Melsvatn pinsedag

Vi har ikke noen hytte eller noe sånt, ikke noe spesielt sted å reise i pinsen eller langhelger. Det blir med dagsturer. Det er imidlertid noe vi tar alvorlig, særlig når været er så bra som det er nå.

Resten av storfamilien er bortreist, så det blir lille Irina og jeg og mor som reiser ut. I dag gikk det til Melsvatn. Irina har hatt en helt herlig tid i Norge siden hun kom fra Kiev 4. Mai, det vil si 5. Mai, som hun endte med å komme, etter litt flyproblemer. Det er to uker siden, uker fulle av eventyr, der hun virkelig har blomstret. Hun våkner også med forventninger det skal skje noe gøy, og det gjør det hele tiden.

I dag var det altså Melsvatn, det familievennlige vannet nær Lye. Det er ideelt for en moderne, lat familie, med parkeringsplass 12 meter fra vannet. Om man vil gå rundt det, er det 3-4 km, ganske fint og variert, lett å gå, også med vogn. Helt ideelt. Irina og jeg har vært rundt mange, mange ganger, selv om vi bor noen mil unna, og det er ganske langt for oss bort dit. Det er likevel vel verdt turen.

Når mor også er med, blir det også mer skikk på maten. Hun hadde engangsgrill, jordbær, sjokolade og hjembakte frokostbrød. Vi hadde hatt pølser og hamburgere, men mor hadde pølser også, så det var egentlig bare hamburgere vi trengte å ta med. Og leker og klær til Irina.

Det er så kjekt å være med lille Irina, for hun er så god til å overbringe sin sprudlende glede av alt som er gøy her i verden. Rett ute av bilen hyler hun gledeshylet sitt, her er vann, en knause, gras, sand og folk, rent i overflod av ting å gjøre – dette blir supert!

Vi startet rett med litt bading og klatring. Vannet er naturligvis iskaldt, nå i Rogaland i mai, men det er ikke sånn at det er umulig. Spesielt ikke for oss. Men Irina må venne seg litt, først er det uti, så er det opp og ned knausen, så er det uti litt mer. Vi har med den lille lekebåten vi gjorde nytte med i går, i Stokki, og den gjør samme nytte i dag.

Engangsgrillen lager maten på et blunk. Jeg har skikkelige burger, 95 % storfekjøtt står det på dem. og det merkes. Som jeg sier til mor, jeg blir i godt humør av å spise god mat. Irina har knapt tid til å spise pølsene sine, hun må hele tiden ned i vannet og bade litt, eller lage noe i sanden. Til dessert er det jordbær med sukker på. Som livet føles om dagen.

Vi får også lekt litt strandleker, eller hageleker, Irina og jeg. Vi har med sånne plastbeger, man kan vippe en ball frem og tilbake i. Vi har lekt med dem tidligere også, men nå er det lenge, nå kan vi vippe frem og tilbake så lenge Irina vil. Og hun vil lenge, lenge, lenge.

Det er kjekt også å se at Irina får fart på norsken om dagene. Hun har et begrenset ordforråd, riktignok, men den lille motstanden mot norsk hun har hatt tidligere, er borte nå. Særlig liker hun å sette sammen ordene kjempe- og stor, liten, lang og kort. Allerede her er det mye hun kan si, mye hun kan beskrive. I spøk og i alvor. Om det mangler noe, fyller hun ut med russisk. Veldig ofte gjentar hun ord jeg eller andre sier, alltid helt korrekt, også for lange ord med mange stavelser. «Snakke norsk», og «på norsk», eller til og med «davai (kom igjen) på norsk» er formuleringer hun bruker.

Etter å ha lekt og vært ved Melsvatn i flere timer, reiser vi hjem til mor og lager vafler. Når Irina ikke snakker, eller leker med meg, sjekker jeg gloser på mobilen, snakker med mor, eller også drikker kaffe og spiser vafler. Mye kaffe. Irina leker store deler av tiden fint for seg selv. Hun minner litt om hvordan jeg selv lekte som barn, helt inne i leken, og helst med å ville være i fred. Jeg kan høre mumlingen hennes på russisk, hva de forskjellige figurene sier til hverandre. Det er lek med mening, immitering av voksenverden, den verden som venter. For meg var leken alltid veldig, veldig fantasifull, aldri noe som hadde med verden og livet å gjøre.

Klokken er henimot åtte da det er på høy tid å reise hjem. Og hjemme fortsetter leken. Faktisk tar vi den opp et nivå, med å spille fotball. Også det i flere timer. Jeg synes det skal være sånn, at om det er gøy, skal det ikke ta slutt. Gledene skal vare. Irina får spille fotball så lenge hun vil. Og livsgleden hun utstråler er så smittende at jeg blir fanget i den jeg også. Det er fotball med lek, Irina har ingen idé om hva en fotballkamp er, men hun fikk litt uventet med seg at det går an å score mål. Så det gjorde vi denne gangen, mot den lange terrassetrappen Olia har laget. Som regel klarte hun å få i alle fall sine egne mål i rekkefølge, og telte på fingrene hvor mange mål hun hadde, fra to til tre, til fire, til fem, og så videre opp til ti. Mine mål holdt følge, jeg var alltid ett mål under henne. Alt var lov med ballen. Som regel gjaldt det å løpe, men det gikk også an med triks, alt gikk an.

Da hun var kommet til ti mål, ville jeg begynne på ny. Og jeg forklarte henne at nå var stillingen 0 – 0, ingen hadde noen mål, nå skulle vi begynne en ny kamp. Ok? Jeg tenkte vi skulle droppe ballen, og ba henne telle til tre. All samtale under fotballspillen, fra vi satte oss i bilen hos mor, foregikk på russisk. Irina fikk med seg dette med telling, men forvekslet det med gjemmeleken, der man selvfølgelig også teller, med hendene foran ansiktet. Sånn telte Irina, til ti, og vel så det. Og hun hylte av glede da jeg droppet ballen ved å hive den opp i luften. Så var det min tur til å telle, og hun som skulle hive ballen i luften. At dette hadde noe med dropping og begynnelse å gjøre, var vekk.

