Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

Kald påske

Jeg synes det er guffent det som serveres oss i nyhetene om dagen. Terror, bomber, eksplosjoner, og denne voldsomme viljen etter å dele verden inn i oss og dem, venner og fiender, der det gjelder å tråle internettet og de sosiale medier etter bekreftelser på ens egne meninger er de riktige, og at motstanderen, fienden tar feil.. Det kan ikke komme noe godt ut av det. Kanskje burde også noen av mine venner tenke på at den veldige iveren etter å klistre Trump til å være en Russland-venn, kanskje har ført til at han i sin uberegnelighet og selvelsk har villet bevise at det vil han slett ikke, og derfor nå går til full konfrontasjon. Det er deprimerende å følge hvordan medier, kommentatorer og politikere som har vært ytterst kritiske til Trump, virkelig kjørt ham, latterliggjort ham og diskvalifisert ham som president, politiker og menneske, nå hyller ham og støtter ham, nå som han har gjennomført et militært angrep i Syria, og altså gått til full konfrontasjon mot Russland. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, uttrykker forståelse.

I påsken har vi i vår familie noen faste turer vi pleier å gjennomføre. Det er ut å grille pølser på bål, på stranden, Hellestø, eller på det vi kaller påskeplassen, Møgedalshølen, Figgjoelven like ved Bråstein. Det er det vi kaller frokostturen, opprinnelig med tre måltider, siden bare med to, og med små barn, kanskje bare ett. Turen går i alle fall fra Dale, og rundt over Lifjell, Bymarka, i Sandnes. Veldig flott terreng. Ikke siden far døde har vi fått gått hele turen. Andre klassiske turer er opp til Bynuten, litt rundt i Arboretet og Melshei, noen ganger til Brekko, og noen ganger til steder vi sjelden er ellers. Vår tradisjon pleier ikke inneholde snø, påsken er vår for oss. Den går ikke på ski.

I år er det kaldt. Den varmeste dagen i følge værmeldingen var nå på søndag, palmesøndag. Da gikk vi alle sammen opp til Ulvatjødn på Kverneland, Ulvetjern, heter det sikkert på bokmål, Ulvatjern og Ulvatjørn er alternative stavemåter. Vi har prøvd oss opp dit en gang tidligere, da var ikke onkel Lars med (onkel Lars, mer og mer vil jeg nok betegne familiemedlemene i relasjon til vårt lille barn, Irina, han er onkelen hennes, mannen til min søster), og vi fant ikke frem. Denne gangen gjorde vi det. Lille Irina hadde vætet ut støvlene sine på hennes og min lille fotograferingstur til Arboretet, nå på lørdag, en tur som mer enn noe annet var for å prøve ut det nye fotoapparatet vi har kjøpt. Førsteinntrykket stemmer, det er et imponerende kamera, plutselig er det kjekt å ta bilder igjen, litt sånn barnlig kjekt, det er gøy at det virker og blir så bra. Siden støvlene var våte, hadde Irina på seg sine fine, nye, nesten ubrukte skinnsko, jeg vet ikke navnet på slike sko. Damesko for barn, kan man kalle det. De fikk kjørt seg i sorpå (dialektord, det er på sin plass) og sølen opp mot Ulvatjørn. Jeg kommer nok til å stave det ordet litt forskjellig gjennom posten. Det er en blogg, dette, ikke en fagtekst.

Terrenget på Kverneland er som jeg husker det fra barndommen, slik det var på Ganddal også da jeg vokste opp. Åpent og fritt, gras og stein. Landskap for sauer, og rogalendinger, som meg. Jeg føler meg fremmed i all bebyggelsen man setter opp overalt, påkostet og fin, trær, gress og planter i fint anrettede anlegg, park mer enn natur, byråkratisk plan mer enn naturens frihet. Det er ikke meg. Så jeg trives i sørpa og sølen oppover mot Ulvatjern. Lille Irina løper tappert med, men de store ungene og de voksne har så mye, mye større bein. Lille Ira og jeg blir hengende etter. Jeg setter henne i bæremeisen, men da detter de fine damebarneskoene hennes av, og hun begynner å gråte. Vi får det ikke helt til. Bestemor må komme løpende tilbake, fra langt fremme, og komme og hjelpe oss. Da får vi farten opp. Irina er den langsomste, men jeg er – i respekt å melde for min øvrige familie – den raskeste. Sammen er vi et uslåelig team, uovervinnelig lag, vi kommer oss alltid frem. Intet mål er for langt unna. Med Irina i meisen tar vi igjen alle.

