Irina svømmer!

Ekte svømming kan det knapt kalles. Men i dag holdt lille Irina seg flytende i vannet noen sekunder av egen hjelp. Søndag blir hun 3 år og 4 måneder.

Alle barn er glade i vann. Men med Irina er det noe spesielt. Det har jeg skrevet mye om. Om sommeren har hun og jeg badet intenst i elven Dnjepr fra før hun var året. I Norge er det ikke nok med den korte tiden det går an å bade i sjøen og vannene her, selv om vi er ivrige og strekker sommeren i begge retninger, vi har også prøvd å gå omtrent ukentlig i Giskehallen der det er basseng.

Hun har alltid ligget langt foran andre barn i hva hun gjør i vannet. Alltid vært uredd. I Kiev er foreldrene veldig forsiktige, så der er det no match, men også i Norge skiller Irina seg ut med alt hun tør være med på, og hvor aktiv hun er.

Det gikk veldig raskt i bassenget til hun behersket å svømme med sånne torpedoer på ryggen, sånne gule plastbeholdere med luft. Etter det tenkte jeg det var en stund til neste fremskritt. Og jeg har gjort den observasjonen at hun, som andre barn i denne alderen, lærer øyeblikkelig alt de har behov for å kunne. Sånn var det med disse beholderne også. – Det vil hjelpe meg enormt om jeg klarer å svømme med dem, var det som om hun tenkte. Og så gjorde hun det.

I dag var forsøket å svømme med slike små brett de bruker i svømmetreningen. Det viste seg å være mye vanskeligere. Man må jobbe med beina for å få fremdrift, og det er veldig lett å komme i ubalanse, og havne under. De første gangene skjedde det etter sekunder. Etter hvert klarte hun det litt.

Det var i denne forbindelse hun svømte litt også uten hjelpemidler. Brettet forsvant, og instinktet satte inn de små øyeblikkene før jeg løfter henne opp igjen. Hun må få hodet over vann så hun kan puste, og hun jobber for å få det til. Så finner hun ut at hun klarer det, om hun legger hodet bakover. Og spreller med armer og bein.

Det er hundesvømming. Ikke noe ordentlig. Hun kommer ingen steder. Men hun holder seg flytende. Litt.

Med moren ble det straks satt i gang riktig svømmetrening. Hun holder henne, viser henne, og forklarer henne. Irina er med som bare juling, men finner ikke ut av bevegelsene. Dog er det en stor fordel at hun overhodet ikke er redd for å få hodet under vann. Hun dukker frivillig under hele tiden. Et stort problem for mange som skal lære å svømme, særlig som har blitt litt større, er at de av redsel for vannet vil holde hodet høyest mulig. Da er det vanskeligere.

Jeg tror ganske sikkert Irina svømmer normalt av egen hjelp i sommer. Før hun er fire år.

Nye ting for første gang med Irina

Jeg var ikke borte mer enn fem dager, onsdag til mandag, men savnet etter mitt lille barn, Irina, var enormt, og på disse få dagene strakte hun seg nok enda noen millimeter opp i luften, og lærte seg enda noen nye ting.

Sin første ordentlige telefonsamtale hadde hun på torsdag. Det var jeg som satt på Oslo S, et av de ensomste stedene på jorden, for meg en eneste stor ventehall. Jeg hadde vært på møte tidlig på dagen, tilbrakt ettermiddagen i området mellom festningen og Aker brygge, og så vært på en ganske kort boklansering tidlig på kvelden. Nå var det et par timer til toget skulle gå, eller et par timer til jeg fikk tilgang på sovekupeen min, og jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å spise gamle skiver med syltetøy, og å vente.

Så ringte telefonen. Det var min kones telefon og nummer, men det var mitt lille barn jeg hørte. Og hun var superivrig, snakket utelukkende i de høyere toneleier, og fortalte bare det aller, aller viktigste. Det var fly, og de skulle til Kiev, og så var det snegler, hva som var med dem, var ikke så viktig. Flere ganger tilkalte hun meg med navn, og alltid to ganger, papa, papa, og hun ville ikke for noen pris i verden gi fra seg telefonen, så kona fikk snakke.

Det er herlig så tingene for barn er så viktige. Det var frisk luft for meg, der på sentralbanestasjonen, å høre stemmen til mitt barn, og sånn at det ikke kunne være tvil om at hun opprettholdt en samtale. Den var primitiv, men den var over telefon, og den varte flere minutter.

Deretter var jeg utilgjengelig i fjellet til jeg kom tilbake, og hjem. Lille Irina var med og hentet meg. Hun løp rundt omkring, ellevill og glad, men uten å vite helt hva hun skulle gjøre.

Hjemme ventet konemor i pen kjole og med plov. Middagen var på terrassen, den hun har laget, og i trappene, der hun også har vært arkitekten. Det var koselig, etter dagene på fjellet med familien langt unna.

Så strekker lille Irina på snart tre år hånden ut, pozdravljaiu, sier hun, og tar meg i hånden. Det betyr «gratulerer».

Små episoder

Det var koselig jeg akkurat i går skrev om barn og språk. Straks etter skjedde nemlig nye ting, verdt å skrive om. Irina kommer seg ut i norsk språkmiljø, og de russiske ordene hennes blir ikke forstått. I går satt hun hos bestemor med to glass i hånden, og sa ganske riktig dva. Imponerende, hvis hun mente og skjønte hva hun sa. Men på norsk er det altså to.

Videre kom hun inn på rommet vårt, mitt gamle gutterom i huset. I hånden hadde hun én kloss, og sa full av fryd odin. Det er én på russisk. Litt imponerende i seg selv. Men spesielt morsomt siden det på klossen var skrevet et stort og tydelig 1-tall.

Det er vanskelig å tro hun var oppmerksom på det, jeg er ikke sikker på hvor hun har lært tallene fra. Men i dag, mens vi spilte et spill, pekte hun på et 1-tall og sa odin. Jeg tror ennå det er tilfeldig.

Også i dag, hos tante Tone, sa hun sitt lengste ord så langt: eplejuice. Uttalelsen var helt sånn som tante hadde sagt det, med lang juuice. 

Den siste koselige episoden jeg vil ta med har ikke noe med språk å gjøre, men hvordan barn tar etter eldre barn og voksne, og på den måten lærer. Søskenbarn Sara var ute med henne, og de løp rundt mens vi gjorde oss klare til å reise fra bestemor. Så satte Sara seg ned på huk, og holdt armene ut slik at Irina skulle løpe inn i dem, sånn man gjør, veldig karakteristisk. Irina hadde ikke sett noe slikt før, og stod med fingeren i munnen, i tvil om hva hun skulle gjøre. Så kastet hun seg i det, løp bort – og – snudde seg rundt, satte seg ned på huk, akkurat slik Sara hadde gjort, og like foran henne.