Handelskrig mellom Ukraina og Russland

Frosten har nå kommet til Rogaland. I går reiste folk ut i hopetall, i et magisk vakkert vinterlys, umulig å få dårlige bilder, samme hvor man var. Det var 8-10 kuldegrader, gnistrende snø på bakken, skarp, blå himmel, lav vintersol. Sosiale medier ble fylt opp av nydelige bilder og skryt av naturen. Også lille Irina og jeg var selvsagt ute, reiste til Ølberg, men var litt sent ute slik at vi bare fikk med oss den siste drøye timen sollys. Så lav som solen er nå, betydde det at stranden og mesteparten av området var dekket av skygge.

Den beste lenkesamlingen om forhold i Russland og Ukraina finner man på siden til David Johnson, Russialist.org. Nå om dagen er det andre nyheter som dominerer vestlige medier, Ukraina er glemt, som jeg tidlig skrev det ville bli. Verken EU eller USA eller noen av de internasjonale institusjonene de kontrollerer vil være villige til å gi landet den hjelpen de trenger, den hjelpen er enorm. Det vil alltid komme en annen krise som overtar oppmerksomheten. Nå er det flyktningekrisen, og Syria, som er over det hele. Også Syria vil en dag bli glemt, når nyhetene ikke lenger er så dramatiske som de er nå. Hvordan det går etterpå er sjelden interessant, selv om det er etterpå størstedelen av livene til de som bor der, leves.

Ukraina er nå blitt landet i Europa med lavest lønninger. En lærer tjener under 100 dollar i timen. Det er ikke engang nok til å dekke faste utgifter, om man har leilighet i sentrum av Kiev, som min kones lille familie har. Som de fleste ukrainere er de gjeldfrie, og fikk boligen sin tilbake i Sovjettiden. Utgiftene til mat og klær er ikke stort annerledes enn i Norge, ting koster stort sett det samme, klær koster helst mer. Ukraina har blitt et utviklingsland. Da Sovjetunionen ble oppløst var de republikken med best fremtidsutsikter, økonomisk. Sånn skulle det altså ikke gå. Sammen med Kirgisistan (om jeg husker riktig) er de det eneste av sovjetrepublikkene som nå har dårligere levestandard, enn i Sovjettiden.

Det er ikke meningen å provosere noen, selv om mange pleier å bli provosert når disse faktaene hentes frem. Mange trodde virkelig på Maidan-revolusjonen, håpet i hvert fall på den, både i Ukraina og ellers i verden, og det er ubegripelig vondt at enda et forsøk på å slå inn på en bedre for Ukraina ender i en håpløs fadese. Også på grunn av at Ukraina er som det er, og har sitt spesielle forhold til Russland, så ble det aldri noen ordentlig kamp mot korrpsjon og vanstyre. Det ble heller en kamp mot Russland og fortiden. Russland har et helt annet syn på Ukraina enn store deler av folket i landet selv har, og de disponerer enorme ressurser til å kunne tvinge sin vilje igjennom. For også i Ukraina selv, eller i det tidligere Ukraina, som det var mellom 1991 og 2014, er det mange som deler det russiske synet, og mener Ukraina og Russland hører sammen. Derfor var det lett for Russland å vinne støtte på Krim, slik at Krim defacto skiftet eier, og til å fyre opp stemningen i Donbass, slik at ukrainske styresmakter defacto har mistet kontrollen der også.

I et slikt klima er det selvsagt ikke lett å kjempe mot korrupsjon og vanstyre. Det har imidlertid ikke blitt noe lettere av at det styret som tok makten etter Maidan-protestene er temmelig like korrupte som de tidligere statslederne, og står for temmelig det samme vanstyret. De er nemlig del av den samme eliten, noe vestlige toppolitikere umulig kan ha unngått å vite den gang vi helhjertet støttet dem, og måten de kom til makten på.

