de alvorligste verdensproblemene «for alltid», at det ikke ville være nødvendig eller mulig med flere kriger. Så snublet man inn i katastrofen første verdenskrig var.

Den gang gav vestmaktene Tyskland skylden. De fikk dem sågar til å skrive under på at det var de som startet krigen. Det kom det ingenting godt ut av, som vi vet. Lignende vil det ikke komme noe godt ut av å gi Russland skylden nå. Det skaper en fiende der det ikke trengte å være noen. Det er en risiko vi har lite å vinne på, og som vi ikke trenger å ta.

Hvorfor det nå er fare for atomkrig

I dag har jeg brukt litt tid på å se gjennom og svare på kommentarene jeg har fått i det siste. Det har vært ganske deprimerende. Det er utrolig hva folk får seg til å skrive, som regel uten å vise til kilder, og ofte også uten å tenke to tanker på rad.

Den stakkars pianisten som ikke fikk spille for Toronto symfoniorkester på grunn av uttalelser hun har kommet med på Twitter, der har mine ellers ærverdige kritikere hengt seg opp i at hun ikke fikk sparken, noe jeg heller ikke har skrevet. Videre angriper de eksempelet jeg la ut, en kommentar der Ukrainas statsminister, Jatseniuk, har skrevet på sin egen nettside (eller en offisiell ukrainsk nettside, under hans kontroll, så man ikke igjen skal henge seg opp i detaljformulering – det skal være nettsiden til den ukrainske ambassaden i USA) en melding så hårreisende at ingen sivilisert statsleder skulle komme med den, han bruker til og med uttrykket subhumans. Det har mine ellers ærverdige kritikere vondt for å gå med på, for i likhet med resten av Norge og den engelskspråklige vestlige verden, så nekter de å innse hva som egentlig foregår i Ukraina, og hva slags regime vi egentlig støtter.

Det er en offisiell side, det var på engelsk, skulle være på engelsk, og foruten dette uttrykket med «undermennesker», var det litt av hvert annet å henge seg opp i, for eksempel at de skal utrenske (wiping out) de som drepte dem og rense vårt land for ondskapen (cleaning our land for the evil). Denne ondskapen de skal utrenske er altså innbyggerne i Donbass, man skal virkelig anstrenge seg for å lese den teksten på annen måte. Siden har en eller annen skjønt at det ikke tar seg ut å bruke subhumans, så det ordet er erstattet med inhumans. Men internett glemmer ikke, og om noen vil låse hodet sitt fast i at det ikke kan komme noe vondt fra Jatseniuk og hans regime i Kiev, og alt som blir sagt stygt om ham er noe russerne finner på, så er det et youtube klipp her det er vanskelig å komme bort fra.

Det er kommunikasjonssjefen i Det hvite hus, Jan Psaki, som 16. juni 2014 får spørsmål nettopp om denne kommentaren fra Jatseniuk, om bruken av begrepet undermennesker, med alle de nazistiske undertonene Jatseniuk utmerket godt kjenner, og som mine damer og herrer er en del av ukrainsk ultranasjonalistisk språkbruk. Det er slik de snakker. Som kritikerne her på bloggen vrir og vender Jan Psaki på seg selv og saken når hun får spørsmålet, hun snakker om at man må «sette det inn i kontekst», og at «vi i USA har ord vi bruker og ikke bruker». Hun er ikke i nærheten av å ta avstand fra det, som heller ikke mine flittigste kritikere er det, eller noen som helst i Norges land.

