Barnetur «til» Vårlivarden

Jeg måtte sette «til» i hermetegn i dag. Vårlivarden ligger ute mellom Hommersåk og Ims, forbi Vatne, virkelig i utkanten av Sandnes, men ikke så altfor langt fra der min slekt har sin opprinnelse og deler av slekten fortsatt bor. Det er en topp som går 387 meter over havet, ingenting for fjellandet Norge, men høyt for vårt område, så utsikten er god, om man kommer seg opp. Det gjorde ikke vi. Vi hadde med lille Irina, på to år og snart to måneder, fra Myrland til Kvelvane gikk hun som beina var trommestikker, men så var det slutt, så var det mat. I stedet for å ta en topptur, og en vanlig rundtur, tok ti rundturen før vi var halvveis engang, og gikk ned over nedlagte Kvelvane gård og tunet på en gård der det ennå bodde folk.

Irinas bestemor, min mor, skulle være med på turen i dag. Det var en stund siden, hun har vært ganske opptatt i det siste, så Irina og jeg har operert på egen hånd, eller sammen med Tone. Irinas mor, min Olia, liker seg best når hun kan være hjemme og lese fag, ordne med huset eller drive med sitt, det er sjelden vi får med henne ut. I går reiste vi imidlertid alle tre for å se på mors nye kaffemaskin, en deLonghi, kjøpt til bursdagen hennes, og vi benyttet selvsagt anledningen til å smake litt på kaffen. Si hva man vil, men kaffen er bedre fra de skikkelige maskinene. Litt mer penger i potten, og mye bedre kaffe – det er det verd. Vi avtalte også å reise sammen på tur.

Mor syntes det ble litt i lengste laget å reise helt til Vårlivarden, det er noen mil fra der vi bor, og selve turen er heller ikke så kort. Dessuten var været så som så, og vi ville ikke komme oss ut før litt utpå dagen, og det blir allerede tidlig mørkt. Sånt ville ikke jeg høre snakk om, Vårlivarden skulle det bli, så da Irina begynte å bli våryr midt om høsten, reiste vi av gårde og ventet på mor nede i Ganddal sentrum med prixen og brasen, butikken og gatekjøkkenet. Der skjer det ingenting som helst, men mer skal det heller ikke til for at Irina og jeg skal ha det ganske greit.

Jeg er ganske knyttet til årstidene, jeg er jo det, følger med på årets gang og hvordan naturen forandrer seg, og er svært opptatt av at det blir mørkere og mørkere i mørketiden, for så å bli lysere og våres igjen. Oktober er den beste høstmåneden. Da kan man få passe varme dager, trærne har ennå bladene på, og høstfargene gir et fargespill ingen andre årstider byr på. Det gjelder å gå tur i skog og li, finne frem til Løvskogen, gå der det er blader å se. I år var det altså Vårlivarden.

Innover fra Vatne og Hana er det allerede fjell og natur som dominerer. Inn veien mot Ims er det bjørketrær på begge sider, gule og fine i bladene. Opp mot Myrland har man allerede en liten turopplevelse, fra bilen.

For lille Irina begynner imidlertid turopplevelsen da hun kommer ut. Da er den til gjengjeld stor. Hun er som en liten hund, den blideste av alle, og også med et stort behov for å gi uttrykk for denne gleden. Hun løper av gårde, først av alle. I dag lærer hun seg å si «folk», det er «folk», når folk kommer. Sett i sammenheng med at hun fra før er i stand til å si «det er sau», «det er hund» og det er stort sett det, så blir det ganske koselig. Mennesket finner sin plass når Irina setter navn på dem.

Hun er fabelaktig til å komme seg opp terrenget på de små føttene sine. Det skal ikke mange centimeters høyde før hun må klatre, eller ned på alle fire, noe hun gjør uten å mukke. Her i området rundt Vårlivarden, som ellers rundt i småfjellene på Sandnes, mellom Gandsfjorden og Høgsfjorden, så ligger steinene midt i stien, og det er krevende og anstrengende for et lite barn å gå over og rundt. Ingen sak. Irina fyker oppover, og pludrer i vei, i sitt karakteristiske språk.

Nå er også bestemor med og får se hvordan det er når Irina og far er på tur. Irina går selv, overalt og hvor som helst, og blir bare løftet og leid om det er sørpe eller umulig, hun må finne ut av det selv, og til en viss grad kan hun velge selv hvor vi skal hen. Om det er noe hun vil se nøyere på, får hun alltid lov, alltid. Denne gangen hadde hun lyst på inn i skogen, heller enn oppover langs stien. Inne i skogen var det pinner, den store slageren denne måneden og i høst. Å løfte pinner, og å slå med dem i vann, eller bare kaste dem, eller bære dem.

Den vesle skogen Irina hadde tatt inn i var enklere for et lite barn, enn for en hel voksen. Greinene hang lavt, men Irina kom seg under dem. Vi voksne måtte gjennom. Til slutt var det slik det gikk, jeg måtte inn, og hente henne ut. Fra nå av gikk det saktere. Irina trengte matstasjoner, litt sjokolade, litt boller, og det ble stadig mer klart at det var ganske urealistisk å komme seg helt opp til Varden. I hvert fall før første, ordentlige rast.

Jeg husket det var en stor åpen plass oppe på veien, men ikke at den plassen het Kvelvane, og at det er en gård der. Uansett gikk vi opp dit. Siste del slengte jeg Irina oppover, mer enn hun gikk selv, holdt henne i armene, og slengte i vei. En liten fjellhylle var litt vanskelig, både for bestemor og Irina, men så var vi der.

Med bestemor på tur er det litt mer kvalitet på maten. Jeg hadde nå med hjembakte rundstykker, som alltid (men denne gangen ikke ferske, de var fra frysen), og litt sjokolade og varm solbærsaft. Mor hadde i tillegg hjembakte boller, horn og juice til Irina, litt forskjellig. Det var stort, åpent og fint, så Irina og jeg kunne tusle rundt og se på ting. Jeg forsøker å lære henne navnene på trærne, de letteste først, gran, furu og bjørk. Det er i ferd med å gli inn.

Irina er fri som et englebarn, og går langt av gårde på egenhånd. En nettside som kaller seg Godturen har en fin beskrivelse av turen opp til Vårlivarden, de har også en rammetekst i grønt om Kvelvane gård. Det står at det var begynt på en vei, den var tenkt helt ned til Hetland, men kom ikke akkurat så langt. Som den ligger, er den en fin påminning om hva det gjaldt om i en tid som var. Her er det laget med håndkraft. Og huset som ligger der, har ingen veiforbindelse. Kanskje var det derfor ingen helt holdt ut å bo der?

Lille Irina løper bortover veien så bestemor blir nervøs. Det er ganske langt ned, et par meter på det meste, og Irina vil også klatre opp på steinene langs kanten. Da må far bort, og stødig sørge for at dette blir helt trygt.

Vi er på dette stedet ganske lenge, før Irina finner ut at det er nok, og rett og slett setter seg i bæremeisen. Da er det på tide å gå hjem. Jeg får med meg mor på veien videre til gården, og ned, så det blir en liten runde. Mor er skeptisk, hun synes det er tryggest å gå ned samme vei, der det er røde merker fra turistforeningen, og alt er helt, helt trygt. Men med veien nedenfor i syne er det riktig så trygt å gå ned veien jeg har tenkt også. Den største utfordringen er faktisk at det plutselig står noen hester akkurat i området vi har tenkt å gå. Noen av gårdene er ennå i drift.

En av gårdene i drift går vi altså forbi, rett over tunet. Irina i bæremeisen har rappet luen min, og satt den på sitt eget hode. Nå begynner hun å bli svært trøtt, og sovner søtt akkurat i det vi er i ferd med å nå frem til bilen. I den er det ennå en god halvtime før vi er hjemme. Det var ganske langt å kjøre for en så kort tur. Slik vi gikk, kunne vi jo gått et sted nærmere. Men det var en fin opplevelse, og en fin kjøretur også. Irina hadde det helt topp, og satt med røde kinn og oppvakt ansikt hele kvelden, til hun sovnet rolig og nybadet og lykkelig, klar for nye dager og eventyr.

Søskentur til Knudaheio

Det var ikke store greiene. Det var Tone, Trude og jeg, de eldste søsknene i familien. Vi ville ut på tur, og så gikk vi.

image

På toppen er Garborghodet, Garborgsteinen, like ved siden av parkeringsplassen. Jeg vet ikke hvor mye Garborg selv ville satt pris på denne «æren», noen liker jo at naturen får være som den er, og at den ikke trenger pyntes på.

