En ung storsjarmør og et merkelig vodkautsalg

I dag var det lørdag. Det betyr at det ikke er businesslunsj, at det er noe flere folk som har fri, og at offentlig transport går noe sjeldnere. Det betyr også at jeg forsøker å lage meg litt helg, litt sånn halvhjertet ekstra, selv om dagene her er veldig like, og kona går i surr i dem. I dag ble det to kopper espresso på vei hjem fra morgentreningen, og så en sedvanlig, lang frokost med Kievske koteletter, godt, ferskt russisk brød og en skikkelig russisk salat, uten noe dilldall.

Så var det litt kort hviletid, før det var tid for utflukt. Selv om det bare var 23 grader, ikke kritisk varmt slik at jeg trenger avkjøling, så reiste vi til stranden, venstre bredd. Irina og jeg er lei av å vente på vår kjære Olinka, som alltid har noe ekstra å gjøre før hun kommer, så i dag gav jeg tydelig beskjed: om bussen kommer, går vi på den.

Den rette bussen, fantastiske 118, kom med en gang.

Storsjarmøren

Bussen går over patonabroen, og så er det av på første stopp, logisk nok. Det er mange fine strender å velge mellom, enten man går til høyre eller venstre, og i dag gikk vi i til høyre. Det skyldtes nok litt at kona enda en gang hadde gått i surr i dagene, ikke fått med seg det var helg, og planla businesslunsj på den fine – og eneste – smårestauranten, Kvartal, der på promenaden.

På høyre side ligger lekeplassene på rekke og rad. Det er et par utsalg for ulike typer kaffe, og det er en liten kiosk for is, leskedrikker og snacks. Det er også utleie av lekebiler og et par trampoliner. I fjor var det ikke noe tema at Irina ville noe sånt, ingenting som koster penger, nå vil hun det hele tiden. Man får ti minutter aktivitet for en norsk tier, så det er ikke nok timer i døgnet, uken og månedene til at det skal gjøre innhogg i økonomien, men vi kan liksom ikke la Irina få alt hun peker på heller.

Så lenge hun er med meg, får hun nøye seg med de vanlige lekeplassene. Det var der hun traff storsjarmøren. Han hadde ingen sjanse, enda han gav alt – bokstavlig talt.

Med en gang hun kom, rakte han henne den fineste leken han hadde: En stor lastebil. Det er et kapittel for seg hvordan barn lærer, jeg skjønner det ikke, men Irina har på en eller annen måte fått med seg at det ikke bare er å ta andre sine leker, det er et konsept av mitt og ditt og andre sitt, og selv her, da denne lille gutten helt tydelig rakte henne lastebilen sin, så var hun skeptisk til å ta i mot. Det var først da jeg sa det var greit, at hun motvillig  tok i mot og begynte å helle sand på lasteplanen.

Straks etter gav han henne alle de andre lekene sine også, den ene etter den andre. Alt forskjellig slags utstyr til å leke i sanden med, spader, figurer, raker, slike ting. Irina tok sånn halvhjertet, men gikk snart i gang med å klatre i lekeapparatet, og springe bort til den gule rutsjebanen som går i snurr, den hun liker så godt. Den lille gutten, som kanskje var et år eldre enn henne, ville ikke være med på denne. Enten fordi han ikke turte, eller fordi han ikke klarte.

Da Irina kom tilbake, gav han øyeblikkelig lastebilen til henne på ny. Så alle de andre lekene. Da han ikke hadde mer å gi, tilbød han i desperasjonen å overrekke henne noen sandkorn. Etter dette hadde han bare moren til å hjelpe seg å komme videre, men akk, men akk, moren stod i telefonen gjennom hele seansen, så derfra var hjelpen også bare halvhjertet. Jeg kjøpte meg en kopp espresso, og koste meg på en benk like ved.

Det er sånn det må være, tenkte jeg. Skal man ha sjanser på vakre jenter i vår moderne tid, må man gi fra seg alt. Absolutt alt. Og selv da er det ikke sikkert man vil lykkes.

På stranden – med radio nostalgia

Deretter var det på stranden. Sånt er alltid enklere når Olia er med, til å ordne med klær og legge ned teppet vi sitter på, sånne praktiske ting, i tillegg til å passe på sekken mens Ira og jeg bader. Men Olia var ennå ikke kommet, så sånn var det med den saken. Ira og jeg fikk bade alene, mens jeg i tillegg fulgte med på sekken vår så godt jeg kunne.

