Casa Salen med familien Nygård

Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.

Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.

Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.

Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.

I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.

Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.

Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.

Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.

image

Sofie og Trude står og slapper av.

Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.

image

Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.

På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Benjamin slapper av mellom slagene.

Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.

Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.

Barn, bøtte, strand, Spania

Sofie på stranden

Leiligheten i Spania er solgt

I dag solgte mor leiligheten i Spania. Det kom inn et bud et godt stykke under prisantydning, men dette er Spania, her går prisene nedover, og mor aksepterte. Det er et eventyr som med det tar slutt, snipp, snapp, snute er det ute.

Det var far som på slutten av sitt liv skiftet fra å være offentlig til å være privat praktiserende lege. Plutselig ble vi rike. Det vil si, jeg hadde for lengst flyttet hjemmefra, og det samme hadde de fleste av de andre barna. Men det var tydelig å se at mor og far hadde mer penger å rutte med. Julegavene tok seg voldsomt opp, det var råd til å unne seg ting, det ble kjøpt inn motorsykkel i Norge og leilighet i Spania. Når møbler og inventar ble skiftet ut, så var det dyre ting som kom inn. Vi hadde vært en familie vant med å vente på neste lønning, plutselig var det som om pengene hopet seg opp.

Så kom altså denne leiligheten i Spania, Casa Salen. Det var fra første stund fars prosjekt, vil jeg si, selv om mor selvsagt var med. Men Spania var fars land. Det var her han hadde studert, tre år i Oviedo, mot slutten av regimet til Franco, rett før jeg ble født. Der lærte far seg spansk språk og spansk kultur. Og når vi kom tilbake til Spania, ble han litt spansk. Selv om han ellers var veldig, veldig jærsk.

Far trivdes enormt nede i leiligheten i Spania. Og han ville gjerne at alle skulle benytte seg av den, alltid gratis. Det var særlig Trude og Lars som var i en familiesituasjon som gjorde det gunstig å bruke den. Jeg var notorisk ungkar, og kunne ikke godt sitte i en luksusleilighet og drikke vin alene, jeg måtte på språkkurs og eventyr. Tone og Torben hadde andre forpliktelser. Trude og Lars var der med familien hvert år, mener jeg. Og mor og far var der mange ganger hvert år.

Første gang jeg var der må ha vært i 2006. Da la jeg turen til Spania etter å ha vært på språkkurs og rundreise i Italia. Siden ble det fast tradisjon at jeg avsluttet sommerferien med et opphold i Spania. Det var fredelig og godt og bedagelig, med litt slaraffenliv og velstand, etter uker med intenst språkarbeid og kummerlige boforhold i billige leiligheter i Italia, Russland, Hviterussland og Ukraina.

I 2008 døde far, plutselig og uventet. Leiligheten ble stående som en, hva skal vi si, mor kunne jo reise ned dit alene, men det var temmelig åpenbart at det aldri kunne bli det samme. Det var fars prosjekt, og det gav bare mening så lenge far og mor var sammen. Dessuten hadde ikke mor inntekter til å betjene de løpende utgiftene ved leiligheten.

Jeg var der en gang etter dette. Det var i 2010, sammen med Olia. Det var en alle tiders ferie en alle tiders høst, det var mirakelhøsten. Det ville seg slik at Olia og jeg fikk 14 dager i Spania, jeg deler av dem i forbindelse med en jobbreise. Da var hun og jeg i Casa Salen, og disponerte den. Det var vårt første med luksus. Vi var jo vant med vår leilighet på 35 kvadratmeter i Bergen, og på billigleilighetene vi finner oss på Krim. Her var det norsk ferieluksus i sommervarme Spania, midt i september. Det var vin hver dag, som en selvfølge.

Nå blir det ikke flere reiser på oss, dit. Det lå også i kortene. Nå som vi begge jobber, må vi bruke felles ferie til å reise til hennes hjemland, Ukraina. Eller så kan vi reise til Italia, hvor vi begge kan språket, og hvor jeg føler meg mer på plass enn i Spania.

Jeg likte ikke så godt at vi solgte denne leiligheten. Var det opp til meg, skulle vi holde på den. Men det er ikke alt som går an å velge her i livet, og for mor tror jeg det etter hvert ble helst en plage. Det var far sitt prosjekt og hans sted. Når han døde, gikk dette eventyret mot slutten. Nå er det altså over. Oppgjøret er i august. Alt vi har er bildene og minnene.

Og som de sier så fint i tegnefilmen Up! (sånn cirka): Takk for eventyret, nå må vi lage oss et nytt.

Mor, Far, Bord, Spania, Leilighet

Fra den gangen leiligheten var vår.

Hilsen fra Bergen

Jeg sitter i en finere leilighet på Kalfaret i Bergen. Eieren av den er mange tidssoner unna. Jeg har nettopp satt på en kopp espressokaffe, med kaffe, men uten vann, slik at jeg kanskje har smeltet noe plastikk. Det er ikke uvanlig når jeg er på besøk hos noen. I Bergen er jeg fordi jeg har gjort stand up, og deltatt på fagpedagogisk dag ved universitetet. Om standupen har jeg skrevet på humorbloggen, her kommer resten av oppholdet.