 

Jeg vet ikke om vi har vært akkurat denne konstellasjonen før. Men denne gangen passet det seg slik. Trude har familien i rekkehuset i Spania, hun er for en sjelden gang hjemme alene. Jeg har min Olia i Kiev. Og Tone har riktignok sin familie hjemme, men hun har ferie, og mye tid.

Mor og Tonje ble ikke med, de har et lite barn å passe. Det vil si, Tonje og Espen bor med lille David hos mor, og Tonje kommet seg ikke fra. Mor tar seg av besøket. Det ble Trude, Tone og jeg denne gangen. Uvanlig, men kjekt.

Klyve over gjerde, Knudaheio

Slike gjerder finnes det mange av på Jæren. Man kan vanskelig gå tur, om man ikke greier å komme seg over slike.

Tone skulle komme og hente meg, og da blir det alltid litt stress. Tone er den sinteste av oss, og har ikke mye tålmodighet når jeg er litt treg, som jeg alltid er, og ekstra når hun er sint. Det er bare morsomt.

Vi kom oss godt av gårde, og fikk med oss alt. Vi rakk også å handle grillmat, og vente litt på Klepp stasjon, før Trude kom og hentet oss der.

Стрекоза

Et prakteksemplar av en øyenstikker satt lenge på denne steinen, så vi fikk god tid til å fotografere.

 

Planen var at vi skulle gå på Høgjæren, Knudaheio, det var min plan, og det var jeg som stod for planen. Enda hvor jærbu jeg føler meg, og hvor glad jeg er i naturen, så har jeg aldri egentlig vært der. Jeg har syklet gjennom, sikkert vært der som barn, men ikke egentlig benyttet terrenget som turterreng. Jeg bor på Sandnes, så det er i Sandnesområdet vi har vært mest og gått tur. Når vi har reist «langt», har vi reist til Gjesdal. Høgjæren er oversatt, og det er skam å melde, for dette er noe av det vakreste terrenget vi har i Rogaland.

Søstrene mine snakket veldig om «Steinkjerringa», at vi skulle dit, for der hadde de vært før, så dit skulle vi. Trude var til og med inne på å ringe sin mann, Lars, og spørre hvor vi skulle parkere for å finne frem. Det får nå være grenser, sier jeg. Kjøre til Undheim, kjøre opp til heiene, straks finne en plass å parkere – og så gå. Sånn skal og må det være.

image

Typisk landskap i Jærheiene, grønt gras og gråhvit stein.

Søstrene gav seg til å snakke, mens storebror gav seg til å gå. Det er traktorveier og gjerder, mark og utmark, myr og fjell å gå på, hele landskapet ligger åpent. Søster Trude hadde ikke kommet langt før hun mente det var på tide å kutte svingen, gå mot høyre, snu i sirkel, korteste vei. Det var vel noe sånt som 150 meter i luftlinje før hun første gang foreslo dette, en vei mot høyre, der mot venstre betydde lenger vekk.

Det kunne selvsagt ikke komme på tale.

image

Tone og Trude kommer ned fra toppen, ned for å være meg til vannet det viser seg å være storfe rundt.

Neste gang hun fikk en slik sjanse var ved en liten skog. Det er skogen som ligger i Knudaheio, like ved parkeringsplassen, umulig å bomme på. Den ser liten ut, men er ikke så verst stor, det er mulig å forville seg i den, og få det lenger enn man hadde tenkt. Trude ville mot høyre. Det var selvsagt mot venstre vi skulle.

Her lå det også et vann, et vannliljevann, og rundt det var det en blå øyenstikker jeg fikk fotografert godt. Det er fascinerende insekt. Da vi var barn, våget vi å ta dem. Som voksne vet vi at de ikke er farlige, de verken biter eller stikker, så hva kan vel en slik liten skapning gjøre mot oss? De kan flakse brått med vingene, og da slipper vi dem i skrekk. Både jeg, og min søster Tone, som skulle bevise at det er lett å ta dem.

Naturopplevelsen ble klart overgått da vi litt senere kom over en ugle! Det var Trude og Tone som gikk på den, og det er ikke feil å skrive det sånn. Den fløy opp en meter foran dem, de så den tydelig og diger. Jeg var lenger fremme, og snudde meg av lyden, for å se en mektig, lysebrun fugl fly bort og vekk. Jeg har aldri sett ugle før, og sjelden en stor rovfugl så nær. Det er blant betalingen vi får, vi som er mye ute i det fri.

image

Drikkepause på en av småtoppene i Knudaheio.

Det begynte å nærme seg tid for mat. Vi hadde reist etter arbeidstid, Trude har ikke ferie, så det begynte å kveldes, og Trude skulle også på jobb tidlig neste dag. Vi ville gjerne være ved vann, naturlig nok, og så for oss et lenger fremme. Hele Knudaheio er herlig full av små, kjekke fjellvann, akkurat som vi vil ha dem. Friske og fristende.

Men dette vannet lå like ved en bondegård. Det var tjukt av sauer rundt det. Det var ikke passende at vi skulle sette oss ned der, lage mat, og grille. Jeg ville videre, alltid videre, det er helt sikkert et nytt, flott vann over neste fjellskrent. Nå fikk imidlertid Trude viljen sin med å kutte svingen, nå ble det mot høyre, der hun og Tone «hadde sett et vann».

Det var riktignok vann der, men det var også kuer. Uten jur. Så det var ikke helt passende å være ved dette vannet heller, som dessuten var nokså stort (Dette var for kjennere Langavatnet, mens gården vi hadde sett og snudd fra var Skårland, samme navn som vår onkel, inngiftet med fars søster). Dette vannet hadde også det problemet at det var tjukt av kveg på venstresiden å gå rundt, tjukt av skog på høyresiden.

Så vi hadde ikke noe annet valg å gå opp.

image

Sånn ser en banan ut når det ikke lenger er en banan.

Og opp gikk vi. I skog som var tett, der det ikke var ment at noen skulle gå, og der det strengt tatt også var lenger enn vi hadde lyst til. Jeg la i vei først, og kom stadig vekk til lysninger. Men ingen lysninger var det noe med. Det var bare å gå videre.

Til slutt var vi ved det som må kalles toppen. Noe som ikke kan kalles en forløsning. Det var ikke noe vann der. Trude ville gjerne ta hovedpausen og spise maten der allikevel, men nå får hun skjerpe seg. Vel var det fin utsikt, vel godt og varmt. Men det var ikke noe vann der.

I stedet tok vi en sjokoladebit. Og vi fikk svaret på en gåte som hadde plaget oss en tid. Da jeg skulle pakke sekken, var den motbydelig skitten og ekkel, helst råtten, er et ord man ville bruke. Jeg kunne ikke forstå hva det var, jeg kunne ikke huske å ha brukt denne store sekken siden oktober i fjor, og hadde vondt for å tro noe kunne ha blitt liggende siden da. Vel hadde søster Tonje og hennes mann og familie lånt huset noen uker mens min kone og jeg var på ferie, men hva slags ugagn kunne vel de ha funnet på med sekken?

Det var i hvert fall bananer i den. Eller, man kan stille spørsmålet: Når slutter en banan å være banan? Det klisset som var i sekken, hadde åpenbart vært bananer en gang. Men det ville være en åpenbar fornærmelse mot alle bananer å kalle det bananer fremdeles. Jeg fikk det ut av sekken, la det på bakken, hvorpå Trude fotograferte. Jeg snudde sekken på hodet for å tømme ut, alt som eventuelt måtte være der.

En ekkel påminnelse om at det er lurt å ta tursekken når man kommer hjem, ikke la den stå i uker og måneder, og det som verre er.

Men vi hadde altså fremdeles problemet med å finne oss et sted å være, et sted å spise middagen. Det var bare å ta fatt. Det ante meg at skogen vi hadde med å gjøre, var nettopp den, der Trude allerede fra starten av hadde lyst å gå mot høyre, der det var et vannliljevann (det heter Alatjørna), og der vi fotograferte en øyenstikker. Dette betydde nok at vi var nødt til å gå tilbake til samme sted som vi kom.

