500 års jubileum for reformasjonen!

I dag er det 500 år siden den tidligere munken og daværende teologen, Martin Luther (1483-1546), postet sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det skulle siden stå som starten på en helt ny kirkebevegelse, den tredje største i kristendommen, den protestantiske. Den har hatt en enorm betydning disse 500 årene, også for oss i Norge, men i dag blir denne delen av historien vår litt tonet ned, og markeringen av 500-års jubileet blir forbigått litt i det stille.

I en veldig travel tid vil jeg likevel ta meg tid til å skrive en liten post, selv om jeg ikke har tid til å få forberede den skikkelig, og sjekke kildene og litteraturen. For meg er historien det som gjør oss til det vi er, og meg til det jeg er, og da spiller kristendommen og den protestantiske kirken en viktig rolle i århundrende frem til  idag. Den norske stat og det norske samfunnet ønsker å bygge en annen identitet, der linjene heller trekkes tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjon, hvor idealene skal være frihet, demokrati og rasjonalitet, og det religiøse skal tones ned. Religion er en rettighet, mer enn en overbevisning, så vi tar trosfrihet som en selvfølge, men har kanskje litt problemer med de som faktisk vil følge den religionen de tror på. Derfor blir grunnlovsjubileet i 1814 omfattende markert, det har alle ingredienser for hvordan Norge som stat vil at vi skal oppfatte oss selv, mens jubileet for reformasjonen vi har og i år, blir tonet helt ned.

For Martin Luther var religion dødsens alvor. Han var veldig aktiv som skribent, så vi har mange primærkilder for hvordan han tenkte og argumenterte. Han legger selv stor vekt på en reise han hadde sommeren 1505, der han på vei hjem er nær ved å bli truffet av lynet, og skriker ut at om han slipper unna dette i live, så skal han bli munk. Det blir han, i en Augustinsk orden, og som i så mange munkeordner gir han der avkall på de jordiske og sanselige gleder og nytelser, for å hengi seg til et liv i Gud. For Luther er ikke dette noen redning, han lever et liv i store kvaler, og finner ikke den roen i Kristus mange norske kirker og trossamfunn i dag legger frem som en letthet og selvfølge. Luther forlater munkeordenen, og blir katolsk prest. For uinnvidde, så betyr dette fortsatt seksuell avholdenhet, den slags jordiske gleder er ennå ikke i dag tillatt for katolske prester. Men det er en digresjon.

Dette er alt sammen på begynnelsen av 1500-tallet, naturlig nok, den tiden renessansen blomstret i Italia, og kunstnere som Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rafaello og utallige andre serverte verden noen av de aller største kunstskattene i historien. Alt dette kostet imidlertid penger, og pengekilden var enten rike – og kanskje litt tvilsomme – italienske familier (Medici i Firenze, Borgia, m. fl), og fra den katolske kirken. Den katolske kirken med paven i Roma kontrollerte hele den vestlige kristenenheten, mens østkirken lå ganske nede med patriarken i Konstaninopel nå under det de ser på som ottomansk okkupasjon, og ingen andre ortodokse kirker i nærheten av å være noen betydelig maktfaktor. Den katolske kirke var avsindig rik, om det går an å bruke et slikt uvitenskaplig uttrykk, men den søkte som så andre mange rike bare etter å bli enda rikere. De kristne betalte tiende, en tidel av inntekten til kirken, men det var mange andre måter å drive inn mer på, deriblant disse avlatsbrevene og syndforlatelse, der man betalte penger for at en selv eller ens venner og slektninger skulle få kortet ned pinen i skjærsilden, og komme til Himmelen.

Jeg liker alltid godt å poengtere at kirken de skulle bygge og som fikk det til å renne over for Luther, var St. Peters kirken i Roma. Det er ganske utvilsomt verdens mest berømte kirke, det er også verdens største, en av de vakreste og rikest dekorerte, og det er kirken til selveste Paven. Italias aller største kunstnere har dekorert den og levert kunstskatter til den, den overgår det meste, og er en turistattraksjon uten sidestykke når det kommer til kirker. Men det kostet penger å bygge den, og pengene måtte tas fra et sted. Derfor red kirkens utsendinger også rundt i det tyskspråklige området, og forsøkte i det som med rene ord må sies å være å skremme folk til å betale penger til dem.

Det var dette Martin Luther ikke kunne tåle. Og derfor er han en helt, i vår del av verden, der vi har tatt til oss hans versjon av kristendommen. Det passer også godt inn i det vi vil skal være norsk tradison og måte å tenke på. Han lytter ikke til autoritetene, den katolske kirke og Paven, men han tenker selv, og leser i Bibelen. Han ser til sin egen fornuft, heller enn til det som skal være den rette lære. Og han kan ikke med sin fornuft og leseevne finne noe som helst i Bibelen, som forsvarer dette med avlatsbrev. Han finner heller ikke noe om skjærsild. Alt dette er den katolske kirkes oppfinnelser, og Luther går vel også ganske langt i å mene at det er oppfinnelser gjort for å berike seg selv. Disse avlatsbrevene og skjærsilden har ingen annen hensikt, enn å skremme folk til å betale mer penger inn til kirken, slik at kirken blir rikere og mektigere, og de folkene som styrer kirken også blir rikere og mektigere.

