Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.

 

Rettssak for Røde Khmer i Kambodsja

I dag startet rettssaken mot Kaing Guek Eav, eller Khang Khek leu, eller bare «Duch», som var dekknavnet hans. Kambodsjanske navn er ikke de enkleste å transkribere. Khang Khek var kommandant i en fangeleir i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, under redselsregimet til Røde Khmer fra 1975 til 1979. Det er forresten ikke sikkert Khang Khek var kommandant så lenge, eller at fengselet eksisterte så lenge, og det er heller ikke Khang Khek og rettssaken mot ham jeg hovedsaklig skal skrive om her. Det er Pol Pot, og det verste regimet verden har sett.

Da Pol Pot tok makten i 1975 var Kambodsja et land herjet av krig, nød og kaos. De hadde vært en kasteball i stormaktspolitikken først under imperialismen, så under den kalde krigen. Kambodsja er et land med en noenlunde stolt historie, det gamle Angkor-imperiet var den dominerende makten i Indokina mellom år 1000 og 1300, og det fantastiske palasset Angkor Vat er det mektigste i hele regionen. Befolkningen ble kalt Khmer. Storheten fikk imidlertid ikke bestå, først kom Thai-folket fra vest og Cham-folket fra øst, siden kom franskmennene. Etter andre verdenskrig, hvor Kambodsja ble okkupet av Japan, ønsket man i Kambodsja som i resten av Indokina å bli fra det franske kolonistyret. Historisk sett står Kambodsja her litt i skyggen av Vietnam, som fikk en langt mer velkjent frigjøringskamp, siden amerikanerne involverte  seg i den, og det ble en krig. Årsaken var naturligvis at Vietnam truet med å bli kommunistisk, og USA og den vestlige verden ønsket på ingen måte ytterligere kommuistisk ekspansjon i Øst-Asia (eller noe annet sted i verden, for den saks skyld). Kambodsja ble et monarki i 1953, med utrolige kong Sihanouk som monark. Han er uten sidestykke når det gjelder å ha maktposisjoner med skiftende titler under skiftende tider, skiftende regimer og totalt skiftende styreformer. Bare sjekk ham opp.

Her skal det kommunistiske Røde Khmer være hovedsaken. De kunne komme til makten fordi det eksisterende styret var ustabilt, og i løpet av Vietnamkrigen i nabolandet økte støtten til kommunismen blant folket i Kambodsja, samtidig som misnøyen med myndighetenes nøytrale politikk også økte. I 1970 ble det foretatt et statskupp under ledelse av general Lon Nol, mens prins (nå var han prins) Sihanouk var på utenlandsreise. Dette kuppet var det lett å påstå var plantet av CIA, det ble gjort og det ble trodd på, og det bidrog bare ytterligere til å øke hatet mot et USA som på dette tidspunktet forlengst hadde kjørt seg godt fast i Vietnam. CIA blånektet for at de hadde noe med kuppet å gjøre, det gjør de alltid, men denne gangen har også ettertiden vist at de snakket sant. Uansett fulgte en fem år lang borgerkrig, fortsatt i skyggen av Vietnam, og folket i Kambodsja var både krigstrøtte, nødtrøtte og utslitte av alt kaoset og ustabiliteten. I en bok jeg leste mens jeg ennå gikk på skolen, eller like etter, så skrev en Kambodsjaner som overlevde regimet (ved å flykte til Laos) at det fredelige, buddhistiske folket nå bare ønsket ro og fred. De kunne godt holde ut at regimet ikke var så veldig bra, så lenge det ikke var krig, og de fikk sjansen til å arbeide og skaffe seg mat, og selv spise maten. Men det finnes ikke det folk i verden som kan utholde det regimet Pol Pot innførte.

