Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

dsc_1732.jpg

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

dsc_1725.jpg

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

dsc_1723.jpg

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

dsc_1730.jpg

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

dsc_1735.jpg

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

dsc_1731.jpg

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

dsc_1751.jpg

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Skikkelig tur til Fløyen på forlovelsesdagen vår

11. april for et år siden var jeg på påskeferie i Kiev. Det var en helt ekstraordinær påskeferie, den eneste i mitt liv som har vært holdt utenfor Ganddal, og ene alene dro jeg dit for å treffe Olia, og se hva det ville bli til med forholdet vårt. Planen var at det måtte bli evig eller intet innen sommeren, men jeg bestemte meg altså allerede i påsken, på en dag jeg ble servert russiske pannekaker til frokost og ukrainsk borsj til lunsj. Jeg spurte meg selv hva er det egentlig jeg nøler etter, venter jeg kanskje å finne noe bedre? Hvem og hvordan? Å vente ville være ren pro forma. Jeg fridde. På et kjøkken i Petsjersk, et distrikt i sentrum av Kiev, på størrelse med Bergen, som Olia pleier å le av meg. Jeg fridde mens vi satt og spiste borsj, det vil si, jeg spiste, mens Olia serverte meg den. Jeg fridde på russisk, og var fortsatt et par dager senere litt usikker på om jeg hadde brukt de riktige ordene og Olia hadde forstått hva jeg egentlig hadde ment. Hun svarte så hverdagslig, «da», som om jeg hadde spurt om jeg kunne få litt mer borsj. Men jeg hadde altså spurt om vi skulle gifte oss, med alt det innebærer, og Olia sa ja med alle konsekvenser. Samme sommer giftet vi oss, til jul kom hun til Norge, og nå i dag hadde vi vår første skikkelige tur i Bergensfjellene. Det er den jeg skal skrive om.

Bildet er litt mørkt. Det får sin forklaring nede i teksten.

Det var jeg som husket dagen. Jeg er den mest sentimentale av oss når det gjelder slike ting, jeg er og blir en datofantast, og jeg er sterkt knyttet til mine egne minner. Så jeg sa til Olia at denne dagen måtte vi markere skikkelig, og da var ingenting bedre enn en skikkelig langtur. Generalprøvene hadde vi hatt i påsken til steder i Sandnesområdet, det er tekst og bilder på min norske blogg og avlastningsbilder (og litt tekst) på min engelske. Disse turene var imidlertid småturer, vi hadde med lite mat, liten sekk, og vi var bare ute et par dager. I dag var det alvor. Jeg pakket storsekken, og la både oppi lunsj og middag, sistnevnte skulle lages med kokeapparat. Vi skulle gå til fots opp til Fløyen, og så skulle vi gå et stykke innover, helst til et av vannene oppe på Blåmannen, eller noe, hadde jeg tenkt. Det ble ikke som jeg hadde tenkt. Men det ble heller ikke dårligere.

Jeg har tidligere skrevet litt om at Olia liker å fotografere. Det kan ikke overdrives. Vi hadde riktignok kommet ut av huset før de første 5-6 bildene var tatt, men ut av bakgården hadde vi ikke kommet. Det var en katt der, og en hund. Så var et dåpsfølge på vei ut av Nykirken, den er 25 meter fra huset mitt, og med dette følget var vi oppe i et tosifret antall bilder. Før vi forlot sentrum var det tatt 30 bilder, og før vi var kommet opp til toppen nærmet det seg 100. Det nærmet seg veldig, 98 bilder er tallet. Til sammen ble 281 nye bilder festet til kameraet med denne turen. Av de tok vel jeg de cirka 24 bildene som ville kunne fylle opp en gammel filmrull, eller kanskje tok jeg 36, for en litt større filmrull. Hun er utrolig.

Hunden er ikke vår, og har ingenting med oss å gjøre. Den blir likevel fotografert av Olia, og det like ved siden av blokken der vi bor.

