Hjem, kjære hjem!

Du verden så godt det er å komme hjem! Etter en lang dag på jobb. Sykkeltur i kulda. På øret en forelesningsserie om elementære emner i økonomi, fra 2006. En del ville kanskje vært sagt annerledes, nå i 2016. Tidene er forandret, så til de grader forandret.

Så er jeg hjemme. Sykkelen i garasjen, som vi eier. Ennå er jeg ikke helt vennet meg til å eie alle tingene vi gjør, at jeg kan kalle alle disse tingene mitt. Inne venter kona med middag. Barnet hopper og spretter i sofaen, glad for at jeg kommer hjem. Som vanlig har hun en mengder med ting å vise. Som vanlig går det ikke fort nok med alt!

Til middag er det kyllingfilet, kjøpt i går. Olia har laget potetstappe til, og ingredienser jeg ikke engang vet hva er. Vi topper det med ferske urter vi har kjøpt inn, de står i vinduskarmen. Timian og basilikum. Det er uvirkelig alt vi har, livet jeg nå lever.

Irina og Olia er nå i butikken, kjøper bleier, smør og hva de ellers måtte finne på. Jeg er nede med peisen, som vi eier. Stereoanlegget fra studenttiden, det som har levd gjennom mange gode år i Hans tanks gate 18, i Bergen, så nye år i Strandgaten 2011. Nå står det her i kjelleren, i huset jeg vokste opp i, og som jeg nå har kjøpt.

Det er så herlig å komme hjem til en elsket familie og være elsket av dem. Jeg gikk ut på terrassen i t-skjorten i dag, i fire grader minus. Det var så mye som skjedde på så kort tid. Det meste er ikke å skrive. Hjem, kjære hjem, skriver jeg. Det dekker mye.

 

Kald sommer i Kiev

Vi har ikke gradestokk, men på Yr står det at temperaturen i Kiev nå er 13 grader. Maksimum i dag var 17. Stort sett har det vært overskyet, med mer regn enn sol, og også mer vind enn sol, om de to tingene kan sammenlignes. Jeg har nettopp trukket inn fra balkongen, det var for kaldt å sitte der. Helt utrolig. Alltid tidligere alle fire årene har problemet vært at det har vært for varmt. Jeg har lengtet etter å få det litt kjøligere.

Ønsket er oppfylt. Til overmål.

Jeg har som vanlig ikke pakket annet enn kortbukse og kortermet. Hele mitt liv har jeg pakket med tanke på at det kan bli for varmt, alltid har jeg holdt åpent for at det kan bli kortbuksevær eller bading, det er alltid regn og kulde som kommer uforberedt på meg. Vi skulle jo egentlig være på Krim, så det var ikke så veldig urimelig pakket.

Også i Kiev er det uventet vi får en sommer som ligner den vi pleier å ha på Vestlandet. Ukraina ligger på breddegradene lite grann nord for Frankrike, Kiev treffer rett sør for Lille, det er ikke så verst sør. Det skal være sommervarmt. Det er også helt uvanlig at gradene ikke kommer over 20 grader om dagene. Det er heller et spørsmål om de kommer under om nettene. Da jeg kom hit i slutten av juni var det opp mot 35 grader, jeg slet både i solen og skyggen, og inne.

At det ble litt kjøligere er derfor etterlengtet. Men alt med måte.

I dag var jeg i Hydropark. Jeg så sant å si flere som badet da jeg var her vinterstid i februar, i snø og minusgrader. I dag badet ingen annen enn jeg, som jeg så. Den gang var det alltid en og annen isbader, som kledde av seg, og slengte seg uti.

Langitdsvarselet har ingen betydelige endringer, så langt det går, og så lenge jeg skal være her. Det vil holde seg rundt et par og tjue grader.

image

Man skulle ikke trodd at dette var Dnjepr ved Hidropark, i juli. Men det er det. Det er ingen der, fordi det er for kaldt. Sånt får man ikke oppleve ofte.

Heller det, enn et par og tredve, sier jeg.

Dalsnuten 2013

Vi gjorde det i fjor, så nå er det en tradisjon. Tidlig på vinteren tar mor og jeg en tur til Dalsnuten i Sandnes. I fjor var det 12. februar, i år allerede 20. januar. Begge årene var det i strålende vær, og med nydelig mat.

Dalsnuten, Sandnes, Vinterkulde

I drømmevær som dette er det minste føre (som far pleide å si) å gå tur.

