Aldri mer Strandgaten 204 – Å hente siste flyttelass

Så er siste flyttelasset fra Strandgaten 204 trygt hjemme i Gaupeveien 5. Jeg låste døren i min åtte år gamle leilighet i dag, for siste gang. Nøklene er levert til eiendomsmegler. Kjøper har undertegnet et papir om at alt er i orden. Vi har lest av strømmen, heretter er det de som betaler den. Det er i det hele tatt alt i orden. Men det var et svare strev å komme dit. Postene for i dag og i morgen skal handle om hvordan vi gjorde det.

Vi hadde denne kjøperen, som skal ha overtakelse første august, og ikke første juli som vi hadde foretrukket. Han ville også inn i leiligheten for å ta noen mål i forbindelse med en liten omstrukturering, de skal flytte en vegg eller noe, og ønsket å komme seg inn i leiligheten på et vis de første dagene av denne uken. Olia og jeg hadde planlagt å reise opp og hente tingene våre nå til helgen, men da kjøperne var å treffe i begynnelsen av uken, snudde vi oss rundt, og leide leiebil nå fra lørdag til i dag. Og siden Olia i går arbeidet til klokken 1530, var det mor og jeg som reiste opp.

Avreise var tidlig søndag morgen. Før syv var vi av gårde, og på veien fikk vi levert Olia på arbeidsplassen også. Fergen fra Mortavika til Arsvågen klokken 0800 rakk vi med god margin, og der hadde vi vår andre frokost for dagen. Da vi på neste fergekai på Sandviksvåg så at neste ferge skulle gå klokken 1000, skjønte vi ikke hva det betydde. Vi følte det var langt på dag, nærmere kveld, men dagen var altså bare så vidt begynt. Egentlig var det akkurat som det var flere forskjellige dager denne dagen.

Ferge Mortavika - Arsvågen

Kjøreturen til Bergen var som alltid trivelig. Det er fine, svingete vestlandsveier, og mildt vestlandsterreng med noen småperler her og der. Jeg sørget for litt ekstra underholdning ved å kjøre ganske direkte mot rødt lys et sted. Det var rødt lys for veiarbeid, lyset var plassert diskret ved siden av veien, og jeg trodde ikke det hadde noe med meg å gjøre. Vanligvis er det jo tjukt av biler foran slike lys. Her var jeg den første, og jeg kjørte flere titalls meter før jeg skjønte jeg måtte stoppe. I bakspeilet så jeg andre biler stoppe riktigere. Og mot oss fikk vi snart bilene vi ville kollidert med om vi hadde fortsatt. Den underholdningen ble vi spart for, man skal aldri trekke det for langt.

Bilferge Mortavika - Arsvågen

Vi kom frem klokken 1130, i god tid i forhold til skjema. Mor hadde helt urealistiske forventninger til hvordan det skulle se ut i leiligheten, hun forventet det skulle være ryddig, klappet, klart. Hun hadde også urealistiske planer for pakkingen, hun så for seg det skulle skje i ordnede former, hver ting på sitt sted. Hun gikk hardt ut, fant frem en eske det var sko i, og tok ut det som ikke var sko i den, for dette skulle være esken for sko. Dette ble eneste eske med entydig innhold. De første eskene hun pakket skrev hun på med tusj hva de inneholdt, «Glass – Forsiktig», for eksempel. Denne forholdsregelen holdt tre esker.

Dette er helt i begynnelsen av prosessen. De tomme skapene oppe til venstre kan forlede oss til å tro vi har kommet i gang, det er vi knapt nok.

Det er sikkert mange lesere som har vært med og flyttet. I begynnelsen går det greit, egentlig fortere enn ventet. Man får tatt ut av det ene skapet etter det andre, og får satt ut tingene, får dem fjernet, ut av veien. Etter et par timer var de øverste kjøkkenskapene langt på vei under kontroll, og jeg hadde også  fått ut tingene i det som egentlig var kleskapet vårt.

Et annet bilde fra flytteprosessen på et tidlig tidspunkt.

Etter disse forøvelsene var det på tide å få ting inn i bilen. Vi skulle begynne med de tunge. En alvorlig hake ved alle våre planer var at jeg ikke fant trallen vi skulle bruke når vi flyttet tingene. Det pleide å stå en tralle ned ved bodene, den hadde vi tatt til oss, Olia og jeg, nå fant jeg den ikke. Og mor som hadde sett det som et stort problem å få tingene opp fra bakken og inn i bilen. Nå måtte vi på samme vis, med våre henders kraft, få dem fra leiligheten og ut på gaten, og inn i bilen.

Flyttebilen før vi egentlig har begynt å sette inn i den.

Oioioi, dette kan skildres bevinget. Jeg velger å ta det enkelt. Kjøleskapet var lett, vaskemaskinen tung. Den var umulig tung. Det var ikke snakk om at mor og jeg kunne greie å løfte den, vi måtte rikke den bort til bilen, og vippe den opp i den. På veien fikk vi satt en del andre store og tunge og halvtunge ting inn i den, nokså planløst. Blant annet hadde vi på et tidlig tidspunkt en kontorstol inne som til slutt ikke fikk bli med i det hele tatt.