Jeg synes alltid det er interessant å sammenligne forbrytelsene til nazistene og kommunistene, og se på hvordan ettertiden dømmer dem. Litt flåsete kan man nesten si at Adolf Hitler satte en stopper for nazismen en gang for alle. Nazismens ideer og holdninger er fullstendig uakseptable for alle, og til og med i flere land forbudt. De nazistiske symbolene vekker den dag  i dag frykt, og blir de likevel brukt og tegnet på vegger, er det straks en avissak. Selv på noe så ytringsfritt som internett, skal man lete godt etter nazistiske blogger og hjemmesider, siden til Vigrid jeg snublet over ved et uhell en gang, ser mest av alt uskyldig ut, med sitt ubehjelpelige språk og forskrudde meninger. Kommunistiske blogger og hjemmesider finnes imidlertid fortsatt, og noen av dem ser ut til å være ivaretatt av temmelig ressurssterke mennesker. Det er naturligvis en betydelig forskjell i at kommunismens ideologi ønsker likhet for alle mennesker, og deres forsvar for de undertrykte ser også bedre ut enn forakten for det svake i nazismen, og deres grusomme rangering av menneskeraser. Men i gjerning står ikke kommunismen så altfor langt tilbake for nazismen. Eller – det er vel så mange grusomheter begått i kommunismens tegn, som for nazismen. Og Pol Pot overgår alle.

At Pol Pot ikke er enda mer kjent og beryktet enn han er, skyldes bare at han styrte et forholdsvis lite land og at han aldri truet med å ekspandere makten sin. Hva som har foregått i Kambodsja har spilt fint liten rolle for verden, mens Hitler startet verdenskrig, Stalin styrte verdenshistoriens nest største sammenhengende rike og Mao Zedong over flere mennesker enn noen annen i verden. I Pol Pots Kambodsja bodde omlag 8 millioner mennesker, og av dem døde om lag en firdel. Mine damer og herrer – det er flere enn i Hviterussland under andre verdenskrig. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten.

Det var et slags kommunistisk styre etter modell av Mao Zedong Pol Pot ønsket. Men det var mer radikalt, det var helt og holdent radikalt, alt skulle forandres til den øyeblikkelige, fullendte kommunismen. Og i den skulle folket ikke bo i byer og studere, men bo på landet i landsbyer og arbeide med jorden. Det var det eneste som trengtes. Og han kom også med den beryktede uttalelsen at for å oppfylle målet, trengte de så og så mange mennesker, resten var overflødige. De kunne drepes. Og ingen som hadde utdannelse trengtes, de var tvert i mot farlige, fordi fra slike kunne det komme protester. Både Sovjet og Kina hadde moderasjoner i tvagskollektiviseringen, brenningen av bøker og arrestasjoner av folkegrupper og yrkesgrupper. I Kambodsja var det slik, at hadde du briller, ble du drept, var du lærer, ble du drept, og var du ikke villig til å jobbe med jorden, ble du drept.

Fra første dag ved makten ble hovedstaden Phnom Penh evakuert. Den nye kommunistiske staten trengte ikke byer, i byer bodde snyltere som levde på maten folket på landet produserte, nå skulle alle selv produsere sin egen mat. I dag blir det oppgitt at 1,3 millioner mennesker bor i Phnom Penh, den gang var tallet opp i mot 2 millioner, man kan lett forestille seg hvordan det blir når alle skal evakuere på en gang. Og det gjaldt absolutt alle, også dem som lå på sykehus, det er flott skildret i den omtalte boken jeg leste. Lignende skjedde i andre store byer, og i små byer. De kom ut på landet, der de fikk et jordstykke å dyrke, og på det måtte de arbeide dagen lang, under oppsyn av Røde Khmers hjernevaskede soldater som blindt lystret den store leder Pol Pot. Og som hadde sine klare ordre, det er for mange mennesker i dette landet, noen må bli drept.

Kambodsja skiller seg også ut fra Kina og Sovjet ved at drapene ble foretatt med sånn grusom og unødvendig tortur. Man ble flittig torturert i Kina og Sovjet også, men det var som oftest for å få frem en tilståelse, og ofte var torturen slik at den ikke skulle være så synlig, om den torturerte en dag skulle slippes fri igjen. Dødsdømte i Sovjet ble stort sett skutt. Historien har også eksempler på offentlig tortur, brukt for å skremme. I Kambodsja ble fangene grotesk torturert inn i døden, bak lukkede dører i fengsler der ingen skulle få vite hva som skjedde, og der ingen tilståelse var krevd.

