Storinnkjøp og omkalfatring av huset

Dette er en bloggpost der gifte menn vil kjenne seg igjen og ugifte menn har noe å lære. Min kone og jeg har holdt sammen i åtte år, og vi kommer til å holde sammen hele livet. De åtte årene har gitt oss litt erfaring, så nå håndterer vi konfliktene våre bedre, og vet hvilke situasjoner og konflikter som er mest krevende.

Oppussing.

Det kan få seg en egen linje og et eget avsnitt. Det er en vanskelighet i mange familier, hun vil ha det fint og skifte ut, han synes det er greit nok som det er, og at det er litt tidlig å skfite ut noe som ennå ikke er helt ødelagt. Hos oss er det blitt ekstra vanskelig med at jeg er notorisk med aldri å ville kaste noe, jeg beveger meg godt videre fra det ekstreme, jeg har hele mitt liv tatt i mot og samlet på det ingen andre vil ha. Det er også ekstra vanskelig at vi har flyttet inn i mitt gamle barndomshjem, der jeg er følelsesmessig bundet til alle tingene, og kona nok kanskje desto mer ønsker å få dem vekk sånn at hun kan føle at det nå er hun som gjelder i mitt liv og i vårt hus.

Det har vært en lang prosess. Det har vært mange ekstra vanskeligheter også, med at hun er fra Ukraina, og kommer hit som en innvandrer, og gjør seg tanker jeg aldri hadde forestilt seg man kunne gjøre her hos oss, og om oss. Det gjorde tingene lettere da jeg begynte å skjønne at her må jeg bevege meg ganske langt for å kunne komme inn i hennes tankeverden, og at jeg må ta dette alvorlig, selv om jeg ikke forstår det, og også mener hun tar feil.

Vi kjøpte huset i en ganske bra forfatning. Far døde i 2008, tre år før mor flyttet ut, og vi inn, og i de tre årene skjedde naturlig nok lite endringer og oppussing i huset. Det var mye som måtte gjøres, råtne planker og fukt, vi var veldig presset i økonomien der i starten. Nå er økonomien, og vi kan ta fatt på del to av oppussingen: det vi ikke er nødt til å gjøre, men det vi vil gjøre. Her vil ikke jeg gjøre noen ting, alt er greit, men jeg innser at jeg må jenke meg, og la kona skifte ut og kjøpe inn, sånn at hun får det sånn som hun vil ha det.

Jeg vil være lykkelig uansett. Hjemmet og stedet vil alltid være mitt. Kona vil alltid være litt fremmed, og aldri helt skjønne hvordan vi tenker og mener man skal oppføre seg. Hun er fra Kiev, en storby, jeg er fra Ganddal, en liten, landlig bydel i den lille byen Sandnes, nesten slukt av Stavanger. Ganske i utkanten. Det er klart jeg kan ikke insistere at også møblene skal være som jeg vil ha dem.

Her skriver jeg kanskje de riktige tinge. Men alt tar tid, og alt gjør vondt for meg. Kona har ingenting, eller nesten ingenting hellig. Hun vil skifte ut alt, så godt som alt. Hun har også en litt annen oppfatning av hva en bolig skal være, og ønsker en minimalisme jeg vanskelig kan leve med. Jeg trenger ikke mange ting, men jeg må et sted å sette meg selv, og et sted å sette kaffekoppen. I leiligheten hun er vokst opp i finnes ikke det konseptet, det er ikke noen godstol, og ikke noe kaffebord. Sitting skjer i vanlige stoler, eller på sengen, spising skjer på kjøkkenet.

I dag reiste vi ut og handlet møbler. Olia var lynrask med å utnytte sjansen, og har lagt ut senger og lenestoler på Finn.no, billig og gratis, så hun får det unna og det blir hentet raskt. I går røk den gamle barnesengen, den stod meningsløst i stuen, og var ikke noe stort tap. I dag røk sengen på mitt gamle rom. Den var det verre med, for min del, en helt fin seng. Men nå skal det bli barnerom, og da vil Olia ha en annen type seng.

