Høstferie

I fjor en eller annen gang kjøpte min kjære Olia det som var av laks på tilbud et eller annet sted. Det var sikkert tusen kroner i laks, til 40 – 50 kroner kiloen eller noe sånt. Hun kom hjem, med laksen tungt i en pose, og så la hun bare laksen rett i fryseren i den samme posen som den kom i. Det var to laks i samme pose, de ble frosset sammen, og dermed var det ikke så fristende å ta dem opp og spise dem noen gang. De har blitt liggende. Sammen med alt det andre vi har kjøpt på tilbud.

I dag var det på tide. Jeg syklet hjem fra jobb, en uke høstferie, der vi ikke kommer til å reise noe sted, fordi jeg skal på scenen på Sandnes brygge torsdag, og Olia har sine studier å passe på. Jeg tenkte kanskje å ta en svipptur et sted, en liten kortferie, til Tonje i Martin eller et sted i Norge, eller noe annet artig. Vi begynner å få råd til det nå.

Men når høstferien begynte å nærme seg, er det akkurat hjemme jeg vil være. Det skal bli godt å komme i balanse, bruke tid på det man vil, lese og skrive. Jeg har jo mitt leseprogram med Tsjekhov og Dostojevskij som er på etterskud. Jeg har dessuten bestilt CD-plater igjen, og det skikkelig, hele ring-syklusen til Wagner. Den gleder jeg meg til å høre.

Så jeg syklet hjem i stygt vær, men i godt humør. Jeg svingte innom Mega, kjøpte ytterligere litt luksusmat (det meste gått ut på dato, alt på tilbud), syklet hjem.

Etter en stund kom også Olia hjem, alltid full av historier, eller denne gangen av en historie, fra en opplevelse på universitetet. Ut fra den sprang mange betraktninger og vurderinger. Hun slet seg helt ut på å fortelle dem, og oppleve den, så hun mer eller mindre sovnet.

Dermed ble jeg satt til å ta meg av huset, og lage maten. Dessverre var vannet skrudd av, noe jeg oppdaget i det jeg skulle sette på potetene. Så fikk det bli bakte poteter. Bakt laks, bakte grønnsaker, alt bakt, alt rett inn i ovnen. Etter tre kvarter hadde jeg fått nok, og vekket Olia. Jeg hadde en oppskrift jeg sånn cirka fulgte, det gjaldt å blande sennep og honning, det gjorde jeg. Men jeg smurte ikke inn laksen med blandingen, sånn det stod i oppskriften man skulle, og i tillegg ha krydder på. Jeg hadde blandingen til å smøre på etterpå, som en dressing.

Vi hadde også vin. Olia bestemte seg plutselig for å rydde hele huset, som hun plutselig kan gjøre. Jeg har gjort mitt med den veldige matlagingen. Det blir laks i morgen også, den andre, som nå ligger nede i kjølerommet. Vinen skal drikkes opp i kveld. Jeg har funnet frem litt Mozart å spille fra nettet. Det syder og koker behagelig i hodet. Høstferien er i gang. Den skal leves langsomt.

Bursdagsselskap trettende dag jul, med 13 til bords i 2013

Det var ingen garanti for at det skulle bli vellykket i dag, da jeg inviterte den nærmeste familien til bursdagsselskap i dag. Tvert om, nesten, forhold utenfor det jeg blogger om gjorde at jeg rett og slett måtte sende en sms rundt om, og insinuere at det kanskje ikke var så lurt å komme. Alle kom allikevel – det er første gang på et par år vi er samlet absolutt alle – og det ble et riktig trivelig selskap. Merkelig, men et ugjendrivelig faktum.

Mye skyldes Olia. Hun strever litt med disse selskapene, som ikke er med hennes familie, og ikke er som i hennes kultur. Det blir også ganske mange av dem, siden vi er ganske mange folk. Olia har moren og søsteren, lille Tais, og fetteren i New York. Det er alt. De blir sjelden flere enn disse, som oftest færre, siden fetter Dennis slett ikke så ofte kommer seg over til Europa. Det blir derfor ganske voldsomt for henne når vi hver gang er 10 – 12 stykker som en standard.

Jeg tenkte derfor å invitere til brødmat, for det kan jo også jeg lage i stand, om Olia ikke vil involvere seg. Men brødmat ville ikke Olia høre snakk om, sånt går ikke an å servere gjester. I det hele tatt hadde hun ganske mange tanker om hva som gikk an og ikke, og hvordan alt skulle være. I fjor forsøkte jeg å lirke det til så det passet for oss. I år bestemte jeg meg for å la henne stå for styringen. Fullt og helt.

