Tur til Veda-fjell med Irina

I dag fikk Irina og jeg vår eneste ordentlige søndagstur på sensommeren, og tidlig høst. Tidligere søndager har vi bare reist til stranden, besøkt slekt, eller tatt det rolig, først i dag pakket vi bæremeis med tradisjonell niste, og gikk til småfjells. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev.

Det er sterke, men nå avdempede følelser for meg å reise motorveiene og rundkjøringene til Melshei hvor vi parkerer. Alt går gjennom min barndoms landskap, slik jeg kjente det og gikk tur i det. Det er veier og boligfelt nå. – Dette er utviklingen, sier de, men man kan vel også si det koster dem svært lite å ta jordbruksjord eller turterreng for nye boligfelt med rekkehus. Det er gode penger for de som bygger dem, og for de som selger dem, og for kommunen. Det er nok viktigere enn utviklingen, tenker jeg. Det er i alle fall viktigere enn turterreng og jordbruksjord.

Heller ikke Melshei og området rundt der får ligge i fred. Skaarlia er for lengst utbygd, og mer skal det bli. I tillegg blir det boligfelt ved skytebanen, ser det ut til. I alle fall er det mørk asfaltvei der nå, og tydelig tilrettelagt.

Lille Irina vet heldigvis ikke noe om dette. Hun får verden som den er, og tenker ikke annet enn at det er som dette den må være. Hun er veldig glad for å sitte i bæremeis. Det er lenge siden, nesten så hun ikke husker det, og bare kom på det igjen når hun så den. I alle fall ville hun sitte i bæremeis fra hagen til garasjen, garasjen ligger inntil hagen, og hun ville straks i meis da vi gikk ut av bilen.

Det får hun lov til. Jeg er bare glad for å være med henne, nå som hun snart skal reise, og jeg skal være uten henne i tre uker. Jeg snakker og snakker på norsk, forteller om alt jeg ser, og lar hun snakke med, på sin blanding av norsk og litt russisk.

Det viser et skilt til Veda-fjell, men vi trenger ikke noe skilt, og vil ikke ha noe skilt. Vi går vår egen vei, strake veien, vi ser jo fjellet med masten veldig tydelig, det er ganske klart hvor veien må gå. Veien med skiltet er en drøy omvei, rundt en del andre fjell. Selvsagt har jeg gått den også, jeg er godt kjent i nærområdet mitt.

Oppe på en høyde, der, er et hus som har satt opp et godt gjerde rundt. Det er tydelig de som bor der har mye penger, de har gjerdet inn det meste, og alt ser fint og nytt ut. Huset er også nytt. I dette området var det bare gårder før.

Det er omvei å gå rundt gjerdet, og vi må ned i søle og langs kanten av små skrenter og fjell, men det får så være, det går fint. Jeg tar Irina ut av bæremeisen, og lar henne gå selv. Hun løper av gårde. Ei kurenne er hun ikke vant med å gå over, ellers er det bare lek og glede, hun er fin i farta.

Jeg ser de har satt opp et skikkelig gjerde med både piggtråd og advarsel om elektrisitet. Jeg kan vanskelig tro hva jeg ser, elektrisk gjerde her? Og så med piggtråd? Dette gjerdet er ikke for dyr, men for mennesker. Men Norge har allemannsretten, den sikrer allmenn ferdsel i utmark, vi er i vår fulle rett å gå der, og det skulle bare mangle. Jeg løfter Irina over gjerdet med piggtråd og strømtråd, og setter henne trygt på andre siden. Det er verre med meg. Jeg vil ikke ta noen sjanser, og vil ikke prøve meg over før jeg har kontroll. Jeg vil prøve et annet sted enn der jeg prøvde første forsøk, og mens jeg er der, og ser der er det enda vanskeligere. Mens jeg er der, forsøker Irina å klatre tilbake til meg. Hun vet ikke noe om strømgjerde, tar i det, og faller ned bakover på ryggen i gresset. Hun gråter, og jeg er ennå ikke over.

Bravo, Sandnes. Vi i Rogaland er notoriske for alle gjerdene vi setter opp, og all piggtråden vi vil ha på toppen. Sånn var det også i min barndom. Det gjør oss rogalendinger som går på tur, også vante med å komme over slike gjerder. Som regel er det også lagt til et sted å komme seg over, enten med at et punkt er lavere, litt ødelagt, eller at det er satt opp port eller trappestige. Her var gjerdet høyt og helt, og med piggtråd på toppen, og en elektrisk tråd bak den igjen. Utspekulert.

Men jeg måtte over, for Irina lå i gresset og gråt på andre siden. Fremdeles ville jeg ikke ta noen sjanser, og ramle, og kanskje sette foten fast noe sted. Jeg ville ikke bli skadet, det vet man jo om noen som er blitt, foten hektet fast i piggtråd, låret skrapt opp. Dog kommer jeg over til slutt, ganske så irritert.

Nå er det tid for sjokolade og eplejuice, og reparasjon. Etter en stund slutter Irina å gråte, sjokket var nok større enn smerten. For sikkerhets skyld begynner det å regne også, men vi har regnjakke i bæremeisen, og Irina synes det er bare gøy å få den på. Gresset er i høyeste laget for henne å gå i, så jeg setter henne snart i messen.

Der sitter hun hele veien opp til toppen.

Oppe på fjellryggen blåser det ganske kraftig, nede i lavlandet har vi vært helt i le. Her er vi også på stien, motorveien, kan det kalles, flere folk ser vi gå opp og ned. Da vi er kommet oss opp til den nest høyeste toppen, setter jeg Irina av, så hun kan gå det siste stykket opp. Herfra går hun også nesten hele veien hjem, i skikkelig ulendt terreng, og ofte utenfor stien.

Fra Veda-fjell kan vi se det meste av Sør-Rogaland med Stavanger, Sandnes og Jæren. Det er derfor det er satt opp mast med antenne her. Havet dekker horisonten. Vante og Sandnes-heiene går innover. Synet er flott, og jeg tar mange, mange bilder av lille Irina, som tusler rundt der på toppen.

Det blåser såpass mye at det er ikke noe å spise nisten på toppen. Så vi vil gå et stykke ned for å finne le. Men det er ingen steder det er både le og sitteplass og fint, vi går faktisk hele veien ned til skogen. Den smale skogsstiene er enkel for voksne, men krevende for lille Irina og en voksen med et lite barn i hånden. Irina har holdt meg i hånden, og stort sett gått ned fjellsiden selv, også det med en del krevende partier. Jeg må som voksen få det til smidig, slik at Irina ikke et øyeblikk er i tvil om at far klarer alt, og at hun får akkurat passende utfordringer å klare selv.

