Litt om Ukraina, og de som styrer landet

Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.

Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.

De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.

Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:

Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.

Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?

Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.

Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.

Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne posten på the Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:

B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.

Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.

Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.

And here is the official response – or rather a MOCKERY from Ukraine. @JefHorians @wavetossed @telegraaf pic.twitter.com/pJy0xxv0m9

— NedoUkraïnka (@ValLisitsa) December 8, 2015

Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.

Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.

Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.

Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.

Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.

De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.

Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.

Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.

Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.

Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.

Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.

Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.

Når splittelse kan føre til redning

Vi har gode dager i Kiev, Olia og jeg, og vårt lille barn som ser ut til å være storfornøyd over å lære verden å kjenne her nede. Ingen kan se noe på dem, men situasjonen til Olias familie er tøff, med Olias mor som må oppdra et lite barn, mens søster Tanja er på jobb. Barnets far er ute av sagaen, som de gamle norrøne forfatterne så godt og ordknapt formulerte det, der det egentlig er mye mer å si. Her på bloggen nøyer jeg meg med å si at også for Tanja er arbeidsmarkedet tøft. Hun har fått redusert stilling, og det er selvsagt ikke snakk om noen økonomisk kompensasjon for det.

Ukraina var i store økonomiske vanskeligheter også før Maidan. Det var nesten noe sovjetisk over det, hvordan Janukovitsj og hans forgjengere førte en økonomisk politikk som ikke var bærekraftig, men som de tynet ut i det lengste likevel. Da Janukovitsj forhandlet med EU var landet i akutt pengenød, men EU hadde ingen penger å tilby, bare krav om reformer og vage løfter om en bedre fremtid.

Russland hadde løfter om penger, lån på 3 milliarder dollar, og trusler om økte gasspriser og økonomisk katastrofe om Janukovitsj underskrev avtalen med EU. Russiske forhandlere viste også Janukovitsj hvor tett viklet sammen ukrainsk og russisk økonomi egentlig var, og hvor avhengig Ukraina er av sin store bror i øst. Det overbeviste Janukovitsj. Men ikke demonstrantene på Maidan. Og ikke den vestlige verden.

Resultatet er verre enn noen kunne forestille seg. Fra en elendig økonomisk situasjon har den ukrainske økonomien falt som en stein. Saakashvili skal ha sagt at om den ukrainske økonomien nå årlig vokser 4%, så vil det ta 15 år å nå tilbake til nivået under Janukovitsj. Disse tallene har ikke jeg sjekket opp, og heller ikke om Saakashvili virkelig har kommet med en slik uttalelse.

Ved siden av de økonomiske problemene har Ukraina mistet Krim, og de har hatt krig i Donbass, der det fortsatt er trefninger, og der sentralmakten har mistet kontrollen. Landet er også i en forferdelig konflikt med sin store nabo, Russland, en konflikt Ukraina står nokså maktesløse i. Konflikten har gjort at en stygg, militant nasjonalisme har fått vokse seg stor og farlig. Den er rettet mot Russland, men kan også vende seg mot ukrainere som ikke er tilstrekkelig «patriotiske». Denne nasjonalismen kan bli en trussel mot statsmakten. Kanskje har de ytterliggående nasjonalistene allerede større kontroll over sentrale begivenheter og veivalg, enn president Porosjenko, og resten av statsapparatet. Det er for eksempel et åpent spørsmål hvor god kontroll Porosjenko har over de militære styrkene som kjemper i Donbass.

Ut over dette har vi også sett antydninger til en ny kald krig, særlig mellom USA og Russland, men USA har Europa godt på slep. USA har store problemer med å innfinne seg med at et land så åpenlyst motsetter seg verdensdominansen de har hatt siden Sovjetunionens fall, og klarer ikke å akseptere at de mot en atommakt som Russland står rimelig maktesløse i en konflikt over Ukraina. Som så mange kjennere av situasjonen har påpekt, Ukraina er ikke av vital interesse for USA, men er det for Russland. Russland vil risikere alt. Det vet USA. Dermed står de rimelig maktesløse.

Det betyr ikke at de ikke forsøker. Men forsøkene veksler mellom å være skummel lek med ild og ren symbolpolitikk. De har også fått ansvaret for Ukraina, et konkursbo i brann, og de strever med å late som ting «går i riktig retning» og at «Ukraina har gjort et riktig valg».

Den reelle situasjonen forteller en annen historie. Ukraina lever på stadige lån fra IMF og andre finansinstitusjoner. Gjelden øker, samtidig som økonomien krymper. Alle vet at sånt ender i økonomisk dommedag. Jo lenger det får fortsette, desto vondere vil det bli. Ukraina burde vært konkurs allerede, men blir holdt kunstig i live gjennom lån fra IMF. En institusjon som nå har vist seg å være så politisk som alle har beskyldt den for å være.

Ukraina har brutt en rekke betingelser som IMF har i sine statutter for å gi lån. For eksempel skal ikke IMF gi lån for å finansiere krigsinnsats, noe Ukraina åpenbart har brukt pengene til. Et argument jeg har sett er at om IMF ikke gir lån, vil Putins seier bli for lettkjøpt. Da vil Ukraina bli den feilslåtte staten han visstnok ønsker. Slik snakker ikke en nøytral finansinstitusjon. Resultatet har blitt at Russland – riktignok etter mye om og men – sammen med Kina og andre har opprettet rivaliserende tilbud til IMF og verdensbanken. Det var neppe målet med USAs politikk.

Over alt dette har vi sanksjonene og andre tiltak rettet mot Russland, for å isolere dem og å øke kostnadene for politikken de fører i Ukraina. Begge deler er offisielle uttalelser fra USA, fra presidenten selv. Kostnadene har nok økt, det er riktig, økonomien i Russland har krympet, rubelen har falt kraftig, og vanlige og uvanlige folk i Russland har fått reduserte realinntekter og redusert kjøpekraft. Kostnadene har økt. Men det har ikke endret Russlands politikk. Det har heller ikke gjort den jevne russer mer fiendtlig innstilt til Putin og hans regime. Tvert i mot, den jevne russer er blitt mer fiendtlig innstilt til Vesten.

Det var vel neppe målet. Men det var en konsekvens det skulle være mulig å se på forhånd. Det er aldri, aldri, aldri slik at sanksjoner mot et land fører til at folket i landet blir kritisk til regimet i landet, de blir alltid, alltid, alltid kritiske til de som påfører dem sanksjonene. Sanksjonene mot Russland og propagandaen mot Putin har gjort situasjonen for den liberale opposisjonen og andre – såkalte – demokratiforkjempere helt håpløs. Regimet lukker seg inne i seg selv, de paranoide tendensene får fritt spillerom, og folk aksepterer uten å mukke de nye restriksjonene som blir innført. Også vi i Vest aksepterer enorme innskrenkelser i vår personlige frihet og rett til privatliv, når vi blir fortalt og lar oss overbevise om at vi er truet av terrorister, eller andre fiktive og reelle trusler.

Den gedigne fiaskoen Ukraina har blitt for alle involverte viser seg også i at vi – forbannet nok – har fått et nytt våpenkappløp. Haukene i Washington får endelig sitt påskudd til å spre NATO-baser i de tidlige Østblokklandene, helt opp til Russlands grenser, og hykler overraskelse når Russland svarer med å bruke mer penger på militæret og forsøke å vise muskler også overfor oss. Den militære tilstedeværelsen i Arktis øker, militære øvelser tett opp til landegrensene øker, styrken i skremselspropagandaen og kraften i retorikken øker, alt som var så godt som ikke-eksisterende før Ukraina-krisen, er nå synlig, truende og økende. Sannelig øker også satsningen på atomvåpen – på begge sider.

Det er som en vond drøm. Aldri i min levetid har forholdene i verden blitt så forverret på så kort tid. Kun halvannet år har gått siden forhandlingene mellom Ukraina og EU gikk inn i avslutningsfasen, og vi alle krasjet inn i krisen vi nå ikke kommer oss ut av.

Professor Stephen Cohen har i lang tid hatt sine ukentlige radiosendinger på nettstedet The nation, sammen med verten John Batchelor. De har stort sett vært negative, dystre forvarsler om hva som kan skje, og med lakoniske kommentarer når forvarslene slår inn. Professor Cohen er en av dem som frykter at dette kan ende med full militær konflikt mellom USA og Russland, og årsaken er nettopp den at amerikanerne ikke forstår at Ukraina er av vital interesse for russerne, og at de ikke kommer til å backe unna for noen av tiltakene USA og dets allierte måtte finne på. Kostnadene ved å gi slipp på russiske interesser i Ukraina vil alltid være større. For russerne – og særlig for Putin – er det en eksistensiell trussel. – Nei, sier vi i vest, og kjører på med vår destruktive politikk.

Nå i siste program var det imidlertid noen lyspunkt. Cohen har en stund snakket om at det er splittelse i Washington, der det er krefter som ønsker en mer diplomatisk linje, og veldig sterke krefter som arbeider for økt konfrontasjon. Lite kommer ut om tankene bak den offisielle politikken. Men det er spor av at særlig president Obama og utenriksminister Kerry har tonet ned retorikken, og for eksempel snakket positivt om russerne i forbindelse med Iran-avtalen. Obama går jo mot slutten av sin andre presidentperiode, selv om det ennå er drøyt halvannet år igjen, og han vil nok sikre ettermælet sitt med noen gode internasjonale avtaler og diplomatiske seire. Løftene han vant valget på var nå en gang store nok til at han fikk fredsprisen for dem. På hans vakt har verden blitt et mye verre sted å leve, når det kommer til kriger og konflikter.

