Ukraina og Russland

En litt utrivelig post, på en trivelig kveld, dagen før julemåneden begynner.

For fem år siden planla min kone og jeg å reise ned til Kiev, for å feire julen og nyttår der. Det er den eneste gangen vi har fått gjort det. Det var demonstrasjoner i gatene i Kiev, og hadde jeg ikke selv hatt en kone derfra, så hadde jeg også vært med i den europeisk euforien, enda et land som velger vår demokratiske vei.

Det fulgte et par år med flittig blogging om dette, jeg var naturlig nok engasjert, det var livene våre som stod på spill, hvordan det skulle bli i vårt andre hjemland. Det kostet mer enn det smakte å skrive om disse tingene. Det er en uting med dagens debatter, at man bare skitner hverandre til, og sår tvil om både motiver og moralsk standard. Som ukrainere og russere selv sier, når man snakker med dem, politikk skaper bare uvenner, det er best å holde kjeft.

Jeg har hatt lykkelige år med å holde kjeft. Også de to årene jeg engasjerte meg, hadde jeg det fint utenom. År 2014 var året vi fikk barnet vårt, Irina, halvt norsk, halv ukrainsk. Halvt russisk. Det blir halvannen, og det en halv for mye. Hun er ukrainsk statsborger, dobbelt statsborgerskap, men hun er like så russisk som ukrainsk, det er russisk språk hun kan, og russisk kultur og historie som er hennes. For oss er russisk og ukrainsk nærmere enn norsk og svensk, i de gode årene før Maidan-revolusjonen sa både kona og svigermor at det var hipp som happ om jeg kalte dem russere og ukrainere. Hva er forskjellen, liksom?

Og når moren til min kone forklarte meg slekten sin, så er det helt riktig. Det går ikke an å si om dette er russisk eller ukrainsk, her går det om en annen, generasjoner bakover. For å gjøre det ekstra tydelig, så er jeg selv av en slekt der det er en god del svensk, og litt dansk, på morssiden. Det er ikke noe å snakke om, spiller ingen rolle, bare kjekt.

Men nå er altså Ukraina og Russland i en konflikt som nesten føles litt uvirkelig, mange ganger. Hvordan havnet vi hit? I dag kom nyhetene om at President Porosjenko i en måneds tid fremover nekter russiske menn mellom 15 og 60 år innreise i Ukraina. På nyhetene på NRK ble det presentert som en saklig beslutning, på bekgrunn av at dette er menn i stridsdyktig alder, og derfor kan danne «militsgrupper».

Har dere hørt på tull? Det er tjukt med ukrainere med slekt i Russland. Nå tar godeste Porosjenko julefeiringen fra dem, fordi de kanskje vil starte «militsgrupper», som det heter.

Bakgrunnen er selvfølgelig båtene den ukrainske marinen fikk beslaglagt, fordi de seilte opp gjennom Kersj-stredet, og med det nødvendigvis nær Krim. Enhver idiot vet at russerne ikke tillater militære skip der, ukrainerne vet det helt utmerket. Man kan godt være prinsippiell, og holde på at Krim ennå juridisk er ukrainsk,land, og at ukraina er i sin fulle rett til å seile med skip i egne farvann. Det er også en avtale fra 2003, som garanterer russisk og ukrainsk ferdsel i Azov-havet.

Alt dette kan man mene. Man kan også mene det skal gå an å gå i bakgatene i Lima på kveldstid, uten å bli ranet. Virkeligheten er en annen. Ukraina ønsket at disse skipene skulle få problemer, de søkte denne konfrontasjonen, sånn at preisdent Porosjenko kan få litt internasjonal støtte, kanskje, og sette i gang noe unntakstilstand og strenge reaksjone. Han kan vise seg sterk, og liksom konfrontere russerne, og med det kanskje ha en mulighet til å bli gjenvalgt som president i mars, selv om han ligger elendig an.

På NRK, som ellers i mediene her i den vestlige verden, så blir det fremstilt som Ukraina er utsatt for overgrep, og de snakker ublygt om hva «Putin ønsker», noe det er svært få som vet, siden han er av statslederne i verden som holder kortene tettest til brystet. Det som vet litt om Russland, og om verden, vet at de har ingenting å tjene på en konflikt som dette. De vil aldri få sympatien for å ta arrest i ukrainske skip, som seiler i nærheten av land russerne har erobret fra dem. Russerne gjør ikke dette fordi de har lyst til å bli upopulære.

Og uansett hva man måtte mene, så er det vanlige folk det går utover. Sånn den mislykkede Maidan-revolusjonen og 4 års sedvanlig vanstyre fra President Porosjenko, og hans menn. Russerne blir diskriminert i Ukraina. Det lever den vestlige veldig godt med, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver poster som dette. Vi har det helt strålende, hver eneste sommer, og ofte ellers, i Ukraina. Vi slipper lett inn og blir topp behandlet med våre norske pass, og blant vanlige folk er det selvfølgelig ingen problemer med å snakke russisk, alle gjør jo det. Men oppe på det politiske nivået, så er de nasjonalistiske og rasistiske og alt vi pleier å være i mot her oppe hos oss, og det er ingen her som vil reagere på at en russisk bestefar ikke skal få feire nyttår med familien i Ukraina, fordi president Porosjenko har lyst til å late som det er farlig nå, i Ukraina, sånn at ikke så mange tenker så sterkt på at det er helt for jævlig å leve i Ukraina, og at sånne som han har skylden for det.

 

Hvordan det egentlig står til i Ukraina

Mens jeg sitter utenfor kafe Skyberry og venter på den skal åpne, hører jeg det romstrere i søppeldunkene like ved. Det er en gammel, tynn pensjonist som leter etter om det er noe han kan bruke.

Turister i Ukraina vil ganske sikkert få et galt inntrykk hvordan det egentlig står til her nede. På overflaten er alt ganske bra, som man kan forvente i Øst-Europa, litt falleferdige bygninger her og der, dårlige veier og mange steder og ting modent for reperasjon, men folk går skikkelig kledd og alt er etter standarden rent og pent. Folk vandrer omkring og ser ganske glade ut i sommervarmen, på lekeplassene er det barn som leker, strender og parker har folk som koser seg, og i butikkene er folk og handler matvarer. Det ser helt vanlig ut.