Mor får sengen og overmadrassen stappet inn mellom veggen og kjøleskapet.

Problemenes høydepunkt kom da vi skulle hente tingene vi hadde i boden. Snedig tenkte vi oss til at vi da kunne stjele oss til å kjøre ned i garasjen, selv om de som har rett til å gjøre det, har betalt dyrt for det. Mor lukket opp døren manuelt, og jeg kjørte ned med den digre bilen vi hadde leid. Dessverre, dessverre, dessverre viste det seg at den var altfor stor i forhold til garasjen. Den gikk farlig i taket, og situasjonen utviklet seg så desperat at mor i fullt alvor foreslo at jeg skulle rygge ut igjen. Aldri er et mer urealistisk forslag stilt.

Stort mer realistisk var ikke forslaget om å snu bilen. Men det var det eneste øvrige forslaget vi hadde, foruten om å bare bli stående, noe som ville være svært realistisk, men også svært dumt. Det var helt forferdelig. I en bil der bare lasterommet var 12 kubikkmeter skulle jeg snu en bil på en plass jeg bare nødig ville forsøkt å snu en personbil. Det var dirigering og lirking, noen centimeter frem og tilbake, vri rattet hit og dit på maks, det var nærmest å rugge seg rundt.

Til slutt gikk det imidlertid. Vi stod med snuten mot utgangen, men ulovlig så det holdt. Og om det kom noen med rettigheter til denne garasjen, ville situasjonen blitt pinlig. Mor – av alle – var imidlertid den som her holdt hodet kaldt. Når vi først stod der, kunne vi like godt ta ut tingene vi hadde i boden. Så det gjorde vi. Raskt.

På dette tidspunktet hadde vi altså fått alle de store og tunge tingene inn i bilen, pluss det aller mest skrotete, de tingene som ikke hadde funnet en verdigere plass enn i boden. Planløsheten var i ferd med å ta overhånd.

Jeg hadde skjønt at det var den veien det ville gå på et tidlig tidspunkt. For egen del hadde jeg hatt det som strategi fra første stund. Jeg var bekymret for de store tingene, om det var mulig å få dem inn i bilen i det hele tatt, om det ville være plass. Nå var det sofaen (fra IKEA), lenestolen og det lille bordet vi hadde lånt av Tone til visningen som stod igjen av stort, slik jeg tenkte det. Bordet til Tone forsvant helt når vi skrudde av beina på det, og spilte ingen rolle i det hele tatt. Derimot hadde jeg en liten skrivepult jeg hadde funnet, som vi var nødt til å ta hensyn til når vi stablet.

Ingen vil hevde at det var klokt. Og ingen kan uten å lyve hevde at forslaget var et annet enn midt. Det endte imidlertid med at vi satte sofaen opp ned, på et viss, over denne pulten og om det tørketrommelen eller hva det var, kanskje et nattbord, i hvert fall vaskemaskinen. Kort sagt: Den ble satt med ryggen ned på ting som ikke i det hele tatt hadde samme høyde, med det resultat at det ble en god del plass under sofaen, og undersiden av sofaen ble stikkende skjeivt opp i høyden. På dette tidspunktet hadde vi fremdeles et mål om ikke å dekke sikten til føreren i midtspeilet.

Vi hadde også et mål om ikke å ha for tunge ting mot den dyre, fine lenestolen jeg har kjøpt, praktisk talt dyrere enn alle mine andre møbler til sammen. Ut over dagen ble alle mål snart erstattet av et største og viktigste, bare å få alt inn i bilen og bli ferdige på et vis.

Da kvelden kom var det fremdeles tjukt av ting både inne i leiligheten og på parkeringsplassen rundt bilen. Mor hadde gradvis gått over til å vaske litt også, hvilket overlot stablingen til meg. Og er det noe jeg nøler med, så er det å stable og pakke og organisere slike ting. Til flyttere er det nødvendig å si at man må bare skjære gjennom, ikke stå og gruble, få tingene inn i bilen, bruk plassen som er, få det gjort.

Klokken 2100 var det siste tidspunktet hvor vi bestemte oss for å spise middag, det var tidspunktet vi gjennomførte det. I løpet av dagen hadde vi spist noen fylte horn mor hadde med, en for oss mye omtalt baguett jeg hadde i fryseren, og jeg hadde også typisk nok stekt opp en neve fiskepinner, i stedet for å kaste dem.

Klokken 2100 var det pizza. Jeg stakk ned til en liten restaurant i nærheten, kjøpte i esker og tok med. Jeg hadde med tvang fått alt som stod på parkeringsplassen inn i bilen, og jeg hadde smelt igjen dørene. Det gikk. I leiligheten var fremdeles mye rot, men det var helst på kjøkkenbenken, og det besto mye av det mor skulle bruke til å vaske leiligheten med. Vi hadde hver vår klappstol fra IKEA, og brukte en tredje IKEA-krakk til bord. Mor hadde pakket vinopptrekkeren, det jeg mener var heneste største tabbe disse dagene, men hun løste floken fint ved å dinge på hos naboen og spørre om lån. Så roet vi oss ned med en flaske rødvin fra Spania, drukket fra plastkrus som egentlig var en del av rotet som stod igjen på kjøkkenbenken, det var som man forstår ikke bare vaskeutstyr som stod der, og så spiste vi pizza. Etterpå sovnet vi.