Badingen var å kaste og slenge henne rundt, som vanlig. Det var litt kaldere i luften denne dagen, litt vind og ofte sol bak sky, og vannet var også litt kaldere, så det ble ikke den uendelig lange badingen vi pleier å ha. Irina ble blå på sine skjelvende lepper med en gang, men det fikk stå sin sak, vi badet lenger enn alle uansett.

Så var det hva vi skulle gjøre på land, nå som Olia var vakk? I sekken jeg hadde med, var det ikke pakket noen av strandlekene, og jeg fikk meg bare ikke til å legge ut det rene sengetøyet Olia hadde sendt med oss til å sitte på. Det ble til at Irina satt i sanden, mens jeg stod og tenkte.

Det hjalp når Ira ville ha noe å drikke. Så kunne jeg også kjøpe noe. Jeg kjøpte meg en øl, henne en juice, og mens jeg tenkte at Olia kanskje var blitt fornærmet av at vi hadde tatt en buss før henne, så kom hun. Blid og skjønn og fornøyd.

Da ble alt så meget bedre. Irina ville ikke bade mer, bare ha en juice til etter den første, og kanskje kjøre litt elektriske lekebiler og hoppe på trampoline sammen med Olia. Så fikk jeg meg også en øl til, og fikk sitte for meg selv litt der på den lille strandkafeen.

Det var en deilig stund. Utsikten over Dnjepr, stranden, Patona broen, og på andre siden, høyden med klosterkomplekset Lavra og krigsminnesmerket Rodina Matj, og bak der igjen en og annen høyblokk ragende til værs. Men selv om det er en storby, så er det trærne som dominerer utsikten herfra, og elven tar jo også mye plass. – Det er en by å bli glad i, tenker jeg. Jeg er i hvert fall blitt glad i den.

På radioen spiller kafeen musikk fra radio Nostalgia. Det er slagere som What a feeling, The show must go on, Feel, mye 80-, 90- og tidlig 00-tall, men også helt merkelige innslag som sangen piccolo amore, på italeinsk. Folk som fulgte veldig godt med på det gamle Revolvermagasinet med Otto Jespersen, Stig Helmer og Charlo Halvorsen. En norsk versjon ble spilt av denne sangen, Skikkelig forelska, heter den, med linjer som Kjælen som en katt som stryker kroppen etter benet/ kjekk som Marlo Brando når han smiler i en scene… og refreng Skikkelig, skikkelig, skikkelig forelska x2, iiii deeeiig. Ubetalelig. Aldri visste jeg før nå dette var etter en italiensk sang. På italiensk hørtes den normal ut.

Dette var en lykkelig stund.

Ut i utkanten

Irina og jeg har nå hatt det veldig fint. Vi spiser, Olia glemmer at det er lørdag, og ingen businesslunsj, men vi spiser likevel på den lille restauranten Kvartal. Det er atskillig dyrere enn vanlig, men likevel langt under norske priser delt på tre. Restauranten er helt full denne lørdagen, fullt av banketter og ulike selskaper, så vi må sitte på den lite brukte baksiden. Kelneren er også tydelig på at det er mye å gjøre, veldig unorsk og veldig uvestlig, det ene forslaget etter det andre er for vanskelig og tar for lang tid. Helst vil han vi skal ta noe enkelt, og begge det samme. Olia fikser det til så alle blir fornøyde.

Etterpå er det Olia vi skal glede, og hennes ønske om å se byen hun vokste opp i og har tilbrakt mesteparten av sitt liv i. Hun liker seg ute i utkantene, virkelig stikk motsatt vanlige turister, hun kan bare sette seg på en marsjrutka og se hvor vi havner. Det var det vi gjorde nå. Målet var Tsjernigovskaja, der vi har vært før, og hvorfra det går en metro rød linje, men det var ikke dit vi kom. Marsjrutkaen vi satte oss i, gikk motsatt vei. Jeg hadde lest Levoberezjna, metrostasjonen, på marsjrutaken, så jeg tok det veldig med ro, men så var det altså derfra drosjebussen kom.

Da vi fant ut det, gikk vi straks av.

Vi befant oss nå i et byggefelt med karakteristiske sovjetblokker. Kjennere kunne øyeblikkelig sett når de er bygget, på meg ser det veldig Brezjnev ut, nærmere kan jeg ikke tallfeste det. Stygge og slitte, det er karakteristikken. Jeg legger merke til en liten butikk, der det er satt opp bord utenfor, som en koselig kafé. Der går jeg inn og kikker. Ganske riktig. De selger nesten utelukkende vodka. En mann er så full at han ikke klarer å gå selv, men blir satt på plass ved et bord av sin også godt fulle kamerat. Klokken er rundt seks på ettermiddagen.