Splittelsen i Washington er imidlertid neppe nok til å få en reell bedring i Ukraina, og i de diplomatiske relasjonene for landene involvert i krisen. Samtidig som Kerry og Obama toner ned retorikken, trapper amerikanerne opp treningen av den ukrainske hæren, de vil – i følge Cohen – levere våpen, noen radarsystemer, og de beholder en fast og stødig hånd på rattet i ukrainsk politikk. Støtten der er fremdeles uforbeholden. Og amerikanerne vil alltid være halvhjertet til Minsk-avtalen, en avtale de selv ikke var med på å forhandle frem.

Da er det mer håp om en splittelse innad i Europa, og mellom Europa og Washington. Den siste splittelsen har vært der lenge, og burde være mye større enn den er. Omkostningene for Europa for å kjøre en aggressiv politikk mot Russland er mye større enn den er for amerikanerne. Sanksjonene svir i Europa, og for et EU som har gapt kjeven ut av ledd. Flyktningeproblemene i Calais skyldes også at franske bønder protesterer, og deres problemer skyldes også tapte inntekter på grunn av gjengjeldelsessanksjoner fra Russland. Gjeldsproblemene og særlig behandlingen av Hellas viser et mer delt Europa enn vi liker å innrømme. En stormakt som Storbritannia ønsker å delta i en slags light-versjon, med på godene, men uten å ta noen av regningene, verken med pengestøtte til EU-land i nød, eller ved å ta i mot det nødvendige antall flyktninger. I situasjonen som er nå er det helt urealistisk å ta opp ytterligere tre problemland, Ukraina, Georgia og Moldova.

En delegasjon franske parlamentarikere besøkte nylig Krim. Dette var ikke fra noen av de ekstreme partiene til høyre eller venstre, der Putin vanligvis finner mest støtte, men i et såpass stuerent parti som republikanerne til Sarkozy. Alt dette blir snakket om i den siste sendingen til John Batchelor og Stephen Cohen. De franske politikerne skal ha uttalt at vi må ikke gjøre samme tabben med Krim, som med Cuba, å isolere landet i 50 år, for så å ta landet inn igjen i varmen uten innrømmelser på noe sett og vis. Det er også franskmenn som skal ha uttalt at vi ikke kan straffe befolkningen på Krim for å ville tilhøre Russland, heller enn Ukraina. Det er akkurat det som skjer nå. Sanksjonene rettet mot Krim rammer helt vanlige mennesker, som får ødelagt sin viktigste næringsvei, turismen, ved siden av andre problemer som manglende visa-forbindelser, nekting av visum, og kursoriske sanksjoner som utestengelse av populære, nettbaserte dataspill.

Franskmennene går her lenger enn tyskerne, men også tyskerne ønsker normale forbindelser med Russland. De er ikke interessert i maktkampen som amerikanerne fører, Europa skulle ikke være interesset i å «sette Russland på plass». Russland er en del av Europa, og skulle trekkes inn i varmen, heller enn å skyves over i Asia og Kina. Det tjener ikke Europas interesser, og i alle fall ikke ukrainske. Krisen i Donbass er en fullkommen tragedie, en krig som absolutt ingen tjener på, og som splitter et allerede splittet Ukraina ytterligere. I en ideell verden er den ikke så vanskelig å få slutt på. Det er bare å gi dem det selvstyret de ønsker, overlate dem til seg selv, og gjenopprette normale handelsforbindelser med dem. Det vil både de og Ukraina tjene på. Opprinnelig var et av målene angivelig å bruke opprørsregionen til å hindre ytterligere ukrainsk tilnærming til EU og NATO. Det målet er allerede oppnådd. EU har andre ting å tenke på enn Ukraina, og et tettere partnerskap er urealistisk i overskuelig fremtid.

Ukraina kan kanskje gråte over tapt land, men landet som gjenstår er større enn Hviterussland og større enn de tre baltiske statene til sammen. Befolkningsmessig er forskjellene enda større. Det er ingen grunn til at Ukraina ikke skal kunne klare de økonomiske prestasjonene som der har skjedd, uten hjelp fra Donbass og Krim. Maidan skulle være en protest mot økonomisk uføre, politisk vanstyre og korrupsjon. Det er ingenting som skulle hindre Ukraina i å bekjempe dette og innføre reformer i området landet står igjen med. I stedet ser prioriteringene ut til å være å «vinne kampen om Donbass» og å vise fingeren til Putin. Det kommer det ingenting godt ut av.

Paradoksalt nok kan det være splittelse innad i Europa og særlig mellom Europa og USA som kan tvinge Ukraina inn i den løsningen som kan fungere på sikt. Ukraina vil ikke overleve en evigvarende kamp mot Russland, Russland er rett og slett større og mektigere. USA og Europa vil aldri hjelpe Ukraina så mye som landet trenger for å klare seg i denne kampen. De vil bare kunne gjøre kampen lengre, og vondere. Det er bedre å få slutt på den så raskt som mulig. Det skjer bare gjennom innrømmelser som virkelig svir. Å la være å komme med dem, svir mer. Sjelden ville jeg tro jeg skulle skrive noe slikt, men nå er det å håpe at splittelsene vil tilta.

 

Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.

Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.

I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.

Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.

Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.

På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.

Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.

Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.

Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.

Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.

Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.

Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.

I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.

Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.

Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.

Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.

Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?

Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.

Greske forhandlinger

Jeg tror eurolandene blir enige i dag, og at det ikke blir noe møte med alle finansministrene i alle EU-landene i morgen.

Forhandlingene har ikke vært pene å se på, og er kanskje et symptom på hvordan verden har blitt, eller alltid har vært. Maktapparatet i EU har lagt all sin tyngde bak å tvinge sin vilje igjennom. Den greske regjeringen har vært en hindring, venstreradikale Syriza og deres høyreradikale, antieuropeiske koalisjonspartnere har vært en hindring. Derfor har man forsøkt å kvitte seg med dem.

Annerledes kan det vanskelig tolkes, hvordan de satte alt inn på å få et «ja» i folkeavstemningen sist søndag. Ikke så mye som for å få en avtale, som ennå ikke engang var ferdigforhandlet, men for å få nye partnere å forhandle med. Derfor sa de at et «nei» betydde avskjed med eurosonen, og kanskje med EU, noe de nå arbeider desperat for å unngå. Ren bløff, var det. Derfor stengte de også de greske bankene, ved å la være å videreføre finansieringen av dem. Det var en politisk og ikke økonomisk handling av den europeiske sentralbanken, som Paul Krugman også skriver, i New York times.

I uken som har gått har også EU…

* * *

Som så ofte før ble jeg avbrutt. Jeg skrev litt i går, søndag, på et tidspunkt der hele EU-toppmøtet ble annonsert avlyst, og møtet mellom finansministerne fortsatte og fortsatte. Så ble også det avbrutt, og jeg la meg i går til nyhetene om at et møte mellom lederne i eurosonen pågikk. Jeg våknet i natt, og så at det pågikk fremdeles, og også i dag morges. Først nå i formiddag, klokken er 1130 i Kiev, er det kommet en avtale. Den ser helt håpløs ut. De såkalte austerity-tiltakene er skrudd til et maksimum, Paul Krugman er rasende i New York Times, og støtter trenden på sosiale medier å kalle det et statskupp (#ThisIsACoup). Han kaller det også ren hevn, ren straff, av grekerne, og Syrizia, og politikken de har ført. Killing the European project, er overskriften.

For eksempel skal grekerne sette 50 milliarder euro inn på et fond. Pengene skal skaffes til veie gjennom omfattende privatiseringen. På BBC melder de imidlertid at fem år med privatiseringer har resultert i 5 milliarder euro. En tiendedel. Redusering av offentlige utgifter, kutt i pensjoner og lønninger, kutt i stillinger, økt skatt, alt er med.

Tyskerne har virkelig strammet skruen til. De har ikke bare overkjørt grekerne, jeg vet ikke hvilket uttrykk som er mest dekkende, vasallstat eller koloni, underlagt tysk administrasjon er de i hvert fall. Grekerne kan ikke delta i politiske valg, og endre sin egen livssituasjon. Det ser ut som et faktum. Tyskerne har også overkjørt sydeeuropeerne, med Frankrike og Italia i spissen. Italia ble som vanlig satt på sidelinjen. I de vesentlige forhandlingene deltok Merkel, Hollande, Donald Tusk (EU-leder) og Tsipras.

Jeg tror vanskelig dette kan gå bra. Kanskje får de ulike parlamenter gjennom avtalen på et vis. Grekerne skal stemme allerede på onsdag, jeg tror sannelig jeg ville overveid å stemme nei, det vil jo ikke være noen varig løsning, gresk økonomi har ingen sjanse å komme på beina igjen.

Et synlig tegn på krisen

I går reiste vi alle sammen til Hydropark, stranden der. Olia, Tais, mama Irina og lille Irina, og jeg. Vi tok taxi, med to små barn var det ikke noe å kjøre i metro etter. På veien handlet vi litt gaver og søt frukt, moreller og sånt, til å ha på stranden. Et lite barn fra Kiev fant vår Irina, og syntes det var veldig moro, smilte og lo, mens vår Irina var helst skeptisk. Babusjkaen til dette barnet snakket om hvor vakkert vårt barn var, og hvordan hun gledet seg over livet og ikke hqdde opplevd noe vondt. Da Irina fremdeles var skeptisk, sa hun klokelig at Irina nok ikke likte å snakke politikk. Vi holdt klokelig tett om at Irina var norsk, og ikke hadde noe vondt i vente senere i livet heller. For henne vil alt være enkelt og greit, sammenkignet med hvordan det er for folk flest her i verden, og i Kiev og Ukraina.