Så det må hun få lov til. Det gamle spisesbordet, det jeg liker så godt, solid og godt i det jeg tror er furu. Jeg ser jo godt at det ikke hører hjemme i vår stue, men det er jo så flott bord – hvorfor erstatte det? Det må vekk. Så nå ryker det. Det samme gjør lenestolen jeg kjøpte i Bergen, fordi det var samme pris å frakte én og to lenestoler. Den lenestolen har gitt mer bry enn glede, selv om den har gitt glede også. Det er bare å få den vekk. Sofaen og lenestolene til den er også altfor digre til å passe inn i vår stue, de sitter det langt inne for meg å kvitte meg med, der holder jeg ennå igjen. Olia ville kvittet seg med dem på dagen. Det er hun som vil vinne i lengden.

Mitt grep i dag, var å kjøre oss til Skeidar, heller enn Ikea. Så fikk kona frie tøyler. Barnerommet, eller det som skal bli barnerommet, får hun innrede. Vi hadde bilen full på vei hjem, og enda varer som gjør at vi må låne bil av slektninger for å få dem hjem, om noen uker. For å få plass til disse tingene, må vi kvitte oss med mer ting.

Følg med, alle dere menn som ennå ikke er gift, eller som strever med å holde fred i heimen. Det er en liten investering å få mye igjen fra å la kona bestemme når det gjelder innredning. Jeg er helt enig med alle som til enhver tid mener at det som er, er bra nok, det er helt unødvendig å skifte ut, det fungerer helt fint og ser helt ok ut, men det skal ut likevel, om det er det kona vil. Det er en lur huskeregel å holde seg til, og har gitt meg mye mer igjen enn jeg liksom har ofret.

 

Kjøp av tyrkisk teppe også…

Jeg har skrevet en del om det store prosjektet å få kjøpt inn en kontorstol her i leiligheten i Kiev. Min kone Olia lar seg imidlertid ikke stoppe av det, hun har allerede kjøpt inn blomster og blomsterpotter til balkongen, og også maling som hun har malt rekkverket med. Av større ting har vi også fått kjøpt inn et teppe. Klok av skade tok jeg denne gangen ikke del i valget og kjøpet i det hele tatt, men overlot absolutt alt til Olia som fikk frie tøyler og åpen lommebok til å velge.

Hun gjorde ikke langt unna samme arbeid med teppet, som vi sammen gjorde med stolen. Hun så gjennom flere sider på internettet, og reiste flere ganger frem og tilbake i butikker. Også mens jeg var med, og vi egentlig så etter kontorstol, så kikket hun litt etter tepper og var nær ved å kjøpe. Jeg håper jeg har dekning for å skrive at vi sammen fant ut at det rett og slett var enklere for henne å gjøre det uten meg, jeg er rett og slett som et barn som bare vil hjem, jeg holder ikke ut butikker og vil bare ha alt sammen avgjort øyeblikkelig.

Spørsmålet var om vi skulle ha heldekkende teppe eller et vanlig, lite gulvteppe. Vi endte på det siste, og nå som det er i hus, så ser vi at det var et absolutt riktig valg. Jeg bruker flertallspronomenet «vi», men det er egentlig Olia som har stått for alt sammen, også innsikten at vi trengte et teppe.

Teppe fant hun på internett, i en butikk her i Kiev. Hun reiste til butikken og så på det, og betalte om det var 25 kroner for å frakte det hjem. Nå gjenstår det riktignok å rive opp det gamle vegg til vegg teppet (eller det gjenstår riktignok ikke, posten er skrevet dagen etter, hvor alt sammen er gjort, og fasiten ligger der – vakkert), men vi ser allerede at dette teppet er en helt annen kategori.