Men under overflaten er alt mye, mye vanskeligere. Gå hjem til folk, og se innom kjøleskapene deres. Ta en titt på lønningene, og se på utgiftene. Særlig de faste utgiftene. Ukraina konkurrerer med Moldova om å være Europas fattigste land, det er et spørsmål om hva man måler etter, hvem som kommer dårligst ut. Omregnet i dollar er ingen lønninger lavere enn i Ukraina, de var i hvert fall ikke det sist jeg sjekket. Og Ukraina har problemer med arbeidsledighet, manglende sosial sikkerhet, og alt man forbinder med land med svak økonomi.

Det er beinhardt. Og alle TV-kameraer ble slått av, straks det var innført en vestvendt president i landet, sjokoladeoligarken Porosjenko. Under ham er landet blitt fattigere, og mer nasjonalistisk. Det går under raderen her hos oss, hvor alle er mer opptatt av hvor vanskelig og fælt det er i Russland, mens sannheten er at folk i Russland er mye mer fornøyd både med styret sitt og økonomien sin enn folk i Ukraina er. Med god grunn.

Fredag spaserte jeg langs strandgaten Rusanivskaja på andre siden av elven. Jeg hadde nettopp sett Frankrike – Urugay, og tatt noen øl i en bar som utenom meg og to andre, besto av de ansatte. En gammel dame står med en gåstol, og sier noe jeg ikke klarer å oppfatte. Jeg lurer på om hun trenger hjelp, kanskje skal hun over veien, eller noe, så jeg går og forhører meg hva det er. Hun sier noe på det som må være ukrainsk, for jeg skjønner ingenting, og jeg ber henne snakke russisk, for jeg skjønner ikke ukrainsk. Hun svarer på engelsk, tre ord: HELP ME, MONEY.

Pensjonsalderen ble i Russland nettopp satt opp fra 60 til 65 år. Protestene var i kjent stil større i Vest, enn i Øst. Putin mistet noen prosentpoeng oppslutning, det var noen demonstrasjoner, men skulle man finne de sterke følelsene og opprørte stemningen, måtte man søke etter engelske tekster på nettet. Ikke russiske. Som planen var, var russerne mer opptatt av VM i fotball, og drømmestarten med 5 – 0 over Saudi Arabia. I Vesten ble dette fremstilt som et lumsk triks av Putin.

Samtidig ble pensjonsalderen hevet i Ukraina også. Pussig nok fra 60 til 65 år. Det finner man ikke informasjon om, i alle fall ikke på engelsk, men folk her nede vet det, selvfølgelig, for det berører deres liv. Jeg har ikke tallene, men fra hva jeg har hørt er pensjonen i Russland fire ganger større enn i Ukraina. Kanskje har pensjonen i Ukraina steget nå, men da jeg hørte for et par år siden, var den under 1000 griven. Det er ukrainske penger, som før var jevngodt med norske, men nå, etter Maidan, skal deles på tre. Pensjonistene her har altså hundrelapper å leve for i måneden. Og i en storby som Kiev, er allerede de kommunale avgiftene med vann, søppel og kloakk og alt som hører med, høyere. Det er ikke rart de ber om penger.

15. juli stiger nok en gang prisene på offentlig transport her i Kiev. Det er vanlig med prisstigning, etter økonomisk teori skal det til og med være å ettertrakte med en viss inflasjon. Her i Ukraina er imidlertid stigningen 100 %, prisene på buss blir doblet, fra fire til åtte griven. Metroen skal også koste åtte, nå koster den fem. Etter norske forhold er det småpenger, umerkelig, et par kroner for hver reise, men for folk som bor og jobber her, og er avhengig av reise, blir denne femmeren hver dag en del av utgiften som spiser av inntekten.

I går, da vi kjørte hjem fra stranden med linje 118, kom det ombord en spesiell skapning. Han minnet litt om en professor, av den typen man sier om, at dette er en professor som ser ut som en boms. Klærne var gamle, slitte og falmede, hår og skjegg bustet og ustelt, slik det er når man har andre ting å tenke på, om det er viktige professorale emner, eller hvordan man skal klare seg gjennom de neste 24 timene. Han hadde også et plastskilt på brystet, et slik man får som identifikasjon når man er på kurs, og han hadde poser og en veske. Billetselgeren kom og ba ham kjøpe billett, og da var bløffen avslørt. Dette var nok ingen professor. De fire griven han trengte, hadde han ikke. Billettselgeren så ham kjøre de par hundre meterne til neste stopp, der han gikk av.

Solen skinner, Kiev presenterer seg fra sin beste side, overalt hvor turister kan tenkes å ferdes, er det lagt inn solide beløp for å gjøre det fresh og shiny, for å si de på engelsk. Det er imidlertid overflate, den overflaten vestlige turister og den vestlige verden liker å se, og den det offisielle Ukraina helst vil presentere. Det er ikke det riktige bildet. Det bildet består også av pensjonisten som graver gjennom søppelet, som står på gaten og ber om penger til tilfeldig forbipasserende, karen som kommer på bussen, og ikke har råd til kronen det koster.

Sirkus Saakashvili

Da krisen i Ukraina var mer intens og denne bloggen var mer politisk, skrev jeg en del om den tidligere georgiske presidenten, Mikhail Saakashvili. Den gang ble han sett på som en Vestens mann, mot korrupsjon, og for demokrati, og som en som skulle hjelpe Ukraina på sin vei mot å bli mindre russisk og mer europeisk. Jeg var sterkt kritisk til ham, som jeg var til det meste av det som foregikk i Ukraina, noe jeg også skrev om her på bloggen den gangen. Det var ikke så mange som skrev på den måten, da.

Nå, 4 år etter de første demonstrasjonene på Maidan, så er det få som snakker om Ukraina. Det som skjer der, får liten oppmerksomhet. Konflikten mellom Russland og Vesten – ledet av USA – har nå funnet seg andre arenaer, og mangelen på tillit har nådd nivåene fra den kalde krigens dager. Det gir helt god mening å si at vi er inne i en ny kald krig, mange av de gamle mekanismene er nå på plass, med gjensidig propaganda og dyrking av fiendebilder, mens en del andre ting er annerledes enn den gang.