Oppe ved tjernet er det grilling av pølser. Jeg er såpass tradisjonsbundet, nesten sær, at jeg foretrekker å grille pølsene på stranden, og har i stedet tatt med kokeapparat og pasta. Det hører hjemme i naturen, i skogen, for meg. Oppe rundt Ulvatjern er det en liten furuskog, karakteristisk med hengende trær, slik det er også hos oss oppe på Bogafjell og Foss-Eikeland. Kokeapparatet er nytt, og en julegave fra mor, endelig med gass i stedet for rødsprit. Dessverre glemte jeg tappen som skulle gå fra gassbeholderen til kokeapparatet, dermed ble matprosjektet mitt nyttesløst, enda jeg hadde med pasta, karbonarasaus, skinkebiter, melk og etterpå kokekaffe. Alt måtte med ned igjen, ubrukt. Og jeg og lille Irina måtte spise pølsene og maten vi generøst ble forært, fra mor og andre.

På vei ned igjen gikk Irina og jeg mest for oss selv. Vi har en uvane å kle henne for varmt, den uvanen kommer fra moren, aldri vil vel jeg kle noen for varmt, hos meg skal problemet alltid være motsatt, jeg frykter varmen mer enn kulden. For meg er målet alltid lett og komfortabelt, varme inviterer til latskap. Litt kjølig er en god motor, hva man enn gjør. Denne dagen var Irina ypperlig kledd, foruten de fine skoene, som vi nok ødela denne turen. Hun ville stort sett gå selv. Og i opptråkkede sauemarker blandet med myr, drit og søle, så gikk det hardt, hardt, hardt utover de fine, lysebrune skinnskoene, dameskoene for barn. Stadig vekk mistet hun dem også i sølen, de er jo akkurat litt for store for henne, slik at de skulle vare neste år også, haha. Det var så søtt å se på henne, der hun stod, vel verdt de 3-400 kronene skoene kostet, og tålmodig forsøkte å få skoen på igjen, og opp av sølen, etter å ha satt den fast der. Hun lærte på turen det norske dialektordet blaude, bløt, og sa det stadig vekk. – Blaude og skonå. Da stod nok skoen fast et eller annet sted, og hun strevde med de to små hendene og den ene foten hun hadde igjen, å unngå at foten med sokken dinglende, skulle trå ned i den søkkvåte bakken. Ironisk nok var jo grunnen til ikke å ta på støvlene, at de var «våte». Den våtheten var slik at man akkurat kunne være i tvil når man stakk hånden nedi, er de våte eller ikke? Med de fine dameskoene kunne man ikke være i tvil, verken ved å ta på dem eller se på dem, de var våte, og de var skitne.

Det var blitt kveld før Irina og jeg kom frem til Nygård-huset øverst i Juvelveien. De var nesten blitt litt bekymret for oss, de andre, vi var så lenge etter dem. Men Irina og jeg hadde sett sau, og lam, og vi hadde klatret over gjerder og gått over hauger og gjørmehull, vi hadde vært ute på tur, og Irina hadde gått de fleste skrittene selv. Det var først da hun satte i vei i full fart – i motsatt retning – at jeg virkelig måtte hente henne, og bære henne, for alvor. Inntil da, hadde det bare vært over den aller verste og umulige sølen. For ordens skyld hadde jeg gamle fjellsko med store åpninger og hull, selv, så jeg ble selvfølgelig søkkvåt jeg også. Men for meg har aldri det vært noe problem. Det er varmen som er problemet, jeg blir gretten når jeg blir for varm.

