Litt om folkerepublikken Donetsk og opprettelsen av den

Jeg har skrevet mye om problemene i Ukraina og med det nye regimet i Kiev. De problemene er alvorlige nok, og blir ikke bedre av at den vestlige verden bagatelliserer dem, eller ignorerer dem. Folket i Ukraina merker dem utmerket godt. De ser at de har mindre penger og færre muligheter enn de hadde, den ukrainske stat har ikke råd til kaoset og krigen som har fulgt med omveltningene etter Maidan, og hjelpen fra IMF og EU er begrenset, og kommer med strenge krav. Regimet i Kiev har også store problemer med å få innført en sunn økonomisk politikk, et sunt økonomisk system i Ukraina, der er det veldig langt frem. Og det kan synes som flere blant styresmaktene er mer opptatt av å ta knekken på all opposisjonen og annerledes tenkning, fysisk med vold og drap, og legalt gjennom vanvittige lover som like frem forbyr denne tenkning, og også vedtar historien – i beste Sovjet-stil. Nettopp den epoken de vil vekk fra.

For Ukraina er det dumt å være optimist. Da har man ikke skjønt hvor alvorlig situasjonen er. At de forsøker å bygge den nye nasjonen på hat og fiendskap mot Russland gjør ingenting bedre. Uansett hvor sterkt man mener Russland selv er skyld i det, så er det nå en gang slik at Russland er Ukrainas suverent viktigste handelspartner, og vil være det i uoverskuelig fremtidig. Ukraina vil ha veldig store problemer med å eksistere uten et normalt forhold til sin store nabo. At ganske nøyaktig halvparten av Ukrainas befolkning også har veldig sterke bånd til Russland, språk, historie, kultur, familie, identitet, gjør også at regimet diskvalifiserer veldig store deler av egen befolkning. Selv i Norge går det ikke an å bygge en nasjonal identitet på hat mot muslimer. Vi har nå en gang noen hundretusen muslimer her, vi er nødt til å få dem til å føle seg velkomne. Ellers så går det ikke.

Men all kritikken man kan gi til regimet i Kiev og veien Ukraina forsøker å gå, så er det ingenting i mot den i Donbass. Det er to, en i Folkerepublikken Donetsk, en i Lugansk. Det har slått meg at det nesten aldri er informasjon fra Lugansk. Det er ingen journalister der, kommer ingen intervjuer, ingenting. Alt som kommer ut er fra Donetsk. Det er to forskjellige systemer. Man kan få innreisetillatelse til Donetsk, uten å få det til Lugansk. Det er nye runder med byråkrati for å komme dit, særlig hvis man har tenkt å gjøre noe der. Jeg kjenner ingen av politikerne derfra, ingen med makt, det er ingen profilerte, ingen som jeg har oppdaget.

I sommer traff vi imidlertid en vanlig kvinne fra Lugansk. Jeg skrev en bloggpost om det. Det var en interessant samtale vi hadde med henne, hun satt på en benk ved lekeparken utenfor blokken, familien til min kone Olia kom i kontakt på grunn av at de hadde barn i samme alder. Hva hun sa har farget mitt syn. Hun sa at «vi trodde det skulle gå med oss som med Krim», «vi hadde folkeavstemning, og nå skulle vi bli en del av Russland». Hun hadde ingen illusjoner om hva det ville innebære, men det var i hvert fall bedre enn den situasjonen de befant seg i nå, forlatt av alle. Dette var i begynnelsen av august i fjor, med Kievs styrker på offensiven, daglige bombinger, og hun hadde en mor igjen i byen, uten vann, elektrisitet og gass, og uten telefonforbindelse.

Dette er virkeligheten. – Vi vil ikke bli behandlet som tredje sorts mennesker. Dette er også virkeligheten, sånn tror de Kiev ser på dem, og i det har de nok mer enn rett enn vi i Vest, som ikke ser eller helt kan tro på de rasistiske motsetningene som finnes i Ukraina, øst og vest. Hun mente Kiev stjal 70 % av verdiskapningen i Donbass, en allmenn utbredt oppfatning. Faktum er nok heller at gruvene i Donbass ikke klarer seg uten subsidier. Det er slik oligarken Akhmetov har fått sine veldige rikdommer. Statlige subsidier til ineffektive bedrifter.

Så det er mye som er vanskelig. EU og IMF tillater ikke subsidier, så med deres tiltak og krav vil mange bedrifter og gruver ikke kunne gå med overskudd, og bli nedlagt. Folk vil miste jobben. Tanken er at de som mister jobben da kan finne seg en bedre jobb i en mer effektiv bedrift, på sikt. Slike tanker fungerer alltid best for de som ikke er oppe i situasjonen. Vi kan jo se på norske oljefolk som mister jobben i verdens beste velferdsstat. Det mangler ikke på dem som sier «nedbemanningen er forhastet», som mener jobbene burde vært beholdt, i vente på bedre tider. Journalister som mister jobben har nok også et og annet å si om disse tingene.

Gruvene i Donbass har også problemet med at dette var Sovjetunionens stolthet. De var heltene i propagandaen, arbeideren i tungindustrien, det var toppen. De gjorde en skikkelig innsats, for landet og for samfunnet. De var viktige. Og de tjente godt. Etter Sovjetunionens fall har de blitt fattige. Etter Maidan arbeidsløse, og tredjerangs mennesker. De blir ikke respektert. Partiet deres blir til og med forbudt, det samme blir det å snakke positivt om landet som verdsatte dem, Sovjetunionen.

I vest liker vi ikke Sovjetunionen. Men vi burde ha tankekraft nok i hodet til å skjønne at det finnes dem som levde i denne unionen, som likte den, og livene de den gang hadde. Det var mye som var vanskelig, men det var en stabilitet som ikke kan sammenlignes med den de har nå, og folk var relativt rikere. I Ukraina var folk reelt rikere, og rikdommen var bedre fordelt.

Dog skal det sies at systemet ikke var levedyktig, ikke den gang, og ikke nå. Sovjetunionen råtnet på rot, og hadde ikke pengene til å finansiere de ineffektive systemene sine i lengden, regnskapets time måtte komme, og det kom med Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka var en politikk, men også en nødvendighet. Det gikk ikke an å late som lenger. Sånn var det med gruvene i Donbass i et selvstendig Ukraina også, de levde på subsidier, men subsidier må også finansieres. Og staten Ukraina gikk hele tiden tom for penger. Det ser det for øvrig ut til at den har tenkt å fortsette med.