At to av verdens stormakter ikke lenger er på god talefot med hverandre hadde vært en dyr pris å betale, om Ukraina hadde blitt et bedre land å leve i. Dessverre har vi bare betalt prisen, ikke fått levert varen. Ukraina har ikke blitt noe bedre, og det er heller ingen som later som lenger. Ukraina er i levestandard verre enn det var under Janukovitsj, den tidligere presidenten, og de har ikke fått bukt med korrupsjonen eller vanstyret de har lidd under siden Sovjetunionens oppløsing.

Ukraina har rett og slett maktet å få det verre. Etter 25 år med selvstyre og teknologisk utvikling. Og med startpunkt fra et notorisk ineffektivt og tungrodd sovjetisk system.

Mikhail Saakashvili tok makten i Georgia gjennom et kupp. Det ble fremstilt som en «fargerevolusjon», typisk for de tidligere sovjetrepublikkene. Felles for disse «revolusjonene» var at de skulle dra de tidligere sovjetrepublikkene i vestlig retning, og ut fra Russlands skygge og kontroll. Mikhail Saakashvili var Vestens og særlig USAs mann, tett opp til det republikanske partiet der. Han har tette kontakter til John McCain, har kalt opp en gate i hovedstaden etter George Bush, og har også vært buddy med Donald Trump, før denne ble president. Han startet en krig mot Russland, i håp om at han skulle få NATO-styrker trukket inn på sin side, og måtte spise slipset sitt på TV, da dette ikke gikk.

Siden ble han kastet fra makten i Georgia, og er der anklaget og etterlyst for korrupsjon. Det er et kjent trekk ved de tidligere sovjetrepublikkene. Om makten skifter, forsøker man alltid å få de gamle arrestert. Som man også arresterer (eller dreper) sine politiske rivaler og meningsmotstandere. Når det skjer i Russland, eller utført av «russiske sympatisører», så får det alltid stor oppmerksomhet i vestlige medier. Når det er «våre menn», de som liksom skal være «vestlige», så blir det fortiet. Det var således enorm oppmerksomhet over Janukovitsj, som arresterte Julia Timosjenko, men ganske stille om alle de nåværende president, Porosjenko, vil arrestere og arresterer.

Det er mot denne bakgrunnen sirkus Saakashvili må ses. Han er tidligere vant med å få Vestens støtte, og gå i mot regimer han kaller korrupte og kriminelle. Det lyktes ham i Georgia, men her i Ukraina er kritikken hans rettet mot en president som med stor brask og bram ble ført inn til makten med stor vestlig støtte. Porosjenko er Vestens prosjekt, ikke Russlands, og om Vesten allerede nå støtter at Porosjenko fjernes, så blir det veldig synlig hvor spektakulært Vesten med alle dets institusjoner her har feilet.

Så Saakashvili gjør alle de samme tingene, men når ikke frem til noen av de store vestlige mediene. Han blir nå filmet og fotografert av sine egne, og bildene av han og hans tilhengere blir lagt ut på sosiale medier, men det fremstår vel heller nettopp som et sirkus, enn som en politisk kamp å ta helt alvorlig. Saakashvili kom tidlig inn som en av president Porosjenkos mange rådgivere, og ble deretter satt inn som guvernør i det omstridte og russisk-vennlige Odessa. Der fikk han med amerikansk støtte og penger iverksatt noen høyprofilerte «reformer», men disse var nok mer synlige i mediene, enn i virkeligheten. Og de hadde ganske sikkert mer betydning der.

I alle fall mistet Saakashvili sin posisjon. Han kom på kant med Porosjenko, ble avsatt fra å være guvernør, og mistet også det ukrainske statsborgerskapet. Så Saakashvili er nå formelt statsløs.

Likevel reiste han altså inn i Ukraina nå tidligere i høst. Det var et iscenesatt sirkus, han krysset den polsk-ukrainske grensen, liksom båret frem av sine tilhengere. Den ukrainske statsmakten kunne ikke hindre ham. Ikke er jeg så sikker på om de egentlig prøvde.

Deretter møtte Saakashvili alltid levende Julia Timosjenko, hun har også ambisjoner på den storpolitiske arenaen, og hun spiller sine kort nøye. Så ble det stille om Saakashvili.

Inntil han i går plutselig ledet en demonstasjon a’la Maidan. Dette var mer sirkus enn sirkus, der han liksom maskert og med sekk over hodet, listet seg ut av hjemmet sitt, og over hustakene, alt på film, selvfølgelig, før han endte opp utenfor parlamentsbygningen. Der hadde han håndjern på høyre arm, og lar seg fotografere med dem på, mens han smilende viser V-tegnet i luften.

Alt er fritt tilgjengelig gjennom enkle søk på internett.

Det er ikke nødvendig å kommentere så mye mer. Saakashvili har støtte fra 1-2 prosent av den ukrainske befolkningen. Det er omtrent det samme som den russiske opposisjonspolitikeren Navalnyj har, men oppmerksomheten Navalnyj får for sine demonstrasjoner kan ikke sammenlignes med dem Saakashvili nå har fått. Porosjenko og den ukrainske statsmakten trenger ikke forsvare seg en gang. Det er ikke lenger noen som tar Saakashvili alvorlig. Og det er få som nå følger med på Ukraina.

Med Klitsjko på flyplassen

I går da jeg satt ved forskjellige flyplasser i Europa på vei hjem fra Athen, tikket en melding med bilde inn fra Skype. Meldingen var fra min kone, Olia, og meldingen var at de hadde observert den ukrainske eksverdensmesteren i boksing, Vitalij Klitsjko, på flyplassen i München. For meg var det betryggende å se at kona og barnet hadde kommet seg trygt med i flyet, og var på vei hjem, som jeg, mens for dem var det altså viktigere å formidle hvem de hadde sett.

Da demonstrasjonene på uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, i Kiev stod på månendene rundt årskiftet 2013-14, så var Vitalij Klitsjko en av lederfigurene på demonstrantenes side. Han representerte partiet Udar, som betyr slag, og jeg husker hvordan han og partiet hans i vestlige medier ble hauset opp som en nykommer, og dermed et stykke unna korrupsjonen og hestehandlene som har ødelagt ukrainsk politikk. Jeg husker særlig en lengre artikkel i magasinet D2, til Dagens Næringsliv, der det også ble pekt på at Klitsjko har en doktorgrad, og at han derfor er intelligent.

