Lille julaften i Kiev

Jeg har alltid vært tradisjonsbunden. Det er ikke lenge siden jeg synes det var bare dumt med dem som reiste til syden i julen. Julen er ikke noe man reiser bort fra. Men nå er min situasjon forandret, jeg har ikke bare meg selv å ta hensyn. Min kone, Olia, vil også feire sin jul, og i år har vi for første gang anledning til det.

Lille julaften er første dag i julen det virkelig er knyttet tradisjoner til. Den dagen pynter vi juletreet. Den dagen er det julemusikk på CD. Den dagen spiser vi rømmegrøt og spekemat. Nå skal julefreden senke seg, nå begynner selve feiringen.

Da jeg reiste ned hit sa jeg og tenkte jeg at det sikkert ikke vil bli så store forandringer, det vil bli ganske som vanlig. Og i det har jeg ganske rett. Det er overdådige måltid, men det er tradisjonell ukrainsk mat, slik vi spiser den til alle årets tider. Og Olia tenker ikke på jul som annet enn nyttår, novij god, som hun sier. Frem til da er ikke snakk om verken gaver eller feiring, utenom det vanlige.

Det vanlige er imidlertid ikke så verst. I dag fikk vi oss en liten pause til frokost. Det ble ikke laget ny, fersk mat, og det var te og nypresset gulrotjuice, ikke øl og vodka. Mor til Olia syntes jeg var tynn da jeg kom, og har satt alt inn på å gjøre noe med det øyeblikkelig. Det var ikke fersk mat til frokost, men det var rikelig med sirniki, en slags ostekaker, laget av noe som ligner cottage cheese.

Etter frokost gikk vi ut en tur, Olia og jeg. Det ble en nydelig, romantisk tur. Vi gikk ned til Arsenalnaja metro, og så til venstre, ned Marinskij-parken, til Verkhotnij rad, det ukrainske parlamentet. Olia har de snart fem årene vi har vært gift ikke hatt noe som helst til overs for ukrainske styringsmakter. Men etter de siste ukers hendelser snakker hun nå varmt om Janukovitsj. Endelig er det tak i ham. Det er kraftig endring fra sånn hun har snakket tidligere.

Rolig jul hos mor

I år var jeg på besøk hos mor både lille julaften og selve julaften. Lille julaften er en tradisjon det er vanskelig å komme vekk fra. Da er det rømmegrøt og spekemat, og mor lager fløtegratinerte poteter. Det er veldig godt. Tradisjonen er for øvrig også forbundet med St. Hans. Når solen snur, så er det rømmegrøt og spekemat. Så er også det noe å glede seg til.

Denne gangen var det ekstra å glede seg, siden Tonje og Espen er tilbake fra Slovakia. Når de en gang reiser ned igjen, er de foreldre. Tonje er høygravid. Det ville bli hyggelig å treffe henne, og høre hva hun tenker om det.

Jeg har mitt eget prosjekt dette året, om løping rundt Frøylandsvannet. Det kan se ut som jeg ikke vil nå mitt ambisiøse mål. Jeg syklet ut til mor på Klepp stasjon i kraftig vind, og forsøkte så å løpe i den samme vinden. Det gikk ikke. Jeg har tidligere havnet på sykehus for å løpe feil rundt dette vannet, så jeg ville ikke ta noen sjanser nå. Jeg løp hjem til julefeiringen. Dermed ble jeg en veldig, veldig tidlig gjest.

Det er nå synlig og offisielt: Tonje er gravid.

Etter hvert kom også Tonje og Espen, først for å hente bilen og snu i døren, så for å bli værende. Det viste seg at det å pynte treet også hørte med til tradisjonen, noe jeg helt hadde glemt. Det er forresten ikke så rart, da jeg aldri har deltatt noe særlig i dette. Noen må jo drikke gløggen også. Det er dette som på komisk heter fordeling av oppgaver.

Mor og Tonje pynter tre. Noen må også fotografere og drikke gløgg.

Så var det høydepunktet – maten, som også denne gangen var et høydepunkt.

Rømmegrøt og spekemat. Og vel så det.

Etter maten var det kaffe, og vi ble sittende og snakke rolig i sofaen. Jeg lurer på om det ble skrudd på noen filmer også, slutten av Die hard 2, satt vi og så. Det er et tegn på at tidene forandrer seg. Da far levde, ble det alltid til at vi spilte kort eller andre spill når familien var samlet. Nå spiller man ikke så mye spill, lenger, som ikke er på skjerm. Men det var hyggelig å sitte og småprate også, og vi fikk høre det vi ville om hva Tonje og Espen tenkte om dette store som skal skje dem.