Jeg kom i dag over nyheten at man i Kiev planlegger et museum over «den sovjetiske okkupasjonen». Jeg må sette det i hermetegn. Folk flest hadde det mye bedre i sovjettiden enn de har det nå, den gang man kunne kjøpe godt kjøtt for kopek, og all transport praktisk talt var gratis. Nå er alt blitt dyrt og vanskelig. I familien vår snakker de om at det er 90-årene om igjen, men gamle babusjka sier at det er ikke så ille ennå. Den gang sultet folk. Ennå har det ikke kommet så langt.

Tidligere stod det taxier klar ved hvert gatehjørne, ventetiden var null, nå ble taxien som stod der kapret akkurat i det vi var ferdige med innkjøpene våre. Vi hadde vært ferdige tidligere, hvis bare den første boden vi ville kjøpe moreller i, hadde hatt noen å selge dem til oss. Men ingen kom, enda både Olia og babusjka forsynte seg av noen. Etter den taxien forsvant var det ikke så lett å finne en ny. Kanskje fordi vi var tre voksne, to barn og en barnevogn, kanskje av andre grunner. Ingen biler stoppet da vi strakk ut hånden heller. Folk som har vært ordentlig i Russland vet det er slik man tar taxi der.

Til slutt fikk vi funnet en billist som ville frakte oss til Hydropark for 70 griven. Irina satt på fanget til Olia, ikke noe barnesete her. Også da vi kjørte fra flyplassen og inn til byen satt Irina på fanget. Og sjåførene kjører fort og stygt, og snakker gjerne i mobiltelefon eller sender en tekstmelding samtidig. Fra flyplassen ble jeg prompte informert av Olia om å la være å ta på meg sikkerhetsselen, og med det avsløre jeg var utlending. Her på vei til Hydropark satt også ganske sikkert alle i baksetet uten sele, mens jeg i forsetet hadde tatt det på. Gamle uvaner er vonde å avvende.

Så kom vi frem til Hydropark, første lille gang lille Irina virkelig har vært på en strandtur. Hun har sett noen av jærstrendene, men kun på avstand, og uten å få sitte i sanden. Det fikk hun her i Hydropark. Skjønt, en elv kan aldri erstatte en hel sjø og havet, selv om det er en stor elv som Dnjepr. Helt det samme blir det ikke.

Stranden er praktisk talt folketom. Der vi ligger, er det satt opp border og parasoller, og det er en liten bar. Like ved siden av er enda en bar. Det er ingen der utenom oss. Over broen, der det pleier å strømme mennesker, der det hele tiden er bevegelse i begge retninger, der var det bare ett og annet menneske som gikk. I fjor hoppet ungdommen fra denne broen, ganske risikabelt, men en sport for unge gutter. Det var hele tiden noen som torde. Nå var det ingen. På andre siden av elven, der stranden breier seg ut langs elvebredden, var det bare en håndfull gruppe mennesker som hadde slått seg ned, og noen som spilte volleyball.

Det var andre juli. Og det var ikke folk i Hydropark. – De er på jobb, sa mor til Olia, – det er arbeidsdag i dag. Men det har aldri spilt noen rolle tidligere. Ungdommen har skolefri. Siden kom en annen forklaring, mer troverdig. Folk har ikke råd til å reise lenger. Prisene har gått opp. Det er fremdeles latterlig lavt etter norsk standard, de fire hryvnaene det nå koster i metroen er en drøy krone i Norge. Her er det noe å tenke på. Her holder det folk hjemme.

Og jeg går bort i treningsanlegget Katsjalka, der jeg har vært så ofte før. Det var som det pleide å være påske, vinter, jul, riktignok folk der, men ikke sånn at man måtte vente å komme til til apparatene. Alt var stort sett ledig.

Det er kanskje ikke så veldig farlig i og for seg at ukrainerne ikke bruker Hydropark lenger. Problemet er at det er ganske mange boder og kiosker som er avhengig av mange folk, slik at de får solgt noen av varene sine. Nå er det tomt, både for folk og kunder. Man kan si sånne kiosker ikke er liv laga, disse folkene får finne seg noe annet å gjøre. Saken er at disse kioskene er det annet de har funnet. Ukraina går tom for jobber. Økonomien har stoppet opp.

Helt ut av ingenting begynner det å regne denne dagen. Mama Irina er ikke ofte på stranden, dette er nesten som en fridag for henne, enda det er hun som tar mye av byrden både med Tais og vår Irina. Det var synd det skulle bli en regnværsdag for henne. De satte seg under en av parasoller, og spiste medbrakte moreller og annen medbrakt mat. Den lille barkiosken har ikke noe for dem, men de har øl til meg – 15 hryvnaer, i tråd med den 40 % økningen vi hørte om dagen i forveien. I fjor kostet det 10. I norske kroner er det selvsagt ingenting, man skal dele på tre, og plusse på litt.

De to ølene jeg kjøpte ble omsetningen til baren de timene vi var der. Jeg måtte betale med en 200-lapp, og han måtte løpe til en bar i nærheten for å veksle, for han hadde ikke vekslepenger. Mobiltelefoner og nøkler lå igjen, baren var åpen, mens jeg stod der, alene. Såpass stoler man på hverandre, tross alle problemene.

Lille Tais fikk også leke litt med onkel Eivind i vannet. Hun er ganske intensiv, men likevel slik at du ikke trenger å gjøre så mye. Du kan stå ganske stille, eller bade som vanlig, og så løper hun omkring og er hund og hai og jeger etter småfisk. Hun har ikke mange voksne å leke med, Tais, derfor gjør hun absolutt alt ut av det, når hun nå får sjansen.

Også lille Ira kommer uti og tar et bad, i armene til Olia. Det var veldig, veldig kjekt, selv om det nok var litt kaldt for henne, og kjekkere for faren enn for barnet. Både mama Irina og konemor Olia fikk badet seg, i vannet vi hadde praktisk talt helt for oss selv.

En liten treskje fløt beleilig i vannet mens jeg var eier og Tais var hund. Da kunne jeg kaste den, og hun hente den, like ivrig som hunden hun skulle være. Hun gikk også på alle finter, akkurat som en hun skal gjøre, og løp av gårde da jeg latet som jeg kastet den, og bråsnudde da hun skjønte hun var lurt, bare for å sette i vei i full fart i den riktige retningen jeg virkelig kastet den. Sånn får barnet ut masse energi, mens den voksne får hvilt. Veldig lurt.

– Det er vår skje, sa en liten gutt så voksent og alvorlig. Jeg måtte summe meg litt for å skjønne hva det var, og at det gjaldt oss. Han brukte dimminutivformen for skje, – losjasjka. Jeg unnskyldte meg like voksent og alvorlig, og kom i farten i skade for å bruke høflighetsformen, izvinite, den alle nybegynnere i russisk lærer først og bruker hele tiden, men som ingen voksne vil finne på å bruke for barn. – De må unnskylde, betyr det, artig sagt fra en 41-åring til en 7-åring, eller yngre. Det falt seg likevel godt ut i situasjonen. – Takk, sa han, da han mottok skjeen, – spasibo. – Ne za sjto, sa jeg. – Det var ingenting.

Slik hadde vi en flott dag på stranden, alle koste seg. Men det gjorde inntrykk å se hvor dårlig det står til for folket i Ukraina. Så flott sommerdag, og så lite folk i Hydropark.

Vepser og Ukraina

Vi har fått et vepsebol utenfor inngangsdøren. Det var der da vi kom hjem fra sommerferien. Vi så vepsene krype opp, mellom plankene, i overhenget fra taket, krype opp på loftet vårt. Særlig jeg er glad i å sitte ute ved enhver anledning. Er det minste tegn til sol og varmt, går jeg heller ut og gjør hva jeg nå skal. Vi spiser alltid ute når vi kan, Olia og jeg. Men nå forstyrrer vepsene oss. Det er som i en vond film, jo flere vi dreper og fanger, dess flere kommer det til. Vi har satt opp en flaske med syltetøyd i, og avskåret topp, snudd oppned nedi, det nye trikset fra nettet. Flasken fylles opp med fluer og veps, men det er likevel like mange i luften rundt oss. Jeg slår vepser i hjel med blad og aviser til de blir skitne og slitt, 10 – 15 – 20 – 50 vepser. Hvem vet hvor mange?

Fra mor fikk vi låne en spray, insektsspray. Jeg sprayet i vei på vepsene foran inngangsdøren, i det de krøp opp i bolet sitt. Jeg sprayet og sprayet, vepsene ramlet ned på trappen i møtet med sprayen. Det kom hele tiden nye til, som om tapet ikke engang merktes. Som om det aldri ville gå tomt. Jeg sprayet om kvelden, og neste morgen, slik bruksanvisningen sier man skal. Da jeg kom hjem fra jobb var trappen full av døde, sammenkrøllede veps. Min kjære kone Olia sa at hun hadde valgt å ikke rydde dem opp, slik at jeg kunne se hvor godt sprayen virket.

Men vepser var det hele tiden. Vi har en flaske stående med syltetøy og den avskårede toppen oppned inni, foran huset også. Den fylles også opp av fluer og veps. Uten at det merkes. Jeg sprayer mer spray på vepsene som kryper inn i bolet sitt, selv om bruksanvisningen sier det ikke er nødvendig. De ramler jo ned og dør, men det forandrer ikke på situasjonen med at vi har fullt av veps som flyr omkring like utenfor inngangsdøren vår. Jeg går til full kamp, tar en avis, og klasker i vei der også, på vepsene, i det de trosser stanken og døden fra sprayen, og kryper inn i bolet sitt, mellom plankene. Da slår jeg dem. De ramler ned, 50 – 70 – 100, hvem kan telle? Jeg klarer aldri å drepe nok. De er alltid like mange.