Boris Litvinov er leder for det kommunistiske partiet i Donetsk. Han er intervjuet på en nettside som kaller seg NewColdWar. Det er selsomme saker. Han snakker om hvordan opprøret i Donetsk kom til, hvem som stod for det, og hva det gikk i. Han nevner ikke Russland med et ord, det var andre grupper som stod for protestene, og han nevner disse gruppene. Han er opptatt av å få frem at det er mange forskjellige, og at det var vanlige folk, nesten at det var genetisk betinget. Folket i Donbass ville ikke være med på dette Maidan-prosjektet, de så det som fascistisk og monoetnisk. Det siste er for øvrig interessant, det er helt i tråd med bildet professor Richard Sakwa tegner i sin bok, Frontline Ukraine, et bilde av et delt Ukraina i en monokulturell og multikulturell del. Litvinov sier Donbass er internasjonale, alle er velkomne her, så lenge de vil jobbe. Det går inn i den gamle, kommunistiske tradisjonen, som et internasjonalt prosjekt. Det er arbeideren som er viktig, og hans situasjon er den samme i alle land. Her er enda en motsetning mellom vest og øst i Ukraina, det høyrevridde, nasjonalistiske vest, det venstrevidde, «internasjonale» – i hermetegn – øst. Sangen Internasjonalen er blant de mange ting nasjonalforsamlingen i Ukraina har forbudt, den er kommunistisk, en forbudt ideologi.

Så det kan neppe være snakk om noen gjenforening. Motsetningene er enorme. Og det er ingen som forsøker å bygge broer.

Men om det er demokratiske problemer og økonomiske vanskeligheter i hovedukraina, området under Kievs kontroll, så er det ingenting mot sånn det er i Donbass. Der er den økonomiske situasjonen håpløs. På grunn av krigen, på grunn av sanksjoner, handelsrestriksjoner, blokade, sabotasje, alt som er vondt og vanskelig, og banden i styre og stell fortjener langt mer betegnelsen Junta enn regimet i Kiev gjør det. Så her er det en ironi at flere russiske medier har brukt betegnelsen junta som en av mange nedsettende om det nye Kiev-styret.

Det var Litvinov som i følge ham selv skrev uavhengighetserklæringen for folkerepublikken Donetsk. Jeg har tidligere sett tekster om hvordan han søkte på Google for å finne ut hvordan det skulle gjøres, han rasket sammen alt som var de siste 200 år, og laget et slags minste felles multiplum. Hvordan uavhenighetserklæringen ble opplest og vedtatt er til å smile av, om det ikke var for at det var så virkelig, og så reelt. Det er Litvinovs egen beretning, og det står i lenken jeg la ved. Det er en helg de okkuperer den regionale administrasjonsbygningen (den innenriksminister Avavkov ved en senere anledning foreslo at de bare burde skyte ned på dette tidspunktet, bombet det rebelske statsprosjektet i senk fra starten av, i en av hans mange forsøk på å strekke ut en hånd med en håndgranat i, til motparten), og bestemmer seg for bare å skrive denne erklæringen. Litvinov går hjem og gjør det. Dagen etter blir den opplest og vedtatt, 3 av 179 medlemmer av forsamlingen er til stede.

Så det er ikke bare i Kiev overtakelsen av makten er tvilsom. Donbass er helt ute å kjøre. Og som vanlig var dette Donetsk, og folkerepublikken der. Hva som skjedde i Lugansk står det ingenting om, den historien blir ikke fortalt. De følger med som et slags haleheng, ser det ut for, men det er ingen personer som står frem, ingen historier som blir fortalt, i hvert fall ikke av hva jeg kan se.

Det er ikke godt å si hva slags stat de egentlig tenker på å bygge der, i Donbass, eller Novaja Russia, som de også forsøker å kalle det. Det er nok ganske sprikende hva de ser for seg, de ulike gruppene og maktpersonene som er involvert. Det gjør ingenting lettere at mange av dem nok er ganske virkelighetsfjerne. Noen av dem har nok en ide om å bygge opp et slags Sovjetunionen på ny, ikke i størrelse, men i den ideale drømmen, der arbeideren var helten, og det alltid var penger nok. Jeg legger ved en lenke til hvordan det gikk med kommunistpartiet i de ulike regionene ved forrige parlamentsvalg (2012). Samlet fikk de 13,8 % av stemmene, mesteparten i øst, men heller ikke her mer enn 1 av 5 (i Donetsk) og 1 av 4 (i Lugansk).

Ukraina er et land med enorme problemer. Ingen steder er problemene større enn i utbryterregionene.

Advertisements

Hvorfor Ukraina bør gi seg

Bloomberg view har noen kommentatorer som kan skrive for seg, og får sagt hva som er problemet med krisen i Ukraina og reaksjonene på den. I går var det Marc Champion som skrev, Beklager Ukraina, dere kan ikke slå Putin. Marc Champion kan ikke tas til inntekt for å være noe spesielt pro Russland, som man kan se av de andre artiklene han har skrevet. Champion argumenterer for at de vestlige sanksjonene kan bremse Russland og Putin, men at de aldri kan stanse ham. I det har han rett. Videre kritiserer han Ukrainas tilnærming til NATO, særlig er det vel et og annet å utsette på timingen av denne tilnærmingen, like etter at fresavtalen i Minsk ble undertegnet. Vi på vestlig side kan insistere så mye vi vil på at dette ikke er noe relevant spørsmål, for russerne er det det, og de er – som vi har sett – villige til å gjøre hva som trengs for å hindre at NATO utvides til noen av nabostatene. Moldova, Georgia og Aserbadjan skal alle være sikret, i andre naboland som Armenia og Hviterussland er det ikke noe spørsmål.

Videre argumenterer Champion for at Barack Obama i hans State of the union-tale, gikk altfor langt i å proklamere seier ovr Russland i konflikten over Ukraina. Det ser fint ut på hjemmebane for Obama, men er en provokasjon og en rød klut for Putin og Russland. Champion sammenligner Obamas uttalelse med Bush’ famøse «Mission accomplished», etter krigen i Irak. Både Bush og Obama fikk snart sluke ordene sine igjen.