Det ble veldig tut og kjør å komme seg opp, denne gangen. Jobben og konemor krever sitt, det er ikke annerledes for meg enn for andre. Min ukrainske kone Olga har nok noen meninger om likestilling og forskjeller mellom kjønnene som ikke vil være stuerene i Norge, hun vil mer enn gjerne være underdanig. Men det er bare når det passer henne, og på de felt og de tider hun mener det er riktig å være det. Hun tar seg fullstendig til rette på det hun mener tilfaller henne, og det kan være hva som helst, når som helst. For eksempel har hun lagt beslag på alle koffertene våre. De er for flere måneder siden fylt opp av gaver hun skal ta med til Ukraina neste gang vi får lov til å reise, vi venter fortsatt provoserende nok på at hun skal få godkjent fornyelsen av oppholdstillatelsen sin, den vi søkte om i november, og som skulle være en ren formalitet. Fire kofferter er ferdig pakker for vår neste reise, og den etter der igjen.

Dermed måtte jeg ta ryggsekken. Mor stilte villig opp med å kjøre til flyplassen, og serverte også god middag på veien. Moderlig nok hadde hun til og med tenkt på nistepakke, skjønt det strengt tatt ikke skulle være nødvendig, men rett nok ble det likevel. Takk skal hun ha.

I Bergen ventet Renate på Flespland. Det er en gammel og veldig nær venninne fra midten av 90-tallet. Vi bodde sammen i en studentleilighet i Hans tanks, den gang det skjedde mer i løpet av årene og det betydde mer det som skjedde. I ettertid er det vanskelig å skjønne at det bare var halvannet år eller to vi hadde hver vår hybel, før hun flyttet ut og jeg – som alltid – grodde fast. Det var også på denne tiden, det begivenhetsrike 90-tall, at hun fant sin mann, Anders, som hun nå bor sammen med, og har fått sitt første barn med. Det var ganske spesielt når dette barnet kom løpende og slengte seg om halsen på henne som om hun var en helt vanlig mor, noe hun også har blitt. Tiden går.

Renate og Anders hadde fått et veldig koselig hjem. Her var ikke noe tøys og tull. Det var passe fint og passe bebodd i alle rom, godt og varmt, og avslappet stemning. Lille Ingrid, som barnet heter, ble beroliget av Rogalandsdialekten min (både Anders og Renate er fra Stavanger, det vil si, Anders er fra Finnøy, mens Ingrid på 3 allerede er kav bergenser), så etter den første sjenansen malte hun et flott maleri til meg og viste meg rommet sitt og favorittboken sin, Emil fra Lønneberget.

Besøket mitt klappet litt sammen når jeg skulle opptre samme kveld. Renate og jeg tok følge ned til Rick’s, vi spaserte den lange veien, og fikk snakket en del sammen da. Renate og en venninne hadde gjestelisteplass til showet, men vi fikk ikke snakket med hverandre etterpå, for mobiltelefonen min viste seg ikke å virke, så jeg kunne ikke motta noen melding fra dem. Og venninnen måtte hjem. Dermed måtte jeg også finne veien hjem selv, når den tiden kom sent på natt.

Det er kanskje ikke riktig å skrive det på en offentlig blogg, men neste dag var jeg fyllesyk. La oss kalle tingene med sitt rette navn. Renate og Anders var på jobb, Ingrid i barnehage, jeg hadde huset helt for meg selv og kunne sove helt i fred. Det var denne dagen matpakken fra mor kom til sin rett. Det var en kraftanstrengelse å få i seg dette ene frokostbrødet i løpet av dagen, det var sånn jeg hadde det.

Utpå ettermiddagen kom de alle sammen hjem, samtidig som jeg også begynte å kvikne til. Familien skulle til Ustaoset på hyttetur, og skulle reise like etter jobb. Det passet bra at jeg også forlot leiligheten da. Overtakelse av den neste skulle være mellom fem og seks. Vi fikk tatt farvel og på snarlig gjensyn, og så stakk jeg av gårde med bagasjen min og nøkkelen deres. Ganske klønete, og sånn har jeg det hele tiden. Men alright, jeg kunne levere den på fysisk institutt der Renate er tilknyttet, det ble ingen stor sak.

Og så var det å innkvartere seg i Kalfaret, og skifte oppmerksomhet igjen. Nå var det min gamle gode venn, Martin, og innebandy som stod på programmet. Jeg er blitt 38 år, holder meg godt, men det skal ikke mange ukene til uten aktivitet før det faller bratt. Jeg pleier å være i ganske mye aktivitet, så det er ikke noe stort problem, men nå har jeg hatt månedskort på toget noen uker, og ikke sprunget eller trent på andre måter noe særlig. Det merktes. Mitt lag tapte hver kamp, større skam finnes ikke når det gjelder innebandy.