Pakking for fjelltur

Det er hektiske tider for tiden, det er det alltid, men for meg er det (også alltid) ekstra hektisk når jeg skal pakke noe og reise et sted. Denne gangen er det den tradisjonelle fjellturen med sekk og telt og mat på ryggen, som jeg hvert år gjennomfører med min gode venn Martin.

I fjor ble turen dessverre ikke noe av. Først var min venn bortreist hele september for å lære seg fransk, så var jeg i Russland i begynnelsen av oktober for å være på ferie, og så døde min far så plutselig og uventet da jeg kom hjem, og jeg var ikke i stand til å gjøre noen ting. Det var tungt.

Det var derfor spesielt viktig å få til fjellturen i år. Jeg er jo nå blitt en gift mann, men min kone har ennå ikke kommet til Norge, så jeg kan fortsatt dra på tur som noenlunde enslig. Forhåpentligvis kan disse turene fortsette på et eller annet vis, også med en kone i hus.

Det blir også spennende med denne turen, siden jeg nå for første gang i mitt liv har et sykehusopphold bak meg. Symptomet hadde man full kontroll på, jeg hadde for lite blod, men årsaken til symptomet er ennå ikke funnet med sikkerhet, og kanskje er denne årsaken kanskje ikke helt fjernet. Jeg kan heller ikke være fullstendig sikker på at jeg har høye nok blodverdier nå, jeg har ikke målt dem siden like før jeg reiste på ferie i sommer. Da var verdiene lave, men ikke katastrofale.

Jeg er jo av natur ubekymret og frykter ingenting av dette. Siden jeg reiste på ferie har jeg blitt friskere og friskere, både i form og i farge, og jeg springer nå opp og ned Stolzekleiven som vanlig, og har også ellers funnet tilbake til et aktivitetsnivå som vanlig. Det vil si ekstrem høyt. Det har gått fint.

Så nå blir det fjelltur. Nytt av året er at vi slår på en større tromme (det gjør vi alltid, hvert år bedre), og leier oss bil for å reise nøyaktig til det sted vi vil, nøyaktig når vi vil. Tidligere har vi vært bundet av tog. Og forrige gang klarte vi også på riktig klønete vis å bomme på toget på tilbaketuren, vi hadde billetter fra Finse, og forholdt oss til klokkeslettet der, men det hjelper jo ingenting når vi befant oss på stasjonen på Ustaoset.

En liten anekdote derfra er det plass til, den er søt og sann. Det var kveldstoget vi skulle være med i, og når det gikk fra oss, var nattoget neste mulighet. Det betydde at vi måtte delvis overnatte på stasjonen, overnatte frem til nattoget passerte Ustaoset sånn mellom tre og fire, mener jeg det var. Vi tenkte at dette måtte ikke gjøre oss fortvilet, og tenkte å kose oss med litt mat. Været var forferdelig surt, så vi tenkte litt frigjort at vi kunne tilberede den inne i ventehallen. Med primus og det hele. Min venn hadde skåret opp bacon og kjøtt og annen mat, satt primusen klar og stilt alt opp, ingen tvil om hva som var på gang, da to riktig afrikanske negre trådde inn døren med en blanding av smil og et ansiktsuttrykk vanskelig å bedømme. De begynte å stille noen spørsmål på engelsk, vi fryktet først de var vakter og skulle straffe oss for matlaging, eller gjøre en pinlig situasjon pinligere for oss, men de snakket gebrokkent engelsk, og oppførte seg på en måte vakter ikke ville gjøre. De spurte «where do you come from?» og vi svarte Bergen, «so are you Norwegians?», «yes», og så slo de kølsvarte afrikanerne opp en riktig latter, og så på klingende gebrokkent norsk, «men hvorfor står vi her og snakker på engelsk, da, hahaha!» og så ristet de av latter, det var jo svært komisk at vi vaskeekte nordmenn stod der og snakket engelsk. Det var en komisk situasjon, og verd hele forsinkelsen.

Nå har vi altså bil. Vi trenger ikke reise til en av stasjonene på Bergensbanen, men kan i stedet reise direkte til Hardangervidda. Målet blir Tinnhølen, og så tar vi det derfra. Vi har som vanlig planlagt to daglige varmmåltid, rikelig med brødmat, og selvfølgelig egg og bacon til frokost hver dag. Ingenting skal være igjen å ønske i matkvaliteten, og i alle fall ikke i kvantiteten. Alt ligger i det hele tatt til rette for en ny, førsteklasses tur. Om jeg bare blir ferdig med å pakke. Det er det jeg frykter mest.