Sola flyplass. På vei til Oslo.

Punktum i overskriften. Det ble en kort natt. Jeg lå og ventet på vekkerklokken, til det ikke gikk lenger, og jeg stod opp. 0545. Flyet til Oslo går klokken 0905. Jeg er på flyplassen og venter.

Jeg skal på seminar. Ytringsfrihet. Der har jeg noen erfaringer, fra før jeg ble gift, der jeg havnet i trøbbel for ting jeg skrev, sa og gjorde. Jeg var aktiv i studentteater og friteater, energisk og frisk, ikke redd for noe. Nå er det ikke verd maset. Om folk lar seg provosere, er det ikke verdt bryet. Jeg vil bruke tid på å være glad i familien. Være i solen, ikke i vinden.

Jeg skal også besøke gamle venninner fra studentdagene, teaterdagene. Få år rundt 2000 farget våre liv. Vi gjorde mye, husker det godt. Merkelig det var så få år, når de har så mye å si. Jeg prøver å komme meg til Oslo når jeg kan, for å se dem igjen og leve det opp, litt av det, på ny.

Nå er vi i arbeid, og er voksne. Ingrid har kjørt løpet, og lever av teater. Marte er ferdig med det, har annen jobb. Jeg lever nå mitt liv, med mine ting. Skriver enormt, leser så mye jeg kan og får tid til, men det står ikke så mye på spill lenger. Jeg har mitt liv med min kone og mitt barn, alt annet blir underordnet, hobby.

Kuldegradene har kommet til Rogaland nå. Det er stram, klar himmel. Jeg hadde sekken pakket klar da mor kom og hentet meg litt over syv. Kjøreturen ut. Flyplasser irriterer meg alltid. Det kunstige livet, og all teksten om at dette er bra, og vi skulle være fornøyde. «Vi bygger ny og bedre flyplass». Bare det første er sant.

Men ok. De har jo gratis Internett, så jeg kan skrive denne posten og poste den, for å korte ned tiden til flyet går. Klokken 0955 er jeg på Gardermoen. Shuttlebuss, som det nå heter, fancy, på engelsk, til et av flyplasshotellene. Kurs i ytringsfrihet. Jeg gleder meg, jeg gjør jo det.

Olga og NAV

På en dag og i en tid det generelt har kommet en god del gode nyheter inn for min kjære ukrainske kone, Olga, så skal jeg skrive om noe som har vært og fortsatt er problematisk.

I en pågående konflikt skal man ikke gjøre vondt verre ved å snakke vondt om motparten. Det har ingen noe å tjene på. Jeg vil heller ikke kalle saken med Olia og NAV noen pågående konflikt, det er heller bare en pågående sak. Men en pågående sak er det.

Siden hun kom til Norge har Olia (min kones kjælenavn) vært særdeles ivrig etter å finne seg noe meningsfylt å gjøre. Sitt første uoffisielle jobbintervju hadde hun dagen etter ankomst. Når hun kommer med et kveldsfly skal det godt gjøres å gjøre det tidligere. Sin første jobbinnkalling hadde hun etter omtrent tre måneder, og sin første arbeidsdag et par uker etter det igjen, siden jobbinnkallingen var akkurat i det vi reiste på påskeferie. Hun burde jo være en god tilvekst til det norske arbeidsmarkedet. Og hun kommer til å bli det.

Men det er vanskelig å finne noe stabilt og fast, og til hjelp har hun også vært  kontakt med NAV. Det er mange som kritiserer NAV, jeg kan fort bli en av dem, men man kan også si at det i Norge like lett blir betalt for mye i trygdeytelser, som for lite. Det er mange som vil hengi seg til slappheten, skylde på andre, og la være å gjøre noe. Olia og jeg vil ikke bli en av dem, Olia ønsker jobb, ikke penger.

Og hjelpen NAV da gir, er å sende arbeidssøkeren på det kurset som er lettest tilgjengelig, og som best gir inntrykk av at det blir gjort noe. Det er truckførerkurset.  Dette kurset gjennomførte Olia i midten av juni, kort tid før sommerferien. Det var stor stas og mye latter da hun kom hjem med kurset godkjent.

Foreløpig er det altså ingen problemer. Jeg regner med at hun kanskje vil få dekket bussbilletten ut til Åsane der kurset ble holdt, man pleier være rause med slike utbetalinger i Norge, og det er jo generelt vanskelig for en ubemidlet arbeidssøker å komme seg på kurs, når det koster penger å komme dit.

Torsdag 24. juni – dagen før vi reiser på sommerferie, og en dag da jeg betimelig har en bloggpost ved navn pakkestressrekord, – nettopp den dagen kommer brev i posten om at Olga Salen har fått innvilget ikke bare busspenger, men også godtgjørelse for kurset. Det dreier seg om halvannet tusen kroner, halvannen månedslønn for en lege i Ukraina, dit vi er på vei, for å sette det litt i perspektiv. Det er betydelige penger for Olia, og for familien hennes, som hun er slepphendt med å gi til.

Problemet var bare at det i dette brevet – datert 17. juni – stod at godtgjørelsen var innvilget, og ville bli overført til en bankkonto som var oppgitt med asterikser, altså en ikke-eksisterende, – eller bli sendt med postgiro. Men Olia og jeg er på vei til en åtte ukers ferie, og vil ikke kunne veksle inn en postgiro før langt ute i august. En del av pakkestressrekorden var å finne ut hva vi skulle gjøre med dette, hvor lenge en giro var gyldig, hva som ville skje om vi ikke fikk vekslet den inn, og hvilke alternativ vi hadde, om vi måtte gjøre. For ordens skyld: Vårt fly gikk klokken seks neste dag. Det var ingen mulighet for at vi kunne gjøre noe med dette selv.