Det var også uaktuelt å spise middag ved vannliljevann. Man spiser ikke middag, vann det er liljer i.

image

Jeg serverer Tone en sjokolade, og sjekker hvordan det går med hånden, som har vært i kontakt med det som en gang var en banan.

Det var imidlertid flere vann lenger bak. Vi så oss ut et av dem, og strenet ut. Jeg har ikke skrevet så mye om myr, hittil, for myr var ikke noe særlig problem, hittil. Nå hadde vel Trude og Tone litt trøbbel over den ene myren, ved vannliljevannet, myren vi allerede hadde passert en gang, og før vi passerte den på ny, hadde Tone fått sagt – godt timet – at «nå er jeg tørr på føttene». To minutt senere var hun ikke det lenger.

Vannet vi hadde sett oss ut bak der var et kjempevann. Helt nydelig, erketypisk jærvann. Ikke noe liljer og graps i vannet, ikke noe trær og graps rundt det. Gras og knauser, stein og fjell. Som det skal være.

Eneste problemet var at det var litt myr der. Dermed ville ikke Tone og Trude raste der, og vi gikk for å finne et annet sted ved dette vannet. Bare for å se at det var kuer der. Uten jur.

image

Tone på toppen av Jæren.

Til slutt endte vi med et vann jeg vil kalle håpløst, men som søstrene mine var veldig godt fornøyd med. De viste vel her at de var erfarne mødre, det gjelder å holde oppe stemningen, alt er bra nok når man er sulten. Passende nok heter dette vannet Fåretjørn, og det som var problemet, var at det var skog og tøys rundt det, dårlige sitteplasser, og dårlig for grillen. Dessuten var det vind. For å komme dit, måtte vi over plagsomt terreng, med høyt gras, som skjulte hvor det var hauger og søkk, vanskelig å gå i.

Men den to år gamle engangsgrillen kontret, og virket helt ypperlig. Det ble skikkelige hamburgere, gjennomstekte og saftige, med hamburgerbrød, løk og salat, og ketsjup og dressing. Tone og jeg hadde hver vår øl, men det var nok egentlig for kaldt å drikke øl. Det var egentlig litt kaldt, her mot slutten.

image

Trude viser her frem sjeldent fremtredende sider ved seg selv, hun skulle plent klatre opp her, etter at Tone og jeg mente det var for vanskelig.

Til slutt skulle det bare være en enkel vei tilbake til bilen. Helt enkel ble den imidlertid ikke, og det var ikke bare fordi det var Trude og Tone som skulle finne den. Vi havnet i en ganske vanskelig myr, med en ganske umulig myrelv midt gjennom, som ikke inviterte til å komme seg over, og dermed måtte vi gå hele denne myren på tvers, samme hva hindringer som der var. Vi ble ganske våte av dette. Jeg benyttet også anledningen til å ramle.

Men det er ikke farlig med litt friskt myrvann. Vi var snart forbi, og tilbake til bilen. Før vi satte oss inn, og reiste hjem, hadde vi oss en cocgnac – av alle ting, Tone hadde med – og en sjokoladebit, litt kaffe og søtt, og en øl også, for oss som ikke skulle kjøre. Her satt vi lunt, og det var varmt og godt. En fin avrunding på turen.

image

Trude og Tone løper hånd og hånd over myren. Tro ikke dette gikk bra.

 

Det er travelt å ha ferie. Og det tar på å gå gjennom myrer og opp fjell i tett skog, opp og ned og over gjerder. Det var ingen lang tur, og slett ikke i krevende terreng. Men vi fikk det til å bli krevende terreng likevel. Trente er vi, og slitne ble vi ikke. Men trøtte da vi kom hjem, det er en annen historie. Det ble i hvert fall jeg.

Fjelltur 2010

Det hender forventinger ikke kan stilles høyt nok i forhold til hva virkeligheten har å by på. Det hender livet overrasker på oppsiden, og man nesten sjenerer seg litt for å ta i mot hva som blir gitt en. Det trenger jo ikke være så overdrevet for å være herlig. Fra torsdag kveld til sent i går var min venn, Martin, og jeg på en tre dagers og tre netters fjelltur på Hardangervidda. Det var sol hver eneste dag, praktisk talt fra morgen til kveld. Landskapet var så storslått og vakkert at jeg selv i reflektert ettertid vil påstå at jeg aldri har gått i vakrere landskap, og det er ikke fordi jeg har gått så sjelden i fjellet. Måltidene var også førsteklasses. I flere forhold som betyr noe for oss, har vi rett og slett aldri opplevd bedre enn på denne turen. Og den kom i en god periode i livet mitt, livet smilte før jeg dro og jeg har mye kjekt å glede meg til. Det var akkurat som om akkurat nå skulle alt legges til rette for at akkurat jeg, Eivind Salen, i tre dager oppleve hel og full lykke.

Første natt ved Tinnhølen

Som jeg skrev i forberedelsesposten skulle min venn hente meg i bil sånn litt etter fem, og vi skulle kjøre inn til Tinnhølen ved inngangen til Hardangervidda. På en fantastisk tur som dette skal ikke mye tid brukes på selve kjøreturen inn til vidda. Han kom sånn cirka halv seks, vi kom oss av gårde ikke altfor lenge etter, og var sånn cirka i rute en time tidligere enn da vi reiste inn i fjor. Vi fikk med det en tidligere ferje inn til Eidfjord, og var ved Tinnhølen sånn litt før ti, i stedet for sånn litt før elleve. I tillegg hadde vi denne gangen rikelig med ved. For ikke bare hadde jeg for første gang på disse turene våre fått samlet inn litt på forhånd. For en gangs skyld fant vi også litt rimelig med ved uten å anstrenge oss mer enn å sitte i bilen og se ut. Der var et tidligere bål med to tjukke kubber som ikke var i nærheten av å være brent ferdig. Og med all veden vi hadde i tillegg, var det også godt håp om å få fyr på dem.

Vi sammenlignet veldig med fjoråret. Da parkerte vi bilen uten ved i det hele tatt. Det pøsregnet, var i tillegg tåke og dessuten iskaldt, og klokken var 2300 da vi hadde et program foran oss der vi skulle finne teltplass, slå opp teltet, tilberede en bedre middag og sette til livs tre liter vin. Denne gangen hadde vi bare det iskalde av værelementene, det var fire grader, og klokken var 2200. Det så allerede mye bedre ut.

Slik er sekken pakket med ved, og slik ser det ut i mørket da vi kom.

Alle som har lett etter teltplass i mørket vet hvor irriterende det kan være, selv med rimelig godt lysutstyr. Man har bare ikke oversikten, og får bare sett noen små kvadratmeter rundt seg hele tiden. Vi brukte sikkert en time før vi fant det som skulle vise seg å bli en helt uventet flott plass ute på en halvøy der i Tinnhølen, på andre siden av parkeringsplassen, selvsagt. Vi slo opp teltet på en liten høyde, der, uventet fikk det plass uten å komme borti noen av humpene, og uten å helle for mye nedover. Selv om vi har ligget i dette tomannsteltet i flere år, nå, så overrasket det oss hvor lite det egentlig er, og hvor liten plass som skal til for at det skal være mulig å sette det behagelig opp. Som teltplass, soveplass, ble denne plassen den beste på turen. Og det var svært vakkert, med to meter til hølen på begge sider, friskt fjellvann som skvulpet like ved oss uansett hvordan vi beveget oss. Hadde det bare ikke vært for parkeringsplassen og veien på andre siden, og alt det andre som tydet på menneskelig aktivitet og ødela noe av følelsen av å være skikkelig ute i villmarka. Men dette er prisen å betale for å være så sent ute, vi rekker bare ikke å gå lenger innover vidda.

Og naturen gjorde sitt beste for å trøste oss. Sjelden har jeg sett en mer stjerneklar himmel. Vi så ikke bare stjerner, men også stjernetåker, og aftenstjernen Venus lyste så sterkt at det var den, og ikke månen, som speilet seg i vannet foran oss. Og bålet vi hadde vokste seg stadig større og varmere, uten at det ennå tæret kritisk på veden vår. Vin var det også foreløpig nok av, og på engangsgrill og kokeapparat stektes oksesteik, poteter og løk etter oppskriften jeg la ut i går. Don’t try this at home, tenkte jeg mens jeg spiste den nesten litt overnaturlig gode steika, – try it in the wild.

