Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Kvinnedagen fortsetter… (Mikrobølgeovn, gaver og gass)

Jeg skriver disse postene om morgenen, før barnet og Olia våkner. Når de gjør det, er det slutt. Da går det i ett med barnepass, og andre ting. Slik må det være.

I går ble en litt travel, litt gøy og litt annerledes dag. Jeg kan egentlig ikke huske at det har vært så mye oppmerksomhet rundt kvinnedagen, som det var det i går. Det kom blomster på bordet, tullipaner og trekvister med gåsunger. Jeg oppfattet aldri om det var spøk eller sant at det var en mann som leverte juice som kom med dem. De kom i alle fall samtidig, juicen og blomstene, og moren sa det var fra ham. Hun bestilte mye juice, i flasker som ser mer ut som syltetøysglass, og har skrulokk som slike, heller enn skrukork, som flasker flest. Grapefrukt, druer, eple, appelsin, jeg aner ikke engang alle sortene. De står nå på fryseboksen, ved siden av mikrobølgeovnen Olia kjøpte til sin mor, noe jeg hadde tenkt å skrive om i går, men som jeg aldri kom frem til.

På kvinnedagen var Olia ute og kjøpte verktøy. Skikkelig verktøy, i mannfolksklassen. Som må ha motor for å virke, som bråker og er tungt, jeg vet knapt hva det var. Hun skal bruke det til datsjaen vår, kanskje får vi reist ut dit en gang under oppholdet. Jeg syntes det var en passende gave på kvinnedagen å betale denne for henne, men hun syntes det var altfor mye. Jeg insisterer, som man skal gjøre det her nede.

Hun reiste ut i halvni-tiden i går, hadde vekkerklokken på klokken åtte. Det var for øvrig årsaken til at skrivingen min ble raskt avbrutt. Jeg måtte være med henne og spise frokost, den er ofte lett når det er Olia som lager den. En skive med ost, inn i mikrobølgeovnen. Moren våknet og sa hun skulle lage skikkelig frokost til meg senere, sånt vas som en skive med ost går ikke an. Klokken ti var det borsjtsj, som det korrekt skal transkriberes, eller borsj, som det like godt kan skrives. Det er jo slik vi får til å uttale det, vi som ikke er fra språkområdet .

Da lille Tais, eller Taisja, som hun sier hun vil kalles, niesen vår, våknet, ble det liv i leiren. Hun er hjemme fra skolen fordi hun er syk, men i går var den ekstra dagen «for sikkerhets skyld». Hun var frisk og livlig. Jeg tok med henne og Irina vår ut på lekeplassen utenfor, en liten time, så barna fikk løpt for seg og babusjka fikk ro. Irina får også til å leke litt nå, og kan kravle opp på lekeapparatene, og nesten skli ned igjen, i hvert fall om hun får litt hjelp. En litt eldre gutt var der også og lekte, 7-8 års alderen. I begynnelsen gikk det fint, men så var det noe som ble feil, og Taisja ville inn.

Der hadde Olia kjøpt «instrumenter» for en tier, lekefløyter, munnspill og tamburin, i billig, rød og gul plast. Med det ville Taisja ha konsert, ledsaget av ekstra «melodier» fra den rose eventyrbilen hun eier. Alle småbarnsforeldre vet hva slags lyder slike lager. Lille Irina løp også rundt og ville være med. Det var ganske intenst. Og jeg tenkte hvordan i all verden Olia kunne kjøpe slike gaver, og så stikke av for å la meg være igjen og lide med dem.

Etter Maidan-revolusjonen i 2013-14 har Ukraina havnet i bitter konflikt med Russland. Kanskje er det riktigere å si at det er statslederne som har havnet i konflikten. Eller at det er de som har forårsaket den og som nå sørger for at den er der, mens folk flest har havnet i den , uten å kunne gjøre så mye fra eller til. Olias mor har aldri engasjert seg i «politikk», som nesten må settes i hermetegn her. Jeg vet ikke om hun har stemt noen gang i sitt liv, etter Maidan har hun i alle fall ikke stemt, verken på Porosjenko eller Jatseniuk, eller noen av de andre som nå styrer landet. Men hun klaget nå da vi kom. Trykket i gassen er blitt svakere, slik at maten på kjøkkenet ikke lar seg varme skikkelig opp.