Jeg er også av den mening at Ukraina hører til Russland, de er del av samme kultur og har samme historie, der er bånd som ikke kan brytes. Jeg støtter selvsagt Ukraina som selvstendig stat, de hører ikke til Russland som en klientstat, slik USAs president Barack Obama nedlatende formulerte det i sin state of the union-tale. De hører til Russlands interesseområde, de hører til russisk kultur, de to statene bør være brødre, samarbeide. Russland bryr seg om Ukraina på en måte USA aldri kan være i nærheten av å gjøre, russere har et tett og nært forhold til Ukraina, tettere og nærere enn de har til fjernere områder i sitt eget veldige rike, som Altai, der kulturen er en helt annen, eller til og med det fjerne østen, med Magedan og Vladivostok. Russerne har inngående kjennskap til Ukraina. De har slekt der, venner der, har besøkt landet, og sett at forholdene der er nøyaktig som de kjenner dem hjemmefra, det er de samme bygningene, samme planløsningene, de samme problemene. Ukraina vil aldri få samme status i EU, eller som alliert med USA, som de nå forsøker å bevege seg nærmest. Det er mest morsomt å høre amerikanere snakke om Ukraina, dette er noe de simpelthen ikke kan.

Mange ukrainere og folk som støtter dem vil bli forbannet av setningene over. Noen av dem er rene nasjonalister, og ønsker et sterkt, selvstendig uavhenig Ukraina, mange av dem er rene rasister og har et helt urealistisk bilde av hva Ukraina kan bli. De er ikke spesielt for EU heller, i hvert fall ikke EUs liberale og demokratiske verdier, og de ønsker helst allianse fra USA for sammen med dem å knuse all russisk innflytelse i landet. Disse folkene er farlige, og til stor skade for sitt eget land, som de sier de elsker så høyt. Men det finnes også en veldig stor del som ønsker at Ukraina skal bli en del av Europa, med europeiske verdier og europeisk velstand. For disse blir Russland en fiende, fordi de hindrer dem i fritt å kunne gå denne veien. Hvis Russland hadde latt Ukraina være i fred, så kunne kanskje Ukraina klare å bli med i EU, og følge EUs regler, og med det bli mindre korrupt og bedre styrt. De hater Russland for dette, den store og mektige naboen som aldri helt kan skjønne at Ukraina nå er sitt eget land, med rett til å ta sine egne valg.

I en bedre verden kunne det kanskje gå an å bygge en bro mellom disse motsetningene. Russland har jo sin egen strid mellom vest og øst, og spørsmålet om de tilhører Europa eller Asia, eller om de er noe eget. Den tohodede ørn som ser i begge retninger er Russlands symbol. Russland har også mange av de samme problemene som Ukraina, med korrupsjon og vanstyre, og kunne i likhet med dem hatt gått av å bevege seg nærmere EU, og innrettet seg litt mer etter EUs lover og regler. Ukraina kunne vært en bro i midten, landet med et godt forhold til begge. Men da EU forhandlet med Ukraina høsten 2013 ble Ukraina tvunget til å velge, de kunne ikke få begge deler, det måtte bli vest eller øst, Europa eller Russland, EU eller den eurasiske union. Den sittende presidenten valgte Russland, ble styrtet, og det nye regimet valgte Europa. Og krisen brøt løs.

