Merkels bursdag

Det er tøffe dager for Angela Merkel. Jeg holder henne fremdeles for å være den største statslederen i vår tid, men akkurat nå får hun noen stygge riper i lakken. Den greske gjeldskrisen har hun ikke håndtert godt. Forhandlingene har vært vanskelige inntil det umulige, men løsningen vi sitter igjen med nå må kalles noe nær det verste for alle parter. Man graver seg bare dypere ned i elendigheten.

Merkels bursdag sammenfaller med dagen det malaysiske flyet ble skutt ned over det østlige Ukraina i fjor. Det er en dyp tragedie, kanskje det som mest av alt skulle vært ugjort de siste par årene. Ikke bare fordi 298 uskyldige menneskeliv gikk tapt, men også fordi den sementerte konflikten i Ukraina og gjorde den umulig å løse. En type Minsk-avtale var på gang, og den ville vært mye bedre enn skrøpelige og urealiserbare vi nå er endt opp med.

I stedet ble retorikken mot Russland og sanksjonene mot Russland kraftig trappet opp. Det samme gjorde den ukrainske krigsinnsatsen. Opprørerne ble kraftig presset tilbake, til store tap av menneskeliv, det ble sendt gradraketter inn i boligområder, de rammer tilfeldig, og til slutt stod opprørerne igjen med lite annet enn byene Lugansk og Donetsk. Begge disse byene ble grundig bombet, det var det som var den ukrainske taktikken, gatekamper fristet jo ikke.

Så ble opprørerne plutselig veldig mye sterkere, og vant tilbake store områder før ukrainerne mer eller mindre styrtet til forhandlingsbordet, og Minsk-1 ble inngått. Den holdt ikke lenge.

MH17 er en tragedie, og den blir gjort større av at den blir brukt politisk. Man vil ha en FN-tribunal, de etterlatte har gjennom amerikanske advokater gått til erstatningssøksmål mot Strelkov (!) på $900 millioner, og de russlandsfiendtlige får hamret løs litt på Russland.

Som det har vært hele det siste halvannet året står vår familielykke i sterk kontrast til hvordan det står til i verden. I dag tok Olia og jeg en spasertur til Dnjepers venstre bredd, med lille Irina i vognen. Der fant vi oss en strand, og for første gang i sitt korte liv fikk Irina prøve seg i å bade.

Det var kjekt. Etter først å ha vært litt forsiktig, ble hun helt ustoppelig, og hylte av glede når hun fikk gå uti vannet, og helst ut til det dype, slik at beina mistet kontakten med underlaget. Hun er en liten engel, lys og skjønn, og med store blå øyne, hun vekker direkte oppmerksomhet her nede. Også på stranden ville alle snakke med henne, og med oss, helt annerledes enn sånn det er i Norge. Det var rett og slett en kjempedag. Jeg fikk kjøpe øl og kaffe for småpenger, og Olia kjøpte niste og serverte som en god og kjærlig mor. Det var paradis i små forhold.

Samtidig hadde Merkel en vanskelig dag i det tyske parlamentet. Hun skal få gjennom en avtale det tyske folk er i mot, som hun selv og hennes støttespillere ikke tror på, og som ingen egentlig ønsker. Det vil skade henne, og det vil skade Tyskland. I Europa snakker de på ny om Tyskland som den dominerende makten i Europa, at de vil herske og dominere, og i Tyskland er oppfatningen den at de får skylden for og må ta regningen for grekernes elendige politikk. Det er en tap-tap situasjon, det vil ikke komme noe godt ut av det, og krisen vil ikke bli løst med tiltakene som nå ligger på bordet. På sedvanlig politisk vis blir problemene bare – utsatt.

På vei hjem skiller vi lag. Olia tar turen til Arsjan, handlesenteret, mens jeg tar med meg Irina hjem. På veien sovner hun grundig, og jeg lar henne ligge i vognen, i stedet for å vekke henne og bære henne opp alle trappene til leiligheten. Jeg kjøper en øl i en kiosk, setter meg på en benk. Koser meg. Fjernt fra den store verdens virkelige problemer.

Lite ut av Moskva-samtaler

Så er samtalene slutt. Merkel og Hollande har allerede forlatt Kreml, og er på vei til en av flyplassene i Moskva for å reise hjem. Det var litt trist å fortelle det til min kone. Alt vil bli som før. Samtalene er slutt, Merkel og Hollande har reist.

