Da krisen i Ukraina var mer intens og denne bloggen var mer politisk, skrev jeg en del om den tidligere georgiske presidenten, Mikhail Saakashvili. Den gang ble han sett på som en Vestens mann, mot korrupsjon, og for demokrati, og som en som skulle hjelpe Ukraina på sin vei mot å bli mindre russisk og mer europeisk. Jeg var sterkt kritisk til ham, som jeg var til det meste av det som foregikk i Ukraina, noe jeg også skrev om her på bloggen den gangen. Det var ikke så mange som skrev på den måten, da.
Nå, 4 år etter de første demonstrasjonene på Maidan, så er det få som snakker om Ukraina. Det som skjer der, får liten oppmerksomhet. Konflikten mellom Russland og Vesten – ledet av USA – har nå funnet seg andre arenaer, og mangelen på tillit har nådd nivåene fra den kalde krigens dager. Det gir helt god mening å si at vi er inne i en ny kald krig, mange av de gamle mekanismene er nå på plass, med gjensidig propaganda og dyrking av fiendebilder, mens en del andre ting er annerledes enn den gang.
At to av verdens stormakter ikke lenger er på god talefot med hverandre hadde vært en dyr pris å betale, om Ukraina hadde blitt et bedre land å leve i. Dessverre har vi bare betalt prisen, ikke fått levert varen. Ukraina har ikke blitt noe bedre, og det er heller ingen som later som lenger. Ukraina er i levestandard verre enn det var under Janukovitsj, den tidligere presidenten, og de har ikke fått bukt med korrupsjonen eller vanstyret de har lidd under siden Sovjetunionens oppløsing.
Ukraina har rett og slett maktet å få det verre. Etter 25 år med selvstyre og teknologisk utvikling. Og med startpunkt fra et notorisk ineffektivt og tungrodd sovjetisk system.
Mikhail Saakashvili tok makten i Georgia gjennom et kupp. Det ble fremstilt som en «fargerevolusjon», typisk for de tidligere sovjetrepublikkene. Felles for disse «revolusjonene» var at de skulle dra de tidligere sovjetrepublikkene i vestlig retning, og ut fra Russlands skygge og kontroll. Mikhail Saakashvili var Vestens og særlig USAs mann, tett opp til det republikanske partiet der. Han har tette kontakter til John McCain, har kalt opp en gate i hovedstaden etter George Bush, og har også vært buddy med Donald Trump, før denne ble president. Han startet en krig mot Russland, i håp om at han skulle få NATO-styrker trukket inn på sin side, og måtte spise slipset sitt på TV, da dette ikke gikk.
Siden ble han kastet fra makten i Georgia, og er der anklaget og etterlyst for korrupsjon. Det er et kjent trekk ved de tidligere sovjetrepublikkene. Om makten skifter, forsøker man alltid å få de gamle arrestert. Som man også arresterer (eller dreper) sine politiske rivaler og meningsmotstandere. Når det skjer i Russland, eller utført av «russiske sympatisører», så får det alltid stor oppmerksomhet i vestlige medier. Når det er «våre menn», de som liksom skal være «vestlige», så blir det fortiet. Det var således enorm oppmerksomhet over Janukovitsj, som arresterte Julia Timosjenko, men ganske stille om alle de nåværende president, Porosjenko, vil arrestere og arresterer.
Det er mot denne bakgrunnen sirkus Saakashvili må ses. Han er tidligere vant med å få Vestens støtte, og gå i mot regimer han kaller korrupte og kriminelle. Det lyktes ham i Georgia, men her i Ukraina er kritikken hans rettet mot en president som med stor brask og bram ble ført inn til makten med stor vestlig støtte. Porosjenko er Vestens prosjekt, ikke Russlands, og om Vesten allerede nå støtter at Porosjenko fjernes, så blir det veldig synlig hvor spektakulært Vesten med alle dets institusjoner her har feilet.
Så Saakashvili gjør alle de samme tingene, men når ikke frem til noen av de store vestlige mediene. Han blir nå filmet og fotografert av sine egne, og bildene av han og hans tilhengere blir lagt ut på sosiale medier, men det fremstår vel heller nettopp som et sirkus, enn som en politisk kamp å ta helt alvorlig. Saakashvili kom tidlig inn som en av president Porosjenkos mange rådgivere, og ble deretter satt inn som guvernør i det omstridte og russisk-vennlige Odessa. Der fikk han med amerikansk støtte og penger iverksatt noen høyprofilerte «reformer», men disse var nok mer synlige i mediene, enn i virkeligheten. Og de hadde ganske sikkert mer betydning der.
I alle fall mistet Saakashvili sin posisjon. Han kom på kant med Porosjenko, ble avsatt fra å være guvernør, og mistet også det ukrainske statsborgerskapet. Så Saakashvili er nå formelt statsløs.
Likevel reiste han altså inn i Ukraina nå tidligere i høst. Det var et iscenesatt sirkus, han krysset den polsk-ukrainske grensen, liksom båret frem av sine tilhengere. Den ukrainske statsmakten kunne ikke hindre ham. Ikke er jeg så sikker på om de egentlig prøvde.
Deretter møtte Saakashvili alltid levende Julia Timosjenko, hun har også ambisjoner på den storpolitiske arenaen, og hun spiller sine kort nøye. Så ble det stille om Saakashvili.
Inntil han i går plutselig ledet en demonstasjon a’la Maidan. Dette var mer sirkus enn sirkus, der han liksom maskert og med sekk over hodet, listet seg ut av hjemmet sitt, og over hustakene, alt på film, selvfølgelig, før han endte opp utenfor parlamentsbygningen. Der hadde han håndjern på høyre arm, og lar seg fotografere med dem på, mens han smilende viser V-tegnet i luften.
Alt er fritt tilgjengelig gjennom enkle søk på internett.
Det er ikke nødvendig å kommentere så mye mer. Saakashvili har støtte fra 1-2 prosent av den ukrainske befolkningen. Det er omtrent det samme som den russiske opposisjonspolitikeren Navalnyj har, men oppmerksomheten Navalnyj får for sine demonstrasjoner kan ikke sammenlignes med dem Saakashvili nå har fått. Porosjenko og den ukrainske statsmakten trenger ikke forsvare seg en gang. Det er ikke lenger noen som tar Saakashvili alvorlig. Og det er få som nå følger med på Ukraina.
Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.
Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.
Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.
Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden, den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.
Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.
Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.
Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.
Merk: Denne posten er noe endret etter at jeg blandet sammen saudiske kong Salman (bin Abdulaziz al Saud) og forsvarsministeren prins Mohammed Bin Salman al Saud, etter en kommentar som påpekte feilen.
*
Jeg tenkte først å skrive en post om min egen nyttårsfeiring og bursdag, den var jo riktig hyggelig, men tiden løp fra meg og begivenhetene har innhentet meg. Det tegner ikke til å bli noe godt, nytt år, 2016, og jeg må spandere en post på hva som har skjedd så langt, og som har gjort en vanskelig situasjon verre.
2. januar drepte Saudi Arabia den shiamuslimske religøse lederen Sheik Nimr al-Nimr. Han var en av 47 stykker som ble henrettet samme dag, beskyldt for terrorisme. Forbrytelsen hans går tilbake til den arabiske våren, der Nimr al-Nimr var en av dem som talte det saudiske kongedømmet i mot. Som opposisjonsleder stod han for og oppfordret til ikke-vold, det er en lang tekst om ham på Wikileaks, fra 2008, det er ingen måte Saudi Arabia og deres tilhengere kan argumentere for at dette drapet var legitimt. I så fall er det legitimt å drepe meningsmotstandere.
Saudi Arabia har gjort dette mange ganger før. Som regel har det foregått i det stille. Saudi Arabia er vår allierte som gjør seg best uten mediedekning. De slipper unna forbrytelser mange ganger verre enn det Russland blir boikottet for. De er i krig med sit naboland, Jemen, i et rent forsøk på å beholde sin innflytelse der. De er også storinnkjøpere av våpen, også fra USA, til tross for at det i følge internasjonal lov er forbudt å selge våpen til land som åpenbart skal bruke dem mot sivile. Forholdene for kvinner og homofile er på verdensbunnen, liberale verdier er ikke-eksisterende, og de har mistenkelige bånd til flere terrororganisasjoner over det meste av verden der det finnes muslimer. De er erkeeksempelet på vår vestlige dobbeltstandard, der det ikke er så farlig med hva du gjør, men hvem du er på lag med.
Drapet på Sheik Nimr al-Nimr brøt imidlertid noen regler, uskrevne. Det er enda et eksempel på det som det har blitt så altfor mye av de siste par årene, at de tingene man bare ikke gjør, er blitt noe man gjør likevel. Den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet på grensen til Syria er et prakteksempel. Den ukrainske sabotasjen av el-forsyningen til Krim er en annen. Det som før var utenkelig, er nå fakta.
Situasjonen i Midt-Østen er svært spent, der den ikke står i full fyr. Syria er ødelagt, og i en borgerkrig som borgerkriger ofte ender opp med å bli, full av ulike aktører, også internasjonale. Jemen er også i krig, men det er en krig verden bryr seg mindre om, merkelig nok. Derfra kommer det heller ingen flyktninger, uten at jeg ser noen verken eksperter eller andre kommentatorer stille spørsmål om hvorfor det. Krigsforbrytelsene i Jemen er legio, klasebomber, bombing av sivile mål, nå sist et sykehus for blinde barn, det foregår alt sammen uten den store internasjonale forargelsen andre konflikter blir fulgt av. I det utvidede Midt-Østen, med Nord-Afrika, er situasjonen knapt bedre, med Libya som arnested for terrororganisasjoner og regionale konflikter.
I mange av disse konfliktene er det de regionale stormaktene Saudi Arabia og Iran som står mot hverandre. Her hos oss er vi bombardert med hjernevask om at Iran er skurken, de er ondskapens arnested, det er herfra alt vondt kommer. De hadde riktignok en islamistisk revolusjon i 1979, og de har i sitt program å spre denne revolusjonen, men som shiamuslimer i en muslimsk verden av sunnier er det kanskje ikke helt realistisk, særlig når forholdet mellom persiske iranere og araberne veldig langt fra er det beste. Det var vel også de første par årene av revolusjonen forsøkene på spredning var mest reell, og det var alltid en diskusjon om spredningen skulle være voldelig, eller på det idemessige planet.
Kort sagt er det kanskje ikke helt dekning for alt vondt som blir sagt og gjort mot Iran. De er et stort og mektig land, med en svært stolt og lang kultur, men de er omgitt av fiender og folk som hater dem, og de har verdens største supermakt beint i mot seg. De fikk uventet og sikkert også uønsket hjelp av Bush-administrasjonen som fikk avsatt og drept Saddam Hussein i Irak, og erstattet ham med et shia-muslimsk styre. Men de er sterkt presset nå i Syria, der en broget allianse av stormakter i Vesten og i Midt-Østen ønsker å erstatte shiavennlige Assad med et sunnistyre. Også i Jemen er det Shiaene og sunniene som står mot hverandre, og dermed også en krig mellom Saudi Arabia og Iran, om hvem som skal ha kontrollen over det lutfattige, men strategisk viktige landet.
I konflikten mellom Saudi Arabia og Iran er Iran litt på vei opp, Saudi Arabia litt på vei ned. Iran fikk på plass en atomavtale med resten av verden i fjor, og skal få lettet på sanksjonene mot slutten av januar, om betingelsene er oppfylt, som de nå ser ut til å være. De vil dermed få delta aldri så lite grann i internasjonal handel igjen, få solgt litt olje og andre varer, lånt litt penger, bli en aktør på markedet. Saudi Arabia merker kjøret med en lav oljepris. De gikk så vidt jeg fikk med meg i fjor på sitt første år med budsjettunderskudd, og er ventet å få det igjen i år. De må ta av reservene, som de har mange av, men ikke ubegrenset. De har måttet stramme litt inn på de svært generøse subsidiene de gir folket sitt, og som gjør at kongefamilien kan beholde makten og gjøre ellers som de vil.
På Politico.com er det en godt skrevet artikkel om forholdet mellom Saudi Arabia og Iran, og at Saudi Arabia nok ikke er en ideell alliert, som Iran heller ikke er en perfekt fiende. Det florerer også med andre artikler om det åpenbare, at Saudi Arabia har litt for mange terrororganisasjoner på lønningslisten til at det blir helt bra å være på lag med dem, og at Iran ikke har gjort seg skyldig i så mange forbrytelser som isolasjonen av dem skulle tilsi. Jeg vet ikke om det er andre enn jeg som har merket at også tradisjonelle massemedier har begynt å trykke kritiske arikler om Saudi Arabia, uten at det er i nærheten av å nå russiske dimmensjoner, selvsagt, enda det går an å argumentere for at Saudi Arabia og deres støttespillere er en langt større trussel, enn Russland og Putin. Hadde det saudiske kongehuset blitt brukt i overskriftene som Putin blir det, så hadde kanskje verden sett annerledes ut.
Eksempel fra i dag: Overskrift i Aftenposten, «Putins neste trekk – Afghanistan, der vesten er i ferd med å trekke seg ut», eller noe i den duren der. Hva er Kong Salmans neste trekk, Aftenposten, er det Jemen, Syria – eller Afghanistan for ham også? Hvilke lover har Kong Salman underskrevet, henrettelser har han iverksatt, bombetokt satt i gang? Man kan vel også spørre Aftenposten og andre vestlige likesinnede om hva verre ugagn Russland kan finne på i Afghanistan, enn den vestlige verden har gjort siden de begynte å finansiere og utstyre Mujahedinen fra slutten av 1970-tallet som del av den kalde krigen mot Sovjetunionen.
