Tur til Kristiansand for eksamen i tysk

I dag reiste jeg frem og tilbake til Kristiansand for å avlegge eksamen i tysk språk og litteratur. Jeg hadde lest det hele, fra år 700 til 1900, før jeg skjønte det var kun mellomkrigstiden og litt av etterkrigstiden vi skulle ha. Jeg kan jo den ganske godt fra før, etter å ha studert flere fag som har med det å gjøre, og ha det som interesse i livet. Det gikk selvsagt bra på eksamen, like bra som det ville gått å bli hørt i enhver av tysklands perioder, basert på læreverket vi hadde.

Eksamen er vel ikke helt laget for sånne som meg. Og vår tid har beveget seg litt, min kunnskap er ikke etterspurt, det er noe litt dinosauraktig, det der, med bare å sluke absolutt alt, om det er pensum eller ikke pensum, relevant eller ikke relevant.

Jeg synes bare det er gøy å kunne ting. Og har hatt det veldig moro, med denne tysken, det har vært en sann glede å få være med på. Jeg behøver verken studiepoengene eller karakterene, det står ikke noe på spill for meg, jeg kan bare lære meg det så godt jeg bare kan, men på min måte, og la det stå til.

Også det å kjøre langtur i EL-bil, begynner å bli rutine. Det er femte gangen i år, tredje gangen til Kristiansand. Temperaturen var 3 grader, frost om morgenen, regn om kvelden. Skikkelig mørketid. Allikevel klarte jeg å komme meg til Helleland og Lyngdal, og videre til Kristiansand, og tilbake til Søgne, for å lade, og derfra til Flekkefjord, og fra Flekkefjord og helt hjem. Da måtte jeg også ha varmeanlegget av, for det meste, og kjøre forsiktig, så avstandene holdt. Mellom hver lading var det opp mot ti mil, i meste laget på denne tiden av året, og i slike temperaturer.

På vei opp repeterte jeg bare tysk, og planla hva jeg skulle si. Jeg har faktakunnskap i overflod, og et ordforråd som er sjelden for en som er så dårlig til å sette ordene sammen, jeg har store problemer med å få overbrakt hva jeg vil si. Jeg har selvfølgelig pugget, og kan, grammatikken også, men jeg lager det meg til for avansert, og gjør meg skyldig i helt elementære blemmer. Så ingen av mine planlagte tirader fikk jeg benyttet. Min egen presentasjon, som skulle vare i 10 minutter, hadde passet godt i en undervsiningsøkt, jeg her helt av min natur at jeg vil forklare, argumentere og mene, slik lesere av bloggen må ha fått med seg. På eksamen er det nå en gang slik, at man skal vise at man kan legge frem lærestoffet på en god måte.

For meg var lærestoffet uten grenser. Det er uendelig å si om Tyskland i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, om alle forfatterne og alle personene, og alle referansene til tidligere tider og personer. Det var rikelig, rikelig, rikelig å si om den lille novellen av Böll vi skulle presentere, jeg gikk igjennom det igjen og igjen og igjen, i bilen, på tysk, mens jeg kjørte opp til Kristiansand, for å legge stoffet mitt frem.

På Ålgård var det lang kø i motsatt kjøreretning enn meg. En dame stod forrest i denne køen, og snakket i mobiltelefon, i bilen. Hun hadde stoppet, uten at jeg kan se noen annen forklaring, enn at hun gjorde det, fordi det ikke er lov å kjøre og snakke i mobiltelefon, samtidig. Hvis det er tilfellet, burde noen ringt politiet. Hun stod ved en midtrabatt, sånn at bilene bak henne, ikke kom seg forbi. Hun hadde bare stoppet, midt i veien. Hvis det var en annen ting som gjorde, at hun hadde stoppet, midt i veien, får hun ha meg unnskyldt.

I Kristiandsand var det gamle eksamensnerver i lokalene. Selv jeg kjente, hvordan det en gang var. De yngre studentene snakket om strategier, hvordan de skulle unngå å komme inn på tema de ikke kunne så mye om. De spøkte og lo, nervøst, som man gjør. Han ene fortalte om en klasse som hadde hjemmeeksamen, tre dager på å skrive 600 ord. Det hørtes veldig lite ut.