Nytt av denne turen er at Irina her og der setter seg ned, og vil bli fotografert. – Bilde, sier hun. Jeg tror for meg selv at dette er noe hun sier når hun er litt sliten, og vil ha en liten pause. Men hun setter seg så kjekt ned på hvilket som helst sted, at jeg fotograferer henne jo litt også. Jeg tror ikke ennå hun helt har grepet om at bilder vi tar og senere ser på, har en sammenheng mellom en situasjon vi har vært i, jeg tror ikke hun skjønner at bildet jeg tar der hun sitter, blir værende på mobiler og datamaskiner. Men barnesinnet er ugjennomtrengelig, hun sitter nå der og blir tatt bilde av. Vi er kommet til et punkt der jeg må lirke henne videre.

Etter en stund vil hun, og får lov til, å sitte i bæremeisen igjen. Der sitter hun til vi kommer til en trapp over et gjerde. Det vil hun klatre over selv. Trappen er ganske høy, men slike gjerder forserte hun første gang i vår. Hun har vokst og utviklet seg flere måneder siden det, trappen volder små problemer. Så er det på moderne vis et skilt om man trer inn i beiteområde for storfe og sau, med instruksjoner om hvordan man skal oppføre seg. På skiltet er logoen til Sandnes kommune.

Det er ikke le for vinden her heller, det var det inne i skogen, men vi foretrekker åpne områder og vind, enn å sitte inni tette skogen å spise. Irina er veldig glad, og spiser mine hjemmelagde rundstykker med stor entusiasme. Osten ramler riktignok ned i sauemøkk og søle, men det får være så sin sak, her har vi en god lunsj.

Og så er det hjem. Det er forunderlig langt å gå. Jeg vil ikke rundt småfjellene, der stien går, jeg vil skjære over, og ta korteste vei. Prisen er en god del ulendt terreng, høyt gress og søle. Irina er imidlertid i storform, og trasker avgårde, godt tilsølet på joggeskoene, og med innsikten at det lønner seg å gå på steinene. Den store hiten er en sang som går på YouTube, om Johnny-Johnny som har spist sukker, og ikke vil si det. Sangen går Johnny, Johnny – Yes papa, – eating sugar – no papa – telling lies – no papa – open wide – ah,ah,ah, men lille Irina får det ikke skikkelig, og sier både eating sugar, eating lies, uten at det gjør noe med humøret. Sangen er fin, for hun kan synge, og jeg kan svare, eller omvendt. Godt fornøyd er jeg også med at hun er utviklet nok og intelligent nok til å leke med sangen, skifte ut tekst, eller synge en annen melodi til den. Veldig fornøyd er hun når hun skifter ut det hele med: ned til bilen?

Etter lang tid ned skråninger og over marker, er vi nede på en sti som vil lede ned mot veien og parkeringsplassen. Irina er som vanlig ikke klar over hva hun egentlig har gjort, hvor langt hun har gått, og i så vanskelig terreng. Det er nok ikke mange som har gått denne strekningen før de er tre. Akkurat den veien vi gikk, er det kanskje ikke noen. Men Irina synger i vei om Johnny som eter løgnene sine, og ned til bilen, og det hele. Hun er skitten på klærne. Regnjakke er for lengst av, det samme er den tykke genseren, som var blitt litt våt. Turen har vart i flere timer. Klokken er over fire og nærmer seg fem, vi var ute før tolv, tror jeg. Godt over fire timer, altså.

Det var en skikkelig søndagstur.

Turer og jobb

Permisjonstiden er slutt. Tirsdag var jeg tilbake i jobb. Det har vært 40 uker pause i paradis, en uvirkelig flott opplevelse, men virkeligheten i jobb er slett ikke så verst den heller. Det var et kjekt gjensyn med gode kolleger, for anledningen var lille Irina også med, siden kona skulle ha eksamen, og hun lot ikke sjansen gå fra seg til å sjarmere hele kollegiet. Også å være en stolt far er en uvant følelse for meg. Denne posten skal imidlertid ikke handle om det, men om turprogrammet lille Irina og jeg har gjennomført den drøye uken vi har vært hjemme.

Søndag var det ut i bæremeis. Turen gikk til Melshei, over steinfjellet til Arboretet, og videre opp til Pålsberget og rundt. Jeg var spent og hadde gledet meg til å se hvordan det ville gå med Irina etter to måneders treningsleir i Kiev, om hun ville klatre like lett på steiner som i storbyens lekeapparater, og hvordan hun nå ville klare å gå i terrenget. Hun startet med å gå da hun var ett år, omtrent, ikke noe spesielt tidlig. Men etter det har hun vært kjapp i utviklingen, og kommer seg over hindringer og fremover i ulendt terreng bedre enn alderen skulle tilsi. Denne søndagen svarte hun på anledningen ved å sovne straks.

Dermed ble det spasertur for meg, med Irina i bæremeis, og med In our time på øret. Tursøndager er det Historie som er tema, og jeg valgte den spanske inkvisisjon og konkordatet i Worms som passende følgesvenn. Som alltid gir det ny innsikt, for eksempel at den mektige keiser Fredrik bare var 19 år da Martin Luther stod foran ham. Rene skoleeleven. Om den spanske inkvisisjonen er det også mer å si enn at den var grusom. Kursorisk hadde den bare makt over kristne, slik at jøder som konverterte stod i stor fare for å bli utsatt for den, mistenkelig som deres jødiske opprinnelse var, mens jøder som forble jødiske også i troen stod utenfor jurisdiksjonen, og dermed også utenfor fare. Også i dette programmet nedtonet de det veldige fellesskapet i de muslimske områdene i Spania, toleransen mellom muslimene, jødene og de kristne her har en tendens til å bli overdrevet.

Våren hadde også kommet fint til Melshei denne første maisøndagen. De to karakteristiske steinene lå som de alltid har gjort langs fjellryggen, lillesteinen først, så storesteinen. Mange turer har jeg gjort hit, fra min tidligste barndom. Nå som jeg er voksen blir jeg litt overrasket over hvor kort vei det egentlig er fra parkeringsplassen ved SI-hytta til disse steinene. Det var ikke lange turene vi gjorde. Men vi fant på mye underveis.