Den lange turdagen gjorde også at jeg holdt meg borte fra nyhetene gjennom søndagen. Det er bra for meg, jeg har godt av ikke å få alt med meg. Det er ikke min oppgave å forklare alt, å rette opp når Hans W. Steinfeld blir gjengitt i Aftenbladet etter å ha uttalt i Dagbladet at det ikke er så farlig for Norge (!) med Trump og Putin, fordi Russland ikke vil starte tredje verdenskrig, for de mistet 30 millioner i den andre. Jeg blir så provosert når jeg leser slik, at det er best å være uvitende. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Russland startet ikke første verdenskrig, og startet ikke den andre. De har startet veldig få av europas store kriger, veldig få kriger i det hele tatt, sammenlignet med de landene vi er på lag med. USA har jo sannelig startet en liten krig selv, nå nettopp, i Syria, stikk i strid med den politikken Trump gikk til valg på og som president har tatt til orde for, mindre involvering i andre konflikter, America first. Det skal mye til at Norge blir angrepet av USA, vi er jo allierte med dem, vi er trygge for Trump og alle de amerikanske haukene, de krigsvennlige, i statsapparatet i Washington. Vi skulle nok spandert en tanke på hvordan det er å leve i Russland, Iran, Kina, og de andre landene, der USA plutselig kan finne på å foreta et angrep. Men det er ikke mulig å få inn i vestlige hoder at noen kan være redd oss, at deler av disse landenes politik blir foretatt i genuin redsel. At et land som Iran, for eksempel, har grunn til å sikre seg mot et amerikansk angrep, og også derfor er veldig interessert i at Assad blir sittende, slik at de har en alliert der. Det er ikke slik at de gjør det fordi de er onde, og fordi de har sansen for «slakteren Assad», som særlig britene forsøker å kalle ham, og det er nok heller ikke slik at vi vil ha ham vekk, fordi vi er snille, og ikke holder ut å se bilder av drepte barn, slik amerikanerne faktisk prøver å overbevise verden om at Trump ikke kan. Han så bilder av barn rammet av kjemiske våpen, og ble så beveget at han «måtte bare reagere». Derav den amerikanske bombingen. Jeg har tenkt for meg selv, kunne en slik argumentasjon en gang vært forsøkt for Putin, Xi Jinpeng eller Ali Khamenei? Eller er det bare for vestlige statsledere det tillates menneskelige årsaker for krigføring, er det bare på vår side det finnes menneskelige følelser? Er det virkelig noen som tror det?

Påsken er så kald i år, at det neppe blir noe av så mange av de tradisjonelle årsakene. Selv turen palmesøndag var kjølig, tross sine 12 grader og sol. Det var alltid en kald vind, og såpass disig at solen aldri fikk tak. Vind var det også mandag og tirsdag, i tillegg til regnet, selvsagt. Mandag reiste lille Irina og jeg opp til Kverneland igjen, for å fortsette turen hun begynte på da hun strenet av gårde i feil retning. På veien var det både lunsj og middag hos tante Trude, så det kom vi veldig godt ut av. Selve turen ble imidlertid veldig kort, bare rundt nærområdet, og stort sett innenfor bebyggelsen. Irina var ikke så interessert i å gå ut på sauemarkene denne dagen.

I går reiste hele vår lille familie til Alsvik, bak Vatne, blant Lutsi-vassdragene. Det var et nytt møte for meg, jeg kan ikke huske å ha vært der, det må i så fall ha vært i min tidlige barndom, før hukommelsen tok tak. I hvert fall gav møtet mersmak. Det er skikkelig fint turterreng, akkurat sånn som jeg liker det, karakteristisk rogalandsk, med skog og små fjell, grøfter og steiner og stubber. Vann alle steder. Alltid noe å finne på. Min kone Olia liker også dette området godt, men hun har stayerevne lik null, og gir alltid straks opp og vil inn i en butikk, om det skjer noe. Denne gangen kom det aldri så lite grann regn, og var aldri så lite grann regn. Da også Irina satte i vei i retning tilbake igjen, var ikke engang mine overtalelsesevner nok. Det ble en kort, men fin tur. På veien tilbake var også høydepunkt med badebasseng, etter at Olia først hadde fått lov til å kjøpe litt klær på Sandnes.

Irina i bassenget har ikke så mye med påsken å gjøre, så det skal få ligge her, etter at jeg har fått med at hun er enestående i rosa badedrakt og badehette, helt uimotståelig, og fullstendig henrivende i vannet. Vi traff tilfeldigvis Lara fra Brasil, der, kjæresten til min gode venn, det var ganske spesielt, og et hyggelig møte. Etter å ha badet satte vi rekord i matinnkjøp. Aldri har vi handlet så mye, og så dyrt. Jeg fikk det for meg at hele påsken er helligdager, og neste sjanse for handel er tirsdag 18. april. Når påsken er kald, skal vi i alle fall ha god mat. Oppvarmingen i går var litt kylling. Siden venter lammekjøtt og oksekjøtt, i beste kvalitet, til 40 % rabatt på grunn av dato, og på tilbud. Vi er råflott bare inntil et visst punkt, Olia og jeg.