Jeg tror jo på kunnskapen, men det er den veien vinden blåser. Fagene blir gjort enklere og enklere, ting blir tatt bort, det generelle overtar for det konkrete, man skal kunne snakke om ting, mer enn man skal kunne dem. Fine greier det, jeg fortsetter med tysken der jeg slapp, nye gloser på mobilen, nye tekster å lese, straks jeg kommer hjem. For min egen del er dette viktig, dette betyr noe for meg.

Og å komme hjem, er det største. Til Olia, og lille Irina. Nå har jeg endelig skikkelig tid til dem igjen. I to dager har Irina fått høre at far skal ha eksamen, vi kan ikke leke. Hele resten av livet går Irina foran alt.

Kjøretur frem og tilbake Kristiansand (Dagen da Helge Ingstad nesten kantret)

Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.

Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.

Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.

I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.

Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.

Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.

Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.

Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.

Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.

Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.

Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.

På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.

Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.

Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.

Inn til Oslo – og rett hjem

Jeg satt og tenkte på det, i lugaren, mens vi seilte innover Oslofjorden mot byen. Jeg skulle begynt på denne posten, før jeg var hjemme, og visste hvordan det var gått. Da kunne jeg skrevet ordentlig om usikkerheten, det å tenke på om bilen fortsatt stod der jeg hadde parkert den, og om jeg hadde fått bot. Der i lugaren var alt avslappet. Jeg var våken lenge selv, hørte på nedlastet musikk, og skrev på andre blogginnlegg enn dagens. Så våknet kona, og deretter barnet. Selvfølgelig var jeg med dem. Hvordan det var gått med bilen, hadde bare plass i hodet mitt.

Nå som jeg er hjemme, og hele reisen er gjennomført, vet jeg hvordan det er gått. Vi spiste frokost på lugaren, gammelt brød fra Sverige, og det vi hadde av pålegg. Så var det å få pakket ferdig. Her er kona rå, hun lar seg ikke stresse i det hele tatt, men får tingene på plass i det som for henne er rette koffert. Da vi forlater lugaren, er den ren og ryddig.

Vi har tungt å bære. I tillegg til alt vi hadde med oss, kommer tax free. Irina er fornøyd med ballongsverdet hun har fått, i det vi gikk ombord i båten. Det er kø for å komme ut igjen. Den går saktere enn på vei inn i Kiel. Pass og billetter er under full kontroll. Vi viser til automaten, og er straks igjennom. – Velkommen! sier jeg til Irina, og hun hopper inn, med sverdet oppe, og en herlig lyd. – Så søtt! smiler damene som passer på, og har så rett, så rett i det.

Irina er lei seg da hun skjønner vi ikke skal være i cruise mer. Hun må gråte sine modige tårer over det, og si at det nå vil bli kjedelig for henne. Hun likte seg enormt, der det både var basseng, og muligheten for å få seg en leke. Det var rene eventyrreisen for henne. Men nå var den slutt, og det må hun finne seg i. De fleste dagene er hverdager. Og når festdagene tar overhånd, pleier ikke det å være noe bra i lengden, det heller. Livet må ha sin balanse.

Jeg setter henne på skuldrene for å få fart på henne, og på oss. Det er noen hundre meter til parkeringsplassen. Jeg må innrømme jeg føler en ganske stor lettelse da jeg ser bilen står der. Denne lettelsen blir ikke helt ødelagt av at jeg har fått en bot. Den var ikke på mer enn 600 kroner, omtrent det det uansett koster å stå parkert i Oslo i to dager. Men det må jo gå an å spørre hva de driver med i bymiljøetaten, som to ganger har rådet meg til å stå akkurat her, fordi det er gratis, og uten tidsbegrensning. Det kan se ut som boten er fra et privat firma, så da kan det være at denne delen av parkeringsplassen er satt ut til private eiere.

