Med lille Tasia med til Marinskij-parken og heldagstur

Dette er en post som skulle hatt mange bilder for å illustrere den koselige turen vi hadde ned Marinskij-parken, videre til postplassen og en georgisk restaurant, og til slutt på den fine plassen de har laget til på den lille havna ved elven. Men dette er ikke lenger noen billedblogg, både fordi wordpress ikke tillater meg å laste opp stort flere bilder, og fordi jeg ikke lenger er så komfortabel med å legge ut bilder fra privatlivet vårt. Det får holde med ord.

Tasia er det mye å si om, her på bloggen vil det ikke bli sagt. Hun er datteren til min kones søster, og siden denne søsteren jobber de fleste av døgnets timer de fleste av ukens og årets dager, så må datteren stort sett passes av andre. Gjennom året er det stort sett babusjka som må gjøre jobben, hver dag kanskje levere og i hvert fall hente på skolen, som er noen busstopp unna, og ellers ta seg av henne til sent på kveld, når moren kommer hjem. Nå i sommerferien, er det naturligvis enda mer.

Så det skulle bare mangle at Olia og jeg må være avlastning av og til. Det var vi i dag. Når Tasia er med, er det litt mer arbeid å være på tur, da føler vi litt at vi gjør en jobb. Vår lille Irisjka beundrer det fem år eldre søskenbarnet høyt, og lar seg villig lokke med på det meste Tasia foreslår, og Tasia vil gjerne ha alt til et maksimum, når hun først får være med på noe. Det er ikke så ofte hun får sjansen.

Dermed ble det sjokolade, juice og is og brus, og elektrisk bil, trampoline og hoppeslott. Det meste koster en norsk tier, så vi blir ikke akkurat blakke, men det blir jo litt mas, og Olia og jeg er vant med å kjøre showet helt selv, når det er bare oss med Irina. Irina har bare så smått begynt å oppdage at hun kan påvirke begivenhetene på forskjellige måter, ved å spille på sjarm, komme med ønsker eller begynne å grine. I dag var hun nok litt trøtt, for det ble vel mye grining til henne å være i dag.

Ikke for det, Tasia er strengt oppdratt, og vet at grensen for mas kommer raskt, og at om hun ikke oppfører seg, er det rett hjem. Så hun griner aldri, og kommer alltid rett bort fra lekene og alt hun holder på med, når vi sier det er nok. Men hun er veldig til å komme med ønsker hvor hun vil neste gang, og hun vil altså ha alt til et maksimum. Hun ser også ut til å ha litt underskudd på oppmerksomhet, det er en del rop om at vi må se på henne, og hun vil særlig ha meg med på alt. Litt sånne ting. Dog er det ikke verre enn at jeg på turen fikk tid til å se igjennom et femtitals italienske gloser og et hundretalls russiske, samt drikke flere kopper kaffe, spist en is og drukket en øl, før vi var på restaurant. Så vi har ingenting å klage over, og klager ikke.

Olia fulgte med og tok bilder, og benyttet ledige stunder til å lese på studiene hun har tenkt å begynne på neste gang. Hun har det med å lese aller best når det er veldig lenge til eksamen, helt ulikt folk flest.

Nede på vennskapsplassen er det ikke så festlig og kjekt som det en gang var. Kanskje er det det at de ikke vil at folk skal samles på et sted som vil minnes vennskapet mellom ukrainere og russere, det er et vennskap dagens styre sterkt vil mene ikke finnes, de vil gjerne ha det til at det er EU og Europa som er Ukrainas venner. EU flaggene vaier fritt og henger stort og bredt flere steder i byen, nesten overalt hvor det er satt opp offisielle ukrainske flagg. Vi kommer fra en familie der det russiske og ukrainske er blandet, så for oss hadde det vært fint om Ukraina og Russland kunne blitt venner igjen. Noe som synes langt frem.

Vi gikk ned til bussholdeplassen for å vente på en buss til Kontraktova. Noen slik buss kom ikke før Olia begynte å bli utålmodig, så vi gikk i stedet ned bakken, og til fots bort til en georgisk restaurant vi fant frem til i fjor. Tiden for businesslunsj var for lengst forbi, men på georgiske restauranter kan man kjøpe hatsjapuri, og likevel bli mett for summer Olia kan leve med. Her var barna veldig tålmodige, vi voksne spiste lenge og vel, to bestillinger ble det, faktisk, og ingen av barna maste om noen ting.

