Den russiske militærkonvoien med humanitær hjelp

Det er ganger man sitter på flyet og tenker hvorfor i all verden man reiser hjem. Man hadde det jo så fint der man var, og man kjenner så godt det vante livet hjemme. Denne gangen ble følelsen forsterket av at Kiev ikke bare tilbød oss en veldig fin ferie, en veldig riktig plass å være for oss, men også at det er hovedstaden i et land hvor veien fremover er i spill, og hvordan dette går vil ha vesentlig betydning ikke bare på forholdene i dette landet, men også forholdet stormaktene i mellom.

Konfliktene i Syria, Irak, Libya, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan er betraktelig verre når det kommer til menneskelige lidelser, men de begrenser seg til områdene direkte berørt, og i verste fall regionen rundt. Konflikten i Ukraina merkes allerede over store deler av verden. Den gir utslag på børsene, har innvirkning på verdensøkonomien, og fører til at 40 mennesker ved en fiskefabrikk i Loftoen blir permittert fra jobben sin. Det er veldig konkret.

Det er også noe ved oss mennesker som gjør at vi føler det sterkere når de som lider ligner oss selv. Det gjør mye vondere når vi kan identifisere oss med dem. Å si sånne ting pleier å provosere litt, slik skal det jo ikke være, de lidende i fjellene i Irak er jo mennesker akkurat som oss. Men det er bare å se på hvordan vi forholdt oss til krigen i Ukraina, da det var lokalbefolkningen og soldatene som døde, og hvordan alt forandret seg da det var vestlige liv i et nedskutt fly, som gikk tapt. For meg er det slik at jeg identifiserer meg veldig med de sivile i Donetsk og Lugansk, og de andre byene som blir bombet. Jeg ser jo de bor i akkurat de samme boligblokkene som Olia og jeg bor i, når vi er i Kiev. Jeg føler vi kjenner dem, vet hvordan de tenker og føler. Det er en sterk erkjennelse av at dette kunne vært oss.

Hjemme i Norge er det klart større avstand til begivenhetene. Her følger vi med, men er mer opptatt av andre ting. Mange jeg treffer er litt interessert i å høre, og de fleste blir svært overrasket over å høre at ikke alt er bare fint med regimet i Kiev, og ikke alt er bare stygt med regimet i Moskva. Fortellingen om at Putin er en diktator som søker makt er den rådende, og vi er nødt til å stanse ham. Hvis ikke kommer han bare til å fortsette å ta til seg landområder, og øke undertrykkelsen av det russiske folket, og andre folk han klarer å legge under seg.

Det finnes argumenter som bygger opp under en slik fortelling. Men det finnes også argumenter at alt er ikke så klart og enkelt. Putin er sammensatt, fortsatt går det an å si han har gjort mer godt enn vondt for Russland. Og om du som leser dette synes det er en hårreisende ting å si, så bør du ta inn en tanke om at det i dag er vanskelig å finne en russer som mener noe annet. Og det kan hende denne russeren vet mer om Russland og sin egen livssituasjon, enn du.

Det siste trekket Putin har gjort er å sende av gårde en stor konvoi med hjelpesendinger til de krigsutsatte områdene i Øst-Ukraina. Det har fått det til å gå helt i ball for ukrainerne, og for oss i vest, som gjerne vil opprettholde bildet om at vi er de gode, Russland de onde. Det ser ut som vi har problemer med å akseptere en hjelpesending som ikke kommer fra oss. NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, som så lenge har ridd retorikken om et krigshissig Russland vi er nødt til å stagge, at han verken klarer å snu eller bremse når Russland sender hjelpesendinger, uttaler i følge New York times at

russerne fokuserer på de humanitære behovene i det østlige Ukraina som pretekst (pretext) til militær aksjon.

 

«We see the Russians developing the narrative and pretext for such an operation under the guise of a humanitarian operation. We see a military buildup that could be used to conduct such illegal military operations in Ukraina.»

Det skal man nok være litt forsiktig med å si. Det vil i hvert fall gjøre det veldig lett for russisk propaganda, at NATO er fiendtlig, og at de ikke bryr seg om russeres liv og helse. Det er bare å sitere hva generalsekretæren sier. Heldigvis skal denne generalsekretæren skiftes ut, og det er bare å håpe at vår egen Jens Stoltenberg ikke er fullt så militant i uttalelsene sine.

Også vestlige medier har store problemer med hva de skal skrive og mene om denne hjelpekolonnen. De kan ikke skrive som sant er, at dette er nok et briljant trekk fra Putin og Kreml. De har gjort alt riktig. Bilene er hvite, sjåførene er kledd i kortbukse og gummisandaler, alt annet enn truende. De har til og med latt en representant for den ortodokse kirke velsigne bilene. Vist på fllm og på TV, og lett tilgjengelig på utallige filmsnutter på nettet. Med det er de hellige. Den sekulære verden i vest bryr seg sikkert ikke så mye om det.  Men det er å vanære kirken om en slik velsignelse blir omgjort til en krigsstrategi. Putin står nær til den ortodokse kirken. Det skulle vi i vest vite, vi som syntes det var så flott når Pussy riot vanæret en av kirkens helligdommer, og med det kritiserte Putin – og ble arrestert.

Vi må nok ta inn over oss at akkurat disse bilene ikke er noe annet enn det de gir seg ut for. Det er hjelpesendinger. Russland lyver ikke om dem, og trenger ikke lyve. En amerikansk journalist fikk seg til å skrive at bilene ikke egentlig var hvite, det var grønne militærbiler malt hvite. Som om ikke det er akkurat sånn man skal gjøre det. Hjelpesendinger skal sendes i hvite biler, slik at det ikke blir forvekslet med militærkjøretøy, og de ikke skal bli angrepet.

Den britiske journalisten, Steve Rosenberg, fra BBC, tvitret om at det var rart ikke russerne lot journalister reise med bilene, om det var så viktig for dem å gjøre dette kjent. Underforstått at her var det noe muffens, her var det noe å skjule. Men russerne har fått all omtale de kan be om, og vel så det. Og forvirringen og diskusjonen som raser i vest, tjener bare russernes sak. Hva er det vi mistenker dem for? Hvorfor kan vi ikke tro at russerne vil hjelpe sivilbefolkningen i Donbassenget, som jo for en stor del også er russere? Hva slags hjernevask er vi utsatt for, som ikke gjør oss i stand til å tro at Putin kan gjøre annet enn ondt? At han ikke kan gjøre noe snilt, uten å ha baktanker med det?

Baktanker har han nok. Det skal vi komme tilbake til. Etter tvitringen til Rosenberg, og sikkert andre skriverier om at russerne på sin egen film bare viste innholdet i noen få av bilene, så åpnet russerne for at vestlige journalister fikk være med konvoien. De kan sjekke alle bilene de vil, åpne hva de vil, se alt. Ikke en eneste en har funnet noe som helst mistenkelig. Dette er 270 lastebiler med hjelpesendinger. Sjåførene er 270 ubevæpnede menn, uten militært utstyr av noe slag. Kanskje skulle man spørre Fogh Rasmussen, som jo er en mann med makt, og en mann, hvis uttalelser kan være forskjellen mellom krig og fred, nøyaktig hvordan russerne kan bruke dette som dekke for en militær invasjon? Skulle han ikke i det minste skille mellom denne hjelpesendingen, og muligheten russerne uansett har for å sende militæret over Ukrainas ubevoktede grense? Det er to forskjellige ting. Det skulle være mulig å berømme det ene, fordømme det andre.

Påskuddet om å redde sivile, russiske liv i Donbassenget er forøvrig i følge internasjonal rett legitim grunn for militær inngripen i fremmed land. Det er for å beskytte egen befolkning, etter invitasjon av det fremmede landets lovlige styre eller etter vedtak i FN. USA kriger nå i Irak, etter invitasjon fra landets leder. Krigen i Libya var støttet av FN (det vil si, den var støttet til det punkt at det Libyske styret ikke skulle bombe egen demonstranter, ikke at NATOs bombing og kriging skulle fortsette til landets president var drept, der tok USA seg til rette). Russland pleier å bruke argumentet om å «beskytte russiske liv» på en måte som gjør «misbruke» et mer dekkende uttryk enn «bruke». De provoserer frem en situasjon som gjør at russiske liv kommer i fare – og så bruker de det som påskudd for full militær inngripen. Det er dette Fogh Rasmussn snakker om. Men i konteksten som er nå, er det nok flere enn jeg som burde mene at uttalelsene kommer skjevt ut.