Men innimellom fotograferingen rakk vi å gjøre andre ting også. La oss ta det fra begynnelsen. Lørdag var det fint vær, og da var det ganske sannsynlig det ville bli fint søndagen også, noe det ble. Vi gikk ut i tolv-tiden. Olia startet som nevnt øyeblikkelig fotograferingen, og fortsatte med det kontinuerlig gjennom hele turen, så det ble ganske så mange og ganske så mange stopp underveis. Vi var begge også altfor varme. I alle fall jeg, det hender jeg har litt problemer med å omstille meg fra den ene årstiden til den andre, og i hvert fall hadde jeg denne gangen pakket altfor mange og altfor varme klær. Viktigere enn fleecejakke var kortbukse, og både jakke og genser var av før vi hadde rundet byfjorden. Vi hadde heller ikke kommet langt over nederste stasjon for Fløybanen, før jeg gav opp å finne et anstendig sted å skifte til kortbukse, og skiftet der det falt seg. I kortbukse ble det i alle fall litt mer motiverende å vente på Olia som fotograferte. Det var i alle fall ikke for varmt.

Olia er en sprek kvinne, tidligere mestersvømmer fra Kiev, og opptatt av å holde seg i form. Men slike turer rett opp norske fjell har hun ikke vært med på før, det var hun ikke vant med, og det viste seg å være noe tyngre enn å løpe rundt Stokkalandsvannet eller rusle rundt Bråsteinsnuten. Vi måtte ha en nødvendig pause midtveis, en skikkelig pause med mat og drikke. Jeg liker jo å tenke at turen ikke begynner før man kommer opp, og alt til den tid er transportetappe, men når man er gift er man nødt til å gjøre kompromiss. Vi satt og spiste midt ved Fløyens stasjon midtveis, med folk rundt alle veier og til og med hus og greier rundt omkring. Men det er jo også noen kvadratmeter skogsmark og natur, og der fikk vi vår lille naturopplevelse også i denne pausen. Og på bildene ser ingen hvor vi egentlig var.

Ser det ikke ut som om Olia rett og slett skreller seg en appelsin i skogen, her?

Slike pauser gir ny energi. Men det er bratt og langt opp, og vi måtte ha flere slike små matpauser med småkaker og sjokolade før vi nådde toppen. Der ligger en barnehage hvor Olia har jobbet – og faktisk er på jobb på ny, mens jeg skriver dette! -, så der måtte vi jo også fotografere litt, både henne og meg. Jeg liker godt å komme meg litt vekk fra folk, slike turer, og var egentlig ivrig på å komme meg innover terrenget. Olia var derimot ivrig på å spise pølsene vi hadde med, i alle fall å finne et sted for storpausen. Jeg visste imidlertid at om turen ikke blir skikkelig, blir det vanskeligere å gjennomføre flere turer, så jeg ville lenger inn i terrenget og komme oss litt for oss selv. Jeg satte Skomakerdiket som første absolutte mål, vi måtte passere det før vi kunne se oss om etter en plass å være, og det gikk hun med på.

Her er ett av mange, mange bilder tatt utenfor barnehagen hvor Olia har jobbet.

Hun gikk også med på å ta av fra hovedstien, og følge en liten skogssti like etter det lille diket, som Olia forresten likte kjempegodt, hun både dyppet hender og skylte ansiktet, i tillegg til å fotografere ender, der. Det ble en litt rotete setning, men det som var, at fra her av, så skiftet både turen og Olia karakter. Vi gikk oppover den lille skogsstien, som fører opp og rundt på baksiden av Svartediket, opp på den lille fjellryggen, der, opp dit, gikk vi. Og Olia var entydig på at her inne var det mye finere, hun gikk i både snø og oppoverbakke uten å stresse med neste pause, og da vi var kommet til toppen, gikk vi enda litt høyere opp for å finne et enda finere sted.