Neste prosjekt for Olia er gardiner. Det er akkurat som om vi river med oppussing. Og ekteskapet holder som bare juling midt i denne krevende tiden, vi har gjort det så enkelt at alt som har med oppussing og innkjøp å gjøre tar hun seg av. Mens jeg tar meg av å spise mat, lese russiske romaner, spankulere frem og tilbake i gatene og skrive blogg om hvordan det er.

Den lange historien om kjøp av en kontorstol

Jeg begynte onsdag på  å skrive hvordan vi begynte på stolkjøpet vårt, og feilte fra starten. Denne skal handle om hvordan prosjektet fortsatte, men tro ikke den vil føre frem til mål. Den er så langt vi kom denne fredagen, og fortsatt er kommet søndag 4. juli hvor posten blir skrevet.

Saken begynner egentlig med romflyttingen tirsdag, jeg så da veldig tydelig at Olia har to fine skrivepulter men ikke en eneste skikkelig kontorstol. Vi flytter ut og inn på kjøkkenstoler, som blir stående på kjøkkenet, balkongen og rommet til Olia helt vekselvis. Det er heller ikke noen skikkelig god stol å sitte i her nede, det er trestoler, foruten en stol med et slags mykt overtrekk, det er liksom godstolen. Jeg tenkte jeg kunne spytte i med litt penger, og foreslo en kontorstol. Det ble straks vedtatt, ved siden av en rekke av de andre tingene som ble foreslått utbedret, og forsøkt gjennomført den fryktelige dagen onsdag. Kort fortalt for de som ikke gidder sjekke opp posten, var vi i butikker i timevis, og endte opp med å bli mistenkt for tyveri, og ikke få kjøpt noen stol. Butikken vi hadde prøvesittet mange stoler i, og som Olia hadde foreslått som den beste, var nå også utelukket.

Så begynte Olia arbeidet med å lete på internettet. Og her fremviste hun en tålmodighet som gikk over min fatteevne og tålegrense. Hun fant ganske snart samme stol vi hadde bestemt oss for i en annen butikk, billigere, og med levering og montering inkludert. Denne butikken, som het Mebelini, og hadde fine og pålitlige nettsider, hadde også flere stoler, hvor vi bestemte oss for en som var enda bedre (i hvert fall så den bedre ut), og bestilte den.

Det virket for godt til å være sant. 1200 hryvna, gratis levering og montering, betaling cash kontant til den som leverer. Det kom bekreftelse på mail, og neste dag ringte de. Det var noen problemer. Butikken befinner seg i Dnjeperpetrovsk, omtrent 40 mil fra Kiev. De var ikke så ivrige etter å kjøre opp en stol uten å få betalingen på forhånd. Og Olia ville på ingen måte betale på forhånd. Dette er ukrainsk tillit, den er lik null. Jeg prøvde meg med at om det er mulig å betale med visa, så er firmaet ganske sannsynlig til å stole på, men Olia ville verken stole på firmaet eller på visa, og under ingen omstendighet betale på forhånd. – Dette er Ukraina, sa hun.

Dermed ble telefonsamtalen forlatt med at de sa de ikke ville komme om vi ikke betalte på forhånd, og Olia sa vi ikke ville betale om de ikke kom. Vi veddet hun og jeg, en flaske vin mot en øl, på at de ikke ville komme, mot at de kom. Olia mente at når de måtte levere for å få pengene, så kom de.

Siden kom hun mer i tvil om sitt eget veddemål, og fortsatte å søke på internett etter kontorstoler torsdag kveld og fredag formiddag. Fredag formiddag bladde vi oss gjennom et firma som sikkert hadde tusenvis av kontorstoler til øynene våre ble store og altfor våte, vi måtte kort sagt ut og lufte oss litt. Olia forsøkte å lede oss til enda en møbelbutikk, som om vi nå var viljeløse zoombier under en fremmed makt, som om det nå var demonisk bestemt vi skulle kjøpe den fordømte stolen. Det er noe av det nærmeste vårt ekteskap har vært en krise.