I Bibelen er det ikke ett ord om at penger kan kjøpe frelse. De gangene det står om penger, står det snarere det motsatte, at penger er en forbannelse, og heller kan være en hindring for frelsen. Få får vel hodet sitt rundt det som står at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye, enn for en nyrik å komme til Himmelen. Nyrike, kristne nordmenn får vel hengi seg til den postmoderne lesningen av alt mulig, der enhver tolkning er lov, og man selv kan velge ut hvilke deler av en tekst eller en historie man vi hente frem og bruke. I min verden er det slik at kirken og kristendommen gjennom historien har sluttet å bry seg så mye med vanskelighetene og selvmotsigelsene i Bibelen, og heller går til de tekststedene som er lette og oppbyggelige. Kanskje er det til og med et fremskritt, for tidligere førte ulike tolkinger av troen til drap og kriger, det gjør det heldigvis ikke så ofte lenger. Man skal en stund tilbake i historien før kristne har kriget mot hverandre, og i troens navn. Den slags var det rikelig av i århundrene etter Martin Luther, men det har jeg ikke tid til å komme inn på i en post som i kjent stil blir litt for lang.

Anyway, det jeg ville frem til, er at Luther finner i Bibelen at Jesus sier han kan frelse gjennom troen. I Luthers verden, – eller kanskje, mer nøyaktig: i vår verden når vi tolker ham, så er dette døden for den katolske kirke, for hvis Jesus frelser gjennom tro alene, så mister den katolske kirke betydelige deler av sin funksjon. Det er i alle fall ingen grunn til at den kan kreve inn penger av folk, for å øke deres sjanser til rask frelse, og det er heller ingen grunn til at de skal kreve skrifte og syndforlatelse, alt dette er for Luther og de senere protestantene en personlig sak mellom den kristne og Gud, der Jesus Kristus gir frelsen for alle de som tror på ham. Jeg vet Luther sammenligner det med en ekteskapspakt, alt man trenger å gjøre for å bli gift er å si ja på spørsmålet om man vil ha den som står ved siden av til ekte, og slik er det også med Jesus. Man trenger bare å si ja, man trenger bare å tro, så kommer alt det andre av seg selv.

Det er – delvis – dette de 95 testene Luther henger opp på kirkedøren handler om. Det må dog sies at dette er i 1517, tidlig i reformasjonen og i Luthers utvikling, mange av tankene er langt fra ferdigtenkt, og mange av de 95 tesene er temmelig sikkert teologiske spissfindigheter, vanskelig å forstå noe av for annet enn spesialister. De rettet seg heller ikke til folket, noe Luther senere gjorde, men til kirken og dens lærde. Det ser man av noe så enkelt som at tesene var skrevet på latin, vanlige folk kunne ikke lese dem. Det er senere i livet Luther begynner å skrive omfattende på folkespråket, og på tysk. Ennå, i 1517, kan det veldig godt være (og det er til og med sannsynlig) at han helst ville prøve å endre den katolske kirke innenfra. Han var jo selv prest i den, han var en del av systemet.

Resten er altså historie. Luther satte i gang krefter han ikke var i nærheten av å kontrollere. Kortversjonen er at den katolske kirken og makten forsøker å tvinge Luther til taushet, og til å trekke tilbake sin vranglære, men Luther har i den minste den fordel at trusselen om Helvete og forbannelse ikke biter på ham, for han er jo overbevist om at ingen mennesker har krefter til å frelse eller forbanne, den evnen ligger hos Jesus, og Luther tror på ham. Den nylig oppfunnede boktrykkerkunsten gjør at Luthers tanker får rask spredning, og den katolske kirker finner at dette er en reell trussel, og at det ikke finnes noen enkel måte å slå den ned på. Raskt kommer det også avskygninger av Luthers alternative kristentro, alternativ til den katolske, og en rekke, nye teologiske spørsmål dukker opp, og blir dødsens viktige. Kriger blir utkjempet, grenser blir endret, den katolske kirke blir reformert, den protestantiske kirke oppstår, og vi ender opp med et Europa der nordvest er protestantisk, øst er ortodoks, og sørvest er katolsk. Så er det noen unntak og spesielle tilfeller, som kalvinistene og den anglosaksiske kirke, men de store skillene mellom nord (protestantisk) og sør (katolsk), og øst (ortodoks) og vest (katolsk/protestantisk) holder ganske greit.

Og det er rikelig med teorier og argumenter og diskusjoner om hva dette her har ført til, om det er noe med den protestantiske mentaliteten, som har ført til at nordeuropa er som det er, mens det katolske søreuropa er annerledes. Det var noe av dette posten også skulle handle om, om hvordan pietisme og arbeidsvilje liksom skal kjennetegne protestantene, og hva det gjør med identiteten vår at vi har en religion der tro alene gir frelse, slike spørsmål, men jeg hadde liten tid da jeg begynte på posten, og nå er den tiden ute.

Reklamer

Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Barn

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Ny kirke, Moderne kirke, Kirke på 2000-tallet, Ny arkitektur

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

Slektstre

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Kryddersmør, Salater, Rødløk

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

DSC_0507

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Servering, Oppdekning, Dåp, Borddekning

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Barn, klatre, mur

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Bunad, Blå kjole, Dåp, Dåpsselskap

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!

Opphogging av bjørketre, de første apostler og Johannes pasjonen

Det er kveld. Olia har reist på jobb, nattevakt. Jeg er alene, og har kaffekoppen og vestlandslefsene. Jeg kan skrive litt før jeg legger meg.

For et par dager siden fikk vi hogget ned bjørketreet i hagen. Det var plantet av min far, som var glad i trær. Jeg var glad i ham, og er det fortsatt, men vi må komme oss videre. Det er for mange trær og busker og planter plantet hos oss. I tillegg kommer alt det som ikke er plantet, men som bare kommer av seg selv. Bjørketreet delte seg i to, som far og mor, kan man si. Den ene delen ble tidlig saget bort, den andre stod høy og fin, men uten den halvdelen som hørte til. Det var på det metaforiske plan. På det praktiske plan sperret bjørka for utsikt og for solen, i tillegg til at den gjorde det vanskelig å holde det ordentlig rundt den. Olia og jeg må også få laget vår egen hage, som vi vil ha den. Vi må overta.