Jeg lenket til Johnsons russia list lenger oppe. Det er en fin lenke der, til en artikkel om handelskrigen mellom Russland og Ukraina, den forferdelig ødeleggende handelskrigen som forverrer allerede skakkjørte økonomier. Jeg var vennlig da jeg formulerte det slik at det nye regimet i Kiev valgte Europa, det er et valg som ikke akkurat virker helhjertet, i hvert fall ikke om man ved å velge Europa også mener å velge europeiske verdier. Den kan vel helst se ut som om president Porosjenko og hans menn ønsker europeisk pengehjelp, europeiske reformer er det smått med. Siden det nye regimet kom til makten gjennom at det gamle ble jaget bort, har de litt problemer med legitimiteten. De er nødt til å være bedre enn det forrige, slik at maktovertakelsen etter Maidan uttrykker folkets vilje, at det ikke bare gjaldt en håndfull demonstranter. Med oppslutningen presidenten og enda verre regjeringen har nå, så er denne legitimiteten ganske skral. Oppslutningen har sin ganske naturlige forklaring i at de ikke har vært i nærheten av å oppfylle folkets forventninger, ikke i nærheten av å brine Ukraina nærmere Europa når det gjelder velstand og rettigheter, folk har fått det verre, ikke bedre.

Så regimet har forsøkt å bygge støtte på at problemene skyldes Russland, at det er russisk innflytelse, innblanding og militære aktivitet som gjør det umulig for ukrainske styresmakter å konsentrere seg om noe annet. Siden styresmaktene selv nyter godt av korrupsjonen er det dessuten ikke så fristende for dem å bekjempe den. Da er det greiere å gå til frontalangrep mot alt russisk, vedta lover i øst og vest som skal bryte båndene til «Ukrainas dystre fortid», bryte båndene til den gamle imperialistmakten, Russland. Først var det den såkalte «dekommuniseringen» som var tema, alt sovjetisk og kommunistisk ble forbudt, i lover som er så antiliberale og anti-ytringsfrihet at det er en gåte hvordan de slapp unna med det, og beholdt veien mot partnerskap i EU. Nå er det alt russisk som skal bort, alle russiske navn skal endres til ukrainske, som om Los Angeles i USA skulle endres til «The Angels», latterlig og vilt, og gjort på en måte som ikke akkurat minner om demokratiske prosesser.

I to år nå har Kiev tenkt ut stadig nye «sanksjoner» mot Russland. De fleste har det til felles at de gjør livene vanskeligere for vanlige folk, særlig i Ukraina, men også i Russland. 2015 var det første året i historien Russland ikke var den største handelspartneren, EU og Kina har overtatt. Russlands andel av handelen er nå nede i 12,7 %. Fra nyttår har det blitt verre, Ukraina har undertegnet frihandelsavtalen med EU, og Russland har svart med å si opp sin egen frihandelsavtale med Ukraina. Det er ganske rimelig, så ikke Ukraina skal kunne kjøpe varer tollfritt fra EU og selge dem videre tollfritt til Russland, og tjene penger på å være mellomleddet uten skatt. Disse tingene er blant det som kunne vært løst i normale forhandlinger, men som man ikke har fått til, fordi man på begge sider har vært prinsippielle og kompromissløse.

Både USA, EU og Ukraina må etter hvert ha lært seg at Russland under Putin ikke reagerer som beregnet, det er ikke slik at Russland møter sanksjoner med tilsvarende motsanksjoner, de finner gjerne på noe ekstra, som gjør litt mer vondt. For eksempel har de nå bestemt seg for ikke bare å boikotte ukrainske varer, men også for ikke å være transitland for ukrainske varer på vei til andre land i Asia. Artikkelen jeg lenket til siterer investeringsbanken Dragon Capital i Kiev, som anslår tapet på den russiske boikotten til mellom 0,5 og 0,7 % av BNP. Det merkes.

Europa står selvfølgelig ikke klar til å ta over de russiske markedene for ukrainske produkter. Europa har mye mer enn nok med sine egne problemer, europeisk landbruk lider også under russiske sanksjoner, trenger slett ikke ytterligere press fra også ukrainske matvarer. Salg til Asia må gå gjennom lengre, og dyrere transportruter. Folk i Ukraina mister arbeidet, og illusjonene. Allerede lave lønninger blir enda lavere, særlig relativt til andre land. Sånt øker oppslutningen til de ekstreme, som det i Ukraina er god grobunn for, med den spesielle historien om motstandshelten og nazikollaboratøren Stepan Bandera, og rollen han har endt opp med å få i ukrainsk nasjonsbygging. Ultranasjonalistene har ingen løsning å tilby, også de er med på å gjøre en umulig situasjon verre.