I det saudiske kongehuset er det kamp og rivalisering etter at gamle kong Abdullah døde i fjor, og hans halvbror, kong Salman, overtok makten. Dere husker kanskje at en stor del av verdens ledere, inkludert vår kronprins, deltok i begravelsen til den avdøde kongen. Barack Obama avbrøt et sjeldent og gledelig besøk til India, der han talte blant annet om kvinners rettigheter, for å reise til begravelsen til den Saudiske kongen, i et land der kvinners rettigheter om mulig er enda dårligere stilt enn i India. Det var samme år som ingen vestlige statsledere deltok i minnemarkeringen i Moskva over andre verdenskrigs slutt, for øvrig. Det er ikke hva man gjør, men hvem man er på lag med, som avgjør posisjonen i verden.
Uansettt, Saudi Arabia er et lukket land, vel så lukket som andre land vi kritiserer for å være det, svært lite kommer ut av det som foregår. Det blir skrevet om en ung prins, 30 år gamle Mohammed Bin Salman al Saud, som nå er forsvarsminister, og som var den som satte i gang den militære intervensjonen i Jemen. Det blir spekulert i at han er den som trekker i trådene for Saudi Arabias nå mer aggressive utenrikspolitikk. Det kommer en tid da Saudi Arabia er under press. Konfliktene i regionen går ikke helt godt, statsfinansene er ikke så ubegrensede som de var, erkerivalen Iran beveger seg mot det gode selskap, i det hele tatt, Saudi Arabias posisjon er svekket, og det samme kan kongehusets posisjon i landet være. Kanske er det derfor de nå går til slikeekstreme skritt som de har gjort?
Drapet på Sheik Nimr al-Nimr er det siste i rekken. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at han vil provosere frem en reaksjon fra Iran, slik at atomavtalen med det internasjonale samfunn kan bli torpedert, sanksjonene mot landet kan bli opprettholdt, og deretter at krigene i Syria og Jemen kan fortsette, til situasjonen i de landene er mer slik som wahhabistene i Saudi Arabia håper på. Om Salafisme og Wahhabisme kan man lese på snl., selv om man kanskje må utenlands for å lese hva det virkelig betyr og hvorfor det kanskje er noe verdt å være bekymret for. Norsk tradisjon har en viss tradisjon for å nedtone det som er vondt og kritikkverdig i islam, som denne radbrekkingen av en lærebok om «spansk gullalder» under muslimsk styre i Middelalderen skulle indikere.
Reaksjonene har blitt som Saudi Arabia kunne vente. I Teheran satte demonstranter fyr på den saudiske ambassaden, ingen ble skadd, ambassaden stod tom, men det er likevel slik iranske styresmakter skal beskytte mot. Etter det har Saudi Arabia og flere allierte i gulfen og Nord-Afrika (!) brutt de diplomatiske forbindelsene med Iran, noen av dem også handelsforbindelser og flyforbindelser. Offisielle reaksjoner i den vestlige verden har som ventet vært milde. Henrettelsene har blitt kritisert, men ikke slik at Saudi Arabia har noe å frykte, det venter dem ingen konkrete reaksjoner. John Kerry skal ha forsøkt å megle, først uoffisielt, med telefonoppringinger til Teheran og Ryhad, så ble det offisielt og kjent at dette ble gjort, Russland har også tilbudt seg å megle. Den meglingen er mer troverdig, siden Russland ikke så tydelig har tatt parti i saken, og forsøker å holde seg på god fot med både Iran og Saudi Arabia – et diplomatisk kunststykke, skulle de lykkes i det.
I Midt-Østen var eskalering av konflikten mellom Iran og Saudi Arabia noe av det verste som kunne skje. Saudi Arabia fant en måte å gjøre det på. Om det var håpløst vanskelig å finne en fredelig løsning, what so ever, før, er det blitt mye verre nå.
Nyttårsaften skjedde det også en helt forferdelig hendelse i Europa, i Tyskland, selv om den ikke ble kjent før et par dager senere. Det skal dreie seg om hundrevis av menn som har antastet opp mot hundre kvinner, tysk politi har 90 konkrete anmeldelser, meldes det, i sentrum av Köln. Hører man nyheten på denne måten frykter man straks det skal dreie seg om innvandrere, og det gjør det også, av «arabisk» eller «nord-afrikansk» utseende. De skal ha tatt på pupper og rumper til tilfeldig forbipasserende kvinner, så de har fått skrubbsår på dem, en kvinne fikk plassert en nyttårsrakett i hetten på jakken sin. En mann fikk både sin 15årige datter og kjæreste antastet, uten at han kunne gjøre noe. Overgriperne var simpelthen for mange.
Lignende, i mindre omfang, skal ha skjedd i Hamburg og Stuttgart. Mindre omfang dreier seg likevel om flere titalls, slett ingen bagatell.
Om Europa hadde vanskelig for å håndtere flyktningekrisen før dette, er det vanskelig inntil det umulige å se hvordan de skal kunne gjøre det nå. Ordføreren i Köln, Henriette Reker, har klønete gått ut og oppfordret kvinner til å «holde seg på armlengdes avstand», og «passe seg», altså snublet inn i å gi ofrene skylden, og indikere at dette er noe vi må akseptere og leve med. Innvandringsmotstandere har selvfølgelig kastet seg på henne som ulver, på sosiale medier. Reker er den samme politikeren som måtte på sykehus i fjor etter å ha blitt knivstukket som følge av sin støtte til Tysklands liberale innvandringspolitikk.
Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, ble så vidt jeg husker kåret til årets person av Time magazine i fjor. Jeg er enig i at hun er en politiker og en statsleder av et format det ikke finnes maken til i vår tid. Hun har virkelig fått noen store kriser i fanget, hun har ridd unna Ukraina-krisen, den mest unødvendige av dem, hun fikk seg noen skrammer av den greske gjeldskrisen og Tysklands håndtering av den, men er nå kanskje i ferd med å knekke sammen under flyktningekrisen. Det går ikke at Europa tar i mot hundretusenvis av muslimske flyktninger, når prisen er terrorangrep, antasting av kvinner og nedstengning av hele byer for terrortrusselen. Det går ikke i lengden, om debatten ikke blir tatt av de siviliserte og moderate, vil den bli tatt av de ekstreme og ultranasjonale. De vil gjøre det med vold, som det allerede er flere eksempler på. Disse blir fordømt, men de blir ikke forstått. Det er ikke lenger noen god kontakt mellom den politiske og økonomiske eliten i samfunnet, og folket som føler seg truet.
Dette er en reell trussel for Europa som vi kjenner det, og demokratiet som vi kjenner det. Det er en trussel på en annen måte og en annen skala enn vi tidligere er kjent med, og det kommer i en tid der vi også på andre måter er svekket. Det europeiske demokrati- og fredsprosjektet står i fare for å mislykkes, tre år etter vi selvtilfreds tildelte det fredsprisen.
Ukraina er nå om dagen mest en trussel for seg selv. Det landet er ødelagt ettertrykkelig. For tre år siden gikk det an å leve der, tross vanstyre, fattigdom og korrupsjon, nå har det kommet en gallup som viser at landet er på vei mot slutten. Her er en omtale fra Newsweek, dere kan lese de dystre tallene selv. 17 % støtter nå president Porosjenko. Selv i de vestlige delene av landet har han lavere oppslutning enn Janukovitsj hadde, da han ble styrtet. Hele 79 % av landets befolkning rapporterer seg selv som fattige, opp fra 62 % i fjor. 17 % er fornøyd med sin levestandard, karakteristisk nok det samme tallet, som de som er fornøyd med Porosjenko. Landet har også en helt umulig oppgave. De skal liksom bekjempe en oligarkklan med full kontroll over landets medier, politikk og økonomi, samtidig som de skal tre ned «austerity» fra IMF over en altfor hardt prøvet befolkning. Lånene fra IMF forsvinner i korrupsjon, eller til den håpløse «Anti terror operasjonen» ATO mot en enda hardere prøvet befolkning i Donbass. Demokrati- og fredsprosjektet i Ukraina har endt i en spektakulær fiasko.
Kunne ikke NRK spilt av det klippet med Børge Brende der han sier at «Ukraina ønsker å gå inn på demokrati og ta opp kampen mot korrupsjon, og så kommer Russland og ødelegger», eller hvordan han nå formulerte det. Nå har Ukraina snart hatt ett år i fred fra Russland, Minsk2-avtalen var fra februar 2015, det Ukraina som var igjen kunne gått inn på alt det demokratiet de ønsket og bekjempet korrupsjon som bare juling, resultatet er lik nuller, eller kanskje man heller skulle si minus. Det står verre til nå, enn det gjorde da. Maidan-revolusjonen har gjort Ukraina verre, akkurat som vi sa, vi som ikke slengte oss inn i koret som støttet den.
Ukraina har fremdeles potensiale til å ende opp i en verdensomspennende konflikt, all den tid NATO nå har bestemt seg for at krisen i Ukraina representerer «en militær trussel fra Russland». Det er en trusselvurdering som gjør at en får lyst til å gi opp troen på den opplyst, demokratisk debatt. Russland er en trussel fordi vi truer dem. En væpnet konfrontasjon kan komme av at Høyre sektor eller andre ekstremister i Ukraina fremprovoserer en russisk reaksjon, og så kommer NATO inn litt etter litt, slik de de to siste årene de facto har vært i ferd med å gjøre. En slik konfrontasjon minner om den som Saudi Arabia nå fikk til mot Iran, eller som tyrkerne forsøkte mot Russland, ved å skyte ned flyet der. Ukraina har på ny stengt strømforsyningen til Krim, forresten, men gudskjelov er Putin en mer sindig mann enn han blir fremstilt som, Russland rister provokasjonene av seg, og forsøker å orientere seg i den nye verden.
Farlig som dette er blir vante kriser som at Kinas børs to av fire handledager har vært stengt på grunn av stort fall, og Europa og USA har startet børsåret med en nedgang man må tilbake til finanskriseåret 2008 for å finne maken til, det er sånt som knapt kvalifiserer til oppmerksomhet. Heller ikke at Nord Korea sprenger en atombombe så kraftig at det blir registrert jordskjelv i området, er nok til å forandre noe særlig. De er kriser som de pleide å være, som vi har greid å løse tidligere. Krisene som rir verden i dag er av en annen type og av en annen skala, og vestlige statsledere ser ut til å famle i blinde på feil sted i sine motvillige forsøk på å adressere dem og gjøre noe med dem. Debatten om dem adresserer heller ikke problemene som de er, men opererer i gamle mønstre av helter og skurker, forbrytere og ofre, der vi så veldig gjerne vil vise vår sympati med ofrene at det blir uakseptabelt å påpeke at også de kan ha feil. Vi har vært så hellig overbevist om våre egne, gode intensjoner, at vi har glemt at gode intensjoner ikke alltid leder til et godt resultat.
Det er på vei til å bli for sent å gjøre noe med det. Vi har fått et dårlig nytt år, om enn jeg så inderlig gjerne skulle ønsket det motsatte.
Det er mandag formiddag, omtrent en uke siden vi reiste hjem, og jeg håper å få fullført denne posten jeg begynte på før helgen. Jeg sitter med kaffekoppen på terrassen, Olia og barnet sover, og når jeg er ferdig med å skrive, skal jeg i gang med å rydde planker fra hagen. Så over til posten som den skal være
Tirsdag reiste vi hjem. Siden har vi vært opptatt med å passe barnet, også da jeg begynte på denne posten ble jeg ropt på, og måtte forlate arbeidet. Jeg har tid for meg selv når alle sover, tiden er over når barnet våkner. Vi har stort arbeid å gjøre på utsiden av huset, og vi har en hage som har stått uten vedlikehold i to måneder.
Mens jeg har hatt andre ting å gjøre har det vært kommentatorfest her på bloggen. Det virker som om noen tror at om de bare kan overbevise meg, vil saken bli løst. Mitt poeng er at det sitter atskillig dypere enn som så, og at sannheter og fakta kommentatorer og andre anser som innlysende her, er like selvsagte på andre siden, men med motsatt fortegn. Det nytter ikke å overbevise meg om at Russland har seg selv å takke for NATOs ekspansjon, og at de bare må finne seg i opprustningen vår, så lenge russerne aldri vil bli overbevist om noe sånt. De vil svare på det de anser som utfordringen vår – og dermed er eskalasjonen et faktum.
Russland vil heller ikke gi fra seg Krim eller trekke tilbake støtten til Donbass, uansett hva vi måtte mene om den. Det er et eksistensielt spørsmål for dem, – nei, det er det ikke, sier vi her. Og vi som forsøker å formidle dette russiske synet, blir møtt med beskyldninger om å være pro Putin, pro Stalin – eskalasjonen går raskt i beskyldningene også. Det vil gjøre fint lite fra eller til om sånne som meg skifter meningen eller tier stille, for russerne vil spørsmålet fremdeles være eksistensielt. Og de vil fremdeles ikke gi fra seg noe Krim, eller fortsette å støtte Donbass med det som er nødvendig, for at ikke Kiev med det nåværende regimet skal overta kontrollen.
Ingen kan selvfølgelig vite hvem som egentlig har rett. I kompliserte spørsmål trenger et ikke engang være noen som har rett, og noen som har feil, det er bare ulike syn. Men om vi har rett, vi som mener dette er et eksistensielt spørsmål for russerne, og at dette ikke er et område de kan tillate seg å tape på, så vil ingen konfrontasjon eller maktbruk mot dem få dem til å skifte mening, eller endre politikk. Sanksjonene rammet lommeboken. For russerne er dette viktigere enn lommeboken. USA og NATO er selvfølgelig helt overlegne når det gjelder militært, men full krig vil ha omkostninger som overhodet ikke vil stå i stil med hva man kan oppnå, så tvang og trusler ser ikke ut til å være noen mulighet.
