Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Advertisements

Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.

Varm dag i sentrum (- og ikke på stranden)

Det er kommet en liten varmebølge til Kiev igjen. Om dagene er det rundt 30 grader, om nettene rundt 20. Begge deler er i varmeste laget for meg, og det kan også bli noen litt urolige netter. Jeg har en teori at det delvis skyldes vi ikke får drukket nok, særlig Irina, slik at hun våkner og er tørst. I tillegg til varmen. Natt til i dag sov vi i alle fall alle sammen dårlig. Jeg var ikke ute av huset for trening før klokken sju, og da jeg kom tilbake i titden og fikk spist frokost, så hadde jeg god lyst til å sove litt etterpå.

Sånn gikk formiddagen, og vel så det. Jeg våknet jo etter hvert, og ble som vanlig utålmodig, men det var uvanlig seigt å få gjengen ut. Klokken var henimot to, før jeg endelig fikk på Irina noen klær å gå ut i, og så kunne hun og jeg gå ut. Olia skulle komme når hun bare fikk pakket sammen sakene våre, og gjort seg selv klar. Planen var enkel: Buss 118 – over til stranden.

I mitt hode hadde jeg videre planer om buss 49, buss 108, prøve ut et nytt sted, jeg hadde til og med sjekket kart og nett, men det skulle alt sammen være til liten nytte. Vi kom oss ikke ombord på 118 engang.

Det skyldtes en liten bagatell. Irina ble etter en stund utålmodig av å sitte på busstoppet, hun begynte å rusle rundt, og smatt etter hvert inn på et apotek. Der så hun på noen gummileker, hvorav jeg kjøpte den ene, en delfin i en redningsbøye. Jeg stusset litt over prisen, 90 griven, eller 30 kroner, men tenkte ikke mer over det, og betalte. Olia, derimot, syntes ikke det var noen pris å betale for en slik billig plastleke, og gikk inn på apoteket for å få den byttet, pengene tilbake. I Norge ville det vært en formalitet, varen var nettopp kjøpt, selvfølgelig ubrukt, det ville bare vært å annulere kjøpet. Her ble det bråk og spetakkel.

Mens det stod på, kom bussen vår, 118, og jeg ville selvfølgelig mye heller gå ombord på den, og reise til stranden, enn å krangle om de tretti kronene. For Olia var det uaktuelt. Hun hadde ikke fått byttet leken, så nå gikk hun for å ordne et eller annet i en fortauskiosk, om hun hadde planer om å kjøpe en av de tilsvarende, billige plastlekene der, eller hva hun hadde, og før hun hadde gjort det, kunne hun ikke ta noen buss. Irina gråt over bråket og over leken, og det var i det hele tatt bare tull alt sammen.

Det endte med at leken ble byttet, bussen var gått, og alle var gretne, sinte og irriterte. Bare tull, fra ende til anden. Neste buss 118 pleier å gå om tjue minutter, har jeg i hodet, men jeg vet ikke, og alt pleier være litt uregelmessig, her nede. Det skyet aldri så lite grann til, og Olia fikk overtalt oss til heller å reise til byen, til sentrum, og droppe stranden denne dagen. Det gjorde vi i metro, noe Irina liker godt.

Det tok lang tid å overvinne ergrelsen. Et tema for meg og denne bloggen er at alt er et eventyr, man må hoppe på muligheter, benytte seg av sjanser, prøve ut nye ting. Om den ene tingen ikke går, så går sikkert den andre, man må ha det kjekt der man er, og med det man gjør. Opp mot tretti grader i sentrum av Kiev, og med Irina på skuldrene, så var det ikke fritt for at disse ordene i meg ble mer ord enn virkelighet. Vi skulle heller vært på stranden.

Slik gikk det altså ikke. Metroen tok vi til Zoloty vorota, derfra gikk vi bort til området Olia liker så godt, det som går opp fra veien mellom stasjonen og polyklinisk institutt. Der satset vi på å finne en lekepark vi husket fra i fjor, men ikke hadde klart å finne igjen i år. Årsaken til det, var at vi husket den som større og bedre enn den var. Nå som vi fant den, skjønte vi at vi hadde funnet den før også. Da hadde vi gått forbi den, fordi den ikke var  «som vi husket den».

