Lørdagskos en kald, forblåst vinterdag

Meterologisk institutt går amok med sine OBS-varsler om dagen. Det virker som om de synes de har laget så fin logo, at de bare må se til å bruke den. Litt vinterstormer og uvær pleier ikke å forstyrre sjelefreden for oss vestlendinger.

Denne helgen har Olia og jeg vår første ordentlige innehelg, for i år. For første gang i vinter tenner vi skikkelig opp i peisen. Før jul hadde vi ingen hele helger hjemme, det var alltid noe jeg skulle gjøre, slik at vi ikke så bryet (og kostnaden) med å varme opp hele kjellerstuen. Etter jul tok det litt tid før Olia kom tilbake fra Kiev, og så var det jo festen min, forrige helg. Da tente vi riktignok opp i peisen, lite grann.

Men i dag morges gjorde vi det skikkelig. Og det har en magisk virkning på meg. Det er den beste måte å gi varme på. Det kombinerer varme, syn, lyd og lukt. Man kan sitte foran peisen og se den brenne. Å sitte foran ovnen og se på den, blir dumt, å sitte under varmepumpen og se på den blir bare komisk. Varmepumpe er energieffektivt. Men ikke blir det særlig varmt av den, og ikke blir det særlig stemning.

For fire år siden la jeg ut et dikt på poesibloggen. Det heter En vinterkveld, og er skrevet av Aleksander Pusjkin. Det er et dikt for været som det er nå, med vinterstormen som uler, snart som et dyr, snart som et barn, og snøføyken som kastes rundt. Det er et tvers igjennom nydelig dikt, skrevet for en russisk vinter, langt ute i den russiske ødemarken, der en mann og hans kone sitter i sitt gamle, slitte hus. Og så hører han dette uværet, som både er skremmende og som en gammel venn på en gang. Og kona sitter så stille over spinnerokken sin. Og mannen holder ikke ut alle følelsene sine, og må ta seg et glass, for ungdommen sin og for sorgen, og vil la fantasien fly til spennende steder. Der er en kjøttmeis, som lever på andre siden av sjøen. En kjøttmeis har vi også på maisbollen vår. Den strever nok litt, i vinden. «Til hjertene skal komme glede», slutter diktet.

Til hjertene skal komme glede (Сердцу будет веселуй).

Det samme tenker jeg, om meg selv og alle andre. Vi har også vin å drikke, rikelig, etter festen forrige helg. Stereoanlegget vi brukte der, fungerer her også. Endelig har vi koblet opp anlegget nede i kjelleren. Det tok oss to og et halvt år. Samtidig fikk vi koblet til nettbrett og wimp, på det, så vi – eller jeg – kan høre hva som helst. Olia bruker fridagen sin til å se russisk comedy box, et slags «komiske talenter» i Russland, en konkurranse om å gå videre eller ikke. Jeg legger nye vedstykker på peisen. Sitter foran den. Tenker. Tenker ikke.

Hjemmelørdag i januar

Av og til er tingene så gode som de kan bli. Det var de i dag. Det brenner lystig i peisen, fra dataen streamer Don Giovanni, jeg sitter med min iPhone og skriver. Det har vært en herlig dag.

I går var vi på kalkunmiddag hos mor i Kvednadalen, i dag har vært hjemmedag for Olia og meg, og i morgen blir det på ny en slik dag. De er sjeldne for oss. Særlig denne uken, jeg er i full jobb, og naturlig nok på jobb på dagtid av den grunn. Denne uken var jeg også opptatt hver kveld fra tirsdag til torsdag, siden det var opptredener med Stand up Stavanger.

Sene kvelder og grytidlige morgener gjør det omtrent umulig å se sin kone, og vi er fremdeles så nygifte at vi savner hverandre fryktelig med en gang. Hun er jo deltidsansatt i helseveseneet, og må fylle opp med ekstravakter. De kommer på ugunstige tidspunkt, om kveldene og i helgene, akkurat når jeg er hjemme. At hun i tillegg følger forelesninger på ettermiddagen to dager i uken ved UiS gjør det enda et lite hakk verre.

Men i dag jobbet ikke hun, ikke jeg, og det stod ingenting på programmet. Det vil si, vi har laget vårt eget program, hvert vårt. Mitt program gikk ut på å lage litt ekstra god mat, og å tenne opp i peisen. Hennes program gikk som vanlig ut på å se på tepper på internett, hun har blitt helt besatt av det.