Der tok fotograferingen helt overhånd. Jeg ville jo gjerne sette i gang matlagingen og komme i gang med pølsene, det skulle jo være storpausen, men Olia ville fotografere, og fotografering ble det. Det var jo praktfulle forhold, vårsol, blå himmel, vårgrønt i trærne, fjell og knauser, stor utsikt, og Olia og meg i veldig, veldig godt humør. Som et lite humoristisk pek fra kreftene som styrer her i verden, så ble samtlige av disse bildene tatt med feil innstilling, slik at de ble bortimot ubrukelige alle sammen. De ble bare akkurat sånn at vi kunne se hvor fine de ville blitt, om de bare hadde blitt tatt med for eksempel autofunksjonen, eller en hvilken som helst vanlig funksjon på et vanlig kamera. Men vi hadde innstillingen «siluett» på vårt råflotte Nikon D5000, og dermed ble ansikter og alt forfra skyggelagt, dagslyset  ble mørkt og fargene ble slik de blir i filmer hvor et eller annet fryktelig skal skje, eller har skjedd. Det var synd, og et antiklimaks å komme hjem å oppdage.

Det er klart det er synd når bilder som dette må slettes, fordi innstillingene har vært feil.

Pølsene var imidlertid gode. Og det må jeg si var Olia også, hun var kjempegod, og dessuten pen. Jeg hadde pakket som en tulling, det var slik pakket at Olia kunne lære meg det russiske ordtaket, der det er krefter, trengs ikke forstand, her var tatt med det meste: Kald og varm saft, ketchup og sennep (nye og fulle), rødsprit (slant fra en gammel pluss en full ny) og termos med kaldt vann fra springen, også til å koke pølsene. Olia ristet på hodet over at jeg bare ikke hadde tatt litt vann fra Svartediket, eller en hvilken som helst annen vannkilde her oppe. Hun hadde jo nektet å ta med sin egen matboks, og i stedet presset skivene sine ned i min, for å spare de ekstra grammene.

Nåvel, all bæringen gjorde i alle fall at vi hadde tilgang på mye der oppe. Og vi ble der lenge.

Her har jeg satt meg til med kaffe og rundstykke.

På nedstigningen ville jeg som vanlig gå en runde, i stedet for å gå tilbake samme vei som vi kom. Og jeg la optimistisk i vei mot det som vel må bli sør, eller sørvest, retning Ulriken, Landås. Jeg hadde en plan om at vi skulle komme rundt Svartediket ovenfra, og så ned på en av stiene og veiene som til slutt ville lede ned til Skansemyren. Men jeg fant snart ut at det vi gikk i var myr, og det var ikke sikkert planen som fungerte så fint i hodet mitt, ville fungere like bra satt ut i live. Det kan rett og slett være at terrenget i hodet og i virkeligheten ikke stemte helt overens, og enda hvor viljesterk jeg er, må da virkeligheten få forrang. Olia har gode tursko, kjøpt av meg nå denne uken, nettopp med tanke på turer som dette, men de har lave ankler, og er ikke helt naturlige å gå med i myrlandskap. Kort fortalt gikk vi rett opp til høyre. Vi skar igjennom, kan man si, strakeste vei mot Skomakerdiket.

Her ser dere løypen vi gikk sett fra fjellene selv. Isdalen ligger ned til venstre.

Alle som er bittelitt kjent i området vet at denne planen i alle fall er umulig. Ovenfor Svartediket er fjellet i skrent og stup, og man skal være godt vant for å ta seg ned eller opp der, generelt sett gjør man bare ikke det. Jeg visste jo dette, men håpet at vi skulle finne en annen sti eller noe, som kunne ta oss rundt i henhold til min opprinnelige plan. Dessuten liker jeg jo godt å gå i selve terrenget, det er jo den uberørte naturen jeg liker, og takke meg til litt for ulendt, i stedet for litt for striglet. At jeg holdt motet oppe overrasket meg ingenting, at Olia også gjorde det, var desto mer gledelig. Hun var like glad og fornøyd som jeg, og tuslet over tuer, trær og snøflekker, så godt hun kunne, og uten å være annet enn fornøyd.

Her har jeg satt meg ned på benken, og Olia tar flott bilde.