Jeg hører altså til dem som mener vi må finne et kompromiss, selv om dette er et kompromiss som vil gjøre vondt for mange som har sitt moralske og etiske kompass i orden. Jeg mener også konfrontasjonslinjen gjør vondt verre for Ukraina. Jeg mener dette er åpenbart, Ukraina har ikke råd til å holde gående en konflikt med Russland, de økonomiske tallene et klare, og lar seg ikke endre av edle hensikter. Ukraina og Vesten må gjøre en realitetsorientering, konflikten med Russland kjører Ukraina i grøften, og den vestlige verden er ikke i nærheten av å yte landet den hjelpen det trenger for å komme opp av den igjen.
I løpet av uken kom meldingen om at Ukraina har fått forhandlet fem en gjeldsavtale med kreditorene. Her er juryen ennå ute om hvor god den er, det gjenstår å se, men tall som går igjen er at Ukraina har fått avskrevet 20 % av gjelden, og det kan se ut som det er snakk om $4 milliarder dollar. Dog, avtaler som dette er kompliserte, og det er lett å bli slått i hodet med tall, selv for en matematiker (grunnfag, eller årsstudium, som det heter nå, så å kalle meg selv en matematiker er spøkefullt) som jeg. Det er også snakk om lettelser i rentebetingelsene, pause i avbetalingene, forskjellige triks som kan brukes, for å få frem en avtale der alle blir noenlunde fornøyde, og også kreditorene kan si de ikke har gitt for mye, at de ikke har tapt penger.
Her må med at en av de viktigste kreditorene var det amerikanske pengefondet Franklin Stempelton (hvis jeg her skrev det riktig, jeg sjekker etterpå). De skal tjene penger, og ser på oppkjøpet av ukrainsk held som en investering. Det skal gi avkastning. Lederen der har sågar lagt ut en film på YouTube, om hvor smart denne investeringen er, og hvor godt han og fondet hans «kjenner forholdene» fordi de har reist til Kiev for å «se selv». Den videoen ser bra dum ut nå.
Når jeg og andre skriver at Ukraina har forhandlet frem en avtale med kreditorene, så er ikke det helt fullstendig riktig. Russland er en kredior, og de er ikke med på avtalen. De er ikke villige til å redusere sin andel av gjelden til Ukraina. Statsminister Jatseniuk har i kjent stil sagt at denne avtalen må Russland bare finne seg i, for de vil aldri få noen bedre. Han er tøff med sterke venner, Jatseniuk, som barnet som tøffer seg på lekeplassen fordi han har en storebror som kan komme til unnsetning. Mine tanker går også til Argentina, som aldri fikk denne sjansen til å tvinge en avtale på kreditorer som ikke ville godta den. Amerikanske rettssaker bestemte at kreditorer skulle behandles likt, og at – de stort sett amerikanske – pengefondene kunne kreve inn gjelden som opprinnelig avtalt.
Ukraina har selvfølgelig et poeng i at det er rart å betale gjeld til et land som har annektert betydelige landområder fra dem. Den særlig problematiske delen av gjelden til Russland er $3 milliarder Russland gav til Janukovitsj like før han ble styrtet. De ble gitt på en betingelse av at Russland kan kreve gjelden tilbakebetalt om Ukrainas samlede gjeld kommer over 60% av BNP, noe den har gjort for lenge siden. Ukraina og deres rådgivere strever med denne delen av gjelden, det er en juridisk og økonomisk nøtt for dem. Den betyr også at pengestøtte til Ukraina vil gå rett til Russland, under visse betingelser. Igjen er det ikke helt lett for utenforstående og ikke-eksperter å skjønne og å kjenne alle detaljer i avtalen.
Forskjellige økonomer og kommentatorer har vært raskt ute med å gi sine første vurderinger av avtalen. Svensken Anders Åslund er som ventet optimistisk, nærmest panegyrisk, i sin lovprisning av avtalen og den som forhandlet den frem. Åslund er en autoritet i emnet, forfatter av boken Ukraine – What want wrong and how to fix it, og professor i økonomi med de øst-europeiske økonomier som spesialfelt. Jeg har skaffet meg boken hans, der er han mer dempet og skikkelig, enn i artikkelen jeg lenket til. I den synes jeg han blir representativ for dem som mener problemer kan løses om man bare blir optimistisk nok.
Leonard Bersjedskij er en russisk økonomisk journalist bosatt i Berlin, og som skriver for Bloomberg view. Jeg har lenket til ham ofte. Han har innsidekjennskap til flere sider av konflikten, den russiske tenkemåten er han en del av, den tyske kjenner han fra der han bor, og den amerikanske i magasinet (om man kalle Bloomberg view et magasin) han jobber for. Han kaller avtalen uavgjort.
Både Åslund og Bersjedskij var tidlig ute med sine vurderinger. Det amerikanske tidsskriftet The Economist skriver etter å ha fått tenkt seg om, og de er ganske nedpå.
Sånn fikk denne bloggposten en ganske brå slutt. Diskusjonen fortsetter i kommentarfeltet.
La coscienza di Zeno, eller «Zenos bekjennelser», er en herlig roman av den italienske forfatteren Italo Svevo. Den kom ut i 1923, i Trieste, sjekket jeg nettopp opp. Der var en uventet parallell til dagens situasjon i Ukraina. Trieste var et av mange, mange områder det var rift om da europeiske grenser skulle tegnes på ny etter første verdenskrig. Plutselig var Trieste en brennende viktig by for italienerne, det var en by de måtte ha, og stemningen kan kanskje sammenlignes med den i Russland, nå som de har fått tilbake Krim, som de kaller det, og også andre, tidligere russiske områder, er i spill. Sentrum av Trieste var italiensk, mens omlandet bedre hørte til det nye landet som skulle bli Jugoslavia. Italienerne mente den gang at områder langt nedover øst-kysten av Adriaterhavet, langt inn i dagens Krotaia, var italiensk, og skulle være italiensk. Dette var så opplagt og viktig for dem, at de faktisk forlot fredsforhandlingene for en stund, da de ikke fikk helt gjennomslag for dette synet blant de andre nasjonene som forhandlet i Paris.
Det var imidlertid ikke dette ved Svevos roman jeg tenkte på, da jeg på ny fikk den i hodet mens jeg holdt på med mine sommerlige treningsøvelser i Hydropark i dag. Det er en meget artig setning, slik man finner i store romaner, der ikke bare karakterene er interessante og morsomme, handlingen spennende og skikkelig, men også språket er suverent og man finner klar, menneskelig visdom, formulert i helt enkle setninger.
Mennesket innrømmer aldri sine feil, andre enn sine aller største.
Slik er det jeg husker det formulert, i den norske oversettelsen jeg leste for mange år siden. Jeg lurer på om det ikke var faren til hovedpersonen, Zeno Cosini, som hadde investert, og med det gått dundrende fallitt. Det er Zeno selv som kommer med formuleringen. Den briljante innsikten er, at når mennesket gjør en feil, for eksempel i investeringer, så sitter det langt inne å innrømme denne feilen. I investeringer vil det si å ta tapet, og selge seg ut. Med det vil man også innrømme at man tok feil, investeringen var en tabbe. I stedet holder man på investeringen, og håper den skal gå opp med tiden, slik at man får rett til slutt. Man selger seg ikke ut, men investerer heller mer, for å tviholde på sin egen beslutning og håpet om at man har rett og vært smart hele tiden.
Parallellene gjelder veldig godt i gambling, der man aldri vil innrømme at man ikke greier å vinne, men fortsetter å spille til alt er tapt. Og man er nødt til å gjøre det. Slik er det mennesket ikke innrømmer sine feil, før de er blitt så store at man ikke har sjanse til å slippe unna lenger. Våre egne Terrakommuner har vel også vært utsatt for dette, der man ikke trakk seg ut når man så hvor det bar, men ventet til hundrevis av millioner kroner var tapt.
I Ukraina gjelder også dette, mener jeg. Russisk side, ukrainsk side og det internasjonale samfunn representert ved USA og EU, har fortsatt med å øke innsatsen og dermed risikoen nå siden den ukrainske krisen startet i november i fjor. Det er ingen som vil innrømme at her har vi valgt feil strategi, dette tjener verken egne eller andres interesser, vi hiver oss ut, som det heter i pokerspråket. Årsaken er selvfølgelig at man mener man har rett, både i egne ønsker legitimitet, og i strategien man har valgt for å oppnå den.
Foreløpig har kostnadene for alle parter vært gigantiske. Det er heller ingen parter som har noen enkel vei ut lenger. Det er allerede blitt et gigantisk nederlag å innrømme. Det er slike nederlag man ikke innrømmer, før det er ingen vei utenom, før det er et uomtvistelig faktum. Det er foruroligende, for det vil føre til at særlig Ukraina og Russland vil fortsette å tømme ressurser inn i sluket krisen er blitt, ressurser i form av økonomi og menneskeliv. USA og EU holder seg ennå med stort sett å tape prestisje, noe de gjør voldsomt, all den tyngde de har lagt inn i presset mot Russland. De kan ikke godt gi Russland innrømmelser, nå. Verdens ennå suverene stormakter kan ikke sette så mye inn i en konflikt, uten å vinne den.
Hele uken har vært forferdelig i Ukraina. Jeg har skrevet mye om det på bloggen, og skal ikke ta det opp igjen. Det er bare å sjekke siste ukers poster. I helgen har kampene i øst tatt seg ytterligere opp, blitt enda mer intense. De ukrainske styresmaktene har satt inn en voldsom offensiv. Det går sivile liv tapt, men det er noe de har tatt med i betraktningen. De håper de har såpass med goodwill at de ikke vil miste den internasjonale støtten om det går noen uskyldige liv tapt. Uskyldige i Donetsk og Lugansk gjør ikke så vondt, som uskyldige i andre deler av Ukraina, eller verden.
Offensiven går også like i nærheten av krasjstedet til MH17, der internasjonale eksperter fremdeles ikke har tilgang. Men nå kan separatistene kanskje vanskelig lastes. Det ble tegnet våpenhvileavtale fredag, så internasjonale eksperter skulle slippe til, forhandlet frem mellom representanter for styresmaktene for Malaysia og opprørerne. Det er Ukraina som har brutt denne våpenhvilen. De satser alt på å få denne krigen avsluttet, få opprørerne knust.
Årsaken er nok kanskje at de ikke har råd til denne konflikten. Pengene renner ut, og Ukraina har ikke mange av dem. Nå om sommeren er folk i landet godt fornøyd. Strømmen er dyr, men man bruker ikke mye av den, og behovet for russisk gass er ikke så stort. Det fine været og varmen gir i seg selv god stemning. I høst og vinter vil alvoret komme. Da vil folk ikke klare å betale regningene sine. Det vil også Ukraina som land få store og umulige problemer med.
Derfor er det kanskje slik at det blir Ukraina som til slutt tvinges til å innrømme nederlaget. Det er de som vil gå tomme for ressurser først. Russland ser ikke ut til å bry seg om sanksjonene eller vestlig press, kanskje er det til og med slik at vestlig press gjør Russland sterkere. Det gjør i hvert fall Putin sterkere. På BBC sa de i dag at han har støtte fra 90 % av befolkningen, et helt uhørt høyt tall. Kanskje er det et tegn i tiden at en annen undersøkelse viser at kongressen i USA har tillit bare hos 7 % av sin befolkning.
Jeg tror ikke noe på disse sanksjonene. Jeg tror det som må skje i Ukraina er nødt til å skje uansett, og at det er bedre å gjøre det raskt og effektivt, enn gjennom langvarig pine. Jeg tror vestlig innblanding gjør vondt verre. Ukraina kan ikke holde på landet sitt som det er nå, med konstitusjonen som de har nå. De er nødt til å gi de østlige områdene innrømmelser. De kan ikke la dem bli styrt av oligarker utpekt av Kiev. De kan ikke hente ut store deler av ressursene som blir produsert der, uten å gi noe betydelig tilbake. De kan heller ikke ha Russland som fiende. Uansett så mye de to landene hater hverandre nå, så er de også avhengige av hverandre. Og særlig er Ukraina avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner. Og de har ingen annen energiforsyning.
Dette er kontroversielle meninger, slik som Russland oppfører seg. Det er de som bryter internasjonale avtaler, de som har snappet landområder fra fremmed land, de som holder liv i det væpnede opprøret i øst, og forsyner det med mannskap og våpen. Også her finnes det innvendinger til fordel for Russland, men det er tunge prinsipper som veier mot dem.
Noen av postene mine får fine kommentarer kanskje ikke alle får med seg, om de allerede har lest originalposten. Det gjelder særlig, fredagens post, om den ukrainske regjeringens oppløsning og faren for et sammenbrudd for hele landet. Der utfordrer en opplyst leser med argumenter om hvorfor Russland må fordømmes, og det må kraftige reaksjoner til for å stanse dem, mens jeg må forsvare mitt standpunkt om at tross Russlands oppførsel, vil kompromiss være det beste. Diskusjonen får frem litt av hva som står på spill i denne saken, og hvor viktig det er at valgene man gjør er skikkelig begrunnet. Krisen vil kunne definere forholdene i verden for årevis fremover. Det gjelder å finne en løsning som gjør verden til et best mulig sted å være.
Jeg anbefaler alle til å sjekke diskusjonen opp, den er i kommentarfeltet til posten fredag 25. juli. Diskusjonen er heller ikke over, som man ser, jeg kommer til å svare på kommentaren som nå står sist. Andre med meninger står også fritt til å slenge inn sin kommentar, og da helst saklig og begrunnet. Personkarakteristikker og beskyldninger er ikke det som skal til for å finne en vei ut av dette.