Og så gikk jeg meg jo en god nyhet også i går, jeg, som gammel Juventus-fan. 3 – 0 mot Barcelona. Det oppveier en del tidligere lidelse mot den klubben, det gir litt håp. I det hele tatt er følelsen av håp veldig sterk hos oss mennesker, det skal ikke så mye til, om alt er aldri så mørkt og om man har aldri så mye gitt opp det hele, plutselig er håpet tent på ny, og det ser ikke så verst ut. Det var veldig kjekt å se høydepunktene fra den kampen. Til nymalt kaffe fra den nye kaffemaskinen. Da er det så man vil bytte ut «kald» med «god», og avslutte riktig god påske!

Søndagstur til Danilels bursdag

I går var det meldt nydelig vær. Det var også meldt bursdag hos Daniel Nygård, i juvelveien på Kverneland. Da var det å slå fluer i samme smekk, enkle beslutninger – det var å kombinere søndagsturen med å gå bort til ham. Det er en avstand på sånn cirka halvannen mil, om man går riktig vei, som ingen kan forvente at man gjør.

Olia var på jobb denne dagen, så jeg måtte gå turen alene. Da allierer jeg meg med mobiltelefonen, min iPhone, som ingen for 10 – 12 år siden skulle trodd jeg ville bli fortrolig venn med, men som nå er en grei intellektuell partner, et godt fotoapparat og til og med trådløst internett med alt det fører med seg. Skamløst benyttet jeg meg av 3G denne gangen, og lastet kontinuerlig opp bilder på Instagram. Hvem skulle trodd jeg kunne komme til å leve sånn i tiden.

Men grunnelementene er de samme. Det er gode fjellsko, turklær og ryggsekk. Det skal gås. Jeg hadde sjekket kartet (også på iPhone, sånn er det), og lagt opp en løype som ville få meg over Figgjoelven ved Møgedalshølen, så oppover dalen vest for Åslandsnuten, og passe på å krysse Åslandsveien før jeg kom til Fjermestadveien, som jeg heller eventuelt kunne følge nedover. Den ville jo tross alt lede meg frem til målet.

Jeg kom meg av gårde sånn i tolvtiden. Etter frokost ble jeg døsig, og slumret meg gjennom store deler av Søndagsavisen på P2, før jeg begynte pakkingen.

Første del av turen er den kjedeligste og dummeste. Det er opp langs Stokkalandsfjellet, som nå er å gå i byggefelt og villahus, vi må mye lenge før vi er i turterreng, enn det var da jeg vokste opp. I denne delen av turen hørte jeg passende om arven etter det britiske imperiet, kledelig kjedelig, som grus- og asfaltveiene jeg gikk på.

Deretter blir det mer terreng i Stokkalandsskogen. Selv om jeg er her ofte, er det ikke helt selvsagt hvordan man kommer seg til Bråsteinsnuten, og videre derfra til Møgedalshølen. Det er lett å la seg forvirre litt, og mange stier leder feil vei, som den gang mor og jeg overhodet ikke fant frem, julen 2009, den verste julen i våre liv.

Nå gikk det imidlertid rimelig greit. Jeg holdt meg mye – litt for mye – i rydningene for kraftledningene. Det er en uting. Heller ingen elektrisitet, enn slike vederstyggeligheter i naturen vår. Det er tøffest med dem som tar sine standpunkt til endes.

Med appen RunKeeper på kan jeg etterpå se nøyaktig hvor jeg gikk. Jeg ser da at jeg hadde en delvis ufrivillig ekstra sløyfe, så jeg kom opp til Skrudstjørna, like ved foten av Bråsteinsnuten. Men den var bare delvis ufrivillig, for jeg vet at om man kommer ned på feil side av den lille fjellknausen ved Møgedalshølen, så kommer man seg ikke tørrskodd til broen. I flomtider som dette kommer man seg dit neppe i det hele tatt.

Det er etter broen jeg kommer i sjeldnere terreng, om man kan bruke ordet sjelden i denne mening. Jeg er der sjeldnere. Så langt. Her begynte det også å bli friskere radioprogram. Det handlet om kelterne, og akkurat her, om hvordan de ikke ville gi fra seg erobrede hodeskaller for gode summer penger.

