Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.

Advertisements

Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.

Tilbake i Bergen etter sedvanlige problemer på reisen

Borispol flyplass i Kiev har sine mangler i forhold til hypermoderne, stålbørstede flyplasser i vest, men den tar igjen på det som er viktigst, man kommer raskt igjennom dem. Selv på Flesland og Sola bør man ikke være altfor lenge etter de anbefalte to timene før avreise, for å være på den sikre siden at man kommer med i god behold. Den helautomatiske innsjekkingen innebærer vel stort sett bare en ekstra kø, siden man uansett må stå i kø for å levere kofferten fra seg etterpå.

Fra Kiev reiste vi klokken 1300 når flyet skulle gå 1515, og det er lenger fra Kiev til Borispol enn både fra Bergen til Flesland og Sandnes til Sola, likevel finner man seg bestandig ute i god tid. Det er når man skal inn i landet køene er, og også de går raskere enn de pleide. Avskjeden tok forresten lenger enn et kvarter, så klokken var heller 1320 da vi la i vei med vår faste sjåfør, Andrej.

Jeg skal ikke ta mange detaljer på reisen. Vakrest var det fra Kiev til Dusseldorf med Lufthansa. Det var rikelig med både mat og drikke, rikelig fordi jeg også fikk Olias porsjoner, og utenfor vinduet var det store deler av turen sol og skyfritt og god utsikt. Alt vel.

På Dusseldorf måtte vi gjennom ny sikkerhetskontroll. EU og land utenfor EU stoler ikke på hverandre, og flyplassen stoler ikke på vann servert oss på Lufthansas egne fly.Så det mistet vi. Jeg skjønner ikke at verden ikke irriterer seg mer enn den gjør over disse tøysete kontrollene.

Fra Dusseldorf til København var det slutt på maten og vinen. Heretter var det SAS, og nå måtte vi betale. Dermed ble det ikke mer vått og tørt på oss denne flyreisen. I tillegg var reisen plaget av at det ble mørkt og vi mistet utsikt, og jeg mistet MP3-spilleren min ved å legge den igjen i flyet. Det er elementært: Sjekk alltid vesken foran deg og setet du satt på før du går ut.

Selv om Olia heltmodig forssøkte å få tak i den igjen ved å på noen måte komme seg inn i flyet igjen, var det sjanseløst. Når flyet først er forlatt, skal det være fysisk umulig å komme seg inn i det igjen. Det har med sikkerhet å gjøre, og en slik sikkerhet kan til og med jeg være enig i.

Det førte imidlertid til at jeg mistet MP3-spilleren min. Vi hadde heller ikke tid til å få tak i den på flyplassen, siden vår neste tur fra København til Bergen var i løpet av en liten time. Jeg har kontaktet SAS i dag, men anser sjansene for å få spilleren tilbake som små. Hadde det enda vært på Gardermoen, hadde det nok vært håp, men fra Kastrup til Norge og Flesland tror jeg ikke noe på det. Vi får se.

Underveis fra Bergen til København kom det melding fra kapteinen om tåke i Bergen, og fare for landingsforholdene. Olia og jeg ville nok klare oss fint med en gratis natt i hotell i nærheten av Oslo, men for en skremt familie i Kiev som ventet tekstmelding ved landing ville det være fælt. Heldigvis gikk det bra, det vil si vi landet i tåka.

Det siste sedvanlige uhellet var at det gikk noe i stykker under reisen. Denne gangen er det ganske utrolig, det er få som pakker så oppmerksomt og forsiktig som Olia. Men bagasjen blir tøft behandlet under reisen, som vi selv kunne se da bagasjen ble losset av flyet i Dusseldorf og slengt i fraktevognen. Og hvor varsomt alt enn var gjort, åpnet lokket seg på en honningkrukke, sprakk en ølboks og spraymekanismen i en hårspray knakk, slik at også noe hårspray rant ut. Det er ergerlig når sånt skjer, og ergerlig det ikke skal være mulig å få en koffert med innhold helskinnet fra Kiev til Norge med fly. Særlig sprekkingen av ølboksen må regnes som et kunststykke.