Som alltid ramlet hun og snublet og turnte og stod i, helt uten antydning til at noe gjorde vondt, eller kunne være en brems i leken. Med ballen i hånden løp hun som en rugbyspiller, jeg kunne lage ganske store vanskeligheter for henne, virkelig hindre henne i å komme forbi, uten at hun ble sur og lei. Hun løp frem og tilbake i full fart, inntil hun fant en måte å smette forbi, enten med ballen i hendene, eller ved føttene, alltid full av ord og tilrop og forklaringer. Plutselig ville hun hoppe fra stubben hos naboen, plutselig var det det vi kunne kalle straffespark, prøve å skyte ballen i mål med ett skudd, eller to, uten å bli forstyrret av den andre. Det var en lek og spill i naturlig utvikling, uorganisert, nye ideer ble straks tatt inn og gjennomført, alt ble gjort så lenge det var kjempegøy, stor variasjon med ting å gjøre, en far og et barn på tre, i en vanlig hage, og med en liten ball.

Irina gikk også denne kvelden frivillig og la seg. Sånn man gjør etter en full dags livsutfoldelse. Da er det å lade seg selv opp, til en ny dag med akkurat det samme. Og sånn fortsetter livet til Irina, så langt frem det går an å se.

Reklamer

Eksamensferie til Kristiansand!

Det var bare en overnatting, en kjøretur og en eksamen. Men herre min hatt for et eventyr det ble. Dette er historien om hvordan Olia og jeg tok med oss Irina og bestemor på tur til Kristiansand, for å avlegge vår eksamen i tysk.

Det blir en lang post, men det er den verdt.

Min første langtur med elbil

Det begynner slik sånne turer skal begynne, når det er jeg som står for dem. Vi satte oss rolig (nei, hektisk) inn i bilen sånn cirka klokka tolv, tidspunktet vi skulle være hos mor, bare for å se at bilen ikke hadde tatt lading gjennom natten. Den stod ennå på sine 55 %, 79 km.

Før det hadde jeg fått brukt morgenen til å se gjennom noen tyske oversettelser. Det var 8 av dem, og jeg hadde fått gjort 3 før onsdag. Så var det omtrent 1 til dagen, før jeg nå altså hadde et par igjen denne reisedagen. I tillegg fant jeg at UiA hadde lagt ut en til, som jeg ikke hadde fått med meg – altså 9. Jeg fikk gjort meg ferdig med den syvende før familien våknet, og det ble slutt på arbeidet. I tillegg var det en såkalt Wiederholung, repetisjon, med samme type oppgaver som til eksamen, som gjensto. Dem var det 5 av, og jeg hadde gjort fire siden torsdag. Den siste ville jeg også ha gjort før eksamen. Som altså var i dag.

Men når familien er våken, Olia og Ira, er det frokost og aktivitet. Da er det ikke lett å slippe unna til lesing. Dessuten skulle vi reise. Vi måtte pakke. I kjent stil hadde vi ikke pakket en ting før det gjaldt. Og som vanlig går jeg rundt meg selv i hva jeg skal ha med og ikke, i pakking er jeg helt elendig, bruker mye lenger tid enn alle andre. Olia fant i tillegg ut at hun skulle vaske kjøkkenet, typisk henne, impulsiv som hun er.

Det var derfor vi ikke kom oss ut før omtrent klokken tolv. Den som var klar, var lille Ira på 3 og et halvt. Hun satte seg i bilen et kvarter før tiden, og ventet tålmodig. Hun skulle til Kristiansand, med mor og far og bestemor. Hun gjorde alt riktig, og hadde sitt livs opplevelse, som så mange ganger før.

Det er klart det er en kalddusj når bilen ikke er ladet opp. Det har skjedd én til to ganger før, og jeg kan ikke si sikkert hva som er problemet. Det virker hver gang, like selvsagt som at ladingen av telefonen virker, men så er det plutselig gått noe galt. Jeg sjekker selvfølgelig at alt lyser og er riktig når jeg lader bilen, men så er det altså noe som skjer etter jeg har gått, som stopper ladingen på det den var. Mystisk.

Vår opprinnelige plan var å kjøre til Flekkefjord, lade der, og så kjøre videre. Til Flekkefjord er det 10-11 mil. Med 79 km igjen, gikk ikke det. Dermed ble det lading på Ben’s kafé, klassikeren, et av få ord på norsk det er riktig å skrive med apostrof. Den er innarbeidet.

Vi hadde også fått en positiv nyhet, denne morgenen. Turen var selvfølgelig ikke planlagt, hvem skulle tro det, at vi planlegger tur? Vår plan var å kjøre til Kristiansand mandag morgen, og så kjøre hjem igjen etter eksamen, sånn som sist. Fredagen introduserte mor for meg at det kanskje ville være bedre med hotell, og overnatting i Kristiansand.  Samme kveld gikk Olia med på det. Og lørdag formiddag, klokken 1107, skriver jeg mail til Grønn kontakt, for å høre om jeg egentlig var registrert der. Jeg var det i sin tid, men med en email-konto jeg visst ikke lenger får tilgang til, og med en ladebrikke jeg aldri har brukt. Virket det fortsatt? Og hvordan virker det?

Den mailen svarte de på innen vi reiste søndag. Sånt blir det fornøyde kunder av. For oss var det veldig viktig, jeg fikk kommet meg inn på siden min, registrert Visa-kortet, og forsikret meg om at hurttigladingen kom til å virke. Så det var en virkelig god, og en virkelig dårlig nyhet, jeg hadde å si til mor da vi kom frem til henne. Klokken var omtrent kvart over tolv. Mor var helt klar.

Livet er lystigere for den som tester skjebnen litt, man må friste den litt for at det skal skje ting. Ta litt sjanser. Mor hadde forslag om å kjøre om Bryne og Undheim, med det argumentet at de som bor på Bryne alltid gjør det. Vi bor riktignok på Klepp stasjon, det vil si mor gjør det, men vi kjørte nå likevel denne strekningen, selv om den kanskje er litt lenger, og vi var litt knappe på elektrisiteten i bilen. Den var nede i omtrent 70 km. Til Ben’s kafe registrerte mobilen 55 km, med det som nok er korteste vei, over Frøyland, Figgjo og Ålgård.

