Møte i foreningen Rogaland – Novgorod

Det skjer så mye provoserende i Ukraina, og i verden. Søndagens ufattelige ulykke i Middelhavet, 800 mennesker drept. Afrikanere, uten navn og ansikt for oss, fra Libya, Nigeria, Sudan, Somalia, Syria også, hver av dem hadde betalt minst 500 dollar for sjansen til å komme seg til Europa i denne overfylte båten. Årsaken til at de ville forsøke denne vanvittige reisen er kriser vi delvis er skyld i. Libya var det vi som bombet. Hvor mange var det egentlig som fulgte med på hva som skjedde der? Kan vi stole på at regjeringen vår gjorde det?

Folk jeg har snakket med de siste dagene har ikke hørt om de fire drepte i Kiev den siste uken, at de er en del av 10 opposisjonspolitikere og journalister som er dødd under uklare omstendigheter. De har heller ikke hørt om de vanvittige lovene som er vedtatt, lover som forbyr diskusjon om historien. Det er så totalitært som det blir. Når statsmakten tar monopol på historien, da vil den også ha monopol på tenkningen i landet. Ukraina er et land som vandrer ut i mørket, det er ikke mye håp der nå.

Jeg har hovedfag historie, og reagerer sikkert mer på det enn andre. Det gjør meg fysisk vondt. Jeg synes det er et ufattelig overgrep. Det er som om en statsmakt i Norge skulle forby 17 mai, gjøre Quisling til helt og Gerhardsen, så hardt rammer de nye lovene Ukrainas befolkning i øst. Det lukker døren for gjenforening. Har man den minste sympati for befolkningen på Krim, ønsker man at landet aldri skal tilbake til Ukraina. Lovene er et direkte angrep på deres identitet. Det er ikke mye som er styggere. En statsmakt som omdefinerer historien ved lov, og så sletter alle spor, forbyr diskusjon, gjør motargument straffbart, det er ikke lett å finne noe sidestykke i nyere historie. Man må tilbake til Sovjettiden, som Ukraina vil vekk fra. Ikke på denne måten, skulle vi sagt til dem, var det verdighet i oss.

Men vår verdighet strekker seg ikke lenger enn at vi lukker øynene, og ser en annen retning, når utviklingen ikke går som vi hadde tenkt i land vi ville støtte. Det var stor oppstand da Ghadaffi bombet Bengazi, jeg vet ikke hvor mange sivile som døde i denne bombingen, kanskje var det 800? Samme antall som nå døde i båten som havarerte, en båt som aldri ville seilt ut om Libya var en stat som fungerte. I Europa er vi ikke i nærheten av å ta i mot så mange flyktninger som vi skaper. Russland har tatt i mot en million flyktninger fra Ukraina. Hvor mange flyktninger har Europa tatt i mot fra hele verden? Hvor mange har USA tatt i mot?

Det var deilig å være på møte i foreningen Rogaland – Novgorod på søndag. Det var deilig å snakke om Russland, uten å måtte forsvare noe, forklare noe. Bare snakke helt vanlig, med vanlige mennesker. Dette er en forening som har eksistert i mange år, og som jeg burde ha hørt om, men aldri har bitt meg merke i. De har noen samlinger i året, reiser av og til til Russland, har ikke noe mål eller visjon eller noe slikt, annet enn å samles.

Søndag var vi i direktørboligen til den gamle tinnfabrikken i Stavanger, det vil si det var ikke boligen, men kontorbygningen. Ærverdig og fin, fra en tid det var forskjell på folk, direktøren hadde eget kontor og eget toalett, og egen trapp, kom du inn dit, skulle du vite hvem du var. Det var mer snakk om denne direktørbygningen, og om tinnfabrikken og gamle Stavanger, enn om Russland.