Det er et mønster i Russlands handlinger gjennom denne krisen, og Putins uttalelser og handlinger gjennom hele sin karriere. Sammenligningen går ofte til sjakkspillere, en sammenligning jeg liker godt, og synes passer. Russerne er de beste sjakkspillerene i verden. Det gjelder også på noen måter i internasjonal politikk. Men Putin er ikke sjakkspiller, hans sport er judo. Der er det enda verre enn i sjakk, å komme på defensiven. Det er helt avgjørende å ikke komme bakpå, å være den som styrer begivenhetene, å ikke havne på rygg, som jeg har hørt noen kalle det på BBC. I sjakk går det an å forsvare seg til seier, du lar motstanderen få et angrep han ikke klarer å gjennomføre, og så tar du seieren i sluttspillet som følger. I judo går ikke dette.

Russland har to ganger vært virkelig bakpå i denne konflikten. Den ene gangen var da Janukovitsj flyktet, og det nye regimet i Kiev overtok. Da så det stygt ut for dem. Den andre gangen var da det malaysisk flyet ble skutt ned. Da famlet russerne veldig, og fikk det ikke til for seg. Det er den eneste gangen den russiske informasjonsstrategien har syntes håpløs, der handlinger og uttalelser har gjort mer vondt for russerne selv, enn for motparten. Etter at Janukovitsj falt, kom Russland straks på offensiven etter at OL i Sotsji sluttet. Etter flykatastrofen tok det lenger tid. Da var russerne virkelig presset, fikk det ikke til for seg, og så ikke ut til å kunne komme ut av det på noen god måte. For dem, må jeg vel legge til her.

Denne hjelpekolonnen er en strategi for russerne å komme på offensiven igjen, til å ta styringen over begivenhetene. Nå er det igjen den vestlige verden og Ukraina som må reagere på et russisk initiativ, i stedet for at Russland må forsvare seg mot kritikk og forklare sine handlinger. Her er det veldig lett for dem å forsvare seg. Befolkningen i Lugansk og Donetsk lider, det skjer ingenting, og Russland tar grep for at hjelpesendinger i det minste er på vei. Diskusjonen om hjelpesendingene er glimrende for dem, for det henleder oppmerksomheten på den humanitære situasjonen i de to ukrainske byene, og i spørsmålet hvem som har skylden, er det ikke bare Russland som kommer uheldig ut. Russerne forsyner kanskje opprørerne med våpen, men det er ukrainerne som bomber. Nærmere undersøkelser viser også at den ukrainske hæren ikke er så pen som man ville ha det til, med tropper og bataljoner bestående både av harde kriminelle og av nazister, og av folk som er begge deler.

Det blir skrevet og ment mye om Putin. Men demoniseringen av ham og støyen i den beiske kritikken gjør beskrivelsene lite treffsikre, slik at den egentlige Putin slipper unna, og han tar den vestlige verden på sengen hver gang. Han er en pragmatiker mer enn en visjonær, han er en type som gjør det som trengs for å få jobben gjort, han bygger langsomt og forsiktig, og er ikke den som river med seg folkemassene i store, begeistrede – men feilslåtte – løft. USA og NATO formerlig digger uttalelsen han hadde for mange år siden, om at oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre. Det passer til deres fortelling om at han vil bygge Sovjetunionen opp igjen, og at han derfor er farlig.

I så fall bygger han langsomt. Han tar ikke mer enn han har mulighet for. I løpet av de 15 årene han har sittet med makten, har han fått lirket Abkasia og Sør-Ossetia ut av Georgia, Krim ut av Ukraina. Begge deler var landområder flyttet på i Sovjettiden, begge allerede rimelig selvstendige fra statsmakten de hørte inn under, og begge svært misfornøyde med denne statsmakten, og begge med en klart russisk-vennlig befolkning. Begge landrøveriene skjedde også etter uro i moderlandet, henholdsvis Georgia og Ukraina. Putin reagerer på mulighetene, mer enn han skaper dem. Det er i dette han er briljant, i dette er han i en egen liga, sammenlignet med andre statsledere.

Da Russland gikk inn med militærmakt i Georgia i august 2008 var verden lammet. NATO hadde flørtet med Georgia, eller om det var omvendt, og Georgias president, Saakashvili, stolte på NATOs militære hjelp og støtte, og var den som gikk til angrep først. Dermed fikk russerne et påskudd til å bruke argumentet at de skulle berge russiske liv og russiske statsborgere (i oppbygningen mot krigen ble det raskt mye lettere for borgere i Abkasia og Sør-Ossetia også å få russisk statsborgerskap, slik at Russland fikk en slags rett til å beskytte dem). Også da de gikk inn i Krim, ble argumentet om å beskytte russiske liv, brukt. Det er smart, fordi det også blir selvoppfyllende. Jo hardere Ukraina angriper i øst, desto mer viser det at det var riktig for folket på Krim å frykte for sine liv. Befolkningen i øst blir jo drept, det er et faktum. At russerne selv har vært med på å gjøre dette til en væpnet konflikt, blir underslått. Løgnen om at de ikke støtter opprøret i øst med våpen og mannskap og ledelse, gjør at kritikken mot dette ikke rammer med full styrke.

For å gjøre det vanskeligere for russerne å bruke argumentet om humanitær hjelp, har USA og NATO kommet dem i forkjøpet. Før hjelpesendingene ble sendt ut, gikk retorikken varm om at «man nå ser oppbygning mot militær invasjon» og at «russerne vil bruke argumentet om humanitær hjelp som påskudd». Vi kan ikke vite om dette var basert på reell etterretning, altså at man i Brussel eller Washington virkelig hadde snappet opp at russerne planla å bruke humanitær hjelp som unnskyldning enda en gang, eller om dette var rene spekulasjoner. Jeg heller til det siste. Jeg tror ikke man klarer å spionere på Putins innerste krets. Det er ingen som helst kjente eksempler på at noen har lykkes i det. Så det er ren bløff fra NATO og Fogh Rasmussens side, de har ikke peiling. Men de sier Russland har slike planer, fordi de har hatt slike planer før.

I stedet for da å reagere som forventet, noe Putin og Russland ikke har for vane, de vet at det uventede er mer effektivt, så sender de heller i vei en hjelpekolonne. Den blir raskt stablet på veina, Russland trenger ikke full enighet i alle de praktiske spørsmålene, diskusjoner mens kolonnen er på vei tjener deres sak, forvirring hos motparten er til fordel for dem, så et par samtaler med Røde kors og noen ukrainske representanter får være nok. Resten får man improvisere. Det er russerne bedre til enn sine vestlige motparter, og Ukraina er i et slikt kaos at de knapt kan kalles styringsdyktige. Hvis kolonnen blir tatt inn i Ukraina, er det en fin, liten propagandaseier for russerne. Det viser at de vil hjelpe. Hvis den blir nektet adgang, er det også seier for russerne. Det viser jo at ukrainerne ikke bryr seg om sin egen befolkning. Alle vanskeligheter og disputter som vil oppstå, vil være greit for Russland. Akkurat i forbindelse med denne kolonnen her, så har de ingenting å skjule. Så lenge oppmerksomheten er om den, som den lenge vil være, så er alt greit.

Og så skal man ha med i beregningen at alt er ikke bare beregning og spill. Det er en krig i Øst-Ukraina. Folk blir drept, og de som ikke blir drept, lider. Det skulle være absolutt topp prioritet å få slutt på den. Demoniseringen de ulike partene har av hverandre, gjør ingenting enklere. Vestmaktene kunne prøvd å bruke dette russiske initiativet som et slags første skritt på en ny vei, la sending av hjelpesendinger overta for sending av militært utstyr, diskutere reelt hvordan man skal få fred i Ukraina igjen, og få et økonomisk system basert på gjensidig tillit, ikke gjensidige sanksjoner. Enhver slik mulighet bør bli forsøkt krevet. Det bør vi kreve. I offentligheten ser det ut som om mistenksomheten har overtaket. Her går spørsmålet i hva det er russerne egentlig pønsker på. Det kan jo hende de pønsker på fred i Ukraina. Men fred på egne betingelser, ikke på våre.

