Lånet er innvilget!

I dag kom meldingen om at lånet for kjøp av hus er innvilget. Så da ser det veldig lovende ut, og jeg kan endelig legge ut på nettet hva det egentlig er vi prøver på og har prøvd på hele dette halve året.

Det er å kjøpe barndomshjemmet. Jeg har særlig siden far døde alltid hatt i tankene, at om huset skal selges, er det jeg som skal kjøpe det. I fjor begynte dette å bli veldig konkret, mor orket ikke å ha hele store huset når hun skulle bo alene, og hadde veldig lyst å flytte over i en moderne, lettstelt leilighet. Så var det om Olia og meg kunne klare å snu oss rundt, og få samlet opp midlene som skulle til for å kjøpe det.

I fjor høst var jeg hjemme en tur på snarvisitt, jeg hadde ikke sett familien siden påske, sommer- og høsterie hadde jeg i Ukraina. Da hadde mor nettopp fått meglervurdering på huset. Denne var betydelig høyere enn noe jeg kunne ha råd til, og mye høyere enn ventet. Det så stygt ut.

Så kom det en mail fra min kunderådgiver eller hva det kalles, i DNBnor, der jeg hadde lånet på min gamle leilighet. De lurte på om jeg ville ha et møte om min personlige økonomi. Det ville jeg jo, jeg lurte på om det kanskje ville være mulig om mor og jeg ble enige om den minste summen i prisintervallet megleren hadde anslått, og vi i tillegg fikk litt hjelp av gode krefer og viljer rundt omkring, om det kunne være realistisk.

Jeg glemte greit en del papirer og måtte ta noen summer fra hukommelsen, fikk sagt cirka hva Olia og jeg tjente og hva vi gjorde, og så at lånet som ble antydet ikke ville få oss i nærheten. Det ville bli altfor lite. Men på dette møtet skjedde en feil. Kundekonsulenten min sjekket opp verdien på leiligheten min, og fikk en voldsom høy sum, flere hundre tusen mer enn den faktisk var verdt.

Det visste jeg ikke da. Jeg gikk ut av møtet med et visst håp om at hvis vi virkelig strakk oss og var litt kreative, så kunne vi klare å få kjøpt huset til minimumssummen. Og da kunne det jo være mulig å forhandle litt med mor, i det minste. Det ville kanskje gå an å finne en løsning alle var fornøyde. En meget hyggelig konsekvens ville jo være at vi fikk flyttet hjem til Rogaland, og stiftet familie der.

Ved juletider skjedde en ny gledelig – men på ny feilaktig, – oppdagelse. Jeg undersøkte lånemulighetene på Skandiabanken, og så at jeg med Olia som medlånetaker kunne få et lån som gjorde vår økonomiske situasjon romslig. Vi ttrengte ikke kjøpe for minimumsprisen, eller litt over den, vi kunne møtes på midten.

Da ble det mye lettere for mor å få til. Intervallet i slike summer det her er snakk om er flere hundre tusen, og når vi gikk fra minimum til midten gav det mor betydelig mer i inntekt fra salget. Det gjorde hennes økonomiske situasjon friere, og det var heller ikke lenger sånn at jeg ville bli altor forfordelt i forhold til mine søsken. Vi ble enige om summen, om kjøpet, og det stod i det hele tatt veldig godt og veldig lovende til.

Så var juleferien slutt, og jeg måtte gå i gang med å få solgt min leilighet. Da fikk prosjekt huskjøp sitt største tilbakeslag. Megler kom på besøk, og hadde en helt annen verdivurdering enn den jeg hadde fått i banken. Meglers antydning var mer i tråd – faktisk helt i tråd – med den antagelsen jeg hadde hatt, den tiden alt var umulig. Her er det på sin plass å bruke ordentlige summer, 700 000 kroner mindre var den.

Jeg ble deprimert. I to glade juleferieuker hadde jeg gledet meg, nå skulle jeg flytte hjem, få meg hus, hage, alt skulle bli som det skulle være. Nå falt alt. I stedet for å planlegge for å stifte familie på mitt kjære Ganddal, i huset vårt, der jeg selv hadde vokst opp og kjente alt og likte alt, måtte vi nå innstille oss på å kjøpe ny leilighet i Bergen, og bo der noen år, før vi eventuelt måtte ta det videre derfra. Det var fryktelig.

Det varte et par dager. Olia var helt klar, det tar seg ikke ut at en mann er deprimert. Selv når jeg sa det skulle ta tre dager, fra tirsdag til torsdag, var hun ikke med, en mann kan ikke bare sitte og se lei seg ut. Det er ikke sikkert det er så dum holdning. Torsdag kveld var det innebandy, jeg tok noen øl etterpå, med Henriette, og la situasjonen frem for henne.

