Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Glatte veier på forsiden av Stavanger Aftenblad

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å kritisere nyhetsdekningen nå for tiden. Jeg har jo selv ikke skrevet om annet enn meg og mitt i dagevis, og har verken fulgt særlig godt med eller tenkt særlig mye om nyhetene ellers i verden. Blant de tingene vi har snakket om i huset, er problemer i Norge og problemer i Ukraina, og vi merker jo at ordene kommer litt motvillig ut når vi skal prøve å presentere problemene i Norge som problemer. Mangelen på problemer er et stort problem.

I forsideoppslaget til Stavanger Aftenblad i dag fikk de som vil kritisere det problemfrie Norge en gave. Etter tre-fire dagers nyhetsfri serverte Aftenbladet overskriften: «Sliter med å nå fram til pasientene». Det tabloide formatet gjør oppslaget svært synlig og etter min mening svært pinlig. Det er bare reklamen den nederste fjerdedelen av siden som kan konkurrere i viktighet, det er tilbud på Helgø matsenter fra mandag til nyttårsaften.

Oppslaget er om ambulanser som sliter med å nå frem til pasientene. Man har jo her et par ankepunkt fra fornuftens side, det er det verste – eller kanskje heller beste! – snøfallet på 23 år, jeg hadde regelrett vært i mot en ressursbruk der man nå må kjøpe inn utstyr for å kunne håndtere en situasjon som etter statistikken neste gang inntreffer i år 2032. Man har også det gode ankepunktet at ambulansene ikke en eneste gang har hatt problemer, det er tenkte tilfeller forsiden og artiklene inne i avisen handler om. Det står også at ambulansene er utstyrt med kjettinger til å ta på hjulene, om en situasjon skulle oppstå. Mye smartere, etter min mening.

Denne saken hadde kommet til sin rett om den hadde vært i en liten notis inne i avisen. Det kunne stått at en eller annen ambulanseansatt frykter utrykning til en av de vanskelig fremkommelige sidegatene i Stavangerområdet, eller et hvilket som helst annet område, og så kunne hele notisen blitt mer eller mindre oversett.

Det er jul, og det er hvit jul vi drømmer om. Her i sørvest er det ikke altfor ofte vi får oppleve det. Det er elegant gjort av den tabloide avisen Stavanger Aftenblad å vinkle dette om til et problem, enda før et virkelig problem har oppstått. Det er typisk Norge. For tiden får jeg høre det fra min kone som kommer fra et land der man har et litt annet syn på hva som egentlig er et problem.

Skandale i Norge (Overvåkning)

Hvis det var jeg som bestemte hva ord i språket skulle bety, så ville jeg gjerne at en betydningsmoderasjon i overskriften. Jeg vil gjerne at «Skandale i Norge» skal bety noe som ikke er skandale i det hele tatt, noe som ville fått resten av verden til å smile, og folk fra land med ordentlige skandaler til å lure på når vi kommer til poenget, når vi skal prøve å forklare dem hva skandalen ligger i. Med rette har jeg satt «overvåkning» i parentes.

Det var onsdag nyheten «sprakk», som var uttrykket mediene selv brukte når de skulle omtale den. Det er altså Forsvarets etterretningstjeneste som skal ha overvåket regjeringskontorene, det ble varslet om det i et internt notat, og det var vel TV2 som fikk snusen i det, og «sprakk» nyheten.

Jeg får avsmak i munnen over hvordan mediene i Norge digger en sak som dette. De skriver og sier det er en skandale, dette er alvorlig, det må stoppes, man må finne ut av det, men det skinner så overtydelig gjennom at de digger det. Det er midt i blinken for dem, de får ta på seg en rolle som «vaktbikkjer» (sjelden jeg skriver en tekst med så mye hermetegn, men sjelden bruker jeg så mange ord jeg umulig kan ta alvorlig, heller), og de kan både snuse opp ytterligere «overvåkning» som kan ha skjedd, og de kan gi historisk bakgrunnsstoff over tidligere overvåkning. Det siste skal ikke ha hermetegn, det var overvåkning

Det er et par ting her. For det første (og de som foretrekker et saftigere språk, kan erstatte kraftuttrykket med for eksempel «i helsiken», men ikke noe verre): Hva i all verden er så farlig med at noen holder oppsyn med hva offentlig ansatte, endog embetsmenn, holder på med i arbeidstiden? Hvis de ikke gjorde noe dumt, ville ingen få vite noen ting, og alt ville være helt greit. Var det opp til meg, skulle logfilene til alle offentlige datamaskiner bli lagt ut til offentlig beskuelse, så vi kunne følge med på hva de driver med. På meg ville ikke det være mer unaturlig, enn at for eksempel skattelistene blir lagt ut.

For det andre: Etter hva jeg forsår, drev denne ansatte i justisdepartementet og surfet på pornosider. Det var årsaken til at etterretningstjenesten slo alarm. Og de slo slett ingen stor alarm, de gav bare beskjed om at dette burde man ikke gjøre. Jeg er pussig nok helt enig med dem. I motsetning til et samlet medienorge, synes jeg at det er verre at en ansatt i justisdepartementet surfer porno i arbeidstiden, enn at noen finner ut at han gjør det, og ber om at han lar være. Det er noe eget med det moderne mennesket, at det er de som tar deg i å gjøre noe galt, som er de egentlige skurkene, for du er jo i den fulle rett til å gjøre hva du vil, i en fri verden med relativ moral.

Jeg skal argumentere litt, hvis det er noen som fortsatt mener at pornosurfing er en soleklar rett i arbeidstiden for ansatte i justisdepartementet, og ingen midler må være mulig for å oppdage dem motta lønn for å se på noe som strengt tatt er ulovlig i Norge. Det er vel så sent som i år at det ble vedtatt at det skulle bli straffbart å kjøpe sex i Norge. Det vil si at en mann som betaler en kvinne for å få sex med henne, blir straffet. Men om han filmer eller tar bilder av seansen, og legger dem ut på nettet eller distribuerer dem på andre måter, så blir han ikke straffet, men kan tvert i mot tjene penger på det han også. Jeg er av dem som ikke ser så enorm forskjell på porno og prostitusjon. Jeg synes ikke noe om at regjeringen og deres embetsmenn lager alle mulige slags forskrifter mot sexkjøp både i Norge og i utlandet, samtidig som de forlanger å surfe porno i fred på offentlige datamaskiner i arbeidstiden.

Jeg vil også trekke frem et annet argument om hvordan pressen fungerer. I dag kom høyesterettsdommen mot Arfan Bhatti, han som skjøt en del skudd mot den israelske ambassaden og om det var en synagoge, eller hvordan det var, men som ikke ble dømt for å være terrorist (mens enhver norsk borger og alle andre i den vestlige verden blir sett på som en mulig terrorist hver eneste gang han eller hun vil sette foten i et fly), og helt nøye har jeg ikke fulgt med på saken hans. Han passer fint inn i mønsteret, han ble dømt, men vil ha vekk hele juryordningen, for så farlig kan det da ikke være at man har et gevær og skyter litt og uttaler seg truende om jøder. Han ble av høyesterett ytterligere frikjent, men vant ingen full seier, for juryordningen består.

Grunnen til at jeg trekker frem ham, er at da saken om ham dukket opp, så var det også noen underlige rykter om at han stod i noe mer enn et vennskapelig forhold til en kvinnelig ansatt i TV2. De hadde til og med utvekslet tekstmeldinger før ugjerningen, der han temmelig utvetydig hadde gjort klart hva han kom til å gjøre, og TV-journalisten hadde ikke løftet en finger for annet enn å svare på tekstmeldingen. Denne saken ble noe så til de grader tonet ned, journalisten – som var en halvkjendis – ble tatt av luften (sykemeldt, folkens, hvem betaler regningen for sykemeldte), og er aldri siden sett der. Det er jo temmelig grumset. Her er en journalist i et forhold til en fyr med ganske så ekstreme holdninger, det må være lov til å si, selv om han altså ikke er formelt dømt for å være terrorist. Det må jo si litt om hvordan hun dekker slike saker? Det må jo si litt om hvordan de som ansatte henne og hadde henne i jobbintervju, ser på slike saker? Mediene har ganske mye makt, en journalist kan uttrette vel så mye som en ansatt i forsvarets etterretningstjeneste. Jeg har alltid siden lurt på hvorfor det ikke var noen som gikk hardere på TV2 den gangen, og fikk noen ordentlige svar på hva dette her var for noe.

Pikant nok ble navnet på denne journalisten lagt ut på Wikipedia – av en annen ansatt i TV2. Og nettleksikonet Wikipedia svarte snart etter med å fjerne denne endringen, og stenge denne siden som altså omhandlet denne journalisten, for redigering.

Jeg mener makten til forsvarets etterretningstjeneste er en vits i forhold til makten til mediene. Mange viktige mediefolk ble selv overvåket i den kalde krigens dager, den gang overvåkningen var skitnere, men truslene mot landet også mer reelle. Det er kanskje derfor et samstemt – de er jo fullstendig samstemt! – mediekorps blir ville i blikket når de får høre om «overvåkning» (her må hermetegn igjen) i våre dager. Det er ingen andre enn mediene som skal overvåke i dette landet her.