Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Barn

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Ny kirke, Moderne kirke, Kirke på 2000-tallet, Ny arkitektur

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

Slektstre

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Kryddersmør, Salater, Rødløk

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

DSC_0507

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Servering, Oppdekning, Dåp, Borddekning

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Barn, klatre, mur

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Bunad, Blå kjole, Dåp, Dåpsselskap

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!