Så var det hjem til Martin som venter besøk av sin kjæreste, Lara, disse dager. Hun skulle kommet onsdag, kom i stedet i går, fredag. Torsdag var Martin i tipp og topp form, serverte både øl og whisky, mens jeg ganske lavstandard kjøpte med meg noen frossenpizza. Det er slett ingen vane, men denne dagen hadde jeg ikke spist annet enn det omtalte frokostbrødet. Og nå vendte matlysten tilbake. Og det er måte på hva man kan kjøpe med seg for å tilberede i en annens hjem.

Det var som alltid trivelig med Martin, men hvor radikalt og grunnleggende og alt omkalfatrende verden og livene våre har forandret seg, viste det seg når det nærmet seg midnatt, og hans kjæreste Lara ringte ham, og min kone Olia ringte meg. Det er ingen snakk om prioritering, Martin og jeg er bestevenner, men damer kommer alltid først, og slik ble besøket avsluttet.

Henriette er veldig snill som låner meg leiligheten sin. Jeg er godt fornøyd med alt, og stiller selvfølgelig ikke krav til noe når jeg har fått en nøkkel og kan bruke leiligheten hun bor i. Jeg skal sove på sofaen, det er veldig greit, jeg har hatt mange gode netter mellom kjempekjekke dager og fester og kvelder på sofaer opp gjennom livet. Men jeg tror det er noe jeg ikke har forstått når det gjelder tepper hun har lagt igjen, eller om det var jeg som skulle ta det med meg, eller hvordan det var. I hvert fall er det et slags hekleteppe jeg bruker, et slags stort sjal, det er huller overalt, og det blir ganske kaldt i løpet av natten. Jeg har provisorsk brukt det beste jeg har, et stort håndkle jeg fikk låne med fra mor, til å dekke over hullene slik at ikke all varme forlater kroppen gjennom natten. Men et håndkle er det ikke noe varme i.

Dette må ikke oppfattes som klaging. Det er en observasjon. Fredagen hadde det vært helt herlig å ha en fridag. Slik var det ikke. Jeg måtte på fagpedagogisk dag, og dermed måtte jeg spise frokost med et visst tidspress. Det kan godt oppfattes som klaging, for det er verdt å klage over. Jeg hadde kjøpt inn ferskt brød og ferskt pålegg, rikelig, det hadde vært helt på sin plass å spise i timevis. Men den muligheten var meg ikke gitt.

Etter fagdagen på universitetet fikk jeg levert nøkkelen til Renate på fysisk, og så hadde jeg meg en god lunsj på Peppes Pizza. Jeg kan jo strengt tatt sette regningen på foretaket når jeg er her, siden jeg er i Bergen også for å gjøre komikk. Det er foretaksvirksomhet. Så honoraret går med til maten, uten at det er trukket skatt i mellomtiden. Slik livet mitt nå er blitt er det sjelden jeg er på restaurant, og jeg liker jo å spise godt, og veldig godt å spise veldig godt. Allerede nå merker jeg det er på tide å planlegge neste lunsj.

På ettermiddagen tok jeg meg en hvilerunde, før jeg tok turen ned på Rick’s for et nytt show. Det gikk bra på onsdag, og enda bedre i går. Endelig var jeg ferdig med alle forpliktelsene, og det hadde alt sammen gått bra. Det er en veldig lettelse, og så kjekt at det egentlig gir mersmak. Jeg burde satse mer på dette, jeg liker jo et litt fargerikt liv der det skjer ting. Jeg gikk likevel hjem rundt midnatt, tidlig til meg å være, men da var også alle damer gått hjem, og jeg var lykkelig og tilfreds.

I dag hadde jeg den rolige frokosten jeg ikke fikk hatt i går. Jeg har fått lest litt avis, skrevet litt på computeren og herjet litt med en espressokoker. Tiden er allerede der det er på tide å gå ned til byen for en restaurantlunsj, så skal jeg kanskje ta en løpetur i Bergensfjellene, eller bare kontemplere i sentrum eller i leiligheten. I kveld er det middag og drinker hos Martin og Lara. Det blir veldig koselig, og enda koseligere hadde det vært om Olia hadde vært der også.

Flott leilighet lagt ut på Finn.no!

Resultatet av anstrengelsene er her!

I dag ble annonsen for leiligheten lagt ut på Finn.no. Bildene lyver noe helt enormt om forholdene Olia og jeg har levd under, det har ikke vært i nærheten av så rent og pent og striglet. Men sånn som den ser ut på bildene er den riktig så innbydende, og noen ganske mange førstegangskjøpere kunne vurdere å kjøpe.

Vi bruker DNBnor som megler, og de har lagt inn noen finesser som virkelig er egnet til å imponere. «Supervisning» og «panorama» er sikkert standard i alle meglerannonser for tiden, jeg har bare ikke sett det før. Artig var også lånekalkulatoren som følger til slutt i supervisningen. Der ser man hvor mye man kan strekke seg i budrunden, med automatisk beregning av lånebeløp og faste utgifter i måneden for betjeningen av lånet. Fiffig.