Arboretet i Sandnes kan ikke måle seg med den botaniske hagen i Kiev. Det er feig kamp, ulike verdener. Vårt arboret har imidlertid noe som Kiev ikke har og aldri kan få, det karakteristiske Rogalandsterrenget som man finner det i Sandnes. Små fjell med stein og lyng og grønt gress og gamle bjørketrær og furutrær, og grana som har trengt seg inn med menneskelig hjelp, og så disse bekkene som pipler frem overalt. Det er vakkert. I Kiev har de laget kunstige vann, innsjøer, kaller de dem med det russiske ordet ozerje, sølepytter ville vi sagt. For meg gir den naturlige vegetasjonen større glede enn den beplantede i arboretet.

Lille Irina sov til den store gullmedaljen i bæremeisen. Vi kom helt ut av arboretet, helt nede, og vi fortsatte videre nedover til vi var ved foten av småfjellene Melshei ligger på, ned mot Bråsteinsvannet. Derfra gikk vi strake veien opp til Pålsberg. Martin Luther var akkurat i ferd med å ankomme konkordiatet da vi nådde toppen av berget. Da satte jeg lille Irina fra meg, og vekket henne. Etter kort tid for å orientere seg var hun i lykkeland.

Det var jeg også. Vi hadde enkel matpakke, skiver med brunost og hvitost, lite grann solbærtoddy, lite grann sjokolade. Irina fikk drikke solbærtoddy selv, hun insisterer, vil ha koppen i hendene. Og hun klarer det nesten. Jeg digger dette nesten. Sånn forskjell, kom nesten i mål, fikk nesten gitt ut en bok, rakk nesten flyet. Folk elsker ikke vinnerne, folk misunner vinnerne, de som klarer alt hele tiden. Det er de som nesten får til tingene vi kan identifisere oss med og ha sympati med, de som nesten vant. Irina klarte nesten å drikke solbærtoddyen selv, men toddyen forsvant, den veltet i gresset. Helt supert.

Og like lykkelige var vi. På et eller annet tidspunkt for lille Irina alltid nok av sittingen. Da er det opp å gå, og da får hun briljere, vist hva hun kan. Å si at hun gikk på med dødsforakt er å ta i, men at hun hadde forakt for sjenanse og frykten for å falle er innafor, som man sier her nå om dagen. Det var over tuer og inn i greiner, pladask i bakken, og opp igjen, hvis hun greide det, om ikke var det å vente til jeg fikk løftet henne opp, og så videre å gå som var hun trukket opp. Vi gikk bort til selve Pålsberget for å se om det var sauer der, vi hadde sittet litt bortenfor på grunn av vinden. Sauer så vi ikke, men langt unna var det biler, og Irina laget billyder. Fabelaktig.

Hei, Jæren, Melshei, Pålsberget

Her ser vi dessverre ingen sauer, men lille Irina fikk øye på biler langt unna, og kunne lage billyder.

Så var det nedover karakteristiske Sandnesstier, karakteristiske for det meste av Norge, skogsstier med glatte røtter å vokte seg for og å skli på. Lille Irina fant ut av det, dabbet nedover, fant sine egne løyper, stoppet opp, gikk ut av stien, var i sin egen verden, uten tvil bedre enn den vi sliter med.

Det var en eventyrtur. For Irina nådde eventyret sitt høydepunkt da vi kom til ekte, levende sauer ved Nonsberget. Vi kunne til og med klyve over gjerdet over til dem. Det ble svimlende lykke for Irisjka, både trapper og sauer på en gang, klatre opp og ned, og si bæ, hva mer kan livet ha å by på? Ingenting for øyeblikket, i hvert fall. Irina pekte og forklarte med sine egne ord, som ikke finnes, og hun snakket med sauene og lammene og sa bæ hun også. Sauemarker er det beste terrenget for henne å gå på også, passe ulendt, og alltid mykt å falle. Nå er det også steiner å klyve opp på. For større barn ville tilsvarende opplevelse være som om alt godteriet var på en gang, og det i tillegg var tegnefilm.

Det tok timevis den korte veien herfra til bilen. Det var det vel verdt. Været hadde lurt meg også, sjelden til meg å være hadde jeg kledd meg for varmt. Dette var kortbuksevær, 13 grader og antydning til sol. Heldigvis hadde jeg kortbukse med. Men det ble trangt i det lille sekkerommet i bæremeisen, med helårsjakken, helårsbuksen og genser, i tillegg til mat og ekstra klær til Irisjka. Ingen sak. Turen gikk i kortbukse. Og Irina viste vei.

Mandag var langtur i pøsregn, den har fått sin egen post. Det tror jeg også mors tur med oss Kristi Himmelfartsdag også skal få. Flåttbittet ble postet i går, en dag vi også fikk Olia med oss til Melsvatn. Det ble en idyllisk tur, varmt og godt, og med Irina i fri dressur. Hun fant en annen familie å prøve seg på, de hadde fire små barn med seg. Og lille Irina gav seg ikke før hun var en del av gjengen. Olia og jeg kunne sitte i bakgrunnen, spise matpakken og se på.

Med Olia på laget blir turene som regel kortere. Vi kom ikke rundt vannet en gang, snudde nesten med en gang. Hun måtte tilbake for å treffe håndverkerne, fortsette arbeidet med huset. Hun var imidlertid godt fornøyd med terrenget og landskapet der ute på Jæren, og mente det minnet om Krim. Vi finner kanskje igjen noe av den samme barndoms lykke, hun og jeg, på Jæren og på Krim. Ikke alle vil helt se forbindelsen.

På veien hjem sovnet lille Ira i bilen. Vel hjemme la jeg henne over i vognen, trillet henne i søvn, og sovnet så med henne på et teppe i hagen. Det er vår, mine venner, den har sprunget ut på sitt aller beste og varmeste straks med en gang. I helgen står stranden og pølsegrilling på programmet. Bading gir lave odds. Og lille Ira vil få opplevelser hun ennå ikke vet om, og som hun ville gledet seg til hadde hun visst det. Om ikke hun hadde vært så opptatt av å ha det gøy med de tingene som til enhver tid finnes rundt henne.

Vinterferie med Irina

En liten pause i dag fra dystre bloggposter om situasjonen i Ukraina. Våpenhvilen som skulle inntreffe ved midnatt lørdag til søndag, er mer enn shaky, akkurat som det var ventet. De ukrainske styrkene som er omringet i byen Dubaltsevo vil ikke overlate byen til opprørerne, eller innrømme at de er omringet, eller forlate byen uten våpen og utstyr. Opprørerne vil ikke la dem slippe ut, og krever at byen blir overlatt til dem. I dag ved midnatt skulle tunge våpen trekkes tilbake til en buffersone. De ukrainske styrkene må da trekke våpnene gjennom en opprørssone, opprørerne må trekke unna våpen som er med og sikrer at Debaltsevo er omringet. Så avtalen vil her ikke bli overholdt. Tvert i mot, så vil opprørerne bombe og skyte og herje på til byen er deres. Og man vil meget raskt ende inn i en ny runde med eskalering, ny runde med gjensidige beskyldninger, ny runde med å gjøre det alt sammen verre. I dag skal jeg skrive om noe annet.