Irina fikk i alle fall disset litt, og hoppet litt på trampoline. Det liker hun godt. Deretter fikk vi spist lunsj på det vi kaller terrasserestauranten, jeg tror den er persisk eller noe sånt, det er i alle fall orientalske motiver. Jeg husker ikke hva den heter, men det er en av de virkelig bedre, og den serverer businesslunsj itl 82 griven. Der er det jo alltid kjekt å spise, og med et par ufiltrerte øl, som det heter her nede, så er det klart humøret tar seg opp.

Etter det var det å spasere rundt, i det Olia kaller «romantisk tur». Sånne turer går på kryss og tvers i gater hun har minner fra. Hun gjør sitt beste for at det skal være kjekt for oss også, er blid og fornøyd, snakker hele tiden, og kjøper kaffe og godt til Irina og meg. Men hele tiden er det hos meg denne krypende følelsene, at det hadde nok vært kjekkere om vi bare hadde satt oss på buss nummer 118, om jeg aldri hadde kjøpt denne leken…

Jeg har lyst å få Irina til lekeplass, og foreslår etter hvert den oppe med taubanen, den latterlig lave taubanen, den bak den blå kirken. Olia er med på det, men veien vi går, går langt, langt nord for dette. Da jeg endelig, på ny foreslår noe lignende, nå også med muligheter for at Irina og jeg kan komme oss til stranden, med buss 115, en rask dukkert, så er vi langt unna, og Olia vil i buss. Det vil ikke jeg, så vi går på.

Og så finner vi det nye stedet som gjør også denne dagen til et eventyr, sånn at vi egentlig får reparert problemene som har vært. I alle fall for Irina, og det er det viktigste.

Det er Olia som finner en slags port, en åpning under de massive og karakteristiske bygningene. På andre siden er vi på høyden, de samme høydene som leder helt bort til Petsjersk, høydene langs elven. Utsikten er som alltid fantastisk, med elven og slettelandet på andre siden, og vi får tatt noen flotte bilder. Det er også koselig å gå, der oppe på promenaden, selv om både Irina og jeg helst har lyst til bare å gå rett ned vollen.

Vi har aldri vært her før, aldri akkurat her. Alltid når vi har hatt sjansen, har vi gått ned Andrevskij spusk, som regel kommer vi fra bysiden. Kommer vi fra andre siden, kommer vi i buss, og får ikke med oss denne muligheten. De har satt opp noen uvanlige lekeplasser, skulpturer i mosaikk. De er morsomme å klatre på og utforske, og Irina kaster seg inn i leken. Det er flere slike lekeplasser. Og det er rikelig med utsalg av kaffe og is, rikelig med utvalg. Det er lett for Olia å være mor, og gjøre mann og barn fornøyd med å kjøpe de riktige tingene.

Så er det en kar som lager store såpebobler. Det er mega for Irina, megagiga. Med is i hånden og isrester på haken og i ansiktet bobler hun rent over av glede og Irina. Hun må hoppe, hyle, hun løper helt vilt etter alle såpeboblene for å sprekke dem. – Den er min, den er min! roper hun, selv om det er andre og større barn der, og hun på ingen måte har rett til å gjøre krav på noen av dem. Han her som stod bak boblene, var mer snakkesalig enn han i Park Sjevtsjenko, han er taus, han her ledsaget med snakking og underholdning, og hadde også mer kontroll. Irina sjarmerte alle, selvfølgelig. Selv for barn er det sjelden å se noen som viser så intens glede, det bare spruter ut av henne.

Den samme gleden gjør det svært, svært vanskelig å få henne videre. Olia er ukrainsk, utålmodig, hun vil bare si nå er det nok, og så ta med seg barnet og gå. Jeg er norsk, endeløst tålmodig, så lenge barnet har det kjekt med noe som er bra, er det ingenting som er viktigere å gå til for meg. I det lengste vil jeg ha barnet med frivillig. Så her blir det litt manøvrering med Olia, som vil gå, og Irina som vil bli. Her er det en del lirking og ordning for å få det til.

