Manchester United – Chelsea 1 – 1

I går var jeg på fotballkamp. Eller, jeg var på pub og så fotballkamp, jeg så fra litt uti andre omgang og ut av Mesterligafinalen mellom Manchester United og Chelsea. Jeg er jo en prinsippfast fyr, en kanskje litt i overkant prinsippfast, som likte det best da det het serievinnercupen og bare seriemesterne kunne delta, og lagene fra de forskjellige landene besto av spillere fra de samme landene. Da så jeg finalen hvert eneste år, det var høydepunkt, fra Juventus så fryktelig tapte 1 – 0 mot Hamburg i 1983, til AC Milan begynte å dominere sånn cirka rundt 1990 og litt fremover. I 1996 var det første året det ikke lenger het serievinnercup, men Champions league, utvidet med gruppespill og lag helt ned til fjerde plass i de nasjonale seriene med. Det var med andre ord ikke orden på noen ting, og jeg bestemte meg for å egentlig ignorere hele greiene, men så var det bare det, at Juventus hadde et kjempelag det året, og vant hele greiene. De vant riktignok på straffe, en avgjørelsesmetode jeg aldri har anerkjent, det er ingen egentlig seier for meg, men nå om dagen blir jo alle store turneringer avgjort ved straffekonkurranse, så det er ikke så greit lenger.

Men i går vant altså Manchester United over Chelsea. Og de vant på straffer. Og fotball har aldri vært fornuft, fotball er følelser. Og i England har det nå endt opp med at jeg har holdt litt med Manchester United. Jeg har ulikt nordmenn flest aldri vært så opptatt av engelsk fotball, mitt hjerte har alltid vært i Italia – veldig ulikt nordmenn flest, når det gjelder fotball – og Juventus. Det begynte i 1982, hvor jeg 8 år gammel tippet Italia som vinner av verdensmesterskapet i fotball, og med 8 åringens stahet holdt på mitt og forsvarte mitt lag og mitt standpunkt, et år da Italia selv til Italia å være spilte en uhyre destruktiv og defensiv fotball. Og slo ut Brasil, som akkurat det året selv til Brasil å være, spilte uhyre konstruktivt og offensivt. Slik ble det, jeg har likt Italia og ikke England, jeg har likt Argentina, og ikke Brasil. Og året etter hadde Juventus alle stjernespillerne fra Italia, i tillegg til stjernespilleren Boniek fra Polen, og superstjernen Platini fra Frankrike. Og stripete drakter, og litt for sent på sportsrevyen, men jeg fikk likevel av og til lov å se det allikevel. Det er magi, og den har holdt seg.

Med Manchester United er det ikke så intenst. Jeg var jo Italia-mann, og ville helst snakke om Italiensk fotball, men alle andre snakket jo om engelsk fotball, og det var også fra engelsk fotball all informasjon å oppdrive var, så jeg måtte plukke meg et favorittlag der også. Først ble det meget enkelt Arsenal, siden de hadde prikk like drakter som Norgesfavoritten, Bryne, og det var i starten nok. Men jeg likte jo ikke Arsenal noe særlig, det var et favorittlag jeg ikke egentlig heiet på, og de hadde vel noe sånt som Graham Rix og Alan Sunderland, og lignende stjernespillere, som ikke akkurat var stjernespillere. Nei, det var ikke noe særlig, hele forholdet besto i draktene, og at jeg i hvert fall ikke skulle heie på Liverpol, som kameratene heiet på.

Årsaken til at jeg skiftet til Manchester United, var at jeg selv før jeg nådde et tosifret antall år, var en fotballhistoriker uten like. Selv om min interesse for engelsk fotball var begrenset i forhold til Italia, var den ubegrenset i forhold til alle andre, og jeg tok virkelig til meg all informasjon som var å oppdrive om alt som hadde med fotball å gjøre. Og så hadde jeg en slags fotballens årbok, eller engelsk fotballs årbok, et eller annet sånt, for sesongen 1978/79, akkurat det året Manchester United hadde 100-års jubileum. I den forbindelse stod noe sånt som 30 sider om Uniteds historie, og den leste jeg opp og ned og frem og tilbake og rundt omkring som bare det. Og jeg lånte også alle bøker på biblioteket som hadde med fotball å gjøre, og av dem var jo de fleste om engelsk fotball, og flere om United. Så jeg lærte meg historien, og de har jo en historie det er noe med.