*

Denne posten kommer jeg ikke til å rekke å skrive ferdig ennå. Jeg hadde håpet å få den ferdig før EU avgjør eventuelle nye sanksjoner eller trussel om sanksjoner i dag, men jeg vil altså neppe komme til å klare det. Det er varslet utvidede sanksjoner, men det er også tegn på at en eventuell beslutning vil bli utsatt. Min spådom er altså at nye sanksjoner vil bli fulgt av nye angrep. Skal man få en fredelig løsning, må man finne en avtale man kan være reelt enige om. Det ser plent umulig ut nå, dessverre.

*

Jeg fortsetter lørdag morgen, 31. januar. Siden sist har EU besluttet å forlenge eksisterende sanksjoner med et halvt år, men ikke å innføre nye. Det er visse rapporter som tyder på at det er Tsipras og Hellas som holder igjen, de har et annet syn på krisen i Ukraina enn det som er konsensus ellers i EU. Her skal man kanskje være forsiktig med å trekke konklusjoner. Det er også andre land som murrer mot videre sanksjoner. Og det er forskjell mellom å gå hardt ut i uttalelser, som Syriza gjør, og å stemme i avgjørelsene når det gjelder. Også på 90-tallet protesterte Hellas kraftig mot sanksjonene og det som etterhvert ble NATO-krigen mot Serbia, men de gikk med på alt når de ble satt under press.

I Donbass er kampene forferdelige. I går rammet en bombe folk som stod i kø for å motta humanitær hjelp. Sånt gjør alltid inntrykk. Men det er så mange bomber som rammer sivile nå om dagen, at enda én har problemer med å nå frem i nyhetsbildet. I vestlige medier har det også sitt å si hvor bomben kom fra. Denne gangen var det antagelig ukrainsk side som stod bak bombingen, og sivile i opprørernes område som ble rammet. Da tier vestlige medier stille. Men når en granat kom fra pro russisk side, og treffer sivile i ukrainsk-kontrollert område, da slår vestlige medier det stort opp, som det skjedde nå nylig i Mariupol, og tidligere i år i Volnovakha. I russiske medier er det motsatt. Der er det de ukrainske bombene som blir slått opp.

For de sivile som blir rammet spiller det fint liten rolle hvor bomben kommer fra.

Det var også i går et uhyggelig opptrinn i Kiev. Den beryktede bataljonen, Aidar, som er beskyldt for krigsforbrytelser av Amnesty International, laget scener utenfor det militære hovedkvarteret i Kiev. Det kom til knuffing, og var spent mellom representanter for den frivillige bataljonen, og det ukrainske sikkerhetspolitiet. Den ukrainske militærkommandoen forsøker å oppløse frivillige bataljoner som Aidar, og heller legge dem inn under regulære regjeringsstyrker, men Aidar motsetter seg reorganiseringen. En kommandant i Aidar beskylder også den ukrainske hæren for å angripe deres stillinger, med granater av ulikt slag, og det er også beskyldninger om at den ukrainske regjeringshæren oppgir stillinger og byer mot bestikkelser.

Så det er mye som er skummelt. Vi har sett i Syria, Irak og Libya hvor farlig det er når ulike grupperinger opererer rundt omkring i landet, med tunge militære våpen. Det er også en grunn til at krigen i Ukraina må slutte, nesten for enhver pris. Alternativet vil nesten garantert være verre.

Det er derfor også jeg går for det som for mange ser ut til å være en kortslutning. Det er Ukraina som vil gi seg, for motparten kommer aldri til å gjøre det. Så Ukraina kan forsvare seg med penger de ikke har. De kan organisere frivillige tropper og forskjellige bataljoner, finansiert av oligarker med grumsete mål, men så snart opprørshæren i den selvutnevnte folkerepublikken i Donetsk blir presset, så kommer nye forsyninger av våpen og endatil mannskap. Det er helt urealistisk at Ukraina skal vinne denne krigen. Det er også urealistisk at Ukraina skal bli som det var før. Det har allerede skjedd for mye. Donetsk og Lugansk vil aldri fungere som ukrainske regioner, lagt under kontroll av Kiev. Skepsisen og mistilliten er altfor stor.

Så det ukrainske krigsprosjektet er dømt til å mislykkes. Det er råttent på rot, som det heter. De kjemper for noe de ikke kan oppnå. De vil ha Donetsk og Lugansk, områdene, ressursene, men de vil ikke ha folkene som bor der. Det går ikke.

Dette er også konklusjonen i artikkelen til Marc Champion, på Bloomberg view, lenket til øverst. Ukraina er i en konflikt de ikke kan vinne, og hvor det etter hvert som tiden går vil bli stadig vondere å tape. NATO og EU har gått inn i konflikten med stor tyngde, og med det bidratt til å få Ukraina til å tro at de har en sjanse. Det er selvfølgelig en felles strategi, Ukraina tar kampen selv på bakken, mens USA og dets allierte legger press på Russland gjennom sanksjoner. Resultatet er en sterk og farlig økning av den ukrainske nasjonalismen, sterk økning av hatet og forakten mellom ukrainere og russere, og de som er på hver side av konflikten, og en forferdelig ulykke for Ukraina selv. Landet vi liksom skulle hjelpe.

I fjor var det muligheter for å komme opp med en løsning alle kunne leve med. Nå vil det gjøre svært vondt. Fortsetter konflikten, vil det ikke bli bedre, men verre.

Sanksjoner, bombing og ingen lyspunkt i sikte

I dag da jeg kom hjem fra min lille treningsrunde i Hydropark møtte jeg en kvinne i oppgangen. Jeg hørte på foredrag, som vanlig, så da hun snakket til meg, måtte jeg ta ut øreproppene. Siden jeg bar på varer jeg hadde kjøpt, var ikke det så enkelt som det pleier å være. Jeg måtte virkelig stoppe opp, og sette varene fra meg, for å høre hva hun hadde å si. Det hadde vært et dødsfall, i en av leilighetene her. Nå trengte hun hjelp. Jeg var selvfølgelig beredt til å hjelpe, men i en så alvorlig sak tenkte jeg også Olia måtte være med, så det ikke ble noen misforståelser i språk og kultur. Kvinnen mente da at det ikke var nødvendig, men nå bare et jeg som insisterte. Selvfølgelig skulle jeg hjelpe. Jeg løp opp til leiligheten vår, låste opp, og ropte på Olia, som kom med en gang. Men da kvinnen så hvilken leilighet det var, vinket hun, og sa hun ikke trengte noen hjelp.