Martin er alltid bålmester

Det ville seg så merkelig denne kvelden at vi hadde nok av alt. Vi brant ikke opp veden, drakk ikke opp vinen, og var ikke i nærheten av å spise opp steika. Da kroppen var god og varm og mett pusset vi tennene i bølgeskvulpet fra fjellvannet, og kronglet oss til i soveposene, først han, lenge etterpå jeg. Jeg lå ved bålet, drakk vin, og tenkte ikke på noen ting.

Første etappe til Sandhaug

Jeg har alltid villet skrive det som en sensasjon når man våkner i fjellet til strålende sol. Det er allerede for mye av det gode. Denne morgenen var det ikke akkurat skyfritt, men skyene som var der, kom aldri til å skygge for solen. Det var en praktfull morgen, der landskapet som vi hadde tumlet oss frem i i mørket, nå viste seg vennlig frem i all sin prakt. Vi gjorde vårt for ikke å senke kvaliteten med en dårlig frokost. Det var egg og bacon, generøse mengder, og dyrt brød fra bakeren, også det i overflod. Vi slurvet heller ikke med kaffen. Vi hadde med en ny pose kokekaffe, og i løpet av turen skal den tømmes. Slike fjellfrokoster skal nytes lenge. Og særlig første dagen kommer man helt skjeivt ut om man foretar seg noe som helst som kan tyde på at noe haster. Fjellet inviterer til å ta det med ro, og den invitasjonen er det bare å ta imot.

Ingenting å si på teltplassen slik den ser ut her.

Vi hadde selvsagt ikke noen klokke eller noe sånt. Det nærmeste vi kom var en klokke på kamerat hans som viste hver gang han tok bilde, og som vi kunne gjette oss til viste brasiliansk tid etter en feriereise han hadde dit i sommer. Uansett aner vi ikke hva klokken var da vi la i vei etter å ha spist frokost i flere timer.

Slik skal det se ut når man spiser frokost til fjells. Det skal være rikelig.

Planen for dagen var å komme seg raskest mulig inn til Sandhaug, derfra krysse broene, og endelig være inne i selve, ville vidda. Da kan vi begynne å snakke, og leve i fjellet, da begynner selve turen. Frem til da er å regne som en transportetappe.

Slik ser det ut i det vi forlater teltplassen vår første dag.

Et utrenet øye vil selvsagt la seg imponere av denne transportetappen. Og det er ikke verre enn at jeg var utrenet nok til å la meg imponere av den i fjor. Det er stort og vidt fjellandskap, sletteland, omringet av litt høyere fjell rundt hele horisonten. Det er mektig og flott, men i forhold til hva man har i vente etter Sandhaug er det ensformig, og de store avstandene tar lang tid å passere. For sikkerhets skyld tok vi også en skikkelig omvei i dette det kjedeligste terrenget på turen. Enhver forklaring vil jo se litt pussig ut, og være litt pussig, hvem kan vel forklare at slike ting skjer? Det var noen hester som passerte oss, de travet litt og gikk litt, og forsvant liksom aldri for oss. Disse hestene gikk traktorveien og ikke stien til turistforeningen. Langt om lenge kom det frem at vi også gjorde det.

Typisk landskap mellom Tinnhølen og Sandhaug.

På kartet viste dette seg å være en skikkelig omvei. En time mistet vi på dette tøyset. Men så var vi også på Sandhaug da vi fant det ut, eller da jeg fant det ut. Det er bare min andre gang her i denne delen av Hardangervidda, så jeg kjente meg ikke igjen at vi gikk en annen vei enn i fjor, før vi kom ned mot Sandhaug mye høyere oppe Normannslågen. Hadde vi kommet riktig, skulle vi gått rett ned til hytten til turistforeningen. Nå måtte vi gå nesten en liten kilometer langs lågen for å komme dit.

Min turkamerat kan skimtes langt der bak i det ikke akkurat ugjestmilde, men likevel litt ensformige landskapet.

Heldigvis hadde vi rømmegrøt til å trøste oss med. Den spiste vi mellom de to broene som får oss og alle andre som vil inn i selve villvidda over storlågen. Det var like før turen for alvor kunne begynne, før den kunne gå fra en vanlig, flott fjelltur, til noe helt ekstraordinært.

En helt grei lunsjplass.

Andre natt ved sekstjønnene

Vi la en liten plan for hvor vi skulle gå. I fjor hadde vi også her på andre dagen kommet helt skjevt ut, og tatt helt feil av når på dagen vi befant oss. Vi ble regelrett overrasket av kveldsmørket, måtte finne oss teltplass i en fart, og i pøsregn, og hadde lite valg neste dag, annet enn å følge turiststien raskeste vei til Hansbu og Kvenna. Nå hadde vi allerede en ettermiddag til å komme oss litt innover vidda. Og vi bestemte oss for å ta av fra hovedstien så raskt som det var mulig.

Slik ser det ut når man går rett opp fra stien til Turistforeningen.

Vi gjorde det slik. Etter å ha krysset lågen tok vi første vei til høyre, fortsatt en normal sti, og fra den tok vi raskeste vei direkte oppover ved en eller annen varde, eller turistforening-T. Nå var vi i det ville. Og nå fikk vi forståelsen av hvor mye vi hadde å gå på, om vi hadde latt oss imponere av landskapet innover fra Tinnhølen til Sandhaug.

Og slik ser det ut når man kommer over høydekanten.

Litt fysisk glede var det jo også å streve seg oppover fjellet. Det skulle bli mange slike oppstigninger gjennom sånn halvveis bratte og halvveis lange pass denne turen. Det finnes mange slike i den norske fjellheimen, og det er noe helt eget å komme over og se hva som befinner seg på den andre siden. Her på dette stedet lå de friske fjelltjernene på rekke og rad, og vi fant det som må være alle tiders teltplass.

Martin på vei mot teltplassen over alle teltplasser i våre liv.

Det lå midt i en dal med vakre fjelltopper til alle sider, slik at det fra alle kanter ville være le for den verste vinden. Det var også pass som solen kunne komme gjennom, vi fikk både kveldssol og morgensol i rikelig monn. Plassen vår lå midt mellom to fjellvann, små, klare tjern, som var forbundet med en liten bekk i mellom. Denne klukket og koste seg, og gav oss den rette bakgrunnslyden gjennom kvelden, morgenen og natten. Rett ved teltet var det en liten høyde. Den kunne vi på noen minutter krype opp på, og få et bedre overblikk over landskapet. Det var storslått. Rett rundt oss lå seks tjern fordelt symmetrisk med tre på hver side nedover fjellsiden ned mot sletten frem til Nordmannslågen. Videre så vi over til Sandhaug, og det store viddeområdet mellom Sandhaug og Tinnhølen. I det fjerne var høyere fjell, og jammen mener jeg at ikke også Folgefonna befant seg der i horisont. Det var uansett et praktfullt skue, som fengslet meg fullstendig mens min venn drev med sine fiskekast, systematisk fra vann til vann av dem vi hadde til rådighet.

Slik ser det ut der det ikke kan se bedre ut å telte.

Jeg bestemte meg for at en slik dag måtte krones med et ordentlig fjellbad. Det mest innbydende vannet kunne jeg ikke bade i, siden det også var innbydende som fiskevann. Så jeg tok det nest beste, like nedefor teltet, og i alle fall så dypt at det gikk an å ligge og flyte litt i det. Det var det første av det som skulle bli veldig mange bad denne fjellturen.

Jeg er ikke mindre beskjeden enn at jeg setter kameraet på en stein, setter forsinkelse på 10 sekunder og knipser meg selv i det jeg er i ferd med å gjøre meg klar til å bade i fjellvannet ved siden av meg.

Det var ikke så altfor lenge siden vi hadde spist rømmegrøt. Så vi var ikke egentlig sultne, det var mer det at vi hadde så mye mat, som gjorde at vi spiste en middag til her på kvelden. Det stod ikke noe tilbake når det gjaldt kvaliteten, det var pastaretten fra gårsdagens oppskrifter, steik, bacon, løk og pasta, servert med pastasaus, spisset med hvitløk, og jammen hadde vi også litt rødvin igjen fra dagen før. På toppen hadde jeg båret med meg restene av gårsdagens ved, mens min venn hadde rasket med seg en pinne fra lunsjplassen. Vi hadde nok brensel til et lite bål, og det lille bålet hadde nok energi til å gi fra seg litt varme, så det var veldig greit å bli sittende. Og der satt vi, mens bekken klukket under oss, og stjernehimmelen over oss. Det var ikke så vakkert som gårsdagen, men man diskuterer jo ikke med stjernehimmelen. Det var en fredfylt naturopplevelse, knitringen fra bålet, bekken mot steinene, og kveldshimmelen som gikk over  natthimmelen, og konturene av fjellene rundt oss ble stadig mørkere. Da bålet ikke lenger gav fra seg varme, var det bare å pusse tennene i den samme bekken vi satt over, og krype i soveposen for en natt på et riktignok elendig underlag, men hvem bryr seg om det på et sted som dette. Det var en alle tiders teltplass som vi sov på inn til en alle tiders dag.

