Tilbake i Norge, med flere dårlige nyheter fra Ukraina

Det er i Norge sommerværet har vært, disse aprildagene, der Olia og jeg har vært i et kjøligere Kiev. Med morgenflyet fra Oslo til Stavanger så jeg fjellene ligge innbydende og hvite, under skyfri himmel. I Kiev var USAs visepredsident, Joe Biden, på besøk. Han oppfører seg allerede som om avtalen fra torsdag ikke lenger eksisterer. Denne avtalen, som EU, USA, Russland og Ukraina undertegnet i Kiev, hadde vel kanskje heller aldri noen sjanse. Da var det større grunn til å være optimistisk med avtalen som ble undertegnet 21 februar, den som skulle gjøre slutt på demonstrasjonene på Majdan, i sentrum av Kiev. Den avtalen varte ikke engang lenge nok til at den kunne forkynnes for demonstrantene. Samme natt gikk de til angrep, og skremte den da sittende president Janukovitsj, fra makten.

Tenk det er bare to måneder siden, på dagen i dag. Vestmaktene beskylder Russland for å destabilisere Ukraina.  Ingenting har destabilisert Ukraina så mye, som det som skjedde da. Det var det som kastet Ukraina ut i uroen og kaoset og ustabiliteten som eksisterer nå. Russland har utnyttet denne ustabiliteten, og gjort mye ufint for å forsterke den. Men vestmaktene og Ukraina selv, kommer ikke vekk i fra at det var de og vi som skapte den.

På Urix på NRK i kveld, blir demonstrantene øst i Ukraina kalt «separatister», som de blir det av regimet i Kiev, og av det offentlige USA, og amerikanske medier. Det er det samme som å kalle demonstrantene på Majdan for «oppviglere». NRK viste bilder av det jeg selv så i sentrum av Kiev i forrige uke, fortsatt telt, og fortsatt barrikader. Men de viste ikke i nærheten av så mye det er. De viste heller ikke hvor sentral bygningen høyreekstremistene i Høyre sektor har sin hovedbase, er. De viste ikke de fascistiske flaggene, røde og svarte, som vaier på plassen, sammen med ukrainske, aserbajdsjanske, og andre. De viste ikke skitten og søppelet.

Et eksempel på søppelet på Majdan.

Et eksempel på søppelet på Majdan.

Men de viste Hans Wilhelm Steinfeld intervjue en av dem, en av demonstrantene, eller okkupantene, eller hva man skal kalle dem. De er der for å «passe på», frem til valget 25 mai. De gir seg ikke før pobeda, som de sier det på russisk, før seieren. Man kan vel kanskje si at denne «sivile militærleiren», midt i sentrum av hovedstaden, den er i seg selv en garanti for at seieren aldri vil komme. Store deler av Ukraina er sterkt provosert av den. Ingen normale land har en slik selvutnevnt «vaktstyrke» til å «passe på» at «de rette folkene» vinner det «demokratiske» valget. Det ble mange hermetegn i den setning. Det var grunn for dem.

I Urix var man ganske optimistisk med tanke på valget 25. mai. De holdt det som en mulighet, at her kunne man få en kandidat å enes om, og samles om. Jeg holder disse sjansene som ytterst, ytterst små. Steinfeld intervjuet presidentkandidat Porosjenko, sjokoladekongen som er favoritten til å vinne, og han svarte rimelig fornuftig på spørsmålene han ble stilt. Men Russland har lenge boikottet sjokoladen hans, sjansene hans for å bli venner med Russland er små, og et Ukraina som ikke har Russland på lag, er dømt. Det er også vanskelig å holde valg i et land, der en del allerede er revet vekk, og flere deler er i ferd med å ryke. De russiskvennlige delene av landet har heller ingen kandidater å stemme på. De som har prøvd seg – regionspartiet til Janukovitsj, som er revet i stykker av krisen, er dypt splittet og har fire kandidater – de blir banket opp. Selv de som kaller seg demokrater, er ikke det. Meningsmotstandere blir ikke møtt med argumenter, men med vold.

Kommende korrespondent i Moskva, Hans Morten Jentoft, han pekte på at det er kun to fylker – eller oblaster – i Ukraina, der uroen er så stor at styresmaktene ikke har kontroll. Han mente dette var positiv, og et uttrykk for at Ukraina ikke var så delt i øst og vest, som mange forsøker å fremstille det som. Det er riktig å lete etter positive ting i en fortvilet situasjon, demonstrasjonene i store og viktige byer som Kharkiv og Odessa er roet ned. Men områdene der uroen er så stor at det skal holdes egne valg, eller folkeavstemninger, Donetsk og Luhansk, det er områder Ukraina ikke har råd til å miste. Det er der hjertet av industrien og økonomien i landet ligger. Det er også der hovedtyngden av Ukrainas egne gassforekomster er.

Det er ikke mange som skriver om dette. Men Ukraina er ikke så avhengig av russisk gass, som for eksempel de tre baltiske statene er. Alle de baltiske statene importerer 100 % av gassen sin fra Russland. Ukraina importerer omtrent 50 %. Resten har de selv. Men for de 50 % de importerer, har de ingen alternativ, og vil ikke få det på mange år. Porosjenkos optimistiske uttalelser i intervjuet med Steinfeld, om å opprette havner for LNG, og importere gass fra andre steder, det foreligger ingen konkrete planer om dette. Og det er ikke så lett. Om Ukraina mister enda mer av gassen de selv kan produsere, og må importere enda mer fra Russland…

Man skjønner selv. Situasjonen er mørk og dyster. Og man kommer ingen vei med å bruke landet som en brikke i et geopolitisk spill, en geopolitisk maktkamp mellom USA og Russland, som dette mer og mer tydelig tegner seg som. Det gjør den økonomiske krisen i landet verre, og den var allerede så ille at veldig mange følte og føler de ikke har noe å tape. De kan bare ta sjansen på kaoset demonstrasjonene og opptøyene som nå rir landet, fører til.

I dag kom ordren om at «anti-terror» operasjonene øst i landet gjenopptas. Tanks er i bevegelse øst i landet. Folk blir drept der, hver dag. De selvutnevnte styresmaktene der, ber Putin om russisk hjelp, og det er uklart i hvilken grad Russland selv står bak disse styresmaktene og instruerer dem. Uansett rapporteres det at Russland har 40 000 mann klare på grensen, klare til å rykke inn, om «anti-terror» operasjonene utarter.

Min kone er igjen i Kiev, med familien sin. Jeg reiser selv ned dit neste uke. Det er all grunn til å være pessimistisk med hensyn til hva som videre vil skje med Ukraina. Men det er foreløpig ingen fare for liv og helse, om man ikke selv oppsøker de farlige situasjonene. Det er et trygt land, så lenge man har penger nok.  Det har heldigvis vi, så vi lider ingen nød, annet enn at det gjør oss veldig vondt at landet vi er så glade i blir herjet i stykker.

Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.