Grunnet et par andre ting kom vi ikke i gang med forberedelsene før sånn halv to. Da gikk Olia og hentet to hele laks, og ville ikke høre snakk om at dette kanskje kunne være i overkant. Jeg bekymret meg også over at mange nordmenn ikke liker fisk, og at Olia plutselig kan få veldig anstrengt forhold til folk som ikke liker noe. Så jeg forsøkte å finte inn litt spekemat, eller noe.

Jeg trengte ikke bekymre meg.

Verken Olia eller jeg er planleggere. Enda vi gikk sammen til butikken i går, var det litt av hvert som vi trengte, men ikke hadde. Hvem skulle trodd det, sånn selskapet ble. Jeg skrelte litt poteter, siden vi hadde litt lite ris, og så ble det fløtegratinerte poteter i tillegg. Og så sendte hun meg til gardsutsalget på Skjæveland for å kjøpe paprika til en spesialdelikatesse med fylte paprika, så vi også kunne få brukt noe av all kjøttedeigen vi hadde. Da jeg ringte for å høre om det vår noe mer vi trengte, mens jeg var der, var hun rasende for at jeg hadde kjøpt matfløte i stedet for kremfløte, og hun hadde stått et kvarter og forsøkt å kreme den likevel.

Selvsagt ble vi forsinket. Med det ble heldigvis gjestene også. De kom litt etter litt, så vi liksom kunne fase oss inn, all maten kunne lages, og stoler og bord settes på plass. Det ble jo etter hvert en ganske artig og uhøytidelig løsning, der alt vi hadde av stoler stod rundt spisebordet, og de som hadde plass på dem, kunne spise. De som hadde spist ferdig, forlot plassen, og overlot den til en annen. Sånn fikk barna spist i en fart, og sluppet pinen med å måtte sitte ved bordet, når de heller vil løpe og leke. Overraskende nok var det laksen som gikk rett hjem, særlig blant barna, de ropte og skrek etter den, og var spesielt begeistret for å finne bein. Som lille Benjamin klokelig sa: du må spise mye for å finne mange bein.

Du måtte i det hele tatt spise mye for at det skulle merkes i matfatene. Første pulje ble skiftet ut, en ny kom det til bords. Men det gjorde sannelig også nye retter. De omtalte paprikaene kom, Olia hadde insistert på en til hver, men de ti som kom var også rikelig i overflod. Den første laksen slet med å bli halvspist, enda vi alle gjorde store innhogg. På kjøkkenet lå enda en laks, like stor, nyttet og urørt. Brød fra jærbakeren var hele tiden tilgjengelig, flere salater, plommetomat og agurk. Alt laget ferskt av Olia etter at hun hadde tatt en løpetur i formiddag.

Barna var også i bemerkelsesverdig godt humør denne dagen. Det er svært sjelden dagens barn ikke maser etter skjerm og dataspill. I dag maste de etter penn og papir, for de løp kappløp fra rommet til stuen, og tok tiden og ville skrive det ned. Stolene og sofaen i stuen er veldig digre og tar veldig mye plass, men de er også deilige og klatre i. Og slik Olia har plasser dem, kan man klatre, hoppe og løpe i alle retninger. De store guttene tok seg av dette, mens de halvstore jentene tok seg av Benjamin som nå var blitt hund ved navn Hugo. Han ble matet med agurk. Trude og Tone ble stolte mødre til barn som spurte etter agurk i en skål, og ikke sjokolade.

Så var det kaffe. Rundt alt dette her ble det også fikset forskjellige ting, det må ingen glemme. Nå har vi ringeklokke, og Lars gjorde et oppriktig forsøk på å få på plass kjøkkenlampen i taket, men måtte gi opp, fordi vi – eller jeg – veldig klønete har somlet bort skruene vi kjøpte til dette formålet. Under arbeidet fant han imidlertid frem til hele kaffeserviset vårt, sterkt bra, siden vi akkurat skulle drikke kaffe.

Til kaffen hadde mor laget firkløverkake, pepperkaker og kokosboller, mor til Espen flere julekaker, og så er det alltid Olia som klarer å trikse frem noe. Denne gangen hadde hun kjøpt festlig snop, med biler som motiv. Det gikk rett hjem blant barna, og flere av de voksne.

Plutselig var det på tide å gå hjem. Det gikk også i pulver. Først var det Nygård og Sivertsen, så Tonje, mor og Espen. Det var en pussig vellykket bursdag fylt av tallet 13. Til og med gavene var av bemerkelsesverdig kvalitet, virkelig nyttige ting, som kommer godt med. Takk til alle som kjøpte dem til meg, og som var i så godt humør og blide og fornøyde når de kom på besøk.