Branner på Maidan og eskalerende sanksjoner

I dag morges satt jeg og spiste frokosten min mens jeg leste avisen og nyheter på nettbrett, som vanlig. Det blir gjerne til at jeg spiser lengst, mye lenger enn de andre, så når jeg blir sittende alene, leser jeg. På et tidspunkt svitsjet jeg over til Twitter, for å skrive en liten ting der, og jeg sjekket samtidig feeden, som det vel heter, nyhetsstrømmen. Der var det meldinger om at styresmaktene «rydder» Maidan, og at det brant i gummidekk. Det var også bilder og film. Meldingene var lagt ut for 3 og 11 minutter siden. Under hashtag #Ukraina og #Kiev var dette allerede dominerende.

Maidan nezavisimosti, eller Uavhengighetsplassen, ligger øverst i paradegaten Kresjtsjatik, og er regnet som sentrum i Kiev. Det tar omtrent en halvtime fra oss i Petsjersk å gå dit. I en storby som Kiev er dette like ved. Sjelden har jeg vært så nærme det som kan bli verdensnyheter.

Jeg spurte Olia om hun hadde fått med seg hva nyhetene, og det sa hun at hun hadde. Ansiktet hadde hun imidlertid boret inn i mobilen, der hun enda en gang leste kommentarfelt om norske menns syn på russiske og ukrainske kvinner, en del av komplekser hun tid om annen får, og noe som slett ikke lar seg løse av hva enkelte menn i landet vårt får seg til å skrive. Mine forsikringer om at disse nok ikke er representative verken hva gjelder meninger eller intelligens, pleier ikke å hjelpe når min kjære, ukrainske kone vil se ned på seg selv gjennom andres øyne. Søk på Google om det omtalte temaet gir mange negative treff.

Nyhetene fra hennes eget land og by hadde hun nok ikke fått med seg denne dagen. Jeg bestemte meg for å vente med å meddele henne det. Det ville jo kunne virke opprørerende på henne. Og på resten av familien hennes.

Etter en stund kom imidlertid moren inn til oss, og sa vi måtte lukke vinduet. Det luktet så rart og svidd. Jeg koblet med en gang, og spurte på ny om Olia hadde fått med seg nyhetene. Nå sa jeg også hva nyhetene var, og viste bilde fra Maidan. Det skapte reaksjoner. Mor, søster og Olia løp inn på rommet der TVen står, og skrudde på for å se hva dette var for noe. På ukrainsk TV var det ennå ikke nevnt, der dominerte andre nyheter. Utenfor vinduet så vi tykk røyk stige til værs.

Senere på dagen stakk jeg ned til Maidan for å ta en titt. Beleiringen der nede har irritert meg hele tiden. Til og med den gang de demonstrerte mot Janukovitsj, en demokratisk valgt president, i et valg som gikk lovlig for seg, og der han var utfordrer (altså ikke den som satt og kontrollerte statsmediene). Her har sikkert mange problemer med å være enig med meg, Janukovitsj var jo en korrupt og dårlig president. Det kan så være. Likevel ville det være bedre å vente til det ordinære valget som skulle være i begynnelsen av 2015, altså bare noen måneder til. Også korrupte presidenter er det best å kaste på lovlig måte.

Her må også vestlige politikere og medier se på sin rolle. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, gikk veldig hardt ut, i januar og februar, og krevde at president Janukovitsj måtte trekke seg, og skrive ut nyvalg. Det er stikk i strid med den ukrainske konstitusjonen, som ikke åpner for at presidenten skriver ut nyvalg etter forgodtbefinnende. Valgene skal følge en oppsatt plan på hvert femte år. Brende er en utenriksminister som selv etter norsk standard er nærmest viljeløs, slik han dilter etter EU og USA. Han krever ikke nyvalg i Ukraina, uten at dette er offisiell linje i Brussel og Washington.

Kom ikke og si at Janukovitsj riktignok var en demokratisk valgt president, men at han i presidentperioden sin har brutt de demokratiske spillereglene. Nøyaktig det samme har det nye regimet i Kiev gjort. Kneble opposisjonen ved hjelp av lover og rettsapparat, forfølge sine rivaler, forfordele sine venner, bruke våpenmakt om nødvendig – alt dette har det nye regimet gjort vel så ille, om ikke verre, enn regimet til Janukovitsj. Det gjenstår å se om Ukraina klatrer på korrupsjonsrankingen til transparency.org. Foreløpig forbeholder jeg meg retten til å tvile.

Jeg ser gjerne at Ukraina slår inn på den demokratiske vei. Jeg tror ikke demonstrasjoner i gatene er den veien. Ikke når demonstrasjonene går over i å bli beleiring av sentrum og okkupasjon av offentlige bygninger. Ikke når en liten gruppe mennesker gjør seg til representanter for hele landets vilje. Ikke når dette blir den eneste måten man kan få sin vilje gjennom på. Demokrati er debatt og meningsutveksling. Det er respekt for andres syn, og for mindretallets ønsker. Alt dette er fraværende i Ukraina, og har vært det så lenge landet har eksistert som selvstendig land. Nå synes jeg det er verre enn noensinne. Det blir lagt fullstendig lokk på meninger om at også folket i øst kan ha rettigheter som bør bli respektert. Rundt om i gatene finner man lett folk med sympatier for Russland, eller for russisk språk og kultur i Ukraina. Offentlig får slike merkelappen forrædere, eller «hjernevasket av Kreml».

Det er ikke demokrati. Det er heller ikke demokrati at gjengen på Maidan har blitt værende der, også etter at Jaunkovitsj falt, nytt, midlertidig regime ble innsatt, ny president bla valgt, alle månedene siden desember i fjor. Hva slags folk som er der nå, er ikke godt å si. Kall dem i alle fall ikke helter. De okkuperer sentrum av landets hovedstad, og gjør at flere av innbyggerne i Kiev ikke våger å gå der. Tid om annen har det også vært tilløp til kamper. Senest nå 4. August, var det vel, da en hærstyrke fra kampene i øst, tok turen tilbake til Kiev for å «rydde opp» i en kafé, noen fra Maidan hadde okkupert. Det ble stygt. Blod og vold, og uhyggelige mengder våpen beslaglagt. Hva som gjør det ekstra pikant, er at hærstyrken som «ryddet opp» var en av de frivillige, finansiert av Kolomoiskij. Og rekruttert fra folk på Maidan.

Så også denne revolusjonen er i ferd med å spise sine egne.

Nede på Maidan så jeg en lang rekke gamle lastebiler linet opp oppover Kresjtsjatik. Det er tydelig styresmaktene nå mener alvor, gateokkupantene skal vekk. Det er visstnok en parade 25 august, på uavhengighetsdagen, som gjør at borgermester Klitsjko har blitt så oppsatt på å rydde plassen. De nye styresmaktene har jo et problem i forsøket på opprydning, med det at de så sterkt kritiserte Janukovitsj’ maktbruk for å rydde den samme plassen. Det var jo et av eksemplene som ble brukt for hvorfor det var nødvendig å fjerne ham.

Oppe på selve plassen så jeg at teltleiren og barrikadene var noe redusert, men ikke såpass at de ennå ikke totalt dominerer området. Her er ennå lite som minner om den blide sommerstemning som jeg assosierer med plassen. Noen av folkene der oppe gikk med krykker og bandasje, det kunne virke som de nylig hadde sloss mot noen, men her skal ikke jeg trekke noen konklusjoner uten dekning for dem. Restene av de brente gummihjulene fra i dag morges lå tydelige, tre forskjellige steder. Men det var også rikelig av hjul som ikke var brent. Jeg var på plassen bare for et par dager siden også, og kunne egentlig ikke registrere hvor de brente hjulene var tatt fra.

Det kunne virke som oppryddingen skjedde fra nordsiden. Der var det motordur og bråk, en kar som gaulet «Slava Ukraina», kampropet, om og om igjen, og hyttetet med nevnen. Folk i militærklær løp frem og tilbake. Noen kvinner kostet stille skrot og søppel. Typisk Ukraina. Kvinnene rydder opp. Stille, og uten å klage i annet enn ansiktsuttrykket.

Jeg syntes det var skummelt og ubehagelig der, så jeg forlot plassen. Jeg fant meg et sted å spise min lunsj. Der fant jeg også siste nummer av Kyiv post, gratisavisen med ukrainske nyheter på engelsk. Den har gjort det veldig bra internasjonalt, etter at krisen i Ukraina begynte å eskalere. I den leste jeg at det ukrainske innenriksdepartementet mente at Maidan nå var sponset av – hold dere fast – FSB. Det er det russiske statspolitiet. Etterfølgeren av KGB.