Men jærveiene over Undheim er mye finere og mer spennende. Derfor valgte vi dem. Det ble litt rekkeviddeangst, årets nyord i 2013, typisk Språkrådets nyord kanskje akkurat litt spennende det året de vinne, men så er det slutt. I dag er det så mange ladestasjoner og elbilenes rekkevidde er såpass lang, at man skal være bra sprø for å opparbeide seg noe angst. For oss var det sånn at vi måtte passe litt på. Skulle det gå noe galt med Ben’s kafe, måtte vi finne et alternativ innen et par mils omkrets. Mor satt med mobilen på nett, og fulgte med på at laderen på Ben’s var ledig og at den virket. Jeg fulgte med på hvor langt det var igjen, og hvor mye strøm vi hadde igjen. Det var litt lite slingringsmonn.

Etter litt famling med de forskjellige laderne, fikk jeg satt brikken i, eller sveipet brikken over, bare for å se at ingenting ble satt i gang. Nå var det godt å ha medhjelpere. Olia og mor så det var noe graps på den, limet den hadde vært festet til papiret i konvolutten den kom i. Den hadde aldri vært brukt, nå var limet størknet. Men Olia gned det av, og med det ble brikken registrert. Og så begynte bilen å lade!

Det var første gang. Og det var en opplevelse. Vi har hatt bilen 2,5 år, så det var sikkert på tide. Vi gikk inn på Ben’s kafe, kjøpte en is til Irina. Mens vi satt og spiste, ble bilen ladet opp. Rikelig.

Dermed var alt trygt og godt og kjekt. Irina frydet seg i tunellene etter Moi, og fikk også fart på norsken, med «kjempestor» og «kjempeliten» tunell, her var det rikelig av dem. Ellers har hun stort sett kjørt i Ullandhaugtunellen, og den er jo ikke stort å snakke om. Vi kjørte forbi Flekkefjord, den nye veien utenom Kvinesdal, og til Lyngdal, hvor vi ladet på ny. Det gikk som en lek. Olia og mor gikk og handlet litt i Kiwi-butikken som var åpen, Irina var så fornøyd at hun ville verken ha is eller snop, og så var bilen ladet til 62 %. Det var rikelig for strekningen Lyngdal – Kristiansand, hvor vi skulle parkere, og etter planen lade på nytt.

Den siste biten sovnet Irina. Barn har det greit sånn. De sovner når aktiviteten er slutt. De er på maks, og så er det ferdig. Jeg fikk Olia ved siden av meg til å være moderne kartleser, det vil si skrive inn hotellets adresse i navigasjonssystemet. Hun skrev bare gatenavnet, og ikke tallet, derfor endte vi litt håpløst første gangen vi stoppet. Men så var det bare å ordne seg, og kjøre dit vi skulle.

Det skal dog sies: Hotellet har misvisende reklame, og ikke akkurat atypisk i våre dager. De lokker med parkering og lading, det står på nettsidene at hotellet har parkering og lademuligheter, men parkeringen er i et parkeringshus. Og ladingen er med registrering og drøy pris. Også parkeringen koster penger, den er ikke en del av den ganske dyre regningen, men det har jeg inntrykk av er standard for mange hoteller nå om dagen. Ikke at det er så mange å velge mellom, det er kjedehotellene som brer om seg i absolutt alle byer, og de kjører sitt løp, som gjør eierne til blant de rikeste vi har i dette landet her.

Men det er sånn verden har blitt. Vi kan ennå ha det gøy i den. Vi får sjekket inn på et vis, og jeg kjører bilen inn i parkeringshuset under. Jeg bruker mitt kort til å få åpnet porten, og jeg finner ladepunktet, der jeg stikker inn den nye, fine ledningen jeg har kjøpt. Type 2, som det heter. Jeg betalte sikkert overpris for den på Ålgård Auto, men jeg måtte ha den, og jeg måtte være sikker på at det var riktig og at den virket. Dessuten hadde jeg ikke tid til å vente på en bestilling over nettet. Jeg kjøpte den lørdag, i går, vi reiste søndag, i dag.

Nå stod laderen i bilen og i kontakten. På bilen var registrert ca 36 km igjen å kjøre. I morgen er det eksamen. Klokken er sånn henimot fem. Vi går opp til hotellet, for en kveld i Kristiansand.

Kveld i Kristiansand

Kristiansand er en nydelig by. Det er sørlandet, og i solen i mai, varmt nok om kveldene til at mange er ute i lette klær. Irina var i hundre og massevis over alle aktivitetene hun kunne være med på, og Olia lurte på hvorfor i all verden vi bodde i Rogaland, når vi kunne bo her. Jeg ville også mildt sagt være med på en byrunde, en lekerunde langs stranden, men det var tross alt eksamen. Jeg måtte lese. Alle de andre gikk ut.

Det må jeg innrømme, det var en kraftanstrengelse nå å lese tysk grammatikk. Jeg var trøtt også, etter hektiske dager, og lang reise. Så det var vekselvis noen minutter på ryggen, og mange minutter hektisk analyse av tyske setninger. Jeg kom meg gjennom nesten tre av fem oppgaver, før Olia var på rommet. Hun var også sliten, og måtte slappe lite grann av. Stort lenger kom jeg ikke med tysken. Det var en oppgave om bruk av genitiv og en om kasusbruk som gjensto, begge oppgaver av en type som ikke var i noen av oppgavesettene jeg hadde gjort. I tillegg var det to oversettelser jeg håpet å få sett på.

Men det var ikke så lett. Mor og Irina kom også, de ville ha mat. Jeg ble med dem, mens Olia ville være på rommet og slappe av.

På veien gikk jeg ned for å sjekke bilen, som skulle være fulladet, nå som jeg hadde ny, type 2, ladekabel. Men den gang ei, på ny hadde ladingen sviktet. Og denne gangen var det en klar årsak. Man måtte registrere seg og bruke telefonen, og styre, og betale. Jeg flyttet bilen med de samme 36 km som jeg ankom med. Til universitetet og tilbake er det bare noen kilometer, men jeg hadde på ny et ladeproblem. Vi måtte finne et godt ladepunkt før vi reiste hjemover i morgen. Det var noe jeg hadde å tenke på midt i alt det andre ganske hektiske som skulle vente.