Vi har vinterferie nå. Det er flere grunner til at vi ikke reiser ned til Kiev. Situasjonen i Ukraina er ikke den viktigste, selv om vi nå for første gang er oppriktig engstelige for hva som skjer der nede, at det kan begynne å bli farlig eller ubehagelig også for fredelige oss. Vi har ikke noe lyst å være i et land der det blir unntakstilstand, som Porosjenko har truet med, om våpenhvilen ikke holder, som den står i fare for ikke å gjøre. Sannsynligvis vil det være helt trygt utenfor krigsområdene. Men når vi reiser med et lite barn, så vil vi være enda mer forsiktige, enn ellers, naturlig nok.

Hovedgrunnen til at vi ikke reiser er imidlertid at lille Irina ennå ikke har fått passet sitt, og at Olia er opptatt med studiene sine. Det første kunne vi ordnet, bare ved å bestille et pass, men nå var det så mye som gjorde det tungvint, at vi lot det være. Det er gode utsikter til at vi kan reise ned for lange og gode perioder, senere i år. Forhåpentligvis er også situasjonen i Ukraina mer avklart, da, slik at vi kan reise trygt.

Nå har vi altså vinterferien i Norge. Det hadde vi også i fjor, da ferien falt sammen med uken etter at Janukovitsj forsvant, OL i Sotsji sluttet, og Russland startet prosessen med å overta Krim. Det var mye å følge med på, da også. Hva som har skjedd det året er ganske utrolig. Vi var pessimistiske da det stod på som verst i fjor, og delte ikke euforien som fulgte med Maidan-bevegelsen, men vi kunne ikke i våre villeste fantasier forestille oss at det skulle bli så ille som det har blitt. Full krig i Donbass, full skjæring mellom Ukraina og Russland, krise i forholdet mellom Russland og Vesten, og særlig Russland og USA, og et Ukraina som står i alvorlig fare for å rakne, politisk, økonomisk og geografisk. Det er virkelig ikke til å tro.

I kontrast til dette står familielykken Olia og jeg opplever med vårt lille barn. Nå som jeg har vinterferie, kan jeg være hjemme med det hele dagen. Starten på ferien har også falt sammen med noen litt sjeldne solskinnsdager. Hver dag har vi gått ut på lange turer. Lørdag var det Irina, Olia og jeg, i går på søndag var det mor som ble med Irina og meg, og i dag gikk jeg lang tur med Irina alene.

Jeg tenkte på det, i dag, mens jeg gikk, langt oppe i Melshei, der jeg hadde kommet meg til fots, siden vi ikke har bil, at det første året i det første barnets liv, det er det lykkeligste i en manns liv. Jeg har riktignok tenkt slik mange ganger tidligere også, overbevist om at ganske mange perioder er den lykkeligste, men det er noe med at man står der på høyden av lykken, livets mål, man har et barn, og det er så skjønt og vakkert. Barnet vokser jo så raskt også, det er hele tiden noen nye triks, alltid noe nytt å glede seg over. Vår lille Irina har begynt å spise lite grann, med appetitt som sin far og sin mor, hun spiser rømme som om det var iskrem, og har små problemer med å sette til livs en halv, liten banan, en kraftig appelsinbåt, en hermetisk pære, hva det måtte være. Hun får jo morsmelk hele tiden også, og ser ut som en reklame for barnemat, god og trinn.

Det følger noen fordeler med ikke å ha bil, tenkte jeg også i dag. Man får et annet forhold til avstander. Det er bare å gå, man kommer seg frem, det er ikke så langt som man innbiller seg. Lørdag gikk Olia og jeg til Sandnes Ullvare, fabrikkutsalget på Foss Eikeland. Det var aldri en distanse jeg forestilte meg som gangavstand, den gang jeg vokste opp her, og vi hadde vil. Det var knapt aktuelt å sykle. Skulle vi gå tur i dette området, kjørte vi alltid bort først. Med Olia gikk vi, ned Elgveien til endene ved Stokkalandsvannet, langs den gamle Ålgårdsbanen, og altså til vi kom til Ullvaren. Underveis fikk lille Ira en velfortjent matpause ved mors bryst, det var bare Olia og jeg som ikke hadde niste med oss.

Etter at Olia hadde kost seg og handlet garn, alltid på tilbud, så fikk jeg henne med på å ta lengste veien hjem, rundt fjellet. Der gikk vi og tuslet, så på trærne og koste oss. Olia så riktignok mer på garnet hun hadde kjøpt, enn på trærne jeg viste henne, og hadde lært navnet på både på norsk og russisk. Hun plukket med seg noe Einer å ha med hjem, til pynt. Lille Ira lå fornøyd i vognen, sov av og til, fulgte med, av og til.

På et tidspunkt skar vi til venstre, med mål å gå over hele Stokkalandsfjellet. Det ble ganske interessant, med stor barnevogn, og greier. Det var ingen grusvei å gå, men skikkelig skogssti, med store steiner og stokker i veien, søle og surpe, eller sorpe, som vi sier i Rogaland, skikkelig vogging for Ira. Der sovnet hun. Olia tuslet ved siden av, og lurte på når vi var hjemme – men blomstret opp, da vi kom til toppen, og fikk se husene på andre siden. Da var det hun som viste meg, sånn har de bygget der, sånn har de bygget der, like ivrig som jeg var, da jeg viste henne trærne.

Søndagen skulle vi ut med mor. Vanligvis går det sakte med oss, søndagsmorgener, men denne morgenen var vi plutselig klar, og måtte egentlig komme oss ut. Stakkars mor som ville bake fastelavensboller og lage kakao først, hun kom rent på etterskudd. For oss var det ikke noe problem, vi gikk bare litt på egen hånd, til å begynne med, Irina og jeg. Det var ned med sykkelstien langs Stokkalandsvannet, innover langs småelven mot Tronsholen hagesenter, videre til Høyland kirke, og enda videre til Melshei-veien, og oppover den, før mor tok oss igjen. Det var bare en liten kilometer å kjøre før SI-hytta.