Slik så utsikten ut fra høyden.

En alle tiders dag

Det å våkne til sol i fjellet blir ikke noen mindre sensasjon av at det skjer to dager på rad. Natten var iskald, det skal være sagt. Det var rim på teltet og på bakken rundt oss, skosnorene mine hadde frosset fast og det var også et tynt islag på de grunneste stedene i vannet over oss, men solen var tidlig ute med varmestrålene sine og tinte det snart opp.

Man ser solen har en oppgave, og at den kommer til å bli oppfylt.

Vi kunne velge i store mengder krem hvor vi skulle spise frokosten. Det var vakkert overalt, sol overalt, og man skulle virkelig gå inn for det om man skulle kjenne noe vind. Egg og bacon var førsteretten denne dagen også, så kruttsterk kaffe, og hele tiden tjukke, norske brødskiver med brød fra baker. Appetitten er det aldri noe å si på til fjells, og det er en livets lykke at det er innrettet slik, for det smaker utrolig godt og er noe så over aller grenser trivelig å spise der ute i naturen. Jeg blir noe nær religiøs av det. Samtalen gikk i legevitenskapens historie, med vekt på amputasjoner og innsyn i de gamle grekernes tradisjoner og den amerikanske borgerkrigen. Vi hadde også en liten runde om urfolk, en og annen torturmetode benyttet av indianere i Nord-Amerika ble malerisk lagt frem, og vi var også som alltid innom noen språkfenomener fra forskjellige språk og land. Alt mens vi hoppet fra stein til stein i vannet, gikk omkring og spiste og drakk kaffe, og i det hele tatt oppførte oss som man skal i fjellet.

Om bilder hadde lukt...

Morgenritualet ble avsluttet med et ordentlig lite fjellbad i hovedvannt vi lå i, det mest innbydende av dem. Heller ikke dette var dypere enn at det gikk an å gjøre stort mer enn å flyte. Men det var i det minste en stein å krype ut på, og det er også noe eget å ligge å vugge i iskaldt fjellvann, mens man kikker på det fra denne synsvinkelen uvirkelige landskapet rundt seg. Jeg tenkte imidlertid mens jeg holdt på med denne badingen at den kanskje hadde mer å gjøre med tvangstanker, enn med velvære. I løpet av turen skulle jeg endre oppfatning, – eller bademotivasjon.

Slik ser det ut når teltet blir pakket sammen.

Vi fortsatte strake veien oppover passet vi hadde begynt på, og som vi hadde ligget og overnattet i. Kroppen var jo full av krefter og glede etter all maten den hadde fått, og all bevegelsen den hadde fått være med på dagen i forveien. To unge menn har jo dessuten den ekstra motivasjonen at det gjelder å komme før den andre opp slike høydedrag, og man skal jo også helst gjøre det uten at det skal synes eller høre noe særlig. Det skal være overskudd alt i hop.

En ordentlig morgentur i herlig morgenstemning.

På toppen lå et av de vakreste vannene jeg har sett. Jeg sa det der, beruset av synsinntrykket, og sier det på ny, nå som jeg bare husker det. Det var stort, så stort at det gikk ikke an å gå rundt det hvilken side man ville, man måtte velge den korteste. Men det var glassklart, man kunne se rett ned i bunnen selv om det raskt ble flere meter dypt, og det var så stille at rundt hele vannet kunne man se svaberg, knauser, grønt gress og småfjell speile seg i det. Det var for mye av det gode, det gikk ikke an å holde seg. Vi måtte ta en øyeblikkelig rast, selv om dagsetappen bare så vidt hadde begynt. Vi skar opp en appelsin, og spiste den så aldri har en appelsin smakt så godt i Norge. Vi skar straks opp den andre og siste, og selv dagen etterpå da vi også ville ha appelsin, og var klare på at vi til neste år på ta med flere, så var vi helt overbevist om at uansett så mange appelsiner vi hadde hatt med, så hadde vi spist dem opp alle sammen der med dette paradisvannet.

Et litt uanstendig bilde slipper gjennom sensuren for å vise hvordan vi hadde det da vi spiste appelsin denne alle tiders dagen ved dette alle tiders paradisvannet.

Her var ikke bading en tvangstanke, her var det en helt ufortjent gave. Hva kan vel en stakkars person gjøre for å fortjene noe slikt? Det var et steg uti, og i det neste så svømte mann. Uansett hvor mye man dukket, ville man aldri nå bunnen, utenom hvis det bare virkelig var dette som var målet. Liggende på ryggen kunne man snurre rundt og se de usannsynlig vakre fargene i sollyset rundt hele vannet. Det var et slikt overskudd og en slik variasjon av naturformasjoner. Og gresset var så saftig grønt at man kunne ønske man var reinsdyr.

Dette bildet gir et lite inntrykk av hvor klart dette vannet egentlig er.

Det var bare ikke mulig å gå fra dette vannet for fort. Alle har vel hørt om og prøvd kasting med fiskesprett, eller hva det kalles i forskjellige dialekter. Det går ut på å kaste en flat stein i vannte, og få den til å hoppe, flest ganger og lengst. Et paradisvann som dette hadde selvsagt også flate steiner å by på, rikelig. Like ved der vi satt var et like fjellberg, og der hadde snø og is og kulde gjennom utallige vintre skåret til flate steiner som det fra naturens side var lagt til rette for mesterskap i fiskesprett, nettopp i dette vannet her. Vi kastet og kastet, i pur glede. Det er som alle vet vanskelig å telle nøyaktig hvor mange ganger steinen egentlig hopper, og hva som skal kvalifisere for å være et hopp. Så vi fant et mesterskapskriterium det ville være enklere å måle etter. Hvor langt kan vi gå opp i høyden, kaste steinen, og fremdeles få den til å sprette. De første høydene vi prøvde fra gikk som en lek, det var akkurat som om det ikke spilte noen rolle at steinen ble kastet høyere opp, den hoppet villig og greit og hver gang. Så vi fant raskt ut at vi måtte høyere, mye høyere. Jeg må si jeg ble ganske overrasket over hvor høyt det var mulig å få til fiskesprett fra. Et av vinnerkastene ble også utført med en svær og tung stein, så man må jo la seg imponere av overflatehinnen til vannet, som nekter å la seg briste av at det kommer en kilos stein med litt fart og spinn fra noen meter oppi luften, den sender heller steinen opp i luften igjen. Utrolig. Min venn vant for øvrig konkurransen, med dette og noen andre usannsynlige kast.

Hvor utrolig det enn ser ut, kommer denne steinen til å sprette opp igjen når den lander i vannet langt under den, og være en god kandidat til vinnerkastet i fiskesprett fra høyden.

Vi var ved dette vannet veldig lenge og helt med rette før vi gikk videre rundt det. Og da vi fortsatte opp en av fjellsidene på andre siden, vi gikk bare opp der det passet oss, så dukket det med en gang opp nye vann, like innbydende. De var alle sammen glassklare, speilblanke og brådype, man kunne alltid velge om man ville drikke, bade eller fiske i det, eller bare nyte synet av det. Min venn tok seg av fiskingen, mens jeg nøt synet og fotograferte. Vår retning å gå var temmelig nøyaktig rett sørover, og om vi hadde valg, heller vest enn øst. Vi skulle gå til vi traff Kvenna, den store, flotte elven som deler Hardangervidda, og så skulle vi spise middag der et sted i nærheten av Hansbu. Kjøttkaker ved Kvenna var et uttrykk som oppsto, og festet seg i hodene våre. Denne litt omtrentlige ruten gav oss stor frihet i hvor vi skulle gå. Vi kunne bare gå over en liten fjellrygg der det fristet oss, der det så lovende ut. Og på andre siden holdt lanskapet alltid hva det lovet. Det åpnet seg store, vakre daler, hele tiden med klare, dype vann, hele tiden med vakre farger av stein og gress, og hele tiden badet i solen vi gikk i. Å bli sliten er ikke aktuelt under slike forhold.