Ringen er helt sluttet. Russerne hevdet først at demonstrasjonene på Maidan var initiert og finansiert av USA og Vesten. Det ble møtt med forakt og hoderystning i Ukraina og i vest. Hvordan reagerer vi så når det offentlige Ukraina påstår okkupantene på Maidan er støttet og finansiert av Russland? Min grimme gjetning er at vi møter det som vanlig, med taushet.

Ellers i dag dominerer nyheten om at Russland har kommet med et motsvar til sanksjonene mot dem. Praktisk talt alle matprodukter fra alle land som sanksjonert mot dem er forbudt. Det vil si frukt og grønt, kjøtt og fisk, og meieriprodukter, fra USA, Canada, Australia, EU og Norge. Vår eminente – eller kanskje jeg heller skulle si tafatte – utenriksminister, Børge Brende, kaller motsanksjonene «urimelige». Det føyer seg inn i rekken av hans håndtering eller ikke-håndtering av situasjonen, som da han kalte Russlands oppmarsjing av egne styrker mot Ukrainas grense «uklok». Det er nok på tide at både utenriksministeren og vi andre tar innover oss at Russland handler i egne interesser, ikke i våre.

Det er uansvarlig om ikke storpolitikerne i EU og USA har tatt høyde for at det vil komme motreaksjoner. Det er en del av spillet. I Vesten blir effekten av motsanksjonene naturligvis tonet ned, det blir sagt at det mest av alt vil ramme russerne selv, med høyere priser og svekket valuta. Men det er klart, sanksjonene gjør vondt for de som er rammet. Jeg har tilbrakt lange ferier her i Kiev i fem år nå, andelen utenlandsk mat jeg har blitt servert er helt forsvinnende liten. Som de fleste andre land liker Ukraina, som Russland, å spise sitt eget. Det skulle ikke være vanskelig for oss å forstå i Norge.

I Norge går alarmen i laksenæringen. Norge eksporterer enorme mengder laks til Russland. Det er ikke gjort i en håndvending å finne andre markeder til den. Prisdumping pleier sjelden være aktuelt for matvarer, da kasserer man heller maten. Og kanskje er det det som vil bli enden på overskuddet av laks. Det er strenge regler for hvor mye laks man kan ha i merkene. Får man ikke solgt den, må den slaktes uansett. Det kommer ikke til å bety noe særlig for norsk økonomi, som sådan. Men for laksenæringen er det mer enn alvorlig nok.

For land som Finland, Polen og de baltiske landene kan det være virkelig ille. Finland har allerede bedt om ekstra støtte fra EU, for å kompensere inntektstapet. For finnene føles det sikkert ekstra ille. De har lang tradisjon for å finne ut av det med russerne, og leverte til og med meieriprodukter til dem under Sovjettiden. De har ikke vært noen pådriver i sanksjonene, ikke merket seg ut på noen måter. Nå blir de et offer for konflikten, selv om de kanskje ikke ønsker den.

Det har kommet rykter om at Tyskland og Angela Merkel var nær ved å komme frem til en løsning med russerne, like før den forferdelige flystyrten. Løsningen skal ha vært at Russland fikk beholde Krim, mot at de trakk seg ut av Øst-Ukraina. Jeg vet ikke hvor mye hold det er i disse ryktene, men på meg virker det som en løsning russerne burde kunne gå med på. Det er nå såpass mye uro og kaos i Ukraina, at russerne ikke trenger å fyre opp. I den forfatning Ukraina er nå, vil de neppe komme seg inn verken i EU eller i NATO. Kiev vil også få store problemer med å kontrollere Donbass, slik de vel egentlig alltid har hatt.

Uansett bør man nok kanskje vurdere om man bør prøve å finne tilbake til det det så smått, så smått positive sporet man var før den fatale flystyrten. Det virket som Frankrike og Tyskland sammen hadde noe på gang. Selvsagt er det horribelt å levere kvalitetsvåpen som BUK til tvilsomme hærstyrker som dem som Russland støtter der i øst. Det er nok korrekt å si at det er å levere kraftige våpen til banditter. Men det er banditter også på ukrainsk side, løst organiserte, og med tvilsom opprinnelse. De har også altfor kraftige våpen, og bruker dem. Leveransen av BUk – med det forbehold at det var russerne som leverte, og at våpenet ikke var stjålet fra ukrainske lagere – var bare en siste galskap i en konflikt som har eskalert langt ut av kontroll.

Det er nødt til å finnes en konstruktiv vei. Folks rettferdighetsfølelse tilsier at Russland må straffes for sin innblanding i et fremmed lands anliggende, og for å være den første som tok i bruk eller truet med militærmakt. Så la gå, straff gjerne Russland. Men tro ikke at det gir noen løsning på krisen. Og krisen må løses, for verden, for Russland, og – mest av alt – for Ukraina. Det er ingen som tjener på situasjonen som er nå, og Ukraina går til grunne av den.

Sanksjoner, bombing og ingen lyspunkt i sikte

I dag da jeg kom hjem fra min lille treningsrunde i Hydropark møtte jeg en kvinne i oppgangen. Jeg hørte på foredrag, som vanlig, så da hun snakket til meg, måtte jeg ta ut øreproppene. Siden jeg bar på varer jeg hadde kjøpt, var ikke det så enkelt som det pleier å være. Jeg måtte virkelig stoppe opp, og sette varene fra meg, for å høre hva hun hadde å si. Det hadde vært et dødsfall, i en av leilighetene her. Nå trengte hun hjelp. Jeg var selvfølgelig beredt til å hjelpe, men i en så alvorlig sak tenkte jeg også Olia måtte være med, så det ikke ble noen misforståelser i språk og kultur. Kvinnen mente da at det ikke var nødvendig, men nå bare et jeg som insisterte. Selvfølgelig skulle jeg hjelpe. Jeg løp opp til leiligheten vår, låste opp, og ropte på Olia, som kom med en gang. Men da kvinnen så hvilken leilighet det var, vinket hun, og sa hun ikke trengte noen hjelp.

Olia forklarte hvorfor. Det var ikke hjelp til å bære noe eller ordne noe praktisk, som jeg med en gang hadde tenkt. Hun trengte hjelp med penger. Dødsfall er som i Norge en ekstra utgift. Men i motsetning til i Norge har ikke folk her råd til det. Så når noen dør, er det vanlig å gå rundt og samle inn penger i nabolaget. Hun hadde allerede vært i leiligheten vår, og Olia hadde gitt penger. Så da hun så at jeg også hørte til der, ville hun ikke ha mer. Fattigdom er en skam. Og ukrainerne er som russerne et stolt folk. Kanskje er det derfor resten av verden ikke helt skjønner hvor dårlig det egentlig står til der borte, særlig i Ukraina.

Øst i Ukraina er det mye, mye verre. Styresmaktene i Lugansk har erklært byen en humanitær katastrofe. Det får ikke så mye oppmerksomhet, siden disse styresmaktene ikke er anerkjent. I området er det også kultur for å være raskt ute med de ytterste begrepene. Humanitær katastrofe er et uttrykk man skal være forsiktig med. Men det internasjonale samfunnet skal heller ikke overse at situasjonen er prekær. Byen er uten vann og elektrisitet, telefonlinjene er brutt sammen, og det er jevnlig – om ikke kontinuerlig – bombing med våpen som burde blitt ulovlige, slik klasebomber ble det etter krigen i Bosnia-Hercegovina første halvdel av 90-tallet.

Jeg tenker på kvinnen fra Lugansk, hun vi traff i lekeparken utenfor, for et par dager siden. Hun har moren sin der borte, og får ikke snakket med henne. Olia fortalte at en av dagene hadde det kommet en pro ukrainer, en patriot eller nasjonalist, eller hva man skal kalle henne, til lekeparken. Det hadde blitt diskusjon. Olia virket rimelig fortvilet, selv når hun gjenfortalte hendelsen til meg. Og det er jo noe vondt spesielt med det, å forsvare beleiring og bombing av en by til et menneske som har moren sin i denne byen.

Avstanden mellom øst og vest i Ukraina har blitt veldig stor dette året.

Også mellom øst og vest i verden blir avstanden større. Russland innførte i dag sanksjoner mot matimport fra land som er med i sanksjonene mot dem. Det er med andre ord en kraftig utvidelse av sanksjonene som først gjaldt frukt og grønt fra Polen, meieriprodukter fra Ukraina og vin fra Moldova. Nå gjelder det matprodukter fra praktisk talt hele Europa, samt USA, og Canada og Australia, vil jeg tro. Japan er også kanskje med, siden de har kastet seg på de siste sanksjonene mot Russland, som del av G7, og – kanskje – som fiende av Russlands nye venn, Kina, vil jeg legge til.

