Entrecôte med 12 poteter, løk og champignon 

I dag skjedde det igjen. Jeg skulle lage mat til meg, min kone og barnet, men så ble det så godt at jeg spiste alt selv.

Det er travle dager, og jeg kom sent hjem. Jeg skulle trene først, og levere en julegave. Klokken var seks da endelig var hjemme.

Min kone Olia ville jeg skulle klippe håret da jeg kom, slik hun av og til får et innfall om. Den sløve klipperen som rev og lugget gav en god representasjon av sinnsstemningen min.

Til slutt kunne jeg endelig gå i gang med middagen. Lille Irina sov, så det var foreløpig bare Olia og jeg. Vi hadde entrecôte, kjøpt på tilbud forrige uke, to stykker i en pakke. Sikkert 400 gram, eller sånn som det er vanlig å pakke dem.

Jeg tenkte vi måtte ha rikelig med poteter, og la tolv skrelte stykker i gryten. Det var Folva-poteter, også kjøpt på tilbud, på Coop. Jeg passet på at potetene var ganske store også, slik at det virkelig skulle være tolv poteter, og ikke bare tolv biter. Den siste jeg la oppi var som flere slik at den kunne deles i to, og kalles for to.

Tilbehør var løk og champignon. Veldig gammel champignon, tørr og skrukkete. I pannen med dem, alle det gikk an å spise. To løk, rødløk. Stekt i smør, Kviteseid. Ekstra godt, eller ekstra dyrt. Eller begge deler. Så kjøttstykkene.

Og da også hvitløk og sitron. Jeg spurte Olia, hva som hørte med, om hvitløk og sitron gikk an å blande. Selvfølgelig. Alt hører med. Jeg slengte oppi noe gammel timian også, en gang frisk potteplante, nå best egnet som hyssing. Stekte alt i hop.

Olia laget mos av potetene, og overlot spisingen til meg. Hun ville vente. Big mistake, som de sier på engelsk. Huge.

For dette var så godt at det gikk ikke an å stå i mot. Aldri i mitt liv hadde jeg ventet hvitløken, sitronen og timianen skulle gå så godt i sammen, det gav en skarp smak til kjøttet som var uimotståelig for meg. Det første stykket forsvant med en gang, og det andre stykket måtte også til pers, siden Olia nå en gang ikke var der, og lille Irina sov.

I anstendighetens navn forsøkte jeg å få henne til å spise, i det minste å smake. Men det ville hun ikke. Og jeg skjønte at her kom all maten til å forsvinne. Potetmosen var også himmelsk. Jeg vet ikke hva min kone hadde gjort med den, om det var noe rømme i den, eller hva. Og så dette Kvitseidsmøret, blandet med kraft fra kjøttet, og smak fra hvitløk, sitron, timian og rødløk.

Når man spiser poteter som potetmos må man nesten dele antallet på to. Tolv poteter blir seks, når de er i mos. De sklir rett ned. Særlig når det man spiser er veldig godt. Kanskje var det ytrefilet, vi spiste, forresten, ikke entrecôte. Jeg skrapte gryten tom for mos. Helte alt i stekepannen over tallerkenen, skrapte stekepannen også. Alt skulle med, alt skulle ned.

Det var et himmelsk måltid. Igjen og igjen fortalte jeg min kone at vi må kjøpe to pakker til middag, 800 gram er vår dose, og 20 – 25 poteter, om de skal lages som mos, himmelsk mos, og derfor deles på to.

Lille Irina våknet til slutt, og bidro til sluttspurten. Også hun spiste med god appettitt, selvfølgelig. Dette var jo eventyrlig godt. Alt skal vekk, og alt forsvant.

Morgen i Kiev, 7 år etter vi ble sammen

Det var på denne tiden i 2009 Olia og jeg traff hverandre for første gang, og ble sammen på en liten uke fra tirsdag til søndag. Google foto forer meg med bilder fra «på denne dagen for 7 år siden». Det var en ganske annen jeg som var den. Ikke hadde jeg skjegg, og ikke var jeg integrert i å være sammen med Olia. Jeg hadde en ferie, og når jeg ikke var med Olia, reiste jeg rundt og fotograferte severdigheter, slik jeg pleide. Innimellom kirkene og museene og bygningene og plassene er det imidlertid bilder av Olias hjem, som også ser helt annerledes ut nå, enn den gang. Jeg sjenerte meg også for å ta bilder har den gang, men var veldig begeistret og syntes det var stort, første gang ordentlig hjemme hos noen. Olia er nesten ikke med på noen av bildene, og ingen der hun er klar over hun blir fotografert. Jeg stjal meg til bildene.