Det gjorde godt. Verden er mer enn død, sensur og krig. Dette var folk som bare ville samles, spise litt middag sammen, synge litt, snakke litt, mimre litt. Det var 4-5 russere der, alle kvinner. Mange med norske ektemenn, men jeg vet ikke med alle. En av dem var fra Estonia, fra Narva. Hun var sint over hva det var blitt med byen hennes etter Sovjetunionens oppløsning og Estonias selvstendighet, stedet er forfalt, det blir ikke tatt vare på. En gang var hun stolt over å være derfra, hun sa alle var det, det status. Nå følte hun at hun ikke hørte hjemme der, at hun ikke hadde noe hjemsted. Hun følte seg ikke helt velkommen i Norge heller. Av og til liker jeg det, av og til hater jeg det. Her snakker hun på vegne av mange innvandrere, det har jeg fått mer innsikt i etter selv å ha blitt gift med en.

Det var veldig kjekt for meg å snakke russisk med alle disse folkene. Blant de norske var russiskkunnskapen sparsom. Det var en som snakket som jeg, noen som kunne litt, de fleste kunne ingenting. Blant de russiske snakket alle godt norsk, så nær som en. Jeg tror hun var kontaktpersonen i Novgorod, jeg fikk ikke helt tak på alt, det var min første kveld i denne forsamlingen. Denne kvinnen skulle reise videre til Barcelona neste dag, og holdt en tale, full av følelser, som bare russerne kan det. – Jeg er så glad i dere alle sammen, sier hun, og det er ingen tvil om at hun mener det. Russerne gir så mye i vennskap, når man tilbyr dem det.

Det finnes også et kynisk, grisk og farlig Russland. Det er det politiske Russland, det økonomiske, representert av eliten. Der må man være ulv for å overleve, blant ulver, vær ulv selv, er et ordtak de har. I Sovjettiden var det dette Russland de fleste så, i hvert fall her i vest.

Nå er dette endret, med åpenhet og innvandring. Vi skal være sjeleglade for det, for sjansen til å lære menneskene å kjenne. De er langt fra så umenneskelige som politikerne som styrer dem, de er smilende, kjærlige og varme, og med et svært sterkt ønske om at folk skal ha det godt rundt dem. Slik er det også med de jeg har møtt i Ukraina. Det er akkurat det samme der. Førsteklasses mennesker, elendige politikere, skruppelløse businessfolk.

Dessverre er det de siste som har makten. Men om det en gang får roet seg, er det millioner av mennesker klare til å synge sammen og spise middag sammen, til bare å ha det helt vanlig igjen. Jeg tror mange er møkkalei krigen, ødeleggelsene og hatet.

Gaddafi er skutt

Torsdag kom meldingen om at Libyas statsleder Muammar Gaddafi var skutt og drept av opprørsstyrkene i Libya. Det het seg at han ble drept i kryssild, men det ble straks etter lagt ut bilder på Youtube og vist på verdens TV-stasjoner at han slett ikke ble drept i kryssild. Han ble henrettet. Fra Norge kommer som vanlig protestene. Selv en despot som Gaddafi har rett på en rettferdig rettergang, hans sak skulle vært prøvd for en domstol, og overgangsregjeringen i Libya stryker nå på sin første prøve, siden de ikke klarte å oppfylle Gaddafis grunnleggende rettigheter. Alle norske politikere som uttaler seg må selvfølgelig uttale seg i disse baner, det er politisk selvmord å mene noe annet. Noen skulle i så fall da konfrontere dem med at den norske regjeringen med støtte fra Stortinget har deltatt aktivt i denne krigen, de har sammen med NATO vært på lag med opprørsstyrkene for å beskytte sivilie. Hvis målet var å beskytte sivilie, er det ganske rart at NATO måtte være på på å bombe Gaddafi ut av hjembyen sin, Sirte. Hvordan kan norske politikere slippe unna med å delta i krigen samtidig som de kritiserer den?

