Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Nordmann drept i Astrakhan

Jeg fikk sjekket nettavisene i dag, og så der at en 41 år gammel mann fra Egersund ble drept i Astrakhan sammen med sin russiske kone nå nettopp. Det ser heldigvis ut til at gjerningsmannen allerede er tatt, og at saken går mot full oppklaring, men det er likevel uhyggelig når sånn skjer i et land man selv er i, og med en landsmann. Jeg kjenner ikke saken mer enn gjennom nettavisene, og skal ikke skrive om den, men jeg skal srive litt om byen Astrakhan og om mitt syn på kriminaliteten i Russland.

Inne i Kremlin

Inne i Kremlin

Astrakhan er en by som ligger helt nede ved utløpet av Volga, eller helt presis der elven Volga går over i Volga-deltaet, før den munner ut i det kaspiske hav. Beliggenheten er meget gunstig, med handelsmuligheter ned mot de Kaukasiske områdene og det som i dag er Georgia, Armenia og Asarbadsjan, samt rundt hele kysten av det kaspiske hav og først og fremst Kazakstan, og oppover byene langs Volga. Den ble grunnlagt av mongolene, den gyldne horde, av russerne kalt tatarene, og lå da på østbredden av Volga. Siden ble den erobret av Ivan den grusomme, som bygget en Kremlin på vestbredden, hvor hovedtyngden av byen ligger nå. Forresten, å kalle det hovedtyngde er en underdrivelse, alt sammen ligger på vestbredden.

Inne i Kremlin i Astrakhan

Inne i Kremlin i Astrakhan

Forrige gang jeg var i Russland, i 2005, reiste jeg nedover her, og på forhånd leste jeg alt som var av reiselitteratur om Russland, alt som var å finne på biblioteket. Da ble Astrakhan gjerne beskrevet som en litt skummel og farlig by, jeg ser også Aftenbladet i dekningen sin om drapet, skriver at her er det utstrakt kriminalitet og at folk er redde for å stå frem med identiteten sin i intervju. Jeg hadde ikke noe spesielt å gjøre i Astrakhan, men reiste dit, fordi jeg var i Volgograd, og det passet fint å ta et elvecruise nedover Volga til Astrakhan. Elvecruiset var fortreffelig, men heller ikke jeg likte meg i Astrakhan. Jeg kom der helt uventet om morgenen, plutselig var jeg der bare, jeg hadde misforstått informasjonen som alt sammen var på russisk, og jeg måtte med full bagasje og på sedvanlig vis ut og finne hotell. Det ble et dårlig førsteinntrykk, altfor varmt, og fullt av sand og støv, og en befolkning som ikke hadde den usikkerheten russerne er så full av.

Astrakhans viktigste kryss med Kremlin i bakgrunnen

Astrakhans viktigste kryss med Kremlin i bakgrunnen

Jeg hadde bestemt meg for å velge et sted guideboken omtalte som «skummelt hotell med dunkel belysning», jeg skulle liksom vise for meg selv at jeg ikke var redd noe som ikke var farlig, men hotellet var virkelig elendig. Rommet var fullstendig innrøkt, og vertskapet selv etter russisk standard ugjestmild og uvennlig. Jeg ble der bare en natt. De har en Kremlin i byen, og den er jo fin nok og verd å se, men det er mange russiske byer som har slike, og restaurantstandarden var sånn at plaststolgrillkafeene langs bredden av Volga høynet snittet på kvaliteten. Det var så varmt at man var nødt til å bade, men her så nær utløpet er Volga på sitt mest ufyselige, så Astrakhan er av typer byer man helst vil forlate. Det hadde vært verdt turen om jeg hadde kommet meg ned Volgadeltaet og sett på dyre- og fuglelivet der, men jeg forstod aldri at for å få en slik billett var man pent nødt å gå gjennom et reisebyrå, så når jeg forsøkte i en vanlig billettluke, reiste båten feil vei, nordover, hvor jeg altså nettopp hadde vært på vei ned.

Russiske badere i Astrakhan

Russiske badere i Astrakhan

Dog er å si at jeg opplevde ingenting som helst negativt i Astrakhan, det var bare stemningen, varmen og støvet, og den simple grillmaten. Da jeg betalte sjåføren i Marsrjutkaen 70 rubler i stedet for 7, fordi jeg ikke i mine villeste tanker kunne tro det kostet 2 kroner å reise til flyplassen, fikk jeg det hele tilbake, ingen svindel her. Og sånn har det stort sett vært for meg hele tiden og hver gang i Russland og omegn, taxisjåførene svindler hver gang, og det har vært noen merkelige episoder, men aldri riktig skummelt, og i hvert fall ikke farlig. De gangene jeg har vært utsatt for tyveri, har hver gang vært i Italia, og der er det jo ingen som er redde.

På denne holdeplassen stopper faktisk flybussen

Vi i Norge lever jo i et annerledes land når det kommer til kriminalitet. Det har kommet en Sør afrikaner inn i leiligheten nå, og han hadde vært i Norge en gang. Han syntes det var spesielt vi bare hadde ett drap i uken, og at dette blir skrevet om i avisene, han reagerte enda mer på at avisene skrev om en person som hadde AIDS i Trondheim, dette syntes han var riktig morsomt. Og han syntes det var utrolig at av Tromsøs 50 000 innbyggere, var det 12 som hadde AIDS. og alle var under full  kontroll av myndighetene. Aftenbladet skriver at Russland har flere drap enn de andre landene i vesten, men det er ikke i nærheten av hva som foregår i Sør Amerika, for eksempel, og også USA har byer som er farligere enn noen av byene i Russland.

Så det er ingen grunn til å overdrive risikoen her borte. Det er sjelden folk blir drept, og enda sjeldnere det skjer med turister. Turistene blir frastjålet verdisakene, og det vil jeg alltid ha råd til. I hvert fall nå som jeg er forsikret.