I dag gikk også en til motangrep. Mens jeg stod der og slo, styrtet en av dem ned på magen min, og stakk til, før jeg rakk å reagere. Jeg smalt igjen døren, og løp inn i gangen, egentlig uten å skjønne hva som hadde hendt. Det gjør jo så vondt, når vepser stikker. Jeg kunne ikke tro det skulle gjøre så vondt. Og at vepsen bare skulle fly rett bort på meg, stikke til, så fort, og så vondt.

Situasjonen i Ukraina er nå vesentlig forandret. Drømmen om at man skulle få til en fredelig løsning, eller en voldelig løsning, der ukrainsk side knuste opprøret med makt, den er nå tapt. Russland vil ikke gi etter for sanksjoner, ikke raskt nok. De er heller ikke redde for å gi stor og åpenlys støtte til separatistene, midt i synet til EU og NATO og hele den vestlige verden. Vi kan fremdeles kreve at separatistene skal legge ned våpnene, og at russerne skal slutte med å støtte dem. Men vi kan ikke vente at kravet vil bli etterfulgt. Gjør vi det, er vi ikke på høyde med situasjonen.

Og mens Russland går over grenser vi ikke trodde var mulig, for å oppnå hva vi ikke helt har skjønt, i Ukraina, så fortsetter også ukrainerne i kjent – og deprimerende – stil. Mange har reagert på og i helgen diskutert at statsminister Jatseniuk fredag kunngjorde at Ukraina skulle gjøre om konstitusjonen, slik at de kan bli medlem i NATO, noe de nå vil. Det var ment som en provokasjon, men russerne tok det kjølig. Et slikt forslag må legges frem i parlamentet, der det kreves 2/3 flertall. Ukraina har for tiden ikke noe parlament. Det ble oppløst på mandag. Nytt valg er planlagt 25. oktober. Hva som vil være Ukraina på den datoen, er uvisst. Skulle valget være holdt i dag, ville mange områder være utestengt fra å kunne stemme, ute som de er, av Kievs kontroll.

Putin og Russland har denne helgen oppført seg med en bent frem provoserende selvtillit. Fra Kreml kom pressemeldinger om at «fred var på vei», og at man måtte diskutere status til ikke bare de opprørskontrollerte områdene rundt Donetsk og Lugansk, men hele den delen av Ukraina som russerne nå kaller Novajarussia. Det går fra Kharkiv i nordøst, og helt ned til Odessa i sørvest. Det er hele den russiskvennlige delen av Ukraina, hele den delen som tradisjonelt har støttet folk som Janukovitsj, de pro russiske presidenter og partier. Ut i fra meldingene, kunne det virke som om disse delene skulle løsrives, og gå inn i en egen stat.

I løpet av dagen har disse meldingene blitt moderert, og det kan se ut som det i morgen bare vil bli vanlige samtaler, og at det ennå ikke er noen fred i sikte. Men det er lagt et betydelig press på Kiev, om at de ikke har noe annet valg, enn å la Russland få viljen sin.

For USA, NATO og EU er dette provoserende. Og desto mer provoserende, siden de tilsynelatende er ute av stand til å gjøre noe. Jeg har to ganger lagt inn lenke av en fortvilet Jatseniuk, etter at det ble klart hvor store styrker russerne egentlig sendte inn, nå i siste omgang. Han snakker ukrainsk, og det er ikke oversatt, men en av de tingene han sier, er at sanksjonene ikke hjelper noen ting. Det samme sier sir Tony Brenton, tidligere britisk ambassadør i Russland. Sanksjonene skader russisk økonomi, det er utvilsomt, men dette hjelper ikke, siden Ukraina for Russland ikke er noe økonomisk spørsmål. Det er et sikkerhetspolitisk, og da ofrer man økonomien. Det er på sett og vis det samme Ukraina selv nå gjør, for å forsøke å jage russerne ut. Mange regner på desimaler for hvor hardt russisk økonomi er rammet, hvordan prisene stiger, hvordan vanlige folk får det vanskeligere. Men den russiske økonomien går bare litt svakere, litt mindre vekst, mens den ukrainske går rett i grøften. Alt vondt som skjer i russisk økonomi, skjer langt, langt verre i den ukrainske.

Andre alternativ enn økonomisk press har ikke NATO og EU. De aller mest aggressive ønsker militær hjelp. Få har tatt direkte til orde for NATO-soldater, men det er en del som mener at den vestlige verden må hjelpe med våpen og utstyr, strategisk planlegging, etterretning, rådgivning, penger, alt som ikke innebærer direkte involvering på bakken. Man skal være ytterst, ytterst forsiktig med dette. Det vil dra krigen ut, kreve flere menneskeliv, ødelegge mer i Ukraina, landet de som tar til orde for dette ønsker å hjelpe. Jeg tror dette vil være en katastrofe, og er glad maktpolitikerne ennå styrer unna å diskutere dette som en mulighet.

Når det gjelder økonomisk press, kommer USA og særlig EU i klemme fordi sanksjonene allerede er skrudd til ganske stramt. De gjør vondt, også for oss. Mange som selv ikke er direkte berørt, mener at dette må vi ofre, for å hjelpe et land som er angrepet av en fremmed militærmakt. Men de som jobber i bedriftene som taper penger og kontrakter, og på sikt arbeidsplasser, de er mer skeptiske. Det samme er de som har ansvar for statsfinansene. Stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia ser ut til å ville presse gjennom flere sanksjoner. Mindre makter, som Tsjekkia og Slovakia, har sagt at det begynner å bli nok. Slovakia har sågar reservert seg, og sagt de kommer til å legge ned veto mot flere sanksjoner nå.

Så vanskelig er det for EU å bli enige.

Man skulle ikke gått så tungt inn i en konflikt i Ukraina. Vi har også satt vår troverdighet på spill, og det er mer enn ganske dumt, når verden ser at vi ikke klarer å følge opp. Vi sier at Ukraina må få følge sin egen vei, men vi har jo presset ganske hardt, for at de skal følge den veien vi har valgt ut for dem, vår vei. Det er kanskje ikke riktig at NATO og EU skal diktere hvordan verden skal se ut. Særlig har USA store problemer med å holde hodet kaldt, når det er noen som kan utfordre dem, og legge tyngde bak utfordringen. Man skulle nok atskillig tidligere gått inn på en løsning som russerne kunne leve med. Prisen for å la være, er veldig, veldig høy.

Det er den fortsatt. Og akkurat nå, i dette øyeblikk, ligger det an til at russeren får mye mer, enn de ville fått, om for eksempel EU og USA hadde lagt press på ukrainerne, for å få dem til å respektere avtalen som ble forhandlet frem 21. februar, og som ville gitt nyvalg i desember, et par måneder før det uansett ville være nytt valg. Eller om de hadde ofret Krim, for at resten av Ukraina skulle forbli ukrainsk. Eller om de hadde gitt større selvstyre til opprørsregionene i Donbass, men underlagt Kiev. Om de hadde kommet russerne og separatistene lite grann i møte, på et eller annet tidspunkt, før det hadde kommet så langt som nå.

Andre interessante hendelser fra i dag, er at parhestene Jatseniuk og Turtsjenov forlater Fedrelandspartiet til Timosjenko, sammen med innenriksminister, Avakov. Det er erketypisk ukrainsk politikk, hvis meldingene er riktig. Det gjelder å være på vinnerlaget, og Timosjenko er ikke lenger dronningen. Det ligger veldig i kortene at disse tre har tenkt å bli sentrale i Porosjenkos parti, eller Porosjenkos blokk, som det vil kalles. I Ukraina er det vanlig at man skifter allianser, danner og skifter navn på partier, og styrer og ordner, fordi personlig makt er viktigere enn meninger og ideologi. I et annet famøst videoklipp som nå blir spredd, snakker Jatseniuk i 2010, om hvordan Timosjenko og Janukovitsj er samme dritt, i det han vil lansere seg selv som presidentkandidat. Det er jo noe annet, enn hvordan han ser på tingene nå i år, for eksempel.

Disse tingene gjør at man skulle ikke se det som en katastrofe om Ukraina er delt. Landet er allerede temmelig delt, der blokken folk som Jatseniuk og Turtsjenov til enhver tid tilhører gjør tilnærmet rent bord i vest, mens blokken som Janukovitsj tidligere hadde styringen over, og som nå ligger nede, får så godt som alle stemmene i øst. Det kunne til og med være mulig med en deling, med håp om at landet skulle bli forent igjen en gang med tiden. Man skulle i alle fall diskutere aktuelle og realistiske løsninger, og ikke la drømmer om rettferdighet ta overhånd. Rettferdighet er subjektivt, må man også huske.

Forresten, Ukrainas rikeste mann, Rinat Akhmetov, har solgt jern- og stålverket sitt i Mariupol, kystbyen som nå har kommet i spill. Det er ganske illevarslende. Folk som Akhmetov pleier å være ganske godt informert om hvordan tingene ligger an i Ukraina. Han hadde neppe solgt stålverket sitt, om han hadde trodd det skulle gå bra der borte.

Det er noe med disse vepsene. Man kan drepe dem og drepe dem. Hvis det bare kommer nye hele tiden, hjelper det ikke stort. Plutselig kommer en av dem og stikker deg.

Dagen før møtet mellom Putin og Porsjenko i Minsk

Det er dagen før det avgjørende møtet i Minsk, og det mangler ikke på store begivenheter i Ukraina. Det er et eller annet på gang i Mariupol, kystbyen, og Porosjenko skal ha oppløst parlamentet. Det siste kan ha veldig stor betydning. Kanskje gjør han det for å ha fri rygg til møtet i morgen? Ellers er det litt vanskelig å vite hvorfor han måtte gjøre det akkurat i dag.

Ukraina koker av rykter. Det er en ny russisk hjelpesending på gang. Carl Bildt mener på Twitter at den forrige brakte viktig last ut av Ukaina. Ukrainas hemmelige tjenester, SBU, mener at Russland kjører tanks over grensen, og at ukrainerne skyter dem. En rådgiver til det ukrainske innenriksministeriet poster bilde av Putin og Gollum ved siden av hverandre.