Så bjørketreet er hogget ned. Det ligger i hauger på plenen. Det er utrolig så mye materiale et eneste tre kan inneholde. Dette er til og med halvdelen av et tre, den andre halvdelen er allerede hogget bort. Greinene, kvistene og stammen ligger strødd rundt i hagen. Det er fullt av dem, enda jeg har arbeidet flere timer hver dag i helgen, for å få det bort.

Det er arbeid som får meg til å tenke på Lev Tolstoj, og hans Konstantin Levin, i Anna Karenina. I en scene der, går han sammen med arbeidsfolket på godset, og slår med ljåen. Det er den beste dagen han har. Oppslukt av arbeidet går han i ett med naturen og livet, glemmer seg selv og alt han ellers har å tenke på, og er helt og rent lykkelig. Sånn hadde også jeg det fredag, og hver dag, men særlig fredag. Da klippet jeg og hogg litt og ordnet og stablet, og fikk unna de tyngste greinene til Olia ropte meg inn for mat. Sånn var det med Levin også. Han måtte bli kalt inn for å avslutte arbeidet, og han hadde en stor og naturlig appetitt på maten da han skulle spise.

I går og i dag har jeg litt utolstojsk hatt foredrag på ørene mens jeg har arbeidet. Det er den mirakuløse verden av MP3, man kan laste ned nær sagt hva man vil. Informasjonen jeg store deler av mitt liv har vært så ivrig etter å finne, ligger nå mer eller mindre fritt tilgjengelig. Jeg har lastet ned mange harddisker og eksterne harddisker med forskjellige slags foredrag, språkkurs, diskusjoner og den slags. I Bergen fikk jeg sjelden tid til å høre på dem. Jeg hadde så kort vei til jobb, og hadde heller ingen andre steder det var naturlig å gå rundt og lytte i timevis på alt jeg hadde tilgjengelig.

Her på Ganddal er det annerledes. Nå går det unna. Jeg har også kommet frem til foredrag jeg riktignok lastet ned, men egentlig aldri trodde jeg skulle komme til å høre på. Jeg er heller ikke så nøye på å ta det systematisk lenger. Det blir det ene etter det andre, som det ligger på spilleren.

Akkurat nå ute i hagen har jeg hørt på forskjellige foredrag som har å gjøre med de første kristne skrifter. Det henger også sammen med hva jeg hørte på vei til jobb før sommeren, om Jesus Kristus som historisk person, altså hva man kan vite eller anta om ham, ut i fra de historiske kildene, og ikke ut i fra troen. Foredragene om de første skriftene handler om hvilke skrifter som er kommet med i Bibelen, hvordan de kom seg dit, hva med tekstene som ble utelatt, og hvor usikkert det meste er med alle sammen av dem.

Timene forsvinner sammen med disse foredragene og bjørketreet. Jeg er helt uten fornuft nøye med det, jeg kaster ikke bort en eneste kvist, alt skal til brensel. Klok av feil fra i fjor, klipper jeg imidlertid bort bladene. Det går med veldig mange timer for et helt tre på denne måten. Det blir et haug av blader i det jeg kaller komposthaugen. Det blir eske med eske med småkvist, og greiner. Det blir stabler av noe som nærmer seg vedkubber, og etter hvert det som virkelig er vedkubber hogget og saget av stammen.

Og jeg tenker på hva foreleseren sier. Det er stoffet fra hovedfaget mitt, dette, jeg skrev om den kristne og jødiske martyren. Bøkene til Eusebius og Josefus var hovedkildene mine. Mye av det jeg fant, og trodde var viktig, blir her sagt som den største selvfølge, som premiss. Det er herfra forskningen begynner. Dette fant jeg også ut under arbeidet med hovedfaget. Det skal veldig mye til før man har satt seg så godt inn i et emne, at man kan uttale seg og komme med noe nytt, at man har noe å bidra med. Har man en lur tanke, har nok en annen hatt den før deg. Så det kan være lurt å holde litt igjen, aldri bli bombastisk.

Den tidlige kirkehistorien er et betent tema. Det er mange ikke-kristne på jakt etter enhver opplysning som kan skade troen. De er notorisk opptatt av evangelistene som ikke kom seg med i samlingen på fire, de gjør mye ut av hvordan tekstene er skrevet lenge etter hendelsene de omtaler, og generelt alt som kan gjøre kristendommen utroverdig. Likeledes er det mange kristne som tviholder på alt de tror må til for å opprettholde troen. De vil ikke ha bibeltekstene valgt ut av mennesker, Bibelen er hellig, det som står der er sant og korrekt, og kan ikke være noe annet.

I våre dager er disse problemene ingenting mot hva de var den gang. Vi har i det minste en fasit, Bibelen som vi har den, og som den har sett ut i omtrent 1600 år. Du skal være ganske fiendtlig innstilt, hvis du mener at disse tekstene teller mer, enn de tekstene som ikke kom seg med i den. De første 3-400 år fantes ingen slik fasit. Det var bare mange tekster som sirkulerte. Og de som skulle organisere menighetene hadde et svare strev med å få med hvilke som var de riktige, og hvordan man skulle leve som en god kristen. Det var svært, svært, svært mange alternativ. I tillegg kom problemene med kopiering, feilkopiering og uekte manuskript. Om de som stod oppe i det den gang, hadde visst hvor enorm betydning det skulle få for hele verdenshistorien, hvilke valg de den gang gjorde, det følger en hel verdenshistorie av resultatene.