Hvem vet? Det frister uansett ikke å komme tilbake til Oslo. Og jeg må gjenta det jeg har skrevet i flere andre av disse postene, at det er kjedelig at sentrum i byene skal bli så avstengt, som om man gjør sitt beste for å få folk ut i kjøpesentrene rundt byene. Det er skummelt, det der med parkering. Og når man ser man får bot, selv om man har kontaktet etaten som forvalter parkeringsplassene, og forsøkt å forsikre seg om at man står riktig, da er det ikke stort mer en stakkar kan gjøre.

Både for Oslo og transportselskapet som driver Keil-fergen, eller cruiset, som de kaller det, så er det viktig at det blir lagt til rette, sånn at det ikke blir for vanskelig for oss passasjerer. Her presser de grensene for det mulige. Vår lille familie på tre, for tiden med én inntekt, har ikke mulighet for å betale tog- eller flyreise for alle sammen. Skulle vi gjennomføre reisen, måtte det bli med bil. Color line tilbyr parkering for 440 kroner, men den var full for denne reisen.

Vi kom oss raskt ut av Oslo. På veien var det bare å tanke elektristitet hos Statoil på Skøyen (nei, Ekvenor heter de viss nå, eller sirklekåen, latterlige navn). Vi hadde sånn hastverk, at jeg til og med glemte å lukke ladeluken før vi kjørte. Kjedelig å oppdage på motorveien. Det var bare å komme seg inn på en sideavkjørsel, smelle igjen luken, og komme seg videre.

Nå har vi erfaringen. Det er vanskelig å finne riktig ladestasjon på bilens ladekart. Det er bedre å undersøke på forhånd. Jeg så vi hadde godt håp om å komme oss til Obs i Sandefjord, storsenter der, med all slags greier. Jeg hadde også lært meg å kjøre forsiktig, ligge i høyre felt, bak lastebilene, og helst ikke mer enn rundt 90 i fart. Så varer batteriet lenger. Da vi nærmet oss, slappet jeg imidlertid av, og presset farten opp i fartsgrensen. Det er klart det er gøy, men det koster i kilometere. Siden ladestedet lå litt oppe i høyden, ble det sånn at bilen sluttet å vise kilometere, og gikk over i klar advarsel: lad nå, da vi nærmet oss.

6 % var igjen. I minste laget. Bilen ville ikke engang ta lading, til å begynne med. Det var for lite strøm, var feilmeldingen. Men dette gikk seg til. Og vi fant etterhvert inngangen til Obs. Og som det skulle bli en gjenganger hver eneste lading, på vei hjem, så stod vi og ladet lenger enn vi hadde behov for. Årsaken var – selvsagt – at vår kjære konemor koste seg i butikkene.

For meg som sjåfør var det kjekkere i bilen, enn på rasteplassene. Her fra Sandefjord hadde jeg lagt til et løp frem til – tja, jeg husker ikke lenger hva det heter, en stund etter Kragerø. Jeg hadde adressen, men ikke stedsnavnet, så jeg fikk ikke lagt det inn i navigeringen på mobilen. For første gang brukte jeg navigeringen til telefonen, uten 4G eller nett, men med GPS. Det fungerte helt fint, overraskende bra. Like nøyaktig som bilen. Og fra den ladingen var sørlandet innen rekkevidde. Der er vi kjent.

På veien gaflet jeg i meg kjeks og gaudaost, servert av kona. Ypperlig, sterk smak. Så var det brød og ost, og brød og sognemorr. Så lett at man kan spise kontinuerlig, og så tungt at man likevel føler seg litt mett. I baksetet satt Irina, med nettbrett og dukker, og klaget ikke et øyeblikk. Også hun fikk kontinuerlig servering av en kjærlig mor, akkurat som min mor har servert oss barna opp gjennom årene, på våre kjøreturer. Også Olia påpekte denne sammenligningen. De to var like lette å be, mor og kona. Straks var maten parat, hver gang.