Lørdagsfrokosten følger omtrent samme rutiner den har gjort i 19 år: Det skal være rikelig med kaffe. Ellers så kan man variere noenlunde som man vil. Vi har kjøpt oss kraftig opp på tilbudspålegg, Olia og jeg, vi har begge vanskelig å stå i mot gode tilbud. Og vi er fremdeles så nygifte at vi ikke har klart å samordne helt innkjøpene. Det blir ofte en kamp mot datostemplingen å få spist opp all maten vi har, en kamp vi vanligvis taper. Men maten taper også, for vi spiser den uansett.

I dag hadde jeg vært så ekstravagant at jeg til og med hadde kjøpt reker. Ferske reker til frokost. Før jeg ble gift hadde jeg ikke ferske reker til festmiddag en gang.

For første gang i dag så jeg en rødstrupe på terrassen, i ferd med å spise fuglematen jeg har lagt ut til den og de andre fuglene. Det var fugl nummer 1 og en stor seier. Det sier litt om hva slags dag det var.

Og vi tente opp i peisen. I hele sommer drev jeg på og kvistet opp og klippet og sagde og hogg greiner og graps fra hagen. Forsøkene jeg har gjort på å brenne det har ikke stått i stil til innsatsen. Det har vært stusselige greier. Først da min gode venn, Martin, kom for gitar og vodka ble det litt flamme på sakene. Det varmet.

Nøkkelen er at når man har dårlig ved, tynne greiner og bare graps, så må man ha mye av det. Det skal jo vekk alt sammen uansett, det er søppel. Og om varmen ikke holder samme kvalitet som varmen fra god ved, så er det estetisk vakkert med flotte flammer, og det gir mye god lyd med knitring og varmepust.

Lørdagsgrøt nede i kjelleren med kone og peis. Man klager ikke på sånt. Olia var også i fyr og flamme, full av planer om hva slags tepper hun skulle kjøpe og hvor hun skulle ha dem. Med henne er det ikke langt fra sannheten å si at hun har lyst til å kjøpe seg en ferieleilighet, ikke fordi hun har så lyst til å reise på ferie andre steder enn til Kiev og Krim, men fordi det er flere vakre tepper enn rom å sette dem i.

I Wijk an Zee er det sjakkturnering. Den har gått sin gang over dataskjermen hele dagen. Perfekt underholdning en lørdags formiddag og ettermiddag og kveld der dagen er satt av for å tenne i peisen og holde peisen varm. Ikke for travelt kom det av og til trekk i det jeg konservativt vil kalle Scrabble, men som nå er Wordfeud, og som jeg spilte med min søster. Det er den første appen jeg har spilt. Alt det som skal skje med én, gjennom et langt liv.

Og på kvelden var høydepunktet: Fersk laks. Det var fisketilbud på butikken, for anledningen hadde jeg bil i går, jeg kunne kjøpe inn. Det er den første ferske laksen  jeg har kjøpt i mitt liv, fra ferskvaredisk. Det nærmeste jeg har kommet er vakuumpakket. Det er  en forskjell.

Olia var på den tiden maten skulle lages så tapt i teppeverdenen at det var jeg som laget middagen, enda så lite likestilt vi prøver å være. Jeg skjønte hvor det bar da jeg så hun hadde satt stekepannen på platen, platen på, men ikke noe i det. Og hun travelt opptatt med å fortelle hvor vi skal plassere et spisebord vi skal få, og om hvilke tepper vi kan kjøpe hvor hen.

Oppskrift: Laks, ris, fløte, tomater og paprika. Krydder er salt og karri. Jeg har sansen for mat der alle ingredienser er sånt jeg har kjent til hele livet, ikke noe fancy her, bare skikkelig godt alt i hop. Og ferskt, og peis.

I Wijk an Zee vant Magnus Carlsen et langt parti mot Boris Gelfand. Typisk Magnus Carlsen, han spiller partiet uten å ha noen fordel i det hele tatt, det ser helt umulig å vinne en slik stilling mot en klassespiller som Gelfand. Men så vinner Magnus Carlsen bare likevel, plutselig var det ikke så lett alt likevel, plutselig gikk det an å gjøre en feil. Og om man unngikk den, kommer snart en sjanse til å gjøre en annen. Jeg fikk selv i dag formiddag avsluttet en katastrofalt lang tapsrekke i nettsjakken min. To partier til dagen, jeg tror kanskje jeg vant en gang i starten av uken, eller om det var i forrige uke. Og så altså på ny igjen, i dag.

Det har vært en bra dag. Det har vært en skikkelig hjemmelørdag. Jeg ser nå at det er overmåte tydelig at lørdag må være en dag med peis. Lørdager skulle alle være som denne.