Inspirert av dette tenkte jeg å høre litt på Johannespasjonen av Bach, nå som Olia er reist på jobb. I den tiden internett ikke kunne tilby noe gratis av verdi, kjøpte jeg tre ulike bokser med Bachs store korverk (Münchinger, Richter og Gardinger). Johannespasjonen er selvfølgelig spilt inn på alle av dem. I tillegg har jeg lånt noen versjoner på musikkbiblioteket, det fantes fantastiske muligheter også før nettet. Nå er det imidlertid opp mot det ubegrensede. Jeg valgte en versjon av Peter Schreier, fordi jeg synes han er en så flott evangelist i en versjon av Mattauspasjonen jeg har. Versjonen av Johannespasjonen er imidlertid litt tung og treg, kanskje.

Men det finnes youtube. Der er en versjon av Maasaki Suzuki, filmet, og med undertekster på engelsk, slik at man kan følge med på hva som egentlig blir sagt, om tysken ikke skulle strekke til sunget på denne måten. Der sitter det. Det er et verk som selvfølgelig går over vår forstand. Alle som har et forhold til dette verket vet hva jeg snakker om. Man kan like Beatles, Carola og jazz, man kan få religiøse opplevelser av salmer, tårer i øynene av visesang, det er ingen sak å ha et sterkt forhold til musikk. Men det er noe helt eget med Johannespasjonen og Bachs øvrige storverk. Det er ikke noe man trenger å snakke om, eller dele med andre. Opplevelsen er så sterk og inderlig at man har helt nok med seg selv. Det er verdenshistoriens største lidelseshistorie det handler om. Det er laget av en som fullt og helt trodde det var menneskehetens frelser som her døde, forrådt av de samme menneskene, for så å overvinne selve døden, og frelse alle sammen allikevel.

Hvordan skal man sette musikk til noe slikt? Johan Sebastian Bach. Hør selv, igjen og igjen og igjen. Når man først er kommet inn i hans verden, slipper man ikke ut igjen.

Og hverdagens små og store problemer blir veldig lette å leve med.

Nærmere grunnteksten

Det har kommet en ny Bibeloversettelse. Den har fått en del oppmerksomhet. Noe av oppmerksomheten har vært festlig, som at kristne kler seg ut som personer fra Bibelen og legger seg i kø utenfor bokhandelen for å kjøpe nyutgivelsen straks butikken åpner. Noe av det har kommet av at setningene i Bibelen betyr mye for mange. Så når man endrer dem, er det noe som både kan engasjere og opprøre. De er godt fornøyd i Bibelselskapet, fordi nyutgivelsen selger godt, som om denne boken her skal ha sin verdi i salgstall.

Engasjerte kristne kommer komikere og kultureliten i vold, så de gjør lurt i å ligge lavt. De ser ut som de ikke vil prøve å late som om de kjemper for det de tror på engang. Stilt overfor utfordringer fra en ny tid, vinner den nye tiden, om det går aldri så mye mot den kristne tradisjonen, som mot Bibelen selv. Det har ført til at vi har en ganske glatt og komfortabel kristendommen i dette landet her. Den prøver så hardt å være åpen og inkluderende, at den holder alle dører og alle vegger åpne, slik at det er ingenting inni. Man kan gå ut og inn som man vil, tro hva man vil, gjøre hva man vil. En religion som stiller krav er ikke noe for den vestlige verden i 2011. Der er det alltid individet som stiller krav, og den som vil tilby individet sine tjenester eller holdninger, har vær så god å legge til rette så individet blir fornøyd. Hvis ikke er det nok av annet å ta av.

Slik tolker jeg den nye oversettelsen av Bibelen. Den kommer så vidt litt over 30 år siden den forrige oversettelsen i 1978. Siden den gang har det ikke vært noen som helst rettskrivningsreformer i Norge som kan ha gjort den oversettelsen lite tilgjengelig. Det er rett og slett litt vanskelig å se motivasjonen for å sette i gang med prosjektet.

Til å være med å oversette denne Bibelen har vært noen høyprofilerte forfattere. De er kjendiser. Men de er det ikke i kraft av å være gode kristne, ei eller av å ha spesielt gode kunnskaper om kristendommen, og aller minst for sine kunnskaper i Bibelens originalspråk. De har så vidt jeg vet aldri lært seg verken gammel eller ny hebraisk, og heller ikke noe annet dødt språk. Jeg har vanskelig for å tro at det bare er jeg som reagerer på at folk er med og oversetter fra et språk de ikke kan.

La oss her gjøre et tankeeksperiment. Tenk deg at du skal være med på å oversette en betydelig tekst fra arabisk til norsk. Du er med i en gruppe som har studert arabisk språk og kultur, de vil kunne gi deg god råd og veiledning, og svare på alle dine spørsmål. Men du er slett ikke med på kjøtt og flesk, du skal virkelig være med på å bidra, og absolutt ha et ord med i lag om hvilke norske vendinger som skal tilsvare de arabiske. Ethvert sunt og godt oppdradd menneske vil føle seg ukvalifisert for en slik oppgave.