Først var det altså pizza. Det var kjempegreier. Irina ville ha pizza. Det skulle hun få. Dyr, god pizza, på italiensk vis, ikke noen av pizzakjedene. Spaghetti Carbonara bestilte vi også. Og vin. Mor har lyst på vin, og jeg må jo stille opp, hun gjør jo hele denne reisen for vår skyld. Hun er barnevakt for Irina, mens vi har eksamen. Det er klart hun kan ikke sitte der og drikke vann, eller vin alene. Og når man skal bestille vin, kan man ikke bestille glass. Man må ha hele flasken. Så fikk jeg eventuelt lese med litt vin i kroppen. Sånn må det bli. Irina fikk Cola. Hun storkoste seg.

Og det var virkelig kjekt. Irina kan ikke så enormt mye norsk, og mor kan ikke russisk i det hele tatt, men Irina er veldig kommunikativ, og bruker det hun har til å lage det gøy. Hun er bare så vidt over tre år, men hun får opp stemningen, med frydefulle utrop, artige påfunn og kreativ bruk av de ordene hun har. Og hun spiser rikelig, både av pizza og carbonara.

Så er det tilbake til hotellet. Vi går langs sjøkanten. Irina får ny fart på norsken. Snakker med måkene, hiver steiner i vannet, balanserer på kanten, er helt i toppform.

Klokken er vel rundt ti da vi omsider er tilbake. Jeg setter meg til med tysk, men nei. Det må bli søvn. Det har vært en lang og begivenhetsrik dag.

Hektisk morgen

For første gang på veldig, veldig lang tid våknet jeg av vekkerklokken. Klokken var sju. Vi hadde omtrent en time på oss. Så måtte vi av gårde, for å ha god tid. Haha, sånn skulle det ikke bli. Det skulle bli en marerittmorgen med alle ingredienser, en skikkelig øvelse i stressmestring.

Jeg måtte jo virkelig se på de oppgavene i repetisjonsøvelsene jeg ikke hadde sett på før, jeg måtte se hva slags svar de ønsket. Egentlig var planen å våkne sånn i fem-seks tiden, sånn jeg pleier, og få lest litt skikkelig. Nå var det bare å skrive raskt inn løsningsforslagets svar, og se til at jeg forstod det. Så var det ned for frokost.

Jeg var ikke spesielt sulten, men trikset i meg et speilegg og en slags brødskive. Et par kopper sterk kaffe, espresso. En croissant. Så var det opp, å la Olia få spise også. På vei opp til rommet skulle jeg bare ordne med regningen, vi skulle jo sjekke ut denne dagen også, og vi ville ikke være ferdige med eksamen før klokken tre. Men heisan! Visakortet mitt lå ikke i telefonen der det pleier. Det er kritisk, for det er eneste tilgang på penger jeg har. Og det er det jeg brukte for å komme meg inn i parkeringshuset. Om en drøy time starter eksamen.

Oppe på rommet går jeg på do, og akkurat i det jeg sitter der og gjør meg ferdig, kommer lille Irina, stuptrøtt, og vil inn. Når hun ikke får det, blir hun rasende, og hylgråter. Mor og Olia driver og pakker og ordner, for å sjekke ut, og sørge for at Irina har klær gjennom dagen. De får ikke med seg at det hadde vært veldig fint om jeg fant kredittkortet mitt. Jeg vil ha Olia til å spise frokost, noe hun nekter, og alle har vi forskjellige løsninger hva som er best for Irina, som fortsatt hylgråter.

Her vet jeg best, i likhet med de to andre, Irina må få sove mer. Hun var i seng klokken ti, og kan da lett sove til ti. Men hun ble akkurat for stimulert og irritert til at det ikke gikk. Kanskje ville hun ha litt mat? Litt leker? Det var forslagene til de to andre. Mor ville også gjerne ha ansvaret, og sende oss av gårde til eksamen. Det hadde hun for så vidt rett i, det hastet jo litt etter hvert.

Jeg stakk ned i parkeringshuset for å se om kortet lå der, i bilen. Og joda, der var det. Jeg hadde bare slengt det fra meg etter å ha brukt det til å åpne porten. Så var den ute av verden. Da så alt mer lovende ut.

Jeg la meg litt ved siden av Irina, for å se om hun kunne sovne, noe hun ikke kunne. Men hun fikk noen minutter helt uten stress, far er jo aldri stresset. Det er aldri noe han skal, som er viktigere enn Irina. Alt annet kan vente. Verden kan stoppe. Irina må kjenne at far klarer alt, og er der, alltid.

Så kan vi gå. På vei ned får jeg til og med lurt i Olia litt frokost. Her er vi gode begge to. Det er bare noen minuttter, men likevel nok til at vi får helt følelsen av en rolig frokost. Med te, og greier. Jeg betaler også for hotelloppholdet. Klokken nærmer seg halv ni. Men det er ikke så langt fra setnrum til universitetet, vi rekker det helt fint. Alt ordner seg.

Olia rasker også med seg litt mat i en serviett, så kjører vi.

Ved bommen i parkeringshuset stikker jeg visakortet i, bare for å få meldingen: Kortet er ikke tillatt. Porten åpner seg ikke.

Det er jo et reelt problem, når det er under en halv time igjen til eksamen. Jeg løper opp i resepsjonen, der sier de at det ikke er de som driver parkeringshuset, det er Aquarama, og de har ikke åpnet ennå. Kjekt å høre. Jeg får noen instruksjoner, betale i automaten, og ringe i calleren og si det er Eivind, så skal hun komme. Jeg løper ned igjen, finner automaten, betaler gode 210 kroner, kjører bort til bommen – kort ikke tillatt. På ny virker det ikke.

Nå haster det veldig. Det er under 20 minutter til eksamen, og vi er ennå ikke ute av parkeringshuset. Så gjelder det å finne ut av sentrum, opp til universitetet, og inn i riktig bygg og rom. Det er kritisk. Jeg ringer på callere både her og der, sier det er Eivind, og får noen svar på sørlandsdialekt jeg ikke helt klarer å oppfatte. Vi løper opp til badelandet, kanskje er de åpnet likevel? Som krydder er det en der som spør Olia om noe hjelp, og serviceinnstilt som hun er, hjelper hun ham med smil og god tid, de snakker rett og slett sammen, peker og forklarer.