Samtidig verserte det videoer på YouTube der Klitsjko dummer seg ut, med å forsøke å holde tale i det østlige Ukraina, der han blir pepret med fy-rop og tomater, og der han stotrer og stammer på ukrainsk, russisk og engelsk. Det kommer også memer og Klitsjko-vitser, der han blir fremstilt som dum, godtroende og voldsomt naiv. Så den veldige oppbyggingen av en intelligent bokser med doktorgrad, var noe som kun forekom i vest, hos ukrainerne og russerne ble det raskt vanskelig å ta ham helt alvorlig. Det vises også i den lekkede telefonsamtalen mellom den amerikanske viseutenriksministeren, Victoria Nuland, og ambassadør Geoffrey Pyatt. Der blir de enige om at Klitsjko er for naiv, så de vil gå for Arsenij Jatseniuk.

Og det er Jatseniuk det blir.

Jeg var veldig provosert over dette da det stod på, og skrev om det veldig her på bloggen. Jeg mente den gang og mener ennå at Jatseniuk og hans medspillere skjønte at om styret i Ukraina ble avgjort gjennom vanlig valg, i 2015, så ville det være åpent om det ville bli maktskifte eller ikke. Men om de klarte å få sittende president Janukovitsj vekk gjennom disse demonstrasjonene, så ville det være fritt frem for disse  som viste frem sine ansikter under protestene. Sånn gikk det jo også, på død og liv måtte Janukovitsj kastes der i 2014, i all hast ble det holdt presidentvalg i mai samme år, og så parlamentsvalg året etter.

Som kjent ble oligarken og sjokoladekongen Petro Porosjenko president, mens Arsenij Jatseniuk ble statsminister, først midlertidig, så fast. I valget i mai var partiene som står sterkt i de østlige og sørlige delene av Ukraina, de som blir kalt russiskvennlige, men også godt kan kalles partier for forbrødring og samarbeid, de var svimeslått, og radert ut, mens de som stod sterkt i de vestlige og nordlige delene, de som blir kalt vestvennlige, men også kunne bli kalt nasjonalistiske, de overtok helt.

For en med familie som identifiserer seg med russisk kultur og historie, og som ser Ukraina som en helt naturlig del av den, er det klart dette er vondt. Vår lille niese på 8 år går på den eneste russiskspråklige skolen i Kiev, den vil bli nedlagt til neste år, og hun må få all undervisning og skolemateriell på ukrainsk, et språk hun aldri snakker og selv sier hun ikke forstår. I vesten er det fritt frem å snakke om Russland som undertrykkere og imperialister, særlig nå om dagen, men man trenger ikke være russisk for å undertrykke minoriteter. Og man godt støtte russisk kultur og identitet, uten å støtte diktatoriske og eneveldige russiske statsledere. For oss er det et spørsmål om folk, vanlige mennesker, ikke russisk maktpolitikk.

Det er mer å si om Vitalij Klitsko, og hans rolle i Ukrainsk politikk. Som verdensmester i boksing var han en idrettshelt og en superkjendis, og dermed en stemmesanker i egenskap av dette. Siden gassdronningen – damen med fletten – Julia Timosjenko ikke fikk til det comebacket og den mottagelsen hun hadde ønsket seg da hun slapp ut av fengselet, så var Klitsjko den eneste som egentlig kunne utfordre presidentkandidaten Porosjenko. Begge representerte nye parti, med kort historie, og begge var såkalt vestvennlige. Navnet til partiet til Klitsjko, Udar – slag, spilte både på Klitsjkos bakgrunn, og at dette var partiet som skulle ta et oppgjør med korrupsjonen og kriminaliteten i ukrainsk politikk og økonomi.

De som fulgte med, vet godt at Klitsjko før valget trakk seg som kandidat, og gav sin støtte til Porosjenko. Det slo knockout på alle rivaler, og valget var egentlig bare en formalitet, det ble Porosjenko. Klitsjko ble som takk utpekt til å være borgermester av Kiev, vår hjemby, og det er han ennå.

Historien stopper imidlertid ikke der. Amerikanerne har lenge vært ute etter en av Ukrainas fire store oligarker, Dmitrij Firtasj, og har forsøkt å få ham arrestert. Anklagene er – på mystisk vis – en korrupssjonssak fra India. Som utenforstående er det vanskelig å skjønne hva det går i, og hvorfor korrupsjonen må være fra India, for en som åpenbart har begått så mange forbrytelser også i Ukraina. Det har nok å gjøre med hva som lar seg bevise. Nå er Firtasj mangemilliardær, og har råd til det beste i verden av advokater, så rettssaken mot ham har fått frem litt av hvert, og heller ikke klart å få ham dømt.

Hva som er særlig er interessant, er at Firtasj, på flukt og i eksil i Wien, fikk arrangert et møte mellom Klitsjko og Porosjenko. Og det var etter det Klitsjko ble enig om å trekke seg som presidentkandidat, støtte Porosjenko, og altså bli borgermester i Kiev. Hva ellers som var betingelsene, eller hva som foregikk på møtet, det vet vi ikke.

Man kan kalle det hva man vil, men demokrati var det ikke. Tvert i mot var det en fortsettelse av ukrainsk politikk som den alltid har vært, spill i kulissene, med rike oligarker som trekker i trådene, og bestemmer resultatet.

Som borgermester i Kiev har vi ikke merket så mye til Klitsjko. Han jobbet lenge med å få demonstrantene på Maidan fjernet fra plassen, de ble liksom bare værende der, selv om det gamle regimet var kastet, og ny president var valgt. Av varige endringer har vi merket en del amerikaniseringer, som lekre parkbenker med navn på sponsoren i metallskilt, og med skikkelig amerikanisert engelsk på all offentlig transport. Dere turister vil sikkert like at informasjonen er på engelsk, men når den er på ukrainsk og engelsk, vil altså min lille datter ikke forstå noen av dem, selv om Kievs er hennes andre hjemby, og hun kommer fra en familie som har bodd der over to generasjoner. Hvorfor hun ikke kan få informasjon på sitt eget språk i sin egen hjemby er meg ubegripelig, og et unødvendig bidrag til bare å gjøre folk provoserte og sinte på hverandre.