Det har kostet mange timer og mye svette å få leiligheten til å se ut som på bildene. Alt er dekket også på bloggen, til glede for resten av livet.

Annonsen finner du her. Og du, er du interessert i å kjøpe den, er det bare å stikke innom på visning. Mandag klokken 1730. Den er til salgs!

Takstmann og fotograf

Det blir en ny tilbakepostet bloggpost i dag, skrevet lørdag 2. april, lagt til torsdag 31. mars, da den skal gjelde. Det var den dagen fotografen kom på besøk, og fotograferte en leilighet som en uke i forveien hadde vært mer enn kaotisk, og bare et par dager i forveien hadde sett ut som noe ment for billigsalg. Denne posten skal handle om kraftanstrengelsen Olia og jeg måtte gjøre for å få alt ferdig i tide, og hvordan vi klarte det.

Dette gir en pekepinn på hvordan leiligheten så ut før arbeidet endelig tok til - og lenge etter. Dette er tirsdag morgen.

Søndag kveld kom vi lykkelige hjem fra flytteturen til Rogaland, som jeg allerede har skrevet om. Mandagen var vi begge på jobb, og begge nokså tafatte når ettermiddagen og kvelden kom, og det var tid for oss å gjøre noe. Olia har også innslag av den samme optimismen som jeg har, at alt kommer til å gå helt fint, ingen grunn til å stresse. Min optimisme strakte seg til de høyder at jeg takket ja til en middagsinvitasjon hos Håkon i Sædalen dagen etter, hele tirsdagen ville da gå tapt, og vi ville bare ha onsdagen til å gjøre absolutt alt. Olias optimisme strakte seg dithen at hun så sent som lørdagen på IKEA i fullt alvor og vel så det ville kjøpe maling for å male om hele leiligheten i enda litt lysere farger.

Dette bildet fra mandag ettermiddag gir også en liten pekepinn om hvordan det ser ut, og hvilket arbeid som må gjøres.

Begge fikk vi vår optimisme satt på plass. Olia ble overtalt til ikke å kjøpe malingen. Jeg sendte tekstmelding til Kristin (til Håkon) om at vi ikke kunne komme på noen middag, vi måtte vaske ned leiligheten. Og det måtte vi virkelig, det trengte tid.

Med livet som innsats.

Tirsdagen ble ikke Olia sendt på barnehageoppdrag. Da jeg kom hjem hadde hun imidlertid ikke kommet stort lenger enn til den borteste kortveggen. Der hadde hun til gjengjeld tatt vindu, karmer, vegg og persienner, i tillegg til å få tatt av trekket på sofaen og lagt det i vask. Vi spiste middag, og fortsatte arbeidet utover kvelden og natten. Da vi endelig fikk lagt oss til å sove hadde jeg følelsen av at vi ikke var kommet stort lenger enn da vi begynte.

Slik så hyllene og kjøkkenbenken ut tirsdag ettermiddag. Det er mye som skal vekk.

Onsdagen var Olia i oppdrag, mens jeg hadde tidlig fri. Tiden ble brukt til å gjøre leiligheten noenlunde klart for takstmannen som kom klokken 1400. Fremdeles hadde jeg imidlertid følelsen av at det meste gjensto. Takstmannsbesøket var for øvrig fort gjort. Han var knapt inne en halvtime, spurte mer enn han sjekket, og forsvant uten å ha oppdaget et eneste problem med leiligheten vår. Jeg tok en løpetur opp Stoltzen og videre.

Overalt i leiligheten er det ting.

Olia var på ny ubekymret. Hun hadde funnet tid til en liten handlerunde før hun kom hjem. Og hun hadde også god tid til middag. Etter middag var det kake, og så la hun seg ned til å hvile. Først klokken 2200 stod hun opp. Jeg var noe nær nervøs. Det meste gjensto.

En tung tørketrommel skal ned i boden.

Og blant de tingene som gjensto, var flere ting jeg ikke i det hele tatt eller bare med store vanskeligheter kunne klare alene. Det var tunge ting som måtte bæres ned i boden, eller i alle fall ut på gangen. Og ikke vil jeg være den som får trekket på sofaen igjen. Olia var til å begynne med stuptrøtt etter flere netter med lite søvn. Men nå var hun innstilt på å ta i et tak, så hun gav seg grundig i gang med å vaske mikrobølgeovnen. Jeg var noe nær stresset, og innsiden av mikrobølgeovnen er ikke akkurat det viktigste for fotograferingen. Men Olia ville altså begynne med den, «for å våkne».

Onsdag ettermiddag/kveld/natt fortsetter arbeidet. Nå med grundig vask av ovnen.

Det var et tappert arbeid vi – og særlig hun – gjorde den kvelden. Hun vasket også ovnen, grundig, kjøleskapet utvendig og flere andre ting. Min oppgave var mer eller mindre å bære ting bort, fremdeles lå mye – svært mye – og fløt. Vi fikk båret ned tørketrommelen, Olia la på trekk på sofaen, jeg punkterte, jeg måtte bare legge meg. Olia var fremdeles våken noen timer, og styrte på. Halv tre eller halv fire var hun i seng, begge klokkeslettene husker jeg at jeg så på i løpet av natten, og halv syv var det opp igjen. Olia skulle tidlig opp på jobb, og hun ville gjerne gjøre siste finish før hun dro. Litt over åtte forsvant hun.