Bak hver eneste haug og høydedrag skjuler det seg storslåtte fjellandskap, vakre fjellvann, og nye hauger og høyder som skjuler nye landskap innover i det som føles som det uendelige.

Å bli sulten er imidlertid tillatt. Og vi vaklet ikke i ideen om å spise kjøttkaker ved Kvenna, vi la igjen mange vakre vann på veien dit, mange vakre vann. Det var lenger enn vi trodde, eller kanskje vi heller skulle si det sånn at det var ganske langt, og at det tok det meste av dagen å komme dit. Mot slutten var vi sultne, og økte farten. Jeg økte farten voldsomt. Ved et tidspunkt langt oppe i høyden sjekket vi kartet for siste gang, Reinavannet hadde nettopp vært såvidt i syne, og vi så nedover dalen eller en av dalene som ledet ned til Hansbu, og som vi antok gjorde det. Nederst i den, eller første del av den lå også et av de mange store, klare vannene som er spredd rundt her, og gjør landskapet så vakkert. Men nå var også min venn sulten, og nøyde seg med å snakke om hvor store fisker det kunne være i disse vannene.

Et av de mange, mange glassklare fjellvann min venn fortsatt fisket i.

Og så var det bare å gi gass de 3-400 metrene nedstigning ned til det som også viste seg å være Hansbu og Kvenna. Det store vannet i dalen hadde også en stor bekk som ledet ut fra det, og rant ned til Kvenna. Man kan nesten si at jeg rant med den, og prøvde å holde samme tempo, noenlunde det til tyngdekraften. Det gikk fra stein til stein i elvebekken, ubegripelig vakkert, skåret seg inn i landskapet, glinsende svart i solen. Og over elvebekken var gresset, lyngen, einerbuskene, vi var noen hundre meter lenger nede, og det var allerede merkbart mer vegatasjon. Klønete å gå i, var det. Her var ingen sti eller rute å gå, det var bare å trenge seg frem der det passet som best, over stein og hump og haug, ned i dump og grøft, over elvebekken, videre nedover i samme landskap. Det gjaldt også om å gjøre det fort, for der nede lå Kvenna, der ventet bading garantert og kjøttkaker like garantert. Kvenna deler seg litt akkurat her ved Hansbu, eller det er to elveløp som blir til ett der, og det er mulig å krysse det ene av det. Etter det følger en tur over myr, og så er vi der, plassen vår.

Langt nedover i denne dalen ligger bestemmelsesstedet vårt.

Denne plassen har alt man kan ønske seg. Svabergene ligger der rikelig, elven renner bred og dyp ved siden av, og hyttene ved Hansbu er ikke altfor plagsomt i syne. Jeg kom en stund før min turkamerat, og sløste ikke noe tid med vurderinger før jeg lå og fløt i Kvenna. Min venn kom snart etter, og var også rask med å bade. Det var iskaldt, selvfølgelig, men herlighet, for en opplevelse! Her skal man ikke kaste bort tiden med å gå for tidlig opp.

Og etterpå var det kjøttkaker. Vi slengte også generøst oppi noen skiver fra steika vi fortsatt bar med oss, og hadde mandige mengder av både poteter, kjøttkaker, gulrøtter og tyttebærsyltetøy. Det var akkurat nok for to. Etterpå var det middagskaffen.

Kjøttkaker ved Kvenna.

Og jeg gled over i en tilstand av tilfredshet. Min venn ville også fiske litt før dagen tok slutt, mens for meg kunne godt alle dager ta slutt. Jeg var salig.

Skyggen i dettte bildet gir en ide om hvor sent på dagen det er.

Vi så en lemen da vi krysset myrsletta enda en gang tilbake, den pilte og gjemte seg da vi fant den, men aldri godt nok, så den kom stadig frem igjen og pilte videre. Selvfølgelig så vi lemen. Vi krysset Kvenna tilbake, min venn gjorde sine fiskekast, fikk ingenting, og sollyset begynte nå å kaste lange skygger. Det led mot kveld, og det gjenstod naturlig bare å finne en egnet teltplass i nærheten av vann, og litt oppe fra Hansbu, før vi kunne avslutte denne helt urimelige dagen i fjellet.

Denne lille luringen var ikke så lett å ta bilde av, som det denne gangen var å finne den.

Leirplassen fant vi ved bekken som renner ned til Hansbu. Helt grrei standard, det var noenlunde flatt der, og i alle fall mykt. Utsikten var upåklagelig, men nå var vi så godt vant, at vi gjorde ikke noe nummer av det. Selvfølgelig ser det slik ut i den norske fjellheimen.Det er nesten noe poetisk over landskapet her nede ved Kvennsjøen

Som om alt nå skulle legges til rette for oss lå det også noe tørr einerkvist spredt rundt teltet. Vi kunne få bål denne siste dagen også. Virksomt bål alle tre dager hadde vi aldri hatt før, at vi fikk det nå var bare som det skulle etter alt det andre som også hadde skjedd.

Vi hadde ikke noe å spise ved bålet. Eller vi var ikke sultne, er riktigere å si. Så vi stod og lå bare rundt det og kikket inn i det og lot oss varme opp av det, før vi gikk ned til bekken og pusset tennene i den, og avsluttet denne alle tiders dagen i den norske fjellheimen. Og her er uttrykket «alle tiders dag» ikke tankeløst brukt.

Tredje natt i nærheten av Hansbu

Også denne morgenen våknet vi til rim på teltet og tykk rim på tingene vi hadde hatt liggende ute gjennom natten. Det var heller ikke slik at vi kunne se blå himmel gjennom gløtthullet i teltet. Men skinnet bedro. Jeg tenkte det var best å stå opp med morgenlyset, vi hadde en lang vei hjem, og ulikt alle tidligere ganger har jeg nå en bekymret kone gående hjemme og vente, og hun vil bli riktig bekymret om jeg kommer senere enn planlagt. Så vi måtte av gårde.

Man ser tydelig av bildet at det har vært kaldt om natten.

Men vi måtte heller ikke slurve med det som skal gjøres skikkelig. Det var en alle tiders strålende morgen enda en gang, tre dager med sensasjon på rad. Vi hadde bare slått opp teltet på det aller mest skyggefulle stedet, le for vinden og også le for solen. Det var bare å gå noen meter for å la seg varme opp.

Er det et speil som ligger i bunnen der?

Og der noen meter borte var det på tide å bli nasjonalromantisk. Nye vann dukket selvfølgelig opp. Morgendisen lå over Kvennadalen, man kunne virkelig se elveleiet ut fra der skyene lå. Trolsk var det, hvordan skyene buktet seg inn og rundt og mellom fjellsidene, mens fjelltoppene stakk fredelig opp over dem, og solen skinte lavt på alt sammen.Ingen glass er halvfulle i en slik stemning.

Med et bilde tatt i motlys virker alt bare enda mer mediterende.

Min turvenn kom snart etter og sjekket hva det var for slags meditasjon jeg drev med. Det var ikke stort større meditasjon enn å sitte stille og se, det var allerede på grensen til religiøst. Men vi er turvante og nå etter hvert vante med lykke, vi ville forsterke også denne opplevelsen med en skikkelig frokost. Vi fant en stor stein like ved elvebekken vi sov ved, friskt fjellvann til kaffen en halv meter unna, egg og bacon, tjukke skiver med bringebærsyltetøy.

Livet er ikke engang det nest verste man har.

Og så var det bare å innrømme lykken man var tildelt. Jeg kunne gå i bar overkropp. Kortbukse hadde jeg gått i allerede i går. Nå røk t-skjorten også. Og min venn, som syntes dette var vel å trekke det litt langt, måtte som han sa bite i gresset, og ta på seg kortbukse han også.

Dette bildet gir kanskje det beste inntrykket av landskapet vi lå i siste natten.

Hjemover

Det var sjarmøretappe. Slettelandet over Hansbu er en myr, men nå har det vært så tørt så lenge, at det er ingenting å gå over den, selv med litt såre skuldre og stive bein etter rause dagsmarsjer de to dagene i forveien også. Vi fortsatte prosjektet vårt, vi gikk etter kart og kompass, og kravlet oss over passende pass og fjellrygger, og så landskapet åpne seg på andre siden. Suksessformel.