Jeg vil gjerne ned i parkeringshuset, i tilfelle hun kommer fra resepsjonen. Og jeg løper ned, mens Olia står igjen. Etter hvert kommer Olia også. Jeg prøver en annen caller, den til resepsjonen, ved døren. Mens jeg ringer der, kommer en slags vaktmann, vaktmester, en som driver og kjører noen traller. Han har nøkkelkort i kjede med Scandic rundt halsen. Jeg spør ham. Han sier ring på calleren, si du må ut, så åpner de.

Jeg kjører bort. Ringer som bare det, han står ved siden av. Og nå, endelig åpner de for meg. Klokken er 0849. Eksamen begynner klokken 0900. Nå gjelder det virkelig at vi ikke møter noen hindringer på veien!

Fem minutter rødt lys

I alt styret som har vært, har vi ikke fått sjekket adressen til universitetet. Vi vet bare det er universitetet. Navigasjonssystemet i bilen har bare adresser. Her er det Olia som mirakuløst husker det har noe med Gimle å gjøre, og skriver inn noe med Gimle, Gimlekollen. Så ligger det sikkert i nærheten. Vi har jo kjørt dit to ganger før, før jul, så med en gang vi kommer i riktig rundkjøring, skal vi finne frem. Vi må bare komme ut av sentrum.

Vi har svingt til høyre, og til venstre igjen, da vi må stoppe for rødt lys. Stoppe. Alt er dødt. Det er rødt lys alle steder vi kan se. Ingen biler eller mennesker. Aller venter for rødt lys, i alle retninger, ser det ut til. Etter en stund ser vi hvem som har grønt lys, de som kommer mot oss, og skal til venstre, slik vi også skal. Et par biler derfra kommer, og kjører. Et par biler kommer også opp bak oss, og ved siden. Fotgjengerne får gå over veien. Bilene i tverrgaten foran oss får kjøre. Så får bilene som komer i mot, kjøre en gang til.

Alle har vel stått for rødt lys? Det er spesielt når det er noe som virkelig haster, og lyset bare ikke vil skifte. Vi stod vitterlig  fem minutter. Fra 0849, til 0854.

Eksamen

Nå var det ikke lenger mulig å rekke det. Ved neste sjanse var det også rødt lys, men nå bare med vanlig ventetid, et lite minutt. GPS-en ville ha oss en annen retning enn dit vi skulle, men nå kjente jeg meg igjen, og ignorerte veiledningen. Vi kom inn på rett vei, kjørte til universitetet, fant parkeringsplass, og begynte å se oss om etter avdeling D, som vi skulle til. Det var i hovedbygget, vi måtte spørre oss litt frem, så fant vi det. Folk i et nabokontor var vennlige og låste opp, når vi forklarte situasjonen.

Så var det å legge fra oss tingene, hente det vi trengte, og sette oss til på plassene som var ledige. Jeg visste vi hadde flere problemer, for eksamen er digital, og jeg hadde da jeg kort forsøkte å finne ut av det kvelden i forveien, ikke klart det. Jeg ante ikke hvilket program jeg skulle bruke, bare at jeg hadde gjort det før, til jul. Heldigvis var det en IT-konsulent i lokalet, hun kunne hjelpe. Og når det var gjort, kunne eksamen begynne. Omtrent tjue til tjuefem minutter for sent.

*

Det gikk selvfølgelig helt fint med eksamen. Det er kjempegøy. Jeg har jo holdt på med disse repetisjonsoppgavene og oversettelsene de siste dagene, og nå var det en til. Helst litt lettere og kortere enn repetisjonsoppgavene hadde vært, særlig var oversettelsen det. Det som – litt uventet – voldte problemer, var den såkalte «Frei Text». Dette hadde jeg knapt sett på, eller øvd i, jeg antok at jeg kunne tysk greit nok til å skrive om hva som helst. Men jeg gjør det altfor omstendelig, og begynner å flikke på innholdet også, ikke bare på tysken. Det er sikkert ikke mange der inne som tar bort hele setninger og avsnitt, fordi «teksten ikke ble så bra». Som om noen andre enn sensor kommer til å lese den, eller bry seg.

Til jul satt jeg tiden ut under eksamen, og rettet og sjekket og kontrollerte. Nå var det tyngdekraften ved navn Irina som trakk meg. Etter eksamen var det badeland, og jeg visste jeg hadde gjort grammatikkoppgavene og oversettelsen helt greit nok. Det er ikke så mye å vinne på å bruke en time på å kontrollsjekke. Jeg så raskt gjennom, og måtte bruke mest tid på «Frei Text», der knotet jeg det til.

Men anyway, litt over klokken to var jeg ferdig. Eksamenstiden var frem til tre. Olia var ferdig en liten halvtime før meg. Nå var det en voldsom og velkjent følelse av frihet, neste eksamen er over et halvt år til, i november eller desember, vi har praktisk talt ingenting å gjøre (annet enn jobb og oppussing, men det er en annen sak!) – vi er fri!

Bading

Før vi kunne reise tilbake, måtte jeg bruke nettet ved universitetet til å sjekke hvor jeg kunne lade bilen. Det var omtrent 3 mil igjen å kjøre. Jeg ville også finne ut hvordan jeg kunne lagre min egen eksamensbesvarlse, for den til jul var det jo litt kjedelig at den forsvant ved levering, siden har jeg ikke sett den. Jeg liker å beholde eksamenene mine som et minne, selv om jeg aldri ser på disse minnene, eller vet hvor de ligger hen. Alt dette tok litt tid.

I tillegg var det fotografering, for vellykket, og ferdig, eksamen. Så var det å kjøre tilbake til hotellet, noe som ikke var så vanskelig. Og så var det å kjøre inn i det samme parkeringshuset. Jeg håpet å få det på samme døgnpris jeg allerede hadde betalt, det skulle vel egentlig være en selvfølge, synes jeg, det var jeg egentlig klar til å insistere på, men det fikk vi ta når den kom. Nå var det inn til badeland – til Irina!