Halv elleve begynner det å ligne noe i leiligheten.

Så hadde jeg fire timer til fotografen skulle komme. De kom godt med. Grunnlaget var ganske lagt, jeg måtte bare få vekk ting, få de inn i skap eller ut på gangen, og så skadet det ikke å få vasket litt ekstra. Jeg unnlot ikke å kose meg med litt musikk på ørene, først R.E.Ms nye plate, så Theme time radio our med Bob Dylan som radiovert. Det siste kan få hvem som helst i godt humør, selv når de rydder og vasker. Temaene jeg fikk høre gjennom mens jeg drev med arbeidet mitt var «Devil» og «Wedding», begge deler passet veldig bra til hva jeg drev på med. – See you next week, sure as hell, avsluttet Dylan programmet om djevelen.

Det nærmer seg.

Og det ble ganske tidlig klart at dette kom til å gå helt fint. Vi har ganske mye skapplass, og nå hadde vi både satt ned i boden og tatt hjem til Ganddal med hard hånd. Resten fikk plass i et eller annet skap, eller ble enkelt og greit satt ut på gangen. Vaskingen var allerede gjort, nå ble den gjort en gang til. Det er klart selv jeg kan få det skinnende rent da.

Skinnende rent en time før tiden. Tingene på toppen av hyllen har jeg foreløpig glemt.

Ti minutter før fotografen kom kunne jeg sågar legge meg ned på sengen og vente. Da hun kom klokken fem over tolv var alt klart. Det gjensto for henne bare å plassere fruktfatene, og for meg bare å ta ut klokkeradioen og IKEA-lampen som forstyrret med ledningee sine, og så ble leiligheten intet mindre enn beboelig. Etter en halv time var fotograferingen gjort. Vi har halvannen uke til visning. Da må det også vaskes inni skapene, inni tingene, og vi kan ikke skjule rotet vårt i skap og på gangen. Men vi er veldig godt i rute, og både fotograf og megler var meget fornøyde med bildene.

Slik ble det seende ut til slutt. Fotografen kan komme (Bortsett fra tingene på toppen av skapene, som fortsatt er glemt).

Til og med Olia gispet da hun kom hjem. «Her vil jeg bo», sa hun. Leiligheten er til salgs. Det er bare å legge inn bud, eller komme på visning 11. februar mellom halv seks og halv sju.

Og slik så det ut på gangen...

En dag for meg selv i Kiev

I går kveld fikk jeg melding fra min kjære Olia at hun ikke kom hjem for kvelden. Det vil si, hun forble hjemme. Fra leiligheten i Petsjersk til leiligheten i Lepse boulevard er det en god time med forskjellige marsjrutkaer, og hun orket ikke reisen når klokken var elleve. Uansett hadde hun flere gjøremål med utgangspunkt i sentrum i dag, og måtte i alle tilfeller ha reist tidlig inn til byen i dag morges. Så jeg hadde kvelden i går og hele dagen i dag alene.

Det største problemet for ikke å si et av de eneste i slile tilfeløer er maten. Jeg har bodd uten kone eller mor opp mot halvparten av årene mine, så jeg har vært tvunget til å lære meg å lage mat, men med kone eller mor på plass, blir man raskt bortvendt, i alle fall har jeg blitt det. Og her i Ukraina går det bare ikke. Her kan man si at kvinnesak er at mannen selv skal betale for maten kvinnen lager til ham, og selv betale for spriten han drikker.

Kort sagt: jeg har spist alle mine måltid ute siden Olia bleborte for en stund. I går lette jeg etter en restaurant i nærområdet, fant den ikke, og ble derfor stående uten mat for kvelden. Folk som har det minste kjennskap til sakene vet også at her i øst er gatene dårlig opplyst, sidegater ikke i det hele tatt, så letingen ble også litt halvhjertet. Jeg er jo ennå ikke helt kjent i området vi bor nå. Som regel tar jeg bare drosjebuss (marsjrutka) bort fra det.

Det ble en urolig natt uten Olia. Vi har bare vært gift halvannet år, jeg er allerede avhengig. Jeg følte meg våken hele tiden, drømte rare, skumle drømme med en rekke mennesker jeg til vanlig ikke forholder meg til i sentrale roller. Om morgenen var jeg ikke utsovet.

Selv om jeg skriver på min nye tablet med berøringstastatur og litt for småbokstaver, er jeg tydeligvis ike redd for ord. Først nå begynner jeg på det posten skulle handle om.

Tredje inngang til venstre er leiligheten vår.