Dagene går sin bedagelige gang her nede, for Olia og meg, og for Olias lille familie. Vi følger med på nyheter, i går meldte ukrainsk TV at hovedgaten Kresjtsjatik er «ryddet» etter de store demonstrasjonene der i desember til februar, men bildene viste ikke annet enn at opprevet brostein ble kjørt bort med bulldoser. Jeg fikk ikke stukket ned til gaten i dag, men da jeg var der i helgen var i alle fall teltene og barrikadene der, så helt ryddet er nok gaten ikke, om enn tingene ellers her i Kiev og i sentrum vender tilbake mot noe som kan kalles det normale.
Jeg lar meg irritere litt av at USA og EU kjører sånn på, her borte. Valutaen til ukrainerne er halvert siden jeg begynte å reise hit i 2007, da var kroner og hryvna omtrent likt, sist jeg sjekket var en hryvna verd under halvparten. Det tjener USA på, og det tjener EU på. Dollaren styrker seg, og euroen styrker seg. Også rubelen er sterkt svekket som følge av krisen, også det til stor glede for amerikanerne. Jeg sa til Olia i dag, halvt for spøk, og halvt for sant, at amerikanerne vil ha Russland tilbake til sånn det var på 90-tallet, da man kunne gi u-hjelp til dem. Pengene gitt i u-hjelp, er selvsagt på langt nær nok til å veie opp det amerikanerne tjener på sin dollardominans og på handel med land med svekkede økonomier. Dette er blant de mange ting som provoserer ved krisen som nå utspiller seg i Ukraina.
En av de som tjente gode penger i den ville russiske økonomien på 90-tallet var amerikaneren Bill Bowder. Han var den rikeste, utenlandske investoren i Russland. Med alle russere som ble rike på 90-tallet, så vet man at de ble det med kriminelle metoder og at de skulle vært straffet. I en så skitten økonomi som Russland var den gang, skal det godt gjøres å tjene seg rik rent. Jeg stoler ikke et øyeblikk på denne Bill Bowder, og skulle gjerne sett at et vestlig medium med litt ressurser, gikk ham litt etter i sømmene, og så hva han egentlig foretok seg, og hvordan han ble den rikeste utlending i Russland.
I dag er Bill Bowder en av dem som har ivret mest for tøffere sanksjoner mot Russland. Han har gjort det i flere år. Årsaken er den såkalte Magnitskij-saken, om jeg nå skrev det rett, om stjerneadvokaten som ble funnet død i fengselet, hjertesvikt, i følge russiske kilder, banket opp, torturert og drept, med hendene bak i håndjern, i følge amerikanske. Magnitskij var advokat for Bill Bowder, og forsøkte å vinne frem med et eller annet det er vanskelig å få full innsikt i. Antakelig kan det se ut som om Putin kom inn som president på begynnelsen av 2000-tallet, og gjorde slutt på moroa for vill vest-investorer som Bowder. Bowder har kjempet i mot et eller annet, så har han åpenbart tapt, og advokaten hans er død eller drept, og Bowder er meget bitter.
Dere kan sjekke opp twitterkontoen hans. Der kommer det frem, meget tydelig. Bill Bowder er en av dem amerikanske myndigheter forfører seg med, når de skal bestemme hvilke sanksjoner de skal iverksette og hvem de skal ramme. Men for Bill Bowder dreier det seg ikke om Ukraina. Han har mast om sanksjoner mot Russland i årevis. Det er ikke lett å forestille seg hva som skal til for at sanksjonene oppheves igjen, annet enn at Russland går i oppløsning, og ender som Libya, Irak – eller Ukraina.
Det er alvorlige saker. I dag melder BBC at nye 9 sivile er drept i Lugansk-regionen, etter et bombetok fra regjeringsstyrkene. Ukrainske myndigheter nekter for at det var dem, og hevder det var opprørsstyrkene, eller «separatistene», som de kaller dem. Ingen vet, og folk dør. Det er ikke lett å se for seg hvordan dette skal stoppe, så lenge ingen vil gå inn på noen ordentlige kompromiss, og USA og EU har havnet for tjukt i det til å kunne trekke seg unna nå. De skal liksom klare det bedre her, enn i Abkasia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikkene i Georgia. Der brukte Russland rå militærmakt, mens det internasjonale samfunnet satt og så på. Men krigen der varte bare noen dager. I Øst-Ukraina kan den dra ut i månedsvis. Jeg vet ikke om det alternativet er så mye bedre.
Men livet går nå sin gang, og stemningen er nå mer optimistisk her i Kiev enn den har vært på lenge når vi har vært her, om det skyldes sommeren eller andre ting. Jeg følger også nokså nøye med på VM i fotball, en begivenhet som ikke ser ut til å bry ukrainerne noe særlig. Når jeg setter meg på pub for å se kamp, er det sjelden flere gjester enn at de kan telles på fingrene på ene hånden. Utenfor vinduet går livet som normalt. Ingen stresser for å se kamp, ingen snakker om det, og Olia og hennes familie kan neppe nevne hvilke lag som spiller.
Dagsrytmen kommer imidlertid litt i utakt. Jeg bruker morgenen til å lese alt om gårsdagens matcher, så er det en kraftig frokost, mer lesning, og jeg har problemer med å komme meg ut før vi blir overfalt med lunsj. Overfalt er rette ordet. Mama Irina serverer virkelig mye mat, i dag til frokost var det paprikasj, en blanding av tomater, paprika og egg i en slags omelett, sikkert 10-12 egg i min porsjon, og helt på grensen av hva jeg kan klare, egentlig. Når det til lunsj så kommer kraftig suppe, som på norsk nok bedre skulle oversettes til lapskaus, tatt i betraktning all maten som er i den, og det på toppen av suppen er kyllingvinger, og brød til. Da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise.
Slaraffenlivet hjelper ikke på appetitten. Jeg må ut, ta min daglige, lange rusletur, og min runde i treningsapparatene i Katsjalka, Hydropark. I dag ville Olia bli hjemme, så hun var ikke med.
Og det var der, i Hydropark, jeg traff de to karene bloggposten egentlig skulle handle om. Det kan man kalle lang innledning. Dagens dose trening er 300 repetisjoner av forskjellige ting. I midten legger jeg inn en pause, som oftest for å bade, men denne gangen tenkte jeg også å sjekke inn til en liten hjørnekafe i Hydropark, og se opptak av USA-Belgia. Den sa rapportene skulle være bra, og jeg pleier ikke se nattkampene live. De begynner kl 2300 her i Ukraina, tiden pubene i nærheten stenger. Når kvartfinalene kommer, må jeg nok finne meg en pub i sentrum, selv om også kvartfinalene har de mest interessante kampene klokken 1900, som heldigvis åttendedelsfinalene hadde det.
Så var det altså de to karene. Jeg så dem stå der, i en livlig diskusjon. Jeg var i badebukse etter å ha badet, slik gjør man det her, kortbuksen og t-skjorten la jeg greit på bordet mitt, så gikk jeg og kjøpte øl. Jeg fotograferte meg selv, og gjorde meg klar til kamp, Belgia – USA, i opptak, uten lyd, i badebukse, i en utendørskafe som har like mye til felles med en kiosk, i Hydropark, Kiev. Så kom disse to karene og spurte meg om noe, om jeg hadde WiFi, var det visst, på mobilen, eller noe, om jeg hadde Internett. Det var åpenbart de diskuterte noe om VM. Så selv om jeg ikke hadde nett, kunne jeg meget sannsynlig svare på det de lurte på, jeg er svært oppdatert. Men de skjønte jeg var utlending, og gav straks opp at jeg kunne hjelpe dem med noe. De slo også over i gebrokkent engelsk, klart verre enn min russisk. De lurte på hvor jeg var fra, og ble virkelig ivrige da de forsto jeg var fra Norge. Det nyttet ikke at jeg gjentok at jeg godt forsto russisk, her skulle det gå i engelsk.
Og så gikk jeg med på det. Det er en erfaring. Jeg er turist, og vil gjerne snakke språket på stedet, og få praktisert russisken med andre enn Olia og hennes familie. Disse vil gjerne få praktisert sin engelsk, som de også sjelden har nytte av, så få turister som finnes på stedet. Det sa de gjentatte ganger til meg. Men ettersom engelsken ikke strakk til, ble det til russisk allikevel, etter en stund.
Ukrainerne og russerne er virkelig åpne og inviterende mennesker. Det er straks bort til bordet, ikke den kjølige distansen vi liker å ha. Fremdeles er det vel sjelden at to nordmenn ber en ukjent turist bort til bordet sitt, en kort samtale er greit, men inn i intimsonen går ikke. Russerne tenker ikke slik. Når kontakt først er opprettet, blir den gjerne full med en gang. Her hjalp det nok litt at særlig den ene hadde drukket litt. Eller kanskje man skulle omformulere med at den ene hadde drukket mye.
Uansett var det ikke bare den kjølige nordmannen i meg, som gjorde meg litt skeptisk, samtidig som jeg synes det er kjempekjekt å komme i snakk med folk. Jeg har trivdes godt med å bevege meg inkognito i det store Hydropark-området, at ingen vet hvem jeg er, og ingen kan begynne å lure på om jeg som nordmann har mer verdisaker enn andre, og om de kanskje er lettere å lure til seg. Det har sine fordeler å være ubemerket.
Men jeg gikk selvfølgelig bort. Og fikk meg en riktig hyggelig samtale. Han ene var sjømann, og hadde vært i nordmann, og skrøt veldig over hvor fint det var der. Det var denne som mente seg best i engelsk, og han rettet stadig på han andre, når også denne prøvde seg. Han håndhilste, og het Vladimir, denne sjømannen, og han tiltalte meg konsekvent med navn Eivind, etterpå, så han husket navnet. Den andre var litt mer tilbakeholden med personlig informasjon. Noe motvillig fikk han sagt han hadde vært tegner, og pleide å tegne portrett av mennesker på Krim, en typisk turistgeskjeft. Ellers hadde han vært ingeniør. Nå var han pensjonist.
Mye mer interessert enn å snakke om seg selv, var han i å snakke om norsk kultur, hva han visste om Norge (Han nevnte Hamsun og Munch, og Krasnaja komnata, det røde rommet – Strindberg), og særlig om russisk kultur og historie, der han hadde mange anbefalinger. Han kunne også fortelle om russisk historie, og gikk tilbake til Rurik, som hadde grunnlagt Russland her i Kiev, men så kom Romanov slekten, og der var det mye dårlig. Han var nok ikke helt stødig, for han mente Ivan den grusomme hørte til dem, men det vet jeg godt, at etter Ivan den grusomme drepte sin sønn, så hadde ikke den russiske tsaren lenger noen arvinger, og årene med trøbbel (Smutnye vremeni) fulgte. I 1607 kom den første Romanov, det årstallet mener jeg å ha i hodet.
Han var imidlertid ikke særlig interessert i det, og ville heller fortelle videre. At vårt bekjentskap hadde begynt med at han insisterte på at kvartfinalene i VM skulle spilles samtidig, enda både jeg og Vladmir sjømann visste at det skulle de ikke, det er klokken 1900 og 2300, ukrainsk tid, det visste vi. Ingenøren mente begge begynte klokken 2100. Tross det, er det underholdende å snakke. Han lurte på om jeg hadde vært i Leningrad, og sa Lenin var et geni. Om det siste visste jeg ikke om han spøkte, mente alvor, eller testet meg. Så jeg svarte at Lenin var en meget spesiell person.
Slik fløt samtalen av gårde. De syntes det var meget morsomt med informasjonen fra Norge, at vi hadde så få revolusjoner, for eksempel, – vi har ingen, sa jeg, og man skal presse på litt for å få det til å bli uriktig. Heller ikke har vi tradisjon for at folk tar til gatene og demonstrerer, og det blir voldelig. Vi ble angrepet av Hitler-Tyskland, det lurte vi på, men de 10 000 vi mistet, det var lite, syntes de. Og det er jo ikke urimelig, tatt i betraktning at dette var tallet på daglige døde i kampen om Stalingrad. For oss er 10 000 helt fryktelig, sa jeg, og da lo de godt. Det vil si, det var ingeniøren som lo. Vladimir sjømann var på dette tidspunkt for å kjøpe seg mat.
De lurte også på hvorfor våre politikere ikke stjeler fra budsjettet. Det spurte de om med et smil og en latter. De har det fælt, ukrainerne, men de er i stand til å le av det, og ha galgenhumor. Jeg våget ikke å pense samtalen inn på dagens situasjon, og høre hva de mente om det som skjer nå. Det holdt med noen små hint, at Norge og Sverige er som Russland og Ukraina, eller, ikke helt, vi kriger ikke og krangler med hverandre hele tiden, sånn som dere. Også det lo de av. Jeg vil gjette på at de begge to er i mot hele bunten, at de ikke har tillit til noen av sine egne politikere, og at de har sin helt egen oppfatning av hva som egentlig nå foregår i landet, og i forholdet mellom Russland og Ukraina. Ingeniøren ville for eksempel fortelle litt om Lenin, og hans bror, Aleksander, som ble drept, og med det gjorde Lenin revolusjonær. Det visste jeg, men hva han videre kunne fortelle, visste jeg ikke, og forstod heller ikke så mye av. Det virket imidlertid rimelig utspekulert, rimelig fantastisk. Og sånn er det med russerne, og med Ukrainerne. De foretrekker gjerne den mest spektakulære versjonen, de elsker rykter og konspirasjoner, og forklaringer som gir sjokk og a-ha! De elsker også å være skråsikre, og ikke bøye seg for fornuft og argument. Ingeniøren er sikkert fortsatt irritert over kvarfinalene som skal spilles samtidig, selv om han nok kanskje ikke kommer til å se på dem. Som de fleste ukrainere er han vel bare sånn passe interessert.