Olia forklarte hvorfor. Det var ikke hjelp til å bære noe eller ordne noe praktisk, som jeg med en gang hadde tenkt. Hun trengte hjelp med penger. Dødsfall er som i Norge en ekstra utgift. Men i motsetning til i Norge har ikke folk her råd til det. Så når noen dør, er det vanlig å gå rundt og samle inn penger i nabolaget. Hun hadde allerede vært i leiligheten vår, og Olia hadde gitt penger. Så da hun så at jeg også hørte til der, ville hun ikke ha mer. Fattigdom er en skam. Og ukrainerne er som russerne et stolt folk. Kanskje er det derfor resten av verden ikke helt skjønner hvor dårlig det egentlig står til der borte, særlig i Ukraina.

Øst i Ukraina er det mye, mye verre. Styresmaktene i Lugansk har erklært byen en humanitær katastrofe. Det får ikke så mye oppmerksomhet, siden disse styresmaktene ikke er anerkjent. I området er det også kultur for å være raskt ute med de ytterste begrepene. Humanitær katastrofe er et uttrykk man skal være forsiktig med. Men det internasjonale samfunnet skal heller ikke overse at situasjonen er prekær. Byen er uten vann og elektrisitet, telefonlinjene er brutt sammen, og det er jevnlig – om ikke kontinuerlig – bombing med våpen som burde blitt ulovlige, slik klasebomber ble det etter krigen i Bosnia-Hercegovina første halvdel av 90-tallet.

Jeg tenker på kvinnen fra Lugansk, hun vi traff i lekeparken utenfor, for et par dager siden. Hun har moren sin der borte, og får ikke snakket med henne. Olia fortalte at en av dagene hadde det kommet en pro ukrainer, en patriot eller nasjonalist, eller hva man skal kalle henne, til lekeparken. Det hadde blitt diskusjon. Olia virket rimelig fortvilet, selv når hun gjenfortalte hendelsen til meg. Og det er jo noe vondt spesielt med det, å forsvare beleiring og bombing av en by til et menneske som har moren sin i denne byen.

Avstanden mellom øst og vest i Ukraina har blitt veldig stor dette året.

Også mellom øst og vest i verden blir avstanden større. Russland innførte i dag sanksjoner mot matimport fra land som er med i sanksjonene mot dem. Det er med andre ord en kraftig utvidelse av sanksjonene som først gjaldt frukt og grønt fra Polen, meieriprodukter fra Ukraina og vin fra Moldova. Nå gjelder det matprodukter fra praktisk talt hele Europa, samt USA, og Canada og Australia, vil jeg tro. Japan er også kanskje med, siden de har kastet seg på de siste sanksjonene mot Russland, som del av G7, og – kanskje – som fiende av Russlands nye venn, Kina, vil jeg legge til.

Slik har krisen i Ukraina på ny ført til ytterligere forverring i hele verden. «Det er pris verd å betale i kampen for demokratiet», blir det enkelt sagt, fra de som ikke har noen interesser i mateksport til Russland og som ikke følger så nøye med på hva slags demokrati det egentlig er i ferd med å utvikle seg i Ukraina. Russlands innblanding i Ukraina gjør alt verre, det er opplagt. Men det er ikke slik at om Russland trekker seg ut, er problemene i Ukraina løst. Det er langt i fra. De virkelige problemene i landet har Ukraina sørget for selv.

Jeg tok meg i å tenke om det gjennom hele krisen har kommet meldinger som har gjort situasjonen bedre. Har det siden desember i fjor kommet meldinger som har dempet konflikten, deeskalert situasjonen, i Ukraina selv, og i verdenssituasjonen som følge av krisen? Det har kommet noen meldinger om våpenhvile, om enighet, men de har som regel vist seg å være taktikk for å få fienden til å senke guarden, slik at man kan slå hardere til. Eller så har de bare blitt glatt ignorert av de involverte parter.

Ingen må leve i forestillingen at det er mulig for Ukraina å ta tilbake store byer som Donetsk og Lugansk uten at det vil koste mange, mange menneskeliv, og store, store lidelser. Jeg er skeptisk til om det er mulig i det hele tatt. Mektigere hærstyrker enn Ukrainas har forgjeves forsøkt å knuse partisanstyrker som skjuler seg i byene. Vanligvis ender det med at man knuser byene, mens partisanstyrkene reorganiserer seg andre steder. Dette vet partisanstyrkene utmerket godt. Ukraina kan ikke vinne. Og i forsøket på å gjøre det likevel, øker kløften mellom øst og vest, øker hatet og motsetningene. Det er noe som tjener separatistenes sak.

Jeg mener det er nødt til å bli funnet en diplomatisk løsning. Hva som helst er bedre, enn situasjonen som er nå. Det er mange løsninger mulig å se for seg, mange som burde være akseptable. Men de involverte parter ser ikke ut til å være interesserte i akseptable løsninger. Det er bare full seier som teller.

Dermed blir alle tapere.

Tais’ bursdag, og samtale med en kvinne fra Lugansk

Temperaturen ligger stabilt over 30 grader i Kiev nå. Det er for mye for meg. Selv nettene er for varme og klamme. Om dagene gjelder det å finne et svalt sted å holde ut. Inne er det fælt, og ute gjelder det å komme seg i skyggen, et sted det er litt trekk.

I dag var det bursdagen til Tais. Vårt lille tantebarn er like gammelt som ekteskapet vårt. Om morgenen var det kake med lys, og gaver uten innpakning. Slik man gjør det her. Kanskje var det også innpakning, bare at jeg ikke så det. Det var ekstra feiring om ettermiddagen også, det var hovedfeiringen, men den gikk jeg dessverre glipp av, fordi jeg var ute på flukt fra varmen. De pleier være veldig omtrentlige med tider, familien til Olia, jeg vet ikke om vi noensinne har avtalt et klokkeslett. Det passer meg godt, jeg liker også å innrette dagene og tiden som jeg føler for. Men i dag førte det altså til at jeg kom for sent til festen. Maten var spist, sjampanskojen drukket.