Jeg snakket med kona om Klitsjko, og var begge enige om at han egentlig er en fin fyr. Jeg mener han er en av ytterst få i ukrainsk politikk som er genuin, han er oppriktig opptatt av alt skal bli bra, og alle skal få det godt. Men han er altfor naiv til å få noen reell innflytelse, han er en brikke i spillet til de som sitter med den egentlige makten. Og han er en god brikke å ha for dem, siden han har så mye popularitet og godvilje fra boksekarrieren sin, og siden han har så mange sympatiske trekk. Man kan liksom ikke bli sint på Klitsjko.

Og så er det å si til slutt, at da jeg spurte hvilket språk Klitsjko snakket der på flyplassen, så var svaret fra kona at det var russisk selvfølgelig. Det gjør de alle.

Klitsjko, Flyplass, Flykø

Den tidligere bokseren og nåværende borgermesteren, Vitalij Klitsjko, i nærheten av min datter og kone, flyplassen i München.

det

Litt hverdagsliv i Kiev, litt politikk i Ukraina og en hund med et ødelagt ben

I dag morges da jeg trente i Hydropark hørte jeg plutselig en hund klynke noe inderlig. De fleste løshunder i Kiev er avlivet, jeg vet ikke om det er noen igjen i byen, verken i sentrum eller i utkanen, men her i Hydropark finnes det ennå noen. De tusler forskremte rundt på jakt etter noen som kan forbarme seg over dem, og gi dem en matbit. Det er et hardt liv, og noen vil kanskje argumentere med at det ikke er å forbarme seg over dem å gi dem mat, men tvert i mot å forlenge lidelsen med å la dem leve lenger. I den diskusjonen går ikke jeg, men klynkingen jeg hørte, det var fra en av disse hundene. Den holdt det ene benet opp, og la ørene tilbake, i et fortvilet forsøk på medynk og lindring. Andre hunder kom til for å se hva det var. Ikke vet jeg, men den haltet noen meter unna, uten å bruke den skadete foten, la seg ned, og begynte å slikke seg.

Det gjorde litt inntrykk på meg med denne hunden. Jeg tviler på den vil bli avlivet, eller vil få noen meningsfylt hjelp. Skaden i benet vil gro eller ikke, med naturens egen hjelp, og det er også naturen som vil bestemme om hunden vil klare seg. Livet er vanskelig nok for en løshund med alle fire bena i behold, mangler den bruken av det ene venter et liv i smerte og ulykke.

Denne dagen vet jeg ikke mer hvordan det gikk med hunden. Jeg fortsatte treningen min, og tok metroen hjem til en god og lang frokost. Dagen ble som mange av de andre dagene våre her, alle sammen reiste til stranden på venstre side av elven, der det forresten også finnes en løshund, skabbete og syk. Vi var lille Irina, Olia, Tasia, babusjka og jeg, Olia som vanlig med et ekstra ærende, slik at det var vi fire andre som satt utålmodige og ventet på buss nummer 118, etter at vi hadde sett den forrige gå fra oss akkurat i det vi kom. Men det at vi måtte ta denne andre, gjorde at vi kom i samme buss som konemor Olia allikevel, hun hadde kjøpt en sparkesykkel – samokat – til å bruke til og fra Datsjaen vår i Glivaka (tror ikke jeg skriver det riktig), eller til og fra busstoppen der og selve datasjen. Den gjorde stor lykke hos barna, og var sentrum for oppmerksomheten gjennom hele bussturen.

Sånt har jeg skrevet om mange ganger denne sommeren, den ene posten er den andre lik, slik den ene fine feriedagen vår ligner på den andre. Det bare små variasjoner hvor vi reiser, hva vi gjør, og hva vi opplever. Så jeg tenkte å sneie innom et tema jeg har latt ligge en god stund, den politiske situasjonen i Ukraina. Det er ikke så ofte vi blir minnet om den her nede, her er en og annen liten demonstrasjon, folk uttrykker frustrasjon og misnøye når de blir satt i gang, men folk flest vil som oss ikke bruke sommerdagene på noe som er negativt. Det blir som denne bloggen, fylt med sol og glede, men samtidig vel vitende at denne solen og gleden slett ikke er hele bildet.

Jeg kom over denne artikkelen i The Observer, tittelen er:

I Ukraina vinner pistol over loven – forræderi er overalt. Ingressen er kort og grei; Bare 1,9 % støtter president Petro Porosjenko.

Artikkelen, trykket under vignetten Opinon, er skrevet av en som heter Mikhail Klikushin. Han kan ellers se ut til å ha skrevet artikler som virker litt spekulative, men jeg kjenner ikke godt til ham, og i artikkelen jeg her skal gå gjennom, siterer han tall og kilder det går an å etterprøve.

De som er interesserte, kan lese artikkelen selv. Jeg skal bare parafrasere deler av den her, med noen små ekstra tillegg og kommentarer fra meg. Klikushin skriver om et ukrainsk ord for forræderi, Zrada, det er et ord jeg ikke kjenner, og jeg kan heller ikke bedømme at det er riktig at ukrainere ser zrada, forræderi, overalt rundt dem. Jeg vet de er dypt mistroiske til sine politikere, og til det politiske systemet, og at de har god grunn til å være det.

Da den gamle presidenten, Viktor Janukovitsj, drev og forhandlet med EU om en avtale, var et av kravene fra EU at han skulle frigi Julia Timosjenko. Det er hun damen med den lyse håret og fletten, hun ble et symbol på oransjerevolusjonen i 2004, og EU ville ikke la Janukovitsj få noen avtale, om ikke Timosjenko ble satt fri. De fleste som følger med vil huske dette, at det var mye snakk om Timosjenko, og at hun satt urettferdig innelåst. Som man kanskje husker, så var det til slutt Janukovitsj, og ikke EU, som takket nei til en avtale, Janukovitsj ville ikke underskrive, og det var det som utløste Maidan-protestene. Disse protestene var støttet av en samlet vestlig verden, EU- og NATO-landene, politikere og presse hånd i hånd, ingen kritiske røster, ganske samstemt. Protestene endte som kjent med at Janukovitsj ble jaget bort, Ukraina fikk et nytt styre, og Timosjenko ble sluppet fri fra fengselet. Nå fikk hun imidlertid ikke spille den rollen hun hadde tenkt seg, hun fikk ikke noen god mottagelse på Maidan, og måtte finne seg i en tilværelse i skyggen.