Jeg har i alle fall fått to nye venner. Vi hilste med «poka», vi sees igjen. Jeg fikk også hilse på konen til Vladimir sjømann, hun het Olga (om enn hun ble presentert som Helga, men den gjennomskuet jeg), som min. Jeg er jo i Hydropark så godt som hver dag. Og er de der også, er sjansene gode for å dumpe oppi hverandre, enda Kiev er en stor by med mange folk. Da jeg sa Norge hadde fem millioner innbyggere, lo de godt. Som de lo av det meste jeg sa, og hvordan vi har det hos oss. – Det er veldig vakkert der, sa Vladimir sjømann, som hadde vært der, på tokt, i nord. – Det er vakre fjorder, sa han på engelsk, – forstår du fjord? spurte han ingeniøren, som han stadig følte han måtte hjelpe med engelsken.
Enda så mye tekst jeg har skrevet om det skjer i Ukraina, med fyldige poster nesten hver dag, så er det også en god del som jeg ikke får med. En av tingene som gjorde inntrykk på meg da jeg var der nede nå nettopp, var at mama Irina – Olias mor – plutselig begynte å snakke ukrainsk til lille Tais, vår lille niese. Det hørtes helt rart ut, plutselig der på kjøkkenet, et språk jeg ikke forstod noen ting av. Barnet forstod det, men svarte på russisk. Er det det at mor til Olia nå har blitt ukrainsk nasjonalist, eller patriot, som er årsaken? Det kan det umulig være, mama Irina er noe nær apolitisk, og vil helst ikke ta stilling eller ha noen ting med disse tingene å gjøre. Hun vil bare leve, som hun sier. Men nå er hun redd. Det er en ekte frykt, skapt av propaganda fra begge sider, og handlinger som har fulgt opp propagandaen og noen ganger vært verre enn den. Hun er redd for russerne, og hun er redd for ukrainerne. Hun sier hun svarer på det språket hun blir tilsnakket, nå for tiden, og vil helst gjøre minst mulig av seg. Nå er hun redd barnebarnet kan få problemer, om hun ikke snakker ukrainsk flytende.
Hva er det for et land? Når man ikke lenger kan snakke sitt eget morsmål og hjertespråk til sine egne barn og barnebarn? Det skulle være en helt grunnleggende rettighet, ikke engang en rettighet, men en selvfølge. Nå er det sikkert mange som fremdeles vil hevde at det aldri har vært noe problem å snakke verken russisk eller ukrainsk i Ukraina, man kan snakke begge deler som man vil, og bli forstått og ha det bra. Det er riktig at sånn har det vært. Men forsøk å forklare mama Irina at hun ikke har noen ting å frykte, og jeg vil love dere at dere har ingen sjanse til å lykkes.
Jeg tror mama Irina er representativ for folket. Det er sånne som henne som representerer det store flertallet, i hvert fall blant dem som er så gamle at de har barn og barnebarn. De som har levd gjennom sovjettiden, med Brezjnev og stagnasjon, Gorbatsjov og perestroika, oppløsingen av Sovjetunionen og det harde og kaotiske 90-tallet, de verste årene av de alle, og som har sett håpløse og skurkeaktige presidenter som Kravtsjuk og Kutsjma, og deretter oransjerevolusjon, og hvordan den også mislyktes, og Janukovitsj kom til makten igjen, og nå altså ble styrtet i enda en revolusjon, og de som kom til makten med oransjerevolusjonen – og feilet da – er tilbake med makten igjen. Hun har vært mot alt hele tiden, kanskje med unntak av Brezjnev-tiden, da gikk det jo an å leve, og de første årene med Gorbatsjov, før Perestroika hadde fått ødelagt alt. Perestroika er et negativt ladet ord, der borte. Vi bruker det jo utelukkende positivt. Vi har ingen forståelse, ingen følelse, for hvordan folk lever og har det der borte. Vi har det jo bra her hos oss, og tenker det hadde vært fint om alle hadde det sånn. Og så klapper vi og heier når tvilsomme land beveger seg i retning av det som ser ut til å være demokrati.
Men det er bare å ta en titt, mine damer og herrer, på hvordan det har gått med disse landene som har innført disse demokratiene, etter vestlig målestokk, uten å ta hensyn til landets indre forhold, landets historie, landets kultur. Jeg tror man skal ha problemer med å finne et eneste land som har lykkes. Utfordre meg gjerne i kommentarfeltet, hvis dere har noen forslag. Dere finner dem neppe i Afrika. Det går mot valg i Sør Afrika, der det var så positivt, da svarte mennesker endelig kom til makten i apartheid-staten, men der presidentkandidaten, Jacob Zuma, er så tvilsom og korrupt og maktglad at han matcher det meste av det han skulle overta for. I Zimbabwe var Robert Mugabe tidligere, på 80-tallet, den store helten, den svarte lederen som utfordret de hvite. Nå spøker til og med ukrainere – altså lenge før krisen, det er alltid en vinner når Olia treffer folk fra hjemlandet – vi er det nest verste i landet i verden, foran Zimbabwe, hahaha!
Den arabiske våren varte vel ikke engang over sommeren. Og legg merke til, folkens, hvor giddeløse våre vestlige medier er til å beskrive situasjonen, nå som den har roet seg. Vi bryr oss jo ikke lenger om hva som skjer. Egypt dømmer hundrevis av mennesker kollektivt til døden, to ganger etter hverandre, til og med, og så rapporterer mediene at nåvel, den ene kollektive er redusert fra noe med fem hundre, til trettisju. Som om det etter noen som helst rettsstatsprinsipper skulle være mulig å dømme 37 stykker i samme dom, og attpåtil til den alvorligste straffen av dem alle, til dødsstraff. Det er dette jeg frykter vil skje i Ukraina også. Når intensiteten i krisen har roet seg, så vil vestlige medier reise hjem igjen, og de tidligere kriminelle som styrte landet, vil komme frem igjen, og gjøre som før
Det midlertidige regime i Kiev tåler jo ikke medienes voldsomme søkelys. Det er så mye av de gjør, som blir avslørt. De får ikke den kritikken de fortjener, for vi i vest hater Russland mer. Det er vår gamle fiende, og Russland er jo en mye større trussel enn Ukraina er. Ukraina kan aldri lage noe trøbbel utenfor seg selv, uansett hvor håpløse, stormaktsgale og kriminelle statsledelse der er. Russland er en stormakt. Det er skremmende for oss, når de begynner å oppføre seg som en.
Derfor oppmuntrer vi oss til å tro at det virkelig kan bli noe demokrati ut av revolusjonsbevegelsen fra Maidan. Mange som tidligere ikke var i stand til å si fem sammenhengende setninger om landet, som overhodet ikke kjenner landet og forholdene der, uttaler seg nå med stor sikkerhet om at det ikke er noe problem med høyreekstremisme der, at det er russerne som er onde og vil ødelegge landet, at ukrainere ønsker demokrati, og fortjener å få det, at ondsinnet russisk propaganda gjør at noen i Ukraina ikke tror på det, og derfor støtter Russland, helt galt, helt galt. Ikke engang når 40 demonstranter mot regimet i Kiev, mot det som har kommet ut av denne revolusjonsbevegelsen, mer mot det som skjer, enn for Russland, blir brent inne, mens ultranasjonalistiske ukrainere står og synger nasjonalsangen og kommer med heiarop utenfor, ikke engang da kan vi gå med på at russere i Ukraina kanskje har noe å frykte.
Det er virkelig, virkelig deprimerende. Det skulle bli en liten post, med litt ekstra informasjon, men ordene spruter ut til en lang post enda en gang. Det engasjerer meg så enormt, disse tingene her. Jeg snakket med min kone på Skype i dag, hun er jo igjen i Kiev enda et par dager, og holder på å reparere datsjaen vår, sammen med arbeidskaren Rustam. I dag sa hun at hun så tre menn i militærklær da hun reiste hjem igjen, og det skremte henne så mye at hun avlyste arbeidet for i morgen. Hun tør ikke. Jeg vil si frykten er irrasjonell, det er ikke farlig i området rundt Kiev, ennå. Men frykten er irrasjonell, og det som skjer også irrasjonelt, det er irrasjonelle og ustyrlige krefter som er i ferd med å ta kontroll over begivenhetene.
Regimet i Kiev har i alle fall ingen kontroll, det er åpenbart, de snakker bare i store, tunge og provoserende uttalelser, som om det går an å løse problemene med russiskfiendtlig kritikk. Regimet i Moskva har heller ikke kontroll, hvis noen skulle tro det, det er ufattelig overfladisk å tro. De har kontroll over sine egne spesialstyrker, og sine egne soldater, men de har slett ikke kontroll over alle galningene som løper rundt med hjemmelagde bomber og avanserte maskingevær. USA og EU har heller ikke virkemidler til å få dette under kontroll. De har disse sanksjonene de truer med. Men sanksjoner vil ikke få de anti-ukrainske – som kanskje er det beste navnet på disse opprørerne – i Odessa til å tilgi at ukrainere sang nasjonalsangen mens deres brødre døde i flammer. Den er stygg.
BBC er det vestlige mediet jeg mener dekker krisen best. Og det er klart, vestlige medier dekker bedre enn russiske, og bedre enn ukrainske. Russiske og ukrainske medier er fine for å se hvordan de ulike sidene tenker, siden mediene i begge disse landene er så tett på statsmakten. Russiske medier slår også ganske tungt tilbake mot propagandaen mot dem, og gjør et stort nummer av hendelser som blir oversatt andre steder. Men det er BBC som er ordentlig, som har journalister på stedet, som lager skikkelige reportasjer, som stiller skikkelige spørsmål, og som ikke ser ut til å forsøke å tjene en sak, men heller finne ut hva som foregår.
I dag sa BBCs reporter øst i Ukraina at han var i Jugoslavia før krigene og oppsplittingen av landet begynte der. Stemningen i Ukraina minner veldig om sånn det var den gangen. Jeg forsøkte i dag å huske om det var titusenvis eller hundretusenvis av mennesker som døde i disse krigene på 90-tallet? Jeg heller mot det siste, det var jo flere registrerte folkemord, og kraftig bombing i årevis. Det er ikke engang 20 år siden, men det er likevel akkurat som denne krigen ikke har skjedd. Vi snakker om den verste krisen i Europa siden den kalde krigen. Vår egen Steinfeldt, bajasen, sa man måtte helt tilbake til Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, for å finne noe verre, minst.
Det skal mye til før krisen i Ukraina kommer opp i lignende dødstall som i Jugoslavia. Foreløpig teller vi i hundre, men det er akkurat nå, mens jeg skriver dette, ingenting som tyder på at det vil stoppe før vi begynner å telle i tusen. Og da er vi der da menneskeliv ikke teller så mye, noen titalls fra eller til blir komma i regnskapet, det som tidligere var sjokk, blir en vane.
Regimet i Kiev satser nå alt på å slå ned oppstanden i øst med tanks og militærmakt. De er livredde for at folkeavstemningen i opprørsregionene skal gå sin gang på søndag, den 11’te mai. Og de har antagelig støtte i vest for dette, i hvert fall fra USA, som har vært ganske tett på, med hyppige statsbesøk i det siste, også fra etterretningen. De gambler på at trusselen om kraftige sanksjoner – som USA stadig gjentar – skal skremme russerne fra sin invasjon, som de truer med.
Det er jo ganske vanvittig. Selv om militæroperasjonene skulle lykkes, og oppstanden bli slått ned, så er det vel ingen som med sin fornuft i behold vil tro at det vil gå an å få til et samlet land Ukraina, sånn helt uten videre etterpå? Det er laget sår som stikker veldig, veldig dypt, det er et innett hat mot regimet i Kiev, men også mot ukrainere, helt annerledes enn sånn det var før, fra et skremmende stort antall russiskvennlige ukrainere. Og det samme hatet går motsatt vei, fra nasjonalistiske og ultranasjonalistiske ukrainere, mot russere. Det er ikke til å underslå. Det er så altfor tydelig.
Og det vil gjøre det svært vanskelig å leve for ukrainere og russiske ukrainere og ukrainske russere og alle dem som ikke er helt sikre på hva de er, for de har jo slekt både her og der, og de har jo heller aldri vært så opptatt av det, hva er forskjellen, som hele min kones slekt hele tiden har sagt. Nå er det plutselig – og helt forbannet – blitt en enorm forskjell, så stor at det rett og slett er blitt farlig å være det ene eller andre, når hatet har fått bygget seg opp, og galninger vil gi det utløp.
Derfor hørte jeg mama Irina snakke ukriansk for første gang de fem årene jeg har kjent henne. Det var for at hun ikke ville gi lille Tais, på fire og et halvt år, problemer fordi hun ikke er feilfri i ukrainsk. Det griper rett inn i dagliglivet til vanlige folk, som aldri har bedt om noe av det som skjer, som bare ønsker å leve. Det er ikke sikkert at det blir en selvfølge fremover, i Ukraina.
– Russland har skylden, sier Kiev. Det samme sier USA, og truer med sanksjoner, mens EU prøver å være med i koret, uten helt å være samstemt med alle sine medlemmer. NATO, derimot, er villig med mot sin gamle fiende, plutselig er militærorganisasjonen NATO liksom blitt viktig igjen, og kan håpe på mer penger. Russland har skylden, sier vi alle. Som om det hjelper. Det er jo ikke engang sikkert det er helt sant. Det er også andre som måtte trådt frem, om det var rettferdighet i verden, og skyld ble riktig fordelt. Vi i Vest er ikke noe unntak her, med vår hodeløse iver etter å få inn demokratier i land som overhodet ikke har forutsetninger for det, og som vi straks slutter å bry oss om så snart forsøket enda en gang enda en gang endte i katastrofe.
Jeg har aldri følt så sterkt for disse tingene før. For jeg har aldri før hatt mine egne folk der.