Det er derfor denne situasjonen er så fordømt farlig. Vanari oss i Norge, vi har ingen makt og ingenting vi skulle ha sagt, hva som skjer her er bare et symptom på hva som foregår ellers i verden. Et tydelig slik symptom fikk vi da Senterpartiets tidligere leder, Liv Signe Navarsete, tok til orde for at Norge kanskje måtte velge en mykere linje mot Russland, at vi kanskje er for strenge. Uttalelsen kom med all verdens forbehold, at hun selvsagt var i mot Russlands oppførsel i Ukraina, at hun støttet Ukraina, men at vi altså kanskje var litt strenge. Jeg vet ikke om reaksjonen på min arbeidsplass er representativ, der var det i alle fall ingen tvil om at Navarsete måtte klabbe nebbet igjen og fortsette å være i glemselen. Jeg har ikke sett noen kommentatorer eller politikere av betydning følge opp Navarsetes utspill. Tvert i mot har vi fått den famøse kronikken i Aftenposten, der forsvarsministeren sammen med kolleger i Skandinavia og Baltikum vil ha oss til å ruste opp og stå sterkere sammen mot trusselen fra Russland.

Dette er ille nok i Norge og Skandinavia, men selv samlet og med Baltikum vil vi ikke være noen forsvarsmakt av betydning. Vi vil bruke noen millioner eller milliarder på militært utstyr og militære øvelser, og fremprovosere storstilte russiske militærøvelser i nordområdene, og kanskje sørge for at det blir plassert noen flere russiske soldater og farligere russisk utstyr på grensen mot oss. Det er helt forferdelig, selvsagt, men det blir neppe krig av sånt, om det ikke skulle skje ved et uhell.

Atskillig verre er det at det store og mektige landet USA er helt uten kritiske røster når det gjelder politikken mot Russland. Mine alltid oppvakte kritikere vil alltid kunne hoste opp en og annen amerikaner som er kritisk, jeg kan hjelpe dem med Stephen Cohen, en amerikaner som sier akkurat det samme som jeg gjør her. Det finnes ikke en amerikansk politiker som kan uttale noe som helst som innebærer en forhandlingsløsning med Russland. Som i Norge kan ingen aktiv politiker mene det som er temmelig åpenbart, at det er vår politikk med EU-utvidelse og NATO-utvidelse som har ført til katastrofen i Ukraina og den geopolitiske krisen. Og at Russlands reaksjon ikke skulle komme som noen overraskelse, den har vært varslet mer enn tydelig. Og at regimet i Ukraina slett ikke er noe vestvendt, liberalt demokratisk regime som vi gjerne skulle ønske, men et nasjonalistisk, antiliberalt kjeltringregime Ukraiana har vært plaget med gjennom store deler av sin historie.

Det går ikke an å si. Og det går heller ikke an å innrømme nederlaget, det vil jo også være å innrømme fiaskoen denne politikken har vært. EU skulle være et fredsprosjekt, nå har de ledet Ukraina i krig med fare for at denne skal spre seg. EU skulle være en arena for handelssamarbeid og annet samarbeid på tvers av landegrense, nå er Europa preget av sanksjoner, brutte kontrakter og brudd på kommunikasjonslinjene. Om det ikke er Russland som har skylden for dette, ligger dagens og den nære fortids politikere syltynt an med tanke på ettermælet i historiebøkene.

Derfor er det så fordømt farlig at USA ikke kommer til å gi seg. Derfor håper USA at fredsavtalen ikke skal holde, og fyrer opp med uttalelser om at etterretningen har sett både det ene og det andre, de pøser på med nye sanksjoner, og de støtter Kiev hundre prosent samme hva de måtte finne på, fordi hvis krigen blusser opp igjen, kan USA gå inn med flere våpen — og så er det ikke godt å vite hva de egentlig tror vil skje da. For også USA må skjønne at Russland aldri vil gi seg.

Allerede i mars i fjor sa Putins propagandalakei, Kiselov, at Russland er det eneste landet i verden som kan redusere USA til radioaktiv aske. I april det året sa USAs utenriksminister, John Kerry, at Obama-administrasjonen var fullt klar over at eskaleringen av krisen i Ukraina kunne lede til atomkrig (i et intervju med Wall street journal, 28. april, 2014). I mars i år sa Putin det samme, litt sterkere, under den mye omtalte dokumentaren om overtakelsen av Krim, at ordren hadde blitt gitt om å gjøre atomvåpnene klar. Hvorfor denne uttalelsen kom i mars i år, kan man lure på, og det er professor Stephen Cohen som lurer først, ikke jeg.