Nå er det snakk om å arrestere henne igjen. For den samme «forbrytelsen» Janukovitsj arresterte henne for, nemlig å underskive en dårlig gassavtale med Russland. Skal vi tippe den vestlige verden vil forholde seg taus, denne gang? Om Timosjenko blir arrestert på nytt?

Det er en ganske grell ironi i at det nye styret begår akkurat de samme politiske forbrytelsene som det gamle, utmerket illustrert i forfølgelsen av Timosjenko, og forsøket på å gjøre denne gassavtalen til en kriminalsak, og ikke en politisk sak. Ukraina har lang tradisjon i at de som kommer til makten arresterer sine forgjengere, og bruker loven mot sine politiske motstandere. Her er det veldig vanskelig å se noen forskjell mellom det nye styret, og det gamle. Som Klikushin skriver, Ernst and Young gjorde en rangering av 41 korrupte land, Ukraina kom på 41 plass.

Mange av politikerne som inntok scenen med brask og bram og store medieoverskrifter etter Maidan, er borte nå. Finansministeren, Natalie Jaresko, som jeg selv var så kritisk til, tenk å utnevne en utenlandsk finansminister? Et av landets viktigste ministerposter? Jaresko er fra USA, har amerikansk statsborgerskap, og har jobbet i den amerikanske statstjenesten. Hun fikk sitt ukrainske pass, samme dag som hun tiltrådte stillingen som finansminister, eller om det var dagen før. Hun beholdt sitt amerikanske statsborgerskap også, noe som vel var ganske påfallende, og nå har hun da også reist hjem til USA, der hun tjener godt over en halv million dollar i året på å føre tilsyn til finansene i Puerto Rico. Det er bare å lese artikkelen til Klikushin, om de andre som er forsvunnet.

Det gjør vondt å lese hvordan pensjoner og lønninger er falt. Pensjonen er nå på $60 i måneden, kanskje blir det $70, før Maidan var det $190. Gjennomsnittslønnen var $410, er nå $230. Prisen på leiligheter i Kiev faller med tosifrede prosent i året. Vi har tre eiendommer her i Kiev, i familiens eie, der prisene har falt med disse prosentene, men det er selvsagt ikke synd på oss, som klarer å holde på dem. Vi ringte gartneren vår, han vi har brukt litt på datsjaen, for å spe på lønnen hans for jobben i botanisk hage, men han jobbet ikke lenger i botanisk hage, og han var flyttet fra Kiev.

Det står mye mer i artikkelen. Om at landet nå er neddynget i gjeld, den er økende, i en synkende økonomi. Det står om at tilliten til politikerne er forsvunnet, om den noen gang har vært til stede. Verdt å merke seg er at dagens politikere er atskillig mer upopulære og har betydelig mindre tillit, enn de som ble kastet med Maidan. Lovløse tilstander har det også blitt. Det har det vært før også, men det nye er, som en opposisjonspolitiker sier det, at nå kan man bare bli drept, og så marsjerer morderen vekk, som ingenting.

Og så står det om hvordan tilliten til politikerne svinner hen. Hvordan noen politikere snakker om «diktatur», andre om «de lange knivers natt», begge deler som «løsning» på problemene landet er inne i. Jeg legger mest vekt på de økonomiske problemene, det er de som merkes blant folk flest. 60 % lever nå under fattigdomsgrensen, bare 5 -10 % har råd til å benytte seg av den nye visa-frie muligheten for reiser til Europa. Disse få hadde nok muligheten til å få reist til Europa tidligere også.

Der vi er på stranden, ser vi det ene militærflyet etter det andre fly inn til en Kievs mindre flyplasser, ikke hovedflyplassen Borispol. På avstand kan vi ikke bedømme nasjonaliteten til flyene, de ser ut til å være transportfly av noen art. Det er vanskelig for oss å avgjøre. I alle fall minner det oss om at Ukraina er et land i krig. I tillegg til alle de andre problemene.

Olia og jeg liker ikke disse flyene, men hva kan vi vel gjøre? Disse tingene skjer langt over hodene på oss, på så mange måter. Vi reiser med bussen hjem, den nye, 118, og lar tingene være som hunden med det vonde benet. Smertene er til å holde ut, når de ikke er ens egne.

 

Bilbombe og cyberangrep i Kiev

Det passet seg nesten litt godt at gårsdagens post omhandlet en del av problemene Ukraina etter Maidan sliter med. Mens jeg satt og skrev, var allerede nyheten om en bilbombe som drepte en ukrainsk offiser her kjent, og kort etter ble Ukraina hardest rammet av cyberangrepet Petya.

Jeg for min del hadde en fridag i går. Mama Olia og babusjka gav meg fri fra alt barnepass og samvær, så jeg kunne rusle rundt i Kievs gater som i ungkarsdagene. Ikke at det er så kjekt lenger, jeg har liksom gått fra meg, og det meste av tiden brukte jeg på å lese en tysk roman og plotte inn tyske gloser for å forberede meg til et nytt studium fra i høst. Bare sånn måtelig så jeg over nyhetene.

Den beste kilden for å lese om bilbomben er avisen en artikkel i avisen The Guardian, skrevet av Alec Luhn. Luhn er korrespondent i Moskva, han gjorde selv et stort nummer av han ble arrestert i forbindelse med demonstrasjonene mot Putins menn og korrupsjonen tidligere i vår, og han har fulgt Russland og de omkringliggende landene tett de siste årene. Artikkelen i Guardian er balansert, navnet på offiseren blir nevnt, oberst Maksim Shapoval, fra etterretningstjenesten, og ukrainske offisielle kilder ble sitert på at dette var terrorisme, og at Shapoval hadde vært med i kampene i øst, i Donbass. Den sedvanlige anklagen mot Russland blir lagt i munnen på en Jurij Butusov, redaktør av et nettsted Censor.net, det er han som i en post på Facebook skriver at Shapoval ledet en enhet som kjempet i Øst-Ukraina, og at russisk etterretning kan stå bak. Jeg har verken hørt om Butusov eller om nettstedet hans.