Det er gode minner, fra tirsdag til søndag, en utrolig uke, der utrolig mye skjedde på en utrolig uke. Man kan se det på to måter, det var stikk i strid med all matematisk sannsynlighet at Olia og jeg skulle bli sammen, det var så mange måter det kunne gått galt på og så nære på det gjorde det. Men det var også så mye som trakk oss sammen, så mye vi hadde felles, at livets nødvendighet gjorde at det måtte gå som det gjorde. Når vi først en gang møttes, noe som om også var ganske tilfeldig, og mot matematisk sannsynlighet, så måtte det bli oss. Som det ble.

Også Kiev er helt annerledes nå enn det var den gang. De har hatt EM i fotball, og de har hatt Maidan-revolusjonen. På vei inn i taxien fra flyplassen merket vi det ikke annet enn at en øl-sjappe i krysset ved metrostasjonen Petsjersk er erstattet med noe merkelig kalt «Loveburger», og med altfor flotte og profesjonelle svarte og røde skilt. Kjedene overtar. Det er ikke lenger mulig eller blitt mye vanskeligere for en kar eller et ektepar å starte en liten sjappe for seg selv. Man må inn i kjedene, bli glatt og steril. Vi merket det også med at taxisjåføren sa at hver tredje bil her på veien er utstyrt med våpen.

Reisen ned hit gikk veldig fint. Alt stresset ble unnagjort på forhånd. Denne gangen gjorde vi det verre for oss selv med et dokumentstunt fra Olia, det var ganske kritisk, men det gikk bra. Alle dokumentene er nå under kontroll og i hende. Til og med norsk pass, som vi hentet på fredag. Aldri mer problemer med å få Olia ut og inn i landet.

Ved siden av pakkingen og de andre vanlige tingene vi måtte ordne før reisen, så måtte huset spikres sammen. Dette ble forstyrret av dokumentstuntet til Olia, et par dager gikk vekk i det, og for mye var igjen til lørdagen før reisen. Lille Irina merker det, er det stress for far og mor klikker hun ut, «husk meg, husk meg, husk meg». Hun sov ikke et øyeblikk denne lørdagen. Jeg skal ikke utbrodere disse tingene her. Klokken elleve eller senere var vi ferdig pakket, cirka. Lille Irina skrek opp fra sengen der hun skulle sove for natten, akkurat i det mor Olia skulle legge de siste garnnøstene ned i kofferten og tvinge den igjen med muskler og viljekraft. Olia og jeg lå lys våkne en stund etter tolv. Kunne ikke tro vi hadde greid det igjen, at alt var i orden.

Helt i orden var det jo riktignok ikke. Min mor måtte vente en halv time da hun kom og hentet oss fire om morgenen, det er greit å høre til i en sånn familie, bli kjørt til flyplassen til alle døgnets tider. Litt stress for henne, men Olia og jeg har sjelden hatt så ro og kontroll, og forlatt et hus som er så greit. På sola flyplass er det ikke travelt en søndag morgen, moderne flyplasser liker jeg ikke, men vi ble nå sluset gjennom på et vis, og kunne sette oss ved gaten et passelig kvarter før boarding.

Flyturen gikk bemerkelsesverdig greit. Lille Irina hadde hatt en urolig dag og en kort natt, men på reisen var hun trygt hos mor og far hele tiden, og oppførte seg som en engel. Spredte bare glede, og ro og fred. Det var tre etapper på reisen, København, München, Kiev. Til København sov hun litt, på flyplassen der fikk hun gjort fra seg godt i bleien, akkurat mens vi bare satt og ventet og ikke hadde annet å gjøre. Ideelt. Så sov hun halvannen time fra København til München, og på flyplassen der sjarmerte hun alle. En koreaner mistet herredømmet over seg selv fordi hun var så fin, hoppet og sprellet, og smalt inn et par fotografier med speilreflekskamera, «very Nice! Very Nice!» Irina tok det med stoisk ro, som den engel hun er, lot ham sprelle og fotografere. 

På den siste flyturen, fra München til Kiev, var det fire spebarn, hvorav det ene satt like bak oss og hylekoret hele turen. Stakkars far, som ikke hadde noe magisk bryst å gi det, som Olia har. Vår lille Ira var våken, og rolig. To timer. Under landingen ville hun gjerne se hva som foregikk, så da måtte vi velge en russisk løsning, bare slakke sikkerhetsselen maksimalt, slik at hun kom fra Olias sete over i mitt. Da kunne hun slå på vinduet, og være fornøyd.

