McDonald’s vs Firenze

I skyggen av det litt spesielle valget i går og alt skrålet omkring det, meldte BBC om en sak få fikk med seg. Det er den amerikanske hamburgerkjeden McDonald’s som ikke får lov til å sette opp en restaurant på Piazza del duomo i Firenze. Det er i hjertet av byen, den viktigste byen i renessansen, den viktigste plassen, sentrum. Det er big business møter katedral så til de grader. McDonald’s saksøker byen Firenze for 18 millioner euro.

Aldri skal jeg sette min fot i en McDonald’s restaurant igjen. Annet enn for å pisse der.

For tiden er det en del forhandlinger om store handelsavtaler mellom EU og USA, USA og stillehavslandene, EU og Canada. «Fri handel», er mantraet, mottoet. Handelen over verdenshavene skal gå fritt, handelsrestriksjoner må bort. At McDonald’s ikke får sette opp restaurant hvor de vil, er handelshindring.

Nå saksøker de altså byen, slik at skattebetalerne i Firenze skal fylle opp investorenes lommer i McDonald’s. Eierne der er søkkrike, de største eierne kvalmende rike. Firenze sliter vel antagelig som byer flest i Italia, det er et land i dype, finansielle problemer. Særlig for unge er det vanskelig å finne jobb.

Jeg har bodd to somre i Firenze for å lære italiensk. Skolen – Scuola Leonardo daVinci – lå like ved domplassen, like i nærheten av hvor McDonalds hadde tenkt å sette opp restauranten sin. Den ville være et fremmedelement der, og ville ødelagt plassen, slik Narvesen-kiosker har ødelagt utallige sentrale plasser her i Norge. Torgallmenningen i Bergen er det grelleste eksempelet jeg vet. Når jeg går forbi der, tenker jeg alltid at det ville de ikke tillatt i Italia.

Heldigvis gjør de ikke det heller. Hva slags verden som gjør at en gigant som McDonald’s da kan saksøke byen, det er over min forstand å begripe. Det er et system jeg ikke vil være med i. Derfor må jeg være i mot alle slike handelsavtaler som skal gjøre slike ting mulig, og politikerne som kjemper for å få dem innført. Jeg vil ha respekt for fortiden, for kulturen og for naturen. Om big business og handelsavtaler trenger seg inn på slike områder, sier jeg takk for meg, det vil jeg ikke være med på.

Det ser ut til å være flere enn jeg som har fått dette systemet opp i halsen. Særlig de anglosaksiske landene, med Storbritannia og USA i spissen, ser ut til å gå på en politisk self destruction, som det heter på deres språk. EU har mange av de samme problemene. Politikerforakten og eliteforakten er svært stor. Når man ser på hvordan de oppfører seg, er det ikke så rart. Jeg håper inderlig at rettssaken McDonald’s nå setter i gang slår tilbake på dem selv, at de taper grådig med penger, det eneste de bryr seg om.

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.