VM-matchen mellom Carlsen og Caruana

Denne greie bloggen er med jevne mellomrom også en sjakkblogg. Jeg har holdt det gående siden 2008, og dekket en del sjakkturneringer og sjakkpersoner, som regel under kategorien Sport og med emneknaggen Sjakk. Jeg var selv en ok spiller i barndommen, og er en ok hobbyspiller nå, sånn blant de bedre i klasse 3. Og så har jeg lest rikelig med litteratur, og fulgt intenst med på mange turneringer, sånn det pleier å være når jeg har lidenskap for noe.

I denne VM-matchen har jeg fulgt med sånn halvveis. Det har vært andre ting å gjøre, jobb, liv og eksamen, og det er først fra de siste rundene jeg har fulgt med på live. På forhånd tippet jeg en komfortabel seier til Carlsen, noe det ville blitt om han hadde fått inn seieren i parti 1, men slik gikk det ikke, og matchen har låst seg i en serie med remis. For første gang i VM-historien har samtlige partier endt remis, ingen av spillerene har fått inn en seier i den klassiske tidskontrollen. Carlsen var nær i parti nummer 1, Caruana nær i parti nummer 6, og i runde 10 fikk vi se et forrykende parti, der begge spillerne kunne stukket av med seieren. Det er noe av det beste som har vært spilt, et svært spennende parti på et svært høyt nivå, sjakk på sitt absolutt beste.

Etter det har vi fått se en kortslutning fra Magnus. Han har sluttet å prøve. Ganske åpenlyst prøver han å gjenta grepet fra matchen med Karjakin for to år siden, der han bestemte seg for å gå for tiebreak og omspill, og med hvit i siste parti spilte en variant han visste ville ende med remis. Det partiet kostet ham ingen krefter, og han kunne nokså komfortabelt ta med matchseieren i omspillet.

I år har det ikke gått sånn. Med hvit, i parti 11, spilte han en forsert variant som ville ende i et dødt sluttspill. I dette spilte han ytterligere noen trekk, men det var aldri noen tvil om at dette ville bli remis. Det var egentlig klart etter at han spilte Sh5 tidlig i midtspillet, straks etter åpningen. Med beste spill ville dette ende med mange avbytter, og ulikefargede løpere. Det var ingen fristende alternativer, og for en spiller av Caruanas kaliber, var det en smal sak å finne de riktige trekkene, og sikre remisen. Alle spillere i verdenseliten ville ha klart det.

Så var det parti 12, det siste. Og her fikk vi se en skandale. Magnus Carlsen går ut med ønske om å spille remis, et naturlig og greit utgangspunkt med svart. Han får inn en åpningsforberedelse, Caruana kommer bakpå, og da Caruana må unngå en trekkgjentagelse i trekk 14, står Magnus allerede litt bedre. I fortsettelsen spiller Caruana litt klumsete, han vil jo gjerne vinne dette partiet, men han får ikke plassert brikkene sine skikkelig, og Magnus får etter hvert ganske klar fordel.

I stedet for å forsøke å få det maksimale ut av denne posisjonen, forsøker Magnus Carlsen maksimalt å sikre remis. Han spiller konsekvent de trekkene som er tryggest, han prøver ikke å gi Caruana problemer, og han tar seg ikke tiden til å regne avgjørende varianter. På flere tidspunkt er det stillinger der Carlsen har trekk som gir vinnende, eller nær vinnende, fordel. Caruana strever enormt, og går stadig nedover på klokken.

Etter trekk 31 går Caruana inn i en lang tenke pause. Carlsen har en klar plan, han har opptil flere, og de ender de fleste av dem med farlige angrep mot den hvite kongen. Caruana har litt motspill, han kan forsøke å få hoppet springeren sin frem tl e6, dypt inne i Magnus’ territorium. Men det vil ta lang tid å få hesten dit, og det er ikke klart hva skade den kan gjøre derfra, annet enn å irritere. Enhver sjakkspiller med forståelse for spiller vil velge Carlsens sorte brikker, fremfor Caruanas hvite. Sort står best, i en uklar, åpen og spennende stilling.

Så strekker Caruana ut hånden. Først tror jeg han har gitt opp. Men det han har gjort, er å takke ja til et remisforslag fra Magnus. Titusenvis av fans på alle nivå kan knapt tro hva de ser. Har Magnus Carlsen virkelig tatt remis i denne stillingen her?

Ute i pressessonen og i kommentarene er Magnus helt rar. Han forteller at han ikke bryr seg om stillingen, han ville bare sikre en trygg remis, I don’t care, var ordene han brukte, om trekkte som kunne gitt ham sterk fordel på et tidspunkt, og som en spiller i verdenseliten selvfølgelig vil være oppmerksom på. Det krever imidlertid litt arbeid å regne på konsekvensene, og det gadd ikke Magnus i dag. Han var helt ute av stand til å bryte ut av sin egen strategi, om å gå for remis i dette spillet.

Fra norsk side er det flere som forsøker å bortforklare hva Magnus gjorde. De sier han var usiker, regnet seg å ha større sjanser i omspillet, alt slags sånn tull. Saken er at vi har en verdensmester i klassisk langsjakk, som ikke er i stand til å beseire sine utfordrere i langsjakk. Han stikker av fra kampen, prøver ikke en gang, selv når muligheten åpner seg der, foran ham. Det er skandaløst. Partiene skal spilles ut. Det nytter ikke å si at reglene åpner for å tilby og gå med på remis etter trekk 30, men det betyr ikke at det er god sportsånd å gå med på det. På topplan er det blitt kutyme å spille stillingene ut, når det ennå er liv i den. Den sosiale kontrollen gjør jobben, spillerne får høre det når de spiller for passivt, og tar remis for tidlig.

Magnus Carlsen tok dette her mange flere skritt. Det var selvfølgelig strategisk idiotisk, aldri kan han vel vente å få så god sjanse i hurtigsjakken, som han hadde her i langsjakken. Får han det, er det flaks. Ikke god strategi. Videre har han vist seg som en feiging, han er ikke i stand til å dominere sine motstandere, slik de beste spillerne gjør. Han klarte ikke å slå Caruana en eneste gang i løpet av 12 partier. I de siste gav han opp til og med å forsøke. En feiging.

Og så er det det sportslige. For ham selv, og for publikum. Dette er som Østterike – Vest-Tyskland i 1982, da de på stillingen 1 – 0 til Østerrike bare sluttet å spille, for resultatet var til fordel for begge. Det er som to lag stilltiende bestemmer seg for at straffekonkurranse er like greit, og gir seg til bare å sentre frem og tilbake på egen banehalvdel. Eller at trenerne bare blir enige om å droppe det, rett til straffekonkurranse. I sjakkhistorien har det knapt noen paralleller. Forsøkene Magnus’ forsvarere har funnet frem ligner ikke i det hele tatt, aldri i en åpen, spennende stilling, med fordel, i en siste, avgjørende VM-match.

At Magnus Carlsen ellers er kjent for å spille videre, selv i døde stillinger, gjr det hele enda underligere. Også mot Caruana, tidligere i matchen, spilte Carlsen flerfoldige trekk, i en stilling selv jeg kunne holdt remis mot ham. Suksessen til Magnus har gått ham til hode. Han vil ha godt av å tape dette omspillet, og finne tilbake til sitt gamle, blodtørstige jeg, der han ikke fryktet noen, og spilte på for seier, så lenge det var det minste håp i stillingen, igjen.

Heldgivis er jeg opptatt i ettermiddag, så jeg slipper å bry meg om omspillet. For meg endte denne matchen uavgjort.

Kandidatturneringen i sjakk, 2018

I morgen begynner kandidatturneringen i sjakk. 8 av verdens beste sjakkspillere skal konkurrere om hvem som skal møte Magnus Carlsen til kampen om verdensmestertittelen senere i år.

Jeg er begeistret for formatet, og hører kanskje til mindretallet her. Jeg liker ideen om at man skal slå den gamle mesteren for å bli en ny mester. Og det at det står så mye på spill, gjør at disse kandidatturneringene ikke kan sammenlignes med noe annet som tilbys i sjakken. Om de ikke lykkes i år, er det to år til neste gang. Seier innebærer retten til å spille mot Magnus Carlsen, verdensmesteren, og den innebærer retten til å være med i neste kandidatturnering.

Noen synes også Magnus Carlsen skulle vært med i kandidatturneringen, og at man hadde kalt det verdensmesterskap i stedet. Det har vært forsøkt, i San Louis, Argentina, der bulgareren Topalov vant, men selv om dette var en spennende turnering, var den ikke det nerverittet kandidatturneringen er. Om vinneren av en sånn turnering blir verdensmester, har den ikke sånn prestisje. Da er det bare å prøve seg igjen neste gang man kvalifiserer seg.

Det er også vanlig å kritisere at det er kvalitetsberegning ved poenglikhet. Mange vil heller ha omkamp, med kortere betenkningstid, altså lynsjakk eller hurtigsjakk. Sånn er det i de fleste turneringer, og man vet hva det medfører. Spillerne sikerer seg med remis. Og håper på omspillet. Nå som alt vil bli avgjort i siste runde, så må man spille mye tøffere på vinst, om man henger etter i kvalitetsberegningen. Det gir en dramatikk man ellers ikke finner. FIDE gjør veldig mye galt, men akkurat her synes jeg de har gjort noe riktig.