Kalkun

Fra Store norske leksikon…

Kalkun – fiasko

Engelsk turkey, brukt siden 1920-årene om en film eller et teaterstykke som var en total fiasko. I nordisk er kalkun(film) brukt tilsvarende fra 1980-årene om en film som er så mislykket at nettopp dette kan sies å gi den underholdningsverdi. Opprinnelsen skal være at kalkunen regnes som både dum og lite vakker (og den er dessuten en fugl som ikke kan fly).

Mandag skulle jeg lage kalkun. Det er andre gang i mitt liv. Første gang ble delvis vellykket, det er jeg godt fornøyd med.

Det er min kone som kjøpte kalkunen. Den var på for godt et tilbud til at hun kunne unngå det. Men vi har ikke plass i fryseren, så vi måtte lage den med en gang. Man skal ikke mange år tilbake (ikke flere år, enn til før jeg var gift) for å finne en tid det var helt utenkelig å spise en sånn festmiddag på en mandag. I den gode, gamle studenttiden på 90-tallet var mandag dagen for suppe, og annet enn suppe hadde jeg ikke mandager.

Nå skulle vi ha kalkun. Jeg måtte lage den, fordi min kone har eksamenstid.

Jeg sjekket nettet og apper og alle de teknologiske hjelpemidlene vi har om dagen, for å finne ut hvordan vi lager kalkun og hvordan vi lager waldorfsalat. Jeg syklet innom Rema-1000 på vei hjem fra jobb, og kjøpte alle ingrediensene til waldorfsalaten.

En kalkun skal stå i ovnen cirka en halv time per kilo. Den skal nå temperaturen 68 – 72 grader, litt forskjellige kilder har litt forskjellig temperatur, antagelig har også litt forskjellige smaker litt forskjellig å foretrekke. Det er også satt inn en rød tapp i kalkunen. Den spretter ut når kalkunen er ferdig stekt.

Velvel. Jeg satte nå kalkunen inn på de nødvendige grader. Ikke visste jeg hvor mye den veide, og ikke visste jeg hvordan det ville se ut når tappen spratt ut. Ikke visste jeg hvor tappen ble av heller, når kalkunen var satt inn i ovnen. Jeg tenkte den skulle stå cirka 2-3 timer, siden det så ut til å være en liten kalkun.

Så kom min kone hjem. Hun var sulten. Hun hadde ikke spist frokost, eller noen ting, for henne er å spise et primærbehov, og noe hun vil ha oppfylt når behovet er der. Da spiser hun straks, uten omsvøp. Nå hav hun seg til å spise druene og eplene jeg skulle ha i waldorfssalaten. Det er karakteristisk. Hun går i gang med det som er enklest å putte i munnen, som krever minst.

Deretter tenkte hun at også jeg måtte være sulten. Så hun varmet opp i mikrobølgeovnen noe gammel potetstappe fra helgen. Jeg spiser ikke gamle poteter til festmiddager, som kalkun må være, så jeg satte på kok ordentlige poteter.

Den mikorbølgeovnoppvarmede potetstappen stod en stund før min kone fant tiden inne å spise kyllingen, som hun konsekvent kaller den på russisk (det heter Induk (= kalkun), men hun sier kuritsa (= kylling, eller egentlig høne)). – Den er ikke ferdig, sier jeg. – Joda, sier hun, og river av beina på kyllingen, som hun kaller den. De er ferdige. Så serverer hun meg og seg kalkunlår med gammel potetstappe.

Jeg tenker tiden er inne for å lage Waldorfsalat. Jeg kapper opp all fruktene og grønnsakene som skal i salaten, og legger dem i bollen som viser seg å være for liten. Det blir haug. Dressing skal jeg også ha, pisket fløte, majones, sukker og sitron. Det skal blandes, men jeg tenker det er like greit å bare blande det alt sammen oppi salaten. «Det er kronglete å piske fløten», tenker jeg. «Jeg vil uansett ikke vite hva jeg skal ha den i». «Jeg går ikke pisket den noe særlig med gaffel, likevel». «Det er ikke vits i å piske den».

Så jeg heller fløten over salaten, og sprøyter majones og sukker og sitron på toppen. Nå ble problemet med at salaten var for stor og bollen for liten godt synlig. Det var ingen måte for meg å få fløten på bånn i kontakt med majonesen på toppen. Heller ikke var det særlig lett å få få kålen på bånn blandet med anansen på toppen. Alt lå i fine lag, hver for seg. Mine forsiktige forsøk på å blande litt førte bare til at nøttene falt ut.

Nå var kalkunen ferdig for lenge siden. Jeg tok den ut, også fordi det var på tide å lage saus. Jeg trengte sjyen under den. Den røde tappen var helt klart sprettet ut, men så diskret, at det var godt umulig å legge merke til det så lenge kalkunen stod i ovnen, og man ikke bøyde seg aktivt ned for å sjekke.