I det skjulte er det forhandlinger på gang. Viseutenriksminister Victoria Nuland fra USA var nylig i Kaliningrad og snakket med russiske tjenestemenn, president Barack Obama ringte til Vladimir Putin. Hva som kom ut av det, er ikke kjent. Bare at temaet var Ukraina.

Så hva skal man si? Ukraina får enda en gang avgjort sin fremtid over hodet på seg. Det har sin ulykke også i at det er et strategisk land, grundig gjort rede for i den famøse boken til Zbigniew Brzezinsky, the Grand Chessboard, søk der på Ukraine, og se selv. I den forfatning Ukraina er nå er landet ikke langt unna å bli satt i administrasjon. IMF har sin politikk om austerity, balanse i budsjettene, og privatisering, men i den kampen som vanlige folk gjennomlever i Ukraina nå, blir dette bare grelt. Rett etter Maidan var budskapet det at prisene ville gå opp, blant annet som følge av kutt i subsidier, men det var fulgt med et viktigere budskap om at også lønningene ville gå opp. Så langt er det altså bare det første som har skjedd. Og det er lite håp om endring.

Frosten har kommet til Rogaland. Sannelig er det frost i Ukraina også.

Gnisninger mellom Saakashvili og Jatseniuk

Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.

To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.

Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.

Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.

Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.

Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.

Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.

Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.

I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.

Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».

Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.

Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst.  An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.

Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.

Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.

Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.

Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.

Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.

 

 

 

Dystert, skummelt og usikkert i Ukraina og Russland

Torsdag var det fotballkamp på Olympiastadionet i Kiev mellom hjemmelaget Dynamo Kiev og engelske Everton. Stadionet ligger i gangavstand fra der vi bor, og der min kone og vårt nå er på besøk hos hennes familie, og det var spesielt å se kampen og vite jeg kunne sett den live, om jeg hadde hatt anledning til å reise ned sammen med dem. Det var en praktkamp, Dynamo Kiev vant 5 – 2, og det gjorde de med noen spektakulære mål. På tribunen satt også president Petro Porosjenko, og klappet, smilte og lo, mens Dynamo Kiev satte inn den ene scoringen etter den andre.

Det var deilig å få en pause fra problemene for en stund. Ukraina har denne evnen til å dekke helt over problemene, som turist og som gjest og som tilskuer kommer man ikke på hvor vanskelig det er. Folk smiler og er hyggelige, idrettslivet og kulturlivet ser ut til å fungere, samfunnet ser ut til å fungere, alt går sin gang, alt ser vanlig ut. Tenk hadde Ukraina vært som det så ut, hvilket flott land det ville vært. 5 – 2 smadret de Everton i en fotballkamp der det ikke var problemer av noen slag, verken på banen, eller blant publikum.

For ganske nøyaktig ett år siden var det avslutningsseremoni for OL i Sotsji. Den gang var det Russlands president, Vladimir Putin, kameraene stadig søkte å fange opp. Mon hva han tenkte på? Han også klappet og smilte. Men Putin er nå en gang mer lukket av seg, det ser ut til å være meningen at det skal være vanskelig å vite hva han føler (mens ingen skal være i tvil om at Porosjenko koste seg på fotballkamp!). I dag vet vi etter dokumentaren Krim – Veien til hjemlandet,  som ble vist på russisk TV, at planen om å ta kontrollen over Krim allerede var iverksatt. Putin var tilskuer til avslutningsseremonien. Men han hadde nok helt andre ting i hodet.

