Lat søndag

Det er mange sanger som heter noe sånt som dette her. Lazy on a Sunday afternoon, med Queen, Everyday is like Sunday, med Morrisey, og jeg tenkte også på Sunny afternoon, med Kinks, men det er noe annet. For meg, var det en lat søndag, da jeg ikke engang klarte å komme meg ut på en skikkelig tur.

Et litt merkelig prosjekt jeg har hengt meg opp i om dagen er å gjendikte sonettene til Shakespeare. Det er latterlig mye arbeid, jeg tenkte i dag at det tar vel så lang tid å gjendikte dem, som det må ha tatt for Shakespeare å skrive dem, gjendiktningen er mye vanskeligere. Shakespeare kunne ta sitt eget språk, og hugge det til som han ville. Vi som skal gjendikte, må både få med innholdet og ordene i originalen, samtidig som rim og rytme skal gå opp, og resultatet være forståelig på norsk. Det er noen enorme kompromiss som må gjøres, og selv når vi oversettere og gjendiktere lykkes maksimalt, er ikke resultatet i nærheten av de kvalitene man finner i originalen. Så man kan saktens lure hva vi holder på med.

For meg er det sånn at jeg trenger sånne prosjekter som krever enorme krefter og energi, men der det ikke står så mye på spill. Jeg står opp før min kjære kone og kjære barn, og så må jeg ha noe å gjøre mens jeg i fred kan høre på musikken min. Jeg kan lese bøker selv, eller lese nyheter eller bakgrunnsartikler, men jeg har også behov for å produsere noe, skrive noe selv, og da er det akkurat nå gjendiktning av Shakespeare jeg er sugd inn i. Fredag ble den obligatoriske hjemmeoppgaven i tysk ved universitetet i Agder lagt ut, så dette gjendiktningsprosjektet vil ikke vare lenge. Heretter blir det tysk. Eksamen der er 14. mai.

Olia ville ha meg litt i seng igjen, der på morgenen. Og det er jo sånn at det er helt meningsløst å gjendikte kjærlighetssonetter når ens egen kjæreste ønsker å ha deg i sengen sin. Så da gikk det noen timer, før frokost.

Været var på morgenen ganske løfterikt, med antydninger til både snø og sol. Men utover dagen ble det surt og fuktig, og fristet ikke i det hele tatt å gå ut i. Søndag er turdag, men det ble tidlig klart at her var ingen steder å gå på ski, og timene gikk uten at vi kom oss ut i det hele tatt. Olia satte Irina i badekaret også, og så gikk det enda noen timer, med at Irina etter bade ville ligge under dyna og «se film». Og jeg hadde jo disse sonettene, som jeg nesten hadde fått ferdig, men allikevel ikke. Det er ganske frustrerende, det er ikke så mange her i landet i stand til å oversette og gjendikte disse sonettene, det er bare en håndfull som har klart å gjendikte flere av dem, og jeg ser at jeg kan få det til, jeg får resultat som er til å leve med, jeg klarer det nesten. Men så vil Olia snakke om noe, Irina ha oppmerksomhet, jeg blir alltid forstyrret, mister tanken, og så kommer sonetten ikke helt i mål.

I dag var dagen også preget av at vi endelig, endelig, endelig fikk solgt den gamle lenestolen jeg kjøpte da jeg ennå var ungkar og hadde kjøpt meg leilighet i Bergen. Det var en kortslutning i hodet, jeg skulle kjøpe én lenestol, men så kjøpte jeg to, fordi «prisen for frakt uansett var den samme». Slik har jeg hatt en overflødig lenestol alle de år. Karakteristisk gikk det vel halvannet år før jeg i det hele tatt monterte den. Og da var det ikke jeg, men min søster som gjorde det. I min lille leilighet i Bergen var det åpenbart ikke plass til den, og det har det strengt tatt aldri vært i huset vårt på Ganddal heller. Nå greide konemor Olia endelig å bli kvitt den for 200 kr, på Finn.no.

Og så er det VM i sjakk. Runden begynte klokken 1500. Jeg brukte også tid på å lese rapportene fra i går, og se intervjuene med spillerne. I slike turneringstider er jeg også påpasselig på sosiale medier, særlig Twitter, der mange av de interessante diskusjonene foregår. Det er en del skandaløse forhold som blir påpekt ved arrangmentet, arrangøren er ikke sin oppgave voksen, og ser ikke ut til å ta det helt alvorlig. Jeg skriver om det i posten om kandidatturneringen, og i kommentarene jeg legger til, der.

Men jeg må jo ta med Irina ut. Vi kan ikke sitte inne hele dagen. I dag blir det rolig. Rett ut i gaten. Trille ball, og litt på sykkel og sparkesykkel. En liten time. Ingen søndagstur i det hele tatt. Bare litt frisk luft. For meg selv har jeg ytterligere en liten time på terrassen, i veldig varme klær, mens jeg følger med på Sjakk-VM og øver meg i tysk grammatikk.

Så er det middag, utmerket indrefilet, med fløtesaus og ovnstekte poter. Jeg greide jo ikke i det hele tatt å lage retten særlig godt, men når ingrediensene er gode, blir resultatet aldri helt mislykket. Jeg spiste enormt, som alltid, sammen med Irina, som spiste sammen med meg. Vår kjære Olia hadde tatt seg fri for resten av dagen, og benyttet tiden til å hvile og slappe av inne på soverommet.