Dette var sånn litt utpå 80-tallet, da United hadde en sterk midtbane i Ray Wilkins og Bryan Robson, og en villmann i Joey Jordan på topp, og Steve Coppel på vingen, og Gordon Mac Queen p midtstopperplass. Det var altså i god tid før suksessen. Første gang de vant noe jeg fikk med meg, var i 1985, da de slo Everton så gode som Everton vel noensinne har vært, og Kevin Moran som første brite bli utvist på selveste Wembly (en fornærmelse – han fikk ikke utdelt gullmedaljen etterpå), og det vel var Norman Whiteside som scoret. Siden skulle det gå noen år før United vant noe igjen, men siden da, har de vunnet jevnlig. Uten at jeg egentlig har engasjert meg noe særlig. Det har vært viktigere at Liverpol ikke vinner, og også det, har jo gått riktig bra i det siste (bortsett fra noen uhell i Europa).

Kampen i går hadde noe ved seg, som gjorde at jeg valgte å se den. For det første, den ble jo spilt i Moskva, og jeg ville jo se hvordan russerne løste dette med å ha fotballfinale. Jeg ble ikke skuffet, politvaktene i brede glis og united-drakt var verd turen, sånt ser man bare i Russland. For det andre var det mot Chelsea, et lag jeg virkelig misliker. Liverpol er erkefienden, det er greit, det går langt tilbake, fra den gang jeg var barn og skulle forsvare først Arsenal, siden United, mot Liverpolkameratene som mente at Liverpol uanset var best, og hadde det fryktelige argumentet at Liverpol alltid vant. Chelsea er noe annet. Jeg mener jo at fotball skal være kultur og identitet, det skal være klubb mot klubb, by mot by, region mot region, land mot land. Riktignok kan man hente noen forsterkninger utenfra, men dette må aldri ta overhånd, klubbene skal være tro mot sin identitet. I Chelsea har søkkrike Roman Abramovitsj kommet inn med russiske penger, fra praktisk talt alle Sovjetiske statsbedrifter, pilråttent, rett og slett, og bare kjøpt det som er av stjernespillere uten å bygge opp noen ting. Jeg vil ikke at sånt skal gå an, jeg vil at det skal straffe seg, jeg vil at klubbene skal bestå av spillere som kan språket i landet de spiller i, og at klubben tar vare på spillerne, og at spillerne blir værende i klubben. Abramovitsj har så mye penger, at han ikke bare kan kjøpe spillere, men trenere og støtteapparat også, han kan kjøpe alt som er av kvalitet her i verden, og det er jo nesten nødt til å bli et bra produkt av det. Men jeg ønsker altså at det skal bli en dundrende fiasko.

Derfor er det så viktig at Chelsea taper. Derfor forlot jeg puben, etter at keeper van der Saar på United slo Chelseas nest siste straffespark i mål. Og United hadde ett igjen, og Chelsea hadde ett igjen, og United – ved Ronaldo, stjernespillere bommer alltid – hadde bommet en gang. Jeg vil ikke se Chelsea vinne, jeg tar å P1 på radioen på ørene, og hører på vei ut at United scorer, og på vei så vidt hjemover, at Chelsea og John Terry bommer. Siden radioen er noen sekunder før TV-bildene, og puben hadde TV i vinduet for røykerne, fikk jeg sett straffen, Terry glir, og skuddet går i stoplen. Og jeg går inn igjen. Og ser alle de gjenstående straffene, der United hver gang scorer sikkert, og Chelsea, ved Niklas Anelka, til slutt bommer. Og jeg ser feiringen i en halv time. Det er greit, det var bare på straffe, men mot Chelsea er det godt nok. Sånn er fotballen, en helt og en skurk, det er alt som trengs, og så engasjerer det.

2008 er 50-års jubileet til flykrasjet i Munchen. Sir Matt Busbys unge lag har spilt europacup kamp i Beograd, mot Røde Stjerne, og skal på vei hjem mellomlande i Munchen. Det er snø, og det er vel i det det skal lette igjen, at det styrter, og store deler av laget dør rett og slett. Det er et av de mest talentfulle lagene engelsk fotball har sett, gjennomsnittsalderen var noe sånt som et par og tjue år, bare, og en senere superstjerne som Bobby Charlton, var bare en av hvem som helstene. Prestasjonen er vanvittig, da Matt Busby i løpet av 10 år klarer å bygge opp et nytt og kanskje like sterkt lag, som – som det første fra Englang – vinner Europacupen for serievinnere i 1968, 4 – 1 mot Benfica. Det er klart, fotball skaper historie, og nå fikk United et meget flott kapittel, der de vinner igjen 50 år etter flyulykken, og 40 år etter første gang i Europa. Fortsatt har manageren vært med i årevis (i motsetning til Chelsea, for eksempel), og de har – tross en litt vel stor kjøpeiver etter min smak – fortsatt en stamme med britiske spillere som har vært med en årrekke, først og fremst Ryan Giggs, som i går satte klubbrekord i antall spilte kamper, og som var den som satte inn den siste straffen.