Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Jeg har tidligere behandlet romanen «Forbrytelse og straff» av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, i alle fall sånn noenlunde, men jeg har glemt å få med meg epilogen. Posten er blitt flyttet på, inntil den fant sin endelige plass her.

De andre delene av boken finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Det er også laget en oppsamlingsdel for romanen som helhet.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Lesningen av tredje del av Fjodor Dostojevskijs store roman Forbrytelse og straff ble avbrutt av at jeg reiste til Kiev, og at jeg hadde litt annet å gjøre da jeg kom hjem. Men nå er jeg i gang igjen, og fikk i dag og i går avsluttet med de to siste kapitlene i tredje del. Romanen er med det halvveis.

Det er en del løse poster rundt omkring hos meg nå, jeg skal se om jeg får ryddet opp i dem en dag. Jeg har også en del andre ting å skrive, og noe av dette må prioriteres.

De andre delene av romanen finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Doktorgrad om Dag Solstads storhet

Man skal kanskje være forsiktig med å rakke ned på et fag man selv har studert, og jeg skal ikke underslå at jeg med stor fornøyelse har avlagt eksamen i allmenn litteraturvitenskap mellomfag ved universitetet i Bergen. Jeg er jo glad i å lese bøker, og et fag som gjør at man kan lese bøker og få mer ut av dem må da være bra. Men litteraturvitenskapen har sine problemer, hovedproblemet er jo hvordan man skal lage vitenskap av å lese andres tekster, og i å komme seg rundt dette problemet har litteraturvitenskapen av og til viklet seg inn i unødig innfløkte teorier som heller har fjernet seg tekstene, enn nærmet seg dem.

Det er også problemer med et fag som skifter teoretisk grunnsyn fra tiår, slik litteraturvitenskapen har gjort i hvert fall siden 1970-tallet, og for å ta i kan man kan godt si siden krigen. Før krigen, også, forresten, en teori varer ikke lenge i det faget der.

Nå har Inger Østenstad skrevet en doktoravhandling med tittelen «Hvorfor så stor?», der hun diskuterer hva det er som gjør Dag Solstad så stor som forfatter, og konkluderer med at det er ikke hva han skriver, men hva han gjør, som her er det viktigste.

Fra tiden på universitetet husker jeg da Francis Bull, den altoverskyggende, norske litteraturviteren, som mente at forfatterbiografien var det viktigste av alt for å forstå verkene, og i mellomkrigstiden dannet en skole der man heller studerte forfatteren, enn verkene. Så kom vel Roland Barthes, som skiftet grunnsyn like hurtig og grundig som litteraturvitenskapen selv, og elegant gikk fra et strukturalistisk til et dekonstruktivt eller destrukturalistisk grunnsyn på hvordan tekster skal leses. Begreper som det der er vel best egnet til å fremmedgjøre hele litteraturvitenskapen, skjønt, de er ikke så håpløse som de først kan se ut. Roland Barthes hadde i alle fall en enorm innflytelse, og blant de tingene han sa, var at forfatteren er død, og teksten er alt. Det har man tydelig forlatt igjen, nå.

Flere av disse teoriene gjør seg best når de blir glemt. Og for meg er Dag Solstad nå helt suverent best av de nålevende forfatterene. Det kan jeg si ene og alene fordi når jeg leser en bok av ham, så koser jeg meg og tar meg i å tenke at nå forstår jeg hvorfor jeg leser bøker, det er jo en sann glede. Når jeg leser andre av de nålevende forfatterene, tenker jeg ofte at dette er en plikt, og jeg lurer av og til på hvorfor jeg pålegger meg disse pliktene, i stedet for å gjøre andre ting. For meg ser det naturligvis veldig rart ut med spørsmålet til Østenstad, og enda rarere enn spørsmålet, ser svaret hennes ut. Hun vil jo ha det til at det ikke er noe spesielt med bøkene hans, i hvert fall ikke noe så spesielt, det er bare det at han er så mye bedre til å bygge opp sin egen status, enn andre norske forfatttere.

Jeg er dypt uenig, både i konklusjonen og i hennes måte å tenke på. Jeg liker ikke at reklame- og markedsføringstenkningen griper om seg også i litteraturen. Jeg liker ikke at man ser på mennesker som en merkevare, og på alt hva man sier og gjør som merkevarebygging. Jeg ser på dette rett og slett som krenkende, mennesket er ikke en vare, og i alle fall ikke en handelsvare.

Hva Dag Solstad gjør interesserer meg, han er jo favoritten, men hva han skriver, det er og vil alltid være hovedsaken.