Spillerne som har kvalifisert seg i år er Mammedjarov, Aronian, Kramnik, Caruana, So, Ding Liren, Grisjuk og Karjakin. 8 stykker. Mammedjarov og Grisjuk er med som de to beste i Grand Prix-serien til Fide, Ding Liren og Aronian kommer fra World cup, So og Caruana gjennom rating, og Karjakin som tapende finalist fra sist. Kramnik har fått det som heter wild card, en spesiell invitasjon. Det er typisk FIDE å operere med slike. Litt suspekt er det, at man får være med uten å ha kvalifisert seg, men det er et godt motargument at det blir lettere å finne arrangør om det å arrangere gir rett til å invitere. Kramnik er på tredjeplass på ratinglisten, så det er ikke så altfor kontroversielt at det ble ham. Turneringen skal avholdes i Berlin.

Den beste spilleren som ikke er med, eller den sjakkverdenen mener mest ufortjent blir holdt ute, er Maxime Vachier-Lagrave. Han var en hårsbredd fra i alle kategorier, røk mot Aronian i semifinalen i World cup, der Ding Liren i den andre semifinalen hadde en mye lettere motstander, og han var også nest etter Kramnik i ratingen. Han var en god kandidat til å få den spesielle invitasjonen, men den gikk altså til Kramnik. MVL, som han kalles, skrev en nydelig bloggpost om turneringen, og hvordan han så på sjansene til de ulike spillerne. Det er godt gjort å være så saklig, vennlig og balansert, om en turnering han så gjerne skulle deltatt i selv, og var så nær å få lov til å bli med i. Fra ham er jeg påvirket i det jeg videre skriver.

Favoritter

Jeg tenkte først å rangere fra 1 til 8, og kommer til å gjøre det også. Men det er som alle skriver uhyre jevnt, og det lar seg veldig vanskelig gjøre å holde en som favoritt foran en annen. Alle har spillstyrken og kvalitetene som skal til for å vinne turneringen. Til alle, eller nesten alle, spillerene finnes det svært gode argumenter både for og i mot, og kanskje aller mest mot, at de skal vinne. Det er form, psykisk styrke og flaks, som også vil gjøre, ikke bare spillstyrken. Og det er i det mentale det kanskje er litt forskjeller mellom dem.

Kanskje er det på tide å sitere Napoleon? Han sier det psykiske er viktigere enn alle andre faktorer med et forhold på 1 til 3. Følelsen av å være den som kommer til å vinne, er altså 3 ganger viktigere enn alt annet i en krig. Dette gjelder for mange av verdens store hærførere, Aleksander den store, Djengis Khan, Napoleon, følelsen deres soldater hadde at det var skjebnebestemt de vant, gjorde at de gang på gang på gang seiret også under omstendigheter der de egentlig skulle tape. Sånn vil jeg si det er også i idrett. Troen på seier er avgjørende. Tvilen er din verste fiende. Og her er det lite man kan gjøre med mentale øvelser, har man først fått problemer med mentaliteten, og for seg selv og andre etablert seg et ry for å svikte når det gjelder, så er det bortimot umulig å overvinne det.

Med dette som utgangspunkt går jeg gjennom kandidatene, to og to.

De to russerne – Kramnik og Karjakin

Disse to mener jeg er mentalt sterkest. Begge har vunnet kandidatturneringer før, begge har gang på gang vist at de slår til når det gjelder. Enda et hakk hvassere er Karjakin, som har fått en sånn tilsynelatende skjebnebestemt flaks, som har gjort at han har slått til akkurat i de avgjørende øyeblikkene, mens han har vært litt anonym og usynlig ellers. Måten han kvalifiserte seg til forrige kandidatturnering på er ganske utrolig. Det var gjennom Wold cup, der han nesten hver runde lå under, og gang på gang på gang på gang på vant når han måtte vinne. Han kommer også rett fra seier i lynsjakkturneringen i Moskva, Tals minneturnering, og han slo to av sine rivaler i kandidatturneringen, nå i Wijk an Zee. Jeg tror han blir farlig, og holder han som en favoritt, tross han står lavest i rating.

Kramnik er ringreven. Han spiller på mange strenger, både på og utenfor brettet. Selv i intervjuer og i løse samtaler før og etter partiene, spiller han et psykologisk spill. Han er god på dette. Han har etterlatt seg et inntrykk av ikke å ha nerver, han er profesjonell til fingerspissene, og han har også fått superstjernen Anish Giri som sekundand. Sammen med MVL er Giri nok den sterkeste av de som ikke er med. Kramnik kan også med tyngde og usagt få de andre og sjakkverden til å tro det er bestemt det er han som skal vinne. Han har også en spillstyrke bedre enn Karjakins, bedre enn de fleste. Så han blir farlig. Skal jeg tippe noen til å vinne, må det bli ham.

De to fra Armenia og Aserbajdsjan – Aronian og Mamedjarov

Dette tror jeg kanskje er de beste spillerne, sjakklig sett. Særlig er Aronian sterk, og har vært det i mange år, riktignok med en liten dip inntil nå helt nylig. Mamedjarov er nå nummer to på verdensrankingen, hvilket skulle være en ganske klar indikasjon på at han er nest best etter Magnus Carlsen akkurat nå, men han har ikke overbevist nok over tid til helt å bli tatt på alvor som nest best i verden. Han er også en spiller med ganske åpenbare svakheter. For det første er det sjelden han vinner store turneringer. Det er ikke engang så altfor ofte han er med i dem. En god del av ratingen sin har han bygget opp gjennom to år på råd å gjøre det veldig sterkt i Grand prix, en turnering vestlige spillere ikke vier så mye oppmerksomhet, og også en turnering de beste spillerne holder seg borte fra, om de har råd til det. Mamedjarov spiller veldig aggressivt, og taper noen ganger på det. Han har også flere ganger mistet hodet, og gjort dumme feil i avgjørende øyeblikk. Det er vanskelig å se for seg at han nå plutselig skal være stabil nok til å stikke av med hele turneringen. Men på den annen side, så kan det bare være en fordel ikke å bli tatt helt alvorlig, å være den beste i feltet etter ranking, men likevel bli sett på som en dark horse.

Aronian er min personlige favoritt, menneskelig sett. Jeg håper virkelig han vinner. Og jeg synes også han er den beste, med all den lille sjakkforståelsen jeg egentlig har. Men Aronian har sviktet hver gang i kandidatturneringene, han har aldri spilt opp mot siste der. Og det går nok an å tenke seg at det nok står litt for mye på spill for ham. Han legger mer i det, enn alle. Der er de to russerene, Kramnik og Karjakin, atskillig bedre. Begge klarer å holde nervene under kontroll, og spille kandidatturneringen som om det var en hvilken som helst turnering. Simpelthen gjør de riktige tingene.

*

De fire er på topp. Så kommer de på bunn.

*

De to amerikanerne – Caruana og So

Ingen av de to er egentlig amerikanere. Caruana er italiener, So er fra Filippinene. Nå er de imidlertid amerikanske statsborgere, og det er aldri mer snakk om at de før har representert andre sjakknasjoner. Disse to blir snakket frem i vestlige og engelskspråklige sjakkmedier, litt sånn som det engelske fotballandslaget. Jeg tror sant å si ikke Caruana og So er så gode lenger. Jeg har ikke helt troen på dem i dette mesterskapet. Det gjelder særlig So, som hadde en kometoppstigning til nummre 2 på verdensrankingen, kort etter han gjorde amerikaner av seg. I denne perioden satte han også rekord over lengst rekke partier uten tap. Han etablerte seg som umulig å slå. Og han slo selv svakere motstand, og klatret oppover og oppover på rankingen. Mot verdenseliten og i superturneringene har han imidlertid hatt det verre. Han er ikke spesielt god på å vinne partier. Det han kan, er å ikke tape. Det holder ikke til å vinne kandidatturneringen. Han er også en veldig spesiell, eksentrisk fyr, det er vanskelig å bli klok på. Han virker ikke spesielt plaget av nerver. Det er andre ting som eventuelt plager ham.

Caruana er supersterk. Han er den som nest etter Carlsen og Kasparov har vært høyest oppe i ranking, helt oppe i 2844. Det kan veldig godt være ren synsing at jeg holder Aronian til egentlig å være bedre, jeg har jo ikke forutsetninger til å uttale meg om sånt. Caruana på topp er helt oppe blant topp 2-3, også målt mot andre spillere på topp. Det er veldig få som kan matche Caruana på hans beste. Men nå er det en stund siden Caruana har vært på sitt beste. Etter toppen, i 2014, har det vel heller gått nedover. Og nå i den aller, aller siste tiden har det vel sant å si egentlig vært ganske dårlig. Wijk an Zee, den siste superturneringen før kanidatturneringen, var direkte skuffende. Mot Caruana teller det også at han ikke har fått det helt til i kandidatturneringene, selv om han vel ble nummer to sist gang. Han virker heller ikke akkurat som en psykisk tøffing, i fremtoningen sin. Dog virker han ikke overdrevent plaget av nerver, han heller. Caruana er i toppsjiktet, en av dem som absolutt kan vinne.