Rett ved foten av Åslandsnuten er det noe som heter Mogedalstjørn. Der er det vakkert. Nå i januar står solen lavt på himmelen så å si hele dagen, det blir veldig vakkert lys. Og nå var det sauer ute på vinterbeite. Til og med det var en estetisk opplevelse, å se sauer springe.

Når man går etter et kart i hodet sitt, der retningen er klar, og det langsiktige målet er å krysse først en, så en til, bilvei, så står man rimelig fritt om man vil ta til høyre eller venstre ved forskjellige hindringer. Jeg kom meg veldig elegant over Åslandsveien. Det var kjempegreier, et karakteristisk sted med et stort tre og en liten bekk, Lambakk heter det der. Jeg hadde meg en sjokoladepause. Kortest mulig. På podcasten hadde de begynt med Krim-krigen. Det katastrofale angrepet fra britenes lette brigade, ved Balaklava.

Det var mange fotovennlige steder og øyeblikk på turen. Alt sammen ble lagt ut, eller forsøkt lagt ut, på Instagram. Et av forsøkene ødela plottingen for treningsappen RunKeeper. Den stoppet litt oppi stien på andre siden av veien, der fra hjørnet av Lambakkskogen. Jeg har bare hukommelsen å stole på hvor jeg gikk hen, derfra.

Men hukommelsen er veldig til å stole på. De drev med veiarbeid, det så ut til at de bygget en ny vei, der opp fra Åslandsveien. Hvem vet hva de tenker med den. For en som er i mot kraftledninger trengs hvert fall ikke flere veier. Det er alltid mer terreng som trengs.

Fri som jeg var kunne jeg gå nokså der jeg ville. Jeg valgte alltid den veien som gav mest terreng. Jeg husker jeg krysset en bilvei, men tenkte at dette umulig kunne være Fjermestadveien. Så jeg fortsatte ufortrødent. Det var oppi her jeg fotograferte det falleferdige huset jeg la ut på Instagram. Oppi her ble det også slik at jeg måtte begynne å tenke på at jeg måtte komme frem noenlunde på tiden.

Så jeg satte opp farten. Det var bare fjell og ukjente jærheier i alle retninger, så jeg hadde få muligheter til å anslå hvor langt jeg hadde igjen, eller finne riktig vei, om jeg skulle la meg forvirre. I horisonten så jeg en bilvei, det måtte være Fjermestadveien. Jeg gikk frem til den, krysset noen marker det er ugreit å krysse i sesongen, krysset veien også. Det ville bli for kjedelig å gå ned langs etter den.

Omtrent her åpnet jærlandskapet seg ut mot havet. Det er alltid en glede, da er det alltid lett å orientere seg. Som regel skal vi i retning havet. Nå også skulle jeg det. Jeg skulle også retning Frøylandsvannet. Fra der jeg skulle er det fin utsikt til det. Men Frøylandsvannet, det store, digre, var ikke å se. Så det var nok ennå et stykke igjen.

Jeg gikk helt bort til Mosvannet, før jeg for alvor vendte mot vest. Jeg husker at jeg hadde sett noen vann på kartet, og at jeg ikke skulle dit, men jeg husket ikke hvordan disse vannene var plassert i forhold til dit jeg skulle. Jeg holdt meg i terrenget. Jeg fikk fremdeles mange opplevelser med det. Solen stod lavt hele dagen, nå var den på vei ned. På en mark hoppet et rådyr foran meg.

Til slutt feiget jeg ut, og gikk tilbake til bilveien. Alternativet var et stykke skogkratt. Det vil som regel være et fristende alternativ, men nå begynte jeg å bli sent ute. Jeg måtte gå nedover Fjermestadveien i god fart. Nå fikk jeg startet RunKeeper-appen også, og hadde god kontroll med hvor jeg var og hvor fort det gikk. Jeg kom frem akkurat samtidig med Sivertsens.

Og det ble en trivelig bursdag også. Trude hadde laget kyllingsuppe, nå på en annen måte enn en annen gang. Big deal, som de sier på engelsk. Det var kjempegodt, og nå hadde jeg turappetitt. Det ble noen tallerkener, kan man si, og en god neve focacciabrød. Dessert kunne jeg også forsyne meg av ubeskjedent. Det er noe av fordelen med et aktiv liv. Det forsvarer aktiv spising. Jeg liker begge deler.

Takk for en fin bursdag, og for en fin tur!