Til slutt kom vi frem til det hvite, lille huset som ligger på enden der. Jeg visste det var et dårlig tegn, dette huset er på noen måter en endestasjon, jeg har forvillet meg litt i dette området tidligere. Videre kommer man rett ned i isdalen, og skal man rundt og ned til Skomakerdiket, så må man tvinge seg frem. Olia visste imidlertid ikke dette, og fotograferte hjertelig, utsikten der oppe er jo upåklagelig. Og når man kommer til enden, og ser ned i det mektige juvet som er Isdalen, da har man et syn for øyet som ikke lar seg feste på film.

Det lar seg ikke feste på film, men vi gjør her et forsøk med speilreflekskamera. Det er jeg, foran mektige Ulriken på vei ned mot Isdalen.

Men videre kunne vi altså ikke komme, uten å ta noen sjanser jeg ikke vil ta på vegne av andre, og i alle fall ikke en turdebutant. Men på tilbaketuren, så var det Olia som ville ta de dristigste valgene. Jeg lurer på om hun hadde fått det for seg at vi hadde gått oss vill, for hun ville stadig ta korteste vei, retning sentrum, det var jo tydelig hvor det var. Det går selvsagt ingen stier korteste vei fra dette området til sentrum, det ville jo være dumt, like ned et lite fjellstup, men Olia visste ikke dette, og insisterte. Og hun som ikke engang våget seg opp Bråsteinsnuten for en uke siden.

Vi har kommet til den første alvorlige skrenten, og må nok snu retning og gå litt oppover.

Vi gjorde flere forsøk på å komme oss ned, og Olia nektet på det inderligste å klatre tilbake til der stien vår vitterlig var, hun ville ned mot byen og ikke opp fra byen. Som belønning for dette fikk jeg godt mye i spennende og ulendt terreng, det var til og med nytt for meg, akkurat her har jeg ikke vært før. Til slutt kom vi også opp tilbake dit vi hadde vært, og også Olia kjente seg igjen. Nå ble det litt kjedeligere å gå, på en striglet sti hvor vi hadde vært før, men det ble også helt trygt, for nå var også Olia sikker på hvor vi var.

Fotograferingen stoppet ikke på noe tidspunkt av turen, heller ikke dette, så også nedstigningen tok lang tid. Da vi var nede i sentrum, kunne vi se på klokkene til urmakerne at klokken var kvart på ni. Det blir ni timers dagstur i Bergensfjellene. Det er ikke verst for en debutant. Og på kvelden var vi akkurat så deilige, møre og slitne i kroppene som vi pleier å være etter slike turer. Olia fikk en del av den uforklarlige kvinneenergien, og trådte til med en skikkelig middag, Plov fra sentalasia, ris og kjøtt og gulrøtter, fullverdig måltid, sent på kvelden. Vi var enige i at det er deilig å være gift, og bestemte oss for å prøve et år til. Det var forlovelsdagen vår, og i året som er godt, er ingenting forandret som ikke er forandret til det bedre. Jeg vil ha henne på ny, og ha henne for alltid. Tenk at hun til og med går skikkelige turer. Dette var den første, det vil bli en vane.

Mors matpakke

Mor er på besøk, og vi har fått rettet opp en ubalanse som har vart i en tid. Det er lenge siden noen har smurt noen matpakke for meg, og det er lenge siden mor har smurt matpakke for noen. I dag og i går har dette vært ordnet opp i, og det sier seg selv at matpakken min med det har tatt seg opp betraktelig i kvalitet. Det har vært Serannoskine fra Spania, annen spansk skinke, gulost, salat, agurk, tomat, alt sammen appetittelig pakket sammen og innbydende servert.

Både i dag og i går stakk mor ned i butikken og kjøpt ferskt brød, mens jeg har satt på kaffen. Friskt pålegg har det vært rikelig av. Det sier seg selv at jeg har kommet til jobb, eller til studiene som var jobben min disse to gode dagene. Til gjengjeld har jeg kommet med svært frist hode og svært friskt mot. Og dette motet (og kanskje også hodet) har blitt ytterligere forfrisket av en riktig god lunsj med en oppvisning i matpakke.

En stor takk går ut til mor og til alle som smører matpakke for noen. Det er til stor glede for den som får spise den,

Matpakke før innpakking