Mye på grunn av varmen får vi for lange morgener, her. Jeg pleier jo være en riktig morgenfugl, jeg liker å komme i gang med dagen. Olia kan være våken og sove om en annen hele døgnet. Hun sover når hun er trøtt, og bryr seg ikke om hva klokken er, om hun ikke har noen forpliktelser. Her prøver jeg å stå opp når det blir lyst, for å få gjort noe, men det er snart etter bare for å dumpe i søvn igjen. Ofte sammen med Olia. Hver dag har jeg et mål om å komme meg tidligere ut, alene eller sammen med Olia, hver dag blir klokken tolv, og vel så det, før vi klarer det. Noen ganger, som i dag, ble planen om å komme seg tidlig ut forstyrret av dobbel frokost. Først serverte Olia én, tidlig om morgenen – vareniki, en slags pasta med syltetøy, pasta fra Sibir, tror jeg. Deretter serverte moren en til, om formiddagen – egg og kjøtt og potetmos. Rikelig av alt. Og vanskelig annet enn å hvile etterpå.

Litt over tolv, ikke så altfor langt over tolv, kom jeg meg ut. Alene, denne dagen. Det er alltid kjekkest med Olia, men jeg finner greit ut av det alene også. Da blir det ofte lengre turer, ofte på jakt etter en rute jeg ikke har gått på en stund, steder jeg ikke har vært, ting jeg ikke har sett. Fra der vi bor, i Petsjersk, til Hydropark er det etterhvert begrenset med muligheter for å finne nye veier, så ofte jeg har gått dit. I dag fant jeg tilfeldigvis en ny. På vestbredden av Dnjepr, helt nede ved elven, mellom Patona-broen og broen med metroen, hovedbroen til Hydropark. Den strekningen har jeg aldri gått før. Det var vakkert og flott, altfor varmt, men en mild bris fra elven gjorde det levelig.

Der gikk jeg og hørte på et foredrag om Beethoven, om konsertene hans, nærmere bestemt trippelkonserten og pianokonsert nummer fire. Jeg hører alltid på foredrag eller podcast når jeg går. Det er en del av den moderne verdens gaver, at man kan få intellektuelt påfyll mens man er i bevegelse. Det utnytter jeg intenst, når jeg går, sykler eller løper.

Men vel fremme i Hydropark er det ingen foredrag. Der er jeg alene med tankene mine, og lydene som er der. Den velkjente knirkingen i de gamle, mer eller mindre hjemmelagde apparatene fra 70-tallet, skramlingen fra kjettingene vektene er festet i, folk som snakker eller stønner, fjern musikk, reklame og rop fra elven og strandlivet like ved, alt blander seg med og orkestrerer tankene mine. Det er vanligvis et herlig liv. Men i dag var det for varmt. Jeg måtte kjøle meg i elven hele tiden, og fikk ikke gjennomført programmet jeg hadde tenkt.

Nå er det også blitt trefninger i Nagorno Karabakh. Det er også et konfliktområde, lagt igjen til oss etter Sovjetunionens fall. Det er Armenia og Aserbajdsjan som står mot hverandre, og begge gjør krav på området, som ligger i Aserbajdsjan, men er befolket av armenere. Jeg tenker på hvor tilfeldig det er, hvilken side man havner på, i konflikter som dette. Armenia ble rundt 1915 og 1916 utsatt for et folkemord fra tyrkerne, den gang det ottomanske riket. Folkemord er et begrep som blir mye misbrukt, og som følge av det er det i ferd med å miste sin styrke, men hva som skjedde med armenerne den gangen, kan kvalifisere. Anslagene går på at omtrent 100 000 armenere ble drept. Tyrkerne benekter hendelsen, det er et stridstema der, mens det i Armenia naturlig nok er sterkt fremme i den kollektive hukommelsen. Tyrkia og Armenia er fiender. Tyrkia er et NATO-land, merkelig nok, kanskje, tatt i betraktning demokratiproblemene i landet. Her er det nok viktigere for USA å ha en base nær Midt-Østen, enn noe annet. Dermed kan ikke godt Armenia søke støtte fra USA, så de må søke støtte fra Russland. Her er forklaringen for hvorfor Armenia er så lydige overfor Russland. De er helt avhengig av dem. Ikke bare økonomisk, men også sikkerhetsmessig. Aserbajdsjan hater Armenia, blir derfor mot Russland, som støtter dem, og på grunn av det søker også Aserbajdsjan støtte og samarbeid fra USA, noe de får, og gir.

Alle burde med jevne mellomrom lese novellen Et latterlig menneskes drøm, av Fjodor Dostojevskij. Der ser man hvordan det går når mennesker lager grenser, og begynner å dele seg opp i grupper. Jeg har tenkt litt på det i det siste, er det noen grenser i det hele tatt som ikke er et resultat av eller har resultert i krig og konflikt? Er det noen imperier som har gått i oppløsning, uten at det er fulgt kriger av det? Uten at det har blitt bråk om grensene?

I varmen valgte jeg å komme meg et sted jeg kunne spise mat, drikke øl og drikke kaffe. Det er Prego restaurant, nokså nær der vi bor. Ettermiddagssolen var så lav at den lurte seg under parasollene ved bordene jeg satt. Jeg måtte flytte meg fra bord til bord. Det var så varmt at jeg greide ikke skrive noe, det var bare å følge med på Twitter og på nyhetene. Den store nyheten var at Norges annetlag spilte uavgjort mot Ukraina i sjakk OL. Ellers har det i selve Ukriana blitt litt roligere når det gjelder nyheter. Det er utrolig så fort ting blir en vane. Fly blir skutt ned, byer blir bombet, folk dør. Men i Ukraina er dette bare mer av det samme.