Det er kanskje noe passende i at det i dag er blitt kaldere i Kiev. Jeg gikk som vanlig ut i kortbukse, her har jo vært god norsk sommervarme dette oppholdet, men nå var det kjølig, kaldt. Siste dag i Kiev trosset jeg Olias klare beskjed om å la være, og gikk ned til sentrum av Kiev, til demonstrantene på Maidan. Det skulle bli en deprimerende opplevelse.
De andre dagene har jeg fått liten tid for meg selv her nede. Jeg har stort sett vært med Olia, og ordnet med datsjaen. Den ene dagen jeg hadde, kom jeg sent i gang, og rakk ikke mer enn Hydropark. Også i dag kom jeg sent i gang, det er dette med måltidene, de slår en ut et par timer. Og når man har kommet seg etter frokosten, er det lunsj.
Men jeg kom meg altså ut, på ettermiddagen, i et kaldt Ukraina, og kledd i kortbukse. I tankene var alt det forferdelige som har skjedd denne helgen. Særlig dødsfallene i Odessa, som gikk slik inn på meg. Disse dødsfallene der skremte meg nesten mer enn de på Maidan. Der var det mest sjokket, og det uvirkelige. Her var det også sjokk, og uvirkelig. Den fredelige byen Odessa, jeg var der i 2007. Det er der panserkrysseren Potemkin er spilt inn, det vil si de berømte trappescenene med en av filmhistoriens første kryssklippinger, av vakter som skyter og folk som løper vettskremt og faller, og en barnevogn som triller, stor effekt. Jeg gikk selv i de trappene.
Nå er et 40 talls mennesker drept, der. Brent inne. Det er som vanlig informasjonskaos. Russiske medier er klare på at det er høyreekstremister som står bak, Høyre sektor og ultranasjonalistiske fotballfans. De tente på bygningen, og stod og ropte og lo da pro russiske demonstranter brant inne, eller døde i fallet da de hoppet ut fra høye etasjer. De har film som underbygger påstandene, angivelig også av høyreekstreme ukrainere som tvinger de som har overlevd å hoppe fra bygningen, til å krype på knærne i skam mellom dem, for så å bli banket opp. Det er ikke småtterier.
Vestlige medier er litt mer forbeholdene. De skriver gjerne det er uklart hvordan brannen startet, og lar det i det hele tatt være litt uklart hva som skjedde, og hvordan det kom til denne tragedien. Ukrainske medier kan få seg til å skrive at brannen var forårsaket av de pro russiske separatistene, og at de som døde for en stor del var russere eller folk fra den moldvoske utbryterrepublikkem Transdenistria.
Parallellene til dødsfallene på Maidan er åpenbare. Der er det russiske medier som spekulerer i hvem som stod bak skytingen og drapene, mens de ukrainske er veldig klare på at det var styrkene til Janukovitsj som skjøt på fredelige demonstranter. Jeg skriver ikke dette for å provosere de som ser på de døde fra Maidan som sanne helter, mens de som døde i Odessa var delvis skyld i det selv, siden de demonstrerte for Russland og selv brukte våpen, og det var ikke i kamp mot statsmakten, men mot andre demonstranter. Det er en vesensforskjell. Men det er også noe ved disse drapene i Odessa som minner om slakt, slik jeg opprørt skrev første gang jeg rapporterte om dette, og for de som sympatiserer med de dødes sak, er de døde i Odessa vel så verdt å minnes som martyrer, som de døde på Maidan.
I anstendighetens navn på med at det midlertidige regimet i Kiev har erklært to sørgedager til minne om ofrene. Men det virker nok litt halvhjertet, jeg så i hvert fall ingen spor av noen sørgedag i Kiev i dag. Ut fra det jeg så på Maidan, vil jeg heller si tvert i mot.
Det er i dag en uke til 11 mai. Det er dagen folkeavstemningene i de to selverklærte utbryterrupblikkene, Donetsk og Lugansk, er annonsert. Folkeavstemningene skal liksom bestemme hvilken status de to nåværende oblastene i Ukraina skal ha i fremtiden. Folkeavstemningene vil ikke bli godkjent, verken av Ukraina selv, eller av det internasjonale samfunn. Det vil naturligvis heller ikke utfallet av dem. Men det hjelper lite om Ukraina og EU og Nato underkjenner resultatet, om Russland sørger for at det de facto blir oppfylt. Det ligger i kortene at det kommer Russland å gjøre. Folkeavstemningen vil få betydning.
Så hva gjør Ukraina for å holde landet samlet? De har så langt forsøkt å slå ned oppstanden med vold, noe som hittil ikke har gått særlig bra. Det er også vanskelig å se hvordan dette skal gå bra, når styrkene fra Kiev ikke er velkomne i områdene de skal forsvare, og opprørsstyrkene temmelig sikkert er forsynt med våpen fra Russland, og dessuten har befolkningens støtte. Jeg er klar over at befolkningen er delt, og at de i øst som støtter Ukraina må ligge lavt, men det kan heller ikke være tvil om hva stemningen er i disse områdene. Som jeg har skrevet mange ganger før, blir ikke stemningen bedre av at Kiev sender militærstyrker mot dem. Folk som i utgangspunktet kunne tenke seg å tilhøre Kiev, vil det kanskje ikke etterpå, når de ser hvordan Kiev behandler dem, og hvordan de snakker om dem. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at disse militære operasjonene skal lykkes. Jeg vil si det er umulig, men er ingen spåmann. Jeg kan ta feil.
Hvilke andre alternativ har Kiev? En tur ned på Maidan, og hovedgaten Kresjtsjatik, burde gjøre hvem som helst deprimert.
Det er fremdeles barrikader i sentrum av Kiev. Hvem er det som kontrollerer dem, og bestemmer om de skal være der eller ikke?
På hjørnet av barrikadene i Kresjtsjatik ligger det store handelsmagasinet Sjum. Det var her jeg kjøpte bryllupsdressen min i sin tid, skoene også, og skjorten. I årevis har denne bygningen nå vært til restaurasjon. Arbeidet har fått pågå langsomt, men i fred. Nå er det laget graffiti på dekselet på ytterveggen. Med enorme bokstaver står det: Rinat, forrådte du, eller solgte du Donbassenget? Dette blir et ordspill på russisk, predal (forrådte) og prodal (solgte). Rinat er fornavnet til Rinat Akhmetov, oligarken, og Ukrainas rikeste mann. Åpenbart eieren av denne gigantforretningen, som av så mye annet i Ukraina. Donbassenget er området rundt elven Don, øst i Ukraina. Det er det meste av samfunnseliten i Ukraina kommer fra, det er her storindustrien er, og motoren i Ukrainas økonomi. Det er også disse områdene som er mest russiskvennlige, og som nå truer med løsrivelse.
Handelsmagasinet Sjum i sentrum av Kiev. På banneret foran står det: Rinat (Akhmetov, Ukrainas rikeste mann), forrådte du Donbassenget, eller solgte du det?
På engelsk står det: before you can make money, you must make peace. Det står også en grov melding til Putin, på ukrainsk, som jeg ikke skjønner. Det får meg til å lure på hvem som egentlig eier denne bygningen. Jeg spurte Olia, men hun visste heller ikke. Antagelig er det en eller annen pro russisk oligark eller rikmann. Som den politiske eliten i Ukraina, kommer også den politiske fra Donbass-området, eller Donbassenget, som vi vil si. Det viser litt av hva som står på spill, skulle Ukraina miste disse områdene også.
Hvem er det disse barrikadene skal beskytte mot? Når skal de bli fjernet
Innenfor barrikadene er det røde og svarte flagget til høyreekstremistene mer synlig enn noensinne. Ut fra hva man ser i sentrum av Kiev, i hjertet av Ukraina, går det ikke an å si at ultranasjonalistene er marginale i landet. Det blir sagt at disse demonstrasjonene i Kiev er lovlige. Det er da en underlig lov, som sier det er greit å okkupere hovedgaten i hovedstaden i månedsvis.
Det svarte og røde flagget er fargene til Høyre sektor, de høyreekstreme i Ukraina.
Hvilken funksjon har så disse demonstrantene? De skal passe på at valget 25. mai går riktig for seg. De skal også passe på frem til den tid. De har allerede stukket opp til nasjonalforsamlingen, Verkontij rad, noen ganger, og laget bråk. Mest markant da en av lederne i Høyre sektor, Pravij sektor, som jeg vil kalle dem, Oleksander Muzytsjko – eller Sasjka Bilyj, som han kalte seg da han deltok i krigen i Tsjetsjenia, mot russerne – ble drept av ukrainsk sikkerhetspoliti. Det fant de seg ikke i, og krevde innenriksministerens avgang, enda Muzytsjko var en militant bølle, som brakte skam over Ukraina gjennom videoer han selv og hans støttespillere la ut på YouTube.
Det nåværende regimet i Kiev har ingen kontroll over demonstrantene på Maidan. De har knapt nok innflytelse. Med rå makt lar de seg ikke fjerne, det forsøkte Janukovitsj. Jatseniuks forsiktige «nå kan dere gå hjem», etter han var kommet til makten, ble knapt nok lagt merke til. Det er ikke lett å se hvordan den neste presidenten skal ha mer autoritet, enten han heter Porosjenko, eller hun heter Timosjenko. Teltene på plassen er spikret i asfalten som var de grodd fast. Sånn ser de ut også.
Den militante høyreekstremisten og ultranasjonalisten, Oleksandr Muzytsjko, blir hedret i sentrum av Kiev som «Helt av Ukraina».
Utenfor en av hovedbygningene langs Kresjtsjatik står et blått og gult piano. Det har hatt symbolsk betydning gjennom hele revolusjonen. Det var dette pianoet som ble spilt på fremfor opprørspolitiet, Berkut, et slags forsøk på å møte vold med kultur. Også norske medier har rapportert om dette pianoet, vet jeg. Nå henger det en lapp på det. Der står det på ukrainsk et minneord til alle patriotene som døde i Odessa, dagen før. Takk, står det. Det døde kanskje 3-4 såkalte patrioter, altså pro Ukraina, der i Odessa. Det døde opp mot 40 pro russere. Og det var disse patriotene, som de kalles, som drepte dem.
Teksten på pianoet sier: 3 og 4 mai ble Ukraina rammet av et TRAUME med de drepte PATRIOTENE i ODESSA. Takk for forståelsen.
Nå kan man tenke over hvordan det skal være mulig å forene øst og vest i Ukraina.
Og så går man oppover gaten. Utstyr brukt i demonstrasjonene – eller kampene – i Kiev, ligger som var det et museum. Det er hjelmer, skjold, alt slags blikk og skrammel, det er vanskelig å si hva er brukt til, og flasker brukt til Molotov-coctails. De røde og svarte flaggene til Pravij sektor er plagsomt nærværende. Nazisymbolene er der som ingenting, folk er likegyldige til dem. De er en del av gatebildet.
Her ligger noe av utstyret som er brukt i kampene i Kiev.
Øverst i gaten, der Kresjtsjatik går over i uavhengighetsplassen, står en mann i militærklær og balaklava. Ved siden av ham er en boks med penger, merket Pravij sektor, høyre sektor. Et par går forbi, legger penger oppi. Noen gamle damer kommer bort, tar hvert sitt eksemplar av avisen den høyreekstreme gruppen lager. Den gjennomsiktige boksen med penger er full av sedler. På den er en lapp, som Olia oversetter for meg: Hjelp oss med penger eller våpen.
Medlemmet i Høyre sektor trenger ikke vente lenge, mellom hver gang noen gir ham penger eller vil ha avisen de lager. På lappen står det: Hjelp oss med penger, eller våpen. For sikkerhets skyld er Right sector skrevet på engelsk, på klisterlappen, så også utlendinger skal forstå hva dette er for noe.
Så kan man tenke på hvordan det er mulig å få et normalt land ut av Ukraina, når nynazistiske grupper kan stå midt i sentrum i hovedstaden og helt åpenlyst samle inn penger til våpen.
De har okkupert hele det gamle postkontoret den enorme bygningen på hjørnet av Kresjtsjatik og Maidan Nezavisimosti – Uavhengighetsplassen. Den kanskje mest sentrale bygningen i hele Kiev, hele Ukraina, den tilhører nå ultranasjonalistene og ny-nazistene i Pravij sektor. Også der tusler vanlige folk forbi som ingenting, slår av en prat, er litt nysgjerrige. Det er overhodet ingen som reagerer på at en voldelig, militant fascistisk gruppe er så synlig til stede i sentrum av Kiev, sentrum av Ukraina.
Det gamle merket til det ukrainske postvesenet er fremdeles synlig under flagget til Høyre sektor, selv om det nå er de som har overtatt bygningen.
Eller kanskje kan man heller si at de som vil reagere, ikke tør nærme seg. Det er ikke mer enn et par dager siden, sist tirsdag, det var kamper mellom Høyre sektor og ukrainere som vil føre en mer moderat linje i utformingen av landets fremtid. Høyre sektor er en maktfaktor i Ukraina. Det er ikke til å komme vekk i fra. Vi i Vesten ser en annen vei, vi vil ikke vite det. Det midlertidige regimet i Ukraina, det til Turtsjenov og Jatsienuk, de er ikke i nærheten av å ta noe oppgjør med dem. Fordi de synes det er helt greit?
På dette bildet ser vi tydelig hvordan Høyre sektor dominerer gatebildet der hovedgaten Kresjtsjati går over i uavhengighetsplassen i Kiev. Vi ser også hvor stor og sentralt plassert postbygningen er, der de høyreekstreme ultranasjonalistene nå har sitt hovedkvarter.
Og som om ikke dette er nok, så kommer jeg opp til selve Maidan, selve plassen, uavhengighetsplassen, det viktige, symbolske stedet, der så mye av Kievs historie har skjedd. Der henger det et stort, stort banner av – Stepan Bandera.