Derfra var det å gå, Irina i vognen, mor og jeg til å skyve. Til å begynne med var lille Ira litt grinete, hun var vekket fra søvnen sin, da vi tok henne fra vognen fra bilen, og vi var ikke sikre på om hun ville sitte og se litt, eller ligge og sove mer. Ved hver stopp for å se til Irina, stjal jeg meg til en rast og en skive, med mor på tur er det alltid niste.

Til slutt sovnet veslemor, og mor og jeg kunne gå for alvor. Jeg vet at Ira liker at det rister og vogger litt i vognen, så jeg foreslo en litt mer ujevn sti enn grusveien vi gikk på. – Det er for sølete, sa mor. – Dessuten ligger et tre i veien.

Sant nok. Ingenting skulle bli noen hindring for oss senere. Jeg har mine prinsipper på tur og i livet, i valget mellom to veier, velg alltid den lengste, velg alltid den mest ukjente, velg alltid den som inneholder noe nytt og spennende. Slik får du oppleve mye på turen og i livet. Slik fikk jeg reist mye i Russland og Ukraina, lært meg språket, og giftet meg med min kone, Olia.

På turen vår i Melshei førte det til at vi gikk til Arboretet. Går man en runde, gjelder det alltid å gjøre runden lengst mulig, alltid lengste vei, så snart man kutter svingen går man tilbake mot kjent terreng. Vi gikk til Arboretet. På et tidspunkt gikk vi til venstre, altså rundt Pålsberget, som det stod på et skilt at det het. Her kom vi på skikkelig sølevei, steiner, røtter – og et tre i veien. Langt verre enn det lille treet som hadde vært på den veien jeg først foreslo. Vi fotograferte litt og somlet litt, så kom det et par, der mannen hjalp meg å løfte vognen over. Irina sov som en stein.

Så var vi inne på selve Arboretet. Der har vi vært nylig, søndagen før, så derfra var det bare å komme seg vekk. Den veien går rundt det som heter Skogaberget, jeg sjekket det nå på det allvitende nettet, dette er ikke sånn jeg har i hodet, for oss er dette «fjellet vi rastet på en gang tidligere». Jeg hadde en anelse om at det gikk en vei rundt, det måtte jo gjøre det, noe annet ville være helt ulogisk. Min mor har en litt annen innstilling. Hun er alltid rede til å gå tilbake samme vei.

Jeg blir alltid litt ivrig og går fort, når det er litt usikkert hvor veien går, og hva som er rundt neste sving. Jeg vil alltid opp på høyder og orientere meg (det ledet til noen morsomme episoder for årevis siden i militæret, da jeg som lagfører for en liten tropp også tok troppen opp og ned høyder, «for å orientere meg», lite populært, både for troppen og befalet vårt, som mente vi måtte «spare krefter»). På et tidspunkt gikk vi opp en vei, jeg mener det heter «Myklebust» der, gården som ligger der, men med barnevogn våget vi ikke å gå gjennom gården, og risikere å måtte krysse gjerder og mark. Der ble det å feige ut. Med bæremeis eller lettere vogn – ikke snakk, vi hadde fortsatt.

Det var ikke så farlig vi måtte snu. Det ble vel så spennende veien vi gikk. Under Skogaberget havnet vi på feil sti, og måtte løfte vognen opp ei grøft, og vingle den gjennom en liten mark, før vi havnet på den riktige. Deretter var det grusvei så å si helt inn. Noe av veien gikk langs nytt terreng, steder vi ikke hadde vært eller ikke husket – alltid bra.

Nå var det også på tide å finne rasteplass. Akkurat det ble ikke helt vellykket. Jeg visste godt at det riktige ville være å forlate stien, og gå bort til berget med utsikten, det som er forlengelsen av Skogaberget. Men den strekningen går over en litt for lang og litt for ujevn mark for stor vogn, det ville ikke bare være unødvendig tungvint, men også dumt. Vi fortsatte.

Og fortsatte og fortsatte og fortsatte. Til slutt var vi tilbake ved hovedveien. Mor mente sågar vi var tilbake til bilen. Det var vi ikke. I panikk slo vi inn til venstre, for å unngå hovedveien – og med det var vi snart tilbake på grusveien, der vi hadde begynt. Vi endte til og med opp på den stien jeg hadde foreslått i starten, men som mor hadde avvist, «fordi den var for sølete og fordi det lå et tre i den». Nå merket vi den ikke engang.

Rasten måtte vi ta med bilen. Det var ikke mulig å finne sted med solskinn, og sted å sitte, ellers. Solen står lavt nå på vinteren, den skinner ikke over trærne. Akkurat det var en liten nedtur, men ikke verre enn at hjembakte boller og kakao smakte meget godt!

Kjekt denne rasten at også lille Ira kunne være med å spise!

Kjekt denne rasten at også lille Ira kunne være med å spise!

Dagens tur var en slags sjarmøretappe i forhold til de to turene der jeg hadde selskap av andre enn Irina. Jeg tok på ny ut ned langs Stokkalandsvannet, opp mot hagesenteret, videre mot kirken, og opp Melshei-veien. Nå kunne jeg imidlertid gå skogsstien, ettersom jeg ikke var avhengig av å kunne bli sett av mor som skulle hente meg i bil. Det var her, langs stien, jeg tenkte hvor lykkelig man er, som barnefar, og hvor vakker og viktig naturen er. Det er balsam, friske trær og gress og lyng, steiner og stille og rennende vann. Det hjelper, det gleder.

Jeg var ikke snauere enn at jeg gikk helt opp til Melshei, og vel så det. Jeg gikk opp dit der mor og jeg dagen før i panikk hadde tatt til venstre, nå gjorde jeg det samme – og straks videre enn ny vei vi ikke hadde gått før. Den ledet meg nedover mot Bråstein. Jeg hadde min små raster, her og der, jeg hadde med brødskiver og boller, og litt sjokolade og solbærtoddy. Den store rasten, der jeg satte fra meg vognen, og drakk rikelig med toddy, den fikk jeg imidlertid ikke tatt før jeg var dypt nede i bebyggelsen langs Bråstein. På ny var problemet å finne et sted der solen nådde frem, over trærne.