Barnevakt på Kverneland

I går hadde Olia og jeg litt tørrtrening. Trude og Lars skulle i busrdagsselskap til gamle Thomas Thesen, han som pleide å være keeper på aldersbestemte Ganddalslag og klassekamerat med Trude, men som nå er gift og barnefar, og kona fylte 30 år. Olia og jeg skulle være barnevakt.

Mor introduserte oss for muligheten med en gang vi landet med flyet og hun hentet oss på flyplassen. Trude og Lars skulle ut på lørdag, men slik det ble fremlagt da, virket det slik at mor skulle være barnevakt, mens Olia og jeg skulle få en kveld for oss selv hjemme. Eventuelt skulle barna plasseres et annet sted, og vi skulle få ha mor hjemme. Jeg tenkte ingen skulle ha noe ekstra bry for oss. Hele saken fikk imidlertid en helt annen vending da vi via SMS fikk tilbud om å være barnevakt selv, og Olia øyeblikkelig sa ja. Så sånn ble det.

Egentlig ble det enda litt mer avansert, da det viste seg at også Torben og Tone skulle ut, så også de trengte barnevakt. Dermed ble det til at hele gjengen, mor, Olia og meg skulle ut og være barnevakt, hvert vårt sted.

Mor var veldig ivrig på at vi komme ut tidlig, så barna skulle få tid til å bli vant til oss. Men er det noe jeg sjelden er ivrig på, så er det å komme noe sted tidlig. Så det endte med at vi reiste hjemmefra litt over ti minutter etter den halvseksen vi visstnok skulle reise, og likevel kom ut i god tid.

Kvelden ble innledet med et tøft ishockyslag mellom Daniel og meg, med sporadiske bidrag fra lille Benjamin som keeper og puckkaster. Han hadde også forskjellige egne prosjekt med dette ishockyspillet, som ingen andre enn han skjønte noe av, men som til gjengjeld for ham virket uhyre viktig, og han fikk stort sett lov til å gjennomføre dem, som et slags «Deux et machina» i spillet vårt. Daniel vant 18 – 11.

Så var det pizza. Det gir en dekkende beskrivelse å si det sånn at det var to pizzaer, Lars laget dem, og jeg spiste dem.Vi fikk begge litt hjelp, men i all hovedsak var det slik det var. Så var det ned og hente snop, flere skåler, alt i orden. På TV gikk Disney-channel over til TV-Norge da det var «Americas funniest videos», for anledning på jubileumscruise i Karibien, og så tilbake til Disneychannel. Der var det en primitivt laget, men iderikt tenkt ut serie om noen feer som ved hjelp av noen tryllestaver kunne trylle til det meste i den amerikanske småbyen Dimmendale.

Legg merke til at Trude og Lars ikke har gått ennå. Det gjorde de klokken 1945. Den eneste utfordringen som gjensto var å få ungene i seng. Klokken litt over åtte sa jeg til Benjamin at han måtte legge seg etter filmen som gikk nå var slutt, og det gjorde han jammen. Så ble klokken ni og vel så det, og jeg forstod til min skrekk at samme triks neppe ville gå så bra med Sofie, siden pågående film sikkert ville holde frem til halv ti. Plutselig så filmen ut til å være slutt tidligere likevel, og jeg sa til Sofie hun måtte legge seg, nå som det var slutt. Og det gjorde hun. Selv om filmen ikke var slutt i det hele tatt.

Det gjensto bare Daniel, og han la seg lettest av alle. Ved minste antydning om at tiden var inne, var han inne på badet for å pusse tennene, og hadde bare innvendende spørsmål om han var nødt til å pusse tennene med strøm på den elektriske tannkosten, og om han kunne ligge og lese litt før han slokket lyset. Det kunne han. – Kom bare inn og si i fra når det er over grensen! sa han.

Og så var det bare Olia og meg. Vi satte på Brødrene Karamasov. Etter to kapitler i serien, så slokket vi også alt sammen, og la oss på sofaen for å sovne litt.

Klokken halv ett kom Trude og Lars hjem til det roligste huset de har hatt. Olia og jeg gikk rundt med lysene av, og hvisket. Olia våget ikke engang å være nede i første etasje, i frykt for at ungene skulle våkne uten at vi hørte det. Så hun satt oppe i mørke i andre etasje da Trude og Lars kom, mens jeg stod stille på kjøkkenet. Så sånn var det.