Luhn setter også drapet på Shapoval i sammenheng med flere andre drap i Ukraina de siste par årene, alle i Kiev, og både pro og anti det nye regimet i Kiev. De mest prominente som er blitt drept er journalisten Pavel Sheremet, også han drept av en bilbombe, det russiske parlamentsmedlemmet Dennis Vornonenkov, som ble skutt, og journalisten Oles Buzina, som også ble skutt. Særlig for Buzina er det utenkelig at det var russisk etterretning som skjøt, Luhn skriver selv Buzina var «pro russisk», noe som kanskje er en overdrivelse, men han var sterkt kritisk til det nye regimet. Det er langt flere enn disse tre som er drept, eller har dødd under mystiske omstendigheter, og langt flere som er mot det nye regimet, enn som er for det. Tar man med attentat begått i den rebelske regionen Donbass, så blir det riktig uhyggelig.  Men drap som kan knyttes opp mot Russland og særlig mot Putin, får mye større oppmerksomhet i vestlige medier. Sånn bygger vi, og opprettholder, fiendebilder.

For oss med familie i Kiev og bekjente i andre deler av Ukraina, er det bra at slike drap og attentat blir presentert også som et ukrainsk problem, og ikke bare et russisk. De siste par årene, etter Maidan, har det vært atskillig flere i Ukraina enn i Russland, atskillig flere enn i Russland under Putin, samlet sett, faktisk. Mye av det Russland med rette blir kritisert for under Putin, som sensur og politisk motivert vold og arrestasjoner, er mye her i Ukraina, under det nye styret satt inn etter Maidan-demonstrasjonene. Forfatteren Anton Khurkov er for Maidan, han støtter det nye Ukraina, og har skrevet mange artikler og gitt ut bok om endringene som har skjedd. Hans mest kjente bok er Døden og pingvinen, fra 1996, der han skriver om det nye Ukraina etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var Ukraina – som Russland – plaget av en sterk nedgang i levestandarden, og av mange høyprofilerte drap og attentat. Tiden vi er inne i nå, minner uhyggelig om den.

Cyberangrepet Ukraina ble rammet av stiller i en annen kategori. Her var Ukraina bare et offer blant mange. Kildene som skriver om dette angrepet er veldig mange, mine lesere kan google det frem like lett som jeg. Jeg har lest og fått med meg at det er metroen, flyplassen, sentralbanken, elektrisitetsverket og atomkraftanlegget i Tsjernobyl som er rammet, blant annet. Her er det også hintet til at Russland kan stå bak, men den beskyldningen er anstrengt, siden det russiske oljeselskapet Rosneft er rammet, blant flere russiske virksomheter. På meg ser det helst ut til å være økonomisk motivert. Siden de som står bak angrepet krever løsepenger for å frigjøre de rammede datamaskinene. Borer man seg litt ned i materien, og sjekker ryktestrømmen og diskusjonene på sosiale medier, ser man at en kar som Edvard Snowden mener at feilen som gjør at dette angrepet virker, er en åpning amerikanske NSA brukte for spionasje, en feil i Windows som ikke er blitt rettet. Feilen har et navn: Eternal Blue.

Her er nok også en del storpolitikk, og anklager i flere retninger. Amerikanerne vil gjerne ha skylden på noen de er i mot, som Russland, Nord Korea, Kina eller Iran, mens de som er mot USA gjerne vil ha skylden på dem. Angrepet er i alle fall virkelig nok, og det andre store angrepet bare på noen måneders tid. Så det virker som vi har å gjøre med et veldig reelt problem, som det bør komme reelle løsninger på, og man ikke burde bruke tiden på å slå hverandre i hodet med beskyldninger. For folk med bare vanlige datakunnskaper, er det veldig vanskelig å skjønne hvordan disse angrepene virker, noe som gjør dem desto skumlere, og noe som gjør at det kan danne seg ideer om litt av hvert. Jeg liker å få tingene forklart på en måte så man kan forstå dem. Det bør man forsøke med disse cyberangrepene også. Foreløpig synes jeg diskusjonen rundt dette består av mye støy.

Vi som er her nede merker ikke stort til det. Min kone Olia hadde ikke engang hørt om det da hun kom hjem for kvelden (derimot hadde både hun og moren hørt om bilbomben, like i nærheten der Olia, barnet og jeg var i går, så det syntes de var skummelt). Min kjære mor uttrykte bekymring for at en SMS hun sendte på iMessage ikke ville komme frem. Jeg kunne ikke betale regningen for et måltid på restauranten Pervak med visa, visa virket ikke, så jeg måtte betale kontant. Kanskje var dette på grunn av hackingen? På BBC leser jeg at metroen ble rammet slik at det ikke gikk an å betale med kort, der, noe jeg sant å si ikke visste gikk an å gjøre i det hele tatt. Alle bruker det sjetonger, og sjetonger kjøper man for småbeløp det er meningsløst å bruke visa for. Så her vet jeg ikke hva ellers så etterrettelige BBC har hatt i tankene. At de skriver som de gjør, indikerer imidlertid at metroen sannsynligvis har virket, noe jeg ikke visste om den gjorde, og noe som heller ikke spilte noen rolle, siden jeg ikke hadde bruk for den.

Antagelig virker alt sammen helt fint i dag. Går det lang tid før banksystemene begynner å virke, får vi problemer med at kontantene løper ut. Men det tror jeg skal mye til. Så vi er ikke bekymret. Vi er forbannet, frustrert og irritert over det som skjer i Ukraina, alle drapene og volden, krigen, korrupsjonen, sensuren og den elendige økonomien, men vi forsøker å holde også disse negative følelsene i sjakk. Det er jo sommerferien vår. Vi vil gjerne glede oss i den.

Ny busslinje 118 fra Tsjernigovskaja til Politeknitsjeskij institut

På overflaten lever folk ganske godt her i Kiev og i Ukraina. Men fasaden skjuler en vanskelig tilværelse i et av Europas fattigste land, kanskje det landet i Europa med lavest lønninger, og et land der utviklingen går i økonomisk feil retning. Det er også mange andre ting som kan irritere her i Ukraina, men hva og hvordan kommer nok litt an på hvor man står politisk, og i Ukrains forhold til omverdenen og til Russland. Jeg irriterer meg over at jeg skal følge en lenke til et intervju med den russiske sjakkspilleren Kramnik. Jeg har en engelsk oversettelse, men når jeg vil klikke meg videre til den russiske originalen, så klarer jeg ikke å åpne siden. Er det fordi den russiske avisen er blokkert, sånn som så mange andre russiske medier, filmer og bøker? Kona vil sjekke en gammel mail, på mailkontoen hun brukte her nede, mail.ru, men den er blokkert her nede, og lar seg ikke åpne. Det samme er søkemotoren Yandeks.ru, og det store sosiale mediet Vkontakte.