Det gikk ut over bøker, klær og litt forskjellige andre ting, men ikke i særlig grad utover oss. Det var en reise fra Kiev og hjem med sedvanlige uhell.

Det er ikke lett å se hva som er gjort galt i pakkingen her.

Joda, i Kiev er vi, men smertefritt gikk det ikke

Forrige post var inspirert av at vi skulle reise til Kiev.  Nå har vi reist og kommet frem, men det er nå en gang slik med reiser til Kiev og andre steder, det går ikke alltid helt som man hadde tenkt.

Denne gangen sendte vi til og med tekstmeldinger hjemover av typen, «sitter på Gardemoen, alt ok, kommer frem til Kiev i kveld», og lignende. Problemet er som alltid flybussen til Flesland. Flytiden 1615 er egentlig veldig gunstig, og det er lett å være ute i god tid. Men  så er det disse siste tingene man skal gjøre rett før man går, de siste tingene man likevel vil ha med, det ene og det andre, og så er man sent ute allikevel. Blant de tingene vi hadde med denne gangen, var en stor, stasjonær datamaskin med skjerm, og det gjorde at det meste av bagasjen ble ganske tung. Når det i tillegg var snø å gå på, og jeg ikke med Olia kan insistere på mitt hastverkstempo, ble det til at det også gikk litt sakte når vi først kom av gårde. Til flybussen kom vi akkurat i tide til å se den forlate holdeplassen.

Neste flybuss tok dobbelt så lang tid som den skulle fra sentrum til flyplassen. Dermed hadde all vår gode tid, forvandlet seg til litt stress.

Men akkurat denne fasen av reisen gikk bra. Foran billettautomatene var det lite kø, innsjekk gikk rask, og til og med gjennom sikkerhetskontrollen gikk det ikke altfor lang tid. Idiotien kommer man imidlertid ikke utenom, sikkerhetsvakter er ikke i stand til å gjenkjenne en dataskjerm i en sekk, og dermed måtte den sendes seperat, slik også bærbare datamaskiner må det. Det var ennå en halvtime til avgang da vi kunne sette oss rolig i avgangshallen, og til og med vente. Da hadde i parentes bemerket en kollega av meg jeg traff større problemer – han hadde kjøpt flybillett til feil dato.

På Gardermoen skulle vi vente, og Olia skulle få se Taxfree-varer med muligheter for kjøp. Det var ikke av all verdens interesse for henne, så vi satte oss i stedet ned ved gaten lenge før tiden, og spiste rolig deler av nistematen vår. At vi kunne få problemer tenkte vi ikke på da flyet fra lufthansa ble annonsert femten minutter forsinket, 1905 i stedet for 1850. Det skulle ikke by på problemer. Planen var 2105 ankomst Frankfurt, og 2205 avgang til Kiev. Problemene begynte da vi satt på flyet og skulle høre kapteinens rutinemessige informasjon om flyturen. Den var på tysk, og det forstår jeg nå dårligere enn russisk, men han sa da vitterlig at flyet måtte vente 30 minutter før det kunne sendes til icing. Dermed er så godt som hele vår tid til gode spist opp.

Informasjonen ble gjentatt på engelsk, og nå var det ingen tvil. Vi ville bli over en time forsinket. Og som vanlig når det gjelder flyforsinkelser, blir det heller verre enn bedre, når alt kommer til alt. Jeg satt og regnet på klokken hvor mye tid vi ville ha, og hva sannsynligheten ville være for at Lufthansa ville holde igjen flyet til Kiev for å spare to hotellovernattinger. Olia – som omtrent aldri har flydd før i sitt liv – hadde imidlertid den interessante opplysningen at sannsynligvis ville alle flyene være forsinket, også det til Kiev.

Slik foregikk flyturen. Vi fikk beskjed om at ingenting ville være klart før et kvarter før landing, da ville all informasjon bli gitt. Lyset for sikkerhetsselen var for lengst tent og flyet var på vei inn for landing da informasjonen endelig kom. Det var en rekke med destinasjoner og informasjon om gate, alle mulige land og alle mulige steder, men ingenting om Kiev.