De to siste – Grisjuk og Ding Liren

Grisjuk er en av dem i sjakkverden det er lettest å like. Han er bohemen, og bygger opp under sitt image av å være bohem. Han røyker under spillet, og taper tid på det. Han går tilsynelatende frivillig inn i håpløs tidsnød, sammen med Ivantsjuk er han den i verdenseliten som er dårligst til å håndtere sjakklokken. På den annen side er det ingen i verden som spiller bedre enn de to med sekunder igjen. Grisjuk har også nerver til å håndtere det, og han ser nesten ut til å oppsøke det. Ingen spillere gir bedre og mer intelligente og humoristiske svar på intervjuer. Grisjuk gir inntrykk av ikke å bry seg så voldsomt, men det er skinn som bedrar, han er superseriøs. Også han har vært nummer to i verden en kort stund, men han er generelt regnet som et par hakk under de aller, aller beste. Han er også regnet som litt ustabil, og til å spille på litt for små marginer. Med lang tenketid har han ikke så mange triumfer. Det vil være overraskende om han får en nå.

Ding Liren har jeg ikke noe tro på. Han kvalifiserte seg gjennom Wold cup, der han var i den ene halvdelen av cupsystemet, der det var klart dårligst rating på de som tok seg videre. Spillere som MVL, Anish Giri, Anand og flere russere og andre kinesere kunne gått rett inn i plassen hans, og vært vel så store favoritter. Kineserne er som russerne imidlertid gode med nervene. Men jeg tror ikke Ding Liren har det som skal til. Det er ikke sikkert han kommer sist i turneringen. Det er i så fall fordi han ikke har så store ambisjoner, og kan være villig til å nøye seg med en såkalt hederlig plassering. Han er den eneste i feltet som kan gjøre det. Tror jeg.

Tips

Å tippe rekkefølgen i slike turneringer er galskap eller gambling. Det er så mange ting som avgjør, for eksempel hvor stor risiko de forskjellige er villige til å ta mens de fremdeles har sjansen til å vinne, og hvor tidlig de vil forsone seg med at det ikke blir dem denne gangen, og slå over til å satse på å havne midt på treet, og ikke miste for mye rating. Jeg setter i stedet opp en rekkefølge over hvem jeg tror blir vinnere.

1. Kramnik – mest rutine, mest profesjonell, best team (med Anish Giri)
2. Karjakin – den beste å spille kandidatturneringer
3. Aronian – den som skulle vunnet, om ikke nervene ødelegger
4. Caruana – sammen med Aronian den i feltet med høyest potensial
5. Mamedjarov – Sterkest i rating akkurat nå
6. So – Veldig jevn, veldig vanskelig å slå, kan klare det med en eller to seire, om resten av partiene går hans retning.
7. Grisjuk – Kan plutselig slå til, men har ennå aldri gjort det i slike turneringer.
8. Ding Liren – Den svakeste i feltet. Men likevel en svært sterk spiller, på vei opp.

Husk også hvordan det har gått tidligere:

2013 1. Magnus Carlsen 8,5 (+3) 2. Kramnik 8,5 (+3)  3. Peter Svidler 8 (+2) 4. L. Aronian +2

2014 1. Anand 8,5 (+3) 2. Karjakin 7,5 (+1) 3-5 Kramnik, Mamedjarov, Aronian 7 (+0)

2016 1. Karjakin 8,5 (+3) 2. Caruana 7,5 (+1) 3. Anand 7,5

Hvert år har det vært nok med 8,5, +3, altså vinne 3 flere partier enn man taper. Da Magnus Carlsen vant i 2013 var det kvaliteten som avgjorde, etter en høydramatisk sisterunde, der både Carlsen og Kramnik tapte. I 2014 stakk Anand av med turneringen på et tidlig tidspunkt, og det var egentlig ganske uspennende, siden ingen kunne ta ham igjen. I 2016 møttes Karjakin og Caruana i siste runde, Karjakin med hvit, og Caruana måtte vinne på grunn av kvaliteten. Det var fordel for Karjakin, som holdt nervene helt under kontroll, og så det nødvendige offertrekket å gjøre i det avgjørende øyeblikk. Derfra var det enkel seier.

Kvalitetsberegningen er innbyrdes oppgjør, antall seire,  og deretter kvaliteten på seirene (det lønner seg å vinne over sterke spillere, det vil si spillere med høy poengsum i turneringen). Denne kvalitetsberegningen belønner spiller som tar litt sjanser, og som taper og vinner litt. Det var det som gjorde at Magnus Carlsen vant i 2013, og at Karjakin lå best an før siste runde i 2016. I denne turnerningen taler denne beregningen mot So, som ikke tåler å tape partier, siden han vinner så få. Det er veldig viktig å klare å tape, uten å bli slått ut psykisk, som Aronian har en tendens til å bli.

Oppsettet av turneringen er også klart. Det ser ut til å favorisere Karjakin, som starter med hvit mot Mamedjarov, og avslutter med hvit mot Ding Liren. Også Aronian og Kramnik både starter og avslutter med hvit,  Aronian riktignok med start mot Ding Liren, og avslutning mot So. Det er ikke bra å møte førstereisefolket i første runde, mens de ennå er på topp psykisk, og vil legge alt inn på en forsiktig og god start. So i siste runde er veldig vanskelig, om Aronian behøver en seier der. Kramnik starter med hvit mot Grisjuk og avslutter med hvit mot Mamedjarov. Jeg tror ikke det er der seirene hans vil komme. Caruana ser også ut til å få et greit oppsett, selv om han avslutter med svart.

Det blir spennende å se. Det starter klokken 1500 i morgen. Så fortsetter det med daglige runder, og innlagte pauser etter hver tredje runde. De to siste rundene, 13 og 14, spilles mandag 26. mars og tirsdag 27. mars, altså mellom palmesøndag og påsken.

Morgenpost fra Kiev

Denne morgenen tilbringer jeg hjemme. Kona og barnet sover ennå, her, i samme rom som jeg. Det er leilighet i gammel, sovjetisk stil, likt over hele den veldige unionen; kjøkken, gang og tre rom, pluss bad, som regel med atskilt dusj og toalett. Vi har det ene rommet, søster Tanja og barnet hennes det andre, og babusjka det tredje. Alle dørene er alltid åpne, særlig barna er flittige i å løpe usjenert rundt i dem alle. Jeg flytter meg også litt rundt av og til, til rom der det er ro og fred.

Både i går og i forgårs ble litt ufrivillig rolige dager hjemme. Fredag var det et varslet uvær som ikke kom så voldsomt som det var meldt, i går var det mer tilfeldigheter. Frokostene er som alle måltidene her, veldig tunge, og jeg faller rett og slett i søvn av og til, etter å ha spist godt og lenge. I går var det poteter og lever og smørsaus, med dill og vårløk og tomater. Mens jeg sov, tok babusjka med seg barna ut på lekeplassen. Konemor Olia har alltid sine prosjekter, nesten flere prosjekter enn heldig er, og i går gjaldt å få skiftet ut et nettbrett som ikke virket. Det er snilt av henne, men det går mye tid vekk. Kiev er en by med store avstander, og selv om offentlig transport er ypperlig, så går trafikken tregt, og både busser, marsjrutkaer og metroen har mange stopp som forsinker reisen. Det går raskt et par timer, selv når det bare gjelder å få ordnet en liten ting. Sånn må livene være veldig frustrerende for de som faktisk bor her, og aldri kan slippe unna de lange arbeidsdagene, lave lønningene og alt som suger tid utenom.

Olias mor jobbet i sin tid i barnehage. Etter hva jeg forstår, hadde hun ansvar for 30 barn om gangen. Da gjelder det å ha faste regler, og ikke nøle. Hun liker at man ikke tar noen sjanser med barna, at de leker i ro og fred på en lekeplass like i nærheten, at de spiser godt, og sover mye. Vår Irina er litt av en annen støpning, jeg er veldig av en annen støpning, eventyrlysten og sulten på noe nytt som jeg alltid er, men vi jenker oss selvfølgelig så babusjka føler hun har kontrollen. Det er nesten urimelig snilt at hun tar med barnet vårt ut, så vi kan slappe av hjemme.

Da de er ferdige med lufteturen, setter hun barna i badekaret, mater dem med en god lunsj, og vil ha dem til å sove. Det er derfor Olia drar ut på egen hånd denne dagen, lille Irina er nybadet og mett. Nå skal hun liksom sove. Jeg gjør et hederlig forsøk på å få henne til det, forteller om bukkene bruse som vi pleier når det er sovetid, men jeg vet jo at Irina sjelden sover om dagen, og slett ikke på kommando. Det er ganske håpløst. Så løper hun rundt i huset.

Jeg får fulgt bedre med på sjakk og nyheter enn jeg egentlig har behov for, denne dagen. Det er verdensmesterskap for lag i Khanty-Mansisjk, og det er stor og prestisjefylt lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris. Vår mann Carlsen er veldig i sentrum av begivenhetene, han har ledet turneringen fra første stund, og har vært nær ved å dominere feltet, men har også hatt noen uhell og feil som kan se ut til å ha vippet ham litt ut av balanse. I et intervju med den offisielle mediekanalen til turneringen, erfarne Maurice Ashley var intervjuer, så svarer Carlsen merkelig irritert på spørsmål om at «alt ikke er godt så smooth«. Filmen og hendelsen er veldig diskutert i sjakkretser og på sosiale medier, og det må vel kunne gå an å si at Carlsen ikke kommer så godt fra det, om enn spørsmålet nok ikke helt anerkjente prestasjonen Carlsen hadde gjort. Han ledet jo tross alt, og har stort sett spilt godt. Det kommer nok frem at Carlsen lever og opptrer under et voldsomt press, og at han nok ikke har det helt behagelig under dette presset. Kanskje er det også andre ting som spiller inn. Andre ting som har vært diskutert, er at Carlsen får spesialbehandling, og slapp å delta på et arrangement de andre i turneringen måtte delta på. Slik fikk Carlsen to timer ekstra hvile, noe Sergej Karjakin fant så urettferdig at han måtte twitre om det. Tweeten ble likt av Hikaru Nakamura, så det kan se ut som han har et poeng. Det skal jo heller ikke være slik at noen får spesialbehandling. Konkurransen skal være på like fot.