Vi bestemte oss for å roe oss. Vi er lykkelige. Solen skinner. La oss glemme stolen for en stund. La oss gå litt hvert til vårt, slappe av. Olia reiste opp til Petrovka (stedet med bokhandelen) for å kjøpe en spansk-russisk ordbok, jeg spaserte fra Petsjersk metrostopp oppover mot Arsenalnaja for å ta meg en lang spasertur i en by jeg liker godt. Jeg kunne selvsagt vært med Olia og kjøpt ordboken, men jeg er en mann, og liker ikke å handle. Selv bøker kan jeg av og til få nok av. Av og til vil jeg bare ha litt fred.

Det var ingen problemer. Olia reiste opp til Petrovka, og jeg gikk min spasertur og fikk spist meg en god lunsj på veien. Ja, jeg var i riktig så godt humør og alle gryende kriser var tilbakelagt da jeg kom tilbake.

Olia kom en stund etter. Sint som et uvær. Hun hadde glemt mobiltelefonen sin, og lånt min, men jeg hadde tatt nøklene, og kommet hjem mye senere enn henne. Hun hadde gått lenge rundt og ventet, og til og med ringt på en gang uten at jeg hadde hørt det (jeg oppfattet rett og slett ikke at det var lyden til ringeklokken). Hun hadde også funnet stolen vi trengte. Nettopp der oppe på Petrovka, der finnes også et stort varemagasin. Hun hadde prøvesittet stolen, den samme vi hadde bestilt, «Konsul», heter den, og den var god og alt i orden. Det var bare å reise opp og kjøpe den.

Jeg hadde flere ganger under den manglende handelen vært på nippet til å godta en hvilken som helst stol for å få saken ut av verden. Men jeg hadde tatt meg i det, denne stolen skulle jeg sitte i i årevis. Det ville være dumt å gjøre en dårlig jobb i innkjøpet.

Nå skulle imidlertid alt være klart. Det var et siste lite offer. Sette meg i metroen med Olia, reise opp til butikken, og så få fraktet stolen hjem igjen. Det var drøye to timer igjen til Brasil – Nederland. Vi ville akkurat rekke det om vi gikk med en gang.

Ved fotgjengerovergangen før metrostoppet Petsjersk sa vi til hverandre at nå skjer det, nå får vi stolen. Jeg tok imidlertid det forbehold at den er ikke i hus ennå, vi hadde vært sikre før.

Vi kjøper metrotalonger, legger inn i automaten, kommer igjennom. Vi kjører ned rulletrappen. Olia har hele tiden forsøkt å komme i kontakt med firmaet Mebelini, der vi hadde bestilt stolen. Hun hadde endt opp med å skrive en tekstmelding til dem, om at vi ikke ville ha stolen allikevel. På vei nedover rulletrappen ringer de, og kommer med et konkret tilbud. Det er hundre hryvna lavere enn stolen vil koste der vi er på vei. Det er levering i løpet av neste uke.

Og Olia og jeg står overfor et vanskelig valg. Skal vi fortsette til varemagasinet, kjøpe stolen, og få saken ut av verden og stolen på plass? Eller skal vi skifte til tilbudet som vitterlig er bedre. «Vitterlig bedre» er et godt argument, for Olia ble det avgjørnde at denne stolen var hundre hryvna billigere. Så hun forsøker der nede i metroen å få kontakt med Mebelini, fortelle dem at vi tar stolen deres likevel. Men mobilen virker ikke.

Så Olia skriver en tekstmelding i stedet. Hun skriver at deres tilbud er best, og at vi vil ha stolen fra dem.

Og der står vi nå. Det hører bare med til historien at vi har ikke fått svar på denne tekstmeldingen. Moren og søsteren ler, og sier at vi vil aldri få stolen før vi har reist til Krim. Jeg er langt mindre optimistisk, kanskje vil vi aldri få stolen overhodet.

Jeg har i løpet av uken blitt noen erfaringer rikere hva det egentlig vil si å bo i et land som Ukraina.