Da flyet var trygt på bakken og vi skulle ut, spurte vi flyvertinnene om hva vi som skulle til Kiev skulle gjøre, de visste ingenting. Så vi løp videre inn til flyplassen, og spurte første og beste representant for Lufthansa hva vi skulle gjøre. Og det skal det tyske flyselskapet, informasjonsdesken var plassert like utenfor gaten, vi kom dit med en gang og fikk hjelp med en gang. Ordenung must sein.

Igjen var det slik at jeg først forstod noenlunde på tysk, så fikk informasjonen på engelsk. Flyet var ennå ikke reist. Hun trengte noen telefoner for å få det bekreftet, og at alt ville bli i orden og hva vet jeg hvilke telefoner hun måtte ta. I alle fall var det slik at vi lå an til å komme oss videre til Kiev. For meg var det en langt bedre utsikt, enn å bli værende i Frankfurt over natten.

Slik ser man ut når man i all hast forsøker å rekke flyet sitt til Kiev fra flyplassen i Frankfurt.

Vi skulle til gate06. Så var bare problemet å finne den. Flyplassen i Frankfurt er enorm. Man må ta tog for å komme seg mellom de forskjellige gatene.

Resten av posten må skrives senere… Olia skal ha maskinen. Vi er i alle fall i Kiev, og alt er godt.

En ubeleilig streik

Vi våknet i dag til noen ubehagelige nyheter vi følte ikke hadde noe med oss å gjøre, men som så avgjort har noe med oss å gjøre. Det er streik i det tyske flyselskapet Lufthansa. Det er pilotene som streiker. Alle som følger litt med i nyhetene vet at luftfarten har hatt problemer i flere år, og det gjelder særlig de gamle, statlige flyselskapene. Vårt eget SAS er et utmerket eksempel, der har årevis med streiker blitt avløst med årevis med statlige emisjoner. Det kan selvsagt ikke fortsette i lengden. De gamle tungrodde storselskapene er for dyre i drift, og gir for dyre billetter. De er blitt holdt oppe av nettopp statlige emisjoner. I selveste Japan gikk det gamle statsselskapet Japanair konkurrs, eller ble satt under konkursbeskyttelse, nettopp med de samme problemene som alle de andre selskapene i samme klassene.

Lufthansa har ikke vært den som er værst ute her. De har vel snarere vært sett på dem som skal kjøpe opp og redde alle de andre statsdrevne flyselskapene i Europa. Nå er det altså de som streiker. Og av alle, så er det de godt lønnede pilotene som gjør det. Lufthansa har lovet dem at de skal få beholde jobbene alle sammen, tross at selskapet som alle andre må redusere kostnader og kanskje kutte arbeidsplaser, og Lufhansa har også garantert at pilotene skal få beholde lønnen. Det Lufthansa krever, er at de skal kunne betale utenlandske piloter mindre.

For det går altså pilotene til streik. Et tall jeg hørte var at det ville koste selskapet 100 millioner kroner.

I vår tid er jeg generelt i mot streik. De viktige arbeiderkampene ble tatt for hundre år siden, den gang det var risiko å gå til streik, og kampen var reell. Nå er de streikende så godt beskyttet av lover og regelrett, at en streik for den streikende mest innebærer at han eller hun mottar lønn fra innbetalt fagforeningskontingent, i stedet for fra bedriften, mot at han eller hun lar være å jobbe. Etter en stund kommer partene likevel til enighet, eller det blir nedsatt en tvungen lønnsnemd som bestemmer. Det kan sikkert variere litt fra land til land hvordan det blir gjort.

I Tyskland blir det gjort ryddig og ordentlig. Min ukrainske kone lo av det, de streikende har allerede sagt at de skal streike frem til torsdag, fire dager. I Ukraina streiker man generelt sett ikke, i land man har behov for det har man gjerne ikke mulighet til det, men skulle man streike, måtte det i det minste lede til kaos, mente hun. Om den skal vare en uke, ett år eller resten av livet, skal alltid være uvisst, mente hun. Tyskernes ryddighet er i det minste en fordel for oss, for vi reiser til Kiev på fredag. Og det er med Lufthansa.