Irina har i mens funnet seg en lekeplass like bak. Der finner hun raskt huskene, og setter seg i dem. Jeg gir fart, så mye jeg bare kan. Det er fullt av barn og unge mødre på denne lekeplassen. Det merkelige vodkautsalget er like bak. Rundt står boligblokkene. Massive, stygge og slitte.

Hele den lille storfamilien til stranden

Vår lille niese her i Kiev lever et annet liv enn vi gjør oppe i Norge. Det er mye hun må forsake. Og det står ikke bare på pengene. I dag ble hun sammen med babusjka med oss over til venstre side av Dnjepr, og hadde der en alle tiders dag. For oss med vårt eget lille barn, var det vanlig standard.

Det er en varmebølge nå i Kiev, med temperaturer like over tretti grader. Det er i overkant for meg, så jeg er ivrig på å komme meg av gårde til den kjøligere luften langs elven, og med elven som et sted å ta en dukkert. Irina og jeg stakk derfor ut kort etter frokosten var ferdig, så fikk heller de andre komme senere. Siden bussen vi skulle med kom senere enn det igjen, ble det til at vi reiste alle sammen samlet.

Også for konemor Olia ble det en fantastisk dag. Hun fikk kose seg sammen med moren sin, og virkelig vist hvordan vi har det. Hun liker å organisere og ordne og komme med råd, så nå fikk hun sin egen mor med på opplegget. Og så hadde hun en til å passe på de moderlige tingene, at alle hadde is og kaffe og mat og øl, at alle hadde det godt og varmt, og at ingenting varte for lenge. På toppen hadde hun en samtalepartner, kanskje favoritten av slike. Det var veldig synlig på Olia at hun hadde det fint.

På noen måte er det Irisjka og jeg som styrer showet. Vi er vant til dette. Det er rutine for oss. På et tidspunkt blir hun satt på skuldrene mine, når de små bena blir for små og slitne til å holde voksent tempo, og så kan hun sitte der oppe og synge, eller si navnet på alle tingene vi ser rundt oss. Nå var også Tasia med, vår niese, storfornøyd, og snakkende som en foss. I henne har jeg en av mine aller, aller største beundrere. Så mye skal være sikkert.

Vi barna – om jeg kan regnes blant den sorten – kom i forveien, og ventet borte på den første lekeplassen der over elven. Tasia kunne også si det rette russiske navnet på alle lekene vi bruker, de har for eksempel et eget navn på en sklie som snurrer rundt, zaverovka, tror jeg det var, eller noe sånt. I alle fall sa jeg at Irina likte den, og Tasia sa at det gjorde hun også. Og så løp de to rundt i lekeapparatet. Tasia nærmer seg 8 år, og får lett nye venninner i andre barn hun treffer. Der har Irina litt vanskeligheter, siden hun er så liten at hun ikke alltid kan henge med på hva de store gjør, og så mangler hun språket til virkelig å uttrykke tankene sine og finne ut av det med de helt små.

Mama Olia og babusjka kjøpte seg kaffe, og meg. Olia var som sagt, i storform.

Men det var stranden som skulle være hovedsaken. Etter at kaffen var drukket, gikk vi bort. Tasia kunne ikke løpe fort nok, og også lille Irina løp omkring, og bort til stranden selv. Der var det å skifte, og så var det uti.

Jeg vet babusjka i likhet med de fleste i hennes generasjon her nede ikke liker at barn er for lenge ute i vann, så jeg visste at her kunne det bli problemer. Vår lille Irina er jo ustoppelig. Men babusjka hadde gjort det høyst utradisjonelle trikset å kjøpe is til alle – før – vi gikk ned til stranden, slik at hun hadde is å lokke med når barna skulle opp. Selvsagt var det et problem at isen smeltet, men ikke verre enn at trikset virket.

Jeg fikk øl, noe som virket veldig godt på meg.

Og barna hadde leker å leke med. Den lille kiosken like bortenfor hadde en gammel radio og noen halvt kjøpte og halvt improviserte høytalere, derfra kom det gamle slagere fra 80-tallet og deromkring, den stilen. Enkel musikk, dempet.

Så var det i vannet igjen. Irina og jeg fulgte våre rutiner, jeg slynger henne rundt, og kaster henne i luften. Men nå ville lille Tasia også være med. Hun fikk slenge seg på så godt hun kunne. Jeg vet babusjka ikke liker hun er lenger ute enn hvor hun står bunn, og at hun selv kan være tilbøyelig til panikk, og i alle fall ikke tåler så mye vannsprut i ansiktet og galskap som vår egen Irina, så det gjaldt å tilpasse litt. På den annen side er jo Tasia 5 år eldre, hun kan klare seg litt selv, noe Irina bare kan så lenge vi er helt inne på grunna, der hun står bunn. Det at vi nå var tre, med de modifikasjoner det medførte i vår vanlige lek, så ikke ut til å bry Irina det minste. Hun var med akkurat som vanlig.

