Dreyer på stubben

I går var 200 års dagen for slaget ved Trangen i 1808. Jeg feirer 200 år + 1 dag med denne posten til ære (eller vanære) for kaptein Nikolai Pedre Dreyer som ble skutt denne dagen, og døde 4 dager senere.

Dette er tro det eller ei relevant for mitt hovedfag. Jeg er riktignok antikk historiker, så Napoleonskrigene og den lille krigen mellom Danmark-Norge og Sverige som en detalj i disse krigene, er ganske langt unna det jeg arbeidet med. Mitt tema var martyren, opprinnelig hva det var som gjorde en martyr til en martyr, siden hva som er forskjellen mellom jødisk og kristen martyrtradisjon, basert på den jødiske historien av Josefus og kirkehistorien av Eusebius. I mitt opprinnelige tema er Nikolai Peder Dreyer midt i blinken, som han også er det i hvordan historien og synet på historien forandrer seg. Nasjonalromantikken er også godt til stede her.

Først litt om bakgrunnen for slaget. Det er jo fristende å gå riktig langt tilbake, og ta hele linjen fra den franske revolusjon, via terrorveldet på 1790-tallet til Napoleon som 10 år etter den store revolusjonen som liksom opprettet republikken, utnevnte seg selv til keiser, og gikk hen og erobret Europa. Det er litt av en historie, og så flott, så flott er Norge en del av den. Her låner jeg litt av Dag Solstad, som i innledningen av gymnaslærer Pedersen skriver hvordan lille Norge var en nokså ubetydelig del i den nokså ubetydelige staten, Danmark, og slik godt får forklart Norges rolle i historien. Slik får vi også Norges rolle i Napoleonskrigene. Det var jo kort og godt Frankrike mot resten. Og den kampen vant Frankrike, de erobret praktisk talt hele det europeiske kontinentet, mens England som så ofte før og siden forble fritt, og som så ofte før og siden brukte sin sjømakt til blokade og hindre forsyninger og slik indirekte svekke motstanderen. Sånn var situasjonen. Forresten var Danmark alliert med Napoleon, mens Sverige fortsatt var fritt, det lå jo ikke på kontinentet. Og Sverige var ganske så utvetydig på britenes parti.

Dermed kunne Sverige og Danmark meget vel komme i krig. Men den krigen ville bli vanskelig, siden britene blokkerte østersjøen. Så en eventuell krig måtte bli mellom Sverige og det som i dag er Norge, og det som den gang var en del av Danmark. Her må vi huske at Svenskene bare hundre år tidligere var en virkelig stormakt, med landområder helt ned til dagens Ukraina, så i svenskenes folkesjel måtte det nok den gang være noe såret stolthet. Det hadde gjort seg med en seier i krig, og det som i alle fall ikke hadde gjort det, var å få invasjon i selve moderlandet, invasjon fra Norge, en ubetydelig del i alltid ubetydelige Danmark. Og akkurat det med å være så ubetydelig var det danskene ikke likte. Nå hadde de – støttet av Napoleon – kanskje endelig en sjanse å til å bli den fremste makt i hvert fall i Norden.

P2 akademiet i dag morges hadde den enkle forklaring at «angrep er det beste forsvar» på at svenskene angrep først. Jeg likte den forklaringen, den passer godt til svenskene, og den passer bra til det bilde jeg nå forsøker å tegne av nordmennene, her er vi med i Napoleonskrigene for fullt. Vi blir angrepet fra Sverige. Det er krig.

I denne krigen er det 500 svenske soldater etter en lang nattmarsj i dyp snø, møter omlag 800 norske soldater, og forskanser seg på en høyde ved Trangen. Der skyter de norske og svenske soldatene på hverandre, inntil de svenske begynner å gå tom for amunisjon. Svenskene har da valget med å skyte seg helt tomme, og dø eller overgi seg, å overgi seg først som sist, eller å forsøke et utfall med bajonetter og håndvåen og det de måtte ha igjen av amunisjon. De to første innebærer å overgi seg, og det blir galt, så de forsøkte det siste, og gikk til angrep. Nordmennene forsvarte seg så godt de kunne mot utfallet, og det kom til kamp, mann mot mann i den dype snøen.

I denne situasjonen er det kaptein Nikolaj Peder Drejer skal ha stilt seg opp på en stubbe, og begynt å skyte mot svenskene. Han står og skyter kontinuerlig, og har to menn som står og lader geværene for ham. Det er klart, ved å stå slik på en stubbe, er han selv et ganske åpenbart mål for svenske skudd, og han ble etter rapportene truffet av en god del av dem. Men han ble etter de samme rapportene likevel stående på stubben inntil slaget var slutt, og svenskene hadde overgitt seg. Det var hans store mot som inspirerte de norske soldatene til seier. Han gikk rett i bakken etterpå, og døde altså fire dager senere.

Det er riktig flott. Var han en helt, eller var han en bajas? Hva fikk vel de norske soldatene som kjempet for livet i snøen med seg av hva kaptein Dreyer foretok seg, og hva fikk vel de som siden skulle skrive historien ut av det? Det tar seg jo godt ut, den norske kaptein på stubben, som med akutt risiko for sitt eget liv skyter på svenskene for fedrelandet sitt, og rett og slett gir sitt liv for det der og da, eller fire dager senere. Er han en helt? Er dette et eksempel til etterfølgelse? Hva mener dere?

For dem som vil gjøre Kjetil Brekstad forelese om slaget ved Trangen og Peder Dreyer, så finner dere foredraget her. Anbefales!

http://nrk.no/p2_akademiet/