Julaften var det bare mor og jeg. Hun hentet meg, og så kjørte vi opp til fars grav som vi har gjort det de siste julene. Jeg har minne om at det alltid er kaldt og surt vær der, jeg tror det i år var ekstra ille. Men vi fikk nå tent lyset, så det lyste friskt og sørgelig opp, Einar Salen, 1948 – 2008. Det er veldig dumt at han døde for tidlig. Det har fulgt noen ganske store forandringer med det at han ikke er med oss mer.

Svinesteik på julaften.

Selv om hun ikke ventet mange gjester, hadde ikke mor holdt igjen på noe som helst når det gjaldt maten eller annet. Det var steik fra slakteren, mandelpoteter, og hjemmelaget surkål. Juleøl fra polet hadde hun også kjøpt, eller forsøkt å kjøpe. De var utsolgt, så hun hadde kjøpt Juleavec. Det er søtlig øl som passer til kaffen. Jaja. Jeg hadde allerede tatt gode slurker og satt det var godt med skikkelig øl til maten, i stedet for butikkølet, som ikke er mørkt og sterkt nok nå i juletider, synes jeg. Til multene hadde vi pærelikør (ikke multelikør), så det var sine ting vi tok lett på.

Siden det for første gang på årevis – 38 år, så lenge jeg har levd – det ikke var barn til stede julaften, så måtte mor og jeg dele ut gavene selv.

Mor ryddet og vasket absolutt alt før vi begynte å pakke opp gavene. Denne gangen var det ingen utålmodige barn utenom jeg, som maste. Og jeg er ferdig med tiden jeg maste. Jeg husker den godt. Aldri tok oppvask lenger tid. Nå er det slutt på tiden da julegavene virkelig kunne forandre livet og hverdagen.

Jeg med årets pakker.

Nåja. Litt forandringer blir det fortsatt. Men det skyldes en gave jeg kjøpte til meg selv: iPad mini. Av og til må man selv ta ansvar. Ellers var temaet at de som hadde kjøpt gaver til oss, hadde tenkt mer på Olia enn på meg. Her var håndkler og kjøkkenutstyr gjennomgangstema. Mor fikk stort sett gaver fra Espen og Tonje.

Mor fikk et tog eller hva det var, til jul, av seg selv, og ble veldig glad.

Jeg lekte meg utover kvelden med ipaden min (slik man skal, man leker med gavene man får!), mens mor satt og sov til et program om den britiske kongefamilien. Vi så noenlunde et komiprogram med Rowan Atkinson, et slags stand up med hjelper, fra midten av 80-tallet. Og når dette programmet var slutt, kunne jeg briljere med å ha på youtube film med REM-konserter på iphonen, mens jeg skrev på ipaden.

Jeg, med årets julegaver.

Det er bare å se det i øynene. Vi er langt unna 90-tallet.

Mor sitter og ser på den britiske kongefamilien.

Julefeiringen måtte fortsette inn i første dag, siden det ikke gikk tog på Jærbanen julaften. Det ble derfor første juledags frokost, med julegavete og spekemat fra lille julaften. Mye god mat, men det var appetitten som sviktet. Til slutt måtte jeg bare ta en rugkrans med smør og brunost. Så var det å vente med et parti sjakk på minien, før mor kjørte meg hjem klokken elleve.

Og sånn så det ut første juledag, da jeg spiller mitt første sjakkparti på iPad-mini – og vinner.

 

Lille julaften, 2010

I dag fant Olia og jeg julestemningen. Enda en gang. Eller kanskje var det en annen stemning vi fant, fint var det i alle fall. Vi satt på hver vår kontorstol nede i peisestua, med det samme skrivebordet, jeg leste Dantes Divina Comedia på italiensk, hun heklet. Vi hadde funnet roen.

Nå sitter vi og drikker kaffe. Omtrent som vi gjorde den gang tidligere på dagen. Jeg skriver blogg, hun hekler. Rundt oss sitter familien. TVen er på.

Vi har nettopp spist rømmegrøt og spekemat. Tonje skulle introdusere julesangen, vi synger alltid før vi spiser i julen. Hun var tydelig nervøs for å velge, og med god grunn, helt håpløst valgte hun «Når det lyser i stille grender» som ingen har valgt Lille julaften før, og som vi til overmål ikke har noe fast toneleie for. Vi sang i hvert vårt, de av oss som sang (flere falt ut).

Så kunne mor – tradisjonsrikt – si: nå kan vi endelig senke skuldrene.

Bak oss stod det lille søte juletreet trygt plassert i juletrefoten. Pynten ved siden av i esken. Vi senket skuldrene, og begynte spisingen og julen. Alt går i henhold til tradisjonen, og tradisjonsbruddene. God jul!