Tinglyst

Da er det offisielt og tinglyst av Statens kartverk: Jeg er eier av Gaupeveien 5, Gnr 47, Bnr 651. Det var ikke verre enn å skrive ut dokumentet som ligger på tinglysningen sine sider, fylle det ut og sende det inn. Vi fikk det en gang i retur, men det var for at vi hadde mulighet for å spare noen kroner på dokumentavgiften siden jeg og mine tre søsken er arving av min avdøde far. Det var omtrent 10 000 kroner å spare på dette for meg. Det er veldig gode penger, men det viktigste er at det nå har gått i orden.

Og det gikk i orden innen oppgjørsdato 1. august, slik at mor kan få pengene fra mine långivere om alt går som planlagt. Det er Statenes pensjonskasse og DNBnor. Hvis det ikke går i orden mandag, vil det bare være snakk om et par dagers forsinkelse, og ingenting som vil ha noen egentlig betydning for oss. Mor bor her med oss til hun har funnet seg en ny leilighet. Når hun har gjort det, vil pengene helt sikkert være på plass.

Samtidig kom også en tekstmelding fra megler for salget av leiligheten min i Strandgaten. Pengene for oppgjøret er på vei, alt er i orden.

Dermed var det for meg å logge meg inn på nettbanken, og overføre den delen av kjøpesummen som er egenkapital. Det dreier seg om noen hundre tusen som mor helt sikkert får inn på konto mandag. Vi har også betalt litt på forskudd, og får betale litt på etterskudd, siden et par måneders lønninger kommer godt med for å skrape sammen den siste rest av det som er nødvendig.

Vi har god grunn til å feire på mandag. Da er det Olia og jeg som eier huset her i Gaupeveien 5 på Ganddal. Det kommer til å bli et godt hjem for oss.

Dagen før den siste flyttingen

I morgen reiser mor og jeg til Bergen. Vi har leid bil fra Rent-a-wreck, Rogaland, Stavanger/Sola, den største bilen de har. Den står ute i gårdsrommet. Grytidlig i morgen ringer klokken, vi spiser en liten frokost, smører en liten niste, kjører Olia på jobb, og så kjører vi videre til Bergen. Der skal alt tas, hele resten av flyttelasset skal pakkes og stues inn i bilen, og leiligheten skal vaskes ned. Det skal alt sammen gjøres i morgen. Tidlig mandag morgen er det overtakelsesmøte med kjøperen av leiligheten. Den skal være overtakelsesklar, han skal skrive under papirene, og så skal vi levere nøklene til eiendomsmegler, som skal levere dem videre til kjøper på overtakelsesdagen første august, når pengene er kommet. Mandag morgen må leiligheten være så fin at kjøper skriver under kontrakten. Vi må gjøre alt i stand i morgen.

Det blir travelt. Det blir halvannet døgn fullstendig travelt. Bilen skal leveres på Sola flyplass senest klokken fem. Det vil si at vi nok bør rekke en av fergene fra Halhjem før klokken tolv, vi bør kjøre fra Bergen før elleve. Det er mye som bør skje, og må skje. Og vi må arbeide veldig hardt for å få det til.

Men om alt går i orden disse to dagene. Om vi virkelig får alt vi nå har i leiligheten og i boden inn i bilen, eller ned i søpla, i løpet av morgendagen, og også i løpet av denne dagen får renvasket leiligheten. Om alt dette går i orden, som det må, kan vi ta i mot kjøper mandag morgen. Han skal ikke og må ikke ha noe å klage over. Da skriver han under kontrakten. Vi leverer nøklene, og reiser hjem. Det er gjort, det er gjennomført.

Så er det bare å kjøre hjem igjen. Det er bare å få alt ut i Gaupeveien 5, om det er dårlig tid, er det bare å sette tingene rett i gårdsrommet, eller maksimalt i garasjen, og komme oss videre til Sola flyplass for å levere bilen. Får vi alt dette til, som vi skal og må gjøre alt for å klare, så er arbeidet med å selge leiligheten og å flytte fra den ferdig. Da er det bare å vente på pengene komme. Det vil være en deilig dag.

Det er eventuelt mandag. Frem til da blir det travelt.

Lånet er innvilget!

I dag kom meldingen om at lånet for kjøp av hus er innvilget. Så da ser det veldig lovende ut, og jeg kan endelig legge ut på nettet hva det egentlig er vi prøver på og har prøvd på hele dette halve året.