Det finnes ikke noe bedre eksempel i verdenshistorien på at et helt land blir gjort om til en konsentrasjonsleir. Dr. Judy Ledgerwood ved Northern Illinois University har generøst lagt ut en omfattende tekst på nettet, der hun skriver at matrasjonen for ris var på 250 til 400 gram per dag.  Til sammenligning oppgir Anne Appelbaum i sin GULAG på side 102 for dem som vil sjekke at matrasjonene i de Sovjetiske GULAG på slutten av 1930-tallet var på 400 til 500 gram brød, med strafferasjon på 300 gram. Det er strafferasjon på hovednæringen større enn standardrasjonen i Kambodsja. Det er vanskelig å finne hvor mange som døde i de russiske arbeidsleirene, men jeg tror rett og slett det godt skal gjøres å komme opp i en av fire fanger. Sjansene var større for å overleve i en russisk GULAG-leir, enn i Det demokratiske Kambodsja fra 1975 til 1979.

Regimet praktiserte også folkemord, et uttrykk man skal være forsiktig med. Her lar det seg kanskje ikke forsvare, siden omfanget ikke er så stort som de virkelig store folkemordene verden har sett, det dreier seg om omlag 10 000 vietnamesere som ikke ville forlate landet. Nevnte Judy Ledgerwood skriver at praktisk talt samtlige ble drept.

Jeg mener at det i tilefellet Pol Pot og Røde Khmer ikke går an å skille mellom ideologiene. Man kan ikke si at støtte til Pol Pot og hans regime er tilgivelig, fordi ideene han trodde på springer ut fra de sosialistiske ideene som begynte med Karl Marx, og ble utviklet av kamerat Lenin og formann Mao, og som hadde likhet for alle som ideal. For å få gjennom disse ideene gjore han folket til slaver. Statens vilje var alt, den enkeltes vilje var verdiløs, slik også det enkelte livet var det. Både gjerningene og ideologien er forkastelig.

Khang Khek, eller «Duch», kommer sannsynligvis til å bli dømt. Det er mer symbolsk, enn noe ordentlig oppgjør med det grusomme regimet til Røde Khmer. Det er altfor mange med altfor mye blod på hendene som fikk leve lykkelig i alle sine dager. Jeg har nevnt flere ganger i denne teksten at Kambodsja har vært i skyggen av Vietnam. Sånn er det også her. På midten av 1970-tallet var verden lykkelig over at USA trakk seg ut av Vietnam. Hva som skjedde i nabolandet i vest var det få som fikk med seg, og færre som brydde seg om. Det er ikke lenger siden enn at alle vi over 30 levde mens det skjedde.

OL-Boikott

Det er fortsatt flere måneder igjen til de olympiske leker i Bejing, men denne uken har debatten tårnet seg opp i hvert fall her i Norge, hvorvidt vi skal boikotte åpningsseremonien. Årsaken er blant annet at det har kommet en rapport fra Amnesty international, der det blir slått fast at situasjonen for menneskerettighetene i Kina har blitt verre som følge av OL. Her er et par ting jeg vil ha mening om.

Kina er et land som ikke på noe tidspunkt i sin historie har vært i nærheten av å oppfylle noen menneskerettigheter. Da jeg først hørte om rapporten fra Amnesty, lurte jeg på hvordan situasjonen i Kina kan ha blitt verre etter tildelingen av OL i 2001, verre i forhold til hva og til hvilken periode, lurte jeg på. Jeg fikk vel en følelse av at her var en rapport hvor konklusjonen ble det som var mest gavnlig, og ikke det som var mest riktig. Det var jo bare 12 år etter massakren på Tianaman-plassen, som vel må være et toppunkt av overtramp mot menneskerettighetene fra kinesisk side. Det er vanskelig å forestille seg det verre, enn å skyte på egen befolkning under fredelig demonstrasjoner.  Selv om disse protestene den gang ble slått knallhardt ned på, førte de til både politiske og økonomiske reformer, og til Deng Ziappoings avgang. Det er disse økonomsike reformene som har gjort Kina til en av verdens raskest voksende og aller største økonomier, og på bakgrunn av dette, syntes jeg det var merkelig at situasjonen i Kina skulle være nå, enn før.