Ladingen før Kristiansand var det som heter Sørlandsparken. Jeg er generelt litt kritisk til disse enorme kjøpesentrene man drysser ut over alt. Men her, på sørlandet, var det gigantomani. Her var det alt sammen, alle dagligvarekjedene, alle hurtigmatkjedene, alt innen hagemøbler, elektronikk, vanlige møbler, alt, alt, alt. Det var som en liten by av betong og firkantbygninger og grelt lys. Om dette er fremtiden, foretrekker jeg fortiden.

Her var også alle tre ladestasjoner opptatt. To av dem med biler som allerede var oppe i over 90 %. Altså ferdig ladet for lenge siden. Det gikk noen minutter før den eieren kom, bare for å la bilen bli stående. Jeg er sjenert mann, og holder kjeft, men kona er kvinne, og tar kontakt. – Er han ikke ferdig å lade? Skal han ikke fjerne bilen? – Snart, svarer mannen, jeg skal bare handle, og så er jeg ferdig.

Det ble ikke rare handelen, for han kom ut minuttet etter. Vi får koblet bilen vår til laderen, og så er vi i gang.

I mens er Olia og Irina gått inn i det abnorme kjøpesenteret. Og så er de vekk. Uten telefon, har jeg ingen sjanse til å miste dem. Som jeg har skrevet før i disse postene, la kona igjen telefonen hjemme. Utrolig irriterende. Her er rikelig for Irina å gjøre, om hun bare hadde vært med meg. I stedet løper jeg rundt og leter etter dem – og går meg rent vill selv, i forsøket på å finne dem.

Det er jeg som kommer til bilen, godt etter den er ferdig ladet, denne gangen. Olia og Irina sitter og venter.

Nå er det inn i bilen, og kjøre helt til Flekkefjord. På veien ser vi avkjørselen til universitetet i Agder, hvor Olia og jeg har studert tysk, og jeg fortsatt gjør det. Så begynner det å mørkne, og det begynner å regne. Da er det mer krevende å kjøre. Veiene er også mer krevende, opp og ned, med mange svinger. På Sørlandet begynner vestlandet, det er riktig som de fikk det til i gamle dager.

I Flekkefjord er også ladeplassen opptatt, da vi kommer dit. Det er nå helt mørkt, og det har begynt å regne. Vi forsøker oss på å lade med Type 2, en atskillig saktere variant. Men han karen som lader skal bare til Lyngdal, og trenger bare å fyre opp lite grann, for å være på den sikre siden. Vi får snart komme til.

Og så tilbringer vi de tjue minuttene med lading på butikken der det er en russisk ansatt. Nå får vi også snakket litt med henne, om enn det nå er flere folk, og hun er mer opptatt, enn hun var da vi kom om morgenen, for noen dager siden. Oli har en merkelig tiltrekning til Flekkefjord, av alle steder, hun har liksom bestemt seg for å like seg her.

Da vi nå er ferdige å lade, er klokken litt over åtte. På bilen står det 124 i rekkevidde, og hjem er det 109, eller noe sånt. Det er altså spørsmål om det vil gå, noe det ikke var da vi kjørte med mor i mai, i forbindelse med eksamen. Da kjørte vi først henne hjem til Klepp, og så hjem til oss i Sandnes. Det gikk helt fint.

Jeg regnet nok med det ville gå helt fint denne gangen også. De 124 kilometerne viser hvordan vi har kjørt i det siste, på brede motorveier over det flate Østlandet i Vestfold og Østfold, med fartsgrenser over hundre. Nå blir det mer normal kjøring, med fartsgrense maks 80. Da vinner vi kilomter. Og vi vant også tid. Vi kom hjem klokken ti på ti, med 30 km igjen på batteriet.

I pøsregnet fikk vi all bagasje, og vår sovende Irina inn i huset. Så gikk Olia og barnet å la seg, mens jeg slo fra meg min opprinnelige tanke om å avslutte dagen med ost og vin. I stedet roet jeg meg bare helt ned i godstolen.