Det er å kjøpe barndomshjemmet. Jeg har særlig siden far døde alltid hatt i tankene, at om huset skal selges, er det jeg som skal kjøpe det. I fjor begynte dette å bli veldig konkret, mor orket ikke å ha hele store huset når hun skulle bo alene, og hadde veldig lyst å flytte over i en moderne, lettstelt leilighet. Så var det om Olia og meg kunne klare å snu oss rundt, og få samlet opp midlene som skulle til for å kjøpe det.

I fjor høst var jeg hjemme en tur på snarvisitt, jeg hadde ikke sett familien siden påske, sommer- og høsterie hadde jeg i Ukraina. Da hadde mor nettopp fått meglervurdering på huset. Denne var betydelig høyere enn noe jeg kunne ha råd til, og mye høyere enn ventet. Det så stygt ut.

Så kom det en mail fra min kunderådgiver eller hva det kalles, i DNBnor, der jeg hadde lånet på min gamle leilighet. De lurte på om jeg ville ha et møte om min personlige økonomi. Det ville jeg jo, jeg lurte på om det kanskje ville være mulig om mor og jeg ble enige om den minste summen i prisintervallet megleren hadde anslått, og vi i tillegg fikk litt hjelp av gode krefer og viljer rundt omkring, om det kunne være realistisk.

Jeg glemte greit en del papirer og måtte ta noen summer fra hukommelsen, fikk sagt cirka hva Olia og jeg tjente og hva vi gjorde, og så at lånet som ble antydet ikke ville få oss i nærheten. Det ville bli altfor lite. Men på dette møtet skjedde en feil. Kundekonsulenten min sjekket opp verdien på leiligheten min, og fikk en voldsom høy sum, flere hundre tusen mer enn den faktisk var verdt.

Det visste jeg ikke da. Jeg gikk ut av møtet med et visst håp om at hvis vi virkelig strakk oss og var litt kreative, så kunne vi klare å få kjøpt huset til minimumssummen. Og da kunne det jo være mulig å forhandle litt med mor, i det minste. Det ville kanskje gå an å finne en løsning alle var fornøyde. En meget hyggelig konsekvens ville jo være at vi fikk flyttet hjem til Rogaland, og stiftet familie der.

Ved juletider skjedde en ny gledelig – men på ny feilaktig, – oppdagelse. Jeg undersøkte lånemulighetene på Skandiabanken, og så at jeg med Olia som medlånetaker kunne få et lån som gjorde vår økonomiske situasjon romslig. Vi ttrengte ikke kjøpe for minimumsprisen, eller litt over den, vi kunne møtes på midten.

Da ble det mye lettere for mor å få til. Intervallet i slike summer det her er snakk om er flere hundre tusen, og når vi gikk fra minimum til midten gav det mor betydelig mer i inntekt fra salget. Det gjorde hennes økonomiske situasjon friere, og det var heller ikke lenger sånn at jeg ville bli altor forfordelt i forhold til mine søsken. Vi ble enige om summen, om kjøpet, og det stod i det hele tatt veldig godt og veldig lovende til.

Så var juleferien slutt, og jeg måtte gå i gang med å få solgt min leilighet. Da fikk prosjekt huskjøp sitt største tilbakeslag. Megler kom på besøk, og hadde en helt annen verdivurdering enn den jeg hadde fått i banken. Meglers antydning var mer i tråd – faktisk helt i tråd – med den antagelsen jeg hadde hatt, den tiden alt var umulig. Her er det på sin plass å bruke ordentlige summer, 700 000 kroner mindre var den.

Jeg ble deprimert. I to glade juleferieuker hadde jeg gledet meg, nå skulle jeg flytte hjem, få meg hus, hage, alt skulle bli som det skulle være. Nå falt alt. I stedet for å planlegge for å stifte familie på mitt kjære Ganddal, i huset vårt, der jeg selv hadde vokst opp og kjente alt og likte alt, måtte vi nå innstille oss på å kjøpe ny leilighet i Bergen, og bo der noen år, før vi eventuelt måtte ta det videre derfra. Det var fryktelig.