Det første større vannet i den første større dalen vi støter på.

Kartet har ikke gitt navn til alle vann og topper som ligger der. Men vi kom opp til vannet litt nedenfor Reinavannet, til et vann jeg kan prøve å kalle Harevann, ikke fordi det er så mange harer der, men fordi det i formen ligner litt på et harehode.Kaninvannet var mitt første forslag i hodet mitt der oppe, men som man forstår, i villmarken går ikke det.

Vannet kunne også hete hornvann, for Martin fant noen skikkelige reinsdyrhorn der.

Uansett hadde vi en appelsinpause ved dette vannet. Det vil si, alle appelsinene var jo allerede spist opp ved paradisvannet dagen før, så vi hadde bare en pause, og spiste litt puslete kjeks og sjokolade.

Det er ingenting å si på speileffekten i vannet.

Så gikk vi opp nærmeste pass, og fikk turens vakreste utsikt. Jeg har vært slepphendt med superlativene i denne bloggposten. Det var jeg også i løpet av turen. Og jeg står for det alt sammen. Denne siste, store utsikten toppet det hele. Fjellryggen var her helt smal, og på andre siden hvor vi skulle ned gikk det bratt rett ned. Og nederst i denne dalen lå det selvsagt et speilblankt fjellvann, som viste omgivelsene rundt det dobbelt. Lenger nedover var elve- og bekkeløpene ned mot Normannslågen synlige, som også selve lågen var det lenger borte i Horisonten. Bak oss var Reina og det nye Harevannet, enda mer glassklare. Min venn slapp fra seg en uartikulert lyd i pur fryd.

Vakkert.

Det var toppen. Kronen på verket. Fornøyd gikk vi ned. Det var litt mindre bratt enn et stup, litt sånn at min turkamerat sa at her er det ikke særlig smart å gå ned, før han ombestemte seg og gjorde det allikevel. Det var steinlandskap, vilt, herlig.

Like nedenfor her går det rett ned. Det er spektakulært vakkert.

Svartvannet i bunn var ikke så innbydende som det så ut lenger oppe fra, så vi gikk raskt videre, og ned etter elvebekken som rant ut fra det. Det var også ganske bratt. Men vi har begge studert våre timer fysikk, og vet hvor bratt det må være for at tyngepunktet skal vende nedover, og ikke inn i bakken. Man faller selvfølgelig ikke.

Selv om man kan gå hvor som helst, er det like greit å gå der det er enklest.

Lunsj hadde vi god tid til. Vi er turvante. Hastverket tar vi den kjedeligste delen av ruten, fra Sandhaug og inn. Lunsjen skal vies mest tid, og skal ikke på noen måte ha følelse av hastverk. Vi fant et sånt flott, norsk standardsted, der tusener og millioner lunsjer tidligere har vært spist langs etter våre utallige elveleier. Det er svaberg, det er rennende vann. Og det rennende vannet er drikkekilden.

Akkurat dette vannet hadde den svakhet at det var vanskelig å bade i det. Jeg løp frem og tilbake inntil det tåpelige for å finne et sted der jeg kunne legge meg ned, og flyte og svømme. Det ble mye bading og dukking mens jeg strevde med dette, så avkjølingsbiten etter en varm marsjetappe ble godt oppfylt. Fisker så vi også, rimelig store til og med, de smatt inn under steinene med det samme vi kom, men ikke raskere enn at vi oppdaget dem.

Slik ser det standsmessig ut siste lunsjen på denne supre fjellturen.

I mellomtiden mens jeg badet hadde min turkamerat godt i gang med lunsjen, eller middagen, eller begge deler. Vi skulle ha pannekaker med bacon, og etterpå pølse med lompe. Etterpå der igjen avsluttet vi med kaffe. Vi spiste lunsj i timevis, som skulle være en selvfølge i slikt vakkert fjellvær, slikt vakkert landskap, slikt vakkert alt i hop.

Siste transportetappe

Min turkamerat fotograferte et bilde for å sjekke klokken. Den var tre, og med urimelig fart kunne vi kanskje klare å komme oss tilbake til Tinnhølen innen sju, som av en eller annen grunn var blitt planen. Vi pakket rolig sammen, og satte så av gårde i god fart.

Vi fortsatte suksessformelen vår like til det aller siste. I stedet for å gå rundt siste fjellet før Lågen, gikk vi over det. For siste gang denne turen fikk vi opplevelsen av å komme over åskammen, og skue utover uforfalsket norsk fjellandskap. Riktignok var dette utsynet utover den dalen traktorstien til Hansbu går, vi har vært der før og kjenner stedet nedenfra, men jeg skal ikke underslå at også dette synet gjorde inntrykk.

Vi velger hver vår rute over kammen og ned.

Siste strekket inn til broene over Nordmannslågen går over en veldig myr. Vi var langt borte fra stien, så vi fikk god treningseffekt av å haste gjennom det myke og delvis våte underlaget. Nå og da kom en liten bekkelv vi måtte krysse, nå og da dukket det opp et myrvann foran oss, nå og da var det bare å gå. Slike strekninger er alltid lenger enn de ser ut. Men til slutt var vi ved første broen tilbake til Sandhaugsiden, sivilisasjonen, og vi gjorde en siste rast før den siste og kjedeligste transportetappen.

Den siste store utsikten vi så fra det siste fjellet vi passerte over, innover mot Sandhaug, alt frem til Lågen er myr.

Den gikk vi så fort vi kunne. – Her trenger vi ikke jage på, eller noe sånt, sa min kamerat, – det er bare å gå hjem. Men selvsagt jaget vi på, og det fordi vi på mandig vis ville vise den andre hvem som hadde tålt turen best, og fortsatt kunne gå raskest. Vi slapp hverandre aldri lenger enn ti meter foran disse siste tre timene inn til Tinnhølen. Som regel gikk han først, og jeg like i hælene på ham. Med stadige påminnelser om at jeg når som helst ville smette forbi, om han slappet av.

Etter siste broen gikk dette kappløpet over alle grenser. Vi hadde hatt vår siste rast, spist litt kjeks, drukket litt vann, slappet litt av. Klokken var noe sånt som 1815 da vi kom, 1820 da vi gikk. Det var 40 minutter til Tinnhølen, og vi måtte gå maksimalt for å rekke det. Så vi hadde også motivasjon for å jage på.

Men den viktigste motivasjonen for å jage på var selvsagt og usagt at vi ville parkere den andre. Jeg langet ut så jeg fysisk ikke kunne gå fortere siste alvorlige stigning opp fra broen og elveleiet. Min venn gikk akkurat like så fort, og opp på siden av meg. Vi snakket ikke med hverandre, sa ingenting, tilsynelatende skulle vi bare gå tilbake og håpe å rekke Tinnhølen før sju, av en eller annen grunn. Men vi skjønte jo godt at vi ville gå så fort at den andre ikke klarte å følge med. Det var i alle fall helt klart mitt mål. Og det var helt klart hans mål også.

Og han skal ha den rosen på internett, han er en racer til å gå, han kan holde en marsjfart som jeg må småløpe for å holde følge med. Så jeg småløp. Generelt får han ofte et lite forsprang oppoverbakker, mens jeg tar dette igjen nedover, jeg tar større sjanser og lar tyngdekraften gjøre jobben. Jeg ramler mer eller mindre nedover.

Til slutt så vi Tinnhølen, fortsatt langt borte. Og vi har gått i fjellet hele langhelgen. Vi vet at det som ser langt borte ut, i virkeligheten er enda lenger borte. Og forskjellige plager etter dager i fjellet meldte seg også inn i regnskapet. Sekken gnaget, skoene gnaget også litt, solbrente var vi i ansiktet, i alle fall jeg, i det hele tatt gjorde det litt vondt. Men selvsagt ikke så vondt som det ville gjøre å tape kappløpet.

Så siste biten kom vi gående som to klovner innover mot demningen over Hølen.Vi gikk så fort at det måtte se ut som en spøk. Han holdt den imponerende racerfarten sin, jeg småløp bak og slapp ikke en meter. Like før broen over til parkeringsplassen stoppet han for å drikke vann, og jeg snappet anledningen til å gå først over broen, bort til bilen, legge fra meg sekken, og gå ned til hølen for å fylle vann, ta av skoene, kaste sokkene, i det hele tatt. Min venn kom like bak og gjorde det samme. – Det var litt av et kappløp, sa han, og slapp sannheten fri.