Turen jeg på vei opp hadde anslått skulle ta 7 timer, pluss litt ekstra for lading, hadde i virkeligheten tatt nesten 11. Klokken var 1106 da vi satte oss i bilen, i Oslo sentrum. Da jeg endelig fikk satt den i garasjen, og koblet til laderen, var den blitt 2200. Kanskje kunne vi spart inn på ikke å tillate dødtid etter å ha ladet ferdig, men med en Kia Soul Electric tror jeg det skal godt gjøres å klare turen på under 10 timer. Og det er ikke til å tenke på å reise langtur i Elbil når man har noe man skal rekke. Man må beregne god tid, og helst en ekstra dag.

Når det er sagt, og alt er gjort, så har det vært en herlig ferie, tettpakket med opplevelser, med minner for langt mer enn de 5 dagene det hele tok. Det var en høstferie for evigheten, dette her, en å snakke om resten av livet. Skikkelig mye krøll og forviklinger, skikkelig gøy. Mange opplevelser og minner. Vi kommer til å sove godt i natt. Fremover venter hverdagen, frem til jul.

Med Olia gjennom barndommen hennes, ned gaten for de som stjeler maksimalt, videre langs motorvei, og opp solsteiken, og endelig med tidsnød inn i Kievskij restaurant

Lang tur, lang overskrift. Det er en stund siden Olia og jeg har vært på tur sammen, men i dag kom vi oss ut igjen.

Vi hadde ikke noen særskilte planer, annet enn at Olia har et nostalgisk forhold til Botanisk hage, og gjerne ville dit. Det er et stykke å på, men jeg foretrekker likevel den friske luften og lille mosjonen, fremfor en buss til 2 kroner. Vi er jo i Kiev også for å se oss rundt. Det er vanskelig å se seg rundt bedre enn til fots.

Med Rodina matj i bakgrunnen står jeg på broen, like ved der slekten min bodde under bryllupet vårt i 2009.

 

 

 

Veien går oppover Lesu Ukrainka, gaten vi bor i. Det er ikke ofte vi går lenger enn metrostoppet, men vi har likevel verdifulle minner derfra. Et lite stykke videre ligger den georgiske restauranten der vi spiste og hadde festen i under bryllupet vårt. Enda et lite stykke til, og vi er ved den store blokken der slekten min bodde, mens de var på besøk.

Her var det Olia var svømmestjerne i barndommen.

For å komme til den botaniske hagen må vi krysse broen over den massive bilveien Druzjby Narodov boulevard (veldig lett å finne for alle som vil følge ruten, det er ingen tvil, det er kun en bro som går over en bilvei, og denne bilveien har så mange biler at man skjønner det må være den!), og ta til venstre etterpå skrått ned Bastionna ulitsa. Her var det nok limousinen kjørte, da vi giftet oss, mener jeg.

Her er Olia på vei inn en av sideportene til skolen hun gikk på da hun var liten. Den samme skolen skal lille Tais gå på nå om noen år.

Vi har vært her før. Den gang gikk vi på rulleskøyter. Vi var helt nygifte, og skulle til botanisk hage den gang også. Det finnes en bloggpost om det.

I år går vi til fots, og har bedre tid. Olia viser meg bygningene. Der er en ingeniørhøyskole, der er svømmehallen hun svømte i da hun var liten, og var mester i Kiev. Hun svømmer raskere enn fisker, og var nest best i Ukraina i sin årsklasse. Men nå svømmer hun bare på fritiden. Og knapt nok det.

Her står Olia ved en av dørene inn til skolen hun gikk på.

Enda litt lenger borte lå skolen Olia gikk på da hun var barn. Det er en av de russiskspråklige skolene i Kiev. Lille Tais til Tanja skal gå på den gamle. Vi gikk inn og kikket, men vi fikk ikke se så mye, for det var oppussingsarbeider der.

Sånn ser hovedinngangen ut ved Olias gamle skole.