En liten, artig episode oppsto, der jeg satt på en knaus og spiste, noen meter bortenfor grusstien, der vognen stod. Jeg hørte på Podcast, In our time, fra BBC, et spennende program om den kinesiske mur, etter først å ha fått litt påfyll om for meg ganske ukjente skotske massakre (Glencoe), indiske oppstander (det i 1857, kuler smurt inn med grisefett, har man kanskje hørt om) og Zuluenes vekst og fall, der mens britene var i kontakt med dem. Så kom det en syklist travelt syklende, han var på trening. Jeg så at det ikke ville bli noe problem med vognen, den stod på toppen av en bratt bakke, så han ville ikke komme mot den i full fart. Det gjorde han ikke. Men han ble temmelig overrasket da han plutselig så en vogn i veien, og ingen eier i sikte. Han tok seg en pause for å se oppi, og så der et vakkert barn, vår kjære Ira, som sov trygt og godt. Jeg måtte rope til ham, fortelle ham det er mitt barn og min vogn, jeg har kontroll, så kunne han sykle videre uten å ha dette å tenke på, om han kanskje burde melde fra det stod en forlatt vogn med et barn på veien, heller det enn å fortsette treningsrunden.

Mens hun lå stille våknet Ira opp. Jeg løftet henne, og viste henne verden, som jeg kaller det. Alt er jo nytt og spennende for henne, trær og greier, Bråstein. Så nye syn, og så nytt lys, så mye annerledes enn det pleier være hjemme. Jeg hadde med appelsin å gi henne, men jeg våget ikke. Flere kilometer hjemmefra, og uten bil, tok jeg ikke sjansen på en lengre pause, skulle det bli krise og behov for morsmelk. Det ble det.

Så nå ble det å finne korteste vei hjem. Den gikk over noen litt tvilsomme stier, og det som kanskje kunne være en bakgård til noen. Men det var force majoure, Ira mira gråt litt, det hastet. Vanlige hensyn var ikke å ta.

Jeg droppet til og med å stikke innom butikken, og kjøpe smør, som jeg hadde planlagt. Det hjalp, da sovnet hun. Og sov hele veien hjem.

På terrassen spiste vi appelsinen vi hadde med til henne.

En grei søndag til å avslutte vinterferien

Det var en ganske representativ dag i vårt liv. I går løp jeg til mor for å spise grøt og låne bilen, i dag tidlig kunne jeg kjøre Olia til jobb.

20120226-222317.jpg

Hun begynner kl 0730, og denne vinteren har mor ofte vært snill med oss og latt oss låne bilen. Ellers må Olia sykle, og da må hun stå opp svært tidlig. I dag holdt det så sent som halv syv.

Etter å ha satt Olia av, kunne jeg ta en joggetur rundt Stokkavannet. Det var e nydelig morgen, iskald, men det var fordi den var så klar, og at det verken regnet eller blåste. Jeg fikk soloppgangen over et blikkstilt Stokkavann, og morgenstillheyen ganske for meg selv og et lite ekorn som pilte over trærne.

Det tar cirka en time, denne løpeturen, inkludert å komme seg opp og ned til vannet fra der jeg setter Olia av. Så er det å kjøre til mor på Klepp stasjon, for dusj og frokost. Nå vil det seg så bakvendt at jeg har mer pålegg enn henne, sånn har det aldri i hele mitt liv vært før. Men når hun bor for seg selv, blir ikke pålegget spist opp, og hos Olia og meg blir alt spist. Vi kjøper i ubegrensede kvanta.

Mor skulle i halv elleve tiden i kirken, jeg ble etterlatt med ost og kjeks og en mengde aviser og tidsskrift. Mor kom snart tilbake, det var ingen gudstjeneste denne dagen. Klokken var nå rundt elleve, det var en strålende solskinnsdag senvinters, og vi skulle i selskap til Tone kl fire. Vi måtte ut.

Jeg hadde jo nettopp dusjet og skiftet klær etter løpeturen i morges, men det var bare å skifte tilbake. Det ville bære galskap å sitte inne. Aboreet kunne være et passende sted å gå. Det er like utenfor rekkevidde gående fra Ganddal, men med bil kommer vi dit fint, og det er rolig å gå der, så jeg slipper å dusje en gang til.

Dermed kjørte vi. Det var svært mange som ville til aboreet denne dagen, svært mange. Parkeringsplassen var full. Så vi parkerte et stykke oppi veien, og tuslet av gårde.

Det skulle være en rolig tur, men vi har jo våre instinkter å ivareta. Særlig har jeg det. Oppi høyden ligger et lite berg, dit måtte vi. Og da det ikke gikk sti direkte opp, fikk vi lage vår egen sti. Grusveiene i aboreet kan jo bli litt kjedelige, selv om det er pittoresk arrangert, og veldig lett å ta seg frem på. Kanskje nettopp derfor.

Vi fant imidlertid vår egen løsning. Vel oppe på toppen av berget var det praktfull utsikt, og fin sol. Det var ikke bare vi som hadde forstått dette, en mann satt der fra før. Han fikk sitte, vi var der også. Mor og jeg diskuterte hva de ulike toppene og stedene rundt oss het for noe, og hvor forskjellige steder var. Det vil si, jeg spurte, og hun famlet etter svar. Det var nok kjekt for han som satt der å høre på, om han var kjentmann. Til å være Sandnesfolk glade i å gå tur, var det mye hos mor og meg som ikke satt helt spikret på plass.

Nedover fant vi enda en sti. Der fant vi også en solvegg som gjorde det nødvendig å ta enda en kjapp rast, sjokoladerast. Så hadde vi sånn passe dårlig tid for å rekke bursdagsselskapet til Tone. Vel nede fulgte vi mine instinkter, alltid å velge den stien som ser minst ut. Sånn kom vi inn i terreng mor rett og slett lurte på om vi var på villspor i. Så feil kan man ta. Vi er aldri på villspor, enhver vei vi har valgt er den rette. Det gjelder både på turer, og i livet.

Denne gangen fant vi en fin blanding av snarveier og omveier, og kom oss i behagelig god tid tilbake til bilen. Vi kjørte hjem, og kunne slappe av et kvarter før det var videre bort til Tone.

Der ventet det komlemiddag. Og etter det var det kaffe og kaker. To ganger ringte Olia og ville ha meg hjem, det er jo alltid koselig. Hun hadde vært på jobb, og kunne ikke være med i selskapet.

Da jeg endelig kom hjem viste det seg at det ikke bare var fordi hun savnet meg hun ville ha meg hjem. Eller det var ikke bare fordi hun elsker meg så høyt hun savnet meg. Hun skulle ha innlevering i matematikk, og innleveringsfristen var i dag ved midnatt. Hun var smått i panikk ve d et par oppgaver.