Det er sånt Ukrainas mange millioner husmødre merker godt. Ukraina er i gasskrig med Russland, de vil ikke lenger kjøpe «russisk gass». Så i stedet kjøper de fra «Europa». Jeg setter det i hermetegn, for den europeiske gassen har selvfølgelig vært i Europa først. Det er russisk gass Ukraina liksom kjøper fra Slovakia, den blir offisielt fraktet først til Slovakia – over Ukraina, – og så tilbake igjen til Ukraina, for å bli brukt der. Så syk er verden blitt her nede. For å unngå å kjøpe gass direkte fra Russland, må Ukraina også spare på gassen. Derfor er trykket svekket, slik at alle hus og hjem blir tvunget til å bruke mindre. Og resultatet er at maten ikke lar seg varme godt opp. Det tar lang tid, og mat som skal stekes på høy varme, blir stekt på den varmen som er.

Så suppen moren skulle varme raskt opp, ble varmet på den tiden det tok. Det skjer samtidig som general Breedlove har vært ute i mediene igjen, han er kommandør over NATOs styrker i Europa, og nå kan han varsle om «økt aktivitet i Donbass» og at «russerne bomber Syria for å lage flyktningekrise i Europa». På annen måte kan ikke han forstå at russerne bomber som de gjør. Det er veldig, veldig spesielt sagt. Og nå blir det heldigvis møtt med manglende interesse, i det minste. Forhåpentligvis kommer en tid da uttalelser som dette vil bli møtt med avsky.

Å skrive som dette pleier bringe meg i trøbbel. I stedet for å gå ut i det, ber jeg interesserte lese denne artikkelen av Paul Craig Roberts, på Foreign Policy. Ta det opp med ham. Det handler om en bok av John Perkins, Confessions of an Economic Hit Man, hvor Perkins skriver hvordan amerikanske interesser overtar økonomien i verdens land. Oppskriften er nøyaktig som den er brukt i Ukraina, skifte ut en leder som ikke ville være med på spillet, lasse på med lån fra IMF og andre institusjoner, innføre «austerity» og privatisering i landet for å kunne betjene lånene, og med det overta landenes økonomiske politikk. Det er økonomisk nyliberalisme i ekstrem utgave, noe vi er sterkt i mot i Norge, når det gjelder oss selv, men som vi tilsynelatende ikke har noen problemer med å være med på lasset for når amerikanerne og big business utøver den samme politikken i den tredje verden, og nå også i Europa, som både Perkins og Craig Roberts skriver.

Jeg har gode dager med ikke å bry meg så veldig, lenger. Verden går sin gang samme hva jeg skriver om den. Og om jeg lar være å skrive, så slipper i alle fall jeg problemer. Vi løste problemet med den omtalte gassen ved å kjøpe til moren en mikrobølgeovnen. Så kan hun varme suppen raskt opp i den. Ikke alle har råd til det, men vi har norske penger, og det gjør at vi har mistet kontakten med virkeligheten ellers i verden. Vi kan løse de fleste problemer med enkelt og greit å betale oss ut av det.

Olia kjøpte også et lite nettbrett til moren, eller en stor smarttelefon, fra Lenovo. Så nå kan hun gå på internett og se youtube uten å måtte skru på datamaskinen først. Nå kan hun sitte ute på altanen og holde på med sitt. Hun kan snakke med Olia på Skype, de trenger ikke først å ringe til vanlig telefon, for å få kontakt. Hverdagen blir mye enklere. Mikrobølgeovnen fikk hun dagen før kvinnedagen, det var bare en gave, mens tablettelefonen ble pakket inn i gave, og høytidelig overbrakt. Vinen jeg drakk het Kleopatra, fra vinprodusenten Kobleva, et passende valg, syntes jeg, men også helt naturlig siden det nå en gang var den rødvinen vi hadde igjen.

Vi var litt engstelige for om hun skulle synes det ble for mye med alle disse gavene, men hun ble veldig, veldig glad, og var yr som et barn hele kvelden. – Nå er jeg tapt for dere, sa hun. – Det er deres egen feil, det er dere som har kjøpt denne telefonen!