Det har egentlig siden Olia kom over vinteren 2009/10 blitt helt vanlig med uvanlige vintre. Første året var det kolossalt med snø, og iskaldt – lenge. Året etter var det også kaldt, og i år har vi på ny hatt både en sjokkperiode med stort snøfall og nå en lang periode med stabile kuldegrader og pent vær. Da er det bare å komme seg ut på tur.

Olia syklet tidlig av gårde på jobb, så jeg var klar fra tidlig morgen. Det var mor som ble forsinket denne gangen, hun ventet gjester (Tonje og Espen, de vordende foreldre) på kvelden. Så kjørte vi treffsikkert opp til Dalsnuten.

Der ble jeg enda så ventet det var, forbauset over isen på vannet.  Det er tiltrekkende som en stein man bare må klatre opp på. Is bestemmer veien man må gå, jeg vil si det så sterkt. Man må gå på isen. Mor var nølende med å gå ut på isen på Gramstadtjørna, det nederste vannet ved parkeringsplassen. Først mente hun noe sånt som at den kanskje kunne være usikker, siden isen på Frøylandsvannet alltid er usikker, kommunen måler ikke denne isen engang, og da kan den umulig bli sikker noensinne, deretter hadde hun det noe mer rimelige argumentet at isen «var glatt». Det er i det minste sant.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Så vi fant det kompromisset at jeg gikk på isen (som man skal), mens mor gikk ved siden av (fordi isen var glatt). For de som vil bli opplyst av det vi snakket om, så var det språk, bøyning av ordene «å dette (falle)» og «å omgås». Jeg prøvde meg med «å dette – detter – datt – har duttet», men var usikker som tynn is med den siste. Jeg tror ikke jeg ville skrevet det noe sted. Det skal man heller ikke. Verbet «å dette» brukes ikke i perfektum skriftlig. Å omgås er enkelt og greit, med det ordet kommer man ikke lenger enn til presens, man omgås i nåtid, og kan prøve det i fremtid, man skal omgås med celebriteter. Det er det som på engelsk kalles «habital action», en vane, det går ikke så godt å si det om  noe man gjør akkurat nå. Jeg omgås min mor. Det gjør jeg dag for dag, ikke akkurat der og da, her og nå, på Dalsnuten.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

Dette var noe av det vi snakket om. Mens vi snakket så jeg noe av det kjekkeste, en bekk. På den var det selvfølgelig is, og til overmål en tømmerstokk. Det var ut å balansere, mor til å fotografere, og så var det å kontrollere om isen holdt. Det gjorde den ikke. Men sånt går ikke an å finne ut uten å prøve det med sin fulle tyngde. Det er som å få seg kjæreste. Man kan ikke få det uten å satse alt. Satser man alt, risikerer man å gå igjennom – som jeg gjorde, eller man kan lykkes – som jeg gjorde etterpå. Det gjelder både i å få seg kjæreste, og i å gå på isen.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Begge deler er viktig. Nå gikk jeg oppover isen (som selvfølgelig bestemte hvor vi måtte gå!), mor gikk ved siden av. Da vi kom til en bro, gikk mor over den. Da vi kom til et sted der det ikke lenger var skygge på isen (bekken gikk i en skog), var det sjokoladepause. Der fortalte mor hvem Jesus var, i fra barnemunn, sønnesønn til mors søster, Trine, det «er’n’ Jens Arnold!» Forstå det den som kan. Og det kan alle som kjenner forklaringen. De skal ha julespill, og Jens Arnold skal spille gjeter.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Det fulgte et stykke uten is, men med sti. Det gikk vi raskt forbi.

Revholdstjørn, Vann med is

Her er vi akkurat i ferd med å komme oss bort fra det intetsigende partiet med sti, og over til Revholdstjørn med is.

Så kom Revholdstjørn. Dekket av klink is, og barn og familier på skøyter. Det var strålende. Det var så få som gikk her på skøyter, at isen lå helt blank og fin, nesten ingen riper og sår,helt glatt. Det var gøy! Vi hadde heldigvis en pause her også. Kanelruller.

Revholdstjørn, Motlys, Is på tjern

Mor gjør et forsøk på isen. Som man ser er den ikke særlig glatt akkurat der hun står.