Det er noe eget med forfattere. Ikke bare går de inn i oppgaven med stor autoritet. De går også ut etterpå, med en nesten litt skamløs selvsikkerhet, og sier at denne nye Bibelen er nærmere grunnteksten. Den nye oversettelsen er nærmere det som egentlig står der, enn de gamle. Karl Ove Knausgård – som har brukt 6 svære bind på å skrive sin egen historie, ganske betydelig mye lenger enn Bibelen med jødenes og Jesu’ historie, vi har vel et og annet å slutte om selvbildet her – har vært en slags siste hovedkonsulent, eller hva det nå er han har gjort. Han har i hvert fall bidratt med noe, og etterpå uttalt noe i retning av at den nye utgåven er mer lik det rå språket som finnes i originalen. Det er fristende å spørre hvordan han kan vite det, han har vel ikke lest originalen? Derimot er det rå, usensurerte språket veldig nær det som blir brukt i ny norsk litteratur, som mange av de som her ble brukt som konsulenter representerer.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene i den nye oversettelsen. Jeg har ikke lest den, og kommer ikke til å gjøre. Jeg synes det er dumt vi i Norge ikke har en allment akseptert utgave av Bibelen, en som vi alle kan sitere fra uten å måtte forsvare hvorfor vi siterer fra akkurat den. For troende skal jo også ordet være hellig. Det tar seg ikke ut om man oversetter litt forskjellig fra gang til gang, som om det ikke er så farlig nøyaktig hva Gud sier til oss, om det var en ung kvinne eller om det var en jomfru som skulle bære frem Kristus. Det kommer an på hvilken utgave av Bibelen man leser. Og jeg synes det er noe eget med de kristne, som nå er så ivrige etter å skifte vakre ord som legeme og kiød med kropp og kjøtt, som om det var et ønske fra dem å spise kroppen til Jesus under nattverden.

Faidon, en dialog av Platon

Det er ikke mange personer så mange er villige til å uttale seg om, men så få har lest, som Platon (427 – 347 f. kr). De fleste noenlunde utdannede mennesker er i stand til å si at han er opphavet til idélæren, og noen kan sikkert også komme opp med hulelignelsen for å forklare den, men få av dem har lest om idelæren direkte, og må i stedet gjenfortelle hva de har hørt av andre. Med mange filosofer er dette nokså forståelig, om man ikke er spesielt intetressert (som man selvfølgelig – i parentes bemerket – bør være), men akkurat med Platon er det ingen grunn til ikke å oppsøke hovedkilden. Dialogene hans er ikke bare filosofiske, men også litterære mesterverk. Denne posten kan bli enda en kilde som gjør at folk bare leser om dialogene i stedet for å lese dem. I så fall vil den ikke ha nådd sitt mål. Den er skrevet for at Platon skal bli mer lest, og ikke bare mer omtalt.

Jeg velger da dialogen Faidon, som jeg nettopp leste nå igjennom på ny. Den går over cirka 100 sider innkludert forord, kommentarer og fotnoter i utgaven jeg leste nå fra Vidarforlaget. Dette lille forlaget gav ut Platons samlede dialoger i ni bind i 2001. Det er første gang dialogene er utgitt samlet på norsk, et sikkert tegn på at vi ikke nettopp er noen kulturnasjon. Men Vidarforlaget skal ha stor takk for anstrengelsen sin, og man burde egentlig kjøpe samleverket i sympati og takknemlighet. Om man ikke vil bruke toogethalvt tusen på takknemlighet, kan man låne bøkene på et bibliotek. Oversettelsen av Faidon er er gjort av Egil Kraggerud. Jeg har også en engelsk utgave (Phaedo)  jeg kjøpte i forbindelse med hovedfaget mitt. Den er utgitt på Cambridige university press, oversatt av R. Hackforth, og en del mer ambisiøs i kommentarer og noteapparat. Jeg vil påpeke at i motsetning til andre klassiske verk er ikke noteapparatet og kommentarene nødvendige, de fleste dialogene kan leses enkelt og greit rett frem som de står og er oversatt.

Faidon er dialogen der Sokrates sitter i fengselscellen sin og snakker med vennene som har besøkt ham, før han drikker giftbegeret og dør. Den handler om hvordan vennene frykter døden og gråter over at Sokrates må dø, mens Sokrates selv har et fullt forsonet forhold til døden og til livet, og beroliger dem. Sentralt her er hvordan Sokrates tror på sjelens udødelighet, og egentlig forklarer troen rasjonelt her i dialogen, et studium i seg selv, det der, hvordan det er mulig. Om man selv ikke tror så fullt og fast verken på sjelen og udødeligheten, og kanskje selv skulle vært til stede for å bli overbevist av Sokrates’ argumentasjon, kan man godt lese dialogen som at man ikke frykter døden, når man har levd et godt liv i overensstemmelse med ens egne verdier og hva man står for. Dialogen gir en utmerket fremstilling av hvordan Sokrates, Platon og grekerne så på livet og døden, og på hvordan alle ting henger sammen i verden.

Det var det enkle referatet. Men Platons ambisjoner med den strekker seg mye høyere enn bare å argumenere for sjelens udødelighet. For å gjøre det, trengte han ikke å tenke ut dialogen og settingen, han kunne bare fremme argumentene, skrive dem ned, rett og slett, og med det gjort det mye lettere for seg selv. Jeg skal nå vise hvordan denne dialogen utmerker seg som litteratur, som filosofi og til og med som religion.

Dialogen som litteratur

Da Platon skriver denne dialogen en gang på 300-tallet f. Kr.,  så består verdenslitteraturens største prestasjoner av de greske eposene (Iliaden og Odysseen) og det greske teater, da særlig de greske tragediene til Sofokles, Evripides og Aiskulos. Platons dialoger går inn i begge disse tradisjonene, og sprenger rammene for dem, i tillegg til at han bruker teknikker og virkemidler som egentlig ikke ble tatt i bruk igjen før med modernismen på 1900-tallet. Jeg skal vise hvordan han gjør det alt sammen i Faidon.