Det var ganske spesielt å sitte så nær noen som kjenner krisen så direkte på kroppen. Alt jeg har skrevet om den. For oss i Vesten er det et uhyre viktig spørsmål å avgjøre hvem som har rett og galt, hvilken side vi skal støtte, og hvor sterkt og hvordan vi skal involvere oss for å sørge for at den riktige siden vinner frem. For denne kvinne virket ikke dette å være noe poeng i det hele tatt. Hun var sterkt i mot regimet i Kiev og sterkt i mot regimet i Moskva, men gav jevnt over blaffen i hvem som vant, så lenge det ble fred og ro, og folk kunne leve normalt igjen. Om de ukrainske styrkene slo ned opprørerne, så var det greit. Om russerne invaderte og slo bort de ukrainske styrkene, så var det også greit. Det eneste hun ikke ønsket, er krigen som nå er.

Folk som misliker Putin, får sitt med at hun mente det var noe i veien med ham, nesten som en slags diagnose, uten at hun brukte det uttrykket. Han ønsker en plass i historien, som en av dem som erobrer nytt land, utvider riket. Opprørerne – eller separatistene – så hun på som tsjetsjenere, de er ikke «våre» (et uttrykk russere og deres slektninger bruker ofte, nasja, er uttrykket på russisk, hunkjønn). Hun hadde sett dem på YouTube, de snakket ikke rent, da er det mer eller mindre søppel allerede, som alle med litt innsikt i russisk kultur vil forstå. Men ulikt oss i Vesten og i Ukraina sa hun alt dette uten hat, eller bitterhet eller sinne, hun sa det bare rett frem. Som hennes oppfatning av hvordan tingene hang sammen.

Hun så heller ikke Ukraina som noen redning. Maidan og Europa nevnte hun ikke engang, heller ikke USA, NATO og EU. For sin egen region ønsket hun frihet, slik jeg oppfattet henne. Hun ville verken tilhøre Russland eller Ukraina. Hun hadde også likt godt om Ukraina ble en føderasjon, slik at de fikk litt mer selvstyre. Og fikk beholde mer av verdiene de skaper selv. I følge henne gikk 70% av verdiskapningen i Donbass til Kiev. Det er et tall Olia og jeg også har sett. En av de tidligere, selvutnevnte guvernørene der, kom med dette tallet i en YouTube video. Her må med at dette var en guvernør med bred, folkelig oppslutning. I motsetning til sånn det er nå.

Det er også viktig at vi behandles ikke som tredje sorts mennesker, sa hun. Det er noe jeg tviler på kan trenge inn i norske og vestlige hoder. Her i Ukraina, som i Russland og flere slaviske land, og andre land i øst-Europa og i verden, så er inndelingen av mennesker etter folkegruppen de tilhører høyst reell. Skremmende mange i Ukraina ser ikke på russere som mennesker med livets rett. Skremmende mange mener befolkningen i øst bare må holdes under kontroll, deres makt og muligheter må begrenses. – De vil behandle oss som slaver, sa denne kvinnen fra Lugansk.

Det var jo interessant. Akkurat det samme sa en eldre kvinne på Maidan, da hun skulle forklare hvorfor hun var med og demonstrere. – Vi ville ikke bli behandlet som slaver. Det får meg til å tenke på den gamle vitsen om kommunisten som skulle forklare fordelen med det nye systemet: i det gamle, kapitalistiske systemet var det slik at den ene halvparten bare utnyttet den andre. Hos oss er det helt motsatt…

Jeg gikk hjem til det litt triste synet at festen hadde vært. De hadde ventet på meg. Moren hadde laget flere pizzaer, og mye annen mat. De hadde åpnet og drukket sjampanskoje, vin og øl. Det hadde vært en gjest, Sergej, arbeidskaren. Ellers var det bare Olia og moren og søsteren i Tais’ bursdagsselskap. Faren er for lengst ute av bildet.

Det er mange problemer, på alle nivå i Ukraina. Krigen i øst er den reneste galskap. Så mange som kriger på vegne av et folk de ikke har støtte hos, som ikke ønsker verken krigen eller dem. Kvinnen fra Lugansk virket ikke til å ha noen illusjoner om hvordan dette kom til å ende. Hun klaget heller aldri, og virket helt innstilt på å leve videre og gjøre det beste ut av det, samme hva som kom til å hende. Det samme gjorde barnet hennes, som løp rundt og lekte smilende og leende på lekeplassen, ute av stand til å skjønne hva det er for slags land de er i ferd med å vokse opp i.

Regjeringen i oppløsning i Ukraina, som hele landet er på randen av å være

Det hørtes nettopp smell utenfor vinduet her nede hos i sentrum av Kiev. Vi hadde nettopp spist, Olia og jeg, jeg hadde drukket meg et glass vin fra Krim, mama Irina og Tais hadde nettopp kommet hjem. Så disse smellene. Tais er et barn, hun var den første til å være litt skremt, litt forventningsfull. – Hva er dette? Jeg skal være fornuftig, og tenkte det må være fyrverkeri. Olia var tydelig skremt. – Har de begynt å skyte her? er det bomber? Vi så ingenting fra vinduet, og det var ikke hviningen og sprakingen som følger med fyrverkeri. Det var smell og dunder.

Heldigvis var det en liten dose fyrverkeri. Vi fikk øye på det etter hvert, og så var alt glede igjen. Men det er tydelig at det er en viss spenning, til og med her i Kiev, under alt som skjer. Til og med jeg må innrømme at jeg ble litt urolig. Det er urolige tider.

I dag tok jeg turen ned til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimost, eller Maidan, som den er blitt kjent som. Olia tør ikke gå ned dit lenger, og vil ikke at jeg skal gjøre det heller. – Du er for dyrebar til det, sier hun, og mener det. Det er veldig søtt. Så jeg går alltid ned når hun ikke vet det. Og jeg ville aldri gjort det i det hele tatt, om jeg ikke visste at det var helt, helt trygt.

image

Dette er teltrekken opp mot selve plassen. Det røde flagget er Pravij sektor, de militante ultranasjonalistene.

Jeg vet godt hva som venter meg der nede. Teltplassen er ikke forlatt. Hele Maidan er dekket av telt og folk som bokstavelig talt har slått leir. De er svært mange, det går ikke an å telle teltene uten videre. Man må gjøre det systematisk. Å si det er 30-40 av dem er ikke urimelig. Og rundt er barrikadene, i fall styresmaktene skal prøve seg på noe, og liksom ville fjerne dem med makt.

image

Sentrum av Kiev, hovedstad i Ukraina.