Det er også et problem at vakre spørsmål om demokrati og menneskerettigheter alltid er et teoretisk spørsmål hos oss. Vi kan lett si at alle har rett til å leve, alle skal bli dømt rettferdig, de grunnleggende menneskerettigheter skal bli oppfylt for alle. Det har ingen konsekvenser for oss å mene dette. Vi har heller ikke blitt terrorisert, ydmyket og plaget, slik at vi har fått lære med kropp og sjel at det finnes en verden verre enn den vi leser om i skolebøkene. Det er lett nok å ønske forsoning på vegne av andre.

Vi i Norge har levd i fred og fordragelighet så lenge at vi egentlig har glemt at det finnes noe alternativ. For befolkningen i svært mange land i verden er alternativet veldig nærliggende. Folk flest i denne verden har enten selv levd i diktatur, eller så har foreldrene deres gjort det. For dem er despotismen en reell trussel, og ikke en teoretisk som den er det i Norge. I Libya har despotismen og vanstyret vært svært omfattende. Gaddafi og hans klan har styrt omtrent uten statsinstitusjoner. De har mer eller mindre vilkårlig pekt ut hvem som skal være utenfor og innenfor systemet, og dem som har vært innenfor har fått temmelig omfattende fullmakter. Det er klart, når et demokrati eller hva nå slags styreform Libya ender opp med, når et nytt statsstyre skal bygges opp fra grunnen av, så vil Libya verken ha institusjoner eller tradisjoner å bygge på. Alle som har hatt viktige posisjoner med viktige statlige oppgaver, har hatt det i kraft av at Gaddafi har pekt de ut for dem.  De satt godt i det, i årene med vondt styre. Det kunne jo tenkes at de ville tilbake til denne tiden.

Så lenge Gaddafi er i live vil han ha støttespillere som kan være villige til å ta opp kampen igjen. Historien er entydig, når man voldelig skal kaste et gammelt statstyre, så må man henrette representantene for det gamle, for virkelig å kunne begynne på ny. Kanskje skulle man si at vår tid er ny, at nå er det menneskerettigheter og rettsstaten som gjelder. Det er lettere å finne eksempler på dem som har vunnet sin rettsstat med krig og vold, enn dem som har gjort det fredelig. Ubetydelige Norge er vel et mulig unntak. Vi fikk vår frihet som følge av en krig vi strengt tatt selv ikke var en del av.

Det er selvfølgelig riktig å være for menneskerettighetene, og det ville selvfølgelig være aller best om internasjonale konvensjoner følges. For de fleste land i verden er det imidlertid et stykke igjen til vi er der ennå, og da synes jeg det tar seg dårlig ut når vi i søkkrike, velstående og fredelige Norge kritiserer dem som ikke håndhever menneskerettighetene like godt som oss. Det gjelder spesielt når vi selv har vært med i krigen som førte til det vi nå kritiserer. Vi kritiserer de vi er på lag med. Men de har vel aldri uttalt andre mål enn at de ønsket å gjøre det av med Gaddafi og hans klan? Det er det vi som har gjort.

Flyforbudssone over Libya

Det er dramatiske dager på nyhetene for tiden. Det har vekslet fra opprør og regimevelt i Tunisia og Egypt, spredt til resten av den arabiske verden med oppstand og kamper, nesten borgerkrig i Libya, og så kommer jordskjelvet i Japan med påfølgende tsunami og deretter atomkraftulykken på toppen. Det er nok stoff å fylle nyhetssendingene med, og det av saker som vil være interessante i årevis.

Demokratiseringen av den arabiske verden er verdenshistorie, om det nå er den veien det kommer til å gå. Selv ikke Tunisia og Egypt, der demonstrasjonene kan regens som vellykkede, har fått på plass noe stabilt og dramatisk regime ennå. De har bare fått veltet det sittende, og skiftet det ut med ulike former for overgangsstyrer. Utenom disse to landene, som skiller seg ut ved å være blant araberverdens minst brutale, er det i Libya demonstrasjonene har kommet lengst og protestene har vært mest intense. Det har vært meget interessant å følge nyhetsdekningen og kommentarene.

