Tanjas bursdag

Gratulerer med dagen. I dag fyller søsteren til Olia året. Det var ingen hyggelig bursdag i fjor, og det er verre i år. Denne dagen falt den ukrainske valutaen nye 16 %, eller så, mot dollar, etter allerede å ha falt tosifret fra de katastrofale verdiene jeg tidligere har skrevet om. Nå står hryvna i 23,5 mot norske kroner. Inflasjonen er voldsom, og økonomien krymper. Det er tøffe tider, og utsiktene er at det skal bli verre, heller enn at det skal bli bedre.

Mens jeg var på jobb i dag så ringte Olia til søsteren sin, Tanja. Hun kunne fortelle at det har blitt dyrere. Garn som før kostet 45 hryvna, koster nå 120. Det er mer enn en dobling. Tanja liker å strikke, og fortalte Olia leende at hun bare måtte kjøpe garn i gave, hun har ikke sjanse til å kjøpe det selv. – Har lønnen gått opp, spurte jeg Olia, for å få forsikret det jeg egentlig visste. – Tanja jobber mindre nå, svarte hun. – Det er nedbemanning.

I de seks årene jeg har kjent Olia og søsteren har Tanja aldri hatt en sammenhengende ferie. Det er bare enkeltdager, som hun har tatt seg ved spesielle anledninger. For et par år siden var planen at Olia skulle reise ned til Ukraina før meg, slik at hun og hennes lille familie på mor, søster og tantebarn kunne reise på ferie sammen til Krim. De gledet seg veldig til det, men Tanja fikk ikke fri fra jobb. Så den planen ble ikke noe av.

Når jeg er der nede, jobber Tanja som vanlig, fra 11-12 om formiddagen, til 22-23 om kvelden. Også lørdag. Hun har gangavstand til jobb, det er rett ned en tvergate til Lecu Ukrainka som de bor i, det tar en drøy halvtime. Det vil si, det pleide å være slik. Hun er nå flyttet over til en annen avdeling, med reisevei halvannen time, hver vei. Det er ganske sånn det ikke skal være. Moren får ingen statlig støtte overhodet, hun er hjemme og passer lille Tais, og så er det Tanja som er ute og jobber, og finansierer familien.

Olia og jeg hjelper selvfølgelig, og vi skulle gjerne hjulpet mer. Men det er en stolt familie, som ukrainere og russere er stolte folk. De biter heller i seg vanskelighetene enn å vise dem frem for andre. Olia har etterlatt kredittkortet sitt der nede, det blir aldri brukt. Alt er gavene og klærne som hun tar med ned, det hjelper godt, så kan moren og søsteren bruke alle pengene på mat og faste utgifter.

Vi sitter selvfølgelig ganske godt i det. Det ville Olias familie også gjort, selv om Olia ikke var blitt gift med meg. De har to leiligheter, og en datsja, og de kan leie ut den ene, og tjene en slant på det. Det er atskillig mange som har det betraktelig verre. Og da snakker vi om de som bor i de delene av Ukraina, som ikke er direkte berørt av krigen og konflikten.

I Donetsk og Lugansk faller det bomber ned på boliger, biler og fellesområder. Menneskeliv går tapt. Verdier går tapt. Pensjoner og lønninger blir ikke utbetalt. Har man penger i banken, sparepenger, så taper disse seg i verdi, som følge av valutafallet. Man skal låne penger i hryvna, ikke ha dem. Låne penger har ingen vanlige ukrainere råd til, det er ingen vanlige folk som tjener på valutafallet. Det gjør bare spekulantene. Jeg tenker alltid når jeg ser en gammel dame eller mann, som har fått en bombe inn i leiligheten sin, at hvordan skal hun få midlene til å reparere disse ødeleggelsene? Ingen skriver om det. Jeg tror ikke det finnes forsikringsordninger. Faller bomben på deg og ditt, så faller også tapene og kostnadene på deg.

Gratulerer med dagen, til Tanja. Fra England kommer meldinger på denne dagen at Cameron skal sende soldater til Ukraina, sammen med USA. Det er begrenset omfang, og de skal visstnok reise for å «trene ukrainske soldater», det vil si trene de frivillige bataljonene. Pro russiske sosiale medier er i harnisk, særlig de som har tilknytning til England. De tror det må ha rablet for Cameron. Har de ingenting lært, etter Irak, Libya og Afghanistan? Hvem vil de hjelpe med mer soldater, mer våpen, mer krig?

Russland har som vanlig svart med at de «vurderer å sende soldater for å trene opprørerne i Donetsk og Lugansk». Det har vært mekanismene i konflikten siden første stund. Vestlig side – med USA og nå England – har oppført seg som om Russland ikke vil komme med motreaksjoner mot alt de finner på, som om Russland vil skjønne at de ikke har retten på sin side, og dermed vil trekke seg uforbeholdent tilbake. Det er langt på vei det stikk motsatte som har skjedd. Det de vestlige landene har gjort litt, har Russland gjort veldig. Den vestlige støtten til demonstrantene på Maidan ble besvart med russisk støtte og fyring av separatistbevegelser på Krim og i Donbass. De pro vestlige demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger og hadde voldelige elementer, de pro russiske demonstrantene i øst okkuperte offentlige bygninger med våpen, og var rustet til krig. Sanksjoner er møtt med motsanksjoner. Vesten har brukt de midlene de har. Russland har brukt de de har. Hittil har de russiske vist seg å være mye mer omfattende, og mye sterkere.