Slik har krisen i Ukraina på ny ført til ytterligere forverring i hele verden. «Det er pris verd å betale i kampen for demokratiet», blir det enkelt sagt, fra de som ikke har noen interesser i mateksport til Russland og som ikke følger så nøye med på hva slags demokrati det egentlig er i ferd med å utvikle seg i Ukraina. Russlands innblanding i Ukraina gjør alt verre, det er opplagt. Men det er ikke slik at om Russland trekker seg ut, er problemene i Ukraina løst. Det er langt i fra. De virkelige problemene i landet har Ukraina sørget for selv.

Jeg tok meg i å tenke om det gjennom hele krisen har kommet meldinger som har gjort situasjonen bedre. Har det siden desember i fjor kommet meldinger som har dempet konflikten, deeskalert situasjonen, i Ukraina selv, og i verdenssituasjonen som følge av krisen? Det har kommet noen meldinger om våpenhvile, om enighet, men de har som regel vist seg å være taktikk for å få fienden til å senke guarden, slik at man kan slå hardere til. Eller så har de bare blitt glatt ignorert av de involverte parter.

Ingen må leve i forestillingen at det er mulig for Ukraina å ta tilbake store byer som Donetsk og Lugansk uten at det vil koste mange, mange menneskeliv, og store, store lidelser. Jeg er skeptisk til om det er mulig i det hele tatt. Mektigere hærstyrker enn Ukrainas har forgjeves forsøkt å knuse partisanstyrker som skjuler seg i byene. Vanligvis ender det med at man knuser byene, mens partisanstyrkene reorganiserer seg andre steder. Dette vet partisanstyrkene utmerket godt. Ukraina kan ikke vinne. Og i forsøket på å gjøre det likevel, øker kløften mellom øst og vest, øker hatet og motsetningene. Det er noe som tjener separatistenes sak.

Jeg mener det er nødt til å bli funnet en diplomatisk løsning. Hva som helst er bedre, enn situasjonen som er nå. Det er mange løsninger mulig å se for seg, mange som burde være akseptable. Men de involverte parter ser ikke ut til å være interesserte i akseptable løsninger. Det er bare full seier som teller.

Dermed blir alle tapere.

Tais’ bursdag, og samtale med en kvinne fra Lugansk

Temperaturen ligger stabilt over 30 grader i Kiev nå. Det er for mye for meg. Selv nettene er for varme og klamme. Om dagene gjelder det å finne et svalt sted å holde ut. Inne er det fælt, og ute gjelder det å komme seg i skyggen, et sted det er litt trekk.

I dag var det bursdagen til Tais. Vårt lille tantebarn er like gammelt som ekteskapet vårt. Om morgenen var det kake med lys, og gaver uten innpakning. Slik man gjør det her. Kanskje var det også innpakning, bare at jeg ikke så det. Det var ekstra feiring om ettermiddagen også, det var hovedfeiringen, men den gikk jeg dessverre glipp av, fordi jeg var ute på flukt fra varmen. De pleier være veldig omtrentlige med tider, familien til Olia, jeg vet ikke om vi noensinne har avtalt et klokkeslett. Det passer meg godt, jeg liker også å innrette dagene og tiden som jeg føler for. Men i dag førte det altså til at jeg kom for sent til festen. Maten var spist, sjampanskojen drukket.

Mye på grunn av varmen får vi for lange morgener, her. Jeg pleier jo være en riktig morgenfugl, jeg liker å komme i gang med dagen. Olia kan være våken og sove om en annen hele døgnet. Hun sover når hun er trøtt, og bryr seg ikke om hva klokken er, om hun ikke har noen forpliktelser. Her prøver jeg å stå opp når det blir lyst, for å få gjort noe, men det er snart etter bare for å dumpe i søvn igjen. Ofte sammen med Olia. Hver dag har jeg et mål om å komme meg tidligere ut, alene eller sammen med Olia, hver dag blir klokken tolv, og vel så det, før vi klarer det. Noen ganger, som i dag, ble planen om å komme seg tidlig ut forstyrret av dobbel frokost. Først serverte Olia én, tidlig om morgenen – vareniki, en slags pasta med syltetøy, pasta fra Sibir, tror jeg. Deretter serverte moren en til, om formiddagen – egg og kjøtt og potetmos. Rikelig av alt. Og vanskelig annet enn å hvile etterpå.

Litt over tolv, ikke så altfor langt over tolv, kom jeg meg ut. Alene, denne dagen. Det er alltid kjekkest med Olia, men jeg finner greit ut av det alene også. Da blir det ofte lengre turer, ofte på jakt etter en rute jeg ikke har gått på en stund, steder jeg ikke har vært, ting jeg ikke har sett. Fra der vi bor, i Petsjersk, til Hydropark er det etterhvert begrenset med muligheter for å finne nye veier, så ofte jeg har gått dit. I dag fant jeg tilfeldigvis en ny. På vestbredden av Dnjepr, helt nede ved elven, mellom Patona-broen og broen med metroen, hovedbroen til Hydropark. Den strekningen har jeg aldri gått før. Det var vakkert og flott, altfor varmt, men en mild bris fra elven gjorde det levelig.

Der gikk jeg og hørte på et foredrag om Beethoven, om konsertene hans, nærmere bestemt trippelkonserten og pianokonsert nummer fire. Jeg hører alltid på foredrag eller podcast når jeg går. Det er en del av den moderne verdens gaver, at man kan få intellektuelt påfyll mens man er i bevegelse. Det utnytter jeg intenst, når jeg går, sykler eller løper.

Men vel fremme i Hydropark er det ingen foredrag. Der er jeg alene med tankene mine, og lydene som er der. Den velkjente knirkingen i de gamle, mer eller mindre hjemmelagde apparatene fra 70-tallet, skramlingen fra kjettingene vektene er festet i, folk som snakker eller stønner, fjern musikk, reklame og rop fra elven og strandlivet like ved, alt blander seg med og orkestrerer tankene mine. Det er vanligvis et herlig liv. Men i dag var det for varmt. Jeg måtte kjøle meg i elven hele tiden, og fikk ikke gjennomført programmet jeg hadde tenkt.

Nå er det også blitt trefninger i Nagorno Karabakh. Det er også et konfliktområde, lagt igjen til oss etter Sovjetunionens fall. Det er Armenia og Aserbajdsjan som står mot hverandre, og begge gjør krav på området, som ligger i Aserbajdsjan, men er befolket av armenere. Jeg tenker på hvor tilfeldig det er, hvilken side man havner på, i konflikter som dette. Armenia ble rundt 1915 og 1916 utsatt for et folkemord fra tyrkerne, den gang det ottomanske riket. Folkemord er et begrep som blir mye misbrukt, og som følge av det er det i ferd med å miste sin styrke, men hva som skjedde med armenerne den gangen, kan kvalifisere. Anslagene går på at omtrent 100 000 armenere ble drept. Tyrkerne benekter hendelsen, det er et stridstema der, mens det i Armenia naturlig nok er sterkt fremme i den kollektive hukommelsen. Tyrkia og Armenia er fiender. Tyrkia er et NATO-land, merkelig nok, kanskje, tatt i betraktning demokratiproblemene i landet. Her er det nok viktigere for USA å ha en base nær Midt-Østen, enn noe annet. Dermed kan ikke godt Armenia søke støtte fra USA, så de må søke støtte fra Russland. Her er forklaringen for hvorfor Armenia er så lydige overfor Russland. De er helt avhengig av dem. Ikke bare økonomisk, men også sikkerhetsmessig. Aserbajdsjan hater Armenia, blir derfor mot Russland, som støtter dem, og på grunn av det søker også Aserbajdsjan støtte og samarbeid fra USA, noe de får, og gir.

Alle burde med jevne mellomrom lese novellen Et latterlig menneskes drøm, av Fjodor Dostojevskij. Der ser man hvordan det går når mennesker lager grenser, og begynner å dele seg opp i grupper. Jeg har tenkt litt på det i det siste, er det noen grenser i det hele tatt som ikke er et resultat av eller har resultert i krig og konflikt? Er det noen imperier som har gått i oppløsning, uten at det er fulgt kriger av det? Uten at det har blitt bråk om grensene?