I vinduet ser vi henne med en gang. Hun løper i den søte badedrakten sin, med svømmebriller på, og kaster en badeball i vannet, og hopper etter. Hun enser ikke i det hele tatt at vi banker på vinduet, og vil ha kontakt. Mor, som kommer et stykke bak, får det imidlertid med seg.

Det er rett inn, for meg også. Det er veldig kjekt i garderoben å høre Irina rope og fryde seg, papa! far! om en annen. Hun er ellevill da jeg kommer ut, nå skal vi bade!

Hun er som alltid ustoppelig. Det er veldig god plass, på en hverdag, det er varmt vann, og vi kan være der så lenge vi vil, når vi først har betalt oss inn. Irina har kun svømmebriller på, men er veldig nær ved å lære å svømme, i en alder av tre år. Det er ingen opplæring, bare lek. Hun flyter i vannet, jeg holder henne litt, eller tar henne med en gang hun begynner å kave.

Det ene bassenget er ideelt. Vannet rekker henne til halsen. Så hun kan stå selv, og bestemme selv, når hun skal svømme, og når hun skal nedi med foten. Sirkelbassenget med strøm er også flott, strømmen gir litt fart, sånn at hun kan ligge og flyte. Hun er fullstendig uredd for å få hodet under vann. Enkelte ganger svelger hun vann også, hoster, harker og brekker seg, bare for å si «enn gong te!»

En kjempeaktivitet som ble en favoritt for lange stunder var at vi begge dukket under og så på hverandre med svømmebriller. Det er god trening, for hun flyter selv, mens vi gjør det. Og så kan vi svømme bitte litt fremover, noen desimeter. Hun har overhodet ikke teknikken for svømming, hun kan flyte, og kave. Litt.

Mor begynner å bli bekymret for tiden. Vi skal jo hjem igjen også, etterpå. Jeg er aldri bekymret for tiden, lar alltid Irina leke så lenge hun vil. Men her har jeg også en mor å ta hensyn til. Etter en halv time ekstra bading etter at mors bekymring slår inn, får vi Irina med oss. Helt uten protester. Jeg får til og med litt tid i badstu, for mor og Irina bruker tid på å vaske håret til den lille, fullt av klorvann som det har blitt. Også det helt uten protester, helt greit, alt.

Og på vei ut trykker jeg på calleren igjen, da kortet ikke virker. Jeg har betalt, og skal ut. Og ut slipper vi.

Hjem igjen

Nå var det bare en ting som gjensto, av viktig og vanskelig. Vi måtte finne hurtigladestasjonen i Kristiansand. Det var i Vesterveien 21, rett utenfor sentrum, og Olia skrev det inn i GPS-en, med litt problemer. Nå hadde vi to ganger hatt litt misvisende GPS, selvforskyldt, med at vi ikke hadde skrevet riktig adresse, og siden vi ikke hadde det denne gangen heller, stolte jeg ikke helt på den. Litt merkelig fikk jeg den heller ikke til skikkelig på systemet for «nærmeste ladepunkt» i bilen.

Det gav litt komplikasjoner. Rett foran tunellen ut av byen er det en rundkjøring. Der syntes jeg det var veldig rart å kjøre rett frem, slik GPSen ville ha det. Så jeg svingte til høyre. Der havnet jeg i en enveiskjørt gate. Så jeg måtte kjøre helt rundt, til delvise protester fra mine to kartlesere og hjelpere, mor og kona. Ennå var det rikelig med strøm på bilen, et par mil, så det var ikke bekymringsfullt, men det er likevel å ønske å ikke kjøre ekstra, når rekkevidden går ned mot null.

Ved andre forsøk svingte jeg til venstre, i rundkjøringen, bare for å havne nede ved havna. Tredje forsøk kjørte jeg rett frem, som GPSen sa – og så visste det seg det var en bitte liten avkjørsel til en liten parkeringsplass, mellom rundkjøringen og tunellen. Der var også laderen.

Det var ikke det beste stedet å stå. Nær ved en trafikkert gate, med utsikt til industrihavnen, og ingenting å verken gjøre eller kjøpe. Men Irina sov, mor og Olia snakket, og jeg spiste mat og drakk saft – og fikk sett på noen tyske gloser. Gloseprogrammet går sin gang, selv om eksamen er slutt. Nå fikk jeg mange av glosene jeg virkelig hadde bruk for, men det er ikke så farlig. Jeg kunne dem sånn cirka, og hadde alternativ. Ladingen går også veldig greit. Omtrent et kvarter. Så kan vi kjøre videre.

Nå var det bare velstand. Problemer nå var at det var litt i varmeste laget, det hendte biler foran oss kjørte litt sakte, altså sånne problemer som ikke gjør noen verdens ting. Greit kom vi oss gjennom Mandal, Vigesland og Lyngdal, før vi en stund deretter hadde en mat- og ladepause i Flekkefjord. Eller, for å si det sånn, både bilen og passasjerne måtte lades. Irina hadde sovet tungt omtrent hele veien fra Kristiansand, noe hun søtt og koselig nektet for selv,og hun var på ny i toppform med pølser, brus og pommes fri. Hun spiste lenger enn oss alle, fortalte oss på norsk og russisk alt som var spennende rundt oss, det vil si «mange hvite busser» og «en stor gigant» av en pommes frites. En annen var «bitte liten».

Klokken var vel henimot ni, da vi kjørte derifra. Det betydde at vi ikke hadde sjanse til å være hjemme før klokken ti, noe som egentlig var målet. Men det var ikke så farlig. Irina sovnet litt på ny, på vei mot Gjesdal, og det mørknet da vi nærmet oss hjemme. Vi hadde et par mil igjen på bilen, noe vi tok med knusende ro. Nå kan vi dette.

Det var bare to dager, men opplevelser nok for en hel ferie. Og inni dette, fikk vi også tatt eksamen.

*

Krydder – eller: kort oppsumert!

Dette er kortversjonen.

Natten før vi skulle på langtur til Kristiandsand tok ikke bilen lading.