Etter hva jeg forstår spiste ikke partene middag sammen engang, slik det var planlagt. Seansen var litt merkelig. Først et par timer med snakk, så noen bilder for fotografene og journalistene, der Putin og Merkel småsnakket på tysk, mens Hollande ikke skjønte noe, og så var det en time til med forhandlinger, før det ble annonsert at de offisielle forhandlingene var over, og de nå var gått for å spise. Ingen kommentarer, eller offisielle erklæringer. Siden ble det meldt fra russiske medier at det bare var planlagt å spise, man visste ikke om et måltid hadde funnet sted.

Så kom meldingene om at Merkel og Hollande var på vei til flyplassen. Litt senere kom nye meldinger om at det skal utarbeides et dokument med resultatet fra forhandlingene, og dette skal diskuteres over telefon på søndag. I den samtalen skal også Porosjenko være med.

Det er det hele. Resten er spekulasjoner.

Jeg var litt optimistisk med det at samtalene skulle finne sted i Moskva, og at Putin skulle være med. Det er likt ham og Russland, når det ikke er så viktig, er det Minsk. Når det gjelder, er det Moskva. Når Putin involverer seg, blir jobben gjort. Hvis det ikke kommer til å bli noen løsning, sender han løpeguttene. Merkel og Hollande ville heller ikke reist til Moskva, om det ikke var noe skikkelig der.

Det står også svært, svært mye på spill. Det er ikke bare tapene av menneskeliv, de hundretusener på flukt, selv om dette er grusomt nok. Det er at Ukraina har en økonomi som det knapt går an å late som fungerer lenger. Sentralbanken har forsøkt å holde valutakurser kunstig høy mot dollaren. Da dette ble gitt opp, falt hryvna med opp mot 35 %. Det er fallet så langt i år, etter et katastrofeår i fjor. Folk kan ikke holde det gående. Inflasjonen er skyhøy, og det er prisene som stiger. Ikke lønningene.

Så kommet sjansene for at dette skal eskalere enda mer. Nå har amerikanerne ramlet med at de vil sende våpen til Ukraina, og det spekuleres vilt i hva dette er for noe. Er det et slags avtalt spill med slem og snill politimann, mellom USA og EU? USA har kjeppen, EU gulroten? Er det en test av Russlands og verdens nerver? Eller mener USA virkelig at de vil gi våpen til Ukraina? Man skulle ikke trodd det var mulig. Men USA har gitt våpen over hele verden før, og det er mange som ber om at de må gjøre det, særlig i Ukraina.

Det trengs ikke våpen fra USA for at disse kampene skal komme ut av kontroll. Bander og bataljonen med tunge militære våpen er ikke bra i noe land. I Ukraina streifer de rundt, på begge sider av konflikten, en salig blanding av regulære styrker av sprikende kvalitet og opprinnelse, av eventyrere og frivillige, småkriminelle og fantaikere, villmenn på politisk avveie. Mange av disse er ikke helt under noens kontroll. Og de er fast bestemt på å nå sine egne må, hva de nå skulle være.

Sånn som situasjonen et nå, på bakken, i krigen, så vinner de pro russiske opprørerne. De er overlegne i ressurser. Fortsetter krigen, vil de ta mer og mer land. Det må både våpen og hærstyrker fra Vesten til, for å gi disse en match, og disse hærstyrkene vil møte regulære styrker fra Russland. Da vil vi kunne ramle inn i tredje verdenskrig, som vi en gang ramlet inn i den første. Det vil ikke være verd det. Vesten vil ikke gjøre det.

Vesten nøyer seg med sanksjoner, og det er ikke nok. Dermed vil Ukraina alltid være på defensiven. Og derfor er det jeg mener de må gå inn på en løsning, selv om den vil gjøre vondt. Den mest realistiske i forbindelse med møtet i Moskva, var et utvidet selvstyre til Donetsk og Lugansk, med grenser man kan bli enige om, og etter mønster av utbryterregioner i andre tidligere Sovjetrepublikker. Ukraina har så langt blånektet, men det er en slik løsning jeg tror de vil bli tvunget til. Jo lenger de venter, dess verre vil det bli.

I dag gikk kanskje enda en sjanse bort. Eller skal man legge sin dråpe håp i at russiske medier har rett når de kaller samtalene konstruktive, og at Merkel og Hollande bruker taktikk når de på forhånd snakker ned mulighetene for å få til noe. Jeg klynger meg til dette håpet. Vi har ikke noe annet, og alternativet er så mye, mye verre.