20120121-224851.jpg

Vi flytter inn

Vår overføring av oss selv fra Bergen til Ganddal har gått noe gradvis, kan man si det litt humoristisk. Vi har på en måte fadet inn i huset i Gaupeveien 5, mens mor har fadet ut. Første fase var da Olia flyttet inn i begynnelsen av juni, mens jeg ennå hadde arbeid å gjøre i Bergen. Så kom jeg ned i slutten av juni, mens mor fortsatt bodde i, eide og var sjefen i huset. I løpet av juli fikk vi betalt det første lille forskuddet på kjøpesummen, for å hjelpe til med å få bort noen heftelser. Første august ble huset formelt overdratt til oss, utover august kom stadig mer betaling, oppgjøret for leiligheten vi solgte i Bergen, hovedlånet som ble litt forsinket på grunn av noe småplukk utenfor vår kontroll, det meste.

Det gjenstår ennå litt før vi har betalt mor alt vi skal. Men mor har funnet seg nytt rekkehus på Klepp stasjon. Hun flytter formelt og for godt første oktober. Inntil videre går det stadig mer gradvis, mor overlater stadig mer til oss. Nå er det september, og det er kanskje tid for at Olia og jeg kan ta oss litt mer til rette. Mor er så ivrig etter å flyttet at hun tar ut stadig mer av sitt eget, førsteklasses bestikk, for å gi plass på kjøkkenet til vårt gamle, som folk flest ville kastet – og strengt tatt har kastet, vi har overtatt det fordi andre i slekten ikke ville ha det. Fra mor, mormor, bestemor og Tone er det betydelige mengder servise hos oss. Til og med mors suverene og spinndyre espressomaskin er tatt bort. Den står nå på lager hos Tone.

Og i dag kunne Olia og jeg ha lørdagsfrokosten som vi pleier å ha den, det vil si som jeg pleier å ha den. Det er rikelig med kaffe, den blir spist i stuen, og vi den er ledsaget av nøye utvalgt musikk. Bare det beste får være bakgrunnsstøy under lørdagsfrokosten. I dag var det Brandenburg-konsertene til Bach, for anledningen spilt av på Wimp, som mor får sammen med abonnentet sitt på Canal Digital. Slik ble det en riktig koselig og riktig gjennomført lørdagsfrokost. Den har også fått noen forbedringer ettar jeg ble gift med Olia, for nå kan jeg sette meg til med avisen mens hun serverer den.

Underveis kom også mor hjem fra løpeturen sin. Hun har en atskillig mer beskjeden lørdagsfrokost, og setter bare på det «nødvendigste» (som om ikke alt er nødvendig). Men hun måtte finne seg i at det ble spilt barokk musikk av ypperste musikk i det som en gang var stuen hennes.

Frokosten gled som den skal over i andre gjøremål. Olia har noe matematikk hun vil lære seg, veldig kjekt, hun har funnet frem Calculus boken fra M100 på universitet, innledningen til det som ble et slags matematikk grunnfag. Datamaskinen til mor har plagsomt vært i ustand siste uken. I går fikk vi reddet filene ved å kopiere dem gjennom harddisk-kabinettet jeg kjøpte da min lille datamaskin gikk sundt i fjor høst, i dag formaterte vi mors harddisk på ny. Det vil si Olia gjorde det, mens hun også strevde med matematikk-oppgaver på første, høyere nivå, å finne definisjons- og verdimengde i forskjellige funksjonsuttrykk.

En morgenpen Olia fikser datamaskinen til mor, samtidig som hun setter seg inn i litt høyere matematikk. Blomstene som står på bordet fikk vi av familien min i anledning far til Olias død.

Og slik har dagen vår vært så langt. Som sedvanlig gikk ikke dataoverføring en smertefritt, det blir alltid noe som ikke endte opp som ventet, for mor var det ganske mange filer som så ut til å være vekk. Men det er uklart når i prosessen de eventuelt forsvant, og om det finnes noe av det som kan reddes. Det er alltid ergerlig når sånt skjer. Og alltid tidkrevende.

Videre utover dagen er planene allerede lagt. Det blir lørdagsgrøt og lørdagmiddag. Pausene i mellom skal brukes til å slappe av. Olia har fått på plass fast jobb nesten 30 % ved Stokka sykehjem. Vi trenger 30 % til for å få på plass resten av lånet. Det ser ut til å gå veien. Det ser ut til å gå veien alt. Jeg tør komme med den nesten uforbeholdne påstand om at i løpet av en måneds tid er vi fullt og helt eiere av Gaupeveien 5.

Mor skal ha hjertelig takk.