Ukraina med dets innbyggere er det største offeret i dette. Vestlige statsledere lar seg villig fotografere sammen med ukrainske, i et forsøk på å vise i hvert fall symbolsk støtte, når den reelle støtten er så feilslått. Soldatene England og USA sender er også mer symbolske enn reelle i betydningen, de er for få til å kunne gjøre noe, og de skal heller ikke delta i kamphandlinger. Det er også håp om at de verste kamphandlingene nå skal være over, at det skal bli en slags våpenhvile, etter at Debaltsevo falt. Jeg tror på den. Krisen går nå over i en ny fase. Soldatene fra England og USA vil ikke hjelpe noen ting, om noe, så vil de gjøre tingene verre.  Slik alle parter i konflikten har vært imponerende til siden vi snublet inn i katastrofen vi nå er i.

Gratulerer med dagen til Tanja. Måtte bursdagen din i år være et bunnpunkt, at det neste år er litt bedre. At det ikke lenger er noen krig i landet ditt, at man ikke lenger dreper hverandre og sender bomber og raketter mot hverandre og sprenger broer, veier og infrastruktur – i direkte og overført betydning. Ut over det er det kanskje ikke så mye å håpe på. Det er ingen gode bursdager i sikte for Ukraina.

En siste ting: Jeg sjekket listen over gjennomsnittslønninger i Europa på Wikipedia. Som man ser er lønnen i Ukraina nå 89 euro, i måneden. Det er under halvparten av den nest siste på listen, Moldova, med 194. Det er ikke engang 1/3 av Hviterussland, som har 317 euro, tross sanksjoner og restriksjoner og Lukasjenko. Hellas – der de nå stemte inn Syriza for å gjenvinne verdighet – har 1004 euro, mer enn 10 ganger mer. Norge har for øvrig 4451 – temmelig nøyaktig 50 ganger mer enn Ukraina. Det vil si at en gjennomsnitlig ukrainer må jobbe 4 år for å dra inn like mye som en nordmann drar inn på en måned…

Gratulerer med dagen.

Petro Porosjenko president i Ukraina

Mens jeg tilbrakte dagen på Ulrikens topp i Bergen, gikk ukrainerne til stemmeurnene. Vi klarte oss godt der oppe i fjellet, om enn det var trangt om plassen til tider, da vår lille fjelltur falt sammen med den mer berømmelige 7-fjellsturen. Det viste seg også at ukrainerne klarte seg godt i valget, med å slutte godt opp om den mest moderate og troverdige kandidaten, og ved knapt å gi stemmer i det hele tatt til ytre-høyre-kandidatene og ultranasjonalistene. Mye med dette valget gikk så godt man har lov til å håpe. Men det er fremdeles håpet mer enn troen, som kan si at det nå kommer til å gå bra med Ukraina fremover.

På radioen i dag hørte jeg vår korrespondent i NRK, Hans Wilhelm Steinfeld – som nok jobbet hardere i sine yngre dager enn han gjør nå, hør bare hvor mange referanser han har til tiden da han virkelig fulgte med, han er langt fra like oppdatert og ivrig nå lenger -, si at han hoppet i stolen da han hørte kommende president Porosjenko på pressekonferansen sin si at han ville godta en hvilken som helst folkeavstemning i utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk. Steinfeld mente det kunne bety at de ville stemme for å tilhøre Russland. Det må vel være lov å innvende til utenrikskorrespondenten vår at en slik folkeavstemning ville vært en taktisk bommert, ikke fra Porosjenko, men fra utbryterrepublikkene selv. De vil nemlig neppe ha sjanse til å vinne en slik folkeavstemning.  Mange i disse områdene kunne nok tenke seg en løsere tilknytning til Kiev, de ser det slik at sentralmakten stjeler pengene fra dem, men det er nok mange som vil kvie seg om alternativet er Moskva. Også i Russland går soleklart mer penger fra regionene til hovedstaden, enn motsatt vei. Til tross for at Russland er en føderasjon, har det en svært sterk sentralmakt. Befolkningen i Donetsk og Lugansk vil nok kanskje være skremt av at det ikke finnes noen angrefrist, om de skulle velge å bli med Russland. En slik avgjørelse er ugjenkallelig. Jeg mener Steinfeld heller enn å hoppe i stolen, burde applaudert. Det er forslag som dette Ukraina trenger.