Og så videre, og så videre.

Jeg skal ikke skrive så altfor lang post i dag. Det er kveld, og jeg må legge meg. Det er viktig å huske på at det er krig i Ukraina, med krigens redsler. En blogg fra New York Times har bilder for å illustrere, nydelige og redselsfulle. Alle skulle lese den. Så ville man nok kanskje dempe seg litt, i de klare tankene om hva som skal gjøres, og hvem som har rett og galt. Denne fotografen fotograferer på begge sider, og serverer de menneskelige historiene. Her er mye fryktelig, som krigen er. Det viktigste er å få slutt på den. Det må være det aller viktigste for møtet i morgen.

Forbes har også en artikkel det kunne være nyttig å lese. Det gjelder særlig for Ukraina selv. Og for Carl Bildt, som snakker så varmt om hjelp til Ukraina, som om dette var mulig. Verken Sverige eller andre land i EU er villige til å bla opp noe i nærheten av hva som trengs. De er ikke engang villige til å bla opp for å redde landene som sliter innad i unionen. Selvsagt vil de ikke dekke kostnadene for et vanstyrt, korrupt og krigsherjet Ukraina. Carl Bildt er tøff på Twitter. Han skulle bli konfrontert med sine uttalelser. De fører folk bak lyset.

Ukraina er født til å finne en plass mellom Russland og EU. Det er bare det som kan gi landet den freden og velstanden det så sårt trenger. EU kan bidra med kamp mot korrupsjon, med reformer av rettssystemet og en opprustning av den håpløst ineffektive energiforsyningen. Disse tingene tar ikke Russland så nøye, dessverre. Men Russland kan bidra med finanser og handelsforbindelser. De har pengene, og de er vel de eneste som er ordentlig interessert i varene Ukraina har å selge.

Så i morgen kan Porosjenko velge å kjøre hardt på. Det vil si å fortsette med å gå i full konfrontasjon med Russland. Det betyr krig i det østlige Ukraina, og en sterkt ødeleggende handelskrig. Eller han kan forsøke å få til en eller annen form for minnelig løsning, et eller annet Russland kan gå med på. Kanskje har pessimistene rett i at Russland vil ikke gå med på noen ting, som ikke innebærer full kontroll over Ukrainas fremtid. Da er det ikke lett å se hvordan dette skal kunne gå bra.

Helgen har vært fryktelig, dagen i dag underlig. Jeg er moderat optimist for morgendagen, og tror egentlig det er nokså sterk vilje mellom partene for å komme frem til noe. Som jeg har skrevet mange ganger, så er situasjonen som er nå så opplagt destruktiv, at man vel egentlig ikke har noe valg. Man må ut av det. Det er håpet. Jeg tror man nå er godt klar over hva som står på spill.

Den russiske militærkonvoien med humanitær hjelp

Det er ganger man sitter på flyet og tenker hvorfor i all verden man reiser hjem. Man hadde det jo så fint der man var, og man kjenner så godt det vante livet hjemme. Denne gangen ble følelsen forsterket av at Kiev ikke bare tilbød oss en veldig fin ferie, en veldig riktig plass å være for oss, men også at det er hovedstaden i et land hvor veien fremover er i spill, og hvordan dette går vil ha vesentlig betydning ikke bare på forholdene i dette landet, men også forholdet stormaktene i mellom.

Konfliktene i Syria, Irak, Libya, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan er betraktelig verre når det kommer til menneskelige lidelser, men de begrenser seg til områdene direkte berørt, og i verste fall regionen rundt. Konflikten i Ukraina merkes allerede over store deler av verden. Den gir utslag på børsene, har innvirkning på verdensøkonomien, og fører til at 40 mennesker ved en fiskefabrikk i Loftoen blir permittert fra jobben sin. Det er veldig konkret.

Det er også noe ved oss mennesker som gjør at vi føler det sterkere når de som lider ligner oss selv. Det gjør mye vondere når vi kan identifisere oss med dem. Å si sånne ting pleier å provosere litt, slik skal det jo ikke være, de lidende i fjellene i Irak er jo mennesker akkurat som oss. Men det er bare å se på hvordan vi forholdt oss til krigen i Ukraina, da det var lokalbefolkningen og soldatene som døde, og hvordan alt forandret seg da det var vestlige liv i et nedskutt fly, som gikk tapt. For meg er det slik at jeg identifiserer meg veldig med de sivile i Donetsk og Lugansk, og de andre byene som blir bombet. Jeg ser jo de bor i akkurat de samme boligblokkene som Olia og jeg bor i, når vi er i Kiev. Jeg føler vi kjenner dem, vet hvordan de tenker og føler. Det er en sterk erkjennelse av at dette kunne vært oss.

Hjemme i Norge er det klart større avstand til begivenhetene. Her følger vi med, men er mer opptatt av andre ting. Mange jeg treffer er litt interessert i å høre, og de fleste blir svært overrasket over å høre at ikke alt er bare fint med regimet i Kiev, og ikke alt er bare stygt med regimet i Moskva. Fortellingen om at Putin er en diktator som søker makt er den rådende, og vi er nødt til å stanse ham. Hvis ikke kommer han bare til å fortsette å ta til seg landområder, og øke undertrykkelsen av det russiske folket, og andre folk han klarer å legge under seg.

Det finnes argumenter som bygger opp under en slik fortelling. Men det finnes også argumenter at alt er ikke så klart og enkelt. Putin er sammensatt, fortsatt går det an å si han har gjort mer godt enn vondt for Russland. Og om du som leser dette synes det er en hårreisende ting å si, så bør du ta inn en tanke om at det i dag er vanskelig å finne en russer som mener noe annet. Og det kan hende denne russeren vet mer om Russland og sin egen livssituasjon, enn du.

Det siste trekket Putin har gjort er å sende av gårde en stor konvoi med hjelpesendinger til de krigsutsatte områdene i Øst-Ukraina. Det har fått det til å gå helt i ball for ukrainerne, og for oss i vest, som gjerne vil opprettholde bildet om at vi er de gode, Russland de onde. Det ser ut som vi har problemer med å akseptere en hjelpesending som ikke kommer fra oss. NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, som så lenge har ridd retorikken om et krigshissig Russland vi er nødt til å stagge, at han verken klarer å snu eller bremse når Russland sender hjelpesendinger, uttaler i følge New York times at

russerne fokuserer på de humanitære behovene i det østlige Ukraina som pretekst (pretext) til militær aksjon.

 

«We see the Russians developing the narrative and pretext for such an operation under the guise of a humanitarian operation. We see a military buildup that could be used to conduct such illegal military operations in Ukraina.»

Det skal man nok være litt forsiktig med å si. Det vil i hvert fall gjøre det veldig lett for russisk propaganda, at NATO er fiendtlig, og at de ikke bryr seg om russeres liv og helse. Det er bare å sitere hva generalsekretæren sier. Heldigvis skal denne generalsekretæren skiftes ut, og det er bare å håpe at vår egen Jens Stoltenberg ikke er fullt så militant i uttalelsene sine.

Også vestlige medier har store problemer med hva de skal skrive og mene om denne hjelpekolonnen. De kan ikke skrive som sant er, at dette er nok et briljant trekk fra Putin og Kreml. De har gjort alt riktig. Bilene er hvite, sjåførene er kledd i kortbukse og gummisandaler, alt annet enn truende. De har til og med latt en representant for den ortodokse kirke velsigne bilene. Vist på fllm og på TV, og lett tilgjengelig på utallige filmsnutter på nettet. Med det er de hellige. Den sekulære verden i vest bryr seg sikkert ikke så mye om det.  Men det er å vanære kirken om en slik velsignelse blir omgjort til en krigsstrategi. Putin står nær til den ortodokse kirken. Det skulle vi i vest vite, vi som syntes det var så flott når Pussy riot vanæret en av kirkens helligdommer, og med det kritiserte Putin – og ble arrestert.

Vi må nok ta inn over oss at akkurat disse bilene ikke er noe annet enn det de gir seg ut for. Det er hjelpesendinger. Russland lyver ikke om dem, og trenger ikke lyve. En amerikansk journalist fikk seg til å skrive at bilene ikke egentlig var hvite, det var grønne militærbiler malt hvite. Som om ikke det er akkurat sånn man skal gjøre det. Hjelpesendinger skal sendes i hvite biler, slik at det ikke blir forvekslet med militærkjøretøy, og de ikke skal bli angrepet.

Den britiske journalisten, Steve Rosenberg, fra BBC, tvitret om at det var rart ikke russerne lot journalister reise med bilene, om det var så viktig for dem å gjøre dette kjent. Underforstått at her var det noe muffens, her var det noe å skjule. Men russerne har fått all omtale de kan be om, og vel så det. Og forvirringen og diskusjonen som raser i vest, tjener bare russernes sak. Hva er det vi mistenker dem for? Hvorfor kan vi ikke tro at russerne vil hjelpe sivilbefolkningen i Donbassenget, som jo for en stor del også er russere? Hva slags hjernevask er vi utsatt for, som ikke gjør oss i stand til å tro at Putin kan gjøre annet enn ondt? At han ikke kan gjøre noe snilt, uten å ha baktanker med det?