Så hjalp jeg henne med dem. Det er alltid greit å avslutte en vinterferie med litt matematikk. Hun var etterpå stuptrøtt, og gikk til sengs for å sove, mens jeg satte meg til med computeren og – tradisjonen tro – Bachs Goldbergvariasjoner. Dermed er batteriene ladet opp til en arbeidsuke som kan vare så lenge den bare vil.

20120227-165914.jpg

20120227-170029.jpg

20120227-170013.jpg

20120227-170044.jpg

20120227-170059.jpg

20120227-170118.jpg

20120227-170133.jpg

20120227-170218.jpg

20120227-170202.jpg

Tur til Vedafjell

Etter hyttetur og skigåing siste tre dager, var det spasertur i dag.

Vinterferien fortsetter selv om jeg er kommet hjem fra Stavtjørn. Og i dag tenkte jeg å ta en kortere tur i nærmiljøet.

Det har gjort noe med min måte å tenke på å ha bodd i Bergen sentrum uten bil i mange år. Jeg har fått et annet forhold til avstand og gåavstand. Der var alle byfjellene innen gangavstand, Ulriken, Fløyen, Sandviksfjellet og Løvstakken. Her rundt Ganddal har bare Bogafjell vært i gangavstand, for å komme til Bråstein og Melshei har vi alltid kjørt. Det er det ingen grunn til.

Dette har gjort oss nokså konservative i løypevalget også. Til Bråstein har vi kjørt til parkeringsplassen i det vi kaller hundeskogen, og gått til det vi kaller Påskeplassen. I Melshei har vi kjørt til parkeringsplassen ved SI-hytta, og tatt en runde derfra. Mellom Bråstein og Bogafjell er mye bebygd nå for tiden, det har ødelagt en del turterreng, og mer ser det ut som skal bort. I Melshei er det for oss veldig mye uoppgått mellom avkjørselen fra Ålgårdsveien og parkeringsplassen ved hytta, enda så nærme dette er huset vårt. For eksempel kan ikke jeg huske noensinne å ha besteget Vedafjell.

Om dette var målet for turen i dag, så var det i alle fall der det endte. Olia var småsyk da jeg kom hjem fra Stavtjørn, hun hadde vært hjemme fra jobb for første gang siden hun kom hit til Norge, og hun ville ikke ut så kort etter å ha vært syk en tid. Dessuten er hun langt mindre ivrig enn jeg på å komme seg ut, der hun kommer fra er det ingen tradisjon for det.

Jeg har fått meg iPhone til bursdagen, tok selv ansvaret og kjøpte meg den, og tenkte nå å få brukt den til noe fornuftig. Fra BBC har jeg lastet ned podcast, In our time, et program der Melvyn Bragg snakker med britiske eksperter om tema innen religion, kultur, naturvitenskap, historie og filosofi. Han har gjort det ukentlig siden 2006, så det er noen programmer å laste ned. Dette fikk være min samtalepartner på turen.

Jeg tenkte også å få brukt en av appene jeg har lastet ned. Det er Runkeeper, sikkert godt kjent av alle som er tatt av den nye trenings- og teknologibølgen. Man skal løpe topp utstyrt. Jeg er mest ivrig etter å dokumentere hvor jeg har vært, og hvor langt jeg har gått, og håper jeg ikke vil bli altfor opphengt i kilometertid. Jeg er disponert.

Det siste jeg tenkte å få bruk for var fotoapparatfunksjonen.

20120223-222202.jpg

Jeg smurte meg litt niste, fortsatt uten egentlig å gjøre innhogg i matmassene vi hadde med til Stavtjørn, og la i vei. Det første programmet fra BBC var om Shinto-religionen i Japan. Det gikk snart over i et program om etruskerne, folkeslaget som drukner i romerne og grekerne i historieundervisningen, men som var av betydning så sent som da Augustus ble keiser. Så var det Kama Sutra, verket vi i vesten bare aldri kan få oss til å nærme oss skikkelig. Det ble igjen fulgt av et program om Ming-reisene, det var da jeg forlot min første rasteplass, og fikk vite at dette var den største skipsflåten som ble samlet før første verdenskrig! Det er 500 år før. Jeg trodde ikke et program om månen skulle kunne bli like interessant, jeg trodde jeg skulle ha kontroll på den etter nettopp å ha fullført et kurs i astronomi ved universitetet i Bergen, men jeg fikk satt også den litt bedre på plass etter noen spennende diskusjoner samtalepartnerne i mellom. Jeg hadde for eksempel aldri forstått hva Harvest moon er for noe, jeg vet ikke engang om vi har tilsvarende begrep på norsk. Det må vi ha, men jeg vet ikke hva det er. Et program om naturvitenskapelig og vitenskapelig metode, og denne metodens historie, brakte imidlertid lite nytt. Dette har jeg satt meg inn i. Da var jeg kommet tilbake til Melsheiveien, og hadde hørt alle de tjue nyeste programmene. Så var det tilbake i arkivet, der det første som stod for tur hos meg var et program i emnet historie: Custer’s last stand. Et slikt program er umulig ikke å gjøre spennende, det blander amerikansk historie og amerikansk kultur, det har elementer av romantisk western-nostalgi, rockemyten, det har rasisme og vårt hvite manns selvbilde, det har lite grann heroisme, og det har rikelig historiefaglig innsikt. For hva var det egentlig som skjedde, og hvordan kan vi vite det?

20120223-222215.jpg

Kameraet til iPhone 4s har ingen funksjon for tidsinnstilling, så om jeg vil ta bilde av meg selv, må jeg holde kameraet selv. Det finnes imidlertid en app, og den skal jeg laste ned.

 

Underveis fikk jeg gått ned sykkelstien ved Stokkalandsvannet, ut på Ålgårdsveien, langs det som vel også på denne siden må hete Stokkalandsåna, ved siden av kirkegården, opp Melsheiveien, og første mulige til venstre opp en skogssti. Jeg ser aldri på skilt og aldri på røde merker, jeg vil selv finne ut hvor jeg skal gå. Jeg har funnet ut i ettertid at jeg har måttet gått rundt Brekkafjellet, og opp Skjenanuten, der det ikke var så lett å komme seg ned og opp til Vedafjellet igjen. Runkeeper virket ikke, selvsagt, jeg har aldri fått den til å virke. Jeg tror jeg kommer borti knappen som får den til å skru seg av, det var bare 200 meter registrert.