Og hele tiden treffer Irina nye barn, og gamle barn. Et par hun var sammen med om såpeboblende, dukker opp, igjen og igjen. Irina gjør svært mye for å få kontakt, hun kan sikkert bli for intens, men det er jo også veldig sjarmerende og koselig hvordan hun stikker ansiktet opp i den andres, og smiler sitt aller bredeste smil. Det er jo ingenting vondt, her, hun vil liksom bare ha de andre barna med i gleden, selv om disse barna kanskje er på vei et sted, og de voksne gjerne vil ha dem dit. Noen lurer sikkert også litt på hva som foregår, når Irina har løpt 30-40 meter foran oss, og forsøker å ta kommandoen i en fremmed familie. Hun er jo ikke tre år, ennå.

Så er det ned Andrevskij spusk, der de nå er i ferd med å stenge ned bodene og butikkene. Irina er villig med, løper rundt, vil kjøpe matrusjkaer, vil se og være med! Barna fra såpeboblene dukker pussig opp her også, Irina hilser på, vi tusler oss ned.

Der, i enden av nedstigningen og øvre kant av Kontraktova, er det en fontene. Der kan Irina klatre opp, løpe rundt og leke. Nå er det lettere for Olia, som kan sette seg ned på en benk, med et nettbrett og tekster. Jeg kan gå rundt og fotografere, og repetere gloser. Fortsatt vil Irina ha kontakt med alle barn. Hun kan legge seg ned på kanten av fontenen, og om hun strekker seg helt ut, nå ned til vannet. Der plasker hun litt, så det kanskje skvetter litt på en noen år eldre jente. Til slutt skvetter hun tilbake, så Irina blir helt klissvåt. Det var nok litt i overkant av hva denne jenta hadde tenkt, for hun er etterpå i ferd med å forklare noe veldig for Irina. Jeg gjetter på at det er forklaringen på hvorfor hun ble skvettet på, at hun hadde skvettet selv. Det kan godt hende dette går over hodet på Irina, hun må jo høre ordene først, før hun kan begynne å skjønne dem. I alle fall er det ingen gråt, ingen anklager og ingen problemer fra Irinas side. Hun er bare kliss våt, i ansiktet, håret og på klærne.

I varmen tørker det raskt.

Til slutt kommer en nesten vakker episode med en enslige gategitarist, Irina og to fylliker. Irina løper med et par andre barn, da en kar stiller seg opp med gitar og mikrofon og en liten høytaler. Han håper å dra inn litt etterlengtede penger på å spille litt. Irina er den eneste som følger med. De andre barna løper av gårde, Irina blir stående og se. Jeg filmer hele scenen grundig. I kveldssolen er også Kontraktova plosjad vakker, og det er jo noe eget med denne artisten som tydelig har lagt litt ned i gitarspilling og synging, men som ikke oppnår større oppmerksomhet enn fra ei snart tre år gammel jente. Hun blir stående hele sangen, og også den neste.

To fylliker sitter i gresset. Det er fyllikere i ordets rette forstand, tydelig alkoholisert, ikke vet jeg om de har noe sted å gå til i  kveld, eller noe å våkne til i morgen. De ligger i gresset, med en tom plastflaske foran seg. Neppe har de penger til å kjøpe seg noe mer, og ikke vet jeg hvor de får penger fra i livet. Nå får de seg imidlertid litt glede, med denne seriøse gateartisten som med lukkede øyne og stort alvor synger sangene sine, og lille Irina som står og ser på ham. De gynger med armene sånn man gjør på konsert, rester fra et liv de kanskje levde tidligere.

Irina setter seg i gresset hun også, litt foran. De smiler nå, og er veldig glade, ler. Det er ikke noe overdrevet med dem, ikke noe påtrengende, litt sånn at de bare hiver seg på stemningen med Irina. Irina lærer også litt fra dem, hvordan man skal gjøre. Når en sang er slutt, klapper hun i hendene, slik de to fyllikene gjør, vennlig og oppmuntrende. Den ene fylliken, Olia tror han er blind, roper til artisten at han har fått seg en stor fan, og peker smilende på Irina. Han sier mer også, hyller ham. Artisten er kledelig seriøs, og mister ikke konsentrasjonen. Han går i gang med neste sang, på samme vis.