Litt lenger oppe måtte jeg bruke list for å få mor med på is, siden det var så åpenbart i feil retning i forhold til hvor vi skulle. I tillegg var dette is som gikk nokså bratt nedover. Det var is man kunne sette seg å ake på. Eller gå forsiktig oppover. Jeg gikk oppover på isen, mor ved siden av (isen var glatt), som alltid. Hun snakket om ferieplanene sine. Slik fikk hun ikke med seg at Dalsnuten lå rett frem, mens vi gikk rett til høyre. – Hvor skal vi? spurte hun plutselig. Jeg tenkte raskt, men klarte ikke å svare like raskt. Det var ikke så mye å si. – Vi skal gå her oppover isen, sa jeg.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Isen brakte oss slik at vi måtte klatre over et gjerde, det var ingen vei utenom. Og så måtte vi gå gjennom det noen vil kalle skog og kratt, andre – som jeg – vil kalle sti. Etter en stund var vi tilbake på hovedstiden.

Da gikk det rakt oppover.

Sandnes, Dalsnuten, Vinterdag

Fantastisk. Av og til må man ta sånne uttrykk i bruk.

Utsikten var fantastisk. Av og til må man ta slike sterke uttrykk i bruk. De er spart til anledninger som dette. Gjesdalsfjellene lå innover, Sandnes lå under noen tynne kuldeskyer, Stavangerhalvøya badet i vintersola, og Jæren og storhavet åpnet seg i det fjerne. Den lave vintersola gav det hele et veldig vakkert lys. Det er liksom soloppgang og solnedgang hele dagen nå i de dypeste vintermånedene.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

På toppen var det niste: Kakao, fylte horn, rundstykker, sjokolade. Vi satt og speidet på utsikten. Solen gjorde at det umulig ble kaldt, tross alle kuldegradene.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Så var det bare ned og hjem igjen. Jeg måtte hjem til min kone, som snart var på vei hjem fra jobb, mor måtte hjem til middagsgjestene sine.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Nedturen går på andre siden av Revholdstjørn, så det blir liksom en slags runde. Jeg var tro til mine prinsipper, og holdt meg på isen der det var mulig. Mor var tro mot sine, og holdt seg konstant ved siden av. På et tidspunkt ringte Olia, og så måtte jeg snakke med henne på russisk.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Olia har det ved seg at hun sjelden vil slutte å snakke når hun begynner, og som regel har begynt, så telefonsamtaler med henne kan ta all tid som er, men på tur tar det seg ikke helt ut å snakke i mobiltelefon. Jeg måtte avslutte samtalen, jeg var jo på vei hjem, vi skulle snakkes om en halvtime, det som var viktig og uviktig nå, vil være like viktig og uviktig da, Olia reagerte ikke noe på det. Hun trengte ikke den omstendlige forklaringen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde - til Instagram - av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde – til Instagram – av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Først da vi kom helt ned til Gramstadtjørna igjen gikk også mor ut på isen. Det hadde også tatt seg ut, om hun skulle insistere på å gå helt rundt, noe som ville inkludere å klyve over et gjerde, når man bare kunne gå rett over isen. Og ha det mye gøyere. Jeg gikk først, hun kom etter.

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Det var en veldig flott tur, skikkelig vintertur, som vinterne gjerne er her nede i det vestlandske lavland. Det blir gjerne kaldt, men snø blir det gjerne ikke. Man går til fots hele året. Men landskapet, naturen og lyset forandrer seg gjennom årstidene, hver tid har sitt, og vinteren kommer ikke dårlig ut på turer som denne.

Tjern med is

Endelig tok mor også sjansen ut på isen. Man ser tydelig hvor glad hun er.

Flere bilder fra turen er lagt ut på min engelske avlastningsblogg. Det vil etter fem år med blogging stadig oftere bli en vane at store og mange bilder må legges ut der, siden jeg nærmer meg å bruke opp min tildelte opplastningsplass på WordPress.

Høstferie i iskaldt Ukraina

Det var en spesiell dag i går. For to år siden var det avslutningen på høstferien, og jeg reiste hjem fra Russland hvor jeg hadde vært. Under flyturen fra København og hjem døde min far. Jeg ble oppringt av min søster Tone som hulkegråt. Jeg hadde ikke engang kommet hjem, jeg stod med koffertene utenfor Hotell Neptun ved byporten da jeg fikk nyheten.

I går ble høstferien ikke avsluttet, men påbegynt. Olia og jeg reiste til Kiev, og planen var at vi skulle videre til Krim med en gang. Med på Krim er det som i resten av Ukraina iskaldt for tiden. Vanligvis er det fortsatt greit å bade på Krim i begynnelsen av oktober, nå er det 14 grader om dagene der nede, og halvparten om kveldene. I Kiev er det frostnetter. Her er iskaldt.