Så i stedet for å gå ned denne lille Skjenanuten jeg var på, så gikk jeg rundt det. Det var ingen grunn til å ta en sjanse for å få litt vondt ved å måtte hoppe ned der det var litt for høyt. På vei rundt havnet jeg like i solveggen, lunt og godt, fin oversikt og bare å sette seg ned. Der drakk jeg litt toddy, hørte videre på programmet om Kama Sutra, og tok bildet som er vist ovenfor.

20120223-222228.jpg

Programmet om Ming-reisene var de mest interessante. Det hørte jeg opp mot Vedafjell. Der blåste det veldig, og jeg måtte litt ned igjen for å finne en plass å sitte og spise nistepakken. Fra slike høyder får man en god forståelse av avstander mellom forskjellige steder. Nede på bakken er man for avhengig av vei, og tror for eksempel det er veldig langt fra Ganddal til Høle og Ims, der farmorssiden av slekten kommer fra. Egentlig er det gangavstand. Det er bare å spasere ned fra Vedafjell, så er man ved steinbruddene. Vatne ligger like bortenfor. Det er alt sammen bundet sammen.

Tilbaketuren ble ikke like spennende. Det nye byggefeltet på Skårlia har tatt litt terreng, og det er satt opp noen gjerder som gjør det mer klønete å komme seg frem. Det er noe eget med Rogalendingene, som alltid må ha piggtråd på toppen av gjerdene sine. De blir jo forsert uansett, og piggtråden gjør det bare mer nødvendig å trykke dem ned og med det ødelegge dem. Uten piggtråd kan man stige over.

Alright, det vil bli flere slike turer, mange flere, jeg har et halvt liv å bo her. Før bloggposten ble skrevet ferdig, hadde jeg allerede vært ute igjen. Denne gangen ruten Ganddal – Foss-Eikeland – Figgjoelven mot Bråstein – Møgedalshølen – Bråsteinsnuten – og over Bogafjell, og hjem.Det er fint terreng mange steder. Måtte det ikke bli hogget ned.

Og en liten tur til Melshei…

I dag gikk turen til Melshei. Vi er nettopp kommet hjem, det vil si, vi kom hjem for et par timer siden, nå har Olia laget mat, og vi skal spise den. Men vi gikk tur til Melshei, og koste oss veldig. Hvordan det var, skal jeg skrive siden.

Det vil si i dag, nå. Fra innføringsturen i Rogaland arboret skrudde jeg opp vanskelighetsgraden et lite hakk, mens finværet ble skrudd opp tilsvarende, så alt var samlet sett det samme, bare bedre. Vi skulle til Melshei. Gikk dette bra, ville hele livet gå bra.

Jeg tror det er mange unge menn her i verden som ønsker en kone lik sin mor. Det gjelder i alle fall de tradisjonsbundne av oss, og i alle fall meg. Da jeg var liten ønsket jeg en kone som kunne være med og spille kort, slik mor og far alltid spilte Whist mot fars foreldre, siden har kortspillet blitt mindre viktig, og andre ting viktigere. At hun blir med på tur og koser seg i naturen står høyt oppe. Så dette skulle bli en slags generalprøve. Det skulle bli vår første tur på ekte stier, med mulighet for søle og opp og ned små fjellsider. Det skulle også bli den første turen med en ordentlig runde, slik mor og far har gått dem.

I Melshei har vi gått ofte, fra jeg var ganske liten. Vi parkerer ved SI-hytten, tar straks til venstre og opp til et lite utkikkspunkt som ligger på en liten høyde der oppe. I det ellers flate heilandskapet gir det en fantastisk utsikt, til havet og strandlinjen i vest, og til fjellene i horisonten i alle andre retninger. På veien opp dit er det noen små, små fjellsider vi pleier å klyve opp, og en stein det er passe vanskelig og passe nødvendig å komme seg opp på. På den høyeste toppen er en kjempestein, og ved den pleier vi å spise. Så fortsetter runden, ned og rundt.

Olia var kledd som en norsk kvinne. Full treningsdrakt, og tjukke, gode sko. Dette er brukstøy, og ikke klær til å skinne i. Man skal ikke være for fancy på tur. Det er en selv, og ikke klærne som skal stråle.

Og Olia strålte fra første stund. Det meste av landskap er vakkert i solen. Og i et solfylt jærlandskap skal det godt gjøres å ikke være lykkelig. Straks vi var ute av bilen startet fotograferingen. Og allerede litt oppe i stien var det et knukket, lite grantre å løfte på. Den lille fjellsiden løp jeg opp som vanlig, og Olia var akkurat passe skremt og bekymret slik hun skal. Steinen på toppen ble besteget etter et tosifret antall forsøk, og etter Olias klare forbud. Bilde ble tatt der også. Det er denne steinen Olia står ved på bildet under.

Olia ville gjerne spise matpakken her allerede, men jeg hadde planer for et videre program enn som så. Vi gikk videre, ned i skogen, og opp en liten fjellrygg der utsikten nådde høydepunktet. Her var også Olia henrykt, og følte seg som hentet inn i verden Avatar, filmen vi så på mandag. Flittig fotografering hørte med.

Også her ville Olia spise matpakken. Men skal man til den store steinen, så skal man til den store steinen. Det var dessuten fornuftig, siden det som enhver nordmann vet blåser friskt på toppene, og man sitter varmere når man sitter i le. Olia ble overtalt. Så kunne jeg heller gå med på at vi enda en gang satt oss på benker, i stedet for rett ned i naturen.

Slike benker vil jeg helst ha revet ned eller brent opp. Men så lenge Olia sitter på dem, er det greit.

Matpakken er alltid høydepunkt. Olia hadde smurt et halvt brød med niste, og jeg hadde sørget for frukt og rett-i-koppen poser. Det skyet litt over og ble halvkaldt, men ikke verre enn at vi kunne spise lenge.

Olia ville rett tilbake korteste vei. Jeg ville videre. Og videre ble det. Det ble et lite øyeblikk hvor vi ikke var helt sikre på veien, der stien forsvant litt, og det ble en liten nedstigning i ordentlig sølesti, alt som hører med. Etter et toalettbesøk hadde vi til og med noen meter i reneste skogen, ingen sti overhodet, og slik at vi fikk følelsen av grannåler mot kroppen. Norskere blir man ikke.

Haglvær kom, det var trollskog – eller skog i trolsk lys, det var bekk som rant i stien vi gikk på, det var alt som hører med. Og plutselig var vi fremme. Vi satte oss ned på en benk, bare for å være ute litt til. Så reiste vi hjem til tonene fra Gangster paradise, av Kudo. Og Olia skrek da jeg klappet i hendene.

Om man ikke er fornøyd med dette, blir man aldri fornøyd.