Lenger unna, er et band som spiller gamle slagere, med samme mål. Wicked game, hører jeg, i en sånn merkelig utgave det blir når de som synger, ikke kan helt engelsk. Gitaristen vår synger sanger som kanskje er kjente her, men som er ukjente for meg. For alt jeg vet, kan han ha laget dem selv. I Norge hadde man sikkert klart å finne en scene til ham. Men om han hadde klart å leve av musikken, er et annet spørsmål. Det samme spørsmålet gjør seg gjeldende her.

Artisten og de to fyllikene blir værende i denne situasjonen. Irina, Olia og jeg reiser videre når buss 62 kommer. Det er et godt bilde på hele situasjonen. Vi er bare på besøk, vi kan reise vekk, problemene som er her nede, gjelder ikke for oss.

På bussen også er Irina ellevill. Det er helt tydelig at hun har hatt en super dag, og hun fyker ennå avgårde på isen, såpeboblende og alt det andre, så mange inntrykk! En eldre dame, godt oppe i 70- og kanskje 80-årene, lar seg sjarmere. Hun veksler mellom å ta solbrillene av og på, åpne og stenge for verden. Vi sitter rett overfor henne. Med ordet trampoline, batut, avslører jeg at jeg ikke er russisk. Irina har sagt dette ordet riktig fra første stund, jeg får det bare ikke på plass, – badut, sier jeg. – Er De fra Hviterussland? spør damen, med høflighetsformen som er selvsagt her nede.

Jeg kunne skrevet mye mer om bussturen også. Om hvordan Irina fikk med seg at det er marsjrut 62, rute sekstito, og at det er avtobus nasj, vår buss. Da vi kjører forbi Marinskji park, vet hun det er Marinskij park, og sier det. Og så hyler hun av glede, så høyt at det blir pinlig for oss voksne foreldre. Det er jo helt tydelig at hun gjør det av glede, hun stråler av glede, og da vi sier dette må hun holde opp med, gjør hun det liksom videre for å erte oss. Helt sånn som sin far, og sin avdøde norske bestefar som aldri fikk sett henne.

Utenfor leiligheten er det som vanlig for Irina en ekstra sjarmøretappe, sammen med Tasia, Mike og babusjka og de andre barna. Veldig koselig har Irina særlig fått med seg en Vanja, Ivan, hun sier alltid navnet hans når vi snakker om denne lekeparken. Han er på alder med Tasia, men også jeg har lagt merke til ham som en veldig hyggelig gutt som er rolig og ordner opp.

Olia og jeg, derimot, får noen minutter fri, da vi kan gå opp og være inne, mens babusjka sitter på en benk på lekeplassen og har kontrollen. Disse minuttene blir imidlertid korte, da Irina ganske straks løper av gårde så de ikke kan finne henne, og Olia går ned for å hente henne. Helt i hundre.

Så vi kom oss ikke til stranden, ingen vet hvilke eventyr som hadde ventet oss der. Men dagen hadde en ordentlig sluttspurt, som gjør den minneverdig allikevel.

Og for Irina, gikk den i overdrive. Hun er fantastisk, og har det fantastisk her nede.

Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Første overnatting uten mor for lille Irina!

Lørdag var det bursdagsselskap for søskenbarn Andreas, og vi tenkte vi skulle benytte anledningen til å prøve Irinas første overnatting uten mor. Hun er og har vært litt bortskjemt om nettene, lille Irina, med mor ofte ved siden av, og lenge, lenge med fri, disponibel morsmelk natten gjennom. Hun har hatt det godt. Men som på så mange felt i livet har stort og langvarig velvære sin pris, har man vennet seg til å ha det for godt, kan det bli vanskelig når tidene en gang skifter, og også lille Irina må lære seg å sovne og sove uten mor i nærheten.

Bursdagssesongen i vår slekt er de første månedene i året, da kommer de tett, og med minst tre barnefamilier blir det alltid en del gjester. Tante Tone hadde laget meksikansk gryterett og pizza, sånn meksikansk gryterett der det alltid er godt når det er litt skarp og sterk smak på den, når man virkelig kjenner smaken i munnen, og så pizza altså, for barna. Etterpå var det suksesskake og andre kaker, og sosialt samvær til kvelden var så langt utpå at det var på tide å gå hjem.