I Verdensmesterskapet for lag er det ingen slike kontroverser jeg kjenner til. Mediedekningen der er jo også langt mindre intens, enda dette er langsjakk, med lang betenkningstid, og skikkelig. Hurtigsjakken i Paris er mer av et show, det er en amerikanisert form for sjakk, veldig medievennlig, med store penger involvert, og med svært trente PR-agenter og medieaktører. Smooth, kan det vel kalles. I Khanty-Mansisjk er det skikkelig. Der spiller de sine partier, mange ukjente spillere fra Tyrkia, Hviterussland, Polen og Egypt, og også mindre kjente spillere fra de store nasjonene Russland, Ukraina, USA og India. Kina er vel de eneste som stiller noe nært et fullt lag, om enn også her vet jeg folk som mangler, og lille Norge er med med et veldig redusert lag. Jeg trodde det skyldtes at stormesterne våre ikke ville bruke sommerferien på sjakk i Sibir, at dette var noe for unge og sultne kommende mestere, men forstår nå at en stormester som Kjetil Lie hadde veldig lyst å være med, og er sterkt kritisk til uttaket. Det skal ha vært et omstridt krav om «aktivitet», som skal ha vært med å gjøre utslaget. I alle fall har Norge punktert litt etter en lovende start, der de var nær ved å gjøre et sensasjonelt resultat, men der det likevel endte opp med knappe tap. Siden har tapene ikke vært så knappe lenger, og kritikken mot uttaket får fornyet kraft. To av spillerne som er med har bare oppnådd et halvt poeng til sammen, de har sammenlagt bare klart en remis, ellers har de tapt alle kampene. Ofte har de stått godt underveis, men det hjelper så lite når de går ned i tidsnøden. Det er jo det som er med på å skille de gode fra de nesten gode sjakkspillerne, de gode får de gode stillingene i mål, og klarer å redde dårlige stillinger. De nesten gode glipper det for, enten de står godt eller dårlig.

Jeg tror Kina nå gikk opp i ledelsen, etter å ha slått Russland. India gjør det også bra, og vant i går mot Ukraina. USA satte en stopper for overraskelseslaget Tyrkia, med en klar seier. Hviterussland fortsatte fremgangen etter storseieren mot Norge, og vant nå mot sisterangerte Egypt. Norge møtte Polen, fikk remis på førstebord, vant på tredje, og tapte de to siste. Vi ligger nå nest sist, bare foran Egypt.

Lille Irina ble utålmodig, og ville ut igjen et stykke utpå dagen. Hun snapper opp russiske ord og uttrykk i en rasende fart, og vil vel kanskje i løpet av sommeren passere meg i forståelsen av språket. Her leker hun stadig med Tasja, hører russisk fra babusjka og fra unger og mødre på lekeplassen, det er veldig friske språkomgivelser, ikke lenger bare morens ord og uttrykk å måte å formulere seg på, og min tillærte, primitive. Nå gjaldt det å få på seg de hvite skoene, hvite sandalene. Det skjedde akkurat i det Olia veldig beleilig kom hjem. Tasja klarte også å snike seg med på turen vår, hun har en drøm om å komme seg til Marinskij-parken, der hun vil hoppe i hoppetårnet. Slik gikk det imidlertid ikke.

Irina strever litt med å bli avvennet med bleier og tilvennet med potte. I Norge går man gjerne rett fra bleier til do, så vidt jeg har forstått, man kjøper bare en ekstra ring for barn, og så slipper man bryet med potte. Her har jeg inntrykk av at man kan drive med potte i årevis, helt opp i skolealder. Uansett så nekter Irina å sette seg på potten. Hun tisser bare i badekaret. Større ting kommer ufrivillig. Det er et problem vi har å overvinne. Det har milliarder av barn overvunnet før henne, så det går seg til. Men akkurat nå er det vanskelig for henne, når hun kjenner at det trengs. Så vi kom oss ikke lenger enn til lekeparken. Irina holdt seg til baken, gråt og sa domoj – «hjem». Tasja gråt også, for nå ble det ikke noen tur i parken denne dagen heller.

Lignende ble resultatet da babusjka tok med seg barna og bikkja på kveldsturen. Olia og jeg gikk også ut, etter at hun hadde brukt lang, lang tid på å ordne med internett og nettbrettet og de tekniske tingene hun har kjøpt til familien sin. Vi lekte litt på lekeplassen, men så var det på nytt domoj, fra Irina. Denne gangen kom det også.

Utenom dette, er Irina i storform, og ser ut til å ha funnet seg veldig godt til rette. Barn har den fantastiske egenskapen at de aldri tenker på problemer som ikke er gjeldende akkurat nå, så når hun ikke må på do, er alt fint. Hun har mange lette, fine sommerklær som gjør henne helt skjønn, og babusjka og mama Olia pleier å sette opp håret hennes med haler og sløyfer, så hun blir ganske uimotståelig. Sånn ser det ut som hun føler seg også, der hun løper rundt, og forteller alle hvordan verden henger sammen.

Sergej Karjakin verdensmester i lynsjakk!

Det er kjekt å være multikulturell familie med kone fra Kiev nå. Verdensmesteren i klassisk langsjakk er norsk (Magnus Carlsen), verdensmesteren i hurtigsjakk er ukrainsk (Vassilij Ivantsjuk) og verdensmesteren i lynsjakk er russisk (Sergej Karjakin). Til overmål ble alle førsteplassene delt, vinnerne og andreplassene hadde like mange poeng, og det var tie break som avgjorde. De delte plassene var russere og nordmenn det også, skikkelig fine greier, med andre ord!

Jeg fulgte meg på lynsjakken også, slik jeg hadde fulgt med på hurtigsjakken. Vi skulle egentlig ut og handle, men slik gikk det ikke. I går fant vi litt tid for en rask tur til Mega, for å handle dagligvarer, i dag var vi en kort tur ute med Irina. Ellers satt vi – eller i alle fall jeg – nokså klistret til skjermen.

Den største overraskelsen i turneringen var kanskje da min kone Olia etter å ha sett russeren Dubov spille mot Carlsen slo fast at han ville bli nummer tre, og ville sette 50 kroner på det. Vi veddet, selv om jeg hadde mine kvaler på å vedde med jevne odds på noe som var så usannsynlig. Jeg følger ganske godt med på sjakk, Dubov hadde jeg ikke hørt om. Og at han skulle bli akkurt nummer tre? Ikke bedre enn nummer 10, sa jeg.

Han ble nummer tre.

Men den store spenningen gjennom hele turneringen var den nye kapptevlingen mellom Karjakin og Carlsen. Karjakin kom veldig bra ut, etter å ha gjort det dårlig i hurtigsjakken, og også Carlsen startet med strake, overbevisende seire, og en solid remis med svart mot den sterke cubaneren Dominguez. Allerede i runde 5 møttes de to, Carlsen og Karjakin, Carlsen med hvit, og vi fikk se en av de største tabbene Carlsen har gjort. Her skulle jeg nesten ha klart å lime inn brettet, jeg vet det er mulig og ikke så vanskelig, men jeg må nøye meg med ordene, som vanlig. Carlsen spiller e3 (etter å ha tenkt i 49 sekunder), og overser en helt elementær springergaffel mot dronning og tårn, slike som ikke engang hører hjemme på mitt nivå. Ganske utrolig, egentlig, og Carlsen kjemper resten av partiet med tårn mot dronning. Det er ikke så lett å konvertere som det høres ut, og Karjakin hadde en del problemer og brukte lang tid, men det er ikke så lett uten supercomputer til hjelp å se hva han skulle gjort annerledes. Også supercomputeren ville brukt tiden.

Med i historien til dette partiet hører også at Carlsen kunne krevd remis etter tre like stillinger etter trekk 79, 81 og 83, men sånt er veldig, veldig vanskelig å få med seg i lynsjakk. I stedet kunne det se ut til at han prøvde seg på å få til en tvunget remis da han endelig stod i ferd med å tape. Det var ikke så lett å skjønne hva han egentlig håpet på, om det var 50 trekk, eller hva, men overdommeren kom bort til brettet, og Karjakin smilte, mens dette ble klart at seieren var grei. Karjakin hadde vunnet, og Carlsen var på ny forbannet.

For Karjakin fulgte nå et litt roligere tempo, med først en grei seier med hvit mot egypteren Adly, så tre remiser mot sterke spillere, før han avsluttet første dag med to seire og en ny remis. En av seirene var med svart mot Nepomniasjtsji, en spiller Carlsen ikke møtte, og som er med og forklarer at han hadde dårligere rating på motstanderne, remisen var mot franskmannen Vachier-Lagrave. Carlsen, derimot, fikk straks opp dampen igjen, og tok 6,5 poeng på de syv neste rundene.