Avslutning

Med dette var fjellturen slutt. Det gjenstod bare å kjøre hjem. Vakker er det, selvsagt, å kjøre fra Tinnhølen og inn til riksvei 7 ned til Eidfjord. Men turen er slutt. På ferjen fra Bruravik til Brimnes var leddene så stive at det var vanskeligheter med å komme seg ut av bilen, og enda verre å komme seg ned trappene ned til salongen. Hvem skulle trodd at vi nettopp i tre lange dager hadde gått ustanselig opp og ned fjellsider i Hardangerviddas vakre terreng? Eller hvem skulle trodd noe annet?

Vi var hjemme klokken litt over 2300. Lykkelige.

Mot syd, mot syd i et russisk tog!

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Man skal være godt skrudd sammen å kjenne igjen «mot syd, mot syd som den ville gås» fra Garborgs Bondestudenter. Men uten den ville jeg ikke fått til denne overskriften. Og jeg er i alle fall på vei mot syd. Og det er jeg i et russisk tog, med en kupe for meg selv.

Dessverre er datamaskinen tom for batteri, så denne posten er av alle steder skrevet på mobilen (Dessverre igjen, viste det seg at det ikke gikk an å overføre notater fra mobilen til datamaskinen, så jeg må skrive det inn manuelt, og kunne like godt skrevet på papir der i toget). Den gode avslappningen har jeg fått, i natt sov jeg som om det ikke gjaldt om noe annet. Og det fortsatte jeg med utover morgenen. Jeg fikk te gratis av togvertinnen, hun bare slo ut med armene da jeg ville betale. Se her har jeg høner utenfor vinduet! De løper rundt. Og gjess! en hel flokk,de sitter og døser i solen. Et helt virkelig syn her nede. Det var jo det jeg ville skrive om. Om hvordan det ser ut i togvinduet et russisk tog sydover.

Men får å få den rette stemningen, må vi komme dit først. Og da er det frokosten, den etterlot mye å ønske, hurtigpakningen jeg hadde kjøpt denne gangen var dårlige greier, en slags potetmos med smak. Takke meg til nudlene. Men det hadde de ikke i butikken jeg kjøpte nisten, utvalget var dårlig, så det måtte bli denne plastmosen med smaksantydning.

Se der stanser toget. Kanskje får jeg en medpassasjer? Det er rart med det, nå er jeg liksom blitt vant med å kupeen for meg selv, og har breiet meg godt. Skal det liksom komme en til inn hit? Jeg tror ikke det er noen fare, toget virker ganske tomt. Det er noe annet om sommeren. Da kjører togene stappfulle.

Tilbake til frokosten. Den etterlot noe tilbake å ønske, og det ble selvfølgelig oppfylt. Vi stanset ved en stasjon i 15min. Da er det alltid selgere på plass med stedets spesialiteter. Russerne kjøper, og denne gangen gjorde jeg også det. En pirog med poteter, og en pakke med te. Ja, jeg nevnte jo at jeg fikk en kopp te gratis av togvertinnen. Da hadde jeg koppen, og varmt vann er det ubegrenset av på russiske tog, så da manglet bare teen. Og jeg tenkte at det var måte på hvor mange teposer jeg ville få gratis av vertinnen, derfor var jeg godt fornøyd med fangsten min på stasjonen. Plutselig hadde jeg skikkelig mat og den utømmelige mengden te jeg ville ha. Stemeningen var der, nå var det bare å sette seg til med datamaskinen og fordype meg i utsikten.

Riktignok fungerte ikke datamaskinen, men utsikten fungerer som bare det. Den gir sterke minner tilbake til for tre år siden, da jeg kjørte buss til Volgograd. Det var steppelandskap, russisk steppe, av en type som finnes hele veien fra Ukraina, over Russland og Kazakhstan og bort til Kina. Gresset er tørt, og har bare en svak grønnfarge, om det ikke er alldeles gult. Det er store åkre og jorder, men enda større områder som ligger ubrukt. Her er gamle Sovjets kornkammer, hvor det vanvittig var hungersnød i Stalinårene 1932-33. Her dyrkes alle typer korn, og også solsikker, men de står ikke nå i blomst. Om sommeren dominerer de landskapet.

Og Russland er så flatt, så flatt. Det minner meg om havet, det har jeg skrevet flere steder. Slik nordmenn er vant til å se utover uendelig med hav som taper seg i horisonten, ser russerne over land som heller aldri tar slutt. Og det bølger seg i små, men vide høydedrag, det er ikke flatt som en bordplate, slik som Danmark og Nederland. Det går opp og ned i skråninger på 10-12 meter, akkurat som enorme krusninger på havet. Lanskapet er liksom variert, selv om det ser likt ut. Og når solen lyser på det, som den pleier å gjøre det her sydpå, så blir det et meget karakteristisk lys, som man bare finner her, og som på et blunkt bringer meg tilbake tre år i tid. Da satt jeg i buss ved siden av den største russiske damen, og så ut over det samme landskapet, bare noen titalls mil lenger vest.

Ja, dette var stort sett det jeg fikk skrevet på mobilen. Senere skulle Russland vise seg fra sin mest russiske side, «så du lot deg liksom imponere av dette, bare vent og se du, mister». Utpå kvelden kom kveldssolen, og russerne sydøst for Ukraina tok ut for å nyte søndagskvelden på sensommeren. Brede, langsomme elver rant gjennom landskapet, og ved dem hadde folk slått seg ned. Stadig vekk var det fiskere. Plutselig så jeg en bil, midt i landskapet, ikke antydning til vei, verken bilvei eller kjerrevei. Og dette var stort russisk landskap, flatt så langt øyet kunne se. Men hvordan bilen hadde kommet seg dit den var, var ikke til å forstå. Så fikk jeg øye på to hjulspor tvers over gresset, og flere biler, ved flere elver. Det var familier og kjærestepar og nygifte på tur. Alle hadde funnet seg sin egen, fredelige plett. Og alle satt bare og gjorde ingenting. Kyr og hester spaserte rundt omkring, uten at jeg kunne se noe gjerde. En rytter til hest gjette kuer. Forlatte traktorer stod og ruster, om de ikke fortsatt var i bruk, hvem vet her nede? Lokale bondemenn og -koner stod i grupper og snakket sammen, en matet gjeitene sine, det var så man kunne være i tvil om hvilket årstall man var i.

Så kom selve Don. Den store, mektige elven, som flyter så stille i romanen til Sokholov, her var en ruste holk, en gammel ferge, hvor landgangen fortsatt var på plass, og hvor gamle ladaer stod på gresset som om de var parkert. På meg virket det bare alt sammen forlatt, og i ferd med å ruste. Det er den russiske overflod, det russiske sløseri. Plutselig var havnen, store skip til kai, og uvirksomme kraner og lossere, alt fra Sovjettiden da lønnsomhet ikke var noe kriterium for økonomisk aktivtet. Robåter og prammer var der også, og folk i dem. Det er noe med Russland, som gjør at det kan være idyllisk selv midt i industriskrotet og alt søppelet, de som rodde på elven hadde det i alle fall riktig fint. Og på bredden stod flere russere og snakket sammen og diskuterte.

Men elven Don indikerte jo at jeg snart ville være fremme, kveldssolen at det snart ville være mørkt. Begge deler inntraff kort etter. For Rostov har ikke Lonely planet noe kart, og informasjonen om hvordan man skulle finne frem der var mildt sagt ufullstendig. Jeg kom ut av en gigantisk stasjon til et område hvorfra det var helt umulig å anslå retningen til byen. Det var også det karakteristiske kaos, med taxisjåfører og selgere og uteliggere og alkoholikere og kjeltringer og vanlige russere på vei hjem. Jeg brukte litt tid på å orientere meg, jeg skulle til Bolsjaja sadovaja, det var i følge Lonely planet hovedgaten, og stasjonen skulle ligge vest i denne. Det var også skrevet ned noen busser som kunne bringe meg dit, men busser med slike nummer var ikke å se. Jeg måtte spørre meg frem, og etter et par forsøk, og en drøy halvtime, hadde jeg funnet frem til buss nummer 3 – som ikke er nevnt i Lonely planet – og i den betalte jeg 9 rubler, i håp om at den skulle bringe meg og bagasjen min til Ulitsa bolsjaja sadovaja, der jeg hadde sett meg ut et hotell.