Skifte til rom med balkong

Olia og jeg bor i familieleiligheten i Petsjersk-regionen i sentrum av Kiev. Den lille familien på fire er heldige slik at de har fått tak i to leiligheter i sentrum av den svært ettertraktede hovedstaden. Prisene på slike leiligheter er skyhøye og langt utenfor rekkevidde for vanlige familier. Så de som bor her er enten svært rike eller har fått ordnet seg under Sovjettiden. Selv om jeg har spurt flere ganger, har jeg aldri riktig forstått hvordan det gikk til at familien Iurzhenko fikk to leiligheter, jeg har bare forstått såpass at det er en komplisert historie.

Da jeg traff Olia for første gang bodde hun sammen med søsteren i 3-roms leiligheten i Petsjersk, mens foreldrene bodde i en leilighet i en annen kant av byen, ikke så langt fra stedet der Olia og jeg giftet oss. Nå har Olia flyttet ut, mens moren har flyttet inn for å hjelpe søsteren med lille Taias som er niesen vår. Faren bor dermed for seg selv i sin leilighet, men får jevnlig besøk av moren som hjelper til med matlagingen og sørger for at alt står godt til.

Katten Bred slapper av på knyttet Olia har laget til for å flytte klærne våre.

Olia og jeg har hele tiden bodd i rommet som har vært hennes, og som er det største rommet i leiligheten. Moren har flyttet inn i det rommet Olia tidligere brukte som klasserom. Dette rommet har balkong, og dit liker jeg å gå for å lese en bok eller ikke lese noen ting. Den har utsikt like mot noen digre kastanjetrær, og ellers gårdsrommet til alle de gamle boligblokkene som vender mot hverandre her. Av og til har adgangen til balkongen vært hindret av lille Taias som sover på dette rommet, og som absolutt ikke må vekkes når hun først har sovnet.

Under en spasertur mandag kom moren og søster Tanja til den ide at det kanskje ville være lurt å skifte rom. Og det var den ideen som ble utført i dag, til stort stress under arbeidet, men stor glede over resultatet.

Et av sidemålene ved arbeidet var at alt skulle gjøres før det vesle barnet, Taias, våknet. Så det måtte gjøres «bistro! bistro!» som det heter her (uttales «bistra!»). Møblene til Olia var (og er) to skrivepulter, en sovesofa og et stort, ærverdig skap. Det var disse tingene som skulle flyttes, i tillegg til alle småtingene, som klær og duppeditter. De tre bokhyllene skulle få stå, det ville være stress, og det ville ikke være plass. Moren hadde forskjellige småting å flytte, men av de større var en seng og et stort – veldig stort – nytt skap utfordringene.

Vi begynte raskt (bistro!), og flyttet alle de lette tingene først. Alt gikk fort og greit og på russisk vis. Det var ikke så farlig hvor det havnet, så lenge det ble flyttet.

Olia støvsuger kjapt før møblene blir flyttet inn i vårt nye soverom med balkong.

Så var det Olias sovesova. Den var stor. Og den var tung. Moren, Olia og jeg tok hver våre tak, og flyttet, lirket, vendte og bendte den uregjerlige seng inn gjennom dørene og rundt gjennom krokene i den for dette formålet lille leiligheten. Moren og Olia lever på russisk stressnivå, og var på fortvilelsens rand flere ganger, men fant også noen briljante måter å vri og vende på, slik at sengen faktisk kom seg gjennom den umulige ferden. Vi var – eller jeg var i alle fall det – hele tiden ganske optimistiske med tanke på denne sengen, den var jo flyttet inn på rommet. Da måtte det gå an å flytte den ut igjen. Skapet derimot…

Skapet var høyere enn døren. Det var stort og firkantet i alle retninger. Og det hadde aldri flyttet seg inn på noe rom, det var blitt montert her. På toppen hadde vi en ekstra utfordring at da vi stilte det foran døren og skulle vende det ned, så kom lampen i taket i veien. Moren reagerte resolutt og som en ekte kvinne skal gjøre det: Hun tilkalte hjelp.