Baktanker har han nok. Det skal vi komme tilbake til. Etter tvitringen til Rosenberg, og sikkert andre skriverier om at russerne på sin egen film bare viste innholdet i noen få av bilene, så åpnet russerne for at vestlige journalister fikk være med konvoien. De kan sjekke alle bilene de vil, åpne hva de vil, se alt. Ikke en eneste en har funnet noe som helst mistenkelig. Dette er 270 lastebiler med hjelpesendinger. Sjåførene er 270 ubevæpnede menn, uten militært utstyr av noe slag. Kanskje skulle man spørre Fogh Rasmussen, som jo er en mann med makt, og en mann, hvis uttalelser kan være forskjellen mellom krig og fred, nøyaktig hvordan russerne kan bruke dette som dekke for en militær invasjon? Skulle han ikke i det minste skille mellom denne hjelpesendingen, og muligheten russerne uansett har for å sende militæret over Ukrainas ubevoktede grense? Det er to forskjellige ting. Det skulle være mulig å berømme det ene, fordømme det andre.

Påskuddet om å redde sivile, russiske liv i Donbassenget er forøvrig i følge internasjonal rett legitim grunn for militær inngripen i fremmed land. Det er for å beskytte egen befolkning, etter invitasjon av det fremmede landets lovlige styre eller etter vedtak i FN. USA kriger nå i Irak, etter invitasjon fra landets leder. Krigen i Libya var støttet av FN (det vil si, den var støttet til det punkt at det Libyske styret ikke skulle bombe egen demonstranter, ikke at NATOs bombing og kriging skulle fortsette til landets president var drept, der tok USA seg til rette). Russland pleier å bruke argumentet om å «beskytte russiske liv» på en måte som gjør «misbruke» et mer dekkende uttryk enn «bruke». De provoserer frem en situasjon som gjør at russiske liv kommer i fare – og så bruker de det som påskudd for full militær inngripen. Det er dette Fogh Rasmussn snakker om. Men i konteksten som er nå, er det nok flere enn jeg som burde mene at uttalelsene kommer skjevt ut.

Det er et mønster i Russlands handlinger gjennom denne krisen, og Putins uttalelser og handlinger gjennom hele sin karriere. Sammenligningen går ofte til sjakkspillere, en sammenligning jeg liker godt, og synes passer. Russerne er de beste sjakkspillerene i verden. Det gjelder også på noen måter i internasjonal politikk. Men Putin er ikke sjakkspiller, hans sport er judo. Der er det enda verre enn i sjakk, å komme på defensiven. Det er helt avgjørende å ikke komme bakpå, å være den som styrer begivenhetene, å ikke havne på rygg, som jeg har hørt noen kalle det på BBC. I sjakk går det an å forsvare seg til seier, du lar motstanderen få et angrep han ikke klarer å gjennomføre, og så tar du seieren i sluttspillet som følger. I judo går ikke dette.

Russland har to ganger vært virkelig bakpå i denne konflikten. Den ene gangen var da Janukovitsj flyktet, og det nye regimet i Kiev overtok. Da så det stygt ut for dem. Den andre gangen var da det malaysisk flyet ble skutt ned. Da famlet russerne veldig, og fikk det ikke til for seg. Det er den eneste gangen den russiske informasjonsstrategien har syntes håpløs, der handlinger og uttalelser har gjort mer vondt for russerne selv, enn for motparten. Etter at Janukovitsj falt, kom Russland straks på offensiven etter at OL i Sotsji sluttet. Etter flykatastrofen tok det lenger tid. Da var russerne virkelig presset, fikk det ikke til for seg, og så ikke ut til å kunne komme ut av det på noen god måte. For dem, må jeg vel legge til her.

Denne hjelpekolonnen er en strategi for russerne å komme på offensiven igjen, til å ta styringen over begivenhetene. Nå er det igjen den vestlige verden og Ukraina som må reagere på et russisk initiativ, i stedet for at Russland må forsvare seg mot kritikk og forklare sine handlinger. Her er det veldig lett for dem å forsvare seg. Befolkningen i Lugansk og Donetsk lider, det skjer ingenting, og Russland tar grep for at hjelpesendinger i det minste er på vei. Diskusjonen om hjelpesendingene er glimrende for dem, for det henleder oppmerksomheten på den humanitære situasjonen i de to ukrainske byene, og i spørsmålet hvem som har skylden, er det ikke bare Russland som kommer uheldig ut. Russerne forsyner kanskje opprørerne med våpen, men det er ukrainerne som bomber. Nærmere undersøkelser viser også at den ukrainske hæren ikke er så pen som man ville ha det til, med tropper og bataljoner bestående både av harde kriminelle og av nazister, og av folk som er begge deler.

Det blir skrevet og ment mye om Putin. Men demoniseringen av ham og støyen i den beiske kritikken gjør beskrivelsene lite treffsikre, slik at den egentlige Putin slipper unna, og han tar den vestlige verden på sengen hver gang. Han er en pragmatiker mer enn en visjonær, han er en type som gjør det som trengs for å få jobben gjort, han bygger langsomt og forsiktig, og er ikke den som river med seg folkemassene i store, begeistrede – men feilslåtte – løft. USA og NATO formerlig digger uttalelsen han hadde for mange år siden, om at oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre. Det passer til deres fortelling om at han vil bygge Sovjetunionen opp igjen, og at han derfor er farlig.

I så fall bygger han langsomt. Han tar ikke mer enn han har mulighet for. I løpet av de 15 årene han har sittet med makten, har han fått lirket Abkasia og Sør-Ossetia ut av Georgia, Krim ut av Ukraina. Begge deler var landområder flyttet på i Sovjettiden, begge allerede rimelig selvstendige fra statsmakten de hørte inn under, og begge svært misfornøyde med denne statsmakten, og begge med en klart russisk-vennlig befolkning. Begge landrøveriene skjedde også etter uro i moderlandet, henholdsvis Georgia og Ukraina. Putin reagerer på mulighetene, mer enn han skaper dem. Det er i dette han er briljant, i dette er han i en egen liga, sammenlignet med andre statsledere.

Da Russland gikk inn med militærmakt i Georgia i august 2008 var verden lammet. NATO hadde flørtet med Georgia, eller om det var omvendt, og Georgias president, Saakashvili, stolte på NATOs militære hjelp og støtte, og var den som gikk til angrep først. Dermed fikk russerne et påskudd til å bruke argumentet at de skulle berge russiske liv og russiske statsborgere (i oppbygningen mot krigen ble det raskt mye lettere for borgere i Abkasia og Sør-Ossetia også å få russisk statsborgerskap, slik at Russland fikk en slags rett til å beskytte dem). Også da de gikk inn i Krim, ble argumentet om å beskytte russiske liv, brukt. Det er smart, fordi det også blir selvoppfyllende. Jo hardere Ukraina angriper i øst, desto mer viser det at det var riktig for folket på Krim å frykte for sine liv. Befolkningen i øst blir jo drept, det er et faktum. At russerne selv har vært med på å gjøre dette til en væpnet konflikt, blir underslått. Løgnen om at de ikke støtter opprøret i øst med våpen og mannskap og ledelse, gjør at kritikken mot dette ikke rammer med full styrke.

For å gjøre det vanskeligere for russerne å bruke argumentet om humanitær hjelp, har USA og NATO kommet dem i forkjøpet. Før hjelpesendingene ble sendt ut, gikk retorikken varm om at «man nå ser oppbygning mot militær invasjon» og at «russerne vil bruke argumentet om humanitær hjelp som påskudd». Vi kan ikke vite om dette var basert på reell etterretning, altså at man i Brussel eller Washington virkelig hadde snappet opp at russerne planla å bruke humanitær hjelp som unnskyldning enda en gang, eller om dette var rene spekulasjoner. Jeg heller til det siste. Jeg tror ikke man klarer å spionere på Putins innerste krets. Det er ingen som helst kjente eksempler på at noen har lykkes i det. Så det er ren bløff fra NATO og Fogh Rasmussens side, de har ikke peiling. Men de sier Russland har slike planer, fordi de har hatt slike planer før.

I stedet for da å reagere som forventet, noe Putin og Russland ikke har for vane, de vet at det uventede er mer effektivt, så sender de heller i vei en hjelpekolonne. Den blir raskt stablet på veina, Russland trenger ikke full enighet i alle de praktiske spørsmålene, diskusjoner mens kolonnen er på vei tjener deres sak, forvirring hos motparten er til fordel for dem, så et par samtaler med Røde kors og noen ukrainske representanter får være nok. Resten får man improvisere. Det er russerne bedre til enn sine vestlige motparter, og Ukraina er i et slikt kaos at de knapt kan kalles styringsdyktige. Hvis kolonnen blir tatt inn i Ukraina, er det en fin, liten propagandaseier for russerne. Det viser at de vil hjelpe. Hvis den blir nektet adgang, er det også seier for russerne. Det viser jo at ukrainerne ikke bryr seg om sin egen befolkning. Alle vanskeligheter og disputter som vil oppstå, vil være greit for Russland. Akkurat i forbindelse med denne kolonnen her, så har de ingenting å skjule. Så lenge oppmerksomheten er om den, som den lenge vil være, så er alt greit.

Og så skal man ha med i beregningen at alt er ikke bare beregning og spill. Det er en krig i Øst-Ukraina. Folk blir drept, og de som ikke blir drept, lider. Det skulle være absolutt topp prioritet å få slutt på den. Demoniseringen de ulike partene har av hverandre, gjør ingenting enklere. Vestmaktene kunne prøvd å bruke dette russiske initiativet som et slags første skritt på en ny vei, la sending av hjelpesendinger overta for sending av militært utstyr, diskutere reelt hvordan man skal få fred i Ukraina igjen, og få et økonomisk system basert på gjensidig tillit, ikke gjensidige sanksjoner. Enhver slik mulighet bør bli forsøkt krevet. Det bør vi kreve. I offentligheten ser det ut som om mistenksomheten har overtaket. Her går spørsmålet i hva det er russerne egentlig pønsker på. Det kan jo hende de pønsker på fred i Ukraina. Men fred på egne betingelser, ikke på våre.