Så løsningen ble at min kjære mor ringte NAV, forklarte saken og hørte hvordan det var med slike giroer. Hun fikk til svar at om giroen ikke ble vekslet inn, ble pengene sendt tilbake til NAV, og den som skulle ha dem, kunne senere gjøre krav på dem. Vi slo oss til ro med det, hva skulle vi ellers gjøre.

Til vår lille overraskelse fant vi ikke noen giro fra NAV da vi kom tilbake fra sommerferien forrige søndag, kveld. Jeg er i mot et grådig postvesen, som i stedet for som i gamle dager å yte god service, skriver og reklamerer for å overbevise oss om hvor god den er, selv om den ikke er det. Jeg betaler ikke hundrevis av kroner som noe så selvsagt som å få stoppet posten. Så kanskje var det slik at postkassen var overfylt, slik at det ikke var plass til giroen. Men dette kunne jo ikke være noen forklaring. Postkassen var slett ikke full, og en liten giro tar ikke noe plass.

Og så har vi på vanlig omstendelig vis kommet frem til selve saken. Olia – som pussig nok ikke er så altfor opptatt av disse pengene, hun vil heller ha jobb eller noe stabilt å gjøre – går neste dag til NAV, og får forklart at kravet hennes er foreldet. Det gjaldt bare i kursperioden.

Pussig. Brevet er datert 17. juni, en dag før kurset avsluttes, vi får det 24. juni, nesten en uke etter. Hvordan skal vi få innfridd kravet i tide?

Det er mulig det er noen språklige misforståelser. Neste dag tar vi med oss brevet, og går sammen til NAV for å høre hva dette er for noe. Der sjekker de opp saken, eller prøver å gjøre det, men sier at det ikke er mulig, siden Olia ikke har sendt meldekort, og dermed ikke lenger er registrert som arbeidssøker. De kan ikke åpne saken hennes, før hun på ny er registrert, og på ny begynner å sende meldekort.

Så det gjør vi. Olia registrerer seg på ny, sender meldekort, og går et par dager ned til NAV for å høre hvordan det er med disse pengene.

Svaret hun nå får, er at hun ikke har rett på dem, siden hun ikke har hatt fast arbeid i Norge, ikke har betalt skatt, og dermed ikke har tjent seg opp noe å få utbetalt.

Jeg må gå ut fra at det fortsatt er en misforståelse. Hvis ikke er det svært rart at de har sendt henne dette brevet, der de skriver at kravet er innvilget. Hvorfor skulle de gjøre det, bare for når hun kommer og vil ha dem, får til svar at hun ikke har jobbet i Norge, og dermed ikke kan få dem.

Jeg skal bli med Olia en gang til ned til NAV, og høre hva dette er for noe, før jeg eventuelt kommer tilbake med full kritikk. Eller – forhåpentligvis – full frifinnelse.

Kurs i Oslo

I dag er det kursdag her i Oslo, og siden jeg ikke vet om det er internettkobling på hotelet, forbereder jeg posten allerede nå. Eller nå i ettertid kan jeg jo skrive at jeg forberedte den da, altså før, og skriver den nå, altså etterpå.

Det var altså et kurs i historie og filosofi jeg var på. Det var presentasjon av en lærebok, de som hadde skrevet læreboken, fortalte oss som hørte på, hva de hadde skrevet. Hva som egentlig foregikk på kurset, hører nok mer hjemme i min mer anonymiserte skoleblogg, som altså ikke er mer anonymisert at den er gjenkjennelig på navnet og tittelen. Dere finner den her, posten blir skrevet i løpet av kvelden.

http://lektorsalen.wordpress.com/

Her i denne bloggen er det bedre å skrive om alt utenom. Og alt utenom, er at det er kjekt å gå på kurs i historie og filosofi, da treffer jeg alltid noen av Hellas-farerne, fra kurset i Athen i høst. Når det så er hotellfrokost, mildt påkostet lunsj og utømmelige mengder kaffe, er det helt ok å være på kurs. Kurset var også på Litteraturhuset i Oslo. Der solgt de bøker, og akkurat nå, dagen før, hadde de hatt en slags russisk utstilling, et foredrag om russisk kultur og litteratur, og i den forbindelse hadde stilt utvalget av russiske bøker litt mer frem, og i tillegg kanskje kjøpt inn litt ekstra. Jeg holdt meg til min gode gamle ide, om at jeg ikke kan se en russisk bok uten å kjøpe den, så i går kjøpte jeg 4 nye bøker, noen dyre.

Jeg er også godt fornøyd med at jeg rakk å lese to av dem samme dag. Ikke verst, når jeg også var på kurs. Den ene jeg leste ut var «Fatale egg», av Mikhail Bulgakov, som jeg allerede hadde lest to ganger tidligere, og nå måtte lese på ny, fordi den er så kjekk og fengende, og fordi jeg skulle gi den til min i søster, Tonje, i gave. Jeg måtte jo gi en gave, tenkte jeg, og spredningen av russisk litteratur, er en riktig fin gave.

Den andre boken jeg kjøpte var Knakk, av Danil Kharms. Den boken ble anbefalt meg av Mr. Frode Bjorøy, min gamle teatervenn som nå har blitt ekte skuespiller på Den nationale scene. «Les den boken, Eivind» sa han. Og det er klart, si sånn om russisk litteratur, jeg måtte jo lese den, når jeg bare fant den, og nå fant jeg den. Første korte tekst ville fanget meg uansett, den handlet om en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører, og ikke hår heller, forresten, så det at han var rødhåret var en sannhet med modifikasjoner. Han hadde ikke munn og nese, armer og bein heller, og ikke innvoller eller ryggrad. Han hadde ingenting, så det var ikke godt å skjønne hvem han var.

La oss ikke snakke mer om ham.