Også Porosjenko hadde nok andre ting enn fotball å tenke på, der han satt og koste seg med en etterlengtet ukrainsk seier. Det var en sak som ble best kommentert hos Leonid Bershidsky, i en artikkel i Bloomberg News, kalt Ukraine’s Oligarchs at war (again), men vil man ha en saftigere propagandautgave kan man også gå til Russian Today, som har valgt overskriften Oligarch governor raids oil company HQ in Kiev. For balansens skyld tar vi også med den ukrainske versjonen, i Kyivpost, som valgte den lengre og mer kontrollerte tittelen: Lawmakers want Kolomisky fired after outburst involving his attempt to hold on to old firm.

Jeg har også tidligere skrevet om Kolomoiskij, og varslet om ham. Han finansierer den ukrainske hæren, det vil si, de frivillige bataljonene i den, og får for det enerett på energiforsyningen til den, og betydelige skattefordeler (business Kolomoiskij er involvert i, skattes mildere enn konkurrentenes). Det enkleste for å finne tidligere bloggposter om Kolomoiskij, er å skrive inn «kolom» i søkefeltet på bloggen, og så kommer alle innleggene opp. Det er klart det har vært en fare at en kar som har utstyrt og finansiert flere bataljoner, deriblant Ukrainas aller mest kampvillige, også vil bruke hærstyrkene mer for egen interesse enn for landets. Nå skal han ha uttalt at har 2000 soldater klar til å gå inn i Kiev, skal det bli problemer med de ukrainske styresmaktene.

Det kommer neppe til å skje. Porosjenko har rett og slett ikke maktmidler til å ta opp kampen mot Kolomoiskij, enda Kolomoiskij har gjort svært åpent opprør. Betegnende nok har verken Porosjenko eller statstminister Jatseniuk uttalt noe som helst om saken. Ved siden av å være oligark med sterke interesser i bankvesenet, media, metallurgi, olje, kjemisk industri og flere flyselskap, så er han også guvernør i Dnjepropetrovsk, utpekt av staten ved Porosjenko. Det tar seg ikke ut at en statlig guvernør ikke retter seg etter statlige instrukser, og bruker vold og militærmakt for å beholde kontrollen over viktige selskaper som Ukrtransnafta (olje- og gassrørledninger) og Ukrnafta (olje- og gassprodusent). Dessverre er det ikke stort President Porosjenko kan gjøre, da ressursene Kolomoiskij kontrollerer kan måle seg med statsmaktens, også når det gjelder militære ressurser. Dessuten var Kolomoiskij viktig for å slå ned det gryende opprøret i Dnjepropetrovsk, det som ingen klarte å slå ned i Donetsk og Lugansk, og det er ikke sikkert Porosjenko vil ha så lett for å finne noen erstatning for Kolomoiskij i posisjonen han har. Maktkampen mellom oligarkene dominerer fremdeles ukrainsk politikk. Nå er det bare satt enda mer på spill.

Så Kolomoiskij kan være ganske trygg på at han får beholdt både den politiske og økonomiske makten sin. Det vil ikke bli nødvendig å sende noen soldater til Kiev, budskapet er skjønt. Jeg og andre kan reise trygt ned i påsken. Det vil ikke bli krig og opptøyer, ikke nå, ikke i Kiev.

Men i øst begynner våpenhvilen å gå opp i limingen. Det var enorme problemer med den, det var ikke for ingenting at Merkel måtte reise i skytteltrafikk rundt i verden for å få alle med på laget, og til slutt bruke 16 timer forhandlinger i Minsk for å presse noe alle parter kunne skrive under på, ned på papiret. Men noen skrev under med hånden, og ikke med hjertet. Det var indre motsetninger i avtalen, det var bevisst laget uklarheter, for noe kompromiss var ikke mulig å få til. Vi har allerede vært gjennom problemet med Debaltsevo, transportknutepunktet mellom Donetsk og Lugansk, som ukrainsk side insisterte på å ha kontroll over, opprørernes side på at var omringet og ville falle. Våpenhvilen rakk ikke engang å komme i gang før opprørerne fullførte oppgaven, og erobret byen.