I varmen valgte jeg å komme meg et sted jeg kunne spise mat, drikke øl og drikke kaffe. Det er Prego restaurant, nokså nær der vi bor. Ettermiddagssolen var så lav at den lurte seg under parasollene ved bordene jeg satt. Jeg måtte flytte meg fra bord til bord. Det var så varmt at jeg greide ikke skrive noe, det var bare å følge med på Twitter og på nyhetene. Den store nyheten var at Norges annetlag spilte uavgjort mot Ukraina i sjakk OL. Ellers har det i selve Ukriana blitt litt roligere når det gjelder nyheter. Det er utrolig så fort ting blir en vane. Fly blir skutt ned, byer blir bombet, folk dør. Men i Ukraina er dette bare mer av det samme.

Det var ganske spesielt å sitte så nær noen som kjenner krisen så direkte på kroppen. Alt jeg har skrevet om den. For oss i Vesten er det et uhyre viktig spørsmål å avgjøre hvem som har rett og galt, hvilken side vi skal støtte, og hvor sterkt og hvordan vi skal involvere oss for å sørge for at den riktige siden vinner frem. For denne kvinne virket ikke dette å være noe poeng i det hele tatt. Hun var sterkt i mot regimet i Kiev og sterkt i mot regimet i Moskva, men gav jevnt over blaffen i hvem som vant, så lenge det ble fred og ro, og folk kunne leve normalt igjen. Om de ukrainske styrkene slo ned opprørerne, så var det greit. Om russerne invaderte og slo bort de ukrainske styrkene, så var det også greit. Det eneste hun ikke ønsket, er krigen som nå er.

Folk som misliker Putin, får sitt med at hun mente det var noe i veien med ham, nesten som en slags diagnose, uten at hun brukte det uttrykket. Han ønsker en plass i historien, som en av dem som erobrer nytt land, utvider riket. Opprørerne – eller separatistene – så hun på som tsjetsjenere, de er ikke «våre» (et uttrykk russere og deres slektninger bruker ofte, nasja, er uttrykket på russisk, hunkjønn). Hun hadde sett dem på YouTube, de snakket ikke rent, da er det mer eller mindre søppel allerede, som alle med litt innsikt i russisk kultur vil forstå. Men ulikt oss i Vesten og i Ukraina sa hun alt dette uten hat, eller bitterhet eller sinne, hun sa det bare rett frem. Som hennes oppfatning av hvordan tingene hang sammen.

Hun så heller ikke Ukraina som noen redning. Maidan og Europa nevnte hun ikke engang, heller ikke USA, NATO og EU. For sin egen region ønsket hun frihet, slik jeg oppfattet henne. Hun ville verken tilhøre Russland eller Ukraina. Hun hadde også likt godt om Ukraina ble en føderasjon, slik at de fikk litt mer selvstyre. Og fikk beholde mer av verdiene de skaper selv. I følge henne gikk 70% av verdiskapningen i Donbass til Kiev. Det er et tall Olia og jeg også har sett. En av de tidligere, selvutnevnte guvernørene der, kom med dette tallet i en YouTube video. Her må med at dette var en guvernør med bred, folkelig oppslutning. I motsetning til sånn det er nå.

Det er også viktig at vi behandles ikke som tredje sorts mennesker, sa hun. Det er noe jeg tviler på kan trenge inn i norske og vestlige hoder. Her i Ukraina, som i Russland og flere slaviske land, og andre land i øst-Europa og i verden, så er inndelingen av mennesker etter folkegruppen de tilhører høyst reell. Skremmende mange i Ukraina ser ikke på russere som mennesker med livets rett. Skremmende mange mener befolkningen i øst bare må holdes under kontroll, deres makt og muligheter må begrenses. – De vil behandle oss som slaver, sa denne kvinnen fra Lugansk.

Det var jo interessant. Akkurat det samme sa en eldre kvinne på Maidan, da hun skulle forklare hvorfor hun var med og demonstrere. – Vi ville ikke bli behandlet som slaver. Det får meg til å tenke på den gamle vitsen om kommunisten som skulle forklare fordelen med det nye systemet: i det gamle, kapitalistiske systemet var det slik at den ene halvparten bare utnyttet den andre. Hos oss er det helt motsatt…

Jeg gikk hjem til det litt triste synet at festen hadde vært. De hadde ventet på meg. Moren hadde laget flere pizzaer, og mye annen mat. De hadde åpnet og drukket sjampanskoje, vin og øl. Det hadde vært en gjest, Sergej, arbeidskaren. Ellers var det bare Olia og moren og søsteren i Tais’ bursdagsselskap. Faren er for lengst ute av bildet.

Det er mange problemer, på alle nivå i Ukraina. Krigen i øst er den reneste galskap. Så mange som kriger på vegne av et folk de ikke har støtte hos, som ikke ønsker verken krigen eller dem. Kvinnen fra Lugansk virket ikke til å ha noen illusjoner om hvordan dette kom til å ende. Hun klaget heller aldri, og virket helt innstilt på å leve videre og gjøre det beste ut av det, samme hva som kom til å hende. Det samme gjorde barnet hennes, som løp rundt og lekte smilende og leende på lekeplassen, ute av stand til å skjønne hva det er for slags land de er i ferd med å vokse opp i.

En uhyggelig begivenhetsrik uke i Ukraina

La coscienza di Zeno, eller «Zenos bekjennelser», er en herlig roman av den italienske forfatteren Italo Svevo. Den kom ut i 1923, i Trieste, sjekket jeg nettopp opp. Der var en uventet parallell til dagens situasjon i Ukraina. Trieste var et av mange, mange områder det var rift om da europeiske grenser skulle tegnes på ny etter første verdenskrig. Plutselig var Trieste en brennende viktig by for italienerne, det var en by de måtte ha, og stemningen kan kanskje sammenlignes med den i Russland, nå som de har fått tilbake Krim, som de kaller det, og også andre, tidligere russiske områder, er i spill. Sentrum av Trieste var italiensk, mens omlandet bedre hørte til det nye landet som skulle bli Jugoslavia. Italienerne mente den gang at områder langt nedover øst-kysten av Adriaterhavet, langt inn i dagens Krotaia, var italiensk, og skulle være italiensk. Dette var så opplagt og viktig for dem, at de faktisk forlot fredsforhandlingene for en stund, da de ikke fikk helt gjennomslag for dette synet blant de andre nasjonene som forhandlet i Paris.

Det var imidlertid ikke dette ved Svevos roman jeg tenkte på, da jeg på ny fikk den i hodet mens jeg holdt på med mine sommerlige treningsøvelser i Hydropark i dag. Det er en meget artig setning, slik man finner i store romaner, der ikke bare karakterene er interessante og morsomme, handlingen spennende og skikkelig, men også språket er suverent og man finner klar, menneskelig visdom, formulert i helt enkle setninger.

Mennesket innrømmer aldri sine feil, andre enn sine aller største.

Slik er det jeg husker det formulert, i den norske oversettelsen jeg leste for mange år siden. Jeg lurer på om det ikke var faren til hovedpersonen, Zeno Cosini, som hadde investert, og med det gått dundrende fallitt. Det er Zeno selv som kommer med formuleringen. Den briljante innsikten er, at når mennesket gjør en feil, for eksempel i investeringer, så sitter det langt inne å innrømme denne feilen. I investeringer vil det si å ta tapet, og selge seg ut. Med det vil man også innrømme at man tok feil, investeringen var en tabbe. I stedet holder man på investeringen, og håper den skal gå opp med tiden, slik at man får rett til slutt. Man selger seg ikke ut, men investerer heller mer, for å tviholde på sin egen beslutning og håpet om at man har rett og vært smart hele tiden.

Parallellene gjelder veldig godt i gambling, der man aldri vil innrømme at man ikke greier å vinne, men fortsetter å spille til alt er tapt. Og man er nødt til å gjøre det. Slik er det mennesket ikke innrømmer sine feil, før de er blitt så store at man ikke har sjanse til å slippe unna lenger. Våre egne Terrakommuner har vel også vært utsatt for dette, der man ikke trakk seg ut når man så hvor det bar, men ventet til hundrevis av millioner kroner var tapt.

I Ukraina gjelder også dette, mener jeg. Russisk side, ukrainsk side og det internasjonale samfunn representert ved USA og EU, har fortsatt med å øke innsatsen og dermed risikoen nå siden den ukrainske krisen startet i november i fjor. Det er ingen som vil innrømme at her har vi valgt feil strategi, dette tjener verken egne eller andres interesser, vi hiver oss ut, som det heter i pokerspråket. Årsaken er selvfølgelig at man mener man har rett, både i egne ønsker legitimitet, og i strategien man har valgt for å oppnå den.