Etterpå gikk vi bort til fontenen ved havnen, båtplassen. De har laget det fint til, så barn kan springe og leke og bli våte. Ulikt Irina, syntes hun det var litt kaldt, så hun ville ikke. Det var Tasia som løp der mest, helst sammen med meg, og hun ble klissvåt. Det var ikke lange tiden vi var der, men Tasia var storfornøyd. Hun hadde hatt en full dag, og var bare glad og lykkelig da vi reiste hjem, for mer lek på lekeplassen like utenfor blokken. Da var vakten til Olia og meg slutt, vi gikk inn.

Og hjemme, hadde babusjka i kjent stil vasket og ryddet hele huset. Maten stod klar i store mengder på kjøkkenbordet.

Siste varme helgen på en stund

Denne helgen var det fremdeles rundt 30 grader her i Kiev. Fremover er det meldt mellom 20 og 25.

Natt til lørdag var konemor Olia som sov dårlig. Det skyldtes ikke lille Irina, med henne har vi lært. Når hun våkner om natten gir vi henne litt vann og et kjapt eventyr, så sovner hun raskt. Men kona, hun lå og leste på mobiltelefonen. Så da morgenen og dagen kom, ville hun bare sove.

Derfor ble det til at lille Irina og jeg tok ut på egen hånd etter frokosten. Det var varmt, men jeg orket ikke styre med ryggsekk og klær for å reise til stranden, ikke en gang badebukse. Min plan var Marinskij-parken, en tur jeg synes passer som lørdagsaktivitet. Men straks jeg var ute og lille Irisjka trippet skjønn og herlig ved siden av meg, så skjønte jeg at jeg hadde gjort noe dumt. Det var klart jeg skulle hatt med badetøy, så vi kunne ha slengt oss i en metro, og reist til Hydropark. Ennå angrer jeg litt på at vi ikke gjorde det.

Ikke at Marinskij-parken ikke byr på opplevelser. Både negative og positive. Nederst i enden av parken er plassen for vennskap mellom folkene. Det er laget til av russerne, selvfølgelig, for å symbolisere vennskapet mellom det russiske og det ukrainske folk. De har laget en vennskapsbue, og en skulptur typisk kommunismen og sovjettiden. Det viser de typiske «sovjetmenneskene», støpt i betong, grovhugde og maskinaktige, og lent fremover og med hammeren og sigden høyt hevet. Til høyre for disse er en samling ukrainere, også støpt av den samme kunstneren, som et overtydelig symbol på at den ukrainske historien ser frem mot «sovjettiden». Nå ser ukrainerne altså annerledes på det, og vet vel ikke helt hva de skal gjøre med denne skulpturen. Under melodi grand prix så malte de buen i regnbuefarger, for å symbolisere «den nye tid» i Ukraina. Og så malte de den ikke helt ferdig, for å symbolisere at «russerne ikke helt har sluppet taket», det ennå er litt igjen.

Symbolismen er kanskje fullendt når regnbuefargene nå er tatt helt bort, og buen er den samme, gamle grå. På plassen pleide det være rikelig med aktiviteter, karuseller og leker for barn, reneste tivoli, og mange kiosker og utsalg, kaffe, øl og is, og mye mer. Det var sydende liv, på denne plassen som også er et flott utsiktspunkt nordøstover i byen, oppover elven, og på slettene bak den. I fjor tok de bort ølsalget her, og i år var det tatt bort det meste. Den en gang så sydende plassen, var nå blitt ganske stusselig.

Så Irina og jeg forlot den raskt. Det lille barnet vårt gjorde en ganske bra prestasjon alderen tatt i betraktning, med å komme seg opp alle trappene til selve parken, helt selv. Alle som har vært her, vet dette er ikke verst for et barn som ennå ikke er tre.