Da fikk jeg lyst til å gi opp. Da finnes det ikke håp. Stepan Bandera er den ukrainske nazi-kollaboratøren som under andre verdenskrig organiserte SS-divisjoner, og hjalp nazi-Tyskland både med å utrydde jøder og russere. I Sovjetunionen ble han naturlig nok sett på som en landsforræder, i Russland både som det og som en livsfarlig trussel. Det er nettopp «Banderas» russerne kaller dagens ukrainere i sin propaganda, og i sin frykt. Ukrainere gjør ingenting for å distansere seg fra det. I stedet for har de et bilde av det de kaller frigjøringshelten, men som vitterlig er en nazist og en jødemorder. Og en russerhater.
Et enormt banner av den ukrainske frigjøringshelten, nazi-kollaboratøren og jødemorderen, Stepan Bandera, er plassert midt i hjertet av Kiev og i sentrum av revolusjonen som nå rir landet.
Hvordan skal det da kunne bli forsoning? Hvordan har da ukrainerne tenkt å holde landet sitt samlet?
Det er noe av det mest deprimerende og utrolige jeg har vært med på, denne turen her, opp Kievs hovedgate, der jeg har gått så mange, mange ganger før, og det aldri har vært noe spørsmål om hvem som er ukrainer, og hvem som er russer. Hvordan har man kunnet la ekstremistene overta? Hvordan har man kunnet tillate at landet blir splittet, og ødelagt?
Nå vil jeg bli provosert om noen sier russere har skylden. De folkene som var plassert opp langs hovedgaten i Kiev, og på uavhengighetsplassen i sentrum, det var ukrainere. De er kanskje et symptom på et land som har spilt helt fallitt, der også skolesystemet har sviktet, der folk har blitt rotete i hodet av å vokse opp i et Ukraina uten muligheter og håp. Det er en tragedie, men tragedien er ikke Russlands.
Dette er Institutskaja ulitsa, veien opp til regjeringskontorene og nasjonalforsamlingen, stedet der de verste kampene foregikk i kampen mot Janukovitsj. Fremdeles er gaten tungt barrikadert, som man ser.
Og så er jo det store flertallet av Ukrainas befolkning så helt annerledes. Går man bare noen meter bortenfor hovedgaten, så er folk smilende og vennlige, slike jeg er så glad i. Det er det overveldende flertallet.
Men nå er det ikke flertallet som dominerer gatebildet i sentrum, og begivenhetene i landet. Det er bermen, pøbelen. Det gjør at jeg tror at landet er dødsdømt. Dette kan aldri gå bra.
Øverst i gaten er et pansret militærkjøretøy, med en hvilken som helst jalla-kar i den. Ukraina er helt på bærtur. Mine ukrainske lesere får ha meg unnskyldt, men det går ikke an å late som om dette er normalt. Pansrede militærkjøretøy på avveie blant militante, høyreekstremistiske grupper. Det beskriver for meg et land som er på vei mot sin undergang.
Slike kjøretøy som dette har ingenting å gjøre i sentrum av en by. Og karen som er oppi, hvem er han? Hvem tjener han? Hvem tar han ordre fra?
Det kan se ut som tingene har roet seg litt i Ukraina. Det er alvorlig å si det, når russerne fremdeles jager ukrainerne ut fra deres baser på Krim, det er møte i G7 hvor krisen i Ukraina overskygger det planlagte tema om atomvåpen, det er lekket telefonsamtale med Timosjenko, der hun angivelig skal ha sagt at de gjenværende i Russland bør utryddes med atomvåpen, og det meste er uklart hva som videre vil skje. Det ser imidlertid ut som russerne får kontrollen over Krim, i dag innførte de rubelen, EU og USA med NATO innfører sanksjoner, som russerne vil holde ut, og Ukraina må prøve å få stablet seg selv på beina. De har et valg de skal holde i mai, de trenger store kriselån, og de trenger at disse lånene får økonomien i gang, og ikke bare forsvinner i sluket, og de må sørge for at protestene i øst og sør ikke utarter. De må få på plass et regime som blir anerkjent av sitt eget folk, og av omverdenen.
Det har roet seg, i akutte og løpende forhold, men krisen er fremdeles stor og truende. Jeg tenkte nå å bruke noen dager på å prøve å beskrive partene i den. Det er Ukraina, Vesten og Russland som er de viktigste. Hver av dem har også indre konflikter og motsetninger, særlig i Ukraina og i Vesten er det slett ikke entydig hva de ulike partene som engasjerer seg ønsker å oppnå. Man opptrer ikke samlende. Dette er noe Russland ser, og utnytter. Ukraina kan godt ønske seg et mer samlet og tydelig internasjonalt samfunn, men skraper man litt på overflaten, ser man at de er ikke så samlet selv heller. Og mange av kreftene som virker i landet, er slike man ikke vil støtte.
Jeg ser at også denne måten å skrive på er ganske ambisiøs, så sammensatt som denne konflikten er. Jeg skal prøve å gjøre det så ryddig og saklig som mulig, så får vi se hvordan det går. Kanskje får jeg det ikke helt ferdig, og det vil kanskje sprike litt, hvor nøye jeg får gått inn på hver av delene. Jeg ser det blir litt varierende kvalitet, og det er synd, om et så alvorlig tema. Det jeg skriver til slutt, om den øvrige befolkningen, er fint, og noe å tenke på.
UKRAINA
I Ukraina går delingen mellom mange skillelinjer. Det er deling mellom øst og vest i landet, mellom den russiske og den ukrainske delen av befolkningen. Denne delingen har vært synlig i alle valgene i Ukraina siden uavhengigheten i Ukraina, men har nok blitt sterkere med det som nå har hendt. Her vil jeg mene at delingen mellom øst og vest i Ukraina er sterkere enn mellom russere og ukrainere. De aller fleste ukrainere og russere lever veldig godt med hverandre, og det er bare et fåtall ukrainere som virkelig vil undertrykke russisk kultur, og et fåtall russere som har noe i mot ukrainsk kultur i den forstand, så lenge de får leve i fred for den. Så godt som samtlige ukrainere snakker utmerket russisk, og de russiskspråklige forstår ukrainsk, selv om de ikke liker språket, og gjerne vil unngå det. Det er også politiske og økonomiske grunner som gjør at øst og vest er delt. Det er ikke bare at det bor flest ukrainere i vest, flest russere i øst, som skiller. Derimot er det svært viktig at de vestlige delene er tradisjonelt europeisk område, mens de østlige delene er tradisjonelt russisk. Dette virker splittende.
En annen viktig skillelinje er den mellom folket og den politiske eliten.Det er en utbredt oppfatning blant den ukrainske befolkningen at politikerne ikke representerer dem, de er mest opptatt av egen makt og egen vinning. Store deler av demonstrantene på Majdan demonstrerte for dette. De ønsket ikke bare å kaste Janukovitsj og hans menn, de ønsket å kaste hele det politiske systemet, hele den politiske eliten. Den nye regjeringen i Kiev har tatt noen grep for å imøtekomme dette ønsket, med å ta inn et par stykker uten politisk erfaring. Så langt ser det ut til å ha mest kosmetiske årsaker, og kosmetisk virkning. De styrende i regjeringen kommer fra Fedrelandspartiet til Timosjenko, og ultranasjonalistene til Tsjahnybok. Dette er gamle ringrever. Skal Ukraina oppleve virkelig fremgang etter vestlig standard, må det bli kortere avstand mellom politikere og folket. I et velfungerende demokrati er det slik at hvem som helst kan bli politisk aktiv, og via forskjellige kanaler kjempe for verdiene man tror på. I Ukraina er sjansen for dette svært liten, om du ikke er del av den politiske og økonomiske eliten. Det ser foreløpig ikke ut som Majdan-revolusjonen er i stand til å endre dette.
Så går det ytterligere skillelinjer både innen folket og politikerne. Det skal jeg skrive nærmere om her.
Fedrelandspartiet – Julia Timosjenko (hun med fletten)
Det er dette partiet som nå har makten i Ukraina. Russerne kaller dette konsekvent et kupp, og når man ser på hvordan de kom til makten, er dette ikke en så urimelig betegnelse. Partiet tapte 54 seter i parlamentet fra valget i 2007 til 2012, de har nå 102 av 450. De tapte altså makt. Men i uken som gikk frem til president Janukovitsj ble jaget bort, skjedde store endringer i den ukrainske regjeringen og i parlamentet, etter hvert som Janukovitsj ble stadig mer presset. Det var disse hendelsene som førte til at Fedrelandspartiet fikk ordføreren i parlamentet, omtrent det vi på norsk kaller Stortingspresidenten. Da president Janukovitsj var vekk, utnevnte parlamentet denne «stortingspresidenten» til landets egentlige president, med de samme fullmakter presidenten hadde. Det ble opprettet en ny regjering, dominert av folk fra Fedrelandspartiet, og de har også fått satt inn sine folk i viktige posisjone rundt om i landet. Etter god ukrainsk tradisjon har de også satt i gang straffeforfølgelse av sine politiske motstandere – og straffefritak for sine meningsfeller.
Svoboda (Frihet) – Oleh Tjahynybok (fascistpartiet)
Dette partiet fikk opp mot 10 % oppslutning ved parlamentsvalget i 2012. Det er nesten alt sammen nye velgere, og de kommer som en reaksjon på at Janukovitsj reverserte noen av de pro-ukrainske lovene som ble innført av Jutsjenko og Timosjenko i perioden etter oransjerevolusjonen. Den viktigste og mest synlige er innføring av ukrainsk som eneste offisielle språk i landet. Den loven er drøy, når man vet at svært mange i Ukraina har russisk som morsmål, og dagligspråk.
Hvor stor innflytelse har egentlig Svoboda?
Dette er et ømfindtlig spørsmål. I russisk propaganda blir det fremstilt som om så godt som samtlige ukrainere er fascister, demonstrantene på Majdan var ultranasjonalister, regimet i Kiev er nynasitisk. Det er i overkant, som det også er i overkant å ignorere disse gruppenes innflytelse, som vi har hatt en tendens til å gjøre i vestlige medier. Dette har imidlertid bedret seg. Man skjønner at det er ikke særlig smart å ta med ultranasjonalister i en regjering som har som en av sine største og vanskeligste oppgaver å samle landet.
Jeg har tenkt at krisen som er nå i Ukraina vil øke oppslutningen om de ytterliggående partiene. Ekstreme tilstander gir gjerne næring til ekstreme partier. Men jeg har ingen meningsmåling å støtte meg på. Det kan heller se ut som om Svoboda har gått litt ned. I siste meningsmåling fra begynnelsen av mars har de 6,5 % oppslutning. Dette er imidlertid klart i de vestlige delene av landet. I den nåværende politiske situasjonen har de mer innflytelse enn de kunne drømme om, med 4 medlemmer i regjeringen, og nært samarbeid med det dominerende Fedrelandspartiet.
Når man hører sympatisører fra dette partiet uttale seg, er det skummelt hva som kommer ut. Jeg så en av dem si at «vi ukrainere er slavere», mens «russerne er etterkommere etter mongoler». Russerne er derfor underlegne mennesker. Det ligger dyp rasisme i dette.
Før jeg rakk å skrive denne posten helt ferdig, ble lederen for Høyre sektor, Oleksandr Muzytsjko likvidert. Nyheten ble sluppet 25. mars. Samtidig ble Forsvarsminister, Ihor Tenjukh, tvunget til å trekke seg, «på grunn av passivitet i håndteringen av situasjonen på Krim». Tenjukh var en av regjeringsmedlemene fra Svoboda. Så det er tegn til bedring.
Nykommerne i UDAR (SLAG) – Vitalij Klitsjko (bokseren)
Mange av de som ikke følger så altfor nøye med har litt tro på dette partiet. Norske medier skriver positivt om bokseren Klitsjko, som også har en doktorgrad, og som ikke har tjent pengene sine på skittent vis, slik de andre rike politikerne har. Klitsjko er ren, og han er ny. Han kan også spille på bokesmetaforer, som i partinavnet (UDAR betyr slag), og med retorikk av typen «jeg vet godt at man må stå kampen ut», «jeg vet hva som kreves for å nå målene man har satt seg». På meningsmålingene har han imidlertid ligget på 20 % oppslutning, og det har gått ned til 14 % på den siste i begynnelsen av mars.
Saken er at han og hans parti blir helt utmanøvrert av den øvrige politiske eliten. «Klitsjko er for ærlig», sier den ukrainsk-russiske forfatteren Andrej Kurkov. Han er ikke bare ærlig, han er også litt naiv. Dessuten har han dårlige rådgivere. Gang på gang utsetter han seg for situasjoner som belemrer seg selv. Som da han ble nedsprøytet av et brannslokningsapparat da han ba demonstrantene om å roe seg. Gjentatte ganger er han buet ut på Majdan. Da han prøvde seg på å tale til en folkemengde øst i landet, i Donetsk, kastet tilhørerne egg og tomater på ham, i tillegg til å bue. Det blir lagt ut på YouTube, og ser veldig dumt ut.
Fedrelandspartiets Jatseniuk gjør ikke sånne tabber. Han snakker aldri så folk hører ham. Han er alene foran kameraet, slik Janukovitsj også alltid var. Eller så sitter han ved siden av vestlige politikere, som lar seg avbilde og avfilme med ham, fordi de på denne måten vil vise støtte.
Det er også et varseltegn at UDAR ikke har en eneste representant i den nye regjeringen. De sier at de har fått tilbudet, men har avslått. Om dette kan man tenke sitt. Mens Federlandspartiet og Svoboda nå er synlige, er UDAR helt i skyggen. Siden fascistene i Svoboda er uspiselige for mange, særlig for oss i Vesten, som Ukraina er avhengig av støtte fra, så er det Fedrelandspartiet som har kontroll over makten. Det utnytter de. UDAR og Klitsjko er helt utmanøvrert, akkurat som man kunne se det ville gå på forhånd.