Men tapet for Karjakin tidlig i turneringen skulle altså bli avgjørende. Carlsen hadde lettere motstand. Det er bare å se på listene, her er de for Karjakin, her for Carlsen. Mens Karjakin slet mot supersterke Vachier-Lagrave, vant Carlsen lett mot Vålerenga-spilleren Mario Bosiocic. Til vanlig å finne i norsk lagsjakk. Begge stod de imidlertid med 10 poeng, gjennomsnittsratingen på Karjakins motstand så langt var 2740, for Carlsen bare 2706. Det skulle noe til å ta igjen det.

Så Carlsen måtte vinne på poeng. Og gikk hardt ut for å sørge for det. Franskmannen Vachier-Lagrave ble nedlagt, med de svarte brikkene, veldig sterkt, mens Karjakin ikke klarte bedre enn remis mot den sterke og uberegnelige landsmannen, Morozevich. Heller ikke mot cubaneren Dominguez fikk Karjakin mer enn remis, slik Carlsen heller ikke hadde fått, og Carlsen spilte samtidig remis mot amerikaneren Nakamura. NRK snakker Nakamura vel mye opp, for øvrig, han har ikke de resultatene de tilskriver ham, det er ikke de beste av de beste som møtes, når Carlsen møter Nakamura.

I femtende runde feiget Carlsen ut med remis, med hvit, mot Grischuk. Det kan ikke tyde på annet enn at Carlsen regnet med Karjakin ville falle av, at han ikke ville holde inn med tilstrekkelige seire og remis. I første omgang kunne det se ut til å være riktig vurdert, da Karjakin tapte, dramatisk, mot nevnte Nakamura. Etter å ha vært under press, kom Karjakin ovenpå, og endte med dronning mot løper og springer. Men Karjakin satte nesten øyeblikkelig bort dronningen i en springergaffel, og betalte dermed litt tilbake for to litt heldige springergafler han selv hadde hatt mot Carlsen og Morozevich (Karjakin stod til kliss tap, men fikk inn en gaffel som vant rent tårn, og partiet endte remis).

Alt så nå meget lyst ut for Carlsen. Men motstander i det neste partiet var den gamle nemesis, Vassilij Ivantsjuk, den eksentriske og herlige ukraineren. Han begynner å få et tak på Carlsen nå, med flere seire på rad, og Carlsen innrømmet også etter partiet at han synes det er vanskelig å spille mot ham. Det er ganske tydelig. Carlsen spilte et bra parti, fikk press, men ble til slutt utspilt likevel. Karjakin vant samtidig et skarpt parti mot villmannen Sjakhrijar Mamedjarov, et parti så vilt at det bare er å håpe store deler var avanserte åpningsforberedelser. Det er også sterkt gjort av Karjakin å vinne i en av Mamedjarovs stillingstyper. Karjakin er ikke bare en posisjonell forsvarspiller, slik han er blitt profilert i Norge, særlig i forbindelse med VM-matchen i New York.

Så møtte Karjakin Ivantsjuk og Carlsen Radjabov. Ivantsjuk og Karjakin var en stund fra samme land, det tok lang tid før Karjakin klarte å vinne over ham, men nå er det Karjakin som vinner nesten hver gang. Tilsvarende pleier Carlsen få det veldig godt til mot Radjabov, etter at de to var jevnere før. Deretter møtte Carlsen georgieren Jobava og Karjakin ukraineren Korobov, begge med svart, og begge mot spillere som liker at det går vilt for seg. Jobaba virket på meg til å spille litt retningsløst, uten at jeg med min rating er kvalifisert til å si noe slikt, men han fikk inn en kombinasjon og fikk en overlegent vunnet stilling. Han hadde over ett minutt igjen på klokken, og ingen grunn til å spille så fort at han satte stillingen bort med en klassisk tabbe: pass på at motstanderens bonde ikke når forvandlingsfeltet med sjakk! Det er ganske elementært, Jobava kunne lett unngått det med å spille Kc3 og true tårnet på b2, og det sies at han mellom denne runden og den neste gikk rundt i spillelokalet og spurte alle hvorfor i all verden han ikke hadde spilt dette trekket. Partiet mellom Karjakin og Korobov endte remis, og Carlsen var igjen i tet.

Nå begynte det å dra seg skikkelig til, og nå fulgte runden jeg ikke fikk sett direkte. I matpausen for spillerne gikk jeg ut med lille Irina og kona, og var litt på lekeplassen. Dermed fikk jeg ikke sett Carlsen Onistjsuk og Karjakin Leko før etterpå. Begge var gnistrende angrepspartier, Carlsens bare å rulle over motstanderen som en dampveivals, Karjakin med en flott kombinasjon der han ofret tårn, og så fikk inn et mattangrep. Selv skrøt Karjakin av dette partiet etterpå, og spesielt denne kombinasjonen. Han var godt fornøyd med den.

Runde 20 var partiet med den store drammatikken. Carlsen møter inderen Anand med hvit, Karjakin polakken Wojaszek. Wojaszek er for øvrig sekundanden til Anand, og har vært det i en årrekke. I dette partiet spiller imidlertid sekundanten bedre enn mesteren. Anand setter bort stillingen sin nesten med en gang, og gir opp etter 24 trekk. Han kunne godt gitt opp etter 17. Wojaszek, derimot, utspiller Karjakin som er nødt til å spille på gevinst, og ta sjanser. Magnus Carlsen står og ser at stillingen for Wojaszek er umulig å tape, og Carlsen trenger bare remis for å full kontroll på tittelen. Da kan han selv sikre med remis i siste runde. Partiet mellom Wojaszek og Karjakin utvikler seg imidlertid til et villmarksslagsmål, med store feil på begge sider, typisk lynsjakk. Wojaszek har mange enkle seire underveis, mange måter å gjøre det på, men med sekunder på klokken og stort press er det ikke så lett, og når han ikke selv heller var fornøyd med remis, endte det til slutt med seier til Karjakin da Wojaszek valgte feil metode å komme seg unna en evig sjakk.

Carlsen kom seg aldri av sjokket. Virkelig aldri. Han var en skam på seg selv resten av kvelden. Mot solide Peter Leko med svart kom han aldri egentlig i gang, fikk aldri noen sjanser, og virket vel ikke til å ha fått forrige runde ut av hodet. Karjakin hadde samtidig hvit mot georgieren Jobava, som Carlsen også hadde spilt mot, og som aldri går for remis. Med svart forsøkte han en usunn gambit, d5 i russisk (jeg har aldri før sette dette i mitt liv, sa Karjakin etterpå. Det er sjelden på dette nivået, der alle åpningsvarianter er så utstudert og utspilt, et nytt valg i trekk tre. Karjakin fikk en grei stilling med et visst press, gode sjanser for å vinne, da Jobava gav bort enhver sjanse for motspill da han slo bort springeren på e2, for å få en springergaffel på f4. Selv jeg hadde nok fått med meg at jeg må sjakke først. Når Karjakin gjorde det stod han tårn med springer over i en stilling som var svært, svært lett å spille, svært, svært lett å vinne. Ingen nerver kunne ødelegge dette.

Karjakin var en fortjent verdensmester i lynsjakk. Og Carlsen utmerket seg ved å forsøke å være den dårligste taperen verden har sett. Det var ganske skammelig, all den tid Karjakin var voksen og gratulerte Carlsen med seieren og unnet ham den, da rollene var byttet om i kampen om den egentlige – og viktige – VM-tittelen. Noen prøvde seg med at «det er kjekt Carlsen blir sur over sølv», og «dette viser ambisjonsnivået», men den må de lenger ut på landet med. Carlsen klarte ikke å legge bånd på seg, og snakket først nedsettende om en kollega, nevnte Wojaszek, som «helt sykt» hadde «satt bort alt» når «jeg bare trengte et jævla halvpoeng». Det er mer egosentrisk enn vi liker det, Mr. Carlsen. Det finnes andre i verden enn deg.

Verre ble det da Carlsen ikke engang holdt ut å bli værende på seierspallen til seremonien med premieutdelingen var ferdig. Synlig misfornøyd, og med stygge grimaser, slo han til slutt ut med hånden, og forlot hele greiene. Han aksepterte rett og slett ikke nederlaget. Kunne ikke godta at andre stod mer i rampelyset enn han. Kunne ikke unne andre seieren. Bildene har gått sin seiersgang på sosiale medier. Carlsen skal være litt forsiktig. Det er ikke sikkert resten av verden vil være så tilgivende mot ham, som vi vil være her oppe hos oss. Som en del andre stygge eksempler seg han ikke helt ut til å takle superstjernestatusen. Den er en gave og en forbannelse. Akkurat nå ser det ut som Carlsen sliter mer med forbannelsen, enn han gleder seg over gaven.

For oss i vårt hjem var det imidlertid veldig kjekt hele greiene. Vi holder med Norge, Ukraina og Russland, og har gjort det veldig, veldig bra dette sjakkåret. De russiske og ukrainske sjakkspillerne er mer likendes karer, synes vi, rolige og reflekterte, passe eksentriske, og uten PR-rådgivere opptatt av å fremstille dem på en spesiell måte, uten at oppførselen og kommentarene ser ut til å være merkevarebygging. De er rene og ærlige, snakker om sjakk, og elsker sjakk.