Foreløpig har kostnadene for alle parter vært gigantiske. Det er heller ingen parter som har noen enkel vei ut lenger. Det er allerede blitt et gigantisk nederlag å innrømme. Det er slike nederlag man ikke innrømmer, før det er ingen vei utenom, før det er et uomtvistelig faktum. Det er foruroligende, for det vil føre til at særlig Ukraina og Russland vil fortsette å tømme ressurser inn i sluket krisen er blitt, ressurser i form av økonomi og menneskeliv. USA og EU holder seg ennå med stort sett å tape prestisje, noe de gjør voldsomt, all den tyngde de har lagt inn i presset mot Russland. De kan ikke godt gi Russland innrømmelser, nå. Verdens ennå suverene stormakter kan ikke sette så mye inn i en konflikt, uten å vinne den.

Hele uken har vært forferdelig i Ukraina.  Jeg har skrevet mye om det på bloggen, og skal ikke ta det opp igjen. Det er bare å sjekke siste ukers poster. I helgen har kampene i øst tatt seg ytterligere opp, blitt enda mer intense. De ukrainske styresmaktene har satt inn en voldsom offensiv. Det går sivile liv tapt, men det er noe de har tatt med i betraktningen. De håper de har såpass med goodwill at de ikke vil miste den internasjonale støtten om det går noen uskyldige liv tapt. Uskyldige i Donetsk og Lugansk gjør ikke så vondt, som uskyldige i andre deler av Ukraina, eller verden.

Offensiven går også like i nærheten av krasjstedet til MH17, der internasjonale eksperter fremdeles ikke har tilgang. Men nå kan separatistene kanskje vanskelig lastes. Det ble tegnet våpenhvileavtale fredag, så internasjonale eksperter skulle slippe til, forhandlet frem mellom representanter for styresmaktene for Malaysia og opprørerne. Det er Ukraina som har brutt denne våpenhvilen. De satser alt på å få denne krigen avsluttet, få opprørerne knust.

Årsaken er nok kanskje at de ikke har råd til denne konflikten. Pengene renner ut, og Ukraina har ikke mange av dem. Nå om sommeren er folk i landet godt fornøyd. Strømmen er dyr, men man bruker ikke mye av den, og behovet for russisk gass er ikke så stort. Det fine været og varmen gir i seg selv god stemning. I høst og vinter vil alvoret komme. Da vil folk ikke klare å betale regningene sine. Det vil også Ukraina som land få store og umulige problemer med.

Derfor er det kanskje slik at det blir Ukraina som til slutt tvinges til å innrømme nederlaget. Det er de som vil gå tomme for ressurser først. Russland ser ikke ut til å bry seg om sanksjonene eller vestlig press, kanskje er det til og med slik at vestlig press gjør Russland sterkere. Det gjør i hvert fall Putin sterkere. På BBC sa de i dag at han har støtte fra 90 % av befolkningen, et helt uhørt høyt tall. Kanskje er det et tegn i tiden at en annen undersøkelse viser at kongressen i USA har tillit bare hos 7 % av sin befolkning.

Jeg tror ikke noe på disse sanksjonene. Jeg tror det som må skje i Ukraina er nødt til å skje uansett, og at det er bedre å gjøre det raskt og effektivt, enn gjennom langvarig pine. Jeg tror vestlig innblanding gjør vondt verre. Ukraina kan ikke holde på landet sitt som det er nå, med konstitusjonen som de har nå. De er nødt til å gi de østlige områdene innrømmelser. De kan ikke la dem bli styrt av oligarker utpekt av Kiev. De kan ikke hente ut store deler av ressursene som blir produsert der, uten å gi noe betydelig tilbake. De kan heller ikke ha Russland som fiende. Uansett så mye de to landene hater hverandre nå, så er de også avhengige av hverandre. Og særlig er Ukraina avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner. Og de har ingen annen energiforsyning.

Dette er kontroversielle meninger, slik som Russland oppfører seg. Det er de som bryter internasjonale avtaler, de som har snappet landområder fra fremmed land, de som holder liv i det væpnede opprøret i øst, og forsyner det med mannskap og våpen. Også her finnes det innvendinger til fordel for Russland, men det er tunge prinsipper som veier mot dem.

Noen av postene mine får fine kommentarer kanskje ikke alle får med seg, om de allerede har lest originalposten. Det gjelder særlig, fredagens post, om den ukrainske regjeringens oppløsning og faren for et sammenbrudd for hele landet. Der utfordrer en opplyst leser med argumenter om hvorfor Russland må fordømmes, og det må kraftige reaksjoner til for å stanse dem, mens jeg må forsvare mitt standpunkt om at tross Russlands oppførsel, vil kompromiss være det beste. Diskusjonen får frem litt av hva som står på spill i denne saken, og hvor viktig det er at valgene man gjør er skikkelig begrunnet. Krisen vil kunne definere forholdene i verden for årevis fremover. Det gjelder å finne en løsning som gjør verden til et best mulig sted å være.

Jeg anbefaler alle til å sjekke diskusjonen opp, den er i kommentarfeltet til posten fredag 25. juli. Diskusjonen er heller ikke over, som man ser, jeg kommer til å svare på kommentaren som nå står sist. Andre med meninger står også fritt til å slenge inn sin kommentar, og da helst saklig og begrunnet. Personkarakteristikker og beskyldninger er ikke det som skal til for å finne en vei ut av dette.

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Kamper i det ukrainske parlamentet og bomber i Donetsk

Det er helt forferdelige tider. Hatet tar overhånd. I forholdet mellom Ukraina og Russland, og mellom den vestlige verden og Russland, er det en avgrunn. Folk hater hverandre, det er intenst, og hatet blir fyrt opp av nasjonale politikere, nasjonale medier og av vanlige mennesker på sosiale medier. Det er veldig langt mellom dem som i tider som dette maner til å holde hodet kaldt. Jeg vil være en av dem.

For dette blir også jeg hatet, vet jeg. Dømt etter noen av kommentarene jeg får her, og som jeg antar å være uttrykk for fleres meninger. Tiden er ikke inne for å holde hodet kaldt, når Russland oppfører seg som de gjør, virker å være omkvedet og stemningen. Kanskje har de rett, de som tenker slik. Jeg mener imidlertid de også bør holde åpent for at kanskje har de feil, eller delvis feil. Derfor vil jeg fortsette å argumentere som jeg gjør. Er man i tvil, skal man helle til den siden som sier forsoning, som sier fred, som søker kompromiss. Er man ikke i tvil, bør man tenke over om man kanskje burde være det.

Jeg er fullt klar over at dette er retorikk. Men det er også uttrykk for min dype og oppriktige mening. Jeg vet godt at det ikke alltid er mulig å søke fred, at noen ganger må makt møtes med motmakt. Jeg tror imidlertid ikke på at det noen ganger er nødvendig å møte hat med sterkere hat.

Det gjelder ikke bare forholdet mellom Russland og Ukraina, som jeg følger tett, og kjenner rett i hjertet. Det er bare å ta runden i verden, begynne i Libya og gå østover. Det er bare deprimerende. Libya, Egypt, Gaza, Israel, Syria, Irak, Afganistan. Det er krig, krigshandlinger, overgrep. Og det er blitt et klart premiss at det er nødvendig å møte makt med mer makt, vold med sterkere vold, overgrep med nye og verre. Fienden skal beseires, knuses.

Slik er det også i Ukraina. Om Russland er det store monsteret mange nå forsøker å gjøre det til, så er det kanskje ingen vei utenom. Monstere og udyr hører ikke på argument. De kan bare elimineres, eller nøytraliseres. Dette har vært USAs argument mot alle deres fiender siden andre verdenskrig. Fienden blir umenneskeliggjort. Ukraina går lenger enn USA. Her er det hatsk, her er det ubehagelig.

Og så må vi skille mellom mediene, og vanlige mennesker ute i gatene. Fremdeles hører jeg ikke noe annet enn russisk. Folk er smilende og glade. Det er ikke til å tro at landet er i bitter konflikt med storebror i øst, at de er i dyp, dyp krise. I mediene og blant politikere er hatet inett.