Illiaden handler om slaget om Troja, eller den trojanske krig, der både mennesker og guder deltar, etter at prins Paris av Troja, har kidnappet den skjønne Helena av Sparta, og ført henne med seg. Odysseen handler om en av heltenes – Odyssevs – reise hjem igjen. I løpet av reisen møter Odyssevs på en rekke problemer og hindringer, før han endelig kommer hjem og kan avsløre seg for sin Penelope, slik at de kan gjenopprette sitt familieliv og leve lykkelig igjen. Denne litterære reisen er speilet, brukt og vridd og vendt på i en rekke senere verk. Det at den litterære hovedpersonen skal bevege seg fra et sted til et annet er hovedsaken i Vergils Aeniden (selvsagt), Dantes Divina commedia og James Joyce Ulysses, for å nevne tre verk med omlag tusen års mellomrom. Platons dialoger handler også om en reise. I Faidon i et mye mer konsentrert format, selvfølgelig, siden omfanget av verket er mye mindre enn de andre nevnte, men i dialogene samlet sett kan man godt snakke om en Sokratisk reise som kan måle seg med Odyssevs’. Forskjellen er at Sokrates’ reise foregår på det indre plan, han reiser i sinnet. For dialogene samlet sett er de tilsvarende monstrene og hindringene Sokrates møter, som Odyssevs, de forskjellige samtalepartnerene som kommer til ham. Og det gjelder særlig de sofistiske samtalepartnerne, som ikke anerkjenner Sokrates’ søken etter sannhet, men heller vil bruke språkets mangler og tvetydigheter til å rive ned mening, skape forvirring og vinne diskusjoner. I Faidon har denne reisen endt med at Sokrates sitter i cellen sin og skal dø. Jeg vil for eksempel kunne lese den berømte scenen der Sokrates sitter og gnir benet sitt i starten av dialogen, også som at han er sliten av å gå, reisen nærmer seg slutten. Det er selvfølgelig også at han gnir kroppen som skal skille seg fra sjelen, kroppen verker, men sjelen er smertefri. Mot slutten mener jeg det vanskelig kan leses annerledes, enn at Sokrates går i ring på cellen sin for å bringe reisen til sin slutt. Gjennom hele livet sitt har han bare oppholdt seg i Athen, stort sett på torget, og gått i ring der. Nå har ringen blitt enda mindre, men han går fortsatt, og reisen nærmer seg slutten. Denne sinnets reise er både viktigere og mer imponerende enn Odyssevs reise over havet.

En av definisjonene på en tragedie er at helten skal dø til slutt. Det passer godt til de Shakespearske tragedier, og det passer godt til dialogene lest som tragedie. Helten er Sokrates er helten, og Sokrates dør. Aristoteles legger til at virkningen blir størst når den tragiske helt blir offer for tragedien uforskyldt, at man selv er skyld i ulykken gir ingen ordentlig tragedie. Det passer også godt for Sokrates, han er som dialogene er lagt opp, uskyldig i anklagene som dømmer ham til døden. Platon viser vel snarere at det er dem som dømmer ham som begår forbrytelsen Sokrates blir dømt for. Det er disse som forderver ungdommen, Sokrates gjør det stikk motsatte og bidrar heller til å opplyse dem og utvikle dem.  Sokrates er en ypperlig tragisk helt innen denne definisjonen. Men den skiller seg helt ut med at døden her blir fremstilt som en lykklig slutt! Sokrates ler en eneste gang i samtlige av Platons dialoger om ham, og det er når Kriton mot slutten av Faidon spør Sokrates om hvordan de skal begrave ham:

– Slik som dere vil, svarte han, så sant dere får tak i meg da, og jeg ikke unnslipper dere. Og dermed lo han stille, kikket bort på oss og sa (…)

Sokrates er en tragisk helt som ler mot slutten av sitt liv, i det han møter døden. Det er en kraftig understreking av at døden ikke er noe å frykte, for dem som har levd et godt og riktig liv. Det som får de sanne greske, tragedieheltene til å gråte så fryktelig i møte med sin skjebne, er jo kanskje nettopp det at de har forsøkt å sette seg opp mot gudene og det liv som er forventet av dem? De har handlet galt, og ser de har handlet galt, og at det nå er uopprettelig. Sokrates har ikke noe uopprettelig han skulle hatt ugjort. Han har levd det liv han skulle,  har nådd slutten for reisen, og kan møte døden i fred og ro.

Alle som kan litt litteraturhistorie vet at overgangen fra realismen og naturalismen til den nye modernismen fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet, også var en overgang fra forsøket på å skrive objektivt, til et forsøk på å skrive så subjektivt som mulig. Mange av de tidlige modernistene, vi nordmenn kan bare ta Hamsun som et typisk eksempel, diktet opp karakterer også til å fortelle historier, og la det opp slik at man aldri kunne være helt sikre på om disse fortalte helt ærlig, eller husket helt riktig. Selve dialogformen gjør denne oppnåelsen helt selvsagt. Særlig når dialogen er utformet som den er i Faidon. Jeg kan ta en annen liten digresjon, som ivrig teaterleser og smått aktiv dramatiker, er jeg alltid imponert når jeg leser stykker av Shakespeare, det er så få sceneanvisninger der. I Platon er det ingen sceneanvisninger i det hele tatt. Det er ingenting utenom samtalen mellom de som deltar i den, det finnes ikke en eneste forfatterkommentar eller inngripen, dialogen er alt. Og beskrivelsen av Sokrates som sitter og gnir foten sin etter lenken, og senere drikker giftbegeret og går rundt i cellen for at giften skal virke, den blir gitt av en av deltakerne i dialogen. Rammen av dialogen er nemlig at en av deltakerne i Sokrates’ siste øyeblikk, Faidon, møter Echekrates på landeveien. Echekrates som er fra Fleibus, spør Faidon om han kjenner noe til dette dødsfallet til Sokrates, for det er ingen fra Fleibus som vet det ordentlig. Og så må Faidon til å fortelle. Dermed blir hele beretningen bare hukommelsen til en enkelt person, og man får tilleggsspørsmålet hvor mye er det egentlig han husker, og hvor mye er det han vet, og hva er det nettopp han vil legge vekt på? Og hvorfor velger Platon nettopp Faidon til å fortelle historien, og hvorfor nettopp til Echekrates? Siden dialogen er så tett knyttet opp til virkelige og sikre hendelser, blir disse spørsmålene bare ytterligere interessante for dem som virkelig er interessert.  