Carlsen hadde også en egen lounge dette VM. Selv Kasparov hadde ikke det. Det er virkelig en stor fordel, et eget, stille rom å sjekke varianter på PC og snakke med sekundanter og rådgivere på Skype. Han begynner vel å ligne litt på en Ikaros. Det er best han snur og flyr vekk fra solen, før han får svidd vingene sine og faller. Kanskje var det greit han ikke vant denne gangen. Han trenger tydeligvis å komme seg ned på jorden igjen.

Da setter jeg nok mer pris på Ivantsjuk, som i seiersintervjuet vektla at «I was completly lucky» og heller ville snakke om sin nye lidenskap, «dam», enn om sjakk og seieren. Og jeg likte mye bedre taperen Sergej Karjakin i VM-matchen i New York, som begynte pressekonferansen med å gratulere Magnus med dagen. Slik skal det gjøres.

Oppsummering av matchen Karjakin – Carlsen

Så er det klart at tittelkampen i sjakk mellom Sergej Karjakin og Magnus Carlsen går til omspill. Magnus Carlsen dominerte de fire første partiene, men så overtok Karjakin mer og mer etter hvert som Carlsen begynte å spille nesten litt ukonsentrert. I flere av partiene kommer det merkelige feil fra Carlsen, som det ubegripelige Kg2 i parti fem, og nonchelante Tc8 i parti sju. Begge trekkene forandret vurderingen av stillingen, om det var Carlsen som gav seg en fordel, eller Karjakin som fikk den. I parti 8 gikk det ikke lenger. Carlsen spilte som om han måtte gå all in allerede, og slapp ikke unna denne gangen. Karjakin vant, overbevisende. I parti 9 fikk Karjakin på ny stor fordel, og kom svært nær seier, men så greide Carlsen å slå tilbake i parti 10. Det var det første partiet Karjakin viste han kjente presset, og brukte lang tid på hvert trekk. Partiene 11 og 12 var forsiktige.

Den psykologiske fordelen i matchen har svingt enormt. Karjakin sa på en av pressekonferansene at dette er 80 % psykologi, 20 % sjakk. Etter å ha vunnet parti 8 og vært nær i parti 9, han Carlsen virkelig i tauene, og var ikke seg selv i pressekonferansene heller. Karjakin, derimot, virket profesjonell til fingerspissene. Fullt fokusert, både i partiene og pressekonferansene, og lojal til strategien han og teamet er blitt enige om. Han er mennekelig, sjarmerende, smiler og ler, men har også litt av denne gamle Sovjetmaskinen, med idrettsutøvere ufølsomme for press og nerver. Det var til parti 10. Da var det plutselig han som virket litt ute. I neste parti fikk også Carlsen litt press, nå med svart, og virket å gå inn i siste parti med klart psykologisk overtak. Men nå var det Carlsen som feiget ut, og knapt nok prøvde.

Som TV-underholdning i Norge har matchen vært en stor suksess. Hundrtusenvis av TV-seere benker seg foran TV-en gjennom kvelden og deler av natten, for å få med seg trekkene og kommentarene. Sjakken er nesten blitt en folkesport. Torstein Bae er passe tørr og både saklig og humoristisk i kommentarene, og gjør at folk på alle nivåer i sjakk klarer å følge med. I New York er Ole Rolfsrud og intervjuer managere og publikum på stedet. De får godt frem fellesskapet i sjakken, og nervene og dramaet mens man venter på neste trekk, og analyserer mulighetene.

Jeg er også veldig glad for at Sergej Karjakin og hans har gjort det så bra. Helt borte er alt snakk om at de er sponset av Kremlin, og at den politiske spenningen ligger som et bakteppe for matchen, og at det er lille Carlsen og Norge mot gigantiske Russland. Det er to unge gutter, unge menn, kjekke idrettsutøvere, som brenner for sporten sin, og føler seg litt beklemt i rampelyset. Karjakin har fått sympati for sin menneskelige opptreden, alltid høflig og korrekt, og med litt vanskeligheter med å få sagt det han vil, særlig på engelsk. Også etter å ha tapt stilte han opp både til intervju og pressekonferanse, uklanderlig i både oppførsel og i svarene, tross noen litt vel spesiell spørsmål (Why are you not disappointed? – Because I concentrate about chess, not stupid questions, sagt med et smil, tross tapet).

Manageren til Karjakin, Kyrillos Zangalis, har tatt Norge med storm. Det er sjelden vi ser så ærlige, så lite medieskolerte folk, med en veldig iver, og en engelsk som ikke alltid er helt på topp. På et øyeblikk ble Facebook-kontoen hans oversvømmet med vennespørsler, og som den gode russer han er svate han ja på alle sammen, inntil det var fullt, og Facebook ikke godtok flere. Og han inviterte alle sammen til Moskva, bo hos ham i hans leilighet. Han planlegger også å reise til Norge, besøke oss. Kjærligheten er gjensidig.

Jeg er veldig glad sjakken sånn er brukt som et fredsprosjekt og forståelse over landegrensene. Veldig fintfølende trakk også Magnus Carlsen seg i den siste pressekonferansen, fra å snakke om problemene nylig avdøde Taimanov hadde med det sovjetiske systemet. Det er ingen vits å fyre opp stemningen, det kommer ikke noe godt av det. Sjakk og sport skal være forbrødring, og i det er det grunn til å være fornøyd med også den jobben vi i Norge har gjort. Vi har vist oss fra vår beste side, synes jeg, åpne og inkluderende, og har tatt til oss også Karjakin og teamet hans i fellesskapet. Vi holder med Magnus, men håper på a good fight og en verdig vinner, for enda en gang å sitere pappa Carlsen og den gamle bloggen hans.

Tittelkamp i sjakk – Magnus Carlsen vs. Sergej Karjakin

I dag klokken 2000 norsk tid begynner tittelkampen i sjakk mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin. Det er de yngste spillerne som noensinne har deltatt i en tittelkamp. Begge er i midten av 20-årene, og begge ble stormestere mens de ennå var barn. Det er den nye generasjon som møtes, spillere født etter 1990.

Sergej Karjakin ble født på Krim, i det som den gang var Sovjetunionen, siden ble Ukraina, og nå er annektert av Russland. Han har russiske foreldre, er av russisk familie, og ble russisk statsborger i 2009, lenge før dagens konflikt. Han bor i Moskva, hvor han er gift med Galija Kamalova, tidligere var han gift med Katarina Dolzjnikova. Begge disse to er kvinnelige mesterspillere i sjakk. Med Kamalova har han et barn, født sent i 2015.

Karjakin er aktiv på sosiale medier, hvor han legger ut gutteaktige bilder og kommentarer. Han bruker mye smilefjes og såkalte emojis, sparer ikke på dem,  og han fotograferer gjerne venner og mat og sosiale settinger med tommelopp og muskler og glede. Ganske som folk flest, med andre ord. De få gangene han har postet noe politisk, er unntak, men får veldig mye oppmerksomhet. Det gir et ufortjent dårlig inntrykk av ham, klart medieskapt, og villet av de som vil ham og landet hans vondt. Det er disse, som godt kjente og atskillig mer kontroversielle Gary Kasparov, som deler og sprer disse hans.

Som profilert person i en betent politisk situasjon skulle kanskje Karjakin vite bedre. Kanskje føler han seg meningsberettighet om Krim, siden han nå en gang er derfra, men han skulle kanskje vite at dette ville bli brukt mot ham, og kunne bringe ham opp i problemer. Som det utvilsomt har gjort. Russiske sjakkspillere og andre som har holdt kjeft, har sluppet lettere fra det. For meg illustrerer kvalifiserer disse tingene han legger ut opp under hans gutteaktige stil, der han poster i vei uten å tenke for mye på konsekvensene.

Det er også slik at Karjakin har lært. Bare sjekk de åpne kontoene hans, det er langt mellom politikken, og de meldingene som kan være politiske kommer gjerne med et forbehold. På meg virker Karjakin til å være en skikkelig jovial, alright type, med ønske om å bli akseptert og at folk skal synes han er ok. Han er åpen og hyggelig mot alle, ler mye, særlig av andres vitser, og er meg bekjent ikke i konflikt eller dårlig stemning med noen i verdenseliten. Min kone og jeg fikk postkort av ham da han var på bryllupsreise i de forente arabiske emirater, var det vel, etter bryllupet med Kamalova. Også postkortet var enkelt og greit: Best wishes! Sergej Karjakin.

I Norge har Karjakin utmerket seg ved å vinne Norway chess to ganger. Så ble han ikke invitert, i det som vanskelig kan tolkes som annet enn et politisk spill. Karjakin tolket det i hvert fall slik selv, eller insinuerte det, «folk må selv avgjøre», skrev han. Den gang, i 2015, var forholdet melom Russland og resten av verden veldig betent. Og sentrale folk i sjakkverdenen har vel fyrt opp stemningen atskillig mer enn Karjakin har gjort, det kom godt synlig til overflaten under olympiaden i Tromsø i 2014.

I år var Karjakin på ny invitert, heldigvis, men takket nei etter først å ha takket ja. Det ble det først litt murring over, men det la seg fort. Begge parter har fordel av et godt samarbeid, og nå har de takket nei til hverandre en gang hver. Karjakin hadde også en ganske god grunn til å trekke seg. Han gjorde det etter å ha vunnet kandidatturneringen. Etter utladningen med å vinne den er det mulig å skjønne Karjakin ville ha en pause, og i hvert fall at han ikke ønsket å møte Magnus Carlsen igjen straks.