Våpenhvilen overlevde dette. Kanskje var det fordi partene visste hvor det bar, og særlig frankrikes president, Hollande, skal ha presset på for å få Porosjenko til å gå med på at byen var omringet og tapt, og måtte gis til opprørerne. Ukraina hadde ikke midler til å fortsette krigen, og forsøke å få den vesle byen tilbake. De måtte akseptere nederlaget.

Men det var bare midlertidig. De har lenge hatt økonomisk boikott over de opprørskontrollerte områdene, og lenge lagt hindringer i veien for grensepasseringer, slik at vanlige folk ikke får det til, og det blir problemer å få tilført varer og tjenester. Videre er det lagt hindringer i veien i bank- og pengesystemet i disse regionene, og jeg har ikke klart å finne ut om pensjonsutbetalingene har startet igjen, etter å ha vært stanset i månedsvis tidligere. Alt dette er Kievs ansvar, i henhold til våpenhvileavtalen.

Alt dette lar seg imidlertid håndtere på et vis. Grensene mot Russland er åpne, og der kan det skje en viss økonomisk aktivitet, de kan få matvarer og andre livsnødvendige varer derfra, og de kan kanskje få solgt noen av varene de selv produserer. Russiske styresmakter er stadig etter Tyskland og Frankrike om å legge press på Kiev for å få dem til å få orden på banksystemet, noe de er forpliktet til, men ikke ser ut til å ha noen vilje med. Her kan ikke Russland gjøre så mye, siden det er ukrainsk valuta som skal brukes, hryvna.

Nå har det imidlertid dukket opp et problem som har det i seg at hele fredsavtalen skal falle. Med i avtalen er økt selvstyre til utbryterregionene. Dette skal inn i den ukrainske konstitusjonen. Men det ukrainske parlamentet – der disse utbryterregionene ikke er representert, merk det, USA, No taxation without representation, husker dere kanskje, nå er det et parlament og en president utbryterregionene ikke anerkjenner, og ikke har deltatt i valget om, som forvalter deres politiske og økonomiske liv – snek nettopp inn en listig mine i vedtaket. De vedtok at endringene i konstitusjonen kun skulle bestemmes etter at utbryterregionene har gjennomført nyvalg organisert av Kiev, med valgobservatører fra OSSE, med full grensekontroll langs hele den ukrainsk-russiske grensen, og med alle våpen trukket tilbake. Det vil si bare etter at opprørsregionene har gitt fra seg all makt.

Det vil ikke skje. Dermed fyrer partene opp stemningen med anklager og beskyldninger, russerne er rabiate, hele poenget er jo at disse områdene skal få selvstyre, får de ikke det, er ingenting oppnådd, og ukrainerne er kompromissløse på at områdene er deres, og skal være under deres fulle kontroll. Her er det ikke så lett for Tyskland og Frankrike å utøve press, som det er når det gjelder bankvesenet, for dette er ikke like klart nedtegnet i Minsk-protokollene. Et tilbakevendende problem er for eksempel statusen til Debaltsevo, transportknutepunktet, Kiev insiterer på at den skal være deres, selv om den er tapt, og viser til Minsk-II-avtalen, der det finurlig er tegnet slik at det er et tolkningsspørsmål hvilken side Debaltsevo hører til.

Så dermed bærer det mot ny oppblussing av krigen, om ingen denne gangen har vett til å bryte med den negative spiralen vi har havnet i. Europa og USA kan ikke finansiere Ukrainas krig til landet er utpint, forgjeldet og fortapt, det er galskap, men det er en galskap vi ser ut til å foretrekke fremfor å la Russland få viljen sin.