I etasjen under jobbet et arbeidslag med å rive den ene leiligheten helt fra hverandre (forhåpentligvis for å bygge den opp igjen). Her nede kan alt ordnes for penger, og arbeidslaget hadde ingen problemer med å avse et par mann for å ta seg  av denne flyttejobben. Det tilkalte stadig forsterkninger. De begynte med to, fortsatte med fire og gikk til slutt opp til seks, kanskje var det hele gjengen. Og de holdt på i flere timer. Olia og jeg orket ikke engang å se på, og gikk inn på Tanjas rom og tok oss av barnevaktjobbingen med Taias. Etter en stund hørte vi også hamring. Det var helt tydelig en jobb som ikke var laget for moren, Olia og meg.

Men den ble utført, og kostet oss 200 hryvna. Det er et helt urealistisk beløp. Man kan forestille seg hva det ville koste i Norge å holde et arbeidslag opptatt i to timer.

Skapet kom imidlertid på plass, med bare små skrammer i vegger, gulv og tak. Og morgen og vi har byttet plass – for alltid igjen. Det skapet skal aldri flyttes igjen, konkluderte moren.

Og her blir balkongen benyttet!

Jobben er gjort

Det er flere som i forskjellige formuleringer har sagt at «her er en jobb å gjøre» når de har kommet inn i leiligheten min. Det er en leilighet som avslører at her bor en som bryr seg om andre ting enn hvordan det ser ut. Den levner ingen tvil om hva som er viktig for meg. Bøker på flere forskjellige språk velter ut av bokhyllene, en omfattende CD-samling er lett tilgjengelig og spredt rundt, to datamaskiner står klar, flere gitarer er plassert her og der, og overalt ligger ting som helt klart ikke skal ligge der det ligger. Det har i det hele tatt vært litt av hvert å si om hvordan det ser ut her.

Tonje gjør klar til å omplassere bøkene mine

Mor og Tonje har tidligere vært her hver for seg, min søster Tone har også vært her, og hver gang har besøkene ført med seg til dels store forandringer. Det har som regel kommet noe nytt inn i leiligheten, som regel har noe gått ut, og som regel har det vært et skifte til leilighetens fordel. Det har som regel blitt flyttet på noe, som regel er noe satt frem og noe satt bort, og ofte så enkelt at føles helt tøysete at jeg ikke har kommet på det selv. Og om jeg har kommet på det, har jeg ikke gjort det. Det har alltid blitt ryddet og som regel blitt rent på steder jeg ikke visste jeg hadde. Denne gangen var mor og Tonje her på en gang, begge i et par dager, og begge i lang tid mens jeg har vært på jobb ikke har kunnet forstyrre dem. De har fått ordne opp i fred.

Og nå er det virkelig ordnet opp her. Det er omtrent en annen leiligeht. Det ser for første gang fornuftig ut. Jeg hadde det jo bra med de tingene jeg hadde, jeg er nå en gang slik at jeg ikke bryr meg så nøye om hvordan det ser ut, så lenge jeg kan drive med mitt, og mitt kan jeg stort sett drive med så lenge jeg har noe å lese på og skrive med, da er jeg i gang. Men jeg ser jo at det er mye bedre enn slik det ser ut nå. Nå er det bra her.

I dag gikk jeg ned på hotellet der de bor for å spise frokost med dem, det er en tradisjon fra tiden far levde. Jeg er jo alltid klar til å spise frokost i timesvis, men mor og Tonje blir anige, som vi sier på Rogalandsk, de må ut og gjøre noe, rekke noe, pakke, ordne. Det er to forskjellige verdener dette her. Min verden er å ta det fullstendig med ro så lenge det er mulig, og i min verden er dette stort sett mulig. Vi begynte klokken cirka litt over ni, de var ferdige allerede ti, da jeg hadde flere kaffekopper igjen å drikke og avisen fra i går igjen å lese. Da frokosten på hotell Ludvig (eller Holberg, kanskje) ble avsluttet halv elleve, gikk jeg hjem og satte på ny kaffe og lot lørdagstradisjonen tro frokosten gli naturlig over i lunsjen, med risengrynsgrøt.