Språket i dialogene er på ett plan meget enkelt. Det ser ut som helt naturlig dagligspråk, teaterverdenen får ikke til noe lignende før med Ibsen og Tsjekhov noen tusen år senere. Men om man ønsker å lete, finner man også ting som er fristende å tolke symbolsk, slik som den markante detaljen om hvordan Sokrates ligger og gnir beinet i begynnelsen, siden reiser seg opp i sittende stilling med beina på gulvet, og sitter slik resten av samtalen. Dialogen er også full av helt enkle spørsmål og svar, replikker som «ja, absolutt», «jo, etter min mening i alle fall», og «jo, helt og holdent, vil jeg tro» er den full av. Og plutselig i Faidons lange utgreining om hva som skjedde og hva Sokrates sa, så blander plutselig tilhøreren Echekartes seg inn, og tilkjennegir sin følelse til det som blir sagt. Kontrasten mellom det enkle, hverdagslige språket til de to samtalepartnerene og den greie dagligdagse tilnærmingen til emnet, og de enorme dimensjonene ved Sokrates død og hva som egentlig hendte her, og også de enorme filosofiske utlegningene Sokartes kommer med, og rekkevidden av dem, kan fint få plass i både moderne og postmoderne sammenblanding av høy og lav, for dem som er interessert i slikt.

Dialogen som filosofi

Nå skal jeg ikke utrope meg som noen stor Platonkjenner. Jeg leser riktignok dialogene hans, men jeg leser ikke forskningen, og de dypere problemene med Platon og diskusjonene om ham, kjenner jeg ikke til. Men jeg kan nå uttale meg litt hverdagslig, om hva jeg finner i Faidon, og hva jeg oppfatter det betyr i filosofien hans og i filosofihistorien.

Hva jeg finner viktigst, er som jeg har sagt tidligere hvordan et rolig og harmonisk menneske kan gå døden rolig i møte. Platon deler som alle de gamle grekerne mennesket opp i kropp og sjel, der kroppen tar seg av det sanselige, og sjelen det åndelige. For filosofen Platon er det gjennom Sokrates opplagt viktigst at det er sjelen som blir tilfredsstilt. Det blir den gjennom å søke viten og sannhet, bli kjent med seg selv, og vite hvem man er og hvilken funksjon man har i livet. Dette er vanskelige spørsmål som nok kan gi noen og enhver følelsen av ikke å lykkes, og man velger i stedet å hengi seg til sanselige nytelser, eller å sørge for kroppens velvære, i stedet for sjelens. Sokrates ro i forhold til tilhørernes fortvilelse viser belønningen når man satser på sjelen fullt og helt. Det er dette som er kjernen i Sokrates’ berømte «Kjenn deg selv». Man finner det her i denne dialogen.

Dialogen introduserer også idelæren. Her skal man kanskje ha et ganske klart hode for å få med seg hva som foregår. Det enkle språket til Platon kan forlede én til å tro at man ikke trenge skjerpe seg for å henge med, og man har kanskje selv lyst å bare henge seg på tilhørernes «Jo, selvsagt» og «ja, sånn må det være», når Sokrates bedriver sin berømte kunnskapssøken, og stiller sine spørsmål. Først introduseres læren litt forsiktig, med at Sokrates spør om det ikke er sant som dikteren sier, at man ingenting ser og ingenting hører, av tingene som de egentlig er (65b er referansen), og videre «er det ikke i tenkingen, mer enn i noe annet, at noen av de værende ting blir åpenbare for den?».  Vanskeligere blir det når Sokrates siden sier at noe er vakkert fordi «det har del i skjønnheten» (100c), og at noen er større og mindre enn andre, på grunn av storhet og litenhet (fra 101). Det er fint å lese dette her, for å få en innføring i hva Platon selv sier om ideene sine, og hvordan han selv introduserer dem. Det er for øvrig verdt å merke seg at han introduserer dem som ledd i et helt annet argument, og som en selvsagt ting alle tilhørerne umiddelbart er enig i. Som sagt, jeg skulle gjerne vært til stede selv, og sagt til Sokrates at jeg ikke helt skjønte hva han mente. Det er fristende å gi seg hen og svare ja på spørsmålet om at skjønne ting er skjønne fordi de tar del i skjønnheten, men konsekvensen av dette «ja» fører med seg en del ting som man ikke like lett kan svare «ja» på.

Til slutt tar dialogen opp ytterligere litt om forholdet mellom kropp og sjel, og forsøker som sagt intet mindre enn å bevise sjelens udødelighet gjennom argument. Argumentene er blendende, men Sokrates er ingen sofist, blendende argumenter er ikke hans mål. Det er en serie argumenter, 4 stykker, der Platon legger mest vekt på det siste finaleargumentet, før dette har vi intet mindre enn en kunstpause «Sokrates gjorde en lang pause og tenkte over noe for seg selv» (95e). Argumentet tar utgangspunkt i idélæren, og tror man på den, blir det vanskelig å gjendrive argumentet. Men så var det dette med hvor sannsynlig idélæren egentlig er, da. Uansett er det interessant lesning.

For øvrig finner man annet snadder som vil overraske en som ikke er så altfor vel bevandret i antikken og dens visdom, som at Sokrates uten videre sier at jorden er  rund og henger i luften, og at alle uten videre går med på det. Dette var kjent kunnskap i det opplyste Athen. Selve måten argumentasjonen blir ført på, og Sokrates’ nitidige prøving av all kunnskap, er også lærerik lesning den dag i dag. Hva er det for eksempel med årask og virkning? Hvordan kan man vite sikkert at en virkning har en bestemt årsak, at det er nettopp denne, om det virker aldri så sannsynlig? Det filosofiske ambisjonsnivået i dialogene lider ikke under noen begresning, kan man si. 