Det var kanskje mulig å snu det til allikevel. Det var jo så enorm forskjell på å etablere seg for godt på Ganddal, nær familien, enn å få en tilværelse fremover på stadig flytting, i stadig litt bedre leiligheter, og med hundrevis av tusen i megler- og flytteutgifter underveis. Kunne det ikke kanskje gå å lirke det til?

Nøkkelpersonen i dette var mor. Prisen for huset var grei, vi skulle betale det som var avtalt. Men vi trengte litt hjelp for å kvitte oss med risiko. Den viktigste var at vi fikk utsatt betalingstidspunktet til vi hadde sikre penger, og sikker inntekt. Låneevnen vår ville ta seg betydelig opp, om Olia fikk seg litt fastere jobb, for eksempel. Hver 10 000 kroner ekstra for henne i året, ville gi oss 100 000 kroner mer i lån.

Det var veldig, veldig mye frem og tilbake med dette. Men mye ble satt på plass etter at jeg hadde lagt frem situasjonen for mor, fikk en mail med tittelen «Dette skal vi klare!» Planen ble å flytte tingene ned til henne, forsøke så godt vi kunne å få oss jobb, jeg og Olia, og så ta det derfra.

Det viste seg enklere enn fryktet for meg å få meg jobb. Den var klar i god tid. Og Olia er strålende på å ta alle de arbeidsoppdrag hun bare kan, det er ikke hennes feil at det ikke blir noe fast. Det kommer forresten med tiden. Men oppgjøret for huset skulle jo helst komme før, enn senere. Mor vil jo også gjerne flytte ut, og realisere sin drøm om en lys og fin leilighet.

Som nevnt har det vært veldig, veldig mye frem og tilbake. Det er så mange ting, vår leilighet skal selges, vi må undersøke lån, mor ser etter leilighet, mange ting, og samtidig holder jo livet ellers også seg gående. Vi fikk imidlertid solgt leiligheten til en ganske ok pris, til det som var takst, et par hundre tusen over det som var meglers prisantydning der i januar. Og etter påske tok Olias inntekt seg opp.

På et tidspunkt bestemte vi oss bare for å skjære gjennom. Vi kjøper huset nå, så godt vi kan. Det var midt oppe i eksamene mine i fysikk. Men det fikk ikke hjelpe, mor hadde noen leiligheter hun var interessert i. Og for at hun skulle kunne legge inn bud, måtte huset bli solgt. Det viste seg forresten at det skulle enda litt mer til for at hun skulle kunne legge inn bud, men det er en annen sak. Det var det at hun skulle få legge inn bud, som gjorde at vi satte i gang kjøpsprosessen før vi egentlig var helt klar.

Første forespørsel ble glatt avslått. Jeg hadde tatt for hardt i, og måtte ringe og snakke med dem for å høre litt hva slags summer som kunne være realistiske for oss. Vi fikk en sum, den var godt ned mot smertegrensen, men også greit over det som var mulig. Jeg fylte ut søknaden en gang til, avla mine eksamener med godt resultatet, og reiste hjem på sommerferie når sommerferien begynte.

Det var svaret på denne andre lånesøknaden som kom i dag. Den er innvilget. Det kvalifiserte for et glass cognac.

Veien er imidlertid ennå ikke brulagt helt inn til mål. Dette var det ene lånet, vi trenger et til. Men vi har fått godkjent en finansieringsplan som har to lån som sammen blir den summen vi ba om, og vi har fått innvilget det klart største av de to lånene. Vi må også få sendt inn dokumentasjonen, og få godkjent. Det kan bli litt problemer, både å få tak i den, og få den godkjent. Det er en del utfordringer som må overvinnes på veien her.

Og så mor og jeg, som aldri har drevet med denne typen handel før, finne ut av hvordan vi gjør det rent praktisk. Det er mye uklart for oss, om tinglysing og hjemmel, megler og advokat, kontrakter og all slags, hvordan gjør man det egentlig?

Det skal vi – forhåpentligvis – finne ut av i løpet av den neste måneden, for overtakelsesdato er satt til første august. Da er jeg huseier. Og det kvalifiserer for champagne.

Påskeferie omsider

Så er jeg og min kone Olia endelig plassert på Ganddal hos min mor i Gaupeveien 5. Påskeferien er i gang. Det er den seneste påsken siden 1943, leser jeg i avisene, det vil si godt den seneste påsken jeg har vært med på, og selv om jeg i jobbsammenheng har tjuvstartet fra onsdag av, er det først nå når jeg er her den virkelig kommer i gang. Det har vært litt strabasiøst i det siste.