For mor og meg var det altså å gå hjem, for Irina hjem til bestemor. Vi hadde forberedt henne på det, og sagt at nå skal du sove hos bestemor. I kjent stil var hun helt enig, uten at det går an å garantere hun helt hadde skjønt hva vi sa til henne. Men det gikk til å begynne med veldig fint, lille Irina gikk på de små beina sine de noen hundre meterne fra tante Tone til bestemor, og hun roet seg ned der med å leke med togbane, og løpe litt rundt. Hun var i god form.

Hun har litt østeuropeisk døgnrytme. Norske barn legger seg mellom syv og åtte, etter hva jeg forstår, for at foreldrene skal ha litt kveld og for at barnet selv skal tidlig opp og i barnehage. Lille Irina legger seg sjelden før ti, og det hender hun legger seg etter elleve, og senere også, har det hendt. Her hos bestemor var tiden inne litt over ti. Vi hadde kjøpt ny tannkost og ny pysj, og bestemor hadde kjøpt tannkrem for barn – en slik suksess at lille Irisjka vår pusset tennene to ganger. Først i bursdagsklærne, så i pysjen.

Etterpå løp hun opp i sengen hun skulle sove i, sengen til bestemor, – ja! ropte hun, da vi spurte om hun ville sove der. Den eneste bagatellen var at hun la seg feil vei, med hodet langt nede i fotenden, og putene langt unna. – Bjørnen soven, bjørnen soven! i sin karakteristiske versjon av den norske barnesangen: aldi væ’e tyyyyyyyyyyyyyyyggg! og så løpe.

Det ble altså ikke noen søvn i denne omgang. Og heller ikke i neste. Jeg forsøkte å gå rolig ned, og la Irina sove med bestemor, men jeg måtte en liten stund gå like rolig opp igjen. Irina roet seg ikke. Og jeg trenger mindre søvn enn mor gjør.

Så jeg overtok, så mor kunne sove, noe hun nok ikke gjorde uansett. Inne hos meg var Irina veldig, veldig glad, smilte bredt og lykkelig i den nye pysjen, og krøp stadig vekk opp i sengen – bare for å krype ut av den igjen, og leke videre. Det var biler, duplo og plastelin, sånn nymoderne leire. Den fikk hun selvfølgelig ikke åpne, der med sengen, og Irina var lydig som bare det, og nøyde seg med å si fargen på plastelinen. Som vanlig på engelsk, green, black, white, yellow, uttalt uten snev av aksent.

Til slutt sovnet hun. Da hadde det vært mange falske alarmer, falske, omvendte alarmer, der jeg var ganske sikker på at nå skulle hun endelig roe seg, bare for å se at hun enda en gang snudde seg rundt, og slengte beina ut av sengen og stod opp, igjen og igjen og igjen. Klokken var vel nærmere halv ett, vil jeg tro, da hun endelig fant roen.

Da fant imidlertid ikke jeg den. Jeg sov elendig hele natten. Irina sov mer eller mindre til vi vekket henne – halv elleve på formiddagen. Vel å merke var dette ny tid, sommertid, kanskje et greit symbol på hva som hadde skjedd med oss også. Vi går også inn i en ny tid nå som Irina kan sove ute. Mye vil bli lettere.

Irina våknet barnetung av søvn, og ble båret ned til frisk søndagsfrokost i den nye, hvite pysjen sin med to fugler på. Der fikk hun spist litt skive med leverpostei og drukket litt biola, før det var ut og løpe frem og tilbake på gulvet. Sånn ble hun løpende mer eller mindre til det var på tide å komme seg ut på tur. Ute ventet en flott solskinnsdag, og en ny tid, sommertid.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Tvillingtoppene

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

Babmi! Jærhagen, Barn på skøyter

For første gang på isen!

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Pinnekjøtt, Julebrus, Rødbrus, Julemat, Barnejul

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Duplo, Barn, Presang, Julegave

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Jul

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Jul, Juletre

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.