Branner på Maidan og eskalerende sanksjoner

I dag morges satt jeg og spiste frokosten min mens jeg leste avisen og nyheter på nettbrett, som vanlig. Det blir gjerne til at jeg spiser lengst, mye lenger enn de andre, så når jeg blir sittende alene, leser jeg. På et tidspunkt svitsjet jeg over til Twitter, for å skrive en liten ting der, og jeg sjekket samtidig feeden, som det vel heter, nyhetsstrømmen. Der var det meldinger om at styresmaktene «rydder» Maidan, og at det brant i gummidekk. Det var også bilder og film. Meldingene var lagt ut for 3 og 11 minutter siden. Under hashtag #Ukraina og #Kiev var dette allerede dominerende.

Maidan nezavisimosti, eller Uavhengighetsplassen, ligger øverst i paradegaten Kresjtsjatik, og er regnet som sentrum i Kiev. Det tar omtrent en halvtime fra oss i Petsjersk å gå dit. I en storby som Kiev er dette like ved. Sjelden har jeg vært så nærme det som kan bli verdensnyheter.

Jeg spurte Olia om hun hadde fått med seg hva nyhetene, og det sa hun at hun hadde. Ansiktet hadde hun imidlertid boret inn i mobilen, der hun enda en gang leste kommentarfelt om norske menns syn på russiske og ukrainske kvinner, en del av komplekser hun tid om annen får, og noe som slett ikke lar seg løse av hva enkelte menn i landet vårt får seg til å skrive. Mine forsikringer om at disse nok ikke er representative verken hva gjelder meninger eller intelligens, pleier ikke å hjelpe når min kjære, ukrainske kone vil se ned på seg selv gjennom andres øyne. Søk på Google om det omtalte temaet gir mange negative treff.

Nyhetene fra hennes eget land og by hadde hun nok ikke fått med seg denne dagen. Jeg bestemte meg for å vente med å meddele henne det. Det ville jo kunne virke opprørerende på henne. Og på resten av familien hennes.

Etter en stund kom imidlertid moren inn til oss, og sa vi måtte lukke vinduet. Det luktet så rart og svidd. Jeg koblet med en gang, og spurte på ny om Olia hadde fått med seg nyhetene. Nå sa jeg også hva nyhetene var, og viste bilde fra Maidan. Det skapte reaksjoner. Mor, søster og Olia løp inn på rommet der TVen står, og skrudde på for å se hva dette var for noe. På ukrainsk TV var det ennå ikke nevnt, der dominerte andre nyheter. Utenfor vinduet så vi tykk røyk stige til værs.

Senere på dagen stakk jeg ned til Maidan for å ta en titt. Beleiringen der nede har irritert meg hele tiden. Til og med den gang de demonstrerte mot Janukovitsj, en demokratisk valgt president, i et valg som gikk lovlig for seg, og der han var utfordrer (altså ikke den som satt og kontrollerte statsmediene). Her har sikkert mange problemer med å være enig med meg, Janukovitsj var jo en korrupt og dårlig president. Det kan så være. Likevel ville det være bedre å vente til det ordinære valget som skulle være i begynnelsen av 2015, altså bare noen måneder til. Også korrupte presidenter er det best å kaste på lovlig måte.

Her må også vestlige politikere og medier se på sin rolle. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, gikk veldig hardt ut, i januar og februar, og krevde at president Janukovitsj måtte trekke seg, og skrive ut nyvalg. Det er stikk i strid med den ukrainske konstitusjonen, som ikke åpner for at presidenten skriver ut nyvalg etter forgodtbefinnende. Valgene skal følge en oppsatt plan på hvert femte år. Brende er en utenriksminister som selv etter norsk standard er nærmest viljeløs, slik han dilter etter EU og USA. Han krever ikke nyvalg i Ukraina, uten at dette er offisiell linje i Brussel og Washington.

Kom ikke og si at Janukovitsj riktignok var en demokratisk valgt president, men at han i presidentperioden sin har brutt de demokratiske spillereglene. Nøyaktig det samme har det nye regimet i Kiev gjort. Kneble opposisjonen ved hjelp av lover og rettsapparat, forfølge sine rivaler, forfordele sine venner, bruke våpenmakt om nødvendig – alt dette har det nye regimet gjort vel så ille, om ikke verre, enn regimet til Janukovitsj. Det gjenstår å se om Ukraina klatrer på korrupsjonsrankingen til transparency.org. Foreløpig forbeholder jeg meg retten til å tvile.

Jeg ser gjerne at Ukraina slår inn på den demokratiske vei. Jeg tror ikke demonstrasjoner i gatene er den veien. Ikke når demonstrasjonene går over i å bli beleiring av sentrum og okkupasjon av offentlige bygninger. Ikke når en liten gruppe mennesker gjør seg til representanter for hele landets vilje. Ikke når dette blir den eneste måten man kan få sin vilje gjennom på. Demokrati er debatt og meningsutveksling. Det er respekt for andres syn, og for mindretallets ønsker. Alt dette er fraværende i Ukraina, og har vært det så lenge landet har eksistert som selvstendig land. Nå synes jeg det er verre enn noensinne. Det blir lagt fullstendig lokk på meninger om at også folket i øst kan ha rettigheter som bør bli respektert. Rundt om i gatene finner man lett folk med sympatier for Russland, eller for russisk språk og kultur i Ukraina. Offentlig får slike merkelappen forrædere, eller «hjernevasket av Kreml».

Det er ikke demokrati. Det er heller ikke demokrati at gjengen på Maidan har blitt værende der, også etter at Jaunkovitsj falt, nytt, midlertidig regime ble innsatt, ny president bla valgt, alle månedene siden desember i fjor. Hva slags folk som er der nå, er ikke godt å si. Kall dem i alle fall ikke helter. De okkuperer sentrum av landets hovedstad, og gjør at flere av innbyggerne i Kiev ikke våger å gå der. Tid om annen har det også vært tilløp til kamper. Senest nå 4. August, var det vel, da en hærstyrke fra kampene i øst, tok turen tilbake til Kiev for å «rydde opp» i en kafé, noen fra Maidan hadde okkupert. Det ble stygt. Blod og vold, og uhyggelige mengder våpen beslaglagt. Hva som gjør det ekstra pikant, er at hærstyrken som «ryddet opp» var en av de frivillige, finansiert av Kolomoiskij. Og rekruttert fra folk på Maidan.

Så også denne revolusjonen er i ferd med å spise sine egne.

Nede på Maidan så jeg en lang rekke gamle lastebiler linet opp oppover Kresjtsjatik. Det er tydelig styresmaktene nå mener alvor, gateokkupantene skal vekk. Det er visstnok en parade 25 august, på uavhengighetsdagen, som gjør at borgermester Klitsjko har blitt så oppsatt på å rydde plassen. De nye styresmaktene har jo et problem i forsøket på opprydning, med det at de så sterkt kritiserte Janukovitsj’ maktbruk for å rydde den samme plassen. Det var jo et av eksemplene som ble brukt for hvorfor det var nødvendig å fjerne ham.

Oppe på selve plassen så jeg at teltleiren og barrikadene var noe redusert, men ikke såpass at de ennå ikke totalt dominerer området. Her er ennå lite som minner om den blide sommerstemning som jeg assosierer med plassen. Noen av folkene der oppe gikk med krykker og bandasje, det kunne virke som de nylig hadde sloss mot noen, men her skal ikke jeg trekke noen konklusjoner uten dekning for dem. Restene av de brente gummihjulene fra i dag morges lå tydelige, tre forskjellige steder. Men det var også rikelig av hjul som ikke var brent. Jeg var på plassen bare for et par dager siden også, og kunne egentlig ikke registrere hvor de brente hjulene var tatt fra.

Det kunne virke som oppryddingen skjedde fra nordsiden. Der var det motordur og bråk, en kar som gaulet «Slava Ukraina», kampropet, om og om igjen, og hyttetet med nevnen. Folk i militærklær løp frem og tilbake. Noen kvinner kostet stille skrot og søppel. Typisk Ukraina. Kvinnene rydder opp. Stille, og uten å klage i annet enn ansiktsuttrykket.

Jeg syntes det var skummelt og ubehagelig der, så jeg forlot plassen. Jeg fant meg et sted å spise min lunsj. Der fant jeg også siste nummer av Kyiv post, gratisavisen med ukrainske nyheter på engelsk. Den har gjort det veldig bra internasjonalt, etter at krisen i Ukraina begynte å eskalere. I den leste jeg at det ukrainske innenriksdepartementet mente at Maidan nå var sponset av – hold dere fast – FSB. Det er det russiske statspolitiet. Etterfølgeren av KGB.

Ringen er helt sluttet. Russerne hevdet først at demonstrasjonene på Maidan var initiert og finansiert av USA og Vesten. Det ble møtt med forakt og hoderystning i Ukraina og i vest. Hvordan reagerer vi så når det offentlige Ukraina påstår okkupantene på Maidan er støttet og finansiert av Russland? Min grimme gjetning er at vi møter det som vanlig, med taushet.

Ellers i dag dominerer nyheten om at Russland har kommet med et motsvar til sanksjonene mot dem. Praktisk talt alle matprodukter fra alle land som sanksjonert mot dem er forbudt. Det vil si frukt og grønt, kjøtt og fisk, og meieriprodukter, fra USA, Canada, Australia, EU og Norge. Vår eminente – eller kanskje jeg heller skulle si tafatte – utenriksminister, Børge Brende, kaller motsanksjonene «urimelige». Det føyer seg inn i rekken av hans håndtering eller ikke-håndtering av situasjonen, som da han kalte Russlands oppmarsjing av egne styrker mot Ukrainas grense «uklok». Det er nok på tide at både utenriksministeren og vi andre tar innover oss at Russland handler i egne interesser, ikke i våre.