Dette opprøret har nå nesten blitt vrengebildet av seg selv. Mange av dem var helter, som stod i mot politistyrkene Berkut, og holdt ut demonstrasjoner i månedsvis i vinter, til daværende president Janukovitsj forsvant, og det nye regimet overtok. Hva skal man kalle dem nå, som de ikke gir seg, selv om det gamle regimet er falt, nyvalg er holdt, og landet har fått en ny president? Kanskje bør man endre begrepene litt, og ikke holde det som så heltmodig å delta i demonstrasjoner og opprør. Det krever kanskje ikke så mye å ofre alt i en dramatisk kamp, enn å bygge livet og landet dag ut og dag inn, uke for uke, måned for måned, år etter år. Større forfattere enn jeg har skrevet fint om dette.

Er det noen som husker Vitalij Klitsjko? Det er bokseren, verdensmesteren, som også var en av lederfigurene under Maidan-protestene. Særlig hos oss i vest fikk han mye oppmerksomhet. I Norge ble det skrevet mye om ham. Bokseren som også hadde en doktorgrad, og som nå skulle bli president. Eksperter langt inni NUPI og andre forskningsinstitusjoner mente at hans store fordel var at han var ny, at han ikke var skitnet til av ukrainsk politikk. Og at det var klart for alle hvor han hadde pengene fra. Han var ingen svindler.

Men han var håpløst naiv. Virkelige kjennere mente han ikke hadde noen sjanse. Han var for ærlig, for åpenhjertig. For enkel å utmanøvrere. På Youtube var det lett å finne videoer av ham, der han dummer seg ut. Han hadde aldri folket med seg. Episoden der han blir sprøytet ned med et brannslukningsapparat etter å ha manet til fred, er godt kjent. Det samme er da han skulle presentere avtalen fredag kveld, 21 februar, der de selvutnevnte lederne for demonstrantene var blitt enige med representanter fra EU, fra Russland og Janukovitsj selv, om en plan for å få slutt på opprøret og få i gang nyvalg i desember, var det vel. Klitsjko ble ledd ut, en kar tok mikrofonen fra ham, og brølte til den nå ville folkemassen, at Janukovitsj skulle trekke seg innen i morgen klokken ti, ellers ville de angripe. Vi vet godt hvordan dette endte. Mindre kjent er da Klitsjko uken etter reiste til Donetsk (eller om det var en annen by i øst) for å «forene folket». Han ble møtt av buing, egg og tomater, og kom ikke til orde.

I dag er han borgermester i Kiev. Det har selvfølgelig ikke vært noe valg. Det er ikke sånn det fungerer her. Det er presidenten som peker ut borgermesterne og guvernørene. Som interesserte husker, gav Klitsjko opp forsøket på å bli president, og valgte i stedet å støtte Porosjenko. Her har han fått belønningen.

Klitsjko er ikke noe dårlig menneske. Han vil oppriktig at alt skal bli bra, men vet nok ikke helt hvordan han skal få det til. Doktorgraden hans er i et idrettsfag. Han har nok noen mangler i økonomi og i politikk, og særlig mangler han praktisk erfaring i hvordan det politiske spillet i Ukraina utøves. Han forsøkte å fjerne demonstrantene på Maidan ved å oppfordre dem til å reise hjem. Han er nok for godtroende. Erfarne ukrainske og russiske politikere utsetter seg ikke for slike nederlag som Klitsjko stadig vekk gjør. At demonstrantene stadig er der, er et synlig bevis på at Klitsjko ikke har lykkes. De er også et symptom på hvor dårlig det står til med den politiske situasjonen i landet.

Et enda tidligere symptom er hva som har skjedd i parlamentet og med regjeringen denne uken. Kommunistpartiet er oppløst, det er gjort forbudt. Det er et horribelt eksempel på manglende respekt og forståelse for demokratiet, når flertallet i parlamentet vedtar å forby et parti som er valgt inn der og sitter der. At høyreekstremistene i Svoboda ikke bare er lovlig og akseptert, men faktisk sitter i regjering, gjør at den russiske propagandaen om fascistene og banderasene (etter Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske frigjøringshelten, eller nazistiske krigsforbryteren og landsforræderen, alt etter hvilken side man står på) ikke er så latterlig som den blir fremstilt i ukrainske og vestlige medier. Det er ukrainsk tradisjon for gjeldende makthavere å politisk forby og straffeforfølge og undertrykke sine motstandere. Nåværende regime er ikke noe unntak.

Nesten samtidig som dette kom melding om at fungerende statsminister, Jatseniuk, trekker seg. Med det bryter hele regjeringen sammen. Folk som følger nøye med har kanskje reagert på at den midlertidige regjeringen som kom i stand etter flukten til Janukovitsj, har fortsatt mer eller mindre uforandret etter at Porosjenko overtok presidentmakten. Betegnelsene «fungerende» og «midlertidig» regjering fadet liksom ut. Nå er det i alle fall ingen tvil om at regjeringen skal skiftes ut, og det ligger an til nyvalg i parlamentet, om enn det er vanskelig å vite.

Regjeringen var sammensatt på grunnlag av en koalisjon mellom fedrelandspartiet til Timosjenko, UDAR (slag) til bokseren Klitsjko og høyreekstremistene i Svoboda. UDAR støttet regjeringen, men hadde ingen medlemmer i den. Til gjengjeld var det en del uavhengige representanter. Nå har regjeringssamarbeidet brutt sammen, og koalisjonen er splittet. Også dette er etter god ukrainsk tradisjon, der skiftende maktstrukturer og allianser gjør det vanskelig å holde oversikten. For eksempel var nåværende president, Petro Porosjenko, sentral i opprettelsen av Regionspartiet – til Janukovitsj. Hoppsan. Den er det ikke mange som skriver om lenger.

Så hvorfor brøt koalisjonen mellom UDAR, Svoboda (Frihet) og Fedrelandspartiet sammen? Min kone Olia har snakket litt om det, hun har sett det på TV, men jeg har tenkt det for dumt til å være sant. Arsenij Jatseniuk er sett på som en politiker som søker makt. Det er rart han trekker seg, når han har den. Så det må være gode grunner.