På et tidspunkt i dag morges, var det 45 minutter til eksamensstart, Irina var nettopp våknet og gråt vilt over at mor og far skulle gå, bilen hadde 3 mil igjen elektrisitet, og jeg fant ikke Visa-kortet mitt. Det var kortet jeg hadde brukt på parkeringsautomaten, og som jeg skulle bruke for å åpne bommen.

Etter det fant vi kortet – men fikk det ikke til å virke.

Da vi endelig, endelig, kom oss ut, hadde vi ti minutter på oss til eksamensstart. Fem av disse minuttene ble brukt på ett eneste rødt lys. Trege røde lys kan være irriterende når man egentlig har god tid. Prøv når det står om minutter, til noe så viktig som eksamen.

Vi kom drøyt ti minutter for sent til universitetet. Så gjaldt det å finne rett lokale.

Omsider, da vi hadde kommet oss inn i lokalet, og satt oss ned på rett plass, visste verken Olia og jeg hvilket dataprogram vi skulle bruke. Fra hennes plass, bak meg, hørte jeg blipp-blopp datalyder, upassende i et eksamenslokale.

Og dette var bare morgenen, med eksamen. Før det var det en hel tur til Kristiansand, med en bil jeg ikke hadde fått ladet før vi begynte, og en fantastisk kveld og dag rundt selve eksamenen. Irina hadde det strålende, bestemor fikk det som en ferie, og ikke en barnevaktsjobb, og for Olia og meg var det bare krydder å avlegge litt eksamen, i tillegg til alt det andre spetakkelet.

Dette var et omriss. Senere kommer detaljene. Nå er det leggetid. Det vil si, detaljene er kommet. De står i posten.

Mandag i mars, i Kiev

Dagen begynte også i dag med trening, og bading. Det satt litt lenger inne enn i går. Det var et par dager pluss, etter å ha vært frost gjennom natten. Det var god sol, men det var en lei vind, som gjorde at kulden kjentes litt bedre. Baderne i Kiev lot seg ikke affisere. De tok av seg klærne og gjennomførte sine ritualer, som om det var den dagligdagse rutinen det ganske sikkert er for dem. Jeg kunne ikke være dårligere, tok rolig av meg klærne, og tuslet uti vannet jeg også. Det er litt flyting, litt svømming, og litt under, og så er det opp. Vannet er ikke motbydelig, men det kjennes godt under beina når man kommer opp på snøen og isen. Jeg greier det ikke, og må opp og stå på en benk. Demonstrativt blir tykkhudene herfra stående barbeint, i snøen, som var det ingenting.

Det blir dog en fin start på dagen for meg, dette. Klokken er litt over ti, og jeg har allerede trent og badet, og jeg har hørt flere program om den romerske senantikken, og det bysantiske riket. Nå er det tysk og russisk grammatikk, på mobilen, og noen plastkopper kapputsjino og espresso på kaffestedet.

På veien går jeg forbi en aldri så liten demonstrasjon. Det er alltid noe som skjer, her i Kiev. Denne gangen er det de ortodokse, de troende, som protesterer mot en ny type biometriske pass. Jeg tar meg ikke tid til å sette helt inn i hva som er problemet, men uti fra slagordene kunne det virke som om mennesket har en sjel, er et individ, og ikke må reduseres til en ID i statistikken. Noe sånt. Demonstrasjonen besto av vakker korsang, så den var jo ganske vennligsinnet. En enslig vakt stod og passet på, og han virket til å ha det ganske fint der i den sene vintersolen.

Hjemme er det frokost, oksekjøtt og potetstappe, med rikelig med dill og persille strødd over. Skikkelig mat. Jeg får oppdatert meg på sjakken og andre nyheter, ikke så mye det siste, som det første. I nyhetene ser det ut som det er om å gjøre å bli uvenner med hverandre nå om dagen, jeg er ikke med i den, jeg styrer unna, men noe må jeg jo ha å lese på, der med froksten.

Kort etter går vi ut. For første gang denne ferien, er det bare Olia, Irina og meg. Tasia blir hjemme. Turen går med buss 62 ned til Posjtova plosjad, der vi tar den lille funikoloren opp til høydene. Der er det noen fine lekeplasser for Irina, litt uvanlige, i mosaikk, og det er det salgsboder for Olia å kikke i. Alle blir tilfredsstilt. Jeg møter veggen i russisk grammatikk, jeg klarer ikke å få alle partisippene inn i hodet, fortid og nåtid, aktiv og passiv, adjektivisk og adverbial, sterk og svak bøyning. Jeg stanger og stanger i appen min på mobilen, Anki, og må nok kanskje restrukturere dette her. – Du må bare gi opp, sier Olia, da jeg ber henne forklare.

Vi rekker bort til restauranten. Moi Chere, før businesslunsjen er slutt. Denne er en gjenganger for oss, hit vender vi ofte tilbake. Den er ekstra fin om sommeren, da det går an å sitte utendørs, men de har det ikke så verst inne heller, med rolig og fin stemning. Jeg tror restauranten prøver å være persisk, men den sklir litt inn i å være lik de andre denne også, særlig når det gjelder businesslunsj. Vi har det likevel veldig flott. Olia har med strikketøy, og kan strikke. Jeg kan følge med på sjakk. Og Irina kan leke med leken Olia har kjøpt til henne.

Mama slavnaja, papa slavnyj, sier hun. Slava er ikke så lett å oversette, men det er det samme ordet de bruker i slava Ukraina, engelsk glory, norsk heder og ære. Sånn deromkring. Ja tsjatliva, fortsetter hun så. – Jeg er lykkelig. Det er så bra det kan bli, barnet sier mor er herlig, far er herlig, jeg er lykkelig. For en fin dag!

40 % lykke

I dag kom finværet. Solen går ennå lavt på himmelen, dagene er korte, men det viser seg snøklokker, og er antydning til vårlys og litt tak i solen.

Væromslaget falt sammen med at vinterferien er slutt. Ingen klager på det. Det er flott med sol, enten man må jobbe, eller har tid til å være ute i den.

Jeg reiste raskt hjem fra jobb, slengte raskt i meg et par skiver for å utsette middagen, og så var det ut med Irina.