Tapet av øl- og kaffesalg gjør noe med Marinskij-parken også. Det pleide være mange hyggelige fortauskafeer her, bare å sette opp en bod, og noen bord, så var det en slags kafe. Nå er alt dette vekk. Om det kan gjøre noe med alkoholismen i landet, så er det kanskje greit, men det gjør jo også noe med sommerstemningen for de som klarer å drikke med måte. Jeg er med lille Irina, og vi får en prøvesmak av en ny sportsdrikk, før jeg kjøper en is til hver av oss. Like ved er det konsert med politiets orkester, på scenen de har der. Det var rett som jeg tenkte, parken passer for en lørdagstur, men det er altfor varmt.

Målet med turen var egentlig lekeparken de har øverst. Det er søskenbarnet Tasia som har lokket Irina med at de har et hoppeslått der. Så hver gang vi spør Irina hvor hun vil, så svarer hun «Marinskij», på sitt vis. Nå er hun der. Dessverre er hoppeslåttet altfor varmt, der i solen, til at det gir mening for henne å hoppe og skli der, i bare kjolen og bare ben. Så det får vente.

I stedet reiser vi hjem, i det som på mange måter ble en litt amputert dagen. Den ble avsluttet med kraftig sommerregn, lyn og torden.

I dag insisterte jeg på ikke å gjøre samme feilen igjen, og fikk med meg Irina og Olia til stranden. Det var den vanlige ruten, buss nummer 118, så venstre side av veien. Tre busser med nummer 118 kjørte forbi oss, før kom oss inn i en, langt oppe i gaten. Det skyldtes at Olia ville gå og snakke litt, hun ville ikke vente på bussholdeplass, og hun ville også inn i en butikk og handle litt enkle leker til Irina. Mens dette skjedde, kunne Irina og jeg konstatere at buss 118 går ganske ofte. Også om søndagene.

Og der, på andre siden skjønte vi som vanlig at vi hadde gjort det rette. Jeg visste det jo på forhånd, men også Olia skjønte det. Hun kjøpte meg en kaffe, og gav Irina eplejuice å drikke. Ved neste kaffeutsalg kjøpte hun enda mer, nå en sukkerbombe av espresso, kokos, krem og sukker, og en sånn overflod av søtt at selv Olia syntes det ble for mye. Irina, derimot, drakk i vei, om enn det kan være spørsmål hvor mye espresso det lønner seg å få i en snart treåring.

På stranden var det som alltid deilig å bade, deilig å hvile. Og Irina hadde i tillegg til meg og vannet, nå også de nye lekene sine å interessere seg for. Hun har alle tiders ferie her nede i Kiev, så mye skal være sikkert. Kiev er barnevennlig.

Men vi ble ikke så lenge på stranden som vi pleier, og det var jeg som brøt opp. Jeg la merke til at det var to litt eldre jenter som ganske merkelig forsøkte å få leken fra lille Irina, og også presset henne mens hun gikk alene på til henne å være dypt vann. Jeg gikk selvfølgelig og hentet henne med en gang, og tok henne ut dit hun og jeg leker, og vi har vannet for oss selv, men det var noe litt merkelig med disse jentene, særlig hun ene.

Senere så jeg moren, og da ble litt av hvert forklart. Jeg tok en litt tilfeldig spasertur, tilsynelatende tilfeldig spasertur frem og tilbake på stranden, og kunne se det var rene fyllefesten på gang. Vodkaen ble drukket i literflasker, og noen hadde helt åpenbart fått for mye, og ikke bare denne dagen. Jeg syntes det var såpass ubehagelig at jeg ville forlate stedet. Olia var enig. Både Ukraina og jeg er veldig tolerante når det gjelder alkohol og fyll, men det er grenser for alt, særlig når det er barn til stede. Og det er ubehagelig når folk er så fulle og rare at man ikke helt kan vite hva de vil finne på.

Vi gikk det som en tur, over de fine gresshaugene og sanddynene i området. Det er naturen som den var, midt i storbyen. Her er det også mange som griller og har flasker både med det ene og det andre, men her er det som det skal være, og ikke som på stranden som vi forlot. På et tidspunkt tar jeg Irina på skuldrene, og på et annet tidspunkt går Olia for å kjøpe oss en øl og en is. Turen går videre til Livoberezjna, der vi tar metroen hjem til en overdådig kveldsmat laget av babusjka.