Årsaken er lånene som kommer fra det internasjonale pengefondet, IMF. De kommer med tøffe betingelser, kutt i energisubsidier og andre offentlige utgifter. Grekerne kan sikkert si litt om disse tingene. Noen av betingelsene er vanskelig å være uenig i. Energisubsidiene i Ukraina og Russland fører til et sløseri uten like. Det vil være veldig bra om EU og IMF klarer å gjøre slutt på det, og andre enn de vil neppe være i stand til det. Strømforsyningen i Ukraina kontrolleres som det meste annet av oligarkene. De er godt fornøyd med tingenes tilstand, der de kontrollerer hele markedet, inkludert prisene, og kan suge ut enorme summer fra subsidier og bedrifter og vanlige folks gass- og strømregninger. Vanlige folk er også dypt skeptiske til kutt i energisubsidiene, det er drepen for enhver valgt politiker, for det vil føre til kraftig økning i helt nødvendige utgifter. Jeg har skrevet flere ganger at kommunale utgifter her i Kiev er nesten doblet dette året.

Med i betraktningen kommer selvsagt også at Russland har økt eksportprisen for gass til Ukraina voldsomt. Kombinasjonen vil gjøre det svært vanskelig for ukrainere som ikke har hjelp fra slekt og venner i utlandet, å klare de vanlige, faste utgifter, om det ikke skjer et mirakel ellers i økonomien. Også for ukrainske bedrifter vil det bli vanskelig å gå med overskudd, og beholde arbeidsplassene.

Så parlamentet stemte rett og slett nei til IMFs krav, lagt frem av statsminister Jatseniuk og hans regjering. Dermed blir det ikke noen nye lån.

Det var rett etter dette Jatseniuk trakk seg. Kraftsalvene som vanligvis er rettet mot Russland og deres ukrainske støttespillere, rettet han nå mot sitt eget parlament.

Hvem ønsker å gå til valg og samtidig steme for upoulære loverr? Historien vil ikke tilgi oss. Vår regjering har nå ikke noe ansvar for spørsmålene: hvordan skal vi betale lønninger, hvordan skal vi i morgen tidlig kunne sende bensin for våre pansrede kjøretøy, hvordan skal vi betale familiene som har mistet soldater, se etter hæren?

Sitatet er hentet herfra (men er også blitt meg gjenfortalt andre steder). Merk at Globalresearch ikke er en kilde jeg liker å bruke, men det er vanskelig å finne andre engelskspråklige medier som referer til regjeringsoppløsningen.

Ukraina kan ikke si nei til både EU og Russland samtidig. Det virker som om de ikke er i stand til å ta inn over seg situasjonen de er i. De er i akutt pengenød. De trenger frisk kapital for å få det til å gå rundt. Ingen er villig til å gi dem det gratis. Det kommer til å gjøre vondt, uansett hvor pengene kommer fra. Jeg skulle gjerne holdt det ukrainske folket utenfor denne karakteristikken. Men teltleiren på Maidan viser at det er noe alvorlig galt der også. De er steile og harde på å protestere mot alt, men ikke en kjeft vil si hvor pengene skal komme fra.

Så lenge det er sommer er det veldig god stemning her i Kiev. Når vinteren kommer med sitt iskalde alvor vil det ganske garantert snu.

Ellers melder den utmerkede avisen New York Times at støtten fra Russland til separatistene har økt. De refererer og intervjuer kilder i Obama-adminstrasjonen, som sier de har etterretningen, men legger ikke frem bevis. Så mye for sanksjonene, som liksom er trappet kraftig opp denne uken. Når sanksjonene ikke hjelper, hva er da hensikten?

Samtidig har Human rights watch offentliggjort en rapport som kritiserer Ukraina for å bruke Grad-raketter i boligstrøk. Dette er raketter som ikke er presise, som produserer 3150 fragmenter, og som det kan være en krigsforbrytelse å bruke i befolkede områder. Bare les rapporten, det er ganske grusomt. Selvfølgelig har slike raketter allerede truffet vanlige folks boliger, tatt livet av vanlige mennesker, og det med en helt latterlig skjev nyhetsdekning mellom russiske og vestlige medier. Russiske medier dekker det fullt og bredt hver eneste gang, vestlige medier knapt i det hele tatt.

President Petro Porosjenko uttalte at krigen i øst snart vil være slutt, om ikke separatistene får ytterligere støtte fra Russland. Det dreier seg om 2-3 uker. Den samme Porosjenko sa vel det dreide seg om timer, ikke måneder, da han tiltrådte som president i slutten av mai. 2-3 uker med krig er også for lenge, for landet Ukraina, som er i ferd med å gå dundrende konkurs, og for menneskene som hver dag blir drept og lever i frykt for å få en bombe inn stuevinduet. 2-3 uker forutsetter også at opprørerne ikke får ytterligere støtte fra Russland. Både ukrainsk og amerikansk etterretning melder at støtten fra Russland heller tiltar, enn avtar.

Så hva skal man gjøre? Det er en ærlig sak å klandre Russland for det som skjer, de blander seg inn i en annen stats anliggender, og de gjør det med våpen, og kanskje med mannskap. Man kan godt mene at det riktige er at Russland trekker seg tilbake. Men har man denne meningen, må man ha med i betraktningen at dette kommer Russland ikke til å gjøre. Det må også med at mange i disse områdene har vel så sterk tilknytning til Moskva, som til Kiev. Russiske medier melder om flyktningstrøm til Russland. Det er ikke antydning til å være tilsvarende i Ukraina. BBC melder tvert i mot (i en Podcast fra Newsroom, jeg tror det var mandag 21. juli, eller deromkring) at Ukraina får kritikk for overhodet ikke å legge til rette for flyktninghjelp.

Hvis man gjør dette til en kamp om å tvinge Russland i kne, vil det ha en veldig dyr pris. Jeg tror ikke det er verdt det. Jeg tror heller ikke Ukraina, med den begrensede hjelpen det vestlige samfunn er villig til å gi, er i stand til det. Kanskje vil de økonomiske realitetene tvinge frem en løsning, før eller siden. At menneskelig fornuft skal gjøre det har jeg vondt for å tro. At medmenneskelighet og gjensidig forståelse skal gjøre det, i disse tider ser det ut til å være bare til å glemme.

 

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.