I dag var det slåsskamp i parlamentet, Verkhovnij rad. Det ligger en halvtimes gange fra hvor vi bor, i den vakre Marinskij-parken. Der tok vi mange av bryllupsbildene våre. Vi har gode minner derfra. Men Olia tør ikke gå dit lenger, for det er sted det har vært kraftige og voldelige demonstrasjoner. Tilløpene til uro, er mange.

I dag gikk altså enda en gang uroen helt inn til nasjonalforsamlingen. Der politikken vedtas, demokratiet skal utøves. Denne nasjonalforsamlingen i Ukraina er for tiden vanvittig. Unnskyld uttrykket, jeg mener det er dekning for det. Folkeopprøret i februar endret sammensetningen av parlamentet, endret forholdet mellom blokkene. Det hadde vært nokså i balanse, med en viss, marginal overvekt for de østlige, russiskvennlige områdene. Nå er det blokken til Timosjenko og hennes Fedrelandsparti, sammen med høyreekstreme Svoboda, som har full, diktatorisk makt.

De utnytter den helt ut skammelig. President Porosjenko foreslo forleden å gi russisk spesiell status i de østlige regionene i landet. Han er dollarmilliardær med betydelige forretningsinteresser i Russland. I Ukraina er man derfor skeptisk til at han kanskje vil være for ivrig etter å slutte fred med det som er fienden. Forslaget om å gi russisk spesiell status ble bastant blokkert i parlamentet. Ukrainsk skal være det offisielle språket. Det går rett i trynet på den russisktalende, østlige delen. Selv her i Kiev føles det rart. Russisk er jo språket praktisk talt alle bruker. Men man ser det ikke skrevet, så godt som all tekst er på ukrainsk. Og russisk TV ser jeg ikke lenger. Tidligere var det det, som stod på her hos oss.

Slåsskampen i parlamentet kom etter et forslag om utvidet verneplikt. Først så det ut til å være for alle under 50, men i følge Kyiv post var det for alle under 60. Kampene i øst vil fortsette. Det trengs soldater. Forståelig nok er representantene fra områdene i øst, de som tidligere utgjorde blokken til avsatte Janukovitsj, de er ikke så glade i dette vedtaket. Det er mot deres område bombene og soldatene ble sendt. Nå var de ute av stand til å hindre det. Så det ble nevekamp. I en nasjonalforsamling.

Hva som også hendte, var at formann i parlamentet (speaker, på engelsk), Turtsjenov, den samme som var midlertidig president mellom Janukovitsj og Porosjenko, han jaget ut kommunistpartiet. De har også bred støtte i øst. I Ukraina blir det nå arbeidet for å forby partiet. Avisen Kyiv post, uttaler på lederplass at det ikke vil være riktig, fordi medlemmene bare vil danne et nytt parti med samme politikk, men et annet navn. Det er bedre å politiforfølge og arrestere medlemmene, mener de.

Så mye for demokratiet. På BBC var en kort filmsnutt som grep oss veldig, her nede. Det var en journalist som kjørte ut til åstedet for flykrasjet, da sjåføren fikk en telefon fra sin 13 årige, gråtende datter. Huset deres var blitt bombet.

Mens en samlet medieverden, og sosiale medier der hatet er skremmende, hamrer på separatistene og terroristene, som de kalles, og bombarderer Russland og Putin med hat og fordømmelse og ønske om alt vondt, så fortsetter ukrainske styresmakter krigen. Det får lite grann oppmerksomhet på BBC, de største og mest seriøse vestlige mediene rapporterer det i det minste, men det drukner i støyen. Hatet har overtatt. Hat gjør blind.

Det har allerede gått så langt at det er vanskelig å se noen vei ut. Det varslet vi allerede i januar. Og det har blitt verre og verre og verre, som vi også hele tiden har sagt. Det er sterke krefter som ikke ønsker noen fred i konflikten. De befinner seg på begge sider. Jeg tror – men jeg vet selvfølgelig ikke – at det er helt urealistisk at rebellene i øst legger ned våpnene. Putin uttalte også i dag, tross det voldsomme, internasjonale presset han er under, at han kommer til å fortsette å stå ved sine. For dette får han stor støtte av den russiske befolkningen. Både i Russland, og store deler av Ukraina.

Hos oss utløser dette ramaskrik. Vi kan ikke fatte og begripe hvordan Putin og russerne kan fortsette å støtte opprøret i øst. De er jo separatister og terrorister, og de skyter ned passasjerfly. Men mange av dem som skriker høyest, har ikke satt seg helt inn i situasjonen. Vi er også offer for den medieverden vi lever i. Der blir det ikke rapportert at ukrainske bombefly bomber landsbyer på jakt etter opprørere. At det er kamper og bomber i Donetsk. At en lekeplass for barn ble truffet, ett barn drept, to voksne, i det bombefallet. Mange av de som bor i området, er ikke så sikre som oss, hvem som er heltene, og hvem som er skurkene.

Putin er en mer sammensatt figur enn demoniseringen han blir utsatt for i vestlige medier. Han har politiske, mer enn ondskapsfulle mål. Han ønsker et sterkt Russland, og han er villig til å gå lenger enn vi i vest vil akseptere, for å oppnå det. Han er også villig til å ta kampen opp, når han møter motstand. Dette er livsprosjektet hans. Og han vil aldri, aldri gi seg. Han har også en uhyggelig samlet nasjon bak seg, som vil bli dypt skuffet, om han gjør det.

Derfor betyr nye sanksjoner lite annet enn at krigen øst i Ukraina vil fortsette. For det er en krig nå, vi bør kanskje unngå eufemismen med å kalle det «krigshandlinger» og kamper. Det er krig, med alle dens redsler som man kjenner dem. Også Røde kors i Genve kaller det nå en krig, med den hensikt å kalle nedskytingen av MH17 en krigsforbrytelse. Ordet fanger. Det blir kalt en krig, fordi det er en krig.

Jeg synes det er helt forferdelig. Det er vanskelig å leve med. Hatet på sosiale medier gjør det hele verre. Det er ikke bare politikerne, men også vanlige folk, som ønsker straff og hevn og som fyrer opp under den harske stemningen. Det er viktige valg som må tas. Det foregår en enorm maktkamp mellom USA og Russland, om hvem som er Sjefen i verden. Det ukrainske folket er offer for den. De har vært plaget av elendige og korrupte og kriminelle politikere så lenge landet har eksistert, og nå er de i tillegg arena for beinhard og skruppelløs geopolitikk. USA sier det ukrainske folket selv skal bestemme, men det gjelder bare den delen av folket som støtter dem. Ukraina er i krise, de er på vei nedenom og hjem. De kan bruke Russland som ytre fiende å skylde på, men problemene er nok mye større og dypere.

Jeg er forferdelig pessimistisk med hvordan dette vil gå. Det er uhyggelig vanskelig å se en vei ut, så lenge kravet er betingelsesløs kapitulasjon. Putin har allerede gått for langt, han vil aldri vinne verdens tillit tilbake, som han hadde den. Det er ikke så lett å se hva han har å tape på å fortsette.

For meg er dette ikke om å være for eller mot Putins politikk. Man kan veldig godt være mot. Bruk ikke våpen, unngå vold, det er et grunnleggende prinsipp å rette seg etter, der det er mulig. Send ikke våpen og mannskap inn i andre land, det er enda verre. Men i realpolitikken må av og til prinsippene vike. Hva man kan få til, er viktigere.

I Ukraina tror jeg ikke det nytter noen verdens ting med ytterligere sanksjoner, heller ikke om det følges av uttrykkelig hat og fordømmelserf ta en samlet vestlig verden. Det vil bare forlenge lidelsene i landet. Å bruke makt til å tvinge Putin tilbake, og å knuse opprøret voldelig, det vil kreve uhyggelig mye makt og risikere mye mer enn det kan vinne.

Alternativet er å gå til reelle forhandlinger. Det er ikke så umulig å løse denne krisen, som de jeg nevnte ovenfor, fra Libya og østover. Det er å erkjenne at Ukraina må være et nøytralt land. De skal ikke inn i NATO. Og områdene i øst må få sitt utstrakte selvstyre, slik de kjemper for. Også president Porosjenko kan gå inn for en slik løsning. Men han vil bli hindret av parlamentet, som ikke godtar annet enn full seier. Det er heller ikke noe påtrykk fra den vestlige verden, ledet av USA, for en slik løsning.

Derfor fortsetter kampene. Eller krigen, som det er. Og hatet øker og øker. Hvem vil ta initiativet for å bremse det?