Det varte et par dager. Olia var helt klar, det tar seg ikke ut at en mann er deprimert. Selv når jeg sa det skulle ta tre dager, fra tirsdag til torsdag, var hun ikke med, en mann kan ikke bare sitte og se lei seg ut. Det er ikke sikkert det er så dum holdning. Torsdag kveld var det innebandy, jeg tok noen øl etterpå, med Henriette, og la situasjonen frem for henne.

Det var kanskje mulig å snu det til allikevel. Det var jo så enorm forskjell på å etablere seg for godt på Ganddal, nær familien, enn å få en tilværelse fremover på stadig flytting, i stadig litt bedre leiligheter, og med hundrevis av tusen i megler- og flytteutgifter underveis. Kunne det ikke kanskje gå å lirke det til?

Nøkkelpersonen i dette var mor. Prisen for huset var grei, vi skulle betale det som var avtalt. Men vi trengte litt hjelp for å kvitte oss med risiko. Den viktigste var at vi fikk utsatt betalingstidspunktet til vi hadde sikre penger, og sikker inntekt. Låneevnen vår ville ta seg betydelig opp, om Olia fikk seg litt fastere jobb, for eksempel. Hver 10 000 kroner ekstra for henne i året, ville gi oss 100 000 kroner mer i lån.

Det var veldig, veldig mye frem og tilbake med dette. Men mye ble satt på plass etter at jeg hadde lagt frem situasjonen for mor, fikk en mail med tittelen «Dette skal vi klare!» Planen ble å flytte tingene ned til henne, forsøke så godt vi kunne å få oss jobb, jeg og Olia, og så ta det derfra.

Det viste seg enklere enn fryktet for meg å få meg jobb. Den var klar i god tid. Og Olia er strålende på å ta alle de arbeidsoppdrag hun bare kan, det er ikke hennes feil at det ikke blir noe fast. Det kommer forresten med tiden. Men oppgjøret for huset skulle jo helst komme før, enn senere. Mor vil jo også gjerne flytte ut, og realisere sin drøm om en lys og fin leilighet.

Som nevnt har det vært veldig, veldig mye frem og tilbake. Det er så mange ting, vår leilighet skal selges, vi må undersøke lån, mor ser etter leilighet, mange ting, og samtidig holder jo livet ellers også seg gående. Vi fikk imidlertid solgt leiligheten til en ganske ok pris, til det som var takst, et par hundre tusen over det som var meglers prisantydning der i januar. Og etter påske tok Olias inntekt seg opp.

På et tidspunkt bestemte vi oss bare for å skjære gjennom. Vi kjøper huset nå, så godt vi kan. Det var midt oppe i eksamene mine i fysikk. Men det fikk ikke hjelpe, mor hadde noen leiligheter hun var interessert i. Og for at hun skulle kunne legge inn bud, måtte huset bli solgt. Det viste seg forresten at det skulle enda litt mer til for at hun skulle kunne legge inn bud, men det er en annen sak. Det var det at hun skulle få legge inn bud, som gjorde at vi satte i gang kjøpsprosessen før vi egentlig var helt klar.

Første forespørsel ble glatt avslått. Jeg hadde tatt for hardt i, og måtte ringe og snakke med dem for å høre litt hva slags summer som kunne være realistiske for oss. Vi fikk en sum, den var godt ned mot smertegrensen, men også greit over det som var mulig. Jeg fylte ut søknaden en gang til, avla mine eksamener med godt resultatet, og reiste hjem på sommerferie når sommerferien begynte.

Det var svaret på denne andre lånesøknaden som kom i dag. Den er innvilget. Det kvalifiserte for et glass cognac.

Veien er imidlertid ennå ikke brulagt helt inn til mål. Dette var det ene lånet, vi trenger et til. Men vi har fått godkjent en finansieringsplan som har to lån som sammen blir den summen vi ba om, og vi har fått innvilget det klart største av de to lånene. Vi må også få sendt inn dokumentasjonen, og få godkjent. Det kan bli litt problemer, både å få tak i den, og få den godkjent. Det er en del utfordringer som må overvinnes på veien her.

Og så mor og jeg, som aldri har drevet med denne typen handel før, finne ut av hvordan vi gjør det rent praktisk. Det er mye uklart for oss, om tinglysing og hjemmel, megler og advokat, kontrakter og all slags, hvordan gjør man det egentlig?

Det skal vi – forhåpentligvis – finne ut av i løpet av den neste måneden, for overtakelsesdato er satt til første august. Da er jeg huseier. Og det kvalifiserer for champagne.