Så etter en resolutt bestemmelse av moren reiser vi ”nikoda”, som betyr ”ingen steder”. Vi blir her i Kiev, i leiligheten i Petsjersk.

Det ble feiret med bedre middager, alltid flerretters til fest i Ukraina, vin og vodka. Mor og far til Olia var med, jeg og Olia var med, og lille Taias på ett år var med på sitt vis. Søster Tanja jobber til sent på kveld og rakk ikke festen før i alle fall jeg og flere med meg hadde sovnet. Olia kunne i dag morges rapportere at hun og søsteren hadde pratet sammen til klokken tre om natten, på søstres vis.

Den lille familien Iurzhenko har vært rammet av en del ulykker den siste tiden. Både moren og faren er det vi i Norge ville kalle førtidspensjonister, de ville hos oss vært uføretrygdet. I Norge utløser det rettigheter, i Ukraina utløser det uløselige vanskeligheter.

Det var ikke mulig å merke på dem. De så alle godt ut. De vender ikke klagene sine ut, og en uinnvidd ville på overflaten tro at alt stod godt til.

I går gjorde det også det. Som den eneste uten kjønns- eller sykdomsforfall var det jeg som ble satt til å tømme vodkaflaskene, og det var en oppgave jeg tok meget alvorlig.

Det var en spesiell dag i går, og det vil også bli en spesiell høstferie.

Chicago kaldere enn Sibir

Når jeg ellers ikke har noe å gjøre, hender det at jeg starter til GoogleEarth og gir meg til å surfe over verden ved bruk av satelittfoto og 3D-grafikk. Programmet var ypperlig allerede da det ble lansert i 2005. På den tiden var det omtrent bare USA og storbyer der borte som var å se ordentlig, og få av de funksjonene vi har å glede oss med i dag var på plass. Dette programmet var en avgjørende årsak til at jeg bestilte raskere internett.

Jeg har brukt GoogleEarth til å finne hoteller, til å lære meg hvordan verden henger sammen, til å klikke på Wikipedia-artikkel på byer, fjell, elver, bygninger, steder, innsjøer og alle typer områder, for å lære mer om ting jeg ikke vet noe om. Jeg har lastet ned bruttonasjonalprodukt for alle verdens land via FN sine sider, slik at jeg i samme slengen som jeg ser over verden, også kan se hvor fattige eller rike de forskjellige landene er. Det er som man tro, at Europa, særlig Vest-Europa, USA, Canada, Japan, Sør korea og Australia er rikt, mens resten av verden stort sett er fattig, med Afrika som fattigst av alle.

I fjor ble det også lansert værvarsling, med temperaturer over hele verden, og  skyformasjoner, og mulighet for å klikke på hvert enkelt sted for nærmere informasjon om været fremover. Selv i Bergen, hvor jeg bor, er denne nyttig for meg, da jeg ikke selv har gradestokk. Temperaturene ligger alltid inne, mens jeg har skrudd av skyene, for de sperrer for nedsikten når jeg flyr over verden. Temperaturene er kjekkest å følge med på nå om vinteren, hvor man kan se hvor kaldt det blir forskjellige steder i verden. I fjor var jeg ringside når landene i sentral-Asia, de gamle Sovjet-republikkene, hadde sin fryktelige kuldeperiode, der mange mennesker rett og slett frøys i hjel. Tadjikistan, Uzbekistan, Kirgistan og særlig Kasakhstan kan være iskalde land om vintern. Afghanistan er også overraskende kaldt, som også Iran er det, mens jeg visste fra før at Nord-Kina og Mongolia er kalde vinterland. Men at det det jevnt over skulle ligge mellom 20 og 30 grader minus, overrasket meg. Da gamle krigerne til Djengis Khan fikk visst herdet seg.

Men mitt område er nå en gang Russland, med lille Russland, Ukraina, i samme posisjon. Der er det ferden starter. Ukraina er slett ikke så ille, verken i år eller i fjor, der er vinteren ikke så helt ulik her i Norge, med mellom 0 og 10 grader minus som en regel. Russland klarer ikke å komme ned i temperaturene de hadde i 1941 og 1942, da Nazi-Tyskland invaderte landet, og i 1812, da det var Napoleons Frankrike som fikk møte den strenge, russiske vinteren. Vinteren de møtte var ikke lenger øst enn Moskva, og så lenge jeg har fulgt med, har det svært sjelden om noen sinne vært kaldere enn 20 minus i byer som Moskva, St. Petersburg (Leningrad) og Volgograd (Stalingrad), og heller nærmere 0, enn -10. Nå, for eksempel, er det -2 i Moskva, -4 i St. Petersburg og 0 i Volgograd. I boken Stalingrad, av Anthony Beevor, får man inntrykk av at det mellom slutten av september og så lenge slaget varte godt ute i februar, sjelden var mindre enn 15 minusgrader. Og vind.