Og som om ikke dystre utsiktene var nok, så er det skumle nyheter som kommer ut også fra Russland. Her er det imidlertid vanskelig å vite hva som egentlig foregår, så lukket som landet er, og verre er det blitt, med denne konflikten her. Spekulasjonene går i om Putin kanskje ikke har så god kontroll over makten som han liker å gi inntrykk av. Det er noe foruroligende med drapet på Nemtsov, og så dette forsvinningsnummeret, nesten 10 dager, uten forklaring. Min søster gjettet at han hadde tatt Botox, og så hadde det ikke gått helt bra, og så måtte man vente til alt var i orden igjen, før man viste ham frem. Det er en forklaring å håpe på.

Det er også spekulasjoner som går på at det foregår en maktkamp også innad i Russland. Putin har utstyrt en del personer med stor makt, store ressurser, inkludert våpen. En av disse er Kadyrov, i Tsjetsjenia. Andre er de ulike krigsherrene i Donbass. Noen av dem synes ikke Putin går langt nok, at han er for mild og forsiktig. Jeg synes disse spekulasjonene er vanskelige å orientere seg i. Det er mange som hiver seg på og skriver i vei om alt som er negativt for og om Russland, noen av dem gjør det skikkelig, og vet hva de snakker om, andre skriver i vei overbevist om at de har skjønt det, uten at de ser ut til å ha dekning i fakta for denne overbevisningen. I disse spekulasjonene mangler faktaopplysningene. Det er svært få som vet hva som rører seg i de indre maktsirklene i Kreml.

Avslutningsvis vil jeg dele noen lenker fra Carnegie (Endowment for International peace), de har svært mange artikler som dekker Ukraina-krisen, og som tilbyr kunnskap og innsikt fra fagpersoner. Der vil dere se mye av det samme synet som jeg gjør rede for her, og fremheving og poengtering av mange av de samme konfliktlinjene. Jeg ble oppmerksom på siden ganske nylig, og det er tilfeldig at de har en artikkel kalt How the EU sleepwalked into a conflict with Russia omtrent samtidig som vi diskuterte det samme, her på bloggen.

 

 

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.

 

Forferdelig i Kiev

Om tre dager begynner vinterferien min. Jeg hadde tenkt å reise til Kiev, jeg er nysgjerrig på hva det som foregår der ned, og jeg har lyst til å være der mens det skjer. Heldigvis kjøpte jeg ikke billett. Det som nå foregår er svært ubehagelig, og det er ikke lenger trygt at dette vil gå bra. Det burde kanskje vestlige medier og vestlige politikere begynne å ta inn over seg.

Det er en maktkamp som foregår i Kiev. I den står det ukrainske folket mot de ukrainske styresmakter. Eller, det er feil å si demonstrantene representerer folket. Det er fremdeles en liten gruppe demonstranter i en liten del av byen, og de har små sjanser til å få med seg resten av folket. Det ble en stund truet med generalstreik. Det er en tom trussel. Det er ikke nok folk som er nok engasjert til det. Dette er ikke noen ny fløyelsrevolusjon, som vi fikk det i 1989 med kommunismens fall i Øst-Europa, og i 1991, med Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall der også. Den gang var det massedemonstrasjoner og generalstreik. Den gang var det et regime som styrte et folk som ikke lot seg styre. Det har vi ikke nå i Ukraina.

Så den egentlige maktkampen står ikke mellom demonstrantene og regimet. Det foregår også en storpolitisk maktkamp mellom USA og EU på den ene siden, og Russland på den andre. I denne er Ukraina bare en brikke. Det er et spill som minner om den gamle krigens dager. Det er viktigere å ha en vennlig statsleder for vår side, enn at statslederen skal være god for landet han leder. I Ukraina er Janukovitsj pro Russland. Ergo er USA og EU mot Janukovitsj. Annerledes er det vanskelig å tolke uttalelsene til europeiske og amerikanske forskjellige statsledere og ambassadører.