Kvelden blir nå avsluttet nede i peisestuen. Det er Irina som ville ned. Der har vi backgammon og sjakk å spille, og så er det forskjellige leker med at hun løper rundt i sofaen, gjerne til sanger av Cornelis Vreeswijk. Særlig liker hun det hun kaller «Ja e’ bja», og «Veronika». I dag ville hun også høre «skorne». Nå er klokken litt over elleve, jeg har gjort mitt, det er på tide å gå til sengs med de andre. Det har vært en lat søndag. Og det har vært en god søndag.

 

Reklamer

Lavere temperaturer når ferien går mot slutten

Det er rart med det, her i Kiev, når temperaturen først faller, gjør den det gjerne med 10-15 grader, og i stedet for sol, får vi regn. I sentrum gikk folk i langbukser og jakker i dag, på strendene var det tomt, kunne vi se. Irina, Olia og jeg hadde også vår tur ned til byen, sentrert rundt at Olia skulle kjøpe noen blomster og gå til tannlegen. Mens Olia var og fikk sine tenner behandlet, reiste Irina og jeg hjem for en tidlig – og endelig kjølig – kveld.

I går var siste søndagen i sommerkiev for i år. Som alltid denne sommeren, og stort sett den forrige, reiste vi over til venstre bredd, og området jeg nå vet heter Rusanivka. Det er et sted som passer for søndagsidyll, til å gå og tasse langs promenaden, sløve på stranden, bade, og kjøpe kaffe og leskende drikke i noen av utsalgene som er satt opp. Søndager er det også et orkester som spiller opp, med et par av de lokale ivrig dansende. Søndager hører jeg hjemme her.

Vi reiste et stopp lenger enn vanlig denne søndagen. Jeg har etter 8 års intens bruk omsider slitt hull på sandalene jeg kjøpte på Krim etter vi giftet oss, det soleklart mest brukte fottøyet jeg har hatt, vil jeg tro, men nå må jeg altså finne nye. Der på venstre side av Dnjepr, over Patona-broen, har de billig utsalg, marked, vil vi vel kanskje kalle det. Fullt av boder med all slags ting, og billigere enn andre steder i byen. Vi fant ikke sandaler i rett størrelse, det var virkelig størrelse 41 som dominerte, alt virket til å være 41, og det var heller ikke en type som kunne matche de jeg hadde. Likevel syntes selv jeg det var interessant å gå der, mellom bodene, og vi kjøpte en rekke med ting, helst til Irina. Jeg også kjøpte, en badering.

Så var det å gå over broen litt lenger oppe i kanalen, kanalen som heter Rusanivka, og har gitt navn til området, slik at vi kom liksom litt på oppsiden. Der var det en lekeplass vi ikke har sett før, malt i pastellfarger, liksom en lekeplass for jenter. Der løp Irina bort, og lekte en liten halvtime, eller så. Olia og jeg daffet oss i skyggen.

Deretter var det ned til den lille vika vi pleier å bade ved. Her er vannet litt ekstra varmt, siden det ikke er så stor gjennomstrømming, og solen får varmet det godt opp på solrike dager. Denne dagen skulle det ikke være nødvendig, riktignok, med et par og tredve grader i skyggen, er det bare bra vannet er litt kjølig. Irina koste seg i den nye baderingen, og jeg kunne slenge henne omkring slik jeg pleier.

Neste post på programmet er lekeplassen like ved, der Irina har lagt sin elsk på den lille barnekarusselen. Hun liker seg også godt borte i sportsapparatene lenger borte, selv om disse er for voksne. Denne gangen falt hun ned fra det ene, uten at det gav henne grunn til å gråte noe særlig. Jeg stod og passet på, at hun ikke skulle falle, men jeg holdt også øye på ei lita jenta som prøvde seg på et annet apparat, uten at det var noen foreldre i nærheten. Jeg syntes dette så skummelt ut. Og i det jeg vurderte om jeg skulle spørre henne om hun trengte hjelp, falt vår egen Irina rett ned i bakken. Det var å skrubbe vekk sand og graps, sjekke at tenner og alt var på plass, så var det videre i mer aktivitet.

Den foregikk borte på restauranten Pesto. Så varmt som det er, er alle restauranter og steder med aircondition velkomne, og denne restauranten har også et lekerom for barn. Da får det heller stå seg at maten ikke holder italiensk kvalitet, selv om det er italiensk den gir seg ut for å være. Jeg bestiller øl og spaghetti carbonara, Olia melon og en hamburger og franske, det var visst mer i denne restaurantens ånd, og Irina var som alltid ellevill i lekerommet.

Vi reiste tidligere hjem enn vi pleier, klokken var sikkert mellom seks og sju, jeg er ikke sikker. Jeg hadde noe jeg gjerne skulle ha gjort, og trengte datamaskinen for å få det til, så den tok jeg med meg til en av kaffebarene i nærheten. Med aircondition. Olia fikk sin blabla med moren sin, og Irina fikk lekt med Tasia og de andre barna på lekeplassen.

Det var en varm dag, en fredelig dag, en dag som de fleste andre her i Kiev, og akkurat som vi vil ha dem. Det eneste vi kunne ønske, er litt kjøligere, noe vi har fått oppfylt i dag, til overmål.