Så derfor er jeg så redd og forbannet at jeg ikke kommer til å slutte å skrive som jeg gjør, uansett hva man beskylder meg for å være og å mene. Den ignorante vestlige politikken har ødelagt landet vårt, ødelagt Ukraina, det landet er ikke til å kjenne igjen, selv om det å gå rundt i gatene i Kiev og være blant vanlige folk er omtrent som før, så er nasjonalismen, volden, drapene, bombingen, fattigdommen, ikke til å holde ut. At vestlige politikere og vanlig menigmann kan få seg til å si at dette er noe «Russland har ønsket», det er i høyden ganske spesielt sagt. Men det er noe man kan si og slippe unna med, i motsetning til når man sier som jeg at denne saken har to sider, og vi er ikke på den riktige.

Jeg er engasjert, følelsesladd, dette betyr noe for meg personlig. Jeg har i hele mitt voksne liv fulgt ganske nøye med på Russland, først gjennom litteraturen, så gjennom historie, politikk og alle mulige andre ting. Siden 2004 har jeg reist i Russland, og lært språket. I 2009 giftet jeg meg, med en kvinne fra Ukraina, registrert ukrainer, men som føler seg som en del av den russiske verden, og som føler at de tar fra henne identiteten hennes om hun ikke får lov til å være russer, om hun plutselig bare må være ukrainer. Hvert år siden har jeg reist ofte til Kiev, og til Krim, brukt feriene. Jeg har fulgt normalt med på nyhetene, som man gjør når man er litt ekstra interessert.

Men jeg er ingen stor ekspert. Jeg har ikke brukt livet mitt på dette. Og min kjennskap til USA er gjennom aviser og nettmedier, der har jeg ikke full kontroll på hva som foregår og har foregått. Det har Stephen Cohen. Han har jobbet med forholdet mellom USA og Russland/Sovjetunionen siden 1960-tallet. Han har vært rådgiver for president Bush, faren. Han sier situasjonen aldri har vært så farlig siden Cuba-krisen, og han peker på ganske så reelle ting som gjør denne krisen ekstra farlig. Blant dem er nettopp det at den amerikanske politikken er helt uten motstemmer. Selv når han ikke frem, han lar seg intervju av obskure kanaler på youtube (deriblant Russian Today, der han blir intervjuet av Larry King, vel verdt å se, hetsen mot Russian Today og andre russiske nyhetsmedier er en del av problemet, motstemmer blir ikke tolerert, det er som når en av mine kritikere kaller meg «Kremlin Troll», sannheten forsvinner ikke selv om man nekter å se den), skrive tekster for the nation.

Det er mange å velge mellom. Det er bare å skrive inn Stephen Cohen på Youtube, sette av en kveld. Det er antageligvis mye bedre enn det du ellers ville sett på TV. Kanskje tar Cohen feil, velsigne Gud vår jord, ville det vært, men kanskje har han rett. Kanskje har han noen poeng. Da må vi endre politikken. Foreløpig ser viljen til det ut til å være lik null. Det gjør ham redd. Og jeg. Sjansen for atomkrig er liten, men den er til stede. Det er allerede en forverring jeg ikke kan leve med.

26. januar – Mye interessant, blant annet at Obama nevner RT (Russian today) sammen med Boko Haram og ISIS som «trusler i verden», og et ukrainsk flyangrep mot Gorlovka, et angrep jeg ikke fikk med meg, og neppe mange andre.

24. februar – Om forberedelsene til møtet i Minsk, og den andre fredsavtalen. Blant annet hvordan Porosjenko må ta telefoner for å høre hva han skal gjøre.

14. mars

2. april

Det er nok av andre også å se på, hvis man ikke vil lese, Noam Chomsky, John Mearsheimer, Stephen Walt. Richard Sakwa finnes der også, men han har jeg ikke sett, bare lest. Det er alternative stemmer, i obskure, men ingen er i nærheten av å vise dem tilbake med argument.