Opp gjennom årene har Magnus Carlsen hatt et godt tak på Karjakin, som han har hatt et godt tak på de fleste spillerne i verdenseliten. Så vidt jeg vet har han positiv score mot alle (med unntak av Anish Giri), og overveldende positiv score mot mange (som amerikaneren Hikaru Nakamura). Under normale forhold skal Carlsen vinne. Men i kandidatturneringen var Karjakin fryktinngytende, ikke minst sånn som han holdt nervene under kontroll, og spilte de beste trekkene i alle typer posisjoner, også når han var under sterkt press. Samtlige av de andre deltakerne i turneringen hadde øyeblikk der de brøt sammen, og spilte langt under sin normale spillstyrke. Utenom kandidatturneringen har ikke Karjakin vist noe lignende, aldri vært så overbevisende. Det er et klart høydepunkt i karrieren hans. Ellers i år har han spilt på det jevne.

Så spørsmålet er om Karjakin klarer å mobilisere. En del har forsøkt å gjøre et poeng at han har den russiske sjakkføderasjonen og den mektige russiske staten i ryggen. Det har ikke stått på pengene og ressursene i forberedelsene. Jeg tror ikke det har så veldig mye å si om han har personlig trener, massør, psykolog og kokk, hva de nå har samlet sammen. Et overdimmensjonert støtteapparat kan gi vel så mye press, som oppmuntring. I årevis har det russiske laget i sjakkolympiaden hatt det klart største støtteapparatet, uten at det har hjulpet dem til å vinne noen gang. I sjakk er noe av det viktigste å holde nervene under kontroll. Man må skjerpe seg av presset, ikke la seg tynge av det.

Magnus Carlsen har også et enormt støtteapparat av alle mulige slags folk. Det står ikke på pengene der heller. Og kanskje mer enn Karjakin har Carlsen en samlet nasjon i ryggen. Carlsen har også støtte i Skandinavia, Vest-Europa og det meste av verden ellers, inkludert USA, hvor kampen foregår.

Det har vært bittelitt utenomsjakklig sverdfekting, som at team Carlsen har leid inn Microsoft for å «sikre at russerne ikke hacker seg inn på datamaskinen hans» og at Karjakin ønsket en kampleder som kan russisk, noe han ikke fikk. Heldigvis er ingen av disse tingene fyrt opp unødig. Både Carlsen og Karjakin er fine folk, de har godt forhold til hverandre og til resten av sjakkmiljøet. Det vil ikke bli noen personfeide, og heller ikke noen storpolitisk maktkamp. Det er langt unna Spassky – Fischer i 72, veldig langt.

Carlsen er favoritt, men det er litt som et lotteri der han har størst sjanse til å vinne. Trekk ut et tilfeldig tall opp til 10, blir det 7, 8, 9 eller 10, vinner Karjakin, blir det lavere vinner Carlsen. Det er sannsynlig han vinner, men langt fra sikkert. Det er bare 12 partier, og de fleste vil bli remis, uavgjort. Får Karjakin inn en seier, kommer Carlsen under press, og må ta sjanser for å få inn en seier han også. Det gir muligheter for Karjakin. Matchen minner kanskje litt om Kasparov – Kramnik i 2002. Den gang var Kasparov stor favoritt, og den klart beste spilleren, men han klarte bare ikke å beseire Kramnik. Kramnik, derimot, vant to partier, og ble verdensmester. Som Kasparov har Carlsen problemet at alle venter han skal vinne. Det er tøft psykisk om det sniker seg inn en følelse om at han kanskje ikke vinner likevel.

Det kommer til å bli ganske intenst. Begge spillerne er maksimalt forberedt, og kommer til å gi alt de har. Begge spillerne er kjent for å ha sterke nerver, men presset er så stort, at det er umulig ikke å la seg merke av det. Jeg tror det kommer til å bli mange dramatiske partier, mange partier som varer lenge. Begge vil benytte seg av hver minste lille fordel til å tyne motstanderen så lenge som mulig. Både Karjakin og Carlsen er svært gode til å forsvare seg, men Carlsen er nok hakket bedre til å presse på og angripe. Det er veldig spennende og kjekt at de møtes.

Som pappa Carlsen pleide å si på bloggen sin: May we see a good fight!

Tittelkampen i Chennai

Det er litt dumt tittelkampen blir spilt en tid jeg ikke har tid til å skrive så mye om den. Jeg følger jo godt med, og har gjort det i 12 år. Det er kjekt resten av Norge nå følger etter, og det så til de grader. Både på skoler og universiteter blir det rapportert om ansatte og studenter, elever og lærere, som diskuterer og ser på sjakk i gangene. Min kone tok toget hjem fra Stavanger, også der var det oppmerksomhet rundt de som hadde iPad med roaming. Det er sjakkfeber. Folk som knapt har flyttet en brikke i sitt liv snakker om «remis», og folk så vidt over nybegynnerstadiet snakker om mulige varianter og alternative løsninger. Det er moro å høre på. Vi har vært hjemsøkt av verre landeplager de siste 10 – 20 årene.

Jeg skulle jo ha skrevet en oppvarmingspost, om VM-kamper – eller tittelkamper – som det strengt tatt heter, opp gjennom historien. Det har skjedd mye rart, og jeg har lest meg opp på det jeg ikke har kunnet følge direkte. Kanskje skriver jeg en sånn post i ettertid, og poster tilbake, typisk meg.

De første kampene mellom Anand og Carlsen var rene antiklimaks. Det var bygget ypperlig opp, både i sjakkverdenen og i medieverdenen. Alt var gjennomdiskutert, for lekmann og mester. Det var som Marc Crowter (opphavsmannen til TheWeekInChess, en etter min mening levende legende i sjakkjournalistiskken, med en arbeidskapasitet langt ut over det vanlige, og med høy kvalitet i alt han gjør) skrev på twitter:

#AnandCarlsen Opening Ceremony on Thursday around 4pm Chennai time. We’ve done the speculation to death, time to get started. Sat Game 1.

NRK hadde satt av hele dagen. Og de hadde vel bydd mer enn fornuftig er, for enerett på bildene, når LiveStream er gratis på nettet, og sjakktrekkene uansett er offentlige. Og så er det hele over på 16 trekk. Programlederne fikk det ikke en gang med seg, og var midt i et intervju med en kjendis, da partiet var slutt og det var remis. Neste dag skjedde praktisk talt det samme. Litt flere trekk, men ikke noe særlig mer tid. Partiet gikk rett til remis. Som en fotballkamp man ble avsluttet før tiden, fordi begge lag uansett var fornøyd med 0 – 0.

Det spritet seg opp i parti tre og fire. I parti nummer tre hadde Carlsen alvorlige problemer. Hadde Anand hatt killerinstinktet fra ungdommen, så hadde hadde han avsluttet Carlsen her. Men sulten etter å vinne er ikke stor nok til å dekke over frykten for å tape, så han spiller litt for trygge trekk i avgjørende øyeblikk. Han går ikke all in. Han går knapt inn i det hele tatt. Han ser ut som at han bare vil at alle partiene skal bli raskest mulig ferdig. Og helst med remis.

I parti nummer fire var det første gang Carlsen presset. Han har det ungdommelige killerinstinktet til fulle. Han er i angrepsposisjon, han har ikke noe å forsvare, han har sulten, og ingen frykt for at det kan gå galt er nok til å stagge den. Han slår den farlige bonden på a2, han går inn i ukjent terreng, og i dette partiet hadde Anand ingen mulighet til å forenkle til sikker remis. Dette var nok det sterkeste partiet så langt. For Anand var på høyde med situasjonen, forsvarte seg aktivt, som han måtte, og klarte med et mirakeltrekk å forenkle også denne til remis. Men dette var en kampremis, dette var ordentlig.

Så kom parti 5. Carlsen var ikke heldig med åpningen. Stormester Tisdal skrev på Twitter at denne gangen gikk det helt galt, eller noe i den duren, Anand vant også denne åpningsduellen, og tilsynelatende uten problemer. Siden i dette partiet tok Anands lyst etter å forenkle og få det overstått, overhånd, og han forenklet til en stilling som innebar en liten fordel for Carlsen. Det var en fordel det var lett å se, dårligere bondestruktur for Anand og en mer aktiv løper for Carlsen, men det var mildt sagt vanskelig å se hva Carlsen skulle gjøre med den.

Jeg avfeide dette partiet som uinteressant, som kjedelig, som avgjort, og reiste ut for å kjøpe noen stoler. Da jeg kom hjem igjen, stod Carlsen til klar gevinst. Hva var det som hadde skjedd?

Anand hadde gjort noen merkelige vurderinger i kritiske øyeblikk. Alt kan forklares tilbake til lysten etter å forenkle, få partiet ut av verden, bli ferdig. Da er det selvsagt svært irriterende å spille mot Carlsen, som ikke går med på noen forenklinger, som alltid er på jakt etter muligheter, som aldri vil bli ferdig, og som bedre enn noe menneske på jorden er i stand til å spille feilfri sjakk i time etter time, trekk etter trekk etter trekk etter trekk. Og så knekker Anand lite grann sammen, og gir en ekstra sjakk på c1, og gir med det Carlsen et ekstra tempo, som det heter. For Anand var det sikkert et ønske om å komme frem til tidskontrollen (ny tid etter 40 trekk), et instinkt mange sjakkspillere i alle aldre har kjent på. Er man usikker, er det alltid greit å sette motstanderen i sjakk lite grann.