Det er uansvarlig om ikke storpolitikerne i EU og USA har tatt høyde for at det vil komme motreaksjoner. Det er en del av spillet. I Vesten blir effekten av motsanksjonene naturligvis tonet ned, det blir sagt at det mest av alt vil ramme russerne selv, med høyere priser og svekket valuta. Men det er klart, sanksjonene gjør vondt for de som er rammet. Jeg har tilbrakt lange ferier her i Kiev i fem år nå, andelen utenlandsk mat jeg har blitt servert er helt forsvinnende liten. Som de fleste andre land liker Ukraina, som Russland, å spise sitt eget. Det skulle ikke være vanskelig for oss å forstå i Norge.

I Norge går alarmen i laksenæringen. Norge eksporterer enorme mengder laks til Russland. Det er ikke gjort i en håndvending å finne andre markeder til den. Prisdumping pleier sjelden være aktuelt for matvarer, da kasserer man heller maten. Og kanskje er det det som vil bli enden på overskuddet av laks. Det er strenge regler for hvor mye laks man kan ha i merkene. Får man ikke solgt den, må den slaktes uansett. Det kommer ikke til å bety noe særlig for norsk økonomi, som sådan. Men for laksenæringen er det mer enn alvorlig nok.

For land som Finland, Polen og de baltiske landene kan det være virkelig ille. Finland har allerede bedt om ekstra støtte fra EU, for å kompensere inntektstapet. For finnene føles det sikkert ekstra ille. De har lang tradisjon for å finne ut av det med russerne, og leverte til og med meieriprodukter til dem under Sovjettiden. De har ikke vært noen pådriver i sanksjonene, ikke merket seg ut på noen måter. Nå blir de et offer for konflikten, selv om de kanskje ikke ønsker den.

Det har kommet rykter om at Tyskland og Angela Merkel var nær ved å komme frem til en løsning med russerne, like før den forferdelige flystyrten. Løsningen skal ha vært at Russland fikk beholde Krim, mot at de trakk seg ut av Øst-Ukraina. Jeg vet ikke hvor mye hold det er i disse ryktene, men på meg virker det som en løsning russerne burde kunne gå med på. Det er nå såpass mye uro og kaos i Ukraina, at russerne ikke trenger å fyre opp. I den forfatning Ukraina er nå, vil de neppe komme seg inn verken i EU eller i NATO. Kiev vil også få store problemer med å kontrollere Donbass, slik de vel egentlig alltid har hatt.

Uansett bør man nok kanskje vurdere om man bør prøve å finne tilbake til det det så smått, så smått positive sporet man var før den fatale flystyrten. Det virket som Frankrike og Tyskland sammen hadde noe på gang. Selvsagt er det horribelt å levere kvalitetsvåpen som BUK til tvilsomme hærstyrker som dem som Russland støtter der i øst. Det er nok korrekt å si at det er å levere kraftige våpen til banditter. Men det er banditter også på ukrainsk side, løst organiserte, og med tvilsom opprinnelse. De har også altfor kraftige våpen, og bruker dem. Leveransen av BUk – med det forbehold at det var russerne som leverte, og at våpenet ikke var stjålet fra ukrainske lagere – var bare en siste galskap i en konflikt som har eskalert langt ut av kontroll.

Det er nødt til å finnes en konstruktiv vei. Folks rettferdighetsfølelse tilsier at Russland må straffes for sin innblanding i et fremmed lands anliggende, og for å være den første som tok i bruk eller truet med militærmakt. Så la gå, straff gjerne Russland. Men tro ikke at det gir noen løsning på krisen. Og krisen må løses, for verden, for Russland, og – mest av alt – for Ukraina. Det er ingen som tjener på situasjonen som er nå, og Ukraina går til grunne av den.

Sanksjoner, bombing og ingen lyspunkt i sikte

I dag da jeg kom hjem fra min lille treningsrunde i Hydropark møtte jeg en kvinne i oppgangen. Jeg hørte på foredrag, som vanlig, så da hun snakket til meg, måtte jeg ta ut øreproppene. Siden jeg bar på varer jeg hadde kjøpt, var ikke det så enkelt som det pleier å være. Jeg måtte virkelig stoppe opp, og sette varene fra meg, for å høre hva hun hadde å si. Det hadde vært et dødsfall, i en av leilighetene her. Nå trengte hun hjelp. Jeg var selvfølgelig beredt til å hjelpe, men i en så alvorlig sak tenkte jeg også Olia måtte være med, så det ikke ble noen misforståelser i språk og kultur. Kvinnen mente da at det ikke var nødvendig, men nå bare et jeg som insisterte. Selvfølgelig skulle jeg hjelpe. Jeg løp opp til leiligheten vår, låste opp, og ropte på Olia, som kom med en gang. Men da kvinnen så hvilken leilighet det var, vinket hun, og sa hun ikke trengte noen hjelp.

Olia forklarte hvorfor. Det var ikke hjelp til å bære noe eller ordne noe praktisk, som jeg med en gang hadde tenkt. Hun trengte hjelp med penger. Dødsfall er som i Norge en ekstra utgift. Men i motsetning til i Norge har ikke folk her råd til det. Så når noen dør, er det vanlig å gå rundt og samle inn penger i nabolaget. Hun hadde allerede vært i leiligheten vår, og Olia hadde gitt penger. Så da hun så at jeg også hørte til der, ville hun ikke ha mer. Fattigdom er en skam. Og ukrainerne er som russerne et stolt folk. Kanskje er det derfor resten av verden ikke helt skjønner hvor dårlig det egentlig står til der borte, særlig i Ukraina.

Øst i Ukraina er det mye, mye verre. Styresmaktene i Lugansk har erklært byen en humanitær katastrofe. Det får ikke så mye oppmerksomhet, siden disse styresmaktene ikke er anerkjent. I området er det også kultur for å være raskt ute med de ytterste begrepene. Humanitær katastrofe er et uttrykk man skal være forsiktig med. Men det internasjonale samfunnet skal heller ikke overse at situasjonen er prekær. Byen er uten vann og elektrisitet, telefonlinjene er brutt sammen, og det er jevnlig – om ikke kontinuerlig – bombing med våpen som burde blitt ulovlige, slik klasebomber ble det etter krigen i Bosnia-Hercegovina første halvdel av 90-tallet.

Jeg tenker på kvinnen fra Lugansk, hun vi traff i lekeparken utenfor, for et par dager siden. Hun har moren sin der borte, og får ikke snakket med henne. Olia fortalte at en av dagene hadde det kommet en pro ukrainer, en patriot eller nasjonalist, eller hva man skal kalle henne, til lekeparken. Det hadde blitt diskusjon. Olia virket rimelig fortvilet, selv når hun gjenfortalte hendelsen til meg. Og det er jo noe vondt spesielt med det, å forsvare beleiring og bombing av en by til et menneske som har moren sin i denne byen.

Avstanden mellom øst og vest i Ukraina har blitt veldig stor dette året.

Også mellom øst og vest i verden blir avstanden større. Russland innførte i dag sanksjoner mot matimport fra land som er med i sanksjonene mot dem. Det er med andre ord en kraftig utvidelse av sanksjonene som først gjaldt frukt og grønt fra Polen, meieriprodukter fra Ukraina og vin fra Moldova. Nå gjelder det matprodukter fra praktisk talt hele Europa, samt USA, og Canada og Australia, vil jeg tro. Japan er også kanskje med, siden de har kastet seg på de siste sanksjonene mot Russland, som del av G7, og – kanskje – som fiende av Russlands nye venn, Kina, vil jeg legge til.

Slik har krisen i Ukraina på ny ført til ytterligere forverring i hele verden. «Det er pris verd å betale i kampen for demokratiet», blir det enkelt sagt, fra de som ikke har noen interesser i mateksport til Russland og som ikke følger så nøye med på hva slags demokrati det egentlig er i ferd med å utvikle seg i Ukraina. Russlands innblanding i Ukraina gjør alt verre, det er opplagt. Men det er ikke slik at om Russland trekker seg ut, er problemene i Ukraina løst. Det er langt i fra. De virkelige problemene i landet har Ukraina sørget for selv.

Jeg tok meg i å tenke om det gjennom hele krisen har kommet meldinger som har gjort situasjonen bedre. Har det siden desember i fjor kommet meldinger som har dempet konflikten, deeskalert situasjonen, i Ukraina selv, og i verdenssituasjonen som følge av krisen? Det har kommet noen meldinger om våpenhvile, om enighet, men de har som regel vist seg å være taktikk for å få fienden til å senke guarden, slik at man kan slå hardere til. Eller så har de bare blitt glatt ignorert av de involverte parter.

Ingen må leve i forestillingen at det er mulig for Ukraina å ta tilbake store byer som Donetsk og Lugansk uten at det vil koste mange, mange menneskeliv, og store, store lidelser. Jeg er skeptisk til om det er mulig i det hele tatt. Mektigere hærstyrker enn Ukrainas har forgjeves forsøkt å knuse partisanstyrker som skjuler seg i byene. Vanligvis ender det med at man knuser byene, mens partisanstyrkene reorganiserer seg andre steder. Dette vet partisanstyrkene utmerket godt. Ukraina kan ikke vinne. Og i forsøket på å gjøre det likevel, øker kløften mellom øst og vest, øker hatet og motsetningene. Det er noe som tjener separatistenes sak.

Jeg mener det er nødt til å bli funnet en diplomatisk løsning. Hva som helst er bedre, enn situasjonen som er nå. Det er mange løsninger mulig å se for seg, mange som burde være akseptable. Men de involverte parter ser ikke ut til å være interesserte i akseptable løsninger. Det er bare full seier som teller.

Dermed blir alle tapere.