Dialogen som religion

Platon er en filosof, og hans dialoger er filosofi, men de har vel så mange trekk til felles med religiøse tekster, som med filosofiske.

Sokrates kan sammenlignes med religiøse tenkere som Kung fu tse, Buddha og Jesus. Ingen av dem er kjent for noe de selv har skrevet, for alle var det disiplene og etterfølgerne som skrev ned historien om tenkningen deres og om livene. Slik kommer de opp i en slags sfære av ufeilbarlighet, som vel er vanskelig å oppnå når man selv skal skrive hva man tenker. Etterfølgerne bryr seg heller ikke om å beskrive feilene, og gjør de det, går disse tekstene tapt, eller blir oversett.

Sokrates er den første martyr. Hans død har alle kjennetegn på den kristne martyrdøden. Å ende livet med å drikke giftbegeret for forbrytelser han ikke har begått, det er den perfekte avslutning for et perfekt liv. Likheten med Jesus Kristus er mer enn slående.

Patriark Kiril

Han er foreløpig bare Metropolitt, men han ble formelt valgt i går til å bli den russisk ortodokse kirkes neste patriark. Valget foregikk i Kristus frelser katedralen i Moskva, katedralen som ble bygget mot slutten av 1800-tallet for å feire seieren over Franskmennene i 1812, for så bli revet av Josef Stalin i 1931 fordi plassen skulle brukes til å bygge Sovjetunionens palass. Det palasset lot seg ikke bygge, og kirken ble bygget opp igjen på samme sted på 1990-tallet etter Sovjetunionens fall. Både kirken og valget av patriark har mye historisk ved seg. Jeg skriver på posten, men vil kanskje ikke rekke å skrive den ferdig før jeg må gå i dag.

Det var i denne kirken patriarken ble valgt i går, 27. januar 2009.

Det var i denne kirken patriarken ble valgt i går, 27. januar 2009.

Når man går inn i den russisk ortodokse kirke og dens historie, så går man direkte inn i den russiske kultur og historie, og får det med en gang mer vilt og spennende enn man får det når man holder seg i det norske. Kirken ble protestantisk i 1536 fordi Norge den gang var en del av Danmark, som ble det, og vi i Norge valgte om vi valgte noe, den mest pietistiske, stivnede og kanskje til og med vi kan prøve oss på å si kjedelige versjonen, når vi med kjedelige mener at her skal vi ikke gjøre noe som er synd, og for sikkerhets skyld kaller vi det meste for synd, og prøver å holde oss i ro. På slutten av 1800-tallet gikk kunstere og forfattere til moralsk angrep mot kirken, et angrep som kort og enkelt gikk ut på å skrive leserinnlegg i aviser og blader, og å skrive negativt om prester i bøker. At disse bøkene er de suverent beste og mest leste fra perioden, gjør kanskje at vi i dag ser på motstanden mot kirken som større enn den egentlig var. Motstanden mot forfatterne var større. På 1900-tallet var aller, aller mest kontroversielle og opprivende som skjedde kirken og den kristne troen, at Arnulf Øverland ble anmeldt for brudd på blasfemiparagrafen. Han ble anmeldt, ikke dømt. Og han ble heller ikke skutt, banket opp, satt i torturkammer og lagt naken på en benk i en kjeller og slått med en jernstang på fotbladene og rompeballene, og han endte ikke sitt liv i en arbeidsleir. I dag er kirken rystet av debatten om homofile vielser, kanskje litt fortstatt om kvinnelige prester, i alle fall afrikanske prester som snakker litt gebrokkent, ja, det er dette som gjør at kirken i dag blir beskyldt for manglende toleranse.

I Russland blir homofile banket opp på gaten og likestilling mellom kvinner og menn finnes bare ikke. Dette er et samfunnsproblem, og ikke et kirkeproblem. Kirken ble forbudt kort etter oktoberrevolusjonen i 1917, og for å gjøre det skikkelig ble kirker revet ned (deriblant den flotte frelserkatedralen, som er avbildet) og prester og biskoper arrestert, torturert, skutt og satt i arbeidsleir. I stedet for ikonet i stuen, skulle man ha et bilde av Stalin.

Det er ganske utrolig at den ortodokse kirke kunne våkne sånn til liv igjen da kommunismen falt i 1991. Den hadde vært forbudt og undertrykt i 70 år, med et regimeskifte var den vital og levende igjen.

Patriarken den gang var Aleksej II, født Aleksej Rudiger, i Estland, 1929, med far av ærverdig tysk opprinnelse, og mor med russisk. Familien hadde som ortdokst troende flyktet fra Sovjetkommunismen, men bare for snart å komme inn under Sovjetstyret allikevel, da Estland ble angrepet, okkupert og lagt inn i unionen i 1939. Det var en invasjon og okkupasjon estlendere flest ser på som jevngodt med nazistenes, men som Aleksej støttet. Det er klart, det er større kontroverser om en slik patriark, enn om han er mann eller kvinne, slik vi opprøres av i Norge.

Men Aleksej er patriarken som nå er død, Kiril skal overta fra 1. februar. Han ble født i 1946 i Leningrad, av foreldre som hadde overlevd Leningrad-blokaden, han ble erkebiskop av Vyborg, byen russerne tok fra finnene under vinterkrigen, i 1979, han ble metropolitt av Kaliningrad, byen – eller enklaven, russerne tok fra tyskerne under andre verdenskrig, – og Smolensk i 1991, og han ble altså valgt til den nye patriarken av Moskva nå i 2009.