Mor og Tonje stakk forresten oppom, og for første gang siden onsdag kunne vi sitte og bare slappe av. De fikk forresten opp noen bilder og forskjellig, rett skal være rett, og de la også noen planer for flere bilder, alt ska lvære rett. Men det var forholdsvis rolig, jeg drakk kaffe, de var her og tok det med ro til de skulle reise. Det var jammen bra de kom en dag tidligere enn planlagt, ellers ville dette bli den eneste helt fredelige stunden vi hadde.

Mor og jeg middagen første dagen

For meg ble det kanskje vel mye vasking og kasting. Noe av det som forsvant ut var helt ok, noe av det som ble vasket var temmelig rent, og av og til er det godt å bare ta det litt med ro og slappe av også. Men jeg er veldig glad for hjelpen jeg fikk. Og leiligheten er her som et stående argument om at mor og Tonje har gjort veldig mye riktig. Det er bedre her nå. Det er det ingen tvil om.

Takk skal de ha! Og takk for besøket! Velkommen igjen!

Nytt fra Ikea på en travel dag

I filmen «Titanic» er det i en av sluttscenene når skipet synker en scene der en liten gruppe musikere blir enige om bare å spille videre mens katastrofen går sin gang. De takker hverandre for godt samarbarid, og sier alle det har vært en glede. Så setter de seg rolig ned, og spiller videre på sine strykere og kanskje noen messingblåsere også var med. En slik scene kunne jeg hørt hjemme i.

Det var en travel dag med full jobb, så til tinghuset for å skrive under en kontrakt om leiligheten i Spania, dessverre kunne ikke alt bli ordnet, fordi fylkesmannen var stengt og hans stempel trengtes også. Vi reiste i stedet ut til Ikea, for å kjøpe noen skuffer og små møbler, før vi skulle treffe Pia vårt søksenbarn til kvelden, Tonje, mor og jeg, altså. Men på Ikea dukket spørsmålet opp om jeg skulle kjøpe ny og mindre pult, og mot slike spørsmål gir jeg tapt. De går ikke for meg, som ellers kan være så ubekymret og handlekraftig, som kan bestille reiser hvor det måtte være og gi meg i kast med enorme prosjekter, å kjøpe et møbel og innrette en leilighet går bare ikke.

Og dette var mot slutten etter en lang dag. Mor hadde holdt seg hjemme hos meg orkestrert av vaskemaskiner og tørketromler, og blitt smått stresset av at min fulle dag på jobben varte lenger enn ventet, slik at det ble hastverk med å komme seg til sorenskriveren. Tonje hadde truffet venner og kjente på kafe, noe som for så vidt ikke er særlig slitsomt, men hun var småsyk og sulten, og trøtt som oss andre. Det gikk bare ikke.

Hun var kanskje småsyk, men lykkelig når hun skal sove (første dagen)

Vi stod der ute på IKEA og måtte ta en avgjørelse, og det var jeg som måtte ta den. Det er soleklart at jeg har en pult som er altfor stor, latterlig for stor, den er kjøpt inn etter en plan som ble så løsrevet fra virkeligheten som mine planer alltid pleier å være. Den skulle stå i et hjørne der det ikke i det hele tatt er plass. Den dominerer stuen, og dessuten mer påfallende er den blitt, etter at jeg insisterte på å kjøpe to lenestoler den gangen jeg betalte for frakt fra Skeidar, og  mente det var smart å slenge på litt ekstra, siden det var samme pris. Få har sittet i denne stolen. Jeg har knapt gjort det selv, og aldri for annet enn bare for å prøve den.