Heldigvis fant Tasia det etter hvert ut med ei ny venninne som hele tiden prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt lyktes. Det gav avlastning for oss. De to kunne leke både ute i vannet, men mest inne ved vannkanten, der de gravde og lagde figurer i sanden.

Den siste badeøkten var den villeste, og den morsomste for Tasia. Det var Irina som tok initiativet. Det var nettopp servert en ny runde drikke, juice og øl, og før alt var drukket opp, så ville Irisjka uti. Det fikk hun lov til. Når hun skrur på sjarmen, er hun ikke lett å stå i mot. Det er hun mildt sagt klar over.

Denne gangen bestemte jeg meg bare for å la Tasia bli med på kjøret på lik linje med Irina. Hva er det jeg ellers trener ute i Hydropark etter? Også denne morgenen hadde jeg tatt 450 repetisjoner, det er et disiplinert treningsprogram. Noe må det brukes til. Så var det Irina på den ene armen, Tasia på den andre, og rundt og rundt, frem og tilbake, utover og innover, opp og ned, i et sedvanlig ustoppelig tempo. Irina syntes dette var fine greier, mens Tasia smeltet helt. Hun fikk seg et minne for livet.

Vi måtte forlate stranden for businesslunsj. Mat for en billig penge. Vi gikk i en herlig flokk, ekteparet Olia og meg, vår datter Irisjka, vår niese Tasia, og min kones mor. Alle storfornøyd. Det var liksom bare en del av showet at Irina og Tasia fikk seg noen minutter på trampolinen. Det kostet egentlig 30 griven for ti minutter, men det nyttet ikke å stå i mot når Olia og babusjka ble enig med seg selv om 10 griven for tre. De to har overtalelseskraft.

Så lærte Irina også det russiske ordet for trampoline. Det klistret seg hos henne, mens det sklir liksom vekk og er vanskelig å få tak på for meg. Dadut, tror jeg det er, og så sa Irina Na dadut, til trampolinen. Det var Olia som forklarte dette til meg. Jeg trodde det var ett ord, nadadut. Det er det altså ikke.

Restauranten der på denne siden er veldig beleilig like ved siden av et lite treningsanlegg som utmerket også fungerer som en liten lekeplass for barn. Så kan barna løpe og boltre seg, mens vi venter på maten, eller de voksne spiser. For Tasia var det et eventyr. Hun er så vant med at alt som er kjekt, varer kort, og så må de hjem. Nå var det liksom uten ende. Gang på gang spurte hun «skal vi spise her?», «skal vi virkelig ikke hjem», «kan vi leke på denne lekeplassen», «kan vi hoppe på trampolinen etterpå», «blir det mer på stranden». Ja, det gjør det.

Gang på gang viste hun meg tommelen opp, liksom i smug. – Eivind, hvisket hun, og så viste hun den lille tommelen sin.

For mama Olia var det også helt herlig. Hun har det russiske, moderlige instinktet om at alt er vel når alle er mette, og her ble det virkelig rikelig med mat for en veldig billig penge. For en norsk hundrelapp fikk vi fire supper, fire salater, fire små hovedretter med kjøtt/fisk og tilbehør, og fire glass med drikke, pluss et par øl til meg. Olia svulmet, formelig. Babusjka er møysom, og rørte ikke en smule, hun ville bare ha kaffe. Mens barna spiste godt, men raskt, før de var på farten igjen.

Det endte jo med at jeg måtte spise det meste. Og det tok på, selv for en med en sjefsappettitt som min. Til slutt sa jeg de andre måtte bare ta med seg barna, og gå bort å leke igjen. Det var jo like i nærheten. Så kunne jeg gjøre meg ferdig i ro og fred, uten å plage noen.

Det var greit, men det varte ikke lenge før Olia kom tilbake, og sa de gikk heller over på venstre siden av veien, for liksom å vise babusjka den siden også. Det var også greit. Men da jeg selv skulle over på den siden, god og mett, og klar for kaffe, ropte Olia og sa de hadde bestemt seg for å reise hjem. Det var altfor varmt. Lille Tasia var veldig lei seg, og hadde store problemer med å skjule det, hun får jo ikke mange sånne dager.

Og jeg tenkte på det, at for vår egen Irina er dette ren rutine. Klokken var halv seks, eller noe sånt. Våre dager pleier å ha mange timer igjen ennå.