Andre partier
Det gamle regionspartiet til Janukovitsj er helt lammet av det som har skjedd. Man kan godt si at dette var et dårlig og motbydelig parti, men det er drøyt å si at de som stemte på det er dårlige og motbydelige folk. Det er tross alt dette partiet som fikk flest stemmer ved forrige presidentvalg. Jeg kan ikke se disse som stemte på dem har fått andre alternativ å stemme på. Ingen er synlige i politikken, eller i mediene.
Man har en drøm om at det skal komme en ren og uhildet politiker som kan gjøre det slutt på korrupsjonen. Kanskje har den størst sjanse, den som er uavhengig. Men man trenger mye penger og rike forbindelser for å hevde seg. Det er ikke lett å få verken det ene eller det andre, uten selv å delta i det skitne spillet som de andre spiller. Jeg har sett flere trekke frem sjokoladekongen Porosjenko som en nylig nykommer som kan klare det. Han skal ha stor støtte hos demonstrantene på Majdan, og stor støtte i vest. Min kone fikk sjokk da han ble nevnt som kandidat. Han har ikke bekreftet sitt signatur, og på forrige meningsmåling fikk han 13,7 % av stemmene.
Konklusjon
Spøken i både russisk og ukrainsk politikk er at man alltid stemmer «Protiv vsekh» – «Mot alle». Var det et sånt alternativ på stemmeseddelen, ville det fått soleklart flest stemmer. Det er virkelig fælt at det skal være sånt for et helt land, man har ingen man kan tro vil gjøre en god jobb for landet og folket. Jeg har i hvert fall vanskelig for å tale godt om noen av kandidatene. Fascistpartiet og Fedrelandspartiet er helt utelukket, de er i samme kategori som Regionspartiet man nettopp har kastet. Og man kan ikke stemme Klitsjko, man trenger noen som er styringsdyktige, for å lede et kaotisk land som Ukraina er nå. Den dyktige, uavhengige kandidaten har ennå til gode å vise seg. Og fristen for å melde sitt kandidatur til presidentvalget i mai, er 4. april.
FOLKET
Demonstrantene på Majdan
Dette er også en stor og sammensatt gruppe.
Russerne og de russiskvennlige i øst
Disse vil ikke anerkjenne det nye regimet. De ønsker heller ikke å bli en del av Russland, men ser det som en bedre løsning enn å være en del av Ukraina som det ser ut nå. Dette er litt kort og flåsete sagt av meg, men det er så langt som jeg kommer nå. Jeg bet meg veldig merke i hva en kar fra denne regionen sa på spørsmål om hva som skjer nå, like etter Janukovitsj var falt: «Vi blir nok delt». Det ligger en slags fatalisme i dette, som nesten er litt selvoppfyllende. Jeg tror det er mulig å holde det øvrige Ukraina samlet, utenom Krim, men da må regimet i Kiev være atskillig mer imøtekommende mot russiske interesser enn det er nå. I den nåværende stemningen er ikke det så lett.
Denne delen er ikke skrevet skikkelig.
Den øvrige befolkningen
Det er dette som er den tause majoritet. Ikke slik Ibsen brukte uttrykket i «En folkefiende». Men i det at de utgjør flertall, uten at de lar sin mening komme til uttrykk. De engasjerer seg ikke så mye i politikk. De har nok med sitt daglige strev. Mor til min kone faller nok i denne kategorien. De snakket sammen på telefon forleden, moren sa Krim er tapt, og min kone mente det var like greit, så lenge det var tapt til Russland. Min kone har mer tro på Russland enn på Ukraina for tiden, og når man ser på forholdene i Ukraina, så er det ikke så urimelig å tenke slik. Moren likte likevel dårlig at Russland bare har tatt Krim, sånn som de har gjort, enda hun er veldig for Russland, som hun sa, særlig for det gamle Russland. Så fikk hun nok, og ville ikke snakke om politikk. – La oss heller snakke om noe positivt, sa hun. – Hvordan går det med deg?
Sånn tror jeg hun representerer veldig mange i Ukraina. De har ikke bedt om denne revolusjonen, eller hva man skal kalle det. De har ikke bedt om verken Janukovitsj, eller de som nå erstatter Janukovitsj. De har ikke bedt om at folk skal gå ut i gatene, ødelegge brostein og lage brannbomber av flasker og bensin, de har ikke bedt om at politiet skal møte dem med vold. De har ikke bedt om noe av dette her. Og de har fått et land i kaos, og et Russland som har rappet til seg Krim.
My tolko hotsjem zjit, sier de ofte. Vi vil bare leve. De krever ikke så mye mer enn det, fra sine politikere. De er ikke så kravstore. De vil ha såpass mye inn på konto hver måned, og såpass med priser med matvarebutikkene, at det går an å leve for pengene som kommer inn. My tolko hotsjem zjit.
Som jeg skrev i går, er det nedtrykkende stemning i Ukraina for tiden. USAs og Russlands utenriksministere snakket med hverandre i 6 timer i går, og kom ikke frem til noe som helst de kunne presentere til verden med fnugg av optimisme. Det er i det minste fint de snakker sammen, det gjør at vi ennå ikke står i fare for den helt store katastrofen. Men det hjelper lite med samtaler, når samtalepartnerne befinner seg i to helt forskjellige verdener, og man overhodet ikke skjønner hverandre. Da er det ingen kommunikasjon. Da er det bare at de sitter der på hver sin planet, og snakker og snakker i vei om sitt syn.
For de vestlige maktene, USA og EU, med NATO like under overflaten, så er det hele bare et spørsmål om avtaler og juss. På BBC World service i dag morges var det en som sa at han mente dette var til stor skade for samarbeidsklimaet. Jeg er veldig enig, generelt kommer det mye bedre uttalelser fra dem som har reist litt i disse landene, brukt litt tid på å studere disse landene og kjenner disse landene. Spørsmål om land og språk og kultur er ikke sånt som blir avgjort av å skrive under på avtalene. Det sitter i hjertet og bruser i blodet. Avtalene som har gjort Krim ukrainsk er helt spesielle, det finnes ingenting å sammenligne med i verdenshistorien. Folket på Krim er aldri blitt spurt. De blir ikke ukrainske og føler seg ikke ukrainske, selv om halvøyen blir gitt i 300-års gave – «for vennskap og samhold mellom det russiske og ukrainske folk» – til den ukrainske sovjetrepublikken.
Man kan også si det er tegnet nye avtaler på 1990-tallet. Det er også spesielle avtaler undertegnet av spesielle folk i spesielle situasjoner. Da Sovjetunionen ble oppløst foregikk det en maktkamp av typen som har hjemsøkt Russland og Ukraina gjennom hele historien. De to statslederne for de to republikkene, Jeltsin i Russland og Kravtsjuk i Ukraina, snakket begge fint om å si nei til Sovjetkommunismen og bevege seg i en mer vestlig retning, men det var nok også for dem vel så viktig å skaffe makt til seg selv. Da var det ikke så nøye for Jeltsin, som fikk hele Russland, å jobbe så altfor hardt for at også Krim skulle være med. Da Budapest-memorandumet ble undertegnet i 1994, var det enorme spørsmål det ble forhandlet om, Ukrainas atomvåpenarsenal og Svartehavsflåten i Sevastopol. For Russland var det – og er det – et absolutt krav å få beholde Svartehavsflåten. For det internasjonale samfunnet var det – naturlig nok – et absolutt krav at Ukraina ikke skulle bli en atommakt. Færrest mulig land med atomvåpen. Det er viktigere enn hvem Krim skal høre til.
Så da endte det med at Krim ble værende i Ukraina, uavhengig hva folket der måtte ønske, og uavhengig kulturen og historien. I historien er det – for russerne – et meget viktig poeng at russerne har ofret meget mye russisk blod i kampen for Krim. I deres øyne har Ukraina bare fått det ved en tilfeldighet. Russerne føler Krim, mens Ukraina og vestmaktene vifter med avtaler.
Sovjetunionen hadde også en rekke med avtaler om at det ikke skulle bli oppløst. Likeledes sa både den ukrainske konstitusjonen og gjeldene avtaler og forståelsen av dem at Janukovitsj skulle være president frem til neste presidentvalg i 2015. Disse avtalene kunne ikke stå i mot historiens krefter, for å si det litt voldsomt. Avtaler som ikke fungerer, som er dårlige, som forutsetningene er endret for, de blir av og til satt til side. Rett eller urett.
NATO, EU og Ukraina må forhandle på dette nivået. Om kravet fra Russland kan avvises juridisk, så er det ikke like opplagt det kan avvises rettmessig. NATO, EU og Ukraina må argumentere også for at det er fornuftig at Krim hører til Ukraina, ikke bare at det er korrekt. Her vil jeg sammenligne med foreldreretten for et barn. Den som der bare vifter med papirer blir ansett for å være umoralsk. Det er barnets beste, som er viktigst. For befolkningen på Krim må det ukrainske regimet i Kiev og deres internasjonale støttespillere virke helt uten interesse for dem. De snakker som om de ikke bryr seg. Det må for Krimbefolkningen føles som det føles for hønsegården når den skal høre til revehiet.
Hva må gjøres?
Spørsmålet om Krim er bare et av mange, mange, mange som Ukraina, Russland, EU og USA med NATO har fått i fanget. De har alle kjørt seg ned i litt av en suppe, og gitt seg selv enorme problemer. Helt selvforskyldt. Nobelprisvinnerne EU og Obama har trampet inn i et minefelt de ikke hadde greie på, og brakt verden inn i den verste krisen siden den kalde krigens virkelig kalde dager. Ukraina har også gjort enorme feil, men derfra er ikke annet å vente, politikerne der har i 23 år vist seg udugelige, det er på tide å slutte å late som noe annet. Den nye regjeringen og den midlertidige presidentens sammensetning og handlinger, øker motsetningen mellom øst og vest, i en tid der det er kritisk viktig å skape forsoning og forening. Og så er det Russland, spilleren som følger sine egne regler, og som på et øyeblikk satte mye mer på spill enn de andre partene i konflikten hadde sett for seg. Russland spiller enormt høyt, som jeg også har skrevet om tidligere.
Så hva skal man gjøre? Foreløpig virker det som om alle satser på «mer av det samme». USA snakker om «konsekvenser» hvis Russland virkelig annekterer Krim, det vil bli sanksjoner og diplomatisk isolasjon. EU krangler seg i mellom, men støtter seg opp om USAs linje, med sanksjoner og boikott, om enn de må være mer forsiktige her, siden de er mer avhengig av handelen med Russland enn USA er. Det ukrainske regimet fortsetter å påkalle det internasjonale samfunns hjelp, samtidig som det på hjemmebane og i internasjonale nyhetsmeldinger gjør alt for å sverte Russland. De er også aktive med å få vedtatt og iverksatt flere lover, og satt inn flere av sine folk i viktige stillinger. Russland har satt i gang nye militærøvelser på grensen mot Ukraina, og holder veien åpen for å gå inn også i det østlige Ukraina, «for å beskytte russiske interesser». Russerne deltar også for fullt i skittkastingen med Ukraina, der det gjelder å sverte den andre med primitiv propaganda, stygg retorikk og rene løgner.
Hvem har noe å tjene på denne strategien? Det er i alle fall ikke vestmaktene. Tar man deres eget ord på alvor, de ønsker en positiv utvikling i Ukraina, så er det vanskelig å tenke seg en mer negativ utvikling enn Ukraina er inne i nå. Ser man på deres ikke fullt så åpne mål, om å øke egen innflytelse og svekke Russlands makt, så er vel neppe innflytelsen økt, eller Russlands makt svekket. Ukraina har tapt enormt. For dem er dette intet mindre enn en katastrofe. Russland har kanskje vunnet, kanskje tapt. Det venter dem enorme diplomatiske problemer. Det kan også vente dem økonomiske problemer, ikke så mye på grunn av boikott, men på grunn av at investorer rømmer landet på grunn av den usikre situasjonen. Russlands økonomi er sterk, men ikke usårbar. Men om de får beholde Krim, vil de øvrige problemene være til å holde ut.
Så særlig NATO og EU, men også Ukraina, bør tenke nøye gjennom om de bør fortsette veien de har slått inn på. Ukraina har ikke så mye valg, hva de sier og gjør betyr ikke så mye lenger. De er avhengig av hjelp, og der er det NATO og EU som bestemmer hvor mye hjelp de skal gi. Det er NATO og EU som må tenke hva som er viktigst. Er det å berge Ukraina, eller er det å straffe Russland? Hvis de vil fortsette den harde linjen, med fordømmelser og sanksjoner, så bør de nok lage seg en liten konsekvensutredning om hva som skal komme ut av det. Og den bør være mer treffsikker enn de har klart å være hittil.
Og om konsekvensene vil være sånn som det nå ser ut: Russland vil beholde Krim, og gi blaffen i fordømmelsene. Ukraina vil forbli i det politiske og økonomiske kaoset, og aldri ha sjanse til å komme ut av det. Og USA og EU vil måtte stå i kritikken hvordan de kan la dette her skje. Om dette er konsekvensene, hvorfor da fortsette den samme politikken?
Skal man fortsette å si at «Russland har skylden», og la Ukraina seile rett utfor stupet?
Det er to artikler i New York Times som også kan være nyttige å lese. Den første viser at det er andre enn jeg som kritiserer vestens politikk, den andre viser at det er ikke så enkelt med den juridiske fordømmelsen av morgendagens folkeavstemning på Krim, som enkelte eksperter prøver å mene.
En helt grei blogg 