En ting går til min fordel når Olia er borte: jeg får lese i fred. Ellers har hun alltid en historie å fortelle, spørsmål å stille, og hun er like slepphendt med ordene når hun snakker som jeg er når jeg skriver. De renner ut, som fra en kran til et vannmagasin som aldri blir tomt. Jeg leste til å begynne med ti sider i Mortvie dusji (Døde sjeler) av Gogol. Det er krevende lesning, tre timer og over hundre gloser tok det. Men så gjenstår også bare tolv sider i hele romanen (første del av den, den kjente, den delen som er oversatt til norsk). Jeg får lest den ut i kveld når jeg kommer hjem, alt er da lest i løpet av vinterferien, verd hele ferien bare det.

Så var det ut å spise frokost. Litt slumaktig ble den spist på McDonalds, i perieferien ute i Provitofloski boulevard, om jeg fikk det riktig, laangt oppe i den veien som går opp fra Lev Tolstovo, undergangen like ved jernbanestasjonen. Der fikk jeg sjekket internett, ikke minst når flyet vårt går hjemover i morgen. Jeg fikk også sjekket kartet på min eminente tablet (det er koblet til nettet, og jeg har ikke funnet ut noen måte å laste ned byene jeg er i på) og lagt planen for veien videre.

Denne McDonalds i Kiev er det nok ikke mange turister som har besøkt, selv om jeg ikke med det vil reklamere for den.

Herfra gikk jeg. Det er mange timers gange og god mosjon. På ørene hadde jeg foredrag, spilt av på min Phillips GoGet Mp3, først et om astronomi, «galaxies, stars and the universe», så et om kosmologi, «dark materie and dark energy». Dette er hva jeg studerer i fysikk for tiden, og en fin liten repetering. Det er også artig å legge merke til hvordan særlig den første forelesningsrekken unngår all matematikk. Foreleseren snakker om kompliserte emner som partiklenes bølgenatur, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og Einsteins generelle relativitetsteori, men en enkel ting som gravitasjonskonstanten lar han bare ligge. Ingen tall, ingen formler. Det er rart det har blitt sånn her i verden – og ikke bare i Norge – at man frykter matematikken mer enn det abstrakte.

Det fine med Kiev og andre russiske byer av en viss størrelse er at det aldri er langt mellom en russisk kirke med en sovjetrussisk boligblokk i bakgrunnen.

Alright, mens jeg gikk og hørte på dette foredraget, beveget jeg meg ned hele den lange hovedgaten Utruskovo ned til broen ved stasjonen, broen jeg kjenner fra første stedet vi bodde her denne ferien. Jeg fotograferte også en del, men kan ikke laste opp biøder fra denne anretningen. Fra broen gikk jeg opp Lev Tolstovo (ikke plassen, gaten), og tok dristig til venste. Det er en omvei, men også en vei jeg sjeldnere går. Det blir rumdt universitetsparken på venstreside. Cirka ved Volodimorskij-katedralen skiftet jeg foredragsserie, den nye er mer seriøs, 24 foredrag er satt av, formler er ingen frykt, det eneste er at det virker til å være opprinnelig en filmet serie, for foreleseren henviser hele tiden til bilder, men jeg ser selvfølgelig ingen der jeg går. Jeg ser bare Kiev.

Russere og ukrainere har aldri vært for opptatt av klima og miljøvern. Dette kullkraftverket - Tets-3 - er plasser midt i sentrum av Kiev, like ved stasjonen.

Ved den gule katedralen ved den store hovedgaten – Taras Sjevsjenko – oppkalt etter den store, ukrainske nasjonalforfatteren, den eneste av dem som skrev på ukrainsk (men Olia gjør også et nummer av at han var halvt tysk), tar jeg til venstre, og holdt meg lengst mulig på veier jeg sjelden går. Jeg gikk på baksiden av nasjonaloperaen, men Volodmirskaja ulitsa nedenfor «Den gylne port (Zolota vorota)» er det naturligvis vanskelig å unngå.

Den gule Volodomirskij-katedralen ved Boulevard Taras Sjevsjenko delvis skjult bak trær - som vanlig, når man skal fotografere den fra denne vinkelen.

Det er også en vakker gate, med den ærverdige St. Sofia katedralen med sine grønne kupler, og med utsyn til St. Michaels gylne dom som ble skandaløst revet i Stalins 30-årene, men gjenoppbygget i år 2000. Her er også mye annen vakker arkitektur, selvsagt kontrastert med plumpe betongbygninger fra Sovjet-tiden.

Målet for denne delen av spaserturen er Bulgakovmuseet. Vinterferien 2008 gjorde jeg helhjertede forsøk på å finne det, jeg hadde adressen, kart og russiskkunnskaper. Det hjalp ikke. Siden har jeg hatt museet i tankene hver gang jeg har vært her, og også spurt Olia hvor det er. Hun vet det, hun har vært der, så det eksisterer, men hun har aldri vært noe særlig ivrig på å forklare nærmere nøyaktig hvor det er hen. Årsaken til at jeg var mer optimistisk denne gangen, var at det dukket opp på kartet på tableten min. Da skulle jeg være nødt til å finne det.

Andriskij-kirken til Bartolomeo Rastrelli er et yndet bakgrunnsobjekt for bryllupsfotografier i Kiev.