Sånt setter meg bare i dårlig humør, og det vil jeg ikke være her nede. Det er kommet en ny bussrute, en fantastisk rute for våre behov, en rute som vil gjøre mye reising lettere og raskere for oss. Vi oppdaget den helt tilfeldig. Vi var til og med litt gretne da vi gjorde det. Olia styrte med en lisens til et dataprogram hun kjøpte da hun kjøpte en PC i 2015, lisensen varte i to år, og nå ville hun sjekke opp det gikk an å fornye den. Irina og jeg ventet på en lekeplass i nærheten. Men Olia kom aldri. Til slutt mistet vi tålmodigheten, og gikk opp etter henne, bare for å se at også hun var litt irritert, siden hun ikke fant ut av denne lisensen. Og Irina blir irritert når mor og far er irriterte. Så kommer altså denne bussen like for øynene våre, nummer 118, og den går til Polyklinisk institutt (Политехнический институт).

I det området liker Olia seg veldig godt. Men det er litt brysomt å komme seg dit. Det lar seg ikke gjøre uten å bytte buss, eller gå fra buss til metro, buss til trikk, eller metro med bytte av linje. Vanligvis unngår vi metro, metro er for nybegynnere, lett som det er å finne frem i rutene. Men det er kjedelig å reise under jorden der man ikke ser noen ting, og den er virkelig treig, med kort mellom stoppene, og lang tid på å komme seg opp og ned rulletrappene. For kjennere er det bedre å bruke buss, trikk og marsjrutka, så man i det misnte får se byen mens man reiser. Som regel er det ikke så vanskelig med dem heller, men man må kjenne kyrillisk skrift, så det går an å lese skiltene i ruten.

Uansett, nå fikk vi en buss som tar oss strake veien, i én tur. Og bedre enn det, den går fra Tsjernigovskaja, på andre siden av elven, og over Patona-broen. Det vil si at det er dette som er bussen til strendene vi pleier å bruke. Nå går den praktisk talt like utenfor leiligheten vår! Det betyr slutt på tiden vi måtte kave oss til Druzjba Naroda, eller sjanse på en overfylt buss 55 (også en ypperlig buss).

På et blunk var all vår irritasjon vekk. Olia kom som vanlig i snakk med de andre passasjerene. Og som så ofte ellers går det ikke lang tid før frustrasjonen begynner å bryte seg frem. Denne kvinnen jobbet som tannpleier, forstod jeg det som, og var i likhet med oss veldig glad for denne bussen, som sparer henne mye reisetid. Ellers var hun ganske lei av Kiev og det meste, virket det som. Hun fortalte oss lønningene før Maidan-revolusjonen, eller den såkalte Maidan-revolusjonen, i tiden med den gamle presidenten, Janukovitsj, og hun fortalte oss lønningene sine nå. Den var redusert til en tredjedel, målt i dollar.

Så i den grad amerikanerne var med på denne revolusjonen, de forsøker jo å si at det var «det ukrainske folket» som ønsket endringene, men da kunne de jo kanskje ventet til året etter, da det var valg? Amerikanerne var så absolutt med på å presse frem endringene der med en gang, regimeskift, som det kalles. Den gamle presidenten ble jaget bort, ny president ble valgt, og nytt parlament ble også valgt, og det er denne presidenten og dette parlamentet landet har nå, som det mer eller mindre er glemt igjen av den vestlige verden. Men folks lønninger er gått drammatisk ned, økonomien har fått en alvorlig knekk etter allerede å ha vært ganske desperat, og det er fritt frem for sensurering av russiske medier og nettmedier, til fordel for amerikanske. Jeg har mistet litt troen på det vestlige prosjektet, etter dette.

Men det gjelder jo om å ha det fint, og å være glad. Vi kommer oss av denne herlige bussen, og er rause med å kjøpe allslags godsaker og søtsaker til Irina, og til oss. Kaffen vi kjøper er helt håpløs, selv etter min standard, jeg drikker jo det meste som heter kaffe, og ikke er pulver, men dette var vann med svart farge og skitten smak. Olia får det for seg at vi vil spise lunsj, så hun finner en litt merkelig, liksom hypermoderne og cool restaurant, der maten serveres i krukker og det henger BH-er i baren. Maten er bare sånn passe, og blir raskt kald i syltetøykrukkene.

Dessuten begynner det å regne. Mildt sagt kraftig. De tapre parasollene som er satt opp, og liksom skal dekke uterestauranten, må snart gi tapt. Det samme må vi og restaurantpersonalet, vi må bære alt sammen inn. Olia styrer for å finne ut av dette med autocad, og få komme seg rundt sperringen av mail.ru, mens jeg følger glad med mens Russland banker USA 4 – 0 i sjakk VM. USA kommer faktisk tredje sist, på plassen like over Norge. Kina vinner, etter seier mot Polen i siste runde.

Irina blir ganske utålmodig, og er egentlig ganske tapper, her. Dette er jo ikke noe ferie for henne. Først lang tid i buss, så å gå på vanlig fortau, deretter sitte lenge på restaurant. Hun og jeg beveger oss over gaten, til krigsminnesmerket ved det polytekniske instituttet. Der har vi hatt det gøy før, da hun var mindre, og så vidt klarte å gå, så vi kunne løpe rundt og rundt dette minnesmerket og liksom gjemme oss. Nå ble vi forstyrret av et nytt, kraftig regnskyll, så vi måtte søke ly i et lite kaffehuss. Der kostet espressoen 8 griven mer enn vanlig, uten å være det spor bedre. Men innehaveren tok flere bilder i smug, av Irina, i døråpningen, kikkene på regnet hun ville ut til.

Å kjøre metro er kjekt for Irina, så det fikk hun lov til. Turen gikk til Arsenalnaja, der det er lang tur opp rulletrappene til høydene over Dnjepr. Så hadde jeg håp og tro om endelig å få Irina til en lekepark, men Olia ville heller hjemover, og lekeapparatene i parken vi passerte var uansett våte av regnet. Så det ble mye gåing og sitting og transport for Irina, denne dagen her. Noe hun ikke ser ut til å plages nevneverdig over.