Vi var ute hver dag i vinterferien også. Da var det fridager, men været bød oss litt motstand. I dag var det sol og deilig. Irina fant frem sparkesykkelen, og jeg styrte oss ned til den gamle forbrukshandelen her på Ganddal. På Facebook har jeg sett den er fra 1962, det ble delt et bilde nettopp, butikk fra en annen tid. Men akkurat denne er til å kjenne igjen, fra sånn den ser ut nå.

Vår familie er ikke rik. Vi liker å måle rikdom i lykke, da har vi nok. Kan vi dele den, får vi mer. Noe som gjør oss og særlig meg lykkelig, er å spise veldig godt, og veldig mye. Vår økonomi tillater ikke luksusmat, men den er romslig nok til at vi alltid kan kjøpe det vi har lyst på. Vi har slekt i Ukraina, og vet det finnes en annen verden.

I vår verden, her i Norge, er vi en av sikkert ganske få familier som ofte baserer sine middager på hva som er på tilbud til 40 % på grunn av at datomerkingen er i ferd med å gå ut. Særlig mandager er det muligheter, da er det ofte godt utvalg, og særlig ofte i nærbutikken vår, den som ble opprettet i 1962. Ganske ofte går vi ned dit mandager, og kjøper middagen vår for et par dager. Hva som er i ferd med å gå ut på dato, blir menyen.

Denne solskinnsdagen ble det så nær perfekt vi har lyst til å komme. Til den lille ble det pølser, god og mager, fra Prior, slike folk flest ikke kjøper, og som derfor går ut på dato. Vårt lille barn bryr seg midt i ingenting. Til den store ble det panert fisk, hvit fisk. Jeg ble skjelt ut for bare kjøpe en pakke, hun elsker hvit fisk, sier kona. Slik hun kan si hun elsker det meste av mat, så lenge den er på tilbud. Til meg ble det biff, pepperbiff, også en matrett det ofte er tilbud på. Til overmål var det tilbud på fløte, fordi også den var i ferd med å gå ut på dato. Og på poteter fra Frankrike, som liksom skal være bedre.

Glade og fornøyde gikk vi hjem, Irina på sparkesykkelen, jeg med to velfylte bæreposer i hånda. Min deilige kone hadde allerede stekt poteter i det fine været, på kjøkkenet. Så var det bare å fyre opp en stekepanne til, med sopp og løk, og så biff. Fløte over. Og så enda en, med fisk, panert, og pølser i samme pannen. Så veldig mange panner har vi ikke, men verken kona eller barnet er smålige på det. De spiser.

Så sånn satt vi lykkelige. Alle fikk sin favorittrett. Pølser, biff og panert fisk. Alt til 40 %. Alt på den fantastiske og vanlige forbruksbutikken som ble startet i 1962, og som befinner seg i samme bygning med samme utforming den dag i dag. I finværet, i februar, 2018, vinterferien slutt, men livet fortsetter, veldig bra.

Hjem fra tur – med for mye mat

Jeg rakk ikke å skrive ferdig denne posten ved første forsøk. Vi kom hjem fra Hardangervidda klokken tolv, midnatt, etter å ha gått 25-30 km fra Kvenna ved Hansabu til parkeringsplassen på Tinnhølen, og deretter bli sittende fast i trafikken på grunn av en ulykke på vei hjem til Bergen.

Posten om turen vil komme, dette er bare om hva vi hadde med hjem igjen etter en tur vi selv til oss å være var temmelig nonchalante med planleggingen. For første gang gav det også konsekvenser, sekkene var så tunge, at vi hadde problemer med å komme så langt som vi hadde tenkt. Derfor måtte vi overnatte ved Kvenna, i stedet for å spise middagen der, og så komme oss et stykke opp i fjellene for å forberede hjemturen. Nå var det sånn at fredagen og lørdagen gikk vi bare lenger vekk fra der vi begynte, slik at vi i løpet av søndagen måtte gå hele veien hjem igjen. For første gang måtte vi også legge igjen mat, så sekken skulle bli lettere, 5-6 store poteter. Da hadde vi allerede kvittet oss med to poteter på veien.

Likevel hadde vi med mer enn nok for å starte på en vanlig helgetur i fjellet. Se bare:

  • To brød, store og grove
  • Syltetøy, sognemorr, tysk spekeskinke og vossafår som pålegg. Åpnede pakker, men rikelig igjen.
  • En nesten full pakke smør, meierismør, trygt kan man si 200g.
  • Pannekakemiks, stor pakke
  • En pakke grillpølser, med ketchup og sennep og sprøstekt løk, pluss 18 lomper. Ketchupen var en helt ny, full, sånn liten flaske, sennepen var på tube, kjøpt i Tyskland. Sprøstekt løk var i begrensede mengder, men vi hadde en halv vanlig løk å spe på med, skulle det knipe.
  • En uåpnet boks med joikakaker.
  • 4 egg.
  • En pakke makaroni, vi hadde den med uåpnet, men spiste et pastamåltid fra den.

Dette skulle holde greit til frokost, lunsj og middag tre dager i fjellet. Potetene til joikakakene hadde vi altså lagt igjen i fjellet. Det eneste som mangler, er snacks, sjokolade, kjeks og appelsin, og så måtte vi hatt bacon til eggene. Det siste kunne vi enkelt løst med å økonomisere litt med den store baconpakken vi hadde med, vi brukte mildt sagt rikelig. Sånn viste vi at vi ikke hadde noen problem med å ha med oss rikelig med mat for en uke i fjellet.

Brødene spiste jeg hjemme, for øvrig. De var ikke lenger ferske, selvsagt, men mer enn gode nok til at jeg og hele familien kunne spise dem uten å måtte tvinge oss til noe. Turen vår var fra torsdag kveld til søndag. Det vi spiste var biff, rikelig, med poteter, løk og fetaost, og sitron, kjøttkaker med poteter, spiste vi, en fiskemiddag med fisk vi fisket (og poteter), rømmegrøt, og en pastarett med makaroni, egg og bacon. Til frokost var alltid egg og bacon, alltid kaffe, og vi hadde i tillegg med 1kg gulrøtter å knaske på.

Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.