Her tapte Anand på det. Det var ikke et spesielt vanskelig sluttspill. Anand gjorde feilvurderinger spillere på hans nivå ikke trenger å gjøre, og som kan forklares mer i psykologi enn i spillestyrke. De som har skrevet om at tittelkamper også handler om å nedbryte motstanderen får et poeng her. Anand overvant langt vanskeligere hindringer i parti nummer 4, der han virkelig var i problemer. Men dette slet ham ut. Eller så er det slik at det er vanskeligere å finne de aller beste trekkene når det ikke ser ut til å være sånn fare på ferde, enn når det er lett å skjønne situasjonen er kritisk.

Om dette var sant i parti nummer 5, ble det enda tydeligere presentert i nummer 6. Dette var vondt å se på, og stakkars Anand skulle vært forskånet fra å gå på pressekonferansen etterpå. I hvert fall skulle han vært forskånet fra de idiotiske og ytterligere nedbrytende spørsmålene han måtte svare på der. For den norske journalisten kan man lure på om team Carlsen har alliert seg med norsk presse for å ta knekken på Anand. Det var pinlig å se på. For den indiske journalisten, som lurte på om Anand hadde en kommentar til den store idrettstjernen Sachin som nå har trukket seg fra Cricket, må man nesten bare le overbærende. – Kanskje skulle du også bare trekke deg, er oppfølgingsspørsmålet som aldri kom.

Uansett, den norske journalisten som terpet og terpet på hva Anand skulle gjøre nå, som han hadde tapt to ganger på rad, og som ikke gav seg med det høflige «jeg skal gjøre mitt beste», men måtte ha Anand til å bite ham av skikkelig, han kan neppe ha spilt sjakk selv og kjent på hvor forferdelig, forferdelig, forferdelig det er å tape grundig. Tapet for Anand innehold alt det verste et tap i sjakk kan ha med seg. Det var med hvit, det var rett etter et annet tap, det var helt unødvendig, og det blottla akkurat den svakheten Anand har. Det var karakterdrap, er jeg nesten fristet til å skrive. Det var mennesket Vishwanathan Anand som tapte, ikke sjakkspilleren. Det var menneskelige egenskaper som ødela for ham.

I følge rapportene hadde han sovet dårlig natten før. Også tidligere har han sovet dårlig etter et tap. Og det er jo ikke så merkelig, det står veldig mye på spill. Hele hans videre karriere er avhengig av dette. Det vil være svært vanskelig å komme tilbake som verdensmester, om han mister tittelen nå. Det er fullt opp av andre ulver som kjemper om utfordrerplassen, langt ivrigere etter å ofre absolutt alt, enn Anand. Jeg tror dette vil være hans siste tittelkamp. Det er ingen dristig spådom.

Det er heller ikke dristig å mene tittelkampen for i år er avgjort. Anand vil aldri kunne klare å komme tilbake etter det som hendte i går. Han trengte en rask seier, enten i parti seks eller sju, for ikke å komme bakpå. I parti seks forsøkte han å spille litt offensivt. Han gikk ikke inn i de roligste variantene i Berlinforsvaret, han hadde noe nytt, men Carlsen løste problemene tilsynelatende enkelt og greit over brettet. Og på ny falt Anand for fristelsen etter å forenkle. Torstein Bae på NRK snakket mye om hvor merkelig det var at Anand slo av springeren på f6, med løperen. Man slår ikke av slike springere uten at man har en konkret plan med det. Og den eneste planen som kunne være her, var å kvitte seg med brikkene, slik at man kunne få seg en remis og en hviledag.

Men Magnus Carlsen ville det som vanlig annerledes. Han været vel også et skadet bytte, her. Anand var engstelig, sliten, og signaliserte at han ikke hadde noe ønske om å spille for seier. Vel, da kan jo Carlsen spille for seier. Det er både irriterende og provosere, for svart er remis greit, særlig når han leder i en tittelkamp for dette. Men Carlsen vil ikke gå med på det, han vil spille videre. Han har sulten, han vil opp og frem, det er dette han lever for, om han kan tyne motstanderen et par timer før det uansett blir remis, så er det verdt det. Og det er uhyre sjelden Carlsen taper disse til tider litt dristige vinstforsøkene.

Det er denne irritasjonen som må ha ødelagt for Anand. Sånn som han gir opp bonden med det merkelige dronningtrekket i trekk 38, på ny like før tidskontrollen, det er ganske uforklarlig. Hvis han ville ofre, kunne han ha ventet to trekk. Ellers må han ha sett spøkelser, for mulighetene til Carlsen i den stillingen var ganske vage.

Etter dette hadde Carlsen en bondes overvakt, og Anand hadde i sikte et par timers tortur. Forenklingen til remis fantes ikke. Ideen om å sende frem h-bonden var god, kanskje var det dette han så da han spilte Dg3 i trekk 38. Men det forsvarer ikke beslutningen, for Carlsen kunne spilt annerledes og ikke tillatt dette h-fremstøtet. Carlsen fikk rett og slett økt sine muligheter og begrenset risikoen av at Anand gav en bonde for å få byttet av dronningene.

Antagelig drømte ikke Anand om at Carlsen skulle ofre en bonde tilbake for å unngå å ta remis. Stillingen er død, det er remis, men Carlsen finner en mulighet for å spille litt til. Og det må irritere vettet av Anand, som er sliten, og mer avhengig av å vinne enn Carlsen er. Det er Anand som skal ta sjansene i disse partiene, det er han som skal være nødt til å ta risikoen. Og så er det Carlsen som spiller hardt på vinst, og tvinger Anand til å jobbe for hvert halvpoeng.

Foran den neste tidskontrollen knekker Anand enda en gang. Nå skal vi være forsiktige, vi som sitter med dataanlyse og fasit, det er veldig lett for oss. Stormesterkommnetatorene jeg fulgte skjønte ikke hva som foregikk. De var langt unna å se Carlsens plan, før den var der, og Anand var tapt.

Men den utmerkede Marc Crowter peker på et viktig poeng i hans rapport fra runden: Anand bruker 30 sekunder på det kritiske trekket 57. Tg8, som er trekket som gjør at han går i Magnus’ lille felle. Deretter bruker han 10 minutter på 58. Tc8, som er en helt nødvendig fortsettelse av Tg8, det er hele planen med Tg8. Og så bruker han nye 60 sekunder på 60. Ta4, som er den siste og avgjørende feilen. Skjønte han her hvor det bar? Hvorfor brukte han ikke da alle de 37 minuttene han hadde igjen før neste tidskontroll, til å lete etter trekket som gir mest mulig problemer for Carlsen? Har man først sett ideen, ser man rimelig lett at Ta4 ikke hjelper mot den.

Jeg vet ikke når Anand oppdaget hvilke problemer han var i. Kanskje trodde han Carlsen ville ta til takke med remis, når han fikk også c-bonden fra ham, og Anand hadde to sammenhengende fribonder på dronningfløyen. De offisielle Fide-reporterne, Susan Polgar og en inder, som ikke satt med computer-evalueringer foran seg, så ingenting av det som foregikk. Planen til Carlsen var langt fra så åpenbar.

Kanskje så også Anand det først etter 61 .. Tg6. Først her var planen til Carlsen åpenbar, og først her begynte Anand virkelig å tenke. Men nå var det altfor sent. Fribøndene til Anand kommer seg ikke av gårde, tvert i mot stenger de for hans eget tårn. Og Anands konge er fanget ute i kanten. Det må være så vondt, så vondt å tape på denne måten. Det er fullt av ting som kverner i hodet. – Hvordan kunne jeg gi den bonden, hvordan kunne jeg, hvorfor tenkte jeg ikke mer i det trekket, i det trekket, hvorfor tillot jeg disse stillingene.

Det var en selvdestruksjons av Anand. Men den kom som følge av Carlsens nådeløse stil. Med bare å kverne og kverne på, aldri la motstanderen slippe unna, aldri gi ham en hviledag eller et hviletrekk. Anand har vært psyket ut før. Han har katastrofal score mot Kasparov, langt verre enn faktisk spillstyrke skulle tilsi. Nå er det Carlsen som har knukket ham. Carlsen kan nå gå inn for the kill, som de sier på engelsk. Anand er ingen motstander for ham lenger. Han er etter seks partier allerede beseiret.

Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, men man kan vel si at denne bjørnen – eller tigeren – er skutt to ganger, og døende. For virkelig å teste Carlsens styrke trengs en tøffere motstander, like sulten som han selv, som har ting å bevise og ikke bare gammel storhet å forsvare. Kramnik vil nok være blodtørstig, og gjøre det som trengs. Men den virkelig spennende kampen vil være mellom Aronian og Carlsen. Det er hva vi sjakkelskere ville kalle drømmefinalen. Det er noe å glede seg til.

Etter at vi har gledet oss ferdig med resten av kampene i Chennai. Det mest spennende nå er å se hvor lenge det varer. Mitt tips er at Carlsen drar inn en seier til, og vinner 3 – 0 i avgjorte parti. Sjansene er større for at Carlsen vinner 4 enn at Anand vinner 1. Jeg tror ikke Anand vil slå Carlsen igjen, noensinne. Carlsen har knust ham.