Mange har nok en overdreven tro på hva Porosjenko som president vil være i stand til å få til. Han er riktignok valgt, i motsetning til Turtsjenov, som i løpet av en uke gikk fra å være vanlig parlamentsmedlem til å bli formann i parlamentet, og i kraft av det å bli president da Janukovitsj stakk av. Så Porosjenko har bedre forutsetninger for å få folket med seg, særlig når valgseieren ble så overbevisende. Men også han vil mangle anerkjennelse i områdene der han trenger det mest, i utbryterregionene i Lugansk og Donetsk. Han må trå varsomt der borte, for å få dem med seg, eller trå til meget hardt, for å tvinge dem under seg.

På meg ser det vanskelig ut begge deler. Store deler av de 54 % som har stemt på ham, forventer også at han bruker makt for å få opprørsregionene under kontroll. Mange ukrainere i vest vil ikke godta at Porosjenko gjør innrømmelser i øst, at opprørerne – eller separatistene og terroristene, som de blir kalt – skal vinne noe på oppførselen sin. Ukraina er et splittet land. Det krever en stor statsmann, nå, å holde det sammen.

Jeg tror ikke Porosjenko er den store statsmannen. Men jeg tror heller ikke noen kunne gjort en bedre jobb enn ham, ingen det var realistisk kunne få makten. Porosjenko har etter hva jeg har registrert ikke provosert russerne eller ukrainske russere under valgkampen, han har vært jevnt over vært forsiktig i uttalelsene, ligget lavt i terrenget, vunnet frem med å være moderat. Han har forsikret om at Ukraina ikke skal med i NATO, eller EU, med begrunnelse at det  «ennå ikke er flertall for det i den ukrainske befolkning». Slik får han gitt litt til begge leire, de som ønsker demokrati og Europa, og vil lengst mulig unna Russland, og til de som frykter EU og NATO, og som ikke har lyst til å forlate Russland og det som vitterlig er en stor del av landets historie og identitet.

Men det er altså et dypt, dypt splittet land. Mange vil sikkert la seg provosere, av at jeg kaller Russland en stor del av Ukrainas historie og identitet, særlig de vestlige delene i Ukraina er jo tvunget inn i denne historien og denne identiteten, og har bare lyst til å komme seg lengst mulig bort fra den. Nettopp det viser hvor splittet landet er. For min kone er det ingen forskjell. Hun ser på Russlands historie som sin egen historie, og er stolt av Russlands kultur, som hun også føler seg som en del av. I passet er hun registrert som etnisk ukrainer, hun er altså ukrainer fra Kiev, men likevel føler hun seg mye mer knyttet til Russland, når det nå drar seg til.

Så vi skal nok være litt forsiktige, her i vest, med å ta som en selvfølge at alle i Ukraina ser på russerne som overgripere, slik som vi gjør det. Det er komplisert, der borte. Det er bare de som ikke har helt oversikten, som ser saken i svart og hvitt, og er kategoriske i hvem som har rett og galt, og i hva som skal gjøres. USA har vel aldri hatt helt oversikten i sin egen utenrikspolitikk, de går frem med sine supermaktkrefter, de er alltid kategoriske og prinsipielle. Mange i Europa, både politikere og mediene, følger etter. Vi i Norge har lite å være stolte av, synes jeg, og synes hun. Det er mange med som har sterke meninger, men som mangler kunnskapen å bygge opp under dem med.

Nå er hele den vestlige verden glad på Ukrainas vegne, over at de har fått valgt en president, og at valget gikk bra. Det er svært få av oss som har satt seg inn i hvem Petro Porosjenko egentlig er, hva han egentlig står for. Og nå som valget har vært, er det min spådom at medietrykket mot Ukraina vil avta, da det nå ikke lenger er så mange nyheter å se frem til. Det er ikke flere valg og folkeavstemninger i emning. Vestlig nyhetsdekning vil dreie seg om andre ting. Men problemene i Ukraina vil bestå, og de er nok nå større enn at noen president kan løse dem. Heller ikke Petro Porosjenko. Om enn han skulle være den beste ukrainerne har å sette til jobben akkurat nå.

Jeg ville aldri stemt på ham. Men det har heller ikke eksistert noen ukrainsk politiker noen gang, som jeg ville stemt på. Det viser litt hvilke enorme problemer landet har, politisk. I tillegg kommer alle de andre problemene. På toppen har Ukraina blitt en brikke i et storpolitisk spill, særlig mellom USA og Russland, noe som foreløpig bare har bidratt med bensin til katastrofen. Russland er vettskremt for at Ukraina skal glippe fra det, og er blitt helt krakilsk. USA skjønner seg ikke på det, men har ikke lyst til å miste sin selvforståelse av å være verdens ubestridte superstormakt.

Så det er ingen grunn til å være optimistisk. Men ukrainerne har som russerne en fabelaktig evne til å opparbeide seg en ukuelig optimisme uten minste rot i virkeligheten, den egenskapen kommer veldig godt med nå. Det er nemlig ikke så lett å finne optimisme det er saklige argumenter for. Som en nøktern nordmann kan ta del i.

Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.