Den virkelige kulden i Russland finner man jo ikke i Europeisk Russland, den er i Sibir, landområdet mellom Himalaya og Nordpolen. Få steder i verden er man lenger unna havet, dette er innlandsklima, og varme vinder fra sør må komme seg over verdens høyeste fjellkjede, mens kalde vinder i fra nord knapt møter et eneste høydedrag i den flate, Sibirske taigaen. Her skal det være kaldt, her husker man kanskje bilder fra skolebøker på barneskolen, der russiske lastebiler i Sibir må ha bål under motoren for at den ikke skal slukne, og hvis man skrur moteren av, kan man glemme å få den på igjen. I Novosibirsk, det nærmeste man kommer Sibirs hovedstad, den største byen, og den som ligger mest i midten av det veldige området, der er det nå 11 grader minus. Man skal ikke lenger tilbake enn en drøy uke, for å finne samme temperatur i Bergen. Og hadde jeg fanget gradene i går, så hadde temperaturen der vært -4, som den nå også er i Barnaul, skarve 190 kilometer lenger sydøst.

Både i går og i forgårs lå hele Sibir foran meg med temperaturer mindre enn 10 grader minus, by etter by, ingen over 20. Det var det derimot i den amerikanske midtvesten, i stader som Illinois, Iowa, Minnesota, Sør-Dakota og Nord-Dakota, med Chicago som den største og mest kjente byen (den ligger i Illinois, rett sør for Lake Michigan). Der var det 24 grader minus. Hele USA, omtrent, lå i kuldegrader, til og med nord i Texas. Sørstater som Tennessee, Kentucky, Nord Carolina, Virginia og Vest-Virginia lå med kuldegrader som godt kunne minne om redslene under den amerikanske borgerkrigen. Bare Florida var helt uten kuldegrader. Midtvesten i USA så ut som det var Sibir, mens Sibir kunne være hvor som helst i verden.

Nå ser det ut til å ha snudd, riktignok. Til og med Nord-Dakota, har grader rundt 0. Bare Minnesota og Michigan har steder kaldere enn minus 10. Chicago er -4. Det ser ut som det kalde været har gått østover. New York har nå 7 kuldegrader, og nord for New York e det bare tosifrede kuldegrader så fort man kommer litt unna kysten. Pennsylvania har også rundt 10 minusgrader over hele delstaten, den kjente byen Pittsburgh, i syd, har -8. Gamle, ærverdige Richmond, hovedstaden i Sørstatene under borgerkrigen, «By May the 10’th, Richmond had fell,» som Canadiske The band sier i klassikeren «The night they drove all dixie down», der vinteren var så beryktet i 1865, der er det nå -1. Richmond er i dag hovedstad i Virginia.

Og til sist: Det er ikke Sibir som virkelig er kaldt i Russland. Det er område som heter «Det fjerne østen føderale distrikt»  (Дальневосточный федеральный округ), og ligger mellom Sibir og Stillehavet. Det er et vanvittig stort område, sånn cirka 1000 kilometer øst for Bajkalsjøen, 500 kilometer nord, sånn omtrent, og hele veien til det arktiske hav og Stillehavet. Her er det iskaldt, nitrist og bekmørkt. Og aller, aller kaldest er det i Sakha-republikken, tidligere Jakusk, verdens største administrative område. Her ligger den kaldeste av alle byer av noenlunde størrelse, Jakutsk, med 186 000 innbyggere (det går raskt nedover, riktignok, min lonely planet fra 2006 oppgir 240 000). Bildene av lastebiler med bål under, er sannsynligvis fra denne byen, som altså ikke ligger i Sibir. Der er det nå 31 kuldegrader, en vanlig dag i januar. Det finnes imidlertid en enda kaldere by 650 km lenger nord, Oymakhon, heter den, der verdensrekorden for bebodde områder er målt med -71. Der er det nå 32 kuldegrader, men det er meldt -50 i natt, og det er slike temperaturer jeg pleier å finne der borte.

USA har jo mot dette Alaska å stille opp. Der ser det akkurat nå, slik ut:

Og slik er temperaturene i Alaska

Og slik er temperaturene i Alaska

GoogleEarth kan man laste ned gratis her, for den som ikke for lengst har gjort det.