Det er for eksempel denne leiligheten jeg driver og selger. Visningen var på mandag, den har jeg skrevet litt om. Hva jeg ikke hadde fått med meg, eller var så oppmerksom på, var at det straks etter visning forventes bud, og dem må jeg forholde meg til. Etter visningen, hadde jeg stand up å forberede, både onsdag og fredag skulle jeg på. Manuskriptet var ikke renskrevet, langt i fra, og skulle gjøres når visningen var overstått.

Tja, jeg kan ta det raskt dag for dag. Tirsdagen var det en etterslenger som skulle på visning. I tillegg fikk jeg uventet – men ikke usannsynlig – besøk fra min gitar- og turkamerat, han er i England for tiden, men altså nå i anledning påsken og et seminar i Bergen, her i Norge. Det er klart vi må treffes et par ganger, også denne dagen. Ganske komisk kom han nøyaktig på det tidspunktet visningen var avtalt, slik at jeg slapp ham inn som om det var visningsfolk jeg fikk på besøk. Hele tirsdagen gikk med til disse besøkene. Det ble også servert vin.

Onsdagen var satt av til manuskript, og da fikk jeg også jobbet med manuskript. Jeg fikk tid til en rask løpetur opp Stoltzen, og rundt løypen min også. Det er fortsatt slik at det blir satt årsrekord hver eneste gang, og med god margin, i år.På kvelden var det opptreden.

Torsdag var det full fridag. Den ble benyttet som full fridag. Dette var fridag. På kvelden var det innebandy, som det skal være en fridag.

Fredag hadde jeg også fri fra min vanlige jobb, men ikke fra deltidsjobben som komiker. Det var ny opptreden på Rick’s. Selv om jeg godt kunne bruke det samme manuskriptet som onsdag, var det godt med rom for forbedring, og jeg ville gjerne gjøre disse forbedringene. Dessuten hadde jeg fysikk. Det er nå bare halvannen måned til eksamen. Alt var i rute, alt gikk godt, da megleren plutselig brøt gjennom modusen min og hadde satt opp visning igjen tirsdag 26. april. Det er første dag etter påskeferien. Vi kommer hjem mandag kveld, sent, og skal på jobb hele tirsdagen. Da jeg fikk meldingen så leiligheten alt annet enn visningsklar ut. Dessuten trodde jeg det var jeg som selger som hadde siste ord – og ganske mange andre ord også – i når leiligheten skal ut på visning. Det hadde ikke gjort noe å vente litt. Dette ødela konsentrasjonen min. Så sterkt kan det sies.

Så det gikk litt på halv åtte det meste denne siste uken før ferien. Men Olia hadde brukt tiden godt mens jeg stod på scenen, leiligheten så fin ut da jeg kom hjem for kvelden. Koselig ringte hun meg litt over elleve om kvelden, akkurat da jeg stod utenfor ytterdøren på vei tilbake, jeg hadde droppet etterfesten som hun også ønsket jeg skulle gjøre.

Lørdag hadde vi for en gangs skyld et fly som ikke gikk i sjokkerende hastverkstid. Vi kunne stå opp, kjøpe brød, lage kaffe, spise frokost. Ha oss en god morgen. Klokken litt over elleve gikk vi, nærmere halv tolv var det, forresten, og jeg rakk også å hente klokken min hos urmaker Lønborg i Strandgaten. Flyet rakk vi uten problemer. Alt gikk fint.

Artig nok kom mor fra Krakow bare et par timer før vi landet med flyet fra Bergen. Hun hadde vært på besøk hos Tonje i Martin, Slovakia. Det ble derfor Olia og jeg som måtte overta deler av matshowet, rett og rimelig, jeg ved å betale den, hun ved å lage den. Til lunsj var det utmerket steinbakt brød fra Mega i Sandnes, attpåtil på tilbud, og til kvelds var det Plov etter en av Olias mange oppskrifter på retten. Den blir litt forskjellig hver gang. Her var den også spisset med Foccaciabrød fra mor, og en flott salat. Vinen var fra Italia.

Endelig er det påske. Det er allerede palmesøndag kveld når jeg skriver posten. Full ferie vil det ikke bli denne gangen, jeg har litt nødvendig å gjøre, men starten på den har i alle fall blitt full batterioppladning. Det er allerede langt i fra så verst. Jeg går rett i gang med å skrive posten om dagens Palmesøndagstur.