Så det var klart det var fornuftig å kjøpe en mindre pult. Og vi fant frem til en pult som var betydelig mindre, og kostet som en CD-plate, jeg kunne kjøpt den og satt den i boden, om så var. Men så var det også det, at om jeg kjøpte ny pult, måtte den gamle bort, og tingene som er i den og på den må til et annet sted. Dermed må jeg også kjøpe hyller, og det blir nye valg, flere valg, det går bare ikke.

Det endte med at jeg bestemte meg for en løsning like håpløs som vanlig. En liten pult, og tre hyller til å stå i hjørnet. Aldri vil jeg lære meg at i dette hjørnet er ikke plass til noen ting.

Lykken var i dette tilfellet bedre enn forstanden, og forstanden fikk lite grann hjelp av lykken, og alt sammen fikk litt hjelp av Tonje. Hun påpekte som sant var at disse lange hyllene kanskje ville bli et problem å frakte hjem i mors lille bil, og kjøpte jeg dem, ville jeg stå der med dem. Jeg droppet det. Jeg kan jo flytte fra leiligheten en gang, og heller kjøpe nytt og innrede den. Dessuten er pulten min fin og funksjonell, bare altfor stor. Det var ikke sikkert den nye løsningen var verdt alt bryderiet det førte med seg.

Ja. Vi kom oss til slutt hjemover. Vi fikk knapt tid til å snu oss i huset, før vi måtte ut og treffe Pia, det ble liksom så det var så vidt vi rakk det. Det var synd, for det var jo kjekt å treffe henne, og vi skulle gjerne ha truffet henne lenger, og vært våknere når vi gjorde det, men slik gikk nå en gang dagen vår. Fra Pia og Dampen gikk det direkte til middag, der Tonje tok kommandoen og førte oss forbi Peppes, og til Mexicana. Der hadde vi et utmerket – men litt kaldt måltid, siden vi ble plassert ved et vindu det mildt (eller iskaldt) sagt trakk fra. Plassen var så kald at den burde ikke vært tatt i bruk dager med kuldegrader, mor satt i kåpe. Men maten smakte altså godt, og mor spanderte.

Pia, Tonje og jeg

Så var det endelig hjem for å slappe av. Klokken var over ti, det hadde gått i ett fra morgenen av, ingen hadde hvilt, dusjet eller skiftet klær. Men mor og Tonje har dette genet som jeg snakket om i går, og som jeg ikke forstår noe av. De gikk i gang med å snekre opp de nye møblene jeg hadde kjøpt, de fant flere ting å rydde i leiligheten som ikke har vært så ryddig siden jeg begynte å flytte ting inn i den, de brukte sine siste krefter på å få alt i orden før de forlot den. Jeg gikk i dusjen. Jeg skiftet klær. Jeg satte meg i den stolen som knapt har vært brukt siden den gang jeg kjøpte den, og som nå har fått en plass hvorfra det rett og slett er mulig å sette seg i den. Der satt jeg.

Og rundt meg kunne hva som helst skje. Om noen trenger en rolle der man skal sitte i en stol mens verden raser sammen, eller bygges opp, så vil jeg passe til denne rollen. Det er selvfølgelig helt for galt at de skal snekre opp møbler i mitt hjem, og i hvert fall ikke på en fredagskveld etter en lang dags arbeid, men de var helt umulige å stagge. Og de hadde så avgjort et poeng i det at om de ikke gjorde det før de dro, kunne det fort gå lang tid før det ble ordnet.

For jeg er nå en gang innredet slik at det skal så altfor lite til før jeg synes det er i orden rundt meg, og jeg kan slappe av. I går var dette stadiet for lengst nådd da min mor og søster gikk i gang. Jeg skjønner ikke hvor de tar det fra, og hvorfor det alltid har sånn hast. Men jeg ser tydelig at det hjelper veldig at de er her. Og jeg er veldig takknemlig at det finnes dem som ser ting må gjøres, og får det gjort. Det er ikke alltid det å kunne slappe av i en hver situasjon er den beste egenskapen, selv om jeg er glad jeg har den. I mitt liv trengs den.

Det gjør også mor og Tonje, takk skal de ha.