Kommentatorene har det problemet at de skal komme med analyser før all informasjon foreligger. De har heller ikke tid til å lage noen ordentlig analyse av de mangelfulle dataene som foreligger. Det viktigste er at den kommer raskt, så den holder følge med utviklingen. Jeg skriver for eksempel denne bloggposten i ettertid, når flyforbudssonen er på plass, men det internasjonale samfunn ennå ikke konkret har grepet inn. Jeg kan derfor hovere litt over alle meningene som har vært underveist, før denne foreløpige fasiten har vært på plass.

Vi i lille Norge står i en litt spesiell stilling i forhold til de større språkområdene. De få ekspertene vi har rager ikke akkurat i internasjonal målestokk, men må likevel levere sine kommentarer til alle de nyhetsstasjoner, aviser og nettsteder vi har. Vi fikk tidlig høre at om Gaddafi brukte flyvåpenet mot sine egne innbyggere, så ville han aldri kunne ha lenge igjen. Historien som fulgte, viste vel snarere heller at nettopp det at han så brutalt forsøkte å slå ned opprørene, gjorde at han var på god vei til å greie det. Forsiktigere regimer i Egypt og Tunisia, som også hadde delmål om å se fine ut for resten av verden, de tok ikke i bruk de maktmidlene som i situasjonen kanskje var nødvendige. Det er vel strengt tatt ganske god historisk dekning for det, at regimer som virkelig tar i bruk alle midler for å bli sittende, de har større sjanser for å bli sittende enn dem som slapper på tøylene. Det er aldri de strengeste diktatorene og herskerne som har blitt veltet. I alle fall ikke når de har vært på sitt mest hensynsløse. Det er svake og svekkede ledere som mister makten i diktaturets verden.

Den siste setningen må modereres med at det finnes unntak når opprøret får støtte utenfra, eller til og med hovedtyngden av det kommer utenfra. Her er ragende tyranner som Adolf Hitler, Pol Pot og Saddam Hussein eksempler fra moderne tid, i Afrika finnes mange flere, og nå kan kanskje Muammar Gaddafi føye seg inn i rekken. Han er en villmann og en erkeskurk, han har kjørt løpet med de verste som har regjert land i verden etter kolonienes frigivelse på 1960-tallet, og han har glatt og prinsippløst manøvrert seg i skiftende tider og storpolitisk verdensbilde. De siste årene har han flottet seg litt for Vesten, det er jo ikke så mange igjen fra det som pleide å være hans side. Og i en verden der realpolitikken råder, har ikke den vestlige verden hatt vanskelig for å ta ham inn i varmen, sånn noenlunde. En slesk og motbydelig og smått komisk Gaddafi er bedre enn den krigerske varianten som plaget verden på 70- og 80-tallet.

Men så er det nå en gang slik, da, her i Vesten, at når protestene først kommer mot en av verdens gjenlevende diktatorer, så går den moralske fanen raskt og høyt til værs. Da skal han isoleres, land og selskap som har drevet business i landet får kritiske spørsmål å svare på, diktatorens midler i utenlandske banker blir frosset. Særlig det siste der er jo ganske spesielt, og gjaldt også Mubarak i Egypt, som plutselig ble kriminell og ikke hadde rett på pengene sine, men som så lenge han satt med makten og utførte disse kriminelle handlingene sine, så var det fritt frem både å plassere penger og å bruke dem.