Da vi endelig kom frem til den botaniske hagen, et lite stykke lenger unna enn skolen (bare opp bakken, egentlig), så ville Olia som vanlig ikke inn i den. Det koster 20 hryvnaer, og det er prinsippielt mye for henne. Det er ikke det at hun ikke har 20 kroner å avstå fra, men hun liker ikke systemet disse pengene havner hos. Hagen blir stelt, så det er ikke helt urimelig at det skal koste penger, men generelt mener også jeg at parker og friområder skal være gratis for alle.

Skolens diplomer

I stedet for å svinge inn portene til den botaniske hagen, fortsatte vi rett frem, nedover Timirjazevskaja ulitsa. Her har jeg aldri vært, og Olia sjelden vært. Et aprikostre på toppen har frukt det er lov å forsyne seg fra. En tykk dame i fargehåretalderen demonstrerer det ved å riste i treet, så de modne fruktene faller ned. Olia og jeg tar hver vår aprikos, og fortsetter videre. Det kan veldig godt være denne damen samler dem sammen, for så å selge dem på torget. Hvem vet?

På venstre side har vi høye gjerder og tett kratt. Det er den botaniske hagen, som ikke trenger skjemmes over sin størrelse. På høyre side har vi overdådige hus og villaer. Alt sammen nytt, alt sammen velstelt. – Dette er området for dem som stjeler maksimalt, sier Olia. Her bor diplomater, diputater og toppene i offentlig forvaltning, godt isolert fra resten av byen. Så de slipper å bry seg med den virkelige verden når de skal ta avgjørelsene sine.

Dette flyet er alt som var i området før. Alt annet er nybygg. Husene gir et godt bilde av stilen. Legg merke til den lille vaktboden som også er der. Der har de god råd til å ha en vakt sittende.

Det er en lang gate, dette, og utsynet blir temmelig monotont, etter hvert. Det er ikke annet enn disse husene, som ser ut som påkostede ferieboliger, og den botaniske hagen. Her er ingen butikker. Ingen folk. Det er ikke meningen at folk skal gå her, og la seg irritere over rikdommene til dem som sitter godt i det. Her er en vei bare å kjøre bil i. Det er det heller ikke mange som gjør, som ikke bor her.

Nederst i gaten er vi nede ved elven, Dnjepr, men altfor langt nede til at det er noe fornuftig å gjøre der. Bilene brøler i fire felts motorvei i begge retninger, mens Olia og jeg finner oss det som er, en fortausstump eller en grusvei å gå på. Vi fotograferer flittig. Dette er betongestetikk.

I dette området passerer for sikkerhets skyld også en av jernbanelinjene ut av Kiev. Vi ser det veksler mellom de gamle, koselige, russiske togene, og de moderne som kom med Euro 2012.

Vi kommer til det enorme veikrysset ved Patonabroen, trafikkmaskin, er vel mer dekkende enn «veikryss». Her går veiene i flere felt, og i flere retninger. Herfra starter også Druzjby narod, som er navnet på veien som går opp til under broen vi krysset i starten. Nederst i denne gaten har solen alltid godt tak. Det er ikke sol eller noe å skygge seg for, det er bare veier overalt.

Her ville vi ta bussen. Men den første bussen lot vi akkurat gå, vi var akkurat så sent ute at det ville bli dumt å løpe, og så kom det ikke flere.

Vi skar igjennom, og gikk videre. Opp Lavraskaja, hele veien opp til høyden med det gamle klosteret, og helt bort til Arsenalnaja i enden av den. Først der fant vi buss nummer 52 (ironisk nok den som går til botanisk hage), og fulgte den til Kontraktova plosjad. Her er det mange restauranter, men jeg hadde et bestemt mål: Kievskij.

Vi var sent ute med å rekke businesslunsj, så det kunne blitt dumt da jeg tabbet meg med veien, men til slutt fant vi frem, og fikk et godt måltid.

Jeg liker sånne lange turer som dette. Det er bare å legge i vei, og gå videre når man kommer dit man ikke har vært før. Denne turen gikk gjennom noen av de minst trivelige, mest trafikkerte, og lite levende steder i hele Kiev. Det var likevel en opplevelse. Og minner å ta med seg.

 

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

D

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk