Putin (og Obamas) tale, og mottagelsen av den

I dag hørte jeg Dagsnytt 18 for første gang på lenge. Jeg synes det er svært spennende med talene Obama og Putin skal holde i FN, og møtene de skal ha med hverandre etterpå. I det norske debattprogrammet ble to saker viet disse talene, som legger grunnlaget for verdenssituasjonen de kommende måneder og år, resten var som vanlig lokale norske forhold. Jeg hørte ikke alt, jeg skiftet til BBC da de to sakene var ferdige. Den ene saken gjaldt Barack Obama, hans tale ble godt mottatt, og det var nå diskusjon om hans ønske om økt satsning på FNs fredsbevarende styrker, og om ikke Norge skulle delta mer (en debatt der Hilde Frafjord Johnson utmerket seg ved å bruke begrepet «imperfektum» om verbtiden stod, Norge stod i en god tradisjon, men imperfektum betyr ikke at handlingen foregikk i fortid, men at den ikke er avsluttet). Den andre gjaldt Vladimir Putin, hans tale ble dårlig mottatt, den ble ikke akkurat kalt aggressiv, men den ble omtalt som den var det, Putin gikk til angrep på USA, ville ikke fjerne Assad i Syria, og ville i det hele tatt kjøre sitt eget løp, hørtes det ut som. Det var positivt fra Obama, negativt fra Putin, det er bare å høre programmet, dette er ikke jeg som synser om vinklingen av Russland i norske medier. Det er helt konkret.

Dagsnytt 18 hadde Julie Wilhelmsen til å diskutere Putins tale. Hun er en av de beste vi har på feltet, og har tidligere vært en moderator i norske mediers Russlandsdekning, men sånn hun formulerte seg her var det ikke mye jeg kjente igjen fra andre kilder jeg følger med på. Hun snakket også som om Putin ikke har andre mål enn selv å bli sittende ved makten, og beskytte andre statsledere som ligner på ham selv. Det var også det jeg mener er typiske norske og vestlige spørsmål, sånn som om «talen gjør det bra i Russland», noe Wilhelmsen svarte bekreftende på, og la til at også i Kina ville den bli godt mottatt og forstått.

Ut i fra denne omtalen på det kanskje mest intellektuelle debattprogrammet vi har virket det som om Putin er løsrevet fra omverdenen, og at min optimisme at han og Russland ønsker løsninger på konfliktene de er involvert i, er dum og naiv, at Putin og Russland virkelig er umulig å jobbe sammen med. De er ikke engang i stand til å innse at Assad i Syria må gå, for eksempel, eller at det er de selv som er problemt, ikke USA. Sammenlignet med Putin, var Obamas tale invitasjon til økt satsning på fredsbevarende styrker, noe Farfjord Johnsen med sin erfaringer fra Sør-Sudan mente var altfor dårlig, og hun møtte vel egentlig ikke noen uenighet i det.

Så gikk vi til kilden. Vi så den min ukrainske kone og jeg, på hennes gamle iPhone, på en russisk TV-kanal, med endringene i dollarkursen som illustrerende sidebilde nå og da, og meldinger om at den ukrainske delegasjonen hadde forlatt salen, og at det var problemer med ukrainsk kjøp av russisk gass. Jeg er langt fra så stødig i russisk at jeg får med meg alt i en sånn tale, med offisielle vendinger, og på en liten iPhone-skjerm, med vårt lille barn sittende på fanget, men inntrykket var komplett forskjellig fra det jeg fikk da jeg hørte Dagsnytt 18. Talen ligger på den russiske presidentens hjemmesider, med engelsk voiceover, som jeg tror det heter, i tekstversjon finner jeg den foreløpig bare på amerikanske aviser, som for eksempel Washington post. Det er slett ikke det raseriutbruddet man kunne få inntrykk av på Dagsnytt 18, eller «skyld alt på vesten», som engelskspråklige medier som The Guardian refererer det med, svært mye i talen går på at man må jobbe sammen, koalisjonsstyrker, i regi av FN, i henhold til gjeldende lover og regler – veldig langt i fra at Russland hadde til hensikt å kjøre sitt eget løp.

Det hadde gjort seg om en stemme i den vestlige mediedebatten kunne målbært synet om at Russland under regimet til Putin genuint mener det beste for Syria og verden er at Assad blir sittende, at alternativet er IS eller andre terrororganisasjoner, at amerikanskledede forsøk på å bygge opp moderate opposisjonsstyrker er heidundrende mislykket, at det ikke eksisterer noen annen solid maktbase i Syria enn Assad, og hans menn. Putin og hans talsmenn og -kvinner sier også at Assad ikke er noen engel, at han ikke er den beste, kanskje ikke en gang god, men at han er det beste alternativet som er nå. Det er et syn man kan være uenig i, men det er ikke et syn man kan himle med øynene over, og karakterisere som håpløst, som for eksempel David Camerom gjorde. Det må også gå an å mene at Putin og Russland genuint irriterer seg over at USA og resten av den vestlige verden arbeider for å spre demokratiet til de land som ikke er det, og at dette ikke bare er et syn Putin kler på seg fordi det vil være en trussel også mot ham selv. Han sier disse revolusjonene leder til kaos, ordnede forhold er bedre, og i eksemplene han nevner har han de facto rett.

I talen brukte Putin også et eksempel han har brukt før, og som Russland er kritisert for ikke å drive med nok selvpisking for. Han kritiserte Sovjetunionens undertrykking av Øst-Europa i kommunismen, forsøket på å spre kommunismen til andre land, han sa det var galt, som han har sagt før. Nå er det ikke kommunisme, men såkalt demokratiske revolusjoner som eksporteres. Det er skikkelig formulert, og skulle være noe å tenke på, men i stedet for å ta tak i det, er det vel representativt både med versjonen i The guardian (blame it all on the west) og til Wilhelmsen (dette blir forstått og likt i Kina). Jeg hører til dem som tror at dette er noe Putin genuint mener, at han snakker oppriktig, og ikke bare er redd for sin egen maktposisjon. Å lese ham direkte og høre ham i omtale er vesensforskjellig. I omtale høres han ut som en skrulling, i originalen er han profesjonell og gjennomarbeidet som få andre toppolitikere.

Så hørte jeg talen til Obama. Retorikeren. Det slår meg også hvilken fordel amerikanerne har i at engelsk er det mest utbredte språket i verden, de som ikke har det som førstespråk, har det veldig gjerne som andrespråk. De aller fleste med kunnskaper og utdannelse nok til å være interesserte i den, vil også være i stand til å høre den i original. Det samme gjelder alt amerikanerne sier og gjør, det er ingen sak å sjekke originalen. Putin og russerne kommer i beste fall oversatt, men som oftest altså i omtale. Obama er en retorisk mester, legg bare merke til alle pausene han tar, og hvor han tar dem, det er finfølelse, men effekten var unektelig mer imponerende før han ble president, og ordene var lagt på et dekke av håp, ikke fakta.

Nå gjorde talen meg skremt. Ikke så mye fordi jeg er en gammel amerikahater, med et fast verdensbilde om at amerikanerne er skyld i alt, det har jeg ikke og har aldri hatt. Men det skremmer meg å se noen med så mye makt ha et så annerledes syn på hva som foregår i verden, enn jeg selv har. Jeg tror ikke det er mulig å bygge en bedre verden enn den vi nå har uten å ha Russland og gjerne også Kina med på laget. Russland er en begrenset stormakt med høyst begrenset innflytelse over det aller, aller meste av verden. Men der de har innflytelse, er den betydelig, og kan ikke ignoreres, selv om Putin og Russland ikke oppfører seg som USA vil. I talen var det veldig lite som tydet på noen ny amerikansk politikk. Derimot bar den bud om at amerikanerne var rede til å la denne konflikten vi nå lider under fortsette til de har fått tvunget sin vilje gjennom. Akkurat nå gjaldt det mest punktet om at Assad må gå.

USA er verdens suverent mektigste land, sammen med sine allierte mektigere enn alle andre til sammen, de er en økonomisk supermakt og enda mer en militært overlegen superstormakt. Når USA legger sin tyngde bak et politisk mål er det skremmende saker. Merk hvor mange ganger Obama brukte ordet «security», det sikreste landet i verden, ved siden av å ha den mektigste hæren, har de også to verdenshav å beskytte seg av. De er ikke truet i det hele tatt, men oppfører seg i virkelig store deler av verden som om de var det. Obama sa ordrett at de ville benytte den mektige hæren til å forsvare seg selv og sine allierte overalt hvor det er nødvendig. For meg er det en trussel, mer enn en beroligelse.

Jeg reagerer også på beløpet Obama oppgir å ha brukt i Irak, 2 billioner dollar, det er aldeles svimlende, mange hundre ganger mer enn de bruker i Ukraina. Og resultatet er intet mindre enn begredelig, som Obama selv innrømmer. Libya omtaler Obama som et prosjekt støttet av FN, om å fjerne Ghaddaffi, noe det ikke var, og mener feilen var at «vi ikke gjorde nok for å sikre et fungerende styre etterpå». Med erfaringene i Irak og Afghanistan skulle det være interessant å se hva «nok» skulle være. Retorisk pussig ble det da Obama omtalte enden på sanksjonene og oppmykningen mot Cuba som en «endring i politikk når vi ser noe fungerer», det var en endring som kom etter 50 år uten å fungere, så en sjelden amerikansk ydmykhet ville nok kanskje vært på sin plass.

En kommentar i russiske medier synes jeg var representativ: «det var som å bli undervist, om hvordan vi skal leve og hvordan USA er bedre enn alle andre». Verten i TV-programmet sa «Obamas tragedie er at han ikke forstår at hele verden ikke består av amerikanere».

Tross kraften i talene som var like sterk på begge sider, er det tegn på at USA og Russland er i ferd med å finne sammen i spørsmålet over Syria. Utenriksministerne Kerry og Lavrov har allerede hatt møter, Lavrovs ministerium rapporterer på denne måten, retorikken er i det minste at de håper på samarbeid og løsning. Putin og Obama skal møtes senere, bare det er et godt skritt i riktig retning.

Men det er veldig langt igjen. Det er to verdener. Det hadde vært bra for verden om kommunikasjon og forståelse mellom dem var mulig. Ved å gi Russland noen innrømmelser de få områdene de ennå har noe makt og innflytelse, vil det være mulig å samarbeide med dem for alvor, og forsøke å påvirke dem som en partner de ser vil dem vel, og ikke som noen som står utenfor og vet bedre. Det er amerikanerne som må endre politikk. Politikken de fører nå vil bare gjøre Russland verre.

Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.

Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.

I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.

Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.

Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.

På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.

Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.

Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.

Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.

Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.

Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.

Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.

I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.

Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.

Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.

Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.

Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?

Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.

Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.

 

Så, har Russland stilt noe ultimatum?

Det er en deprimerende, alvorlig og farlig utvikling av situasjonen i Ukraina. Russland har mobilesert hæren, gjennomført truende øvelser nær grensen mot Ukraina, kontroversielt sendt inn ekstra styrker til Krim, og har også et vedtak fra dumaen om å kunne sende inn styrker i resten av Ukraina. I Ukraina sitter et skjørt regime, som uansett hvordan vi ser på det i vesten, kom til makten med tvilsomme metoder, og dermed ikke har full legitimitet i hele den ukrainske befolkningen, og i alle fall ikke i Russland. Dette regimet har mobilsert også den ukrainske hæren, møter Russland med knallhard retorikk, og ber om det internasjonale samfunns støtte i alt som måtte komme.

Dette er ingen lek. Alle skjønner at i slike situasjoner kan det oppstå skyting, drap og det som verre er, selv om dette ikke opprinnelig var meningen. Situasjonen kan komme ut av kontroll, som det heter. Det gjorde den for bare et par uker siden, i de blodige og dødelige kampene i Kiev. Nå er det mer enn noensinne viktig å holde hodet kaldt, ikke gjøre, si eller fremprovosere noe overilet, og generelt være ytterst forsiktige med alt som kan oppfattes som truende. Det kan skyldes en misforståelse. Eller at noen ønsker å fremprovosere et eller annet.

Nettopp i denne situasjonen er det NRK i dag på Her og nå klokken fem i dag, rapporterer at «Russland har stilt et ultimatum om at ukrainske styrker må forlate sine baser på Krim innen klokken fire i natt, eller så vi de bli stormet».

Det var et sjokk. Jeg har gjennom hele konflikten forsøkt å målbære russernes syn, få frem deres versjon av konflikten, og om ikke å forsvare, så i det minste forskøke å forstå hvorfor de handler som de gjør. Jeg har forsøkt å vise og forsiktig ment det russerne gjør på Krim, ikke er så veldig annerledes det ukrainerne gjorde i Kiev, og jeg er kritisk til at vi i vesten så ensidig fordømmer den ene handlingen og oppmuntrer den andre. Det er skremmende og provoserende, men det er fra russernes side forståelig at de sender til Krim, der de har legitime interesser, og der den russiske majoriteten av befolkningen ønsker dem velkommen. Det skal gjennomføres en folkeavstmening om Krims uavhengighet, eller om deres posisjon som autonom republikk under den Ukrainske stat, og det er klart at det ukrainske regimet ville kunne gjort alt  for å hindre en slik avstemming, om ikke russerne var der og passet på. Her møter vi i vesten oss selv i døren, for i mange andre områder i verden synes vi det er fint og hjelper til med at folket får bestemme hvem de vil høre til. Man kan godt mene Krim hører til Ukraina. Men man kan ikke så godt mene at det ikke kommer på tale med andre meninger, i alle fall ikke når det er de som bor på Krim, som mener.

Uansett, om russerne truer ukrainerne vekk fra Krim, så er det en åpenbart aggressiv handling. Til noe slikt finnes ikke noen parallell til det som skjedde i Kiev. Heller ikke går det an til å vri det til å være legitimt, enda hvor pro russisk man leser folkeretten. Det er kort og godt uakseptabelt. Og det er veldig dumt, for russerne trenger ikke å få bort disse små, gjenværende ukrainske basene. De har full kontroll allerede. De har ingen grunn til å pådra seg hele verdens vrede ytterligere, med en slik provokasjon. Da går det kanskje an å tenke at de ikke har kommet med noe sånt ultimatum?

Dette blir forsterket av NRKs intervju med Sverre Diesen. Han sier det er litt besynderlig at ultimatet kommer fra Svartehavsflåten i Sevastopol, hvordan kan den stille et ultimatum som gjelder hele Krim?

Burde ikke dette få det til å ringe noen bjeller hos NRK? Kanskje kunne de gå inn og sjekke russiske nettsteder, for eksempel Russian today, som på dette tidspunkt ikke har rapportert noen ting om dette? Kanskje burde de også ha reagert på at meldingen kom fra det ukrainske forsvarsdepartementet. Det er ledet av Ihor Tenyukh. Han er fra partiet Svoboda, en sjelden referanse til engelsk wikipedia kommer her, sjekk der hva dette partiet står for. Jeg vet jeg har mange lesere med russisk eller ukrainsk familie. Alle disse vet at de som er i mot jøder i disse landene, mener det. Svoboda er i mot både jøder og russere, og omtaler dem ofte i samme slengen. De mener de kontrollerer verden, og i alle fall Ukraina. Tenyukh er admiral, den admiralen som blokkerte marinebasen i Sevastopol i Russlands konflikt i Georgie i 2008. Han er ikke akkurat vennlig mot russere. Det kan meget godt tenkes at hans departement har fyrt opp en melding som ikke har kommet, eller gjort sitt beste for å misforstå en melding som kom i en helt annen form, og hadde en helt annen mening. Det kan kort og godt hende ultimatet aldri er sendt.

Klokken er nå 2055, og vi vet ennå ikke sikkert om ultimaetet er autentisk eller ikke. Det russiske nettstedet Russian today melder at forsvarsministeriet i Russland uttaler at det er totalt nonsens.

Kanskje er det den russiske forsvarsministeren som lyver, kanskje er det den ukrainske. Hva vet jeg? Kanskje er det ingen. Kanskje er noe feiltolket, med vilje, eller med et uhell. At den ukrainske forsvarsministeren, Ihor Tenyukh, fyrer opp stemningen, for å så det internasjonale samfunn på banen med full styrke, det er forståelig, tatt i betraktning hans interesser. At norske medier så til de grader går fem på, og NRK riktignok har dekning for alt de sier, «meldt av forsvarsdepartementet i Ukraina», «ennå ikke bekreftet», «vi vet ikke», så oppfører de seg i hele sendingen som om ultimatet er sant og virkelig.

Det samme gjør for øvrig TV2, i nyhetene som begynner nå. De starter sendingen med «stor spenning på Krim, etter russisk ultimatum», og først etterpå «russerne benekter ultimatet». Så fortsetter de sendingen som om ultimatet gjelder.

Alle skjønner at det nå gjelder å holde hodet kaldt, og ikke gjøre noe overilet. Og så klarer vi det ikke her oppe i Norge engang. Nyhetene bør dekkes for å dempe konflikten, ikke å forsterke den. Skal man misforstå, bør man gjøre det i retning av den beste mening, og ikke den verste. Denne konflikten er langt forbi det punkt der man må ta i litt for å gjøre det mer spennende.

Kanskje tar jeg feil. Kanskje var ultimatet reelt. Jeg har i så fall i det minste tatt feil, i et forsøk på å gjøre situasjonen mindre alvorlig enn den er. Jeg tror dessuten jeg har rett. Moskva er kanskje harde, aggressive og utspekulerte, men de er ikke dumme. Hvis de ikke har noe å tjene på å stille et sånt vanvittig ultimatum, så vil de heller ikke gjør det.

Tror jeg.

Og Russian Today har en twittermelding fra Shaun Walker, journalist i the Guardian, som har snakket med ukrainske representanter ultimatet skal være gitt til. De har heller ikke hørt noe om det, og sier det antagelig er – nonsens.

Det var ikke akkurat krevende kildekritikk som var nødvendig for å finne frem til denne artikkelen. Det er høyt oppe på overskriftene i den viktigste, engelskspråklige formidlerne av russiske nyheter. Hvis det nå viser seg at hele ultimatet er oppspinn, har russiske medier vist seg pinlig mye bedre enn våre liksom så gode vestlige, og det er kanskje på tide både mediene våre og politikerne våre går litt i seg selv og ser litt på sin egen oppfatning av konflikten. Og de kan godt spørre også det ukrainske regimet hva de egentlig driver med. Fra deres side er det jo ikke akkurat en lapsus, å sende ut en så alvorlig melding, i en så betent konflikt.

 

Lite nyheter til bloggen

Det er lenge siden jeg har skrevet en bloggpost om nyhetsbildet. Jeg skylder på nyhetene. Det har vært lite å skrive om. Det er nesten utrolig at det går an å fylle så mange aviser og nyhetssendinger og debattprogrammer med så lite å melde.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det godt eller begredelig hva norske medier skriver om for tiden. Det er begredelig at så mye spalteplass og tid går med til ting som burde være så uinteressante, og at journalister får betalt for å finne frem til dette stoffet og skrive om det, og kommentere det. Det er godt at det ikke skjer noe mer alvorlig i Norge og i verden, enn at det vi nå er opptatt av, skal være hovedsaken.

Jeg regner meg som en av NRK-P2s fasteste lyttere. De programmene jeg hører, hører jeg omtrent hver dag. Det er P2s nyhetsmorgen, som er mye dårligere enn det en gang var, men gode nyhetsalternativer har jeg ikke på morgenen, og om morgenen vil jeg høre nyheter. Ellers hører jeg nyhetene 1830 og Dagsnytt 18. Verden på Lørdag og Søndagsavisa får jeg også som regel med meg. Men i det siste har det vært en pine, og jeg har endt opp med å droppe det.

Den store og altoverskyggende saken er Svineinfluensaen. Jeg har skrevet en post tidligere, Svineinfluensa for oss uten frykt, den var fra 27 april. Jeg var helt rolig da, og er helt rolig nå. Tallene jeg sist hørte, var at noe sånt som 175 000 nordmenn var smittet, og 12-13 var døde. Det skulle være noe sånt som 0,074 promille av de smittede. Av 100 000 smittede vil da 7 stykker dø, det vil dø en person per 15 000 smittede. Sjansen er svært, svært, svært stor for å overleve om du skulle bli smittet.

Da svineinfluensaen oppstod i Mexico ble den hauset opp til det vanvittige. Var det noe man ikke skulle dø av her i verden, så var det svineinfluensa, akkurat som alle tenkelige tiltak ble satt inn mot fugleinfluensaen og kugalskapen. Det er noe eget med sykdommer med dyr i navnet. En liten stund forsøkte noen ansvarlige å gjøre noe med dette, og heller kalle sykdommen H1V1. En liten stund var mediene også med på dette. Men nå er det slutt, nå er det bare svineinfluensa. Og mediene pøser på med artikler og kommentarer om hvor farlig og eventuelt ufarlig dette er, og følger opp med sin egen debatt om de kanskje bidrar til panikk, og konkluderer som vanlig at de ikke gjør det.

I Trøndelag døde en person av hjernehinnebetennelse. Legen hennes fulgte instruksjonene han skulle, han trodde det var svineinfluensa på bakgrunn av symptomene hun beskrev, og gav henne beskjed om å holde seg hjemme for å redusere smittefaren. Konsultasjon var ikke nødvendig. Dermed fikk hjernehinnebetennelsen utvikle seg i fred uten behandling, og når det endelig ble oppdaget, var det for sent. Denne personen ville vært i live i dag, om det ikke hadde vært for svineinfluensaen, og panikken for den.

Det er for mange som er interesserte i at det skal være kaos i saker som dette. Mediene og opposisjonen er ikke interessert i at de ansvarlige skal gjøre en god jobb, det blir det ikke en sak av, og de er nådeløst og hodeløst på jakt etter ansvarlige som har gjort for mye, eller for lite, eller eksempler på at informasjonen ikke har vært god nok. Eller at man ikke har vært forberedt godt nok. Jeg gremmes. Mediene og opposisjonen bidrar jo selv til desinformasjonen. Sjelden har så store forholdsregler vært tatt for en ventet epidemi, som for denne. Man var først forberedt på det aller verste, så lot det aller verste vente på seg, og så slappet man litt av, og så kom den, og viste seg å være ganske ille. Akkurat dette «ganske ille» var akkurat det man ikke hadde forberedt. For det fører til at man kanskje bør ta vaksine, kanskje ikke.

Ja, jeg har ikke så lyst til å skrive så mye om denne influensaen, og bidra til hysteriet. Jeg hørte vel en kritiker si forleden at «man rekker ikke å få vaksinert alle før epidemien er over», og han mente det kritisk, han kritiserte tiden det tok å få ut vaksinene. Vanligvis er det jo en vits, dette her, når legen klager over pasientene som blir friske før han rekker å komme i gang med behandlingen. Fire av fem ville ikke vaksinere seg, til å begynne med. Det var et tall som gjorde meg i godt humør. Dessverre ble skremslene skrudd opp en del etter det, og nå rapporteres det om kamp og utskjellinger på legekontorene, om hvem som skal få vaksinen først.

Jeg gleder meg til denne epidemien er over. For meg har dekningen av den vært en større plage enn epidemien.

Den andre saken mediene har vært opptatt av er de norske eventyrerne i Kongo. Den saken fikk endelig et snev av alvor av seg da det viste seg at Tjostolv Moland virkelig var syk, og det viste seg at Dagbladet – antagelig for å repetere suksessfotoet av en smilende Moland som vasker blod i bilen – hadde plassert rare bilder av ham på forsiden med tittelen: «Se hvor syk han er!» Det er som å sette bilder av barn med downs syndrom på trykk for å vise hvor morsomme de er. Her i Norge har denne saken fra første stund vært ren underholdning. Først når deltakerne mistet sin psykiske helse, skjønte man at det kanskje ikke er så underholdende allikevel.

Jeg kunne skrevet om flere ting, om flere saker som har nådd frem til debattene i det siste. Men jeg nekter å nevne boktitler jeg forakter, og med det bidra til at bøkene får ytterligere publisitet. NRK har derimot ingen skrupler her. Jeg vil heller ikke si noe om Bjarne Håkon Hansen.

Det hadde vært fint å ha en sak av alvor, noe skikkelig å skrive om her til slutt. Så kunne jeg skrive at vi her i Norge er sjokkert over at folk dør av sykdommer, og har fylt opp avisene med det i ukevis, mens det ellers i verden foregår sånn og sånn. Men det er ikke noen slike saker jeg kjenner til. Verden ruller og går som før om dagen. Så det er kanskje det som er problemet, at det er ikke kvaliteten på mediene, men kvaliteten på nyhetene det er noe galt med. De som ikke skjønner at dette siste er en spøk, har heller ikke skjønt hva jeg ellers her har skrevet.