Inni kalkunen var en pose med innmat jeg skulle bruke til sausen. Men hvordan bruker man en pose med innmat til saus? Jeg ringte til min søster for å høre med henne, hun har laget kalkun før. – Jo, det er lett, sa hun, – du heller innmaten i en grye, fyller med vann, og koker i 3-4 timer, så siler du ut og bruker sammen med sjyen. Alt helt greit, bortsett fra det der med 3 – 4 timer. Jeg tenkte å spise kalkunen nå. Den er ferdig for lenge siden, og det samme var min kone, som kaller den kylling og spiser den når det passer henne.

Bringebærsyltetøy

Jeg vil ikke bidra til at dette blir en trend, så jeg vil uttrykke meg forsiktig om hvor himmelsk deilig det er. I dag hadde Olia og jeg oss en kjapp tur i nærområdet og plukket bringebær mellom frokost og lunsj. Før lunsjen stod på bordet var bærene syltet. Det smaker så godt at man får tårer i øynene og Beethovens niende spiller opp i hodet.

Olia og jeg er på noen områder i livet riktig så gammeldagse. Vi liker for eksempel å spare inn noen kroner på matbudsjettet, og vi er villige til å jobbe litt for å få dette til. Fra før har vi solbær, plommer, noen epler og litt bjørnebær i hagen. Mor har allerede på oppdrag fra oss vært og forhørt seg hos naboen, derfra får vi et rotskudd med rips. Vi skal ha mange planter som gir mat, for kosen og gleden.

Og vi kommer til å plukke bær i skogen. I dag skulle vi plukke blåbær. Jeg har på noen av mine løpeturer sett meg ut et område i nærheten av Melshei, der er det bær. I går kjøpte jeg – uten sammenheng med historien for øvrig – sykkel, og syklet med den hjem fra Bryne til Ganddal. Siden Olia og jeg kom oss litt sent ut i dag tidlig, strengt tatt stressende sent ut, så skulle jeg sykle på den og Olia på mor sin sykkel ut til Melshei.

Dessverre viste det seg at min nye, fine sykkel hadde punktert på den ene sykkelturen den hadde vært på. Det var urealistisk å både få tid til å lappe den og plukke blåbær før Olia skulle ha kveldsvakten sin i dag, så vi skar i gjennom og bestemte oss for å plukke bringebær i stedet. Det er nærmere.

Jeg lærer det meste som har med frukt og bær, hus og hage, å gjøre for første gang nå i år. Det ser ut som bringebærsesongen er på hell, de beste bærene er tatt eller overmodne, eller allerede råtne. Det er ikke mange som er tatt. Det er forbausende mange bringebær som står ferdig fristende til plukking, også like ved siden av boligområder. Men det ser ut til at våre dagers nordmenn foretrekker å kjøpe dyrt og genmodifisert i butikken, fremfor å slite litt med nevene sine for å få bærene på bordet.

Det var mange busker å ta av. Og det så ikke ut til at det hadde vært noen og forsynt seg før oss. Det var også et møysommelig arbeid. Mange av bærene var i en slik forfatning at de ramlet fra hverandre når man plukket dem. Mange var så små at de bare langsomt var egnet til å fylle bøtten. Og de som var store og fine, var så fristende å spise at vi bare spiste dem. I hvert fall gjorde jeg det.Bringebærbusker

Få med at bærbuskene også var beskyttet av tistler og brennesler, så har dere litt av situasjonen Olia og jeg befant oss i i dag formiddag. Men det var fint vær og frisk luft, og en glimrende måte å komme seg ut på og gjøre passe nyttig arbeid i stedet for å ligge og sløve. Dessuten elsker vi hverandre, og da blir det jo alltid kjekt å være sammen.

Olia er en impulsiv kvinne som følger kroppens signaler. Plutselig er det slutt, nå har hun fått nok. Det er på tide å gå hjem. Så det gjorde vi.

Vi hadde allerede syltet solbær, og det er samme prinsipp. Fingerregelen er halve mengden sukker som bær. Vi hadde litt over 900 gram bær, og trengte derfor litt over 450 gram sukker. Så er det å koke opp, smake, og la hodet fylles av Beethovens niende symfoni.Koke syltetøy

Til overmål hadde mor laget fersk brød denne lunsjen. Så det ble ferskt brød og nysyltet bringebærsyltetøy. Da gjelder det å ikke kjenne noen begrensning, skivene skal være tjukke, og syltetøyet skal både på skiven og i en skål ved siden av for å fylle på. Det er sunt, vet dere, å spise bringebærsyltetøy tar ingen skade av. Jeg skulle med glede ha spist hele de to små bøttene med syltetøy vi fikk, allerede her ved det aller første måltidet med det. Det ville vært en bra dag.

Og det er mer bær i skogen. Naturen er kjent for sin overflod. Om ingen plukker dem, råtner de bare.Bringebær