Jeg leste derfor rapporten til Amnesty, dere finner den her http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/6EE50E41DC6DC624C125741F001F1781, i sin helhet på engelsk, i sammendrag på norsk. Argumentet er at Kina tar sine forholdsregler mot protester under OL, og derfor arresterer potensielle initiativtakere til demonstrasjoner og markeringer allerede nå. Jeg ser også at flere eksperter som kjenner Kina langt bedre enn jeg, går god for at dette er tilfelle, statskontrollen blir strammet inn nå som OL nærmer seg, mens det fortsatt er en stund igjen.

Så kommer altså spørsmålet om boikott, og min mening om det. Jeg mener dette spørsmålet er viktigere for norsk politikk, enn for kinesisk. Norske politikere får her en nokså billig måte å markere at de tar avstand for brudd på menneskerettighetene, og kan kreve en uforpliktende boikott av åpningsseremonien eller gjøre det enda mer direkte politisk, og kreve at regjeringen sørger for en boikott av åpningsseremonien. Når regjeringen nøler eller ikke tar et klart standpunkt, kan opposisjonen si regjeringen ikke er tydelige i spørsmålet om menneskerettigheter, at det er uklart hva regjeringen mener. Og så har vi i kjent stil debatter i alle landets debattprogrammer i alle landets kanaler. Debatten blir krydret av detaljspørsmål, som om kongen skal boikotte, om regjeringen skal boikotte, eller om idrettsutøverne skal boikotte, samlet eller en og en. Jeg synes Hallo i uken, gjengen der, er best til å få frem det komiske i hvordan verden nå holder pusten, og venter på avgjørelsen om Kong Harald kommer til Bejing eller ikke, som om noen utenfor vårt land brydde seg.

Jeg hører til dem som har liten tro på boikott som virkemiddel i slike spørsmål. Jeg tror ikke på det, jeg tror det har større virkning som symboleffekt i eget land, enn i landet som blir utsatt for boikotten. I farten har jeg vanskelig for å komme på noen som helst eksempler, der et land som følge av boikott har endret politikk, men det har sikkert forekommet, og jeg vil gjerne bli opplyst av bedre opplyste enn jeg. I OL-sammenheng har i hvert fall boikott vært så lite virkningsfullt som det vel er mulig. USA og Norge og en rekke NATO-land boikottet OL i Moskva i 1980, fordi det var den kalde krigen, og Sovjetunionen året før hadde gått inn i Afghanistan. Stort mer kom ikke ut av det, enn at Sovjet og Warszawa-pakten boikottet lekene i Los Angeles 4 år senere. Ja, og så selvsagt at gullfangsten ble rekordstor for Sovjet i 1980, og for USA i 1984, og at dette ble brukt for alt det var verdt i egen propaganda.

Det mest berømte eksempel på idrettsboikott er Sør Afrika, som ble boikottet på grunn av sin aparteid-politikk fra cirka 1950-tallet og helt frem til 1990, da systemet ble oppløst, og Nelson Mandela siden kom til makten. Dette er mer enn 30 år, og boikotten var etterhvert total, det var til og med slik at New Zealand som spilte en rugbykamp mot Sør Afrika selv ble boikottet for å være med, og Paul Simon som spilte inn plate i landet, fikk platen og seg selv boikottet av radiostasjoner og litt av hvert – enda platen ble spilt inn med svarte musikere. Et annet eksempel på idrettsboikott, er Jugoslavia på 1990-tallet. Den var også total, og førte til at Jugoslavia ikke fikk delta i noen idrettsarrangement, og heller ikke fikk holde noen på egen jord, i hvert fall ikke internasjonale. Men om dette var med på å bedre forholdene i landet, vet nå ikke jeg. Sant å si tror jeg man reagerer nokså likt som vi i Norge reagerte da vi ble boikottet på grunn av vår fangst av Vågehval, uten sammenligning for øvrig, selvsagt, vi ble egentlig bare sinte og gikk på med uforminsket kraft, hva hadde verden å blande seg inn i våre saker etter, når vi uansett hadde rett. Er det ikke sånn stater flest reagerer?

Jeg tror altså ikke Kina kommer til å endre sin politikk det minste om Norge boikotter åpningseremonien i de olympiske leker. Men jeg har tatt feil mange ganger før.