Også vestlige medier ser ut til å fordømme det meste Janukovitsj gjør. Men det er ikke så lett å se hva han skulle gjøre annerledes. Han blir kritisert for å bruke vold. Men han har en situasjon der hovedgaten i hovedstaden de facto er et område uten statlig kontroll og jurisdiksjon. Det er okkupert område, okkupert av demonstrantene. Han kan ikke lett bare la dem være der. I dag startet volden etter at politiet hadde hindret demonstrantene i å nærme seg parlamentet. Det er politiet nødt til å gjøre. Voldelige demonstranter kan ikke få nærme seg Stortinget. Og demonstrantene har vist at de er voldelige. De fredelige uttalelsene til noen av lederne deres, står ikke i stil med hva de har gjort.

Kravene til demonstrantene er at Janukovitsj skal trekke seg fra makten og skrive ut nyvalg. Jeg ser norske kommentatorer og forskere ser dette som en mulig vei ut. Jeg ser dette som helt urealistisk. I et land som Ukraina kan du ikke bare gi fra deg makten når du først har fått den. Du vil bli spist av gribbene. Det er nok av dem som har ting å hevne mot Janukovitsj. Og han har seg selv å takke, som har satt Timosjenko i fengsel, for eksempel. Men sånn er spillet. Vinner du ikke, taper du. Og da taper du alt. Med disse utsiktene vil Janukovitsj klamre seg til makten med nebb og klør.

Demonstrantene har heller ikke noen legitim grunn til å kreve Janukovitsj’ avgang. Det er han som er lovlig valgt president, og at han har gjort en elendig jobb som president, betyr ikke at han kan avsettes midt i perioden. Feilene hans er ikke så graverende. Ikke så graverende at ikke de andre potensielle statslederne kunne gjøre det like ille, kunne være fortsettelsen på setningen. Timosjenko og hennes parti satt ved makten i perioden før Janukovitsj ble valgt, og ble kastet av folket i et valg det ikke er avdekket juks ved. Nå øyner både hun og de andre opposisjonslederne sjansen til å ta makten i det som minner mer om et kupp, enn en revolusjon.

Og i dette maktspillet er det den vestlige verden deltar. De vil heller ha en annen statsleder enn Janukovitsj, om det er aldri så ulovlig og skittent. De – eller vi – vil ha en statsleder som knytter Ukraina mer til oss, og som isolerer et Russland i ferd med å vokse seg plagsomme. For Russland er det forferdelig om Ukraina – det nærmeste landet i historie, identitet og kultur – skal gjøre seg vestlige og bli som oss. Det er klart Russland ikke vil gi fra seg Ukraina uten kamp. Og de spiller ikke mer skittent enn vi gjør. De tilbyr Ukraina penger, som vi gjør, og de uttrykker bekymring for den eskalerende volden, som vi gjør. Forskjellen er bare at de legger skylden på demonstrantene og de vestlige landene som oppildner dem, mens vi legger skylden på Janukovitsj som har makten i landet.

På meg ser det ut til at ingen av partene kan gjøre større krav på sannheten enn den andre.

Og mens dette pågår synker Ukraina stadig dypere ned i den krisen som er aller mest alvorlig, den økonomiske. Den er det ingen av demonstrantene som er i nærheten av å ha noen løsning på. Da min ukrainske kone og jeg var på ferie på Krim for noen år siden, var det demonstrasjoner og opptøyer i Hellas på grunn av den økonomiske krisen der. – De har ti ganger bedre pensjon enn oss, sa en gammel ukrainer (eller russer, på Krim er det jo litt uklart om man egentlig er ukrainer eller russer, som det også er for mange andre steder i landet). Den politiske uroen hjelper ingenting på økonomien. Situasjonen er rett og slett helt forferdelig. Og det virker på meg som vestlige medier ikke riktig forstår hvor dypt forferdelig den er. Her er ikke en situasjon som lar seg løse ved å skrive ut et nyvalg. Det er vanskelig å se hvordan den kan la seg løse i det hele tatt.

– Elsk Ukraina! henger det av og til på bannere over hovedgater i Kiev. Ja, så inderlig.