I Libya ble tidlig kampen mot regimet mye mer voldelig enn i de andre landene det ble oppstand. Det så likevel ut til å gå opprørets vei, de tok kontrollen over by etter by, mens flere av regimets maktmennesker og høyerestående embetsmenn skiftet side, det siste et sikkert tegn på at det går rette vei. For å komme seg opp i et sleipt regime må man selv være sleip, for å leve blant ulver må man selv være ulv, mange av disse skiftet nok side for å kunne ta plass i toppen av det nye regimet også, hva nå det kom til å bli. Heia vinneren. Det mest spektakulære av slike skifter er alle dem som må ha klart å tjene først det nazistiske regimet til Hitlertyskland, og så det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland.

Det viste seg imidlertid at Gaddafi hadde de største ressursene. Og i en moderne krig, er det de som har de største ressursene som vinner. Å bruke utenlandske leiesoldater er selvsagt så moralsk forkastelig som det blir, men Gaddafi kjemper ikke om noen moralsk premie. Da viser historien at utenlandske leiesoldater nettopp er tingen, det er alltid verre å skyte på sine egne. Soldater fra Tsjad har derimot ingen skrupler med å skyte på folk fra Libya. De har heller ingen problemer med at regimet blir sittende. Og de vil ikke skifte side, så lenge Gaddafi betaler best.

Slik fikk Gaddafi snudd bølgen som til å begynne med så ut til å rulle mot ham. Noen vestlige ledere kom dermed i en lei skvis, det gjaldt særlig Sarkozy i Frankrike, som har gjort mange rare ting i det siste. De hadde allerede anerkjent «opprørerne i Bengazi» som det legitime styret av Libya, og uttalte de ville gå i gang med å opprette en ambassade i byen. Jeg vet ikke om det noensinne har hendt at et styre er anerkjent av en utenlandsk stat før dette styret engang har anerkjent seg selv, før det i det hele tatt finnes noe styre.

Med Gaddafis flyvåpen, artelleri og leiesoldater falt den ene opprørsbyen etter den andre. Viljen er sterk, men bomber er sterkere. I moralske verden ble det nå plutselig meget viktig å være for en flyforbudssone i tide. Jeg så ingen som med tyngde krevde noe slikt, ingen. Det ville jo også være svært rart, om USA og NATO også her skulle kjøre sololøp, og gå inn i sin tredje krig i den arabiske verden for å slåss mot enda en arabisk tyrann. De som krevde det litt sånn forsiktig, eller stilte litt sånn halvkritiske spørsmål hvorfor flyforbudssonen ikke kom, er nettopp av dem som kraftigst har gått ut mot USAs tidligere kriger. Slik jeg ser det, er det helt opplagt at en aksjon i Libya måtte være støttet av FN. Noe må man jo ha lært av Irak og Afghanistan.

I natt kom imidlertid meldingen om at FN vil opprette en slik flyforbudssone. Landene man fryktet ville nedlegge veto, Russland og Kina, avholdt seg fra å stemme, og dermed kunne man få enstemmighet med det at det var ingen stemmer i mot. Det blir likevel USA som må ta hovedtyngden av å håndheve flyforbudet, det viser seg at for å bli president i USA, må man ta på seg ansvaret for å starte en krig. Det ligger mange mennesker drept bak slike vedtak. Det er ikke slik at man bare kan vedta at Gaddafi ikke skal føre fly over Libya. Man kan ikke bare vedta at opprørerne skal vinne.

Det siste som har skjedd er at USA med Barack Obama har krevd umiddelbar stans av kampene i Libya. Verden vet at USA følger slike ord opp med handling, Gaddafi vet det meget godt, det var vel i 1986 han virkelig fikk kjenne det. Jeg husker det på den tiden kom dataspill på commodore 64 som var «ulovlige» fordi de var så voldelige, det gjaldt om å skyte libiere, og de ble skutt med tjukke strimer blod i elendig grafikk. Kampene er også innstilt, det er i hvert fall uttalt at de skal innstilles. Men det er klart, situasjonen i Libya kommer ikke til å ende med dette, og det er heller ingen naturlov som tilsier at dette kommer til å ende godt.