Det er ikke kø ved passkontrollen på Borispol, flyplassen i Koev, lenger, og våre kofferter varden aller første som kom. Faktisk var vi før søster Tanja som skulle møte oss, i taxi. Det hadde vært like praktisk, og billig, å finne taxi selv. Mellom tre og firehundre hryvnaer får de innfødte det for, utlendinger som ikke kan russisk må nok ut med mer. Omregnet til norske kroner er det ikke mye penger. Problemet er heller at det ikke går så mange fly hit. Etter Maidan har Ukraina blitt et mindre attraktivt reisemål.

Taxien søster Tanja hadde å by oss var knøttliten. Jeg så med litt gru på hvordan dette ville gå, det var jo med nød vi hadde fått alt inn i bilen til mor. Denne bilen var mindre, og nå hadde vi en ekstra passas hun løste set imidlertid greit selv, tok lille Irina med i forsetet, og lot oss ordne resten.med koffert og ryggsekk i baksetet ble det knapt plass til Olia og meg. Slik reiste vi inn til sentrum.

Der tok søster Tanja lille Irina med opp, hun fant seg i mye der, Irina vår. Det skal mye til at hun husker tante Tanja fra i fjor sommer, og Tanja fikk rett bort til henne og hilste på henne først, og nå opp til leiligheten, mens mor og far balet med bagasjen. Ingen problem. Lille Ira fant seg til rette øyeblikkelig.

Og mor til Olia hadde laget det så fint til oss på rommet vårt. Litt ommøblering er det nesten hver gang, alltid til det bedre. På kjøkkenet ventet overdådig mat kyllingsuppe, plov, vodka og vin.  Vodkaflaskene er vekk, så jeg måtte drikke av hvitvinsglasset. Ingen problem. Kjekt endelig å komme på dagtid, og ikke midt på natten, som vi har gjort så mange ganger i det siste. Lille Tais kalte meg for pappa, og Ira for søster. Hun var veldig,v Edith glad for at vi var kommet, og hadde laget gaver til oss. Jeg fikk en flott tegning der det med russiske bokstaver stod «Evint», slik at jeg visste den var til meg.Ira og Tais fikk også bedre til å leke, nå som Irina kan gå. I sommer gikk gleden bare den ene veien, fra Irina til Tais.

Etter maten var det som vanlig rett i søvn. Olias familie tok med seg lille Irina ut, slik at Olia og jeg fikk ferd. Da vi våknet ventet russiske pannekaker, blini.

Frokostene våre

Som regel spiser Olia og jeg frokost på balkongen. Ofte vil det si at hun serverer den, og jeg spiser den. Her har jeg tenkt å legge ut noen bilder av hvor vakkert det er. Det viser seg at postingen ikke ble så systematisk som jeg hadde forestilt meg. Flere dager fotograferte jeg ikke frokosten, og jeg legger også ut bilder fra etter posten er postet. Kall det et represenativt utvalg russiske frokoster fra en flott ferie!

Dette er frokosten som den ble servert meg 3. juli.

Det viste seg at dette var den eneste jeg frokosten jeg hadde bilder av fra før bloggposten skulle være postet. Men det går an å redigere den i ettertid, og det har jeg gjort med å legge til flere bilder.

Dette er frokosten jeg fikk tirsdag 6. juli. Herlige speilegg, russiske skiver med ost, youghurt, te og rømme + sjokolade og eplejuice! Nam!

Og her er frokosten fra torsdag 8. juli. Litt i surr har jeg jo gått, først nå kommer frokostene fra etter postingen. Men hva gjør vel det? Interesserte er vel helst interesserte i russiske frokoster, og ikke plent hvilken dato de ble spist.

Dette er frokosten fra torsdag 8. juli. Jeg var ikke så sulten etter å ha spist en del i går var beskjeden jeg gav - og fikk kaffe, youghurt, mais, kjeks og to forskjellige sjokolader. Blink!

Fredag 9. juli var dette frokosten. Vi går over i noe som kan kalles helgekvalitet, ganske så likt kvaliteten resten av uken.

Fredagsfrokosten 9. juli besto av russisk brød, smør, kjeks og ost, pluss artig danderte grønnsaker jeg ikke engang kjenner navnet på!

En av de aller største favorittfrokostene var lørdagsfrokosten 10. juli

Herlig lørdagsfrokost, 10. juli, russisk brød, kylling, salat og sjokolade til å spise, til å drikke te, granatsaft og eplejuice.

Søndagsfrokosten betyr noe helt spesielt for meg hjemme i Norge. Her i Ukraina er den akkurat like spesiell som alle andre frokoster.

Frokost, Kiev

Dette er søndagsfrokosten, svinekjøtt, speilegg, brød med smør, te med sitron, eplejuice og granatsaft.

Det er frokostene sine!

rt det er.
rt det er.