Museet ligger i Andreiskij gaten, eller – nedstigningen. Det er en gammel, ærverdig gate, sikert den høyest elskede i Kiev. Her ligger brosteinen som den har ligget siden den ble lagt der. Her er ingen biler, men fredelige gateselgere og koselige småkafeer på begge sider av gaten. St. Andrews katedralen, tegnet av samme arkitekt som tegnet Ermitagen – Vinterpalasset – i St. Petersburg, ligger flott på en liten høyde langs nedstigningen. Det er Pittoresk, i ordets beste betydning.

Andrivskij uzviz, som det må bli på ukrainsk, Andrivskij-bakken, er kanskje best på norsk. Kievs høyt elskede og gamle ærverdige gågate ned fra en byens mange høyder.

Etter litt strev fant jeg også Bulgakovmuseet. Jeg gikk først litt for langt, men med kart der stedet var merket av, måtte jeg klare det, og klarte det. Jeg fotograferte det lille, gule huset, som ligger på innerhjørnet i svingen ned mot Kontraktnova Plotsjad, men besøke det fikk jeg ikke denne gangen heller. Denne dagen var museet reservert for grupper.

This is it. Bulgakov-museet i Kiev.

Neste mål var en liten lunsj, som jeg konsumerte raskt, før jeg gikk ned til elven og fulgte den til hengebroen over til en av Dnjeprs mange øyer. Jeg gikk over denne broen første gang i sommer, og kommer til å gjøre det til en tradisjon. Det er en praktfull utsikt mot den nordlige delen av byen, og selvsagt også nedover østbredden. Jeg går alltid øangsomt over, stopper ofte, fotograferer flittig. Det er 3 grader i Kiev nå, etter en periode med kraftige kuldegrader. Så det er lagt seg opp is på elven, nå løsner den, og renner nedover i store flak. Det er et mektig og forunderlig syn.

En vinterdag i mars ser hengebroen over Dnjepr gjerne slik ut.

Jeg brukte også litt tid på øyen, tuslet rundt, hadde gladelig kjøpt.meg et beger øl hadde jeg funnet noe, men vinterstid er visst selv ikke Kievs ølkiosker åpne.

De beveger seg, disse isflakene, i en forunderlig rekke som ikke ser ut til å ha noen ende.

I stedet gikk jeg tilbake, opp til vennskapsbuen, satt skulle det være i hermetegn, det er et symbol på vennsskapet mellom Russland og Ukraina. Kanskje er det et ufrivillig godt symbol, for buen er grell, plantet der i 1983, i Sovjettiden, og helt vilt har det to kommunistmennesker med hammer og sigd midt under buen, og en vakrere skulptur av ukrainere opp igjennom historien som står og ser på det. Det ser ut som den ukrainske rekken er satt der først, viljesterke folk somskuer fremover – og så er kommunistene satt der midt i synet på dem etterpå. Takke meg til vennsskap.

Jeg ville gjerne også ha med bildet av disse vintervolleyballspillerne i Kiev.

Etter dette gjensto bare sjarmøretappen ned paradegaten Kresjtsj. Den er stengt for biler i helgene, så det var god plass til meg og alle andre fotgjengere. Jeg ble rent optimistisk i hodet. Ved enden av gaten, og litt til, ligger restauranten Pervak, der jeg er nå og skriver denne posten. Så er det bare å betale regningen, og ta drosjebuss 69 eller 411 tilbake til leiligheten langt unna. I morgen går flyet hjem til Bergen via Riga klokken 1550.

De har det med å bli vellykkede, disse vinterferiene i Kiev.

Turen jeg gikk, som den blir strukket opp i GoogleEarth. Den begynte oppe i toppen, og endte som man ser på Pervak. Cirka halvannen mil var det alt i alt i følge denne beregningen.

Boulevard Lepsje 79b, Kiev

Forrige gang jeg skrev om ferien skrev jeg at Olia og jeg bodde i noe av det verste jeg har vært borti av leiligheter. Jeg var så vidt begynt å venne meg til den, og hadde slått meg til ro med at her skal vi bo denne ferien, og hadde til og med kjøpt inn opp mot 10 liter forskjellige drikkevarer, da Olia kom hjem fredag kveld og sa at nå skal vi flytte. Foreldrenes andre leilighet var nå klar.

Helst skulle vi flytte med en gang og få det overstått. Men jeg fikk overtalt Olia til å sove en natt til, det var jo også tre netter vi hadde betalt for (godt ferietips, betal alltid for et par dager først, og betal så resten om man er fornøyd, hvis ikke kan man enkelt og greit flytte ut og slippe å krangle om penger). Så sånn skulle det bli.

Lørdagen hadde Olia et ærende ute på familiens datsja, og måtte tidlig av gårde. Etter hun var reist, ikke uten å pakke alle tingene først, satt jeg og leste (jeg leser denne ferien Mortvie dusji, eller ”Døde sjeler”, en fornøyelig bok jeg har lest flere ganger på norsk, men som særlig i begynnelsen er svært vanskelig på russisk) til klokken var 1200, og jeg også forlot leiligheten.

Jeg hadde to alternativ. Det ene var å reise straks til foreldreleiligheten. Olia hadde tegnet flott kart, men siden det dreide seg om litt avstander og to skifte av Marsrutkaer, så var jeg litt motvillig til at jeg skulle reise først opp til leiligheten uten henne. Jeg skar kort sagt igjennom, og bestemte meg for å reise ned på favorittrestauranten i Kiev, Pervak, og spise der en bedre lunsj til Olia kom tilbake.

Problemet var all bagasjen. Generelt sett hadde vi utelukkende med gaver denne gangen, full koffert og sprengfull bag, helt rundt grensen på 40 kilo, omtrent alt sammen klær Olia hadde kjøpt i Norge til familien. Men det viste seg at enda alt dette var gitt bort, var det fortsatt nok igjen til at bagasjen for meg ble tung og uhåndterlig. Jeg hadde jo nettopp kjøpt inn drikke, også, deriblant en 6 liters dunk med vann. Og kofferten stod i leiligheten i Petsjersk. Det var en sekk og en bag brukt som håndbagasje, og resten i bæreposer. Rett og slett slitsomt.

Jeg kom meg imidlertid til Pervak etter en lang og delvis strevsom tur i Marsrutka, og en kort, men fullt ut strevsom tur fra stoppeplassen til restauranten. Der bestilte jeg god mat, pannekaker og russisk kaviar, kalv i cognacsaus, øl, brød. Det var her jeg la inn posten for onsdagen. Jeg hadde tenkt å legge inn litt mer, men Olia kom raskere enn jeg hadde tenkt, og dermed ble dataen lagt bort, det vil si, gitt til henne.

Etter at også hun og jeg hadde kost oss lenge og vel der på den flotte restauranten, hele Chaplin-filmen ”Modern times” ble vist mens vi var der, en fin kandidat til min favorittfilm, forresten. Så var det å reise til foreldreleiligheten, som ligger enda litt lenger unna sentrum enn den vi leide først. Og selv med to til å bære var det tungt med bagasjen. Det er noe eget med bæreposer, spesielt når de er for fulle. Og bagen og sekken var også stappet for fulle og tunge til hva de er beregnet for, et slit var det.

Men til slutt hadde vi kommet oss både inn i riktig Marsrutka, funnet oss en god plass og fått plassert bagasjen så den ikke var til sjenanse for andre, og reist den kanskje halve timen til stoppestedet der vi skulle av. Så var det ytterligere 10-15 minutter å gå til fots. På veien stakk vi innom en nærbutikk, og fikk kjøpt oss litt mat også.

Og da vi endelig var fremme skjønte jeg for alvor hvor riktig det var at jeg ikke prøvde å finne leiligheten selv. Jeg visste adressen og nummeret på leiligheten. Men det er fire oppganger på den adressen jeg hadde, og aldri om jeg kunne vite hvilken av den som er den riktige. Selv Olia tok feil, hun som har bodd der i årevis. Ganske komisk ble det, egentlig, etter at det for meg først hadde vært litt skremmende. Vi stod der uti huttiheitti mørke Kiev, med den avanserte magnetlåsen som skulle låse oss inn, men vi fikk bare signalet ”Err” for ”Error”. Først var det jeg som prøvde, jeg trodde jeg gjorde noe galt, men heller ikke Olia fikk det til, Error, Error, Bip, Bip. Olia begynte å banke på rutene og rope på folk, og jeg kunne bare forestille meg hvordan det måtte være om det var jeg som måtte gjøre det, om jeg var alene her og skulle finne frem. Det viste seg at noen var hjemme i det ene vinduet Olia knakket, og vi fikk en sedvanlig sint ukrainer som kjeftet et eller annet, og Olia lot meg forstå at det var neste dør.

Så her bor vi nå. I forhold til der vi bodde først er det paradis. Det var også ordene jeg brukte da vi kom inn, inspirert av Chaplins Modern times, da han kommer inn i rønnen den tapre omstreiferkvinnen hans har funnet mens han var i fengsel for en stund. Det er mye å si om denne leiligheten. Jeg nøyer meg med lite. Energiøkonomisk er det alltid lærerikt å tilbringe litt tid i fremmede land, selv om leiligheten stod tom var den aldeles varm, så varm at Olia og jeg faktisk må ha vinduene oppe, enda det er tosifrede minusgrader ute. Leiligheten har en flott skrivepult for meg å lese og skrive gloser på. Av ting å utsette er at den ikke har noen skikkelig komfyr. Gassen lekker på den som er, og da skal man selvsagt ikke bruke den. Opprinnelig var planen vår å kjøpe en ny, men det viste seg at plassen den står på er så liten, at det ikke finnes komfyrer i den størrelsen for salg i følge Olia.

Dermed spiser vi middag av mat varmet opp av vann fra vannkoker, eller hva det nå